søndag 28. april 2019

Møt opp på litteraturhuset i Oslo 14.mai!

Vi nærmer oss en rekke tusenårsmarkeringer, i et jubileenes tiår. Ikke bare fordi noen ble konge eller keiser, bygget en borg eller by, men fordi det er begivenheter som har formet oss som nasjon.

Hva snakker jeg om?

Eidsivatinget feires i 2022. I 2024 feires 1000-årsjubileet for kristenretten på Moster. Samme år er det 750-årsjubileum for landsloven.  For å nevne noe.

Alt dette er viktige milepæler foran tusenårsjubileet i 2030.

Men hva er det vi feirer? Hvilke historier fortelles? Hva bør vi feire? Hva bør vi fortelle? 

Noe av dette vil være sentralt i et seminar i regi av tankesmien Skaperkraft på litteraturhuset 14. mai, fra 10-14. Dette inkluderer lunsj slik at det krever påmelding til 350,-  (150,- om du er student), se høyremargen på linken. 

Ikke helt uhildet her, men anbefaler altså dette på det varmeste. Seminaret er tre fjerdedeler fullsatt allerede, så her er det bare å skynde seg. 


Etter et kunstnerisk innslag, innleder filosofiprofessor Henrik Syse før stortingspresidenten og deretter undertegnede, om et tema som ikke er totalt fremmed for denne bloggen. 

Altså en klar stigning i programmet. 

Likevel vil nok mange tenke at det er med de neste programinnslagene dette tar av.

09:30-09:45
Kaffe og mingling
09:45-10:00
Kunstnerisk innslag
10:00-10:15
Introduksjon v/Henrik Syse - Professor i filosofi, PRIO
10:15-10:30
Kan vi feire en nasjon i nasjonalismens tid? v/Tone Trøen - Stortingspresident  
10:30-10:45
Middelalderen - mer enn en 500-årsnatt? v/Bjørn Are Davidsen - Forfatter, rådgiver i Tankesmien Skaperkraft
10:45-11:00
Arven etter Magnus Lagabøte v/Tine Berg Floater - Rettshistoriker, spesialrådgiver i Arkivverket
11.00-11.15
Demokratiets motstandskraft v/Øystein Sørensen - Professor i historie, UiO
11:15-11:30
Hvor kommer du fra? Identitet, historie og kirkebygg i moderne stedsutvikling v/Oddbjørn Sørmoen - Kunsthistoriker, fagdirektør i KA
11:30-11:45
Føtter og røtter - Migrasjon og nasjonal identitet v/Marta Bivand Erdal - Professor i migrasjonsstudier, PRIO
11.45-12:00 
Spørsmål til foredragene
12:30-12:45 
Nasjonaljubileet i 2030 - En samtale om Norge i tusen år v/Borghild Lundeby - Prosjektleder ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter
12:45-13:00
Jubileenes tiår - Sarpsborg, Hundorp, Eidsivating, Moster v/Jubileumsarrangører
13:00-13:15
Nasjonalisme - trussel eller forutsetning for frihet? v/Asle Toje - Statsviter og forsker
13:15-13:30
Nasjonsjubileum sett fra Balkan v/Sylo Taraku - Rådgiver i tankesmien Agenda
13:30-13:45
Samhørighet og samfunnssikkerhet - Hva betyr historie og nasjonale markeringer i regjeringens langtidsplan for forskning? v/Roy Steffensen - Leder i Stortingets utdannings- og forskningskomité
13:45-14:00
Spørsmål, oppsummering og avslutning v/Øyvind Håbrekke - Faglig leder i Tankesmien Skaperkraft

Jeg har også skrevet om noe av dette i kulturnotatet Tusenårstanker i Dagen.

Blant det jeg sier der er at 
Ingen vet hva som vil skje på vei mot 2030, men i dag er bakteppet ikke bare et flerkulturelt samfunn. Vi utfordres av rasisme og populisme, fragmentering og identitetspolitikk, klaner og æreskulturer. 
Kan vi lære noe av fortiden i møtet med dette? La meg ta to eksempler – æreskultur og lovverk. En av de mest grunnleggende prosessene som startet med kristningen, var veien bort fra at æren og ætten la premissene, til at individet og rettsstaten var i høysetet. Er noen i min klan eller gruppe krenket, må æren gjenopprettes ved hevn. Muligens er drapene av kristne på Sri Lanka en gjengjeldelse for massakren i Christchurch. Slike utslag av æreskultur er av de største utfordringene i verden i dag. 
Med kristningen begynte en revolusjon i Norge. Det gjaldt ikke lenger å forsvare familiens og ættens ry, gjenreise tapt ære med øks og kniv. En så fundamental, urgammel og livsnødvendig skikk som blodhevn, ble forbudt. Nei, det avgjørende var å bekjenne synd og gjøre opp for seg. Idealet var ikke lenger gjengjeldelse, men tilgivelse.
Dette seminaret er bredt og ambisiøst (ikke minst i tidplanen), men altså bare deler av isfjellet. Her er det mange temaer og vinkler. Seminaret vil vise noen,og det skal nok bli plass for enda flere i årene fremover.

Nevnte jeg at du skulle melde deg på? Og møte opp? 

fredag 22. februar 2019

Hararis kunnskapsnivå

Som en smule tenkende homo sapiens, har jeg lenge undret meg over Yuval Noah Harari og bestselgeren Sapiens - En kort historie om menneskeheten.

En bok jeg har observert nesten like mange sitte med på toget som Da Vinci koden.

Når man skriver bredt anlagt populærvitenskap om verdenshistorien, kan det tenkes noe mer tillitsvekkende enn store hull og klare mangler. Det blir ikke bedre når nettopp disse hullene og manglene er sentrale for bildet som tegnes av den mørke middelalderen som kullsvart kontrast til den oppfinnsomme opplysningstiden.

Som jeg har beskrevet relativt nøye her, viser han en besynderlig mangel på kunnskap om dramatiske og fundamentale endringer.

Nei, Harari, det er ikke slik at en som sovnet i 1019 og våknet i 1519 knapt ville merket noen forskjell. Tvert i mot ville sjokket vært minst like stort som hos en som våknet i 2019 etter å ha sovet i fem hundre år.

Det er heller ikke slik at når nysgjerrige på edderkopper spurte en prest på 1200-tallet om disse, ville de bli irettesatt siden slike ikke er nevnt i Bibelen. Tvert i mot ville prester kunne vise til grundige beskrivelser i mange fagbøker og leksika av naturens verden, selv om det nok ikke stod aller mest om edderkopper.

Selv norske bønder ville få høre om Isidor av Sevillas leksikon.

Dermed er det svært så passende at selveste internettets beste blogg om renessanse og vitenskapshistorie setter noen skap på plass i et åpent brev.

Tony Christie reagerte stå sterkt da han så hva Harari skrev om den vitenskapelige revolusjonen at han først ga opp boken. Da han vendte tilbake for å gi den en fair sjanse, var den verre enn han husket:
The first page of waffle about time travelling peasants and battleships didn’t really impress me but then on the second page I stumbled across the following:
In 1500, few cities had more than 100,000 inhabitants. Most buildings were constructed of mud, wood and straw; a three-story building was a skyscraper. The streets were rutted dirt tracks, dusty in summer and muddy in winter, plied by pedestrians, horses, goats, chickens and a few carts. The most common urban noises were human and animal voices, along with the occasional hammer and saw. At sunset, the cityscape went black, with only an occasional candle or torch flickering in the gloom.
The evocative picture that you paint with your words in this paragraph reminds me of the Hollywood B-movie visions of medieval hovels and unwashed peasants that informed my childhood and in my opinion has about as much truth content as those movies of yore. 
Dermed er det bare å tegne og fortelle. I en guidet tur gjennom Nürnberg peker Tony på et avansert solur fra 1502. Han viser en ikke helt liten katedral stadig påbygget mellom 1250 og 1477.

Muligens blander Harrai by med landsby, men da heter det altså village på engelsk. Man kan tenke seg andre stikkord om byen - i betydningen city - Nürnbergs skyline i 1493 enn lave bygg av gjørme, planker og strå.

Harari ville nok blitt like sjokkert som en fra 1019 over en mekanisk klokke fra 1509.
The ball above the clock shows the phases of the moon, still accurate today. At twelve-noon everyday there is a complex mechanical display with fanfares by the trumpeters, drum rolls and bell ringing. This is followed by the seven Electors circling the Emperor in the middle, three times. Tourists from all over the world come to Nürnberg to witness this spectacle.
Tony går videre til et stort gamlehjem fra rundt år 1400. Han viser byens store fontene, like praktfull seks hundre år etter at den ble konstruert.

I likhet med Albrecht Dürers hus på det dobbelte av tre etasjer.

Hvis det er noe som ikke kjennetegner middelalderbyer i Europa, så er det lave bygg. Kirkene strebet mot himmelen. Slottene og borgene lå ikke akkurat under bakken. Rikere familier ønsket å vise velstand og sikre trygghet med høye tårn.

Noen byer fikk så mange at det ble for mye av det gode.

Bologna, byen med universitetet så mange nordmenn reiste til i middelalderen for å studere juss, hadde ikke mindre enn hundre.


Selv ikke i dag klarer Manhatten å konkurrere i antall høybygg per kvadratmeter. New York City har under tre ganger så mange skyskrapere som Bologna i middelalderen.

Hva vi lærer av dette? Å skrive om den mørke middelalderen er en garantert bestselger.

søndag 30. desember 2018

Dagbladets kunnskapsnivå

I serien unnlatelsessynder er kanskje ikke bloggpause det verste, men en botshandling kan være å legge ut en del som er skrevet siden sist. Jeg kommer også til å lure arkeologene ved å datere til tidspunktene dette er skrevet.


Først ute er et leserinnlegg basert på denne Dagblad-artikkelen. På grunn av plassbegrensninger ble dette selvsagt noen astronomiske enheter for kort, enten det handlet om historiske detaljer eller bredden av kreasjonisme (f.eks. mener gammeljordskreasjonister at artene er skapt i etapper med mange millioner års mellomrom). 

Og, nei, det ble ikke tatt inn. Men det endte med en liten snøballkamp på twitter - altså et strålende medium for fagdebatter - i starten av januar.

Dagbladets kunnskapsnivå
Når Inger Merete Hobbelstad 29.12. deler bekymringer om kunnskaper i norsk skole om astronomi, går det dessverre over stokk og stein. For det første presterer hun å betegne samtlige jøder, kristne, muslimer og andre gudstroende som kreasjonister ved å definere dette som å åpne «for at verden kan ha vært skapt av en guddommelig kraft».
I realiteten er kreasjonister de som mener at mennesket og dagens dyreliv i all hovedsak ble skapt på seks dager for noen få tusen år siden. De fleste kristne – fra norske prester til paven - oppfatter at Gud har skapt ved evolusjon over hundrevis av millioner år.

For det andre fremstilles astronomihistorien som «nært forbundet med kampen for å vriste kunnskapshegemoniet fra kirken, og med overgangen fra et religiøst til et vitenskapelig verdensbilde».
Muligens lener Hobbelstad seg på myten om at det før Kopernikus og Galileo var Bibelen som styrte astronomien. Men middelalderens astronomi bygget på et klassisk gresk verdensbilde, ikke på et «religiøst». Dermed støttet Kirken og universitetene at jorden var rund og lot uten protester astronomene bruke måleinstrumenter som astrolabier og armillarsfærer, matematikk og tabeller til å sette opp kalendere, regne ut solformørkelser og så videre, basert på Ptolemaios modell med jorden i sentrum.

De som satt på «kunnskapshegemoniet» var i stor grad aristotelikere ved universitetene. Da det kom rundt syv alternativer til Ptolemaios på første del av 1600-tallet, protesterte de og fikk Den katolske kirken med seg i et politisk spill. 
Det ble ikke bedre når Galileos kronargument (at tidevannet viste at jorden beveget seg) opplagt var feil og ingen hadde gode forklaringer på hvorfor man ikke kunne observere at fiksstjernene endret posisjon, hvis jorden gikk i en lang bane om solen.

Galileo ble for øvrig lenge omfavnet av mange i Kirken, inkludert den senere paven. Men ved å blande seg opp i bibeltolkninger utfordret han for mange autoriteter og fremstod nærmest som protestant i en tid med store spenninger, midt under motreformasjonen og 30-årskrigen. 
At han likevel endte med kun å få husarrest på sitt eget gods, viser at Kirken ikke så dette som en sak som handlet om en spesielt stor eller avgjørende utfordring.

Det gikk verre med den panteistiske mystikeren Bruno en generasjon tidligere, men det han fremmet var i høyeste grad et alternativt religiøst verdensbilde, ikke et vitenskapelig.
Om ikke annet viser dette at det også utenfor skoleverket er viktig med korrigeringer.

torsdag 15. november 2018

Uten silkehansker

Hvordan lykkes med bestselgere og populærvitenskap? Skriv negativt om kristen tro og historie.

Det spiller ingen rolle om det er krim eller science fiction, fysikk eller historie. Få løfter på øyelokkene over hyklerske og håpløse kristne. Ingen bokanmeldere kritiserer påstander om at kristne bekjempet kunnskap, ødela antikken og skapte den mørke middelalderen.

Jeg holder ikke pusten mens jeg venter på at Debatten på NRK skal ta opp hvorfor det er så mye misvisende om kristen tro i lærebøker og leksika, thrillere og TV-serier.

Mye skyldes nok en blanding av blindfelter og fordommer, enten man synes all religion er noe herk eller spesielt misliker konservative kristne.

Likevel var det uventet å møte dette i Oxford-professoren Peter Frankopans bestselger Silkeveiene. For her snakker vi om en historiker, med spesialfelt globalhistorie og det kristne østromerriket, Bysants.

Men altså ikke om vesten, verken i senantikken eller middelalderen.

Dermed bygger deler av en ellers god bok mer på gamle myter enn moderne forskning, som når han skriver at mens
den muslimske verden gledet seg over fornyelse, fremskritt og nye idéer, vansmektet store deler av det kristne Europa av mangel på ressurser og nysgjerrighet. Augustin av Hippo var direkte negativt innstilt til ideen om forskning og oppdagelser. "Menneskene ønsker å vite selv om kunnskapen ikke har noen verdi for dem, "skrev han. Han mente at nysgjerrighet var en sykdom.
Og Frankopan stanser ikke der. Han tar den helt ut. For dette handlet ikke bare om mangel på ressurser eller nysgjerrighet. Nei, man foraktet kunnskap.
Forakten for vitenskap og lærdom forbauset muslimske kommentatorer, som hadde stor respekt for Ptolemaios og Evklid, Homer og Aristoteles. Enkelte hadde klare meninger om hvorfor. Historikeren al-Masudi skrev at de gamle grekerne og romerne hadde latt vitenskapen blomstre, men så gikk de over til kristendommen, og da "visket de ut tegnene på lærdom, eliminerte dens spor og ødela dens veier".
Ikke rart det gikk som det gikk.
Vitenskapen ble beseiret av troen. Det er nesten det stikk motsatte av verden slik vi ser den i dag. Fundamentalistene var ikke muslimene, men de kristne.
Når kristne får bestemme, er resultatet akkurat så grelt som man kunne forvente.
De med åpne sinn, de nysgjerrige og generøse befant seg i Østen og i hvert fall ikke i Europa. En forfatter skrev at når det gjaldt ikke-muslimske land, "tok vi dem ikke med i bøkene, for vi ser overhodet ingen hensikt i å beskrive dem". De var åndelige bakevjer.
At denne "åndelige bakevjen" kunne handle om at muslimske forfattere syntes andre ting enn islam var dårlige greier, faller ikke Frankopan inn. Det faller ham heller ikke inn å undersøke hvor rettferdig bildet er. Han lurer ikke på om det i det hele tatt gir mening å snakke om Augustin (354-430) som fundamentalist. Han viser ingen forbilledlig nysgjerrighet.

Dermed kan det være tid for litt opprydding.

For her mangler det ikke grøfter å gå i. En av de vanlige er å tro at oppgjør med antikkens guder, spådomskunst og magiske besvergelser er å ta avstand fra antikkens naturfilosofi. Men å mislike efesernes Artemis betyr ikke at man må mislike atenernes Aristoteles.

Ja, Augustin var kritisk til deler av antikkens arv. Han gikk hardt ut mot alle som kastet bort tiden på tomme spekulasjoner eller forsøkte å samtale med de døde. For dette var ikke en tid der filosofer var nøytrale forskere eller bygget på empiriske data. Mens Aristoteles hadde vært opptatt av å observere naturen, dyrket andre - som nyplatonikere - indre syner, magi og åndemaning.

Tross sin nyplatonske bakgrunn avviste ikke Augustin kunnskap eller utdannelse. Han var blant mange kristne som gikk i bresjen for å ta vare på kunnskapsarven. Som han forklarte var det slik at kunne jødene ta med seg skattene fra Egypt, kunne kristne ta med seg skattene fra antikkens lærdom. Noe som er grunnen til at så mye av den faktisk ble tatt vare på, inkludert den sentrale rollen de «syv frie kunster» fikk også i kristen utdannelse.

Dermed fortsatte man å undervise i astronomi, retorikk, aritmetikk, geometri, astronomi, musikk, grammatikk og logikk gjennom hele middelalderen.

Når Augustin kritiserte nysgjerrighet, var det ikke fordi han mislikte kunnskap. Nei, det var nysgjerrighet for nysgjerrighetens skyld han var imot. Vi trengte et mål. For Augustin var ikke noe viktigere enn det som ga kunnskap om Gud, troen og frelsen. Hans nyplatonske bakgrunn forsterket hans fokus på indre sannheter.

Mens en aristoteliker som Thomas Aquinas senere i middelalderen mente at nysgjerrighet om tingene rundt oss hadde verdi i seg selv.

Men alt var da ikke fryd og gammen? Det ble da atskillig færre filosofer og mindre vitenskap og matematikk etter antikken!

Ja, men ikke fordi kristne avskydde nysgjerrighet eller logikk. I stedet ble to faktorer avgjørende. Den ene var skillet mellom det gresktalende østromerriket og den latinske vesten. Mens de hellenistiske verkene var tilgjengelige i øst, måtte de oversettes i vest. Man begynte da også på dette på 500-tallet, spesielt i regi av senatoren Boëthius (477–524). 

Hans oversettelser endte i stor grad opp som middelalderens latinske lærebøker. Skal man si noe om hva som har påvirket Vestens kultur, kommer man ikke unna disse verkene. 

Prioriteringene viser ingen forakt for kunnskap eller fornuft. Tvert i mot var det han valgte å kommentere, tilrettelegge og oversette, tekster om aritmetikk, geometri, logikk og musikk, spesielt av Aristoteles, Nikomakhos fra Gerasa, Porfyrios og Cicero

Aristoteles verk om logikken var frem til 1100-tallet det mest betydelige av dennes verker tilgjengelig i vesten. 

Boëthius nølte heller ikke med å oversette en så kristenkritisk filosof som Porfyrios. Det forteller mye om hvor høyt det kristne Vesten holdt logikken at en ikke-kristen innføring i aristotelisk logikk, Isagoge, var lærebok i mye av middelalderen.

Dessverre ble videre oversettelsesarbeid stanset da Boëthius ble henrettet etter en politisk maktkamp. 

Noe av arbeidet ble fortsatt av en annen romersk statsmann,  Cassiodorus (485-585), ikke minst ved å forankre og forsterke klassisk utdannelse i Vesten. 

Hans Institutiones (Institutiones Divinarum et Saecularium Litterarum) fra 560 startet tradisjonen med store, kristne leksika. Blant andre kan nevnes Isidores (560-636) 20-bindsverk Etymologiae og Vincent av Beauvais' (1190 – 1264) Speculum Maius (Det store speilet). 

Det vil være å overdrive å si at noen av disse utviser forakt for kunnskap.

Den andre faktoren som bremset utviklingen var som så ofte mangelen på penger og trygghet. 

Folkevandringene raserte økonomien. Arabiske pirater begynte å terrorisere Middelhavet. Rike byer ble forlatt og innbyggerne flyttet opp i fjellene.

Slik det forklares i Syrianus Magisters strategibok (De Re Strategica, i sin nåværende form fra 7-800-tallet), regnet mange før med at freden og velstanden kom til å vare evig. De tenkte mer på skjønnhet enn sikkerhet når de smykket byene med
hager, parker og springvann. Vi, derimot, må ta hensyn til hvor usikker fremtiden er og vi må prioritere sikkerhet fremfor skjønnhet.
De måtte kort sagt prioritere å beskytte seg mot beleiringsmaskiner fremfor å skaffe boksamlinger og kunnskap. En unnskyldning få britiske forfattere har i dag.


(Deler av teksten er fra mitt kulturnotat i Dagen 7.11.)

tirsdag 6. november 2018

Ateisme er en feilslutning basert på det vi kan vite noe om

Jeg har stor respekt for Erik Tunstad når han uttaler seg om det han har greie på, enten det handler om evolusjon eller forskningsjuks.


Men når det kommer til religion (hva nå det er), baserer Tunstad seg dessverre alt for ofte på generaliseringer og stråmenn. Det overrasker uansett ikke hva en ateist svarer på spørsmålet «Fører kritisk tenkning til ateisme?».

Mens et mer naturlig spørsmål er "Fører ateisme til at man tar for lett på hva som er kritisk tenkning?"

Selv om Tunstads foredrag sikkert fungerer godt som forkynnelse for koret - eller altså Ateistene (fka Hedningesamfunnet) - er det ikke like sikkert at det tåler et møte med kritisk tenkning.
– Vi kan selvsagt ikke vite hva som er i den andre enden av universet eller utenfor, eller om det finnes andre universer. Men det betyr ikke at vi har grunnlag for å konkludere med noe som helst, spesielt ikke å slutte fra det at vi ikke vet, til at det finnes en gud. Det er det samme som å slutte fra er til bør, sa Tunstad som la til at mye av tenkningen gjennom historien har bygget på en feilslutning på akkurat dette området.
En som virkelig driver med kritisk tenkning vil fort innse at det finnes bedre argumenter enn at siden det er umulig å slutte fra er til bør, er det umulig å konkludere fra noe som er til noe annet som er. 

Men for Erik Tunstad synes det altså fullt mulig å slutte fra noe som ikke finnes til noe som er. Sagt på en annen måte er det ikke lett å finne kilder til at religion har fungert som vitenskap. I beste fall er det en tolkning at religion (hva nå det er) kan oppfattes som den første vitenskapen (hva nå det er).
Tunstad mente religion på mange måter kan betraktes som den første vitenskapen. Religion har vært en måte å forsøke å forstå og dermed ta kontroll over omgivelsene, men at religionen i våre dager mer og mer har blitt trengt tilbake til de feltene vi foreløpig ikke kan forstå.
Er kildene Dawkins og andre nye ateister, eller religionsvitere, altså noen som faktisk har forsket på dette? Er forsøk på å påvirke omgivelsene med sjamanistisk magi, hulemalerier, ritualer og bønn ... vitenskap? Og kan man virkelig snakke om "religion" som bare én ting?   

Uansett er konklusjonen klar:
– Vi begynner å forstå mye av den delen av verden der vi faktisk befinner oss. Uansett hvor mye vi skreller vekk finner vi ingen ting som tyder på at Gud eksisterer, slo Tunstad fast.
Ja, om ikke annet ser troen ut til å være sterk her. Det er altså overhodet ingenting som tyder på at Gud eksisterer. 

Ikke snev av noe som helst, ikke det minste lille som på noen som helst måte - selv ikke i teorien - kan peke en nanograd i retning av Guds eksistens. Null, nada, nothing.

De som leter etter livssynsmessig tunnelsyn, kan finne dårligere studieobjekter enn Tunstad.

Men ser man bort fra at noe som helst eksisterer (hvordan kan det ha seg?), at det som eksisterer endrer seg (hvordan kan det ha seg?), at det finnes noe vi kaller naturlover (hvordan kan det ha seg?) at universet hadde en begynnelse (hvordan kan det ha seg?), at det er fininnstilt (hvordan kan det ha seg?), at liv oppstod (hvordan kan det ha seg?), at bevissthet finnes i et fysisk univers (hvordan kan det ha seg?), at vi har høye etiske aspirasjoner og mange mener forhold som rasisme faktisk er galt (hvordan kan det ha seg?) og så videre, er det selvsagt ingenting der. 

Gå bare videre, fortsett den veien, ikke noe å se her.

Fjerner vi alt, kan selvsagt ikke noe tyde på noe.
Dermed sitter vi igjen med en «gud i hullene», det vil si en gud som er begrenset til å forklare «hullene» i det naturvitenskapen kan fortelle oss om verden, sa Tunstad som langt på vei så ut til å mene at det var kontraproduktivt å bruke for mye tid på å spekulere i det vi uansett ikke kan si noe sikkert om.
Altså ateist på autopilot i flysimulator, løsrevet fra kart og terreng.

Så har Tunstad tydeligvis hørt et populærforedrag av den kristne matematikeren John Lennox. Da er faren for misvisning minst like stor som når noen hører et populærforedrag av den ikke helt kristne biologen Erik Tunstad.
Tunstad var ikke imponert over Lennox, og innrømmet til og med at han etter foredraget hadde lurt på om Lennox bevisst forsøkte å lure folk eller forsøkte å finne ut hvor mye dumt det var mulig å få dem til å tro på. Lennox beviste først og fremst at han ikke forstår evolusjon, mente Tunstad og slo fast at det tvert imot er slik at evolusjonen har gjort livet i stand til å tilpasse seg vilkårene og naturlovene som nå engang finnes i universet.
Mens Lennox må nøye seg med å "mene", har Tunstad myndighet til å slå fast.

Kan den myndigheten gis også andre, er det vanskelig ikke å slå fast at Tunstad ikke vet hva fininnstilling handler om, hvis han da ikke prøver å lure oss. For spørsmålet er ikke om evolusjonen har gjort "livet i stand til å tilpasse seg", men hvordan det kan ha seg at det finnes et univers der både liv og evolusjon i det hele tatt er mulig, for ikke å si materie. 

Når kun ørsmå endringer i vilkår og naturlover ville gjort alle former for liv umulig, er det altså mer enn lettere skivebom å trekke frem evolusjon som løsningen.
Tunstad mente også at det er mindre overraskende at dette universet virket fininnstilt til å frembringe liv dersom det ikke er det eneste universet som eksisterer. Her trakk han frem multiversmodellen, det vil si teorien om at vi lever i ett av mange milliarder parallelle universer. I et slikt multivers er det ikke rart at ett av dem vil ha det som skal til for å frembringe oss, mente Tunstad.
Det interessante er at biologen Tunstad tydelig uttaler seg uten å ane at "multiversmodellen" ikke bare er én, men mange (ulike domener i en felles sammenheng eller helt løsrevne universer, like eller ulike lover og konstanter?), og at ingen av de kjente variantene løser problemet med hvordan det kan ha seg at vårt univers er fininnstilt. 

For dette med fininnstilte univers krever en universgenerator som tillater at det innenfor et multivers vil være noen universer som er fininnstilte slik at alle ikke er like lite egnet for materie og liv.

Kort sagt er det å peke på "multiversmodellen" bare å skyve problemet ett steg bakover. Det løser det ikke. 

Det er heller ikke gitt at "uendelig" mange universer er en bedre løsning enn én Gud. Enten vi tenker estetikk eller vitenskap, Occams baberkniv og alt det der.  
Tunstad åpnet for at mange av oss født med et behov for å tro. 
– Det kan ha gitt oss evolusjonære fordeler for eksempel ved å gjøre det lettere å bygge fellesskap med andre, spekulerte han, men slo samtidig fast at religion aldri har kommet med noen konkrete løsninger på et praktisk problem.
Selvsagt i klar motsetning til ateisme som klart og konkret har løst praktiske problemer i massevis.

Mye tyder på at Tunstad her rir sin gamle kjepphest der han oppfatter naturvitenskap nærmest som et livssyn - og det i rake motsetning til "religion" (hva nå det er). For at vitenskap kan løse praktiske problemer, er like lite et argument mot religion som at snekkere kan løse praktiske problemer med husbygging.

Men det kunne vært et bedre argument mot religion hvis bagateller som nestekjærlighet, tilgivelse, veldedighet, hospitaler og så videre og så videre aldri hadde løst noen som helst konkrete, praktiske problemer.

torsdag 25. oktober 2018

Svømming i mørke farvann


















































































Middelalderen er på mange måter blitt et prisme. For noen stråler den ut lysbølger over hele fargespekteret. Andre ser ikke noe lys fra den i det hele tatt.

Det er ikke mange prismer som kun sender ut mørke. 

Men skal jeg dømme etter spørsmål per mail og chat de seneste årene har stadig flere fått en informert mistanke om at det ikke stemmer.

Dess mer plottet om den mørke middelalderen følges, dess mer sannsynlig at noe er riv, ruskende galt.

Et typisk eksempel er seneste nummer av bladet Historie.  En periode som varte i rundt tusen år og strakte seg over et mangeartet geografisk område er redusert til kjetterprosesser i Frankrike på 1200-tallet, Svartedauden på midten av 1300-tallet og hekseprosesser som stort sett foregikk på 15-1600-tallet - altså i tidlig moderne tid, etter middelalderen. 

Det brutale oppfattes tydeligvis som typisk, selv om det var langt mer brutalitet både i antikken og i moderne tid.

Det slår ingen å sammenligne. Det slår ingen å snakke om noen andre temaer. Det slår ingen i redaksjonen å forsøke å avlive en eneste myte om middelalderen.

Eller hvordan det kan ha seg at den mørke fortellingen ikke er påvirket en eneste lumen av at mens det ikke var uvanlig for noen tiår siden at leksika og lærere snakket om 9-30 millioner drepte spredd jevnt over mange land, snakker man nå om en drøy promille av dette tallet, 40-50 000.

Sterkt skjevfordelt til områdene lengst unna sentrale kirkelige myndigheter. 

Nei, plottet forandres aldeles intet i alle dager. Det gjelder ikke å la seg forvirre av fakta.

Og så hjelper det alltid på salget med mørke, med det groteske, med horror og håpløshet i møte med pest og prest.

Hlstorieblader kaster ofte lys over holdninger til historien.
Middelalderens lys er for pyser.

Det betyr ikke at middelalderen manglet mørke sider. Som i alle perioder var det atskillige, noen også relativt unike. Samtidig hadde den en egenverdi, enten vi snakker om kunst eller arkitektur, litteratur eller musikk.

På flere måter var middelalderen arnestedet for mange moderne verdier, fra institusjonalisert fornuftstenkning (nåja, kanskje ikke så typisk for vår tid) til likeverd

Men bildet som de fleste jeg møter har i bakhodet er altså det motsatte. Middelalderen er straffen for Kirkens syndefall fra antikkens rause og rasjonelle paradis. 

Heldigvis kom frelsen med opplysningstiden.

I populærvitenskap, TV-serier og offentlige debatter er det opplest og vedtatt at Kirken har bekjempet vitenskap og opplysning siden antikken. Bildet av veien fra middelalderens mørke til opplysningstidens frigjøring sitter så fast i bakhodet at få undersøker fortellinger som følger skjemaet.

Stiller noen motspørsmål, viser det bare at vi trenger enda mer opplysningstid.

Det var dermed ikke overraskende at selv Kristeligt Dagblad i sommer kunne berette om «Da europæerne glemte, hvordan man svømmer», i stor grad på grunn av Kirken. Som altså ikke bare fratok folk livsglede, men utsatte dem for den største livsfare:
Siden forhistorien har mennesker lært sig at svømme for ikke å drukne. Men i middelalderen ble svømming ildeset. Først med opplysningstiden begynte vi å sette pris på bølgene.
Grunnen var ikke at Kirken ønsket å plage folk på enda flere måter. Nei, motivet var i og for seg godt, selv om det bygget på overtro. Man advarte mot havguder, nymfer og najader. Folk måtte holde seg unna monstre, inkludert havfruer. Det ble ikke bedre av at vann ble oppfattet som en smittebærer for pest.

Hvem er så mannen bak påstanden? En historieprofessor? En middelalderspesialist? Nei, en redaktør, journalist - og trener.

Eric Chaline produserer populærvitenskapelige bestselgere i stort tempo, rundt tredve de seneste tyve årene, om alt fra katastrofer til selvforsvar, samt serier som «50 mineraler som forandret verden», for ikke å si 50 dyr og 50 maskiner.

Med et slik tempo hadde vært uventet om man rakk å undersøke alle påstander.

Dermed viderefører Strokes of Genius: A History of Swimming (2017) ukritisk den franske 1800-tallshistorikeren Jules Michelet beskrivelse av middelalderen som «tusen år uten et bad». Og legger til at den var «femtenhundre år uten en svømmetur».

Når han tar så godt i, er det fordi det i følge Chaline også gjaldt perioden før og etter.

En mindre travel forfatter ville nok stusset. Hvordan kan Kirken og middelalderen få skylden for noe som begynte i antikken og fortsatte langt inn i opplysningstiden?

Chaline vedgår at mye skyldes økningen i romerbad. Mens soldater tidligere holdt seg rene og i form ved å svømme i Tiberen, satt de etter hvert stadig stillere i varme bad. I år 33 f. Kr. var det 170 badehus i Roma, rundt år 400 e.Kr. hele 856 stykker. Og Roma var ikke den eneste byen med bad.

Behovet for å lære seg å svømme ble ikke større av stadig flere og tryggere broer, og vanningsanlegg som gjorde landbruk mulig stadig lenger unna vann og elver.

Chaline stiller heller ikke spørsmålet om hvordan flere bad kunne føre til mindre bading. Det enkle svaret, er at det ikke skjedde. Middelalderen var ikke tusen år uten bad, like lite som den var femtenhundre år uten svømming.

Tvert imot var det etter middelalderen at vi finner mest motvilje, inkludert forbud mot svømming, som i Cambridge i 1571. Mye skyldes velmente medisinske råd i etterdønningene av Svartedauden, altså i … renessansen.

Men også her med forbehold. Endringene skjedde ikke over natten og var til dels lokale. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på bading på 1600-tallet. Selv om det ikke ble installert bad i Versailles, byttet nok folk flest ikke ut badestamper med speilsaler.

Leser vi i stedet hva historieprofessorer sier, som Nicholas Orme i Early British Swimming» (1983), oppdager vi som så ofte at historien er annerledes og mer nyansert. Ja, det var mindre svømming i middelalderen og ulike kirkelige syn, inkludert kritikk av offentlige bad der menn og kvinner var nakne – uten at de dermed ble stengt.

Enkelte biskoper advarte til og med mot svømming. Noe som er forståelig i land der vannet er kaldere, somrene kortere, strømmene sterkere og stormene flere enn i Middelhavet.

Og mye handlet om krig. Mens det for romerske soldater var stort behov for å kunne svømme, endret dette seg med stadig tyngre utrustning. Det finnes bedre svømmebelter enn ringbrynjer.

Likevel var svømming godt kjent i middelalderen. Det var et ridderideal og ikke omtalt som noe uvanlig.

Ingen bør bli overrasket over tegninger av både brystsvømming og noe som ligner på friteknikk i engelske, franske og nederlandske middelaldermanuskripter som på bildet over, hentet fra Ormes bok.

Han konkluderer dermed med at det vi finner av svømmemanualer på 1500-tallet ikke innebar noe nytt eller revolusjonerende. De var rett og slett beskrivelser av det man hadde praktisert i middelalderen.

(Siste del av posten er basert på min artikkel i seneste St. Olav kirkeblad, 3/2018).

mandag 17. september 2018

Historieløshet er så 2018

Siden jeg har sagt ja til en sluttpakke på jobben, blir det forhåpentligvis noe mer tid til foredrag og skrivning fremover - selv om jeg allerede er involvert i flere prosjekter i vanlig arbeidstid.

Ett av disse handler om tusenårsmarkeringen av 1030 - der det vil skje en god del også før 2030. I den forbindelse er det alltid interessant å observere myter og misvisninger i en rekke lærebøker og livssynsorganisasjoner om Europas historie.

Ikke minst oppfatningen av middelalderen som en blanding av parentes og mørketid. For mange synes det som om det moderne samfunn oppstod i opplysningstiden fra antikkens aske, som en fugl Føniks.

Dermed hever jeg ikke øyenbrynene så mye når sentrale personer i Human-Etisk Forbund skriver en kronikk som om det ikke skjedde noe av positiv betydning for demokratiet mellom antikken og opplysningstiden. Men det kan være grunn til å skrive noen ord, som jeg gjorde i et tilsvar på vegne av tankesmien Skaperkraft.

Dessverre er nåløyet så trangt at det ikke kom inn i Aftenposten i denne lengden, men det er mindre trangt på denne bloggen.


Historieløst om verdier og folkekirke

Det er historieløst å hoppe rett fra antikken til opplysningstiden, slik Tron Enger og Kaja Melsom gjør i et innlegg om Folkekirken 12.9. Skal vi ta på alvor utviklingen som har gjort at vi ser noen verdier som sanne og helt selvfølgelige, kommer vi ikke utenom betydningen av kristen tro.

Enger og Melsom fra Human-Etisk Forbund (HEF) har dessverre lite substansielt å tilføre debatten om Den norske kirke (Dnk) skal ha noen privilegier som folkekirke. Innlegget blir ikke bedre av mildt sagt grunnløse påstander.

Ja, som Enger og Melsom nevner har selvsagt Dnk en oppgave i «å kjempe for egen overlevelse og å spre sitt budskap». Det er helt på linje med HEF. Men det er ikke et troverdig budskap at folket vender kirken ryggen når altså rundt 70 % fortsatt er medlemmer. Man kan gå ut fra at Enger og Melsom ikke mener at når HEF har under 2 %, betyr det at folket vender ryggen til humanistiske verdier.

Spørsmålet er ikke hvor mye medlemstall endres, men hvilken posisjon og rolle de synliggjør. Likebehandling er et ideal, men alle grupper kan ikke vente helt lik politisk behandling. Vi kan ikke overse avgjørende forskjeller i historie og størrelse. Det er gode grunner til at LO har en annen posisjon enn mange andre arbeidstakerorganisasjoner, og ikke bare fordi hele 22 % av lønnstakerne er medlemmer. Hadde det vært over 70 % ville det vært underlig å hevde at folket vender LO ryggen, selv om medlemstallet gikk nedover.

Så kan og bør man selvsagt diskutere i hvilken grad enkelte grupper bør behandles annerledes, samtidig som vi ivaretar gode menneskerettslige prinsipper. Men i en diskusjon om dette, bør vi bygge på fakta. For iveren synes å ta overhånd når Enger og Melsom hevder at «stadig flere kirker står tomme». Ja, antallet på gudstjenester er ikke like høyt som før, men INGEN kirker «står tomme». Kirkebygg som er lagt ned er tatt over av andre trossamfunn.

Innlegget blir ikke bedre av hvor lettvint man tar på historien. Det er ikke kun en kirkelig fortelling å knytte vitale deler av norsk kultur til kristen tro. Tvert imot er det en ganske sær fortelling å avfeie at demokrati, likestilling og solidaritet har noe som helst å gjøre med kristen tro.

Hevder man at «demokratiet er en før-kristen gresk idé som ble revitalisert under opplysningstiden» undervurderer man kanskje de dypeste røttene til mange bevegelser som kjemper for rettferdighet, menneskeretter og likeverd. Det er ikke slik at demokrati bare er noe man uten videre kan «revitalisere» etter å ha lest en bok om gamle grekere. 

Og dette handler ikke bare om at demokratiet i antikkens Aten var for de frie, rike mannlige borgere, i praksis under 10 % av befolkningen. Grunnlaget for demokrati er også troen på likeverd og enkeltmennesker - og den er det vanskelig å få øye på i antikken, verken for slaver, fremmede eller kvinner.

Slik filosofen Morten Fastvold understreker i en artikkel i Humanist 2/2016 [basert på Sidentops Inventing the Individual og kommentert på Dekodet her], skurrer det for mange livssynshumanister å høre at tanken om at Vestens sekulære og liberale tenkesett kan knyttes til kristendommen. Vi er så vant til vår egen kultur at vi tror den er rasjonelt og etisk selvsagt. 

For oss er moralsk likhet så selvinnlysende «at vi nærmest tror at den kan sanses». 

Men gjør vi empiriske observasjoner ser vi tvert imot slik Fastvold skriver
hvor naturlig ulike vi mennesker er, både med hensyn til alder, kjønn, etnisitet, sosial status og rang, samt ytre og indre evner og ferdigheter.  
Derfor er det ikke rart at folk i den øvrige verden stusser over Vestens kompromissløse betoning av moralsk likhet, og av den store verdsettingen av enkeltindividet som følger av det.
Uten at Kirken i mange hundre år nedfelte tanken om moralsk likhet også i lover og regler, i form av høyst håndfast jus
er det langt fra sikkert at denne – samt dens tilhørende sekulære og liberale politiske orden – hadde vunnet fram her i Vesten.
Dette gjaldt ikke bare de rike eller lærde. Blant det tankemessige revolusjonerende i kristen tro var at vi alle var like overfor Gud, «uansett kjønn og sosial status og etnisitet». Slik også Jürgen Habermas har vært inne på, innebar dette i følge Fastvold en tro som fremsto
som egalitær på et nytt og slående vis. Den fikk et nærmest proletært tilsnitt som brøt med de sedvanlige elitistiske holdninger, der kravet til dannelse sto sentralt.
At kristen tro har hatt en sentral rolle, er selvsagt et annet spørsmål enn hvor mye Dnk og kirkelige ledere har gått foran i politiske kamper for rettigheter og likeverd.

Kultur- og historieutvikling handler mye om hvilke verdier vi oppfatter som sanne og sunne. Skal vi forstå kulturelle ryggmargsreflekser er det historieløst å hoppe fra antikken til opplysningstiden. En kristen virkelighetsforståelse var grunnfestet i så mange århundrer at verdiene den ga grunnlag for etterhvert fremsto som helt selvinnlysende, uansett tro. 

Dette har hatt avgjørende betydning i kampen for rettferdighet og rettigheter. Verdiene er ikke noe vi bare har lest om i gresk filosofi. De er historisk knyttet til det man så som virkelighetens natur, til eksistensens dypeste grunn – Gud.

Kanskje er mangelen på forståelse for dette, noe av grunnen til at medlemstallet i Dnk synker. Og til at det blir stadig mer avgjørende å finne gode måter å begrunne og beskytte verdiene i en tid der andre livsoppfatninger blir sterkere både i Norge og andre deler av verden. 

For dette handler om mer enn å «redde folkekirken».

tirsdag 7. august 2018

Decodex

Bent Bjørnø lot seg ikke be to ganger da vi foreslo et intervju om Tom Egelands nyeste bok Codex. Det manglet ikke spørsmål i skreppen på vei opp til Blindern - og ikke bare fordi stedet noen ganger lever opp til navnet.

Hvordan oppfattes det norske svaret på Indiana Jones? Hva tenker man ved Institutt for arkeologi, konservering og historie om Bjørn Beltø som arkeolog? Som historiker? Som konservator? Og trenger man teskje for å grave seg frem til bygget i Blindernveien?

Det holdt godt med en teolog. Hun viste den smale vei til venstre fra Domus Theologica, nabobygget der man forsket på nettopp gamle manuskripter og kirkehistorie.

Tilfeldig at arkeologibygget skjuler seg bak teologiens høyborg?
Bent ser opp når Dekodet kommer inn. Mørkebrune øyne blinker muntert under det kullsvarte håret. Håndtrykket skarpt og fast som en helleristning. På veggen bak ham plukker solbrun kone og fem barn epler i Ullevål hageby.

Egeland må ha hatt det moro når han laget Bjørn Beltø som et negativbilde av Bent Bjørnø.

- Ikke alle professorer ved UiO er albinoer?

- Nei, noen av oss er nok mer skarpsynte enn som så, humrer Bjørnø. Men vi setter stor pris på omtalen. Forresten er det flott om du ikke tar noe bilde. Det blir så mye oppstyr når noen snuser opp sammenhengen. Belto slipper det, siden han ikke finnes, smiler han unnskyldende.

- Flott at du hadde tid til et intervju, selv om hverdagen kanskje ikke er like hektisk som i kodekrim?

- Neida, hos oss blir det mer mygg enn Mossad, for å si det slik. Hvis det er noen profesjon der man kan snakke om å gi det inn med teskjeer og legge stein på stein, så er det i arkeologien.

Bilderesultat for codex egeland- Så da har du kanskje hatt tid til å lese Egelands nyeste roman, Codex? 

- Ja, og det er jo fortsatt litt sommerferie. Boken er riktig så festlig, den. Til tider besettende spennende, kanskje spesielt når han skriver om den nære fortid, i 1944. Ingen tvil om at vi gjerne skulle funnet like mystiske manuskripter, koder og artifakter.

Bjørn ser misunnelig ut. Han skynder seg å legge til: Men vi lever nok ikke helt i samme virkelighet, Beltø og jeg.

- Ikke like mye drap og damer ved instituttet?

- Jeg tenkte vel mer på at Egeland denne gangen tar den helt ut, som vi sier det på fagspråket, i hvert fall i lunsjen. Min kollega Øystein Sørensen har skrevet Historien om det som ikke skjedde: kontrafaktisk historieBeltø-bøkene er helt klart alternativhistorie. Ikke har det skjedd, og ikke kunne det ha skjedd.

- Selv Indiana Jones i bunad er vel på ekte lokasjoner og kan sin historie?

- Utvilsomt, men jeg undrer meg av og til. Når et helt sentralt funn skjer i en kristen basilika fra det første århundret, er det ikke vår virkelighet. Kristne hadde verken makt eller midler til å bygge noe slik før et par hundre år senere. Husk at det først var under keiser Konstantin at kristendommen ble offisielt tillatt. Det hadde blitt noen møddinger måping rundt lunsjbordet her om jeg hadde påstått at Håkon den gode er begravet i en katedral i Oslo, fra Harald Hårfagres tid.

- Ikke misforstå, alternativhistorie er moro! At den handler om arkeologer er dobbelt gøy! Så kan noen av oss løfte et øyenbryn eller tre når dramatiseringen krever at Beltø blir imponert over at en som er interessert i tidlige kristne tekster har hørt om Bart Ehrman, altså bestselgeren på feltet. Ha ha, da må han ha gravd seg godt ned i en grøft! Eller når noen håper de har funnet "en tekst som en gang for alle kan bekrefte Bibelens ufeilbarlighet". Hva slags tekst skulle plutselig kunne vise det? En trylleformular?

Bjørno humrer og legger til: Egeland er forbilledelig ærlig i etterordet om at ganske mye av hva han skriver er oppdiktet og nevner noe av det.

- Men du underslår ikke at Kirken har hatt stor makt lenge?

- Nei, men det er både og - og ikke på den tiden. Bjørnø tenker seg om, lener seg litt fremover: Mye av hva vi har i bakhodet om pavekirken er halvfordøyde bilder fra renessanse og motreformasjon, altså grovt regnet 15- og 1600-tallet. Det er lett å overføre dette på fortiden, og tenke at det var sånn også i år 1300, 850 og 90. Men enkelte av første pavene var som Egeland nevner antagelig slaver - og i første århundre ble de stort sett begravd i katakomber - i hvertfall ikke i prangende sarkofager.

- Beltø finner jo mye og det meste henger da godt sammen?

- Ja, tar man det først som alternativhistorie går mye opp. Bryr ikke Kirken seg om fakta eller logikk, er det forståelig at det helt store funnet man gjør i Sirkelens ende - den første boken i serien - ikke endrer premissene for kristen tro en spatel eller to. Det demper ikke et børstedrag på behovet ytterliggående sekter og organisasjoner har for igjen å avsløre Kirken i de påfølgende bøkene. Spiller det ingen rolle hvilke funn man gjør, er man kanskje konsekvent, men det er vanskelig å se de bokstavelig talt himmelstormende plottene tas helt på alvor.  Selv om det hjelper på å opprettholde spenningen!
Vi fikk ikke noe bilde av Bjørnø, kun av yndlingsspatellen.
 - Hadde noen her på instituttet oppdaget at Henrik Wergeland hadde forfalsket Grunnloven og Stortingsvedtak for å fremme jihad mot jesuittene, ville det nok påvirket norsk politikk. For ikke å si Wergelandsselskapet.

- Kirken har vel drevet med litt av hvert, den også?

- Ja, hadde Den katolske kirken vært rik og ressurssterk fra første stund og uten bølgedaler, stolpehull og kokegroper, kunne den selvsagt lykkes med et bredt anlagt spill i et par årtusen for å beskytte skatter og skrifter. I en alternativhistorie kan man beleilig unngå rot i grøftene som plyndringer av Roma, marionettpaver styrt av franske konger, motpaver og fordrivelsen fra Roma til Avignon på 1300-tallet.

- Dette er da ikke så farlig i spenningsromaner? 

- Kanskje ikke, sjangeren følger helt klart egne spilleregler. Bakteppet med den mørke middelalderen og alt det der er krever det mye å skrive seg ut av. Men det handler ikke bare om faglige fotnoter, sier Bjørnø og ser mot en bokhylle som rommer mer enn arkeologi. Han krymper seg litt. Følelsene er tydelig blandet. Han minner om en tryllekunstner som må avsløre et trick.

- Kristne tekster ble ikke skrevet på pergament i det første århundret. Man innførte ikke små bokstaver - misnuskler som det kalles - på gresk før midten av 800-tallet eller noe slik. I vår historie ville altså evangeliefunnet og denne koden i Codex vært lett gjennomskuelige forfalskninger. Kanskje avslører Beltø dette i en eventuelt neste bok, etter å ha snakket med en ahem ... beskjeden kollega på nabokontoret?

- Men de mer politiske forholdene, som motsetninger mellom Paulus og Jesus, er det vel lov for en romanforfatter å spekulere i? Paulus faller jo helt gjennom når vi snakker om likeverd og slaver?

- Ja, det hadde tatt seg ut om vi skulle lagt noen begrensninger! Samtidig er det nok typisk for en moderne krimforfatter å bli litt historieløs, selv om Egeland er bedre enn mange - og jeg vil ikke snakke om Dan Brown. Det å kunne forstå historien innenfra - puste luften fra fortiden, kjenne på stemninger og tanker, se fortidens mennesker med egne øyne - er noe vi forsøker å legge vekt på i undervisningen.

Bent lener seg frem på stolen. Det er ikke behov for noe langt oppfølgingsspørsmål.

- Du tenker på debatten om Paulus?

- Det er vanskelig å la være. Det hadde vært interessant å se på flere i noenlunde datiden, Aristoteles, Platon, Cæsar, Josefus og andre filosofer og forfattere, for ikke å si tidligere babylonske og persiske eller senere arabiske og så videre. Hadde man så sammenlignet Paulus med disse, ville man hatt tre alternativer:

1: Paulus var verre enn et barn av sin tid
2: Paulus var et typisk barn av sin tid
3: Paulus var bedre enn et barn av sin tid

- Mange vil si at Paulus opplagt er av de verre?

- Da har man nok ikke lest så mye av datidens historikere eller filosofer, utbryter Bjørnø og vrir seg: Hm, ja, det har jo de færreste.

- Mange tror uten videre at alternativ 1 stemmer, men det som er enklest å forsvare er 3 - at Paulus var bedre enn sin tid. Selv om noen historikere står for 2, er det ikke vanskelig å finne dem som argumenterer for at Paulus innførte tanker som har gitt ringvirkninger frem til i dag - og fortsatt gjør det.



Bent fekter med hendene, dette er tydelig viktig: Ikke minst når det gjelder likeverd. Han brøt med antikkens menneskesyn og stilte alle likt - overfor Gud.

- Det var da voldsomt. Her er det da også klare negative sider?

- Ja, få historikere vil hevde et alternativ 4, at alt i Paulus er bokstavelig bra i alle tider. Men skal vi gå inn på dette seriøst blir det fort en debatt på et annet nivå enn en mer tabloid om hvorvidt Paulus er slem eller bare dum.

- Selv om mye av hva vi tenker i dag vil være farget av hvordan vi tolker at kvinner skal "tie i forsamlingen", for ikke å si avvisningen av homofili, må en historiker også vurdere Paulus ut fra datidens filosofi, spesielt den stoiske, klassisk naturrett og så videre. Og ikke minst ut fra underliggende strata om likeverd og kjærlighet.

- Graver man dypere enn krim, kommer ikke Paulus så dårlig ut, etter det jeg kan forstå.

- Det høres ut som om du jobber for Vatikanets sikkerhetsstjeneste?

- Ha ha, det kan jeg ikke røpe. Litt mer seriøst vet jeg lite om teologi. Der får du spørre ekspertene i nabohuset en grøft unna. Men historikere kommer etter det jeg hører ikke unna det revolusjonerende i at Paulus - i det minste religiøst sett - likestilte kvinner og menn, slaver og fri, jøder og grekere. Samt understrekte at alle trengte like mye frelse, enten man var keiser eller hattemaker.

- Det er heller ingen grunn til å underslå at det som ofte kalles for Kjærlighetens kapittel, 1. Korinterbrev 13, konkluderer med at størst blant disse er kjærligheten.  Slike forestillinger om det åndelige, om det grunnleggende virkelige, er det i lengden vanskelig å holde vekk fra det verdslige.

- Når Paulus til og med understreker at etikk er skrevet på alles hjerter, enten man er jøde eller hedning, foregriper han rettstenkning som ikke krever at lover må dikteres fra Gud eller kan velges av stater etter forgodtbefinnende.

- All lærdommen din driver deg fra forstanden, Bent!

- Jeg er ikke fra forstanden, ærede Dekodet, alt jeg sier er sant og vel gjennomtenkt. Husk at fortiden er et annet land. Vi lærer mer av å være gjester enn turister, sier Bjørnø og ser engasjert rundt seg, som om han håper det skjuler seg en tidsmaskin bak bokstabelen til høyre.

- Selv ser jeg på klokken og tenker dette sikkert holder til et oppslag på 600 ord. Jeg takker for meg. Teologiens domus løfter seg mot himmelen, mens arkeologene synker i bakken bak.