onsdag 20. juni 2018

Astronomisk uforstand

Seneste artikkel i nyeste St. Olav kirkeblad handler om disse gamle mytene som stadig får nye klær - her i en litt utvidet versjon.


Astronomisk uforstand
At Narvesen i stor grad har erstattet lettkledde damer med lettfattelig populærvitenskap, betyr ikke alltid at hyllene er blitt mer oppbyggelige. Fortsatt bestemmer fordommer mer enn forskning, selv om det er blitt mindre vanlig å hevde at Kirken trodde jorden var flat. 

Mye er fortsatt påvirket av mytesprederen Charles Freemans bestselger The Closing of the Western Mind fra 2002:

Kirken knekket vitenskapen i tusen år. Paulus hatet gresk filosofi etter å ha blitt latterliggjort i Aten. Tertullian og Augustin understrekte at man kun kan nærme seg Gud med troen, ikke fornuften eller sansene. Siden gresk vitenskap var hedensk, raserte Kirken biblioteket i Alexandria og den antikke kunnskapsarven.

Da boken ble bredt omtalt i Klassekampen, konkluderte Bjørn Vassnes med at heldigvis hadde
araberne tatt vare på den for oss, ellers ville vi kanskje fremdeles vært i den «mørke middelalderen». Noe å tenke på for de som tror vår kultur først og fremst er «kristen»?
Ja, Vassnes' anmeldelse bør avgjort gi oss noe å tenke på, selv om det kanskje ikke er i den retning han ønsker.

For det som avsløres er nok mindre den "mørke middelalderen" enn et mørke om middelalderen. For ikke å si røyklegging.

Stjerneeksemplet hos Freeman er at den siste nedtegnede astronomiske observasjonen i den antikke verden ble gjort av Proclus i år 475 e. Kr. Det skulle ta tusen år før Kopernikus beveget faget videre.

Her er det lett å la seg imponere. Hvor mange kjenner til Proclus eller Kopernikus – og årene mellom? Hvor mange vet at biblioteket i Alexandria ikke ble ødelagt av kristne og byen fortsatt hadde et levende akademisk miljø da araberne erobret den? 

Hvor mange vet at det ikke var bedre observasjoner som inspirerte Kopernikus, men bedre matematikk? 

Eller at det først var med teleskopet to generasjoner senere at langt bedre observasjoner ble mulige – og dermed interessante.

Når Freeman til og med støttes av vitenskapsjournalister, må man vel være så farget og forutinntatt at man får skrive i St. Olav kirkeblad for å protestere?

Ikke helt. Freeman blir skarpt imøtegått av historikere som ateisten Tim O’Neill. I en grundig anmeldelse beskriver han Freeman som en tryllekunstner. Trickset er å skjønnmale gresk-romersk vitenskap og svartmale middelalderens. Freeman skjuler bak tepper og speil alt som ikke støtter ham, fra dagens forskere til fortidens tenkere. 

O’Neill kommenterer allerede i tredje avsnitt hoderystende at
Freemans tekst er, i likheten med litteraturlisten, full av pussige utelatelser, merkelige sprang og uforklarte hull.
Mye av grunnen er nok at Freeman ikke vet bedre. Han bygger mer på myter enn manuskripter. Han blander oppgjør med religion med en avvisning av vitenskap. 

Han ser ikke at Augustin støtter mange kirkefedres tanke om hvor nyttig antikkens kunnskap er for å utforske universet. 

Det er ikke tilfeldig at Cassiodorus og Boethius på 500-tallet prioriterte å oversette Aristoteles logiske skrifter til latin, siden logikken var et så viktig verktøy for tanken. 

Det hjelper også å hoppe over Johannes Philoponus i Alexandria. Han foregrep Galileo med godt over tusen år ved å vise at tunge og lette legemer falt like fort, og mente universet hadde samme lover over alt. 

Det tok altså mindre enn én generasjon fra Proclus før en kristen tenker brakte vitenskapen videre. Dessverre satte arabernes invasjon en stopper for mye av kontakten mellom den hellenistiske og den latinske verden.

Når man likevel beholdt antikkens astronomi med jorden i sentrum, var grunnen ikke for dårlige observasjoner, men for god regnemodell. Behovet for å holde orden på kalendere og varsle solformørkelser var godt dekket. 

Det betyr ikke at det var slutt på observasjoner. Vi har nedtegnelser fra Karl den Stores hoff om solformørkelser. Siden ikke alle var synlige i Europa, måtte man også ha beregnet noen. 

Og selv om man ikke alltid regnet rett, viser selv feilene at kunnskapsnivået var høyt. Et manuskript fra 900-tallet forklarer at når en varslet formørkelse ikke ble sett, kunne det skyldes været, at det var en delvis formørkelse – eller skjedde på den sydlige halvkulen og dermed ikke kunne observeres i nord.

Noe som understreker at man så det som en selvfølge at jorden var rund.

De alfonsinske tabeller.
Samtidig gjorde slike feil det nødvendig med bedre data.

På midten av 1200-tallet ba dermed Alfons 10. av Castilla og Leon femti arabiske, jødiske og kristne astronomer om å gå så grundig gjennom gamle og nye observasjoner at man trengte færre regnestykker.

Disse ble nedtegnet i de såkalte alfonsinske tabellene som også Kopernikus brukte.

Dermed bør det ikke overraske at vi har bevart astronomiske instrumenter med latinsk tekst fra så langt tilbake som 980, mer presist et astrolabium fra Barcelona.  
Astrolabier ble bl.a. brukt til å finne planetposisjoner ift. horisonten.
Selv om slike instrumenter antagelig ikke kom i vanlig bruk utenfor den arabiske verden før noe senere, bekrefter også disse at det ble gjort observasjoner i det latinske Europa lenge før Kopernikus.

Som for øvrig altså ikke gjorde noen. Det bør likevel være et ideal for populærvitenskapelige journalister å observere hva som foregikk i middelalderen.

fredag 15. juni 2018

Bare to tanker i hodet?

Det finnes avgjort dem som blogger mer om seg selv enn det som skjer her på Dekodet, med eller uten bilder, klær og sponsormidler. 

Det er også avgjort dem som skriver atskillig mer om norsk kristenliv. 

Men siden jeg nå hadde et innlegg i Dagen om to av mine yndlingstemaer, er det fristende å dele det, relativt usensurert, fra litesigende overskrift til altsigende punktum,


Båser kan stenge

Ja, det er viktig å ha to tanker i hodet om gangen. I hvert fall om jeg er politiker i møte med opposisjonen og enøyde lobbyister. Skal jeg få drevet noe gjennom, viser samtidig erfaring at det ofte er nødvendig med bare én tanke.

Selv sliter jeg skikkelig med å ha bare to tanker. Det hjelper ikke at jeg kan bli i overkant ivrig.

Ikke overraskende går det som det må. Og da må jeg bruke litt plass på meg selv. 

I selskapslivet og lunsjen er jeg havnet i de fleste tenkelige og utenkelige båser. Historienerd, sportsidiot, tegneserietulling, SciFi-freak, TV-seriesluker, fotogal, fantasybuff, skeptiker, musikkfan, vittigper, idémyldrer, teknologifantast og så videre.

Og siden jeg jobber i en svært så sekulær bransje, hender det kollegaer behørig plasserer meg i det noen ser som den mest enøyde båsen av alle: kristen. 

Mekanismene er de samme også i kristne sammenhenger. 

Står man frem med noe, må det være det eneste man er opptatt av eller kan noe om. Reaksjonen fra organisasjoner og menigheter, media og enkeltpersoner er dermed forutsigbare. 

Det er en ganske interessant opplevelse for en som har en relativt bred bakgrunn. 

Jeg vokste opp i en familie uten interesse for kristen tro. Etter å ha blitt kristen første studieår, ble jeg med i Laget i Trondheim og ledet etter hvert arbeidet med oppfølging av bibelgruppeledere, i Lagets mest karismatiske periode (da Thomas Bjerkholt var studentprest) – og mest undervisende (da Gunnar Elstad tok over). 

Samtidig var jeg medredaktør for et blad om litteratur og livssyn. Vi skrev om C.S. Lewis og Tolkien, om musikk og tegneserier, Chesterton og Martin Luther King, Solsjenitsyn og science fiction.

Det ble atskillige artikler og oppslag i Credo om alt fra miljøvern til okkultisme.

I Oslo var gospelkveldene i regi av Guds Fred et lett valg, i likhet med de første Korsvei-leirene. Jeg sa ikke nei til å involvere meg i arbeid med nyreligiøse og i den tidlige fasen av dialogarbeidet med muslimer. 

Uansett hvor mye av dette som var kjent, stod båsen klar med lås da jeg ga ut en bok om myter om kirkehistorien. Jeg ble invitert til å snakke om det – og bare det.

Båsen ble ikke åpnet mer på gløtt da temaet var Da Vinci-koden. Resultat ble hundre foredrag på to år om det - og bare det. 

Etter skarp og grundig kritikk i en bok om nye ateister kom invitasjonene til å snakke om fordommer og fornuft. Siden det også var et kapittel om Jesus, ble det heldigvis også noen kvelder om mer enn at religion forgifter alt og Kirken hadde ment at jorden var flat. 

Men leverer man argumenter mot nye ateister, er det en annen bås som åpner seg – for så å låses: Siden Davidsen er opptatt av fakta og klar tenkning, har han en teoretisk tro.

Følgelig mangler han sans for mystikken, for bønn, sjelesorg, meditasjon eller hva det måtte være. Da jeg skrev en bok om kristen tro i lys av evolusjonslæren, måtte det selvsagt bety at jeg avviste mirakler. 

Erfaringen er klar: Forteller jeg ikke høyt og tydelig at jeg kjører på mange spor, på kryss og tvers i landskapet, må jeg med nødvendighet kjøre kun på ett - og det et smalsporet på vei mot stupet. 

Når jeg skriver dette, er ikke poenget bare å skrive om meg selv, selv om det har vært en hyggelig avveksling. Det er heller ingen bønn om færre invitasjoner til å snakke om tro og vitenskap, myter, fordommer og argumenter.

I stedet forsøker jeg å peke på hvor lett det er å sette i bås, både i og utenfor våre egne sammenhenger. Ikke bare fordi vi har lett for å stivne i tradisjoner, men fordi – hvis noen fortsatt er i tvil om temaet - det er så vanskelig å ha flere tanker i hodet om gangen. 

Vi skaper kunstige motsetninger. Vi ser svart hvitt. Er Per opptatt av det ene, er han ikke av det andre. Dekker én aktivitet noen behov, finnes ikke flere behov.

Ja, korsang er bra, for alle aldre. Men hva med å lage dugnadsgjeng, male huset og ordne nabolagets sykler, hager og tilkjøringsveier en eller flere dager i året? Organisere nattravner eller en pool av lånebiler – ev. av sjåfører? Flere forsamlinger har prøvd noe av dette, sikkert med blandet erfaring - omtrent som med kor. 

Ja, temakveld om sjelesorg er bra. Men hva med en temakveld om en TV-serie eller ny teknologi?

Som hva Game of Thrones, The Handmaid’s tale eller Westworld egentlig handler om og hva vi kan lære av dette?

Som hva Kunstig Intelligens eller «Internet of Things» vil bety i årene fremover? Hva med å få noen til å fortelle om Snapchat eller annet som er ukjent for mange over 30?

Og hvorfor ikke kombinere sjelesorg med tro og tanke, slik Gunnar Elstad forbilledlig gjorde i så mange år og Tom Arne Møllerbråten viser i Tro under tvil? Eller spiritualitet med gudsargumenter, som så mange av kirkefedrene? 

Eller tradisjonsnærhet med kreativitet og vidd, slik Chesterton var mester i?

Eller fornuft og fantasy, apologetikk og engasjerende Jesusformidling, som C.S. Lewis i og utenfor Narnia-bøkene?

Ja, en kristen forsamling er ikke minst til for de svake og sårbare, utviklingshemmede, ensomme og eldre. Men hva med også i blant å være til for de aller flinkeste? Hva med å invitere de som er best i naturfag på videregående til en kveld eller tre om tro og tanke? Hva med å invitere næringslivsledere til en kveld om inspirerende ledelse?

Ja, det er bra med prekener og temakvelder, kor og diakoni, menighetsblader og weekender. Men hva med å etablere menighetens podcast? Hva med å la kunngjøringene også komme på den måten? 

Hva med en serie intervjuer med noen i menigheten og lokalsamfunnet? Hva med en samtale med lederen av menighetsrådet om aktuelle utfordringer? Mellom soknepresten og imamen? Mellom lederen for KRIK og den lokale fotballklubben? 

Med en som er kjent for å brenne for en sak om en annen sak det vil overraske å høre at hun også brenner for?

For å nevne bare noen av tankene jeg har i hodet. 

Selv om det hjelper på gjennomføringen bare å ha én.

onsdag 6. juni 2018

Lystmorderen Darwin?

Darwins sentrale rolle i modernitetens mytologi avsløres ikke bare av hva ateister skriver. Den bekreftes minst like sterk og tydelig i artikler skrevet av kreasjonister,  selv om fortegnet er motsatt.

For noen er altså Darwin Sannhetens Store Apostel. Han viste at Gud er overflødig, siden vi har vitenskapelige forklaringer på hva som skjer i naturen. 

For andre er Darwin et bevis på at Løgnens Far er i fri dressur i vitenskapen. Ikke bare er hans lære åpenbart feil, den har ført til helt fryktelige frukter.

Heldigvis er ikke alle like frivillig parodiske som å hevde at Darwins var resultat av incest og evolusjonsteorien basert på hallusinasjoner. Jogeir Lianes fra kreasjonistorganisasjonen Skaper går likevel relativt langt når han skriver om "fruktene av Darwin". For kan vi stole på en sadistisk lystmorder med store mentale problemer?
La oss se på fruktene av Darwin og de filosofier som følger med i kjølvannet av hans tanker og arbeid. Hvordan var Darwin som person? En av hans biografer skriver: Etter eget vitnesbyrd var han en sadist som hadde stor glede i å torturere og drepe dyr. Fra han var 17 år dedikerte han somrene til å drepe dyr. Ikke for kjøttet, men for gleden av å drepe. 
Kilden til påstandene er denne amerikanske artikkelen (og boken til høyre) som om ikke annet viser behovet for å sverte Darwin. Den oppgir ikke alle kilder, men mye er basert på Darwins selvbiografi fra 1876, uten at alt siteres direkte. 

Gjør vi det, ser vi at deler av påstandene er fjær som er evolvert til høns.
Once as a very little boy, whilst at day-school, or before that time, I acted cruelly, for I beat a puppy I believe, simply from enjoying the sense of power; but the beating could not have been severe, for the puppy did not howl, of which I feel sure as the spot was near the house. This act lay heavily on my conscience, as is shown by my remembering the exact spot where the crime was committed. It probably lay all the heavier from my love of dogs being then, and for a long time afterwards, a passion. Dogs seemed to know this, for I was an adept in robbing their love from their masters. 
I stedet for en gjennomført sadist som plaget dyr daglig i ungdommen, er Darwin altså en som angrer på at han én gang, i barnehagealder, følte glede over å slå en valp - noe han siden angret bittert.

I stedet for en som plaget andre med sin sadisme, ser vi en som plaget seg selv med sin samvittighet.

Men hva med at han "dedikerte somrene til å drepe dyr"?

Ja, det stemmer på et vis, siden Darwin elsket å ... jakte. Han skriver igjen i selvbiografien at
In the latter part of my school life I became passionately fond of shooting, and I do not believe that anyone could have shown more zeal for the most holy cause than I did for shooting birds. How well I remember killing my first snipe, and my excitement was so great that I had much difficulty in reloading my gun from the trembling of my hands. This taste long continued and I became a very good shot.
Ja, Darwin jaktet svært ivrig på rapphøner, harer og fasaner. Så ivrig at han til og med førte lister over antallet. Så glad i jakt at han etterhvert ønsket seg en (her er det bare å holde seg fast) dobbeltløpet hagle.

Altså omtrent som titusener av norske jegere

I deler av Norge er 30 % av den mannlige befolkningen på jakt, samt selvsagt atskillige kvinner. I 2016/2017 ble det felt over 30 000 elg og nesten 40 000 hjort, 30 000 rådyr, 14 000 harer, 21 000 rødrev - og 182 000 ryper.

For å si det på en annen måte har vi jaktet for mat og fornøyelsens skyld så langt tilbake vi vet. I rapporten tallene over var hentet fra, fremheves da også betydningen av jakt for trivsel og livskvalitet.
Jakt er en viktig kilde til trivsel og livskvalitet for jegere. Selv om jakt er en liten aktivitet i omfang sammenlignet med andre friluftslivsaktiviteter, har aktiviteten likevel betydelig verdi i form av rekreasjon, helsegevinst, gode naturopplevelser og en viktig sosial aktivitet for dem som deltar. 
Jakt skaper økonomiske verdier og er derfor et viktig grunnlag for næringsutvikling og verdiskapning i distriktene.
At ungdom kan bli bitt av basillen er ikke overraskende. At en engelsk gentleman på 1800-tallet i fravær av Netflix og Fortnite drev jakt i overkant ivrig, bør ikke sjokkere, selv om de fleste av oss reagerer på at det også omfattet klassisk revejakt. 

Men Darwin drev da mer enn jakt?

Det blir i hvert fall riktig så dramatisk når vi leser videre at
Når Darwin gjorde seg klar til å reise med skipet Beagle så utstyrte han seg med flere skytevåpen for som han sa, han håpet han kunne få skutt noen kannibaler. Han håpet å få drepe noen mennesker! 
Går vi til kilden, et brev fra 1831, ser vi at Darwin formulerer seg litt annerledes.
It is such capital fun ordering things, to day I ordered a Rifle & 2 pair of pistols; for we shall have plenty of fighting with those d— — Cannibals: It would be something to shoot the King of the Cannibals Islands.—
Dette handler mindre om at han "håpet å få drepe noen mennesker" enn om å beskytte seg mot innfødte som ikke bare drepte, men også spiste mennesker. Og skulle man først ende med å skyte noen, ville det være en bragd å ta selve høvdingen. 

Men samtidig understreker dette at man bør være varsom med å lese gamle tekster for bokstavelig. Bakteppet er sangen King of the Cannibals Islands som var svært populær på 1820-tallet. Muligens kan det altså være et ordspill, omtrent som å si det hadde vært en bragd i en krig med Frankrike å skyte "Napoleon med sin hær".


Men det er grunn til å ha atskillig mavemål i hvordan man bruker sitater eller å løfte ham frem som spesielt brutal. 

Darwin var ikke den eneste som jaktet og skjøt på 1800-tallet. Selv om han var motstander av slaveriet, var Darwin like mye et barn av sin tid som kristne slaveeiere. 

Det er uansett en slem feilslutning å avfeie en vitenskapelig teori fordi den som fremmet den ikke var snill. Newtons lover er svært egnede til å beskrive solsystemet, selv om Newton kunne være ganske så vrang og vemmelig. 

Det ville ikke forundre meg om selv kreasjonister kan ha lyst til å fiske og jakte - eller skyte terrorister. 

Men det er altså mer å si om Darwin. I følge Lianes var han ikke bare en brutal sadist som ønsket å drepe mennesker. Han var mentalt invalid. Han var så forstyrret at han ikke fungerte.
Flere bøker er skrevet om Darwins psykologiske problemer. Listen er alt for lang til å liste opp her, men det begynte da han var 16 år og da han var 28 år så var han ute av stand til å fungere pga. mentale forstyrrelser. Michael Ruse konkluderer med at han levde som mentalt invalid de siste 43 årene av sitt liv. 
Ja, Darwin var syk, i perioder veldig syk, slik han trekker frem i et brev til John Chapman i 1865: 
For 25 years extreme spasmodic daily & nightly flatulence: occasional vomiting, on two occasions prolonged during months. Vomiting preceded by shivering, hysterical crying, dying sensations or half-faint. & copious very palid urine. Now vomiting & every paroxys[m] of flatulence preceded by singing of ears, rocking, treading on air & vision. focus & black dots – All fatigues, specially reading, brings on these Head symptoms ?? nervousness when E[mma] leaves me ...".
Men han var ingen invalid, selv om han måtte avstå større middagsselskaper, slik han med relativt fungerende språk skriver 11 år senere i selvbiografien.
Few persons can have lived a more retired life than we have done. Besides short visits to the houses of relations, and occasionally to the seaside or elsewhere, we have gone nowhere. During the first part of our residence we went a little into society, and received a few friends here; but my health almost always suffered from the excitement, violent shivering and vomiting attacks being thus brought on. I have therefore been compelled for many years to give up all dinner-parties; and this has been somewhat of a deprivation to me, as such parties always put me into high spirits. From the same cause I have been able to invite here very few scientific acquaintances. 
My chief enjoyment and sole employment throughout life has been scientific work; and the excitement from such work makes me for the time forget, or drives quite away, my daily discomfort. I have therefore nothing to record during the rest of my life, except the publication of my several books.
I stedet for å være så syk at han "ikke fungerte", gjorde sykdommen det nødvendig for ham å arbeide videre med vitenskapelige funn - for å fungere.

Men så er det slik at Darwin ikke bare handler om Darwin. For selv om det er mulig å så solid tvil om hvor brutal og hvor syk Darwin var - og enda mer om hvilken betydning dette har for om det har skjedd en evolusjon eller ikke - er det da ikke mulig å så tvil om fruktene av selve evolusjonslæren?
Hva er fruktene av de filosofier Darwin støttet seg til og var med å utvikle selv? David Berlinski var innom det tidligere. Vi kan nevne sosialdarwinismen som er en sterk medvirkende årsak til at flere hundre millioner mennesker er drept. Dersom vi tar med andre filosofier som helt og delvis er bygget på Darwins tankegods så kan vi ta med abort og legge til 1 milliard ufødte liv. Hans tanker falt i god jord hos mennesker som avlet frem nazisme og kommunisme. Det er Darwins tanker som ifølge Richard Dawkins gjør det mulig å være «An intellectually fulfilled atheist». 
Darwins tanker er selve grunnlaget for ateismens oppblomstring i moderne tid.
Som vi ser er altså ingen filosofi ansvarlig for flere drap.

Men så er det bare den lille haken at Darwin ikke presenterte noen filosofi. Han kom med en vitenskapelig teori om hvordan arter oppstod og endret seg - og understrekte at det selvsagt var mulig å være gudstroende, selv om man støttet en evolusjon.

Og da er vi ved en kjerne i debatten om Darwin. For mye handler om hvordan andre enn Darwin har laget seg filosofier basert på noe som det ikke kan lages filosofier av.

Det er den gamle visa. Det er ikke slik at hva vi ser i naturen - altså hvordan naturen ER - kan fortelle oss hvordan noe BØR være. At hummere har hierarkier forteller ikke at vi bør ha det, selv om tendensen kan være en dyp struktur i mange biologiske vesner. Den sorte enke sier ikke noe om kvinnelige styrerepresentanter.

At den mest tilpasningsdyktige har større sjanse for å spre sine gener, forteller ikke at de som er best på jobbkarriere bør få harem som frynsegode.

Tvert i mot krever det at vi smugler inn annet tankegods. Snakker vi om at vi bør følge "den sterkestes rett" eller "evolusjonens lover i menneskets historie", at "vi bør fjerne skadelige raser" eller at "kvinner bør ha rett til selvbestemt abort", har vi det ikke fra Darwin, men fra egoisme, kommunisme, nazisme eller feminisme.

Sier man at evolusjonslæren gjør Gud overflødig (som også omtalt i forrige bloggpost), har man det ikke fra Darwin, men fra helt andre, enten de er ateister eller kreasjonister.

Påstanden er uansett like sann som å si at termodynamikkens hovedsetninger gjør Gud overflødig.

Dess mer og sterkere man snakker som om vitenskapelige teorier fjerner Gud, dess flere vil tro det. I stedet for å underminere troen på evolusjon, undermineres troen på Gud.

Er valget evolusjon eller kristen tro, er det ikke vanskelig å velge vitenskapens side.

Saken blir ikke bedre hvis man sprer myter eller langt i overkant drøye påstander om Darwin.

I stedet for å sette opp gode skjold mot "vantroen", stiller man seg lagelig til for hogg.

Man viser uansett ikke at evolusjon er en dårlig teori, ved å vise at Darwin var et dårlig menneske. Ikke alle blir like imponert når noen prøver å vinne fotballkamper ved å ta mannen i stedet for ballen.

Tvert i mot styrkes mistanken om at man ikke er så veldig god i fotball.

torsdag 31. mai 2018

Farlige idéer om Darwin

Morten Fastvold har imponert meg lenge. Hans imøtegåelser som ateist av moderne myter (som det negative synet på Kirken og vitenskapen og om sekularisme og moralsk likhet) er forbilledlige, ikke minst fordi de i så stor grad har gitt andre ateister vind i seilene.

Likevel skal det tydeligvis mer til enn Fastvold, for ikke å si mine og andres bøker og bloggposter, for å motvirke troen på disse mytene.

I følge forskningssenteret Pew tror fire av ti i Norge fortsatt at religion må være i strid med vitenskapen - og 69% av de som ikke regner seg som "religiøse".

Har man en naturlig forklaring på noe, er Gud og all religion overflødig.

Dermed var det med stor forventning jeg begynte å lese andre artikkel om humanismens moderne tenkere: Darwins farlige idé.

Her skulle Fastvold få boltre seg med mytene også på dette feltet. Her skulle vanetenkingen utfordres.

Nå skulle Dawkins og andre enøyde få evolvert dybdesyn. 

Det gikk ikke helt slik. Forventningen begynte å briste allerede i den innledende påstanden om at 
de største kiler i det tradisjonelle, kristne verdensbildet har naturforskere stått for – som da Nikolaus Kopernikus og Galileo Galilei erstattet det geosentriske verdensbildet med det heliosentriske.
Ikke bare fordi det mer presist var Kepler (med ellipsene) og Newton (med matematikken) som sørget for gjennombruddet for at solen var i sentrum, og det som ble sklitaklet ikke så mye var "det kristne verdensbildet" som antikkens astronomi. Kilene som underminerte kristen tro ble i stedet slått inn i kjølvannet av 30-årskrigen og politiske revolusjoner i århundrene etter, særlig i Frankrike, Tyskland og Russland.

Ateismen har tykkere politiske røtter enn astronomiske.

Troen på at "Kopernikus og Galilei" spilte noen avgjørende rolle, er uansett mytedannelse fra 1800-tallet. I likhet med mange fremstillinger av Darwin handler det mer om modernitetens behov for ikoner, enn om historieforskning. Den er nyttigere for lærere som vil krydre skoletimene med minneverdige konflikter, enn for å forstå historie.

Det er likevel mindre sannsynlig at elevene får smaken på astronomi, enn at de får avsmak for religion.

Dessverre sitter den etablerte fortellingen så godt i bakhodet at den kun kan løsnes av mentale jordskjelv i øvre del av Richterskalaen.

Jeg skal dermed ikke kalle denne bloggposten for Fastvolds farlige myter. Ikke fordi de ikke kan
farge livssynssamtaler uheldig og stimulere kreasjonisme, men fordi de ikke er hans.

Fastvold går i noen av de samme grøftene jeg selv nylig gjorde. 

Da Eksisterer Gud? (Cappelen Damm Akademisk, 2015) uttrykte kritikk av designargumentene til William Paley, fikk jeg umiddelbart motbør fra den ansvarlige for undervisningen ved UiO på feltet. Einar Duenger Bøhn kritiserte boken for å avfeie Paley for raskt. Jeg undervurderte hans designargument. Dawkins og Darwin hadde ikke tatt et endelig oppgjør, selv om det hadde skjedd en biologisk evolusjon.

Det var uvant å bli satt på plass av en foreleser på Blindern for ikke å være positiv nok til et gudsargument. Og bare å innrømme at jeg hadde lest mer om enn av Paley - og ikke så godt nok at moderne argumenter knyttet til blant annet universets fininnstilling viste at han fortsatt var relevant. 

Men så viser det seg altså at Fastvold har lest Paley omtrent like dårlig. Og er for lite kjent med middelalderfilosofi, når han skriver at det "klippefaste grunnsynet" på Guds eksistens hadde til grunn
det som kalles gudsbeviset ut fra design. Dette var velkjent i middelalderens teologi, og fikk et oppsving tidlig på attenhundretallet med en populærvitenskapelig bok av teologen William Paley. 
Denne myten er forståelig. Den er en svært vanlig sammenblanding som lever sitt eget liv i populærvitenskapen om evolusjon, langt unna forelesere i middelalderfilosofi.

I realiteten argumenterer hovedstrømmene i "middelalderens teologi" ikke med hva vi kaller design. De snakker i stedet om formål, om teleologi, om at ting i naturen, fra molekyler til månen, "streber mot et mål", slik jeg kommenterer i Evolusjon eller kristen tro?
Dessverre blander mange Paley med Thomas Aquinas. Det klassiske formålsargumentet til Thomas (den femte veien) handler ikke om at biologien er så hensiktsmessig satt sammen at den må være designet. Argumentet er ikke at kjemien eller biologien har en hensikt. Det endres ikke selv om det eneste som eksisterer er elektroner som kretser om en kjerne.
Ifølge Thomas ville finale årsaker (og naturlovene) slutte å eksistere om Gud skulle slutte å styre ting mot mål. Alt ville bare være kaos, også mekanismer som mutasjoner og naturlig utvalg.
Det var selvsagt ikke til hinder for at Paleys argumenter gikk godt hjem i første halvdel av 1800-tallet (selv om han møtte kritikk fra katolske tenkere som Newman lenge før Darwin). Men i geologien stod kristne på flere sider enn den ene Fastvold synes å legge opp til.
Ved å granske bergarter og landskap ble geologer stadig mer overbevist om at jordkloden er langt eldre enn de seks tusen årene som teologene på grunnlag av Bibelen hevdet at den var. Fossilfunn av sjødyr i fjell som lå langt over havoverflaten vitnet klart om det, siden det må ha tatt millioner av år for en leirholdig havbunn å forsteine til fjell, og i tillegg heve seg langt over havnivået. 
Kristne geologer forklarte slike funn med gudeskapte naturkatastrofer, slik som syndfloden som omtales i Bibelen. Da kan store endringer skje brått. Men de fleste geologer, anført av Charles Lyell, kom til at landskaper i all hovedsak er blitt formet av vær og vind og erosjon – av kontinuerlige prosesser som gir ørsmå, gradvise endringer, og derfor trenger svært lang tid.
Ja, og blant "de fleste geologer" var det også en rekke kristne. Faget ble ikke til ved en stor og brå endring med Lyell på 1830-tallet. Det kan spores tilbake til Steno og Hooke på 1600-tallet, og også før dette så flere etter andre forklaringer på fossildannelse enn syndfloden. Buffon argumenterte på 1700-tallet så godt for en gammel jord at mange teologer lot seg overbevise.

I lys av dette kunne også paven Pius VII rundt 1800 støtte at skapelsesdagene i Bibelen var av ubestemmelig lengde, i likhet med hva Augustin og Thomas Aquinas hadde gjort også før det fantes empiri.

Den tenkeren som mer enn noen gjorde at kristne aksepterte en gammel jord, var Thomas Chalmers, kjemiker, matematiker og prest, senere biskop i den skotske frikirken. Hans foredrag trakk fulle hus og ble bestselgerbøker om tro og naturvitenskap, med støtte til alt fra moderne geologi til liv på andre planeter.

Allerede i 1804 foreslo Chalmers et skille mellom Første Mosebok 1,1 og 1,2, med et stort gap der det hadde gått svært lang tid mellom «i begynnelsen» og at «jorden var øde og tom». Gjennomslaget for gapteorien kom da han i 1814 trakk den frem i en rosende anmeldelse av den lutherske professoren Georges Cuviers geologistudier. Konklusjonen var at fossiler, bergarter og sedimentære lag var formet dels ved lange prosesser og dels ved katastrofer over mange millioner år, mens mennesket var skapt på kort tid for noen tusen år siden.

Sammen med tanken om at skapelsesdagene egentlig var lange tidsperioder, blant annet ut fra forståelsen av at for en tidløs Gud «er én dag som tusen år og tusen år som én dag» (2 Pet 3, 8), var gapteorien en vanlig måte kristne forente Bibelen og naturvitenskapen på 1800-tallet.

Cuviers teorier var såpass lite kontroversielle at Biskop George Gleig i 1817 kunne skrive i innledningen til en utgave av Stackhouses bibelhistorie at «Det er ikke noe i de hellige skrifter som forbyr oss å anta at [fossiler] er etterlevninger av en tidligere jord».

Når det likevel ble en debatt, spesielt på grasrota i England, var mye av grunnen at noen utgaver av King James-bibelen var blitt oppført med årstall. Kanskje derfor var det nødvendig for nettopp William Paley å understreke at oppdagelser som stred med vanlige bibeltolkninger kunne hjelpe oss til å forstå Bibelen bedre.

I stedet for å lese Bibelen med klokke og kalender, måtte den leses med klokskap. Gjorde vi det, ville vi oppdage at poenget ikke var hvor mange dager Gud brukte på skapelsen, men at Gud var skaper.

Men selv om man ikke diskuterte så mye jordens alder, stemmer det at det ble en strid da Lyell i 1830 utga Principles of geology og hevdet at jorden var dannet gradvis av uniforme krefter over lang tid. Mot dette stod de som argumenterte for at den var formet av en serie katastrofer og syndfloden den siste.  Selv om mange av datidens naturvitere var teologer som støttet dette, handlet det ikke om noen kamp mellom kirken og vitenskapen.

Det var ikke teologi mot geologi. Det man hadde av funn på 1830-tallet gjorde flere konklusjoner mulige. I dag er da også katastrofetenkningen tilbake, ikke minst etter spor av store meteorittnedslag som har påvirket evolusjonen tildels dramatisk.

Lyell innførte i større grad nødvendige forskningsprinsipper, enn nødvendige konklusjoner. Kjenner vi kreftene som endrer verden i dag, kan vi gjøre antagelser om endringstakten i fortiden. 

Heldigvis treffer Fastvold også blink.
Men Darwin hadde ingen sterk gudstro, og han fant det merkelig at Gud for eksempel hadde skapt tusenvis av billearter. Han reagerte også på naturens grusomhet. Kunne en god gud ha skapt snylteveps som legger sine egg i larver, som så blir spist levende av avkommet som klekkes ut? Eller kattens lek med musa, der katten er helt ufølsom for musas skrekk og smerte? 
Ja, Darwins gudstro ble nok aller mest utfordret av det man litt enkelt kan kalle for Det ondes problem. Både i selve naturhistorien og i hans nærmeste familie, som da hans eldste datter Annie døde 10 år gammel i 1851. Dette var mer enn en akademisk diskusjon om snylteveps. Det dreide seg om noe helt personlig, om det som sto hans hjerte nærmest.

Men så viser Fastvold - dessverre ufrivillig - hvor fast mytene sitter.
Charles Darwins evolusjonsteori motsier gudsbeviset ut fra design ved å godtgjøre at ingen arter er blitt skapt av noen, men har utviklet seg fra andre livsformer, helt fra klodens første, encellede organismer. Dermed gjøres Gud overflødig, siden en slik utenomjordisk faktor ikke trengs for å forklare livets utvikling. Fra å ha vært et av teologenes sterkeste kort ble gudsbeviset ut fra design brått til noe heller tvilsomt.
Forestillingen om at naturlige forklaringer gjør Gud overflødig er som nevnt over sterk, nesten urokkelig. Men i realiteten bygger den altså på en myte. Det er ikke slik at man før Darwin brukte Gud som forklaring på naturfenomener. Tvert i mot ble det første store steget mot moderne vitenskap tatt da antikkens greske filosofer tenkte seg vekk fra troen på flere guder i naturen, til én Gud bak naturen. I stedet for å forklare noe i naturen med gudenes innfall, forklarte man alt med Guds lover.

Dette ble forsterket av kristne, jødiske og (i en periode) muslimske naturfilosofer. Når Augustin Genesis Literarum rundt år 400 skriver om den bokstavelige betydningen av Første Mosebok, forklarer han at «Jorden skal bære fram alle slags levende skapninger" betyr at Skriften har
fortalt oss at jorden kausalt har båret frem avlinger og trær, på den måten at jorden fikk makten til å bære dem frem.
Finnes en lovgiver bak naturen, er det naturlig at det finnes lover i naturen. Logikken er dermed enkel: Dess mer man finner av naturlige forklaringer, dess sikrere at det finnes mer enn natur.

Kristen tenkning støtter i aller høyeste grad interne og iboende (eller på fint immanente) lover i naturen, slik Albertus Magnus understreket 800 år etter Augustin, i De vegetabilibus et plantis
Når vi studerer naturen trenger vi ikke å spørre [etter mirakler]. I stedet må vi spørre hva naturen med dens iboende årsaker kan få til å skje naturlig.
Når mange tenker annerledes om dette i dag, er ikke grunnen at Darwin viste noe annet. Dette handler om filosofi, ikke om fysikk eller biologi. Det som har endret seg er først og fremst måten vi tenker på.

Det var mindre forskerne som skapte nye holdninger, enn forfatterne. Det var ikke Mendel, men Marx, Huxley og Spencer som skapte troen på at evolusjon erstatter Gud. Det var ikke biologien, men Brandes og Bjørnson som drev gjennom "det moderne gjennombrudd" i Norden.

Det var heller ikke slik at alle toneangivende kristne tenkere før 1859 tolket vitenskapen i lys av Bibelen. I stedet så de det som riktig og naturlig å tolke Bibelen i lys av vitenskapen.

Men hva så med at evolusjonen mangler mål og hensikt? Gjorde ikke det med nødvendighet gudstro umulig?
Det er dette filosofen Daniel C. Dennett og andre har kalt «Darwins farlige idé». Som også innebærer at evolusjonen ikke har noe forutbestemt mål eller hensikt, som å frembringe mennesket. Livets utvikling har langt på vei vært et tilfeldighetenes spill der det meste kunne ha gått annerledes. Skulle evolusjonen ha startet på nytt, er det svært usannsynlig at vi mennesker – eller noen av de andre artene vi kjenner til – hadde oppstått enda en gang.
Evolusjonsteorien fratar derved mennesket den særstilling som Gud ifølge Bibelen har gitt oss. Vi er ikke hevet over dyrene, men er en dyreart i nær slekt med apene, og i fjernere slekt med andre dyr og alt annet levende. Dette var en ny og revolusjonerende innsikt, som attpåtil var så godt underbygd empirisk at den ikke kunne avfeies som virkelighetsfjernt tankespinn.
Også dette er en myte. Hvis det var noe man trodde på 1800-tallet (og mange svært mye lenger), så var det at evolusjonen hadde en klar retning, fra enkel til kompleks, fra bakterier til briter, fra amøber til ariere.

Evolusjonen bekreftet ikke at alt var tilfeldig, den støttet at alt hadde et høyere mål. Kanskje stod ikke mennesket i en særstilling, men spesielle raser gjorde det.

Nå kan man selvsagt avvise i dag at dette er hva evolusjonslæren faktisk sier. Men tanken om dette med ren tilfeldighet og manglende særstilling er også smuglet inn i faget utenfra. Den stammer mindre fra naturvitenskapens konklusjoner, enn fra premisser når vi tolker den.

For evolusjon handler altså om både tilfeldighet og nødvendighet. Ja, det som skjer i naturen (mutasjoner, gendrift osv.) kan være tilfeldig eller ikke-determinert, men lovene i naturen, inkludert naturlig utvalg, gjør at resultatet kan forstås og et stykke på vei forutsies.

Mens Stephen Jay Gould mener at evolusjonen ville vært helt annerledes om vi hadde startet forfra, argumenterer en forsker som Simon Conway Morris for konvergerende evolusjon, altså at man tross ulike forutsetninger til ulike tider på ulike steder, vil eller kan ende med ganske tilsvarende resultat.

Siden bedre syn gir fordel, har øyet utviklet seg flere ganger og i flere varianter. Siden intelligens gir fordel, vil stadig mer intelligente dyr utvikle seg.

Dette betyr ikke at konvergerende evolusjon er bevist, men det er heller ikke den motsatte tanken. Også den handler om perspektiver og premisser, ikke om noe som er godt underbygd empirisk. Noe annet er virkelighetsfjernt tankespinn, for å holde meg til terminologien over.

Den nest siste myten er likevel kanskje den mest kjente. Selv om Fastvold vet at "kirken fram til da hadde vært for naturvitenskap", er den altså så sterk at selv ikke han stusser over fremstillingene i bøkene som er oppgitt i artikkelen.
Ikke desto mindre motsatte kirkens menn seg Darwins farlige idé med nebb og klør. Darwin, som ikke var særlig debattglad, og dessuten var blitt sykelig og aldrende, overlot til sin kollega Thomas Huxley å forsvare sin teori mot kirkens angrep. Huxley slo kraftfullt tilbake ved å fremstille kirken som en vitenskapens fiende. Noe som må sies å være en sannhet med modifikasjoner, siden kirken fram til da hadde vært for naturvitenskap. Men Darwins farlige idé hadde fått kirkens menn til å glemme dette, slik at de nå rakket ned på en av de største og viktigste naturvitenskapelige innsikter noensinne.
Det er verken første eller siste gang jeg kommer til å ha noen hjertesukk om denne myten.  For slik David N. Livingstone viser i Darwin's forgotten defenders fikk i realiteten en lang evolusjonshistorie støtte fra mange teologer, helt fra starten.

De fremste var Asa Gray, George Frederick Wright og James Dana, litt senere også B. B. Warfield, en fremtredende eksponent for Bibelens ufeilbarlighet og medforfatter av The Fundamentals, bokverket som ga navnet til fundamentalistene.

Dermed er det ikke overraskende at Darwin svarte man kan være "en glødende teist og en evolusjonist" og nevnte nettopp Asa Gray som eksempel da John Fordyce spurte ham om dette.

De tidligste kritikerne av Darwin var i stor grad kjente vitenskapsmenn, ofte ikke-kristne som Louz Agazzis, og da på vitenskapelig grunnlag.

Allerede i 1880 var det imidlertid bare to ledende forskere i USA som ikke trodde på evolusjon, Dawson og Guyot.

Selv om det også var kritiske teologer, gikk innvendingene mindre mot de biologiske sidene enn de etiske tolkningene. De handlet mer om effekten på menneskeverd og moral, enn om arv og naturlig utvalg var en tilstrekkelig forklaring.

Skal man først snakke om "Darwins farlige idé", bør man i det minste nevne hvilke forestillinger den bidro til å skape, og ikke bare innenfor frenologisk klassifisering av kortskaller, langskaller og så videre. Rasistiske holdninger fikk biologisk alibi, uten at det alle steder førte til Holocaust.

Darwins idé ga troen på den overlegne rase atskillig farlig vind i seilene.

Mye av inntrykket av en massiv og iherdig kamp fra Kirkens side, skyldes kreasjonismen.  Men den fikk altså ikke særlig betydning i USA før andre halvdel av 1900-tallet, selv om enkelte predikanter tidlig var kritiske. Bevegelsen ble ikke dratt i gang av kirkesamfunn, men av enkeltpersoner som William Jennings Bryan (1860-1925, han med "apeprosessen") og William Bell Riley (1861-1947).

Kreajonismen fikk først vind i seilene med The Genesis Flood, Henry M. Morris og John C. Whitcomb på 1960-tallet.

Dermed er det forståelig og ganske typisk for mytesjangeren at Fastvold ikke navngir en eneste av "kirkens menn" som motsatte seg Darwin med "nebb og klør" og "rakket ned på" en så stor og viktig naturvitenskapelig innsikt. Det hender noen trekker frem debatten mellom Wilberforce og Huxley, men den klassiske anekdoten om den nedlatende biskopen som ble satt på plass har lite støtte.

Mot alt dette blir det flisespikkeri å nevne at Fastvold også viderefører myten om at Darwin er "gravlagt ved siden av Isaac Newton" i Westminster Abbey, som om de ligger omtrent hånd i hånd i likeverdige kister. Under feltstudier i påsken observerte jeg imidlertid at mens Newton er gravlagt med et flott monument midt i navet, er Darwins grav markert med en plate i gulvet i nordgangen (Northern aisle), to minnesteiner og én grav unna Newton. Selv om de er ganske nær på tegninger, er det litt anstrengt å hevde at de er gravlagt ved siden av hverandre.

Det betyr ikke at jeg skal være så anstrengt som å si at Darwin ikke
som få andre bidro til å svekke den kristne tro og bane vei for et sekulært livssyn.
Forestillingen om at Kirken kun ga seg etter en lang og iherdig kamp, og det høyst motvillig, ligger likevel tydelig til grunn for fortsettelsen av avsnittet.
Men også kirken så seg nødt til å anerkjenne evolusjonsteoriens gyldighet. Den regnes nå som et tilværelsens faktum, og er den kanskje største tankemessige omveltningen vi mennesker har gjennomgått.
Mye tyder på at også fremstillingen av mottagelsen trenger en større tankemessig omveltning.

torsdag 3. mai 2018

Lytt til ungdommen!

Da jeg skrev første utgave av Svar på tiltale i 2012 presenterte jeg en statistikk som burde motivere til innsats. Et flertall i Norge trodde på Gud, men utviklingen var tydelig: Om få år ville det være flere ateister enn gudstroende.

Ikke minst så man dette hos ungdom. Selv blant konfirmanter trodde færre enn 40 prosent at Gud hadde skapt verden og at Jesus var reist opp fra de døde. Jeg siterte dermed Ida Marie Høeg, forsker ved KIFO, Stiftelsen kirkeforskning, som sa rett ut at «Dette må være svært urovekkende for kirken».

Dessverre virker det ikke som så mange tok dette på alvor, i eller utenfor Den norske kirke. Det finnes ingen offisiell statistikk, men inntrykket er klart: Det ble arbeidet langt mer med gudstjenestereformer enn gudsargumenter. Antallet seminarer om god sjelesorg overgår langt antallet om gode argumenter for at Jesus ble reist opp fra de døde.

Sagt på spissen synes trosopplæringsreformen å handle mer om å lære om kirkelige handlinger enn om grunnen til at Kirken finnes.

Når jeg dermed var med og søkte om – og fikk - trosopplæringsstøtte til en bok om dette for ungdom (Gud – mer enn feelgood?), inkludert videoer og foiler lagt inn i Ressursbanken for Trosopplæring i Den norske kirke i oktober 2015, tenkte jeg at her ville mange gripe anledningen. Det ville komme så mange forespørsler at det ble umulig å takke ja til alle.

Tre år senere, har knapt noen etterspurt stoffet.

Nesten ingen menigheter har tatt kontakt om å undervise verken unge eller voksne basert på opplegget. Jeg håper noen har brukt det på egen hånd, men jeg har ikke hørt om det.

Nå kan jo grunnene være flere. Boken og ressursene kan være for dårlige, eller for lite kjente. Menighetene har ikke tid til dette midt oppe i alt annet som forventes. Unge og voksne kan dette så godt allerede, at de ikke har behov.

Uansett er mitt inntrykk fra offentlige uttalelser og samtaler med flere sogneprester at opplæring i å svare på nysgjerrige og skeptiske spørsmål om Bibelen, Guds eksistens og Jesus dels er et blindfelt og dels et stort savn. Det er nok mye av grunnen til at Ungdommens Kirkemøte i 2017 gikk såpass sterkt og klart ut om «Tro under press». Mange unge ønsker opplæring i trosforsvar, for å «ta vare på håpet og troen på Kristus som frelser»:
Å snakke om trosforsvar innebærer altså ikke at kirken definerer seg som et offer eller som et mindretall. Tvert imot mener Ungdommens kirkemøte at Den norske kirke kan og bør lede an i samtaler om tro. Likevel kan enkeltmennesker oppleve at troen utfordres. Innledende samtaler om saken på Ungdommens kirkemøte viser at mange opplever et behov for kompetanse til å imøtegå misforståelser og latterliggjøring av tro.
For en som i mange år har forsøkt å formidle samme poenget, gjorde det godt å se at avsnittet avsluttes med at
Ungdommens kirkemøte ønsker derfor at begrunnelse av troen og hjelp til å samtale om tro kan styrkes gjennom kirkelig utdannelse og i menighetenes og organisasjonenes trosopplæringsarbeid.
Dermed er det med litt undring at jeg så langt ikke har sett at dette var berørt på Kirkemøtet 2018. Det er ikke engang nevnt i Visjonsdokument 2019-2021, i hvert fall ikke direkte. Selvsagt kan det ha vært belyst i en arbeidsgruppe som ennå ikke har offentliggjort noe, men jeg mistenker at det ikke er tilfellet.

Jeg startet med å snakke om at tallene fra 2012 burde motivere til innsats. Hvordan har det gått i årene etter?

Akkurat som forventet. Hvis de forrige tallene burde vært svært urovekkende for Kirken, bør ikke de seneste berolige, selv om undersøkelser kan tyde på at antall «personlig kristne» stiger.

I 2013 var det for første gang like mange (38%) som svarte ja og nei på spørsmålet «Tror du på Gud?». To år senere var det flere ateister enn gudstroende, 39 mot 37 prosent. Selvsagt stoppet det ikke der. Da IPSOS i 2018 begynte å slippe tall fra seneste undersøkelse, viste det seg at trenden er blitt enda tydeligere. Svært mange flere tror ikke på Gud, faktisk nesten halvparten, 46 prosent. Bare 34% svarer at de tror, altså drøyt tredjeparten. Blant nordmenn under 40 år er det nå dobbelt så mange som ikke tror på Gud, sammenlignet med dem som tror.

Også en annen endring, bør tas på alvor: Bevisstheten er blitt større. Flere tar stilling. Man er rett og slett blitt sikrere i sin sak.

Mens det i alle tidligere undersøkelser har vært 25 % som har svart «Vet ikke», er det nå bare 20 %. Det er altså ikke mindre i dag som tyder på at utviklingen fra agnostikere til milde eller militante ateister vil fortsette, enn da jeg skrev første utgave av Svar på tiltale.

Vi lever i en tid der gudstro langt fra er en selvfølge. På Luthers tid trodde omtrent alle på Gud, den store utfordringen var hvordan man kunne bli frelst fra Guds dom. I dag er spørsmålet hvordan i all verden noen kan tro på Gud, selv om det til nød går an å tro på en som ikke dømmer. Å forkynne til en kultur uten gudstro gir helt andre utfordringer enn på Luthers tid.

Mens generasjonene som trodde på Gud forlater oss, lever fortsatt de kulturradikale 68-erne, med barn og barnebarn. Knapt noen av dem har hørt et eneste seriøst gudsargument. De fleste tror at kristne må være kreasjonister. De har vokst opp i en skole der lærebøkene fortsetter å spre tøv om Kirken og vitenskapen, som at man i middelalderen hevdet jorden var flat og forfulgte dem som mente noe annet.

En skole som i stor grad fremstiller kristningen dels som triviell og dels som direkte skadelig eller til bry. En skole som forteller at frelsen kom med Opplysningstiden.

Også her kommer troen av forkynnelsen.

[Opprinnelig publisert i Dagen 02.05.2018 og lagt ut på Verdidebatt 03.05.2018]

onsdag 18. april 2018

"Vi savner historiekritikk" - Høringssvar om historiefaget

Sammen med Ole Petter ErlandsenSjur Jansen og John Sylte har jeg hjulpet tankesmien Skaperkraft med et høringssvar om overordnede planer for historiefaget.

Feilene er selv i Nasjonale leseprøver for 5. trinn, som i 2016

Svaret føyer seg inn i kritikken jeg i en årrekke har gitt i alt fra Humanist til Vårt Land, og ikke minst i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø som du kan lese utdrag av her.

Dette er altså myter som sitter som spikret i bakhodet, spredd gjennom skole, allmennkultur og populærvitenskap i generasjoner.

Og som fortsatt vil spres i mange år av læreboksforfattere som ikke gjør hjemmeleksen.


Vi savner historiekritikk

Her er synspunkter fra tankesmien Skaperkraft:

Historiefaget er svært viktig for å gi elevene kunnskap og kritisk refleksjon for bedre å forstå samtiden og linjer i fortiden. Skal man lykkes, er det avgjørende at faget ikke presenterer svært upresise eller usanne påstander, eller fakta på en løsrevet eller tendensiøs måte.

Nå er det selvsagt ingen som er uenige i dette, men det er dessverre ikke vanskelig å finne typiske eksempler som har vært gjentatt i lærebøker i mange tiår. Her kan vi bare nevne to:
_____________________________________________________________________

Eksempel 1 på svært upresise eller usanne påstander i lærebøker:

At man i middelalderen mente jorden var flat og en som Columbus møtte dermed motstand fra autoriteter og sjømenn.

Hva kildene viser:
I middelalderen var det godt kjent at jorden var rund. Når Columbus møtte litt motstand var det fordi han mente jorden var mindre enn hva andre mente (og han tok feil).

Kommentar:
Lærebøker kan vise dette fra kunst, diktverk, filosofi og middelalderens egne lærebøker. Som øvelse i kritisk refleksjon kan elevene få spørsmål om hvor myten kommer fra, og hvorfor den har vært i lærebøkene så lenge. Kanskje kan elever lære hvor vanskelig dette med kritisk refleksjon er nettopp fordi forlag og forfattere ikke alltid undersøker kilder? Myten finnes til og med i Nasjonale prøver i norsk skole, så sent som i 2016.

Eksempel 2 på svært upresise eller usanne påstander i lærebøker:
Kirken fryktet kunnskap, forfulgte naturvitere og henrettet mange p.g.a. deres naturvitenskap, bl.a. astronomen Bruno fordi han mente verdensrommet var uendelig. Kirkens holdning avsløres ved at Galileis motstandere nektet å se i teleskopet og han satt mange år i fengsel fordi han mente solen var i sentrum.

Hva kildene viser
Ingen ble henrettet i middelalderen eller senere for naturvitenskap. Universitetene ble i stor grad opprettet i kirkelig regi for å bygge og formidle kunnskap. Det var ikke på tross av kristen tro at naturvitenskapen vokste frem. Naturvitere var skolerte i astronomi og nøt stor respekt også utenfor universitetene. Bruno var ingen astronom, men mystiker med lite kunnskap om matematikk. Han utfordret kirken som panteist, ikke som “naturviter”. Ingen autoriteter nektet å etterprøve Galilei eller se i teleskop. Han nøt stor respekt, men manglet god nok argumentasjon for at det var mer enn en nyttig regnemodell å sette solen i sentrum. Galilei fikk til sist husarrest på sitt private gods etter en langt på vei politisk prosess i en urolig tid (under 30-årskrigen).

Kommentar
Elevene bør få reflektere over hvorfor knapt noen naturforskere møtte motstand fra Kirken, og over hvor myten om det motsatte kommer fra. Eksemplene Bruno og Galilei er ikke representative for Kirkens holdning i nesten 2000 år og Bruno var ikke vitenskapsmann. Fremstillinger av Galilei bygger ofte mer på Brechts skuespill som advarte mot totalitære regimer på 1900-tallet, enn på samtidige kilder på 1600-tallet. Kirken kan ikke frikjennes for Galilei-saken, men elevene fortjener å lære hvor vanlig det er å vinkle og bygge påstander om fortiden mer på politikk og ideologi i tekster fra nyere tid, enn på historiske kilder.
_____________________________________________________________________

Som eksemplene viser trenger elevene presise nok fremstillinger og å lære kildekritikk. Men de bør også lære historiekritikk, det er så viktig at det bør nevnes allerede i kjerneelementene.

I punkt 2.3 i høringsdokumentet heter det at elevene skal ha en kildekritisk bevissthet i møte med historisk materiale. Men det samme bør gjelde i møte med vår tids historieskrivning.

Elevene lærer gjerne at skolebøker og leksika er til å stole på, mens en bloggkommentar har lavere verdi – det er kildekritikk. Historiekritikk går dypere. Det handler både om hvordan samfunnet har samlet seg om spesielle vinklinger av historien slik at selv skolebøkene kan være farget, og om hvordan ens eget politiske, religiøse eller antireligiøse ståsted påvirker fortellingen. Det handler om historikerkritikk og tolkningskritikk.

Det er mange grunner til at lærebokforfattere kan formidle spesielle vinklinger på historien. Det kan handle om hva samtiden oppfatter som selvsagt og viktig, noe som kan endre seg med politiske eller populistiske strømninger. Det kan være hensiktsmessig å se på 18- og 1900-tallets ideologiske strømninger (bl.a. romantikken, framveksten av en nasjonal identitet, marxisme og oppgjør med religiøse autoriteter) som forklaringsnøkler. Dette bør elevene få høre om og se konkrete eksempler på.

De siste årene har man blitt oppmerksom på «fake news». Historiekritikk handler om hvordan det har festet seg feilaktige eller vinklede fremstillinger av historien. Det kan være like så ille, for det er sjelden varsellampene lyser ved noe alle tror er riktig. Reaksjonen blir ofte at det i stedet dessverre først og fremst er kritikken som oppfattes som vinklet.

Elevene bør dermed bevisstgjøres på at det finnes feilaktige fremstillinger av vår felles historie, og at slike fremstillinger også kan settes frem utenfor populærvitenskapen, i det man anser som gode kilder.

Å forstå historien er å forstå hvordan fortidens hendelser har påvirket hvordan samfunnet har blitt slik det er i dag. Elevene bør gjøres kjent med store kontinuitetsbrudd i historien og hvordan disse har preget oss. Vi vil derfor foreslå et strekpunkt som sier noe om dette:

«se hvordan store historiske hendelser har preget hvordan samfunnet vårt har utviklet seg»

I punkt 2.5 er man innom flere gode poenger, for eksempel at makt, kjønn eller politisk ståsted kan påvirke vår oppfattelse eller beskrivelse av historien. Det som mangler i punktlisten, er at også strømninger i tiden påvirker oss. Det er snakk om oppfatninger som har festet seg kollektivt over noen tiår eller generasjoner, men som kanskje ikke er sanne.

Konkret kan det gjerne stå: «Elevene må i tillegg til kildekritikk, også lære historiekritikk, som handler om at oppfattelsen av historiske hendelser og utvikling endrer seg over tid og er påvirket av eget ståsted».

«Vi er simpelthen tilbøyelige til å frede en god historie, og noen av dem innlemmer vi i vår selvforståelse» slik filosof Morten Fastvold skriver i en artikkel som viser at historiekritikk er viktig, der han bl.a. nevner den type eksempler vi presenterte i tabellen over.

Mer spesifikt savner vi en mer balansert framstilling av kristningen av Norge og hvilken betydning kristen tro har hatt for vår historie og vår kultur. 1900-tallets historieskrivning ble i stor grad preget av antikristne stemninger og en marxistisk historieforståelse, noe som satte sitt preg på hvordan historien ble formidlet. Vi mener at det i forbindelse med det forestående 1000-årsjubileet for den offisielle kristningen av Norge er på høy tid å se på kristningen av Norge med et nytt blikk.

En samfunnsreform vil aldri bare ha positive effekter. Mye av historiefortellingen seneste 100 år har imidlertid hatt et negativt fokus, uten å ta med det tilsvarende positive. Det er ikke vanskelig å finne lærebøker som omtaler kristningen av Norge på en triviell eller negativ måte, uten å se at hendelsene har preget vårt samfunn på avgjørende måte når det gjelder jus og rettsstat, skriftspråk og universiteter, menneskesyn og samhørigheten med Europa – for å nevne noe. Noen av disse eksemplene er belyst av sokneprest John Sylte i et innlegg i Romsdals Budstikke nylig.

Når en historisk hendelse skal formidles, må elevene også lære å sette hendelsene inn i en kontekstuell ramme. Uten konteksten risikerer man å vurdere tidligere tiders hendelser i lys av dagens samfunn, ikke i lys av det samfunnet hendelsene skjedde. Når “rare” fakta blir satt i en kontekst er de kanskje ikke så rare lenger. Når norske lærebøker svikter i å formidle konteksten, og velger å vektlegge perifere ting, fratar vi barna muligheten til å forstå begivenhetene.

Vi har noen eksempler på dette:
_____________________________________________________________________

Eksempel 1 på hva lærebøkene forteller om kristningen av Norge
Flere lærebøker trekker fram krav om helgedagsfri og gudstjeneste, samt hvilke bøter man måtte betale om påbudet ble brutt.

Konteksten man ikke tar med
Det nevnes sjelden at vi for første gang i historien fikk bestemmelser som ga alle arbeidstakere - selv slaver - rett til fri på søndag og i de store høytidene. Og at den som skulle betale bøtene var bonden som hadde tvunget dem til å arbeide.

Hvilke feilaktige konklusjoner man kan trekke
Enten en elev er for eller mot skolegudstjenester vil hun uten konteksten vanskelig forstå at disse faktaene også har å gjøre med grunnleggende rettigheter til fri og hvile.

Eksempel 2 på hva lærebøkene forteller om kristningen av Norge
Dåp blir presentert som en tvang: “Barn skulle døypast så snart som råd”, forteller Gyldendal-boken Gaia oss uten å sette det inn i en større sammenheng.

Konteksten man ikke tar med
Det fortelles ikke at for første gang ble det bestemt at alle barn i prinsippet skulle ha rett til å vokse opp - i motsetning til tidligere tider, hvor man kunne sette uønskede barn ut til ville dyr. Selv om det tok tid før denne “formålsparagrafen” ble virkelighet, var en ny standard satt. Og det var dåpen - av “alle barn” - som satte standarden.

Hvilke feilaktige konklusjoner man kan trekke
For barn som tenker på dåpen som et familiært og frivillig rituale gir det ingen mening å høre om obligatorisk dåp - om man ikke også forteller om et endret syn på menneskeverdet.

Eksempel 3 på hva lærebøkene forteller om kristningen av Norge
Flere bøker nevner at Kirken ble mektig som følge av tiende og testamentariske gaver. Omtale av kirken primært som maktfaktor er en gjenganger i historiebøkene.

Konteksten man ikke tar med
Det som underkommuniseres, er at noen for første gang organiserte et vern for de fattige. 25 prosent av Kirkens inntekt gikk til de fattige.

Hvilke feilaktige konklusjoner man kan trekke
Selv om maktmisbruk selvsagt har skjedd i Kirkens navn, så hører det med til historien at Kirken på en avgjørende måte har preget vår kultur når det gjaldt omsorgen for de svake og “ulønnsomme”.

Eksempel 4 på hva lærebøkene forteller om kristningen av Norge
I stor grad gjengir man mindre viktige ting som forbud mot å blote hestekjøtt, samt hvilke straffer den som overtrådte lovene ville få.

Konteksten man ikke tar med
Samtidig er det påfallende taust om helt avgjørende ting som innføring av skriftkultur og en rettsstat, den nye tilknytningen til Europa, slutten på vikingtoktene og den gradvise avviklingen av slaveriet - et godt stykke på vei som følge av kristenretten.

Hvilke feilaktige konklusjoner man kan trekke
Innføringen av kristendommen i Norge var helt avgjørende for hvordan vårt samfunn er i dag. Elevene trenger å se perspektivet av hva slags samfunn vi hadde, og hvordan dette samfunnet ble gjennomgripende forvandlet.
_____________________________________________________________________

Læringsmålet i 7. klasse kan for eksempel utvides slik: “fortelje om hovudtrekk ved samfunnsutviklinga i Noreg frå vikingtida til slutten av dansketida og gjere nærare greie for eit sentralt tema i denne perioden. Forstå dei store endringane då Noreg blei kristna og korleis dette påverkar samfunnet i dag”. Uten dette blir det vanskelig å oppfylle læremålet for 10. klasse, som er å “finne døme på hendingar som har vore med på å forme dagens Noreg, og diskutere korleis samfunnet kunne ha vorte dersom desse hendingane hadde utvikla seg annleis”.

Oppsummert:
  • Vi savner altså ordet historiekritikk i kjerneelementene slik at elevene blir klar over at historien ikke alltid blir presentert balansert i skolebøker og andre kilder man mener har stor troverdighet. Vi savner også ord som tolkningskritikk og historikerkritikk som går nærmere inn på hvordan den enkelte formidler historiske hendelser. 
  • Vi savner også et punkt om en mer balansert framstilling av kristningen av Norge og hvilken betydning kristen tro har hatt for vår historie og vår kultur.

tirsdag 17. april 2018

Da jorden ble flat - Innledning og første kapittel


Litt tekstreklame i dag, altså er jeg i flytsonen.

Siden innledningen og første kapitel av Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø ligger ute, har du ingen unnskyldning for ikke å lese.

Skulle den gi en smule mersmak eller to, er det mulig å bestille den f.eks. her.

Ga den ikke ga mersmak, kan du alltids kjøpe og sende til en du ikke liker.

mandag 16. april 2018

Venstrehendt, altså heks?

En ikke helt uvanlig påstand er at venstrehendte i gamle dager ble anklaget for å være hekser og dermed prompte testet med vannprøver.

Søker man på nettet er det lett å finne eksempler, jevnt fordelt over mange år:

La oss starte med Nettavisen som hevdet i 2004 at
Det har ikke alltid vært like enkelt å være kjevhendt. For få hundre år siden mistenkte man venstrehendte for å være hekser og trollmenn.
Stars insider forteller i 2017 i oppslaget 30 spennende fakta og myter om venstrehendte at
Opp gjennom tidene har venstrehendte mennesker vært kjent for sin kunstneriske kreativitet og dyktighet med tall. Men de har også blitt diskriminert, anklaget for hekseri og djeveldyrkelse. I dag har studier avslørt noen fascinerende fakta om denne minoriteten, og samtidig rettet opp noen feil underveis.
Selv om det nok hadde vært mer spennende om de var noe mindre kreative og mer faktaorienterte enn i andre setning.

Hvor stammer så påstanden fra?

I Norge henger nok mye på nettet sammen med en artikkel fra Nysgjerrigper fra 2001, i hvert fall siteres fra den ordrett (uten kildehengivelse) på svært mange steder.
Du vet sikkert at ”right” på engelsk betyr både ”høyre” og ”riktig”, og slik er det på flere andre språk. Ordet for ”venstre” kan også bety ”klossete” (for eksempel på gresk, fransk og tysk) ”ond”(på latin) eller ”truende” (på gresk). I Bibelen finner vi over hundre steder der høyre blir koblet sammen med noe som er godt og venstre med noe som er ondt eller dårlig. Og på nesten alle gamle malerier er djevelen keivhendt. På 1600-tallet kunne folk bli mistenkt for å være hekser eller trollmenn bare fordi de ikke var høyrehendte! 
De keivhendte har virkelig fått gjennomgå opp igjennom historien. 
Dette er ikke begrenset til Norge. Vi ser det samme på en rekke sider for folk som enten er engasjerte i kampen for fordommer mot venstrehendte, eller mot hekser.

Selv når de vet de ikke har mange eller gode kilder, som denne siden om venstrehendte i historien.
Little is known of the practices and attitudes towards handedness during the Middle Ages, but there is no reason to suppose that it was any more enlightened than what came before it and what succeeded it.
Noe som ikke er til å hinder for sterke ord om praksis og holdninger man vedgår man vet lite om.
Under the misguided aegis of the powerful Catholic Church, left-handedness was vigorously oppressed in medieval Europe, albeit not in any systematic way. Left-handers were routinely accused of consorting with the devil and, during the excesses of the Inquisition and the witch hunts of the 15th and 16th Century, left-handedness was sometimes considered sufficient to identify a woman as a witch, and to contribute to her subsequent condemnation and execution.
Det slås til og med fast at man i middelalderen ble oppfattet som demonbesatt om man var venstrehendt.

Hva sier så noe så kjedelig som kilder? 

Heldigvis har noen tatt seg bryet med å se etter. Ja, venstrehendte hadde enkelte utfordringer i middelalderen, men kanskje var den verste at det innebar langt mer strev å få skrevet riktig. Ikke underlig at flere ord for "venstre" fra middelalderen også betyr klosset.
In his book Their Hands Before Our Eyes (2008), Professor Malcolm Parkes, an authority on medieval manuscripts, points out that as that western writing involves moving from left to right, writing would have been much easier for a right-handed scribe. In addition, medieval scribes had to do this on a sloped desk using quill and ink. A left-handed scribe would have made this controlled movement with much more difficulty than a right-handed writer. A right-handed scribe, Parkes explains, would pull each stroke to the right, distributing ink onto the parchment as they went, whereas a left-handed writer had to learn to push – a more laborious movement. Problems with smearing the ink would also be frustrating. The resulting slow and laborious writing might have been impractical for a professional scribe who was paid per book, or per page.
Såpass vanskelig at noen dermed fant grunn til å skryte av at de skrev med venstre.
For a monastic scribe, the process of writing was also an act of worship, so the more laborious the work the better. 
In her book The Scribes for Women’s Convents in Late Medieval Germany, Cynthia J Cyrus has pointed out that being a rare left-handed scribe gave one nun, called Margaretha, special ‘bragging rights’. In the colophon, the part of the manuscript where the scribe could claim recognition for their work, the nun boasted: “Amen, amen. Margaretha von Schonbergk has written this with her left hand… pray to God for me. Amen.” 
Since writing with the left hand was so much harder for a scribe, she felt able to claim greater recognition. It seems that Margaretha was not a one-off either: Malcolm Parkes found several other colophons stating that the scribe was left-handed, usually using the Latin phrase manu sinistra, or “with the left hand”. These accompany the physical evidence in the writing itself to show that left-handed writing in the Middle Ages, though rare, was not unknown, and did not necessarily carry negative connotations.
I stedet for å tie stille i frykt for å bli forfulgt som venstrehendt, sa man fra for å få ros.

Stiller det seg likevel annerledes med hekseprosessene, som altså foregikk etter middelalderen? 

For dette støter man på selv hos dagens turistguider. Det fortelles i minst én norsk stavkirke at på 16- og 1700-tallet mente man at venstrehendte sto i ledtog med Satan og ble regnet som hekser. 

Dermed bare å binde dem og slenge dem i sjøen for å sjekke om de fløt. 

Man kan altså levende forestille seg hvor redd den venstrehendte kunstneren som hadde utsmykket denne kirken var, men han ble heldigvis skånet fordi han var så dyktig maler.

Det er bare en liten hake ved historien. I realiteten hadde han ingen grunn til bekymring.

I følge en tilbakemelding i dag fra en norsk ekspert på trolldomsprosessene, Rune Blix Hagen, er historien "uten rot i 1600-tallets rettskilder fra Norge". 

Den er "kort sagt oppspinn, med litt snev av mulig folketro". 

Noe som bekreftes av påstandene om denne vanntesten som bortsatt fra i Finnmark er "nesten ukjent i norske trolldomssaker", blant 860 saker i de drøyt hundre år dette varte (1570-1695), der noe over tredjeparten, 307, ble henrettet .

En grunn til at vannprøven var lite populær og høyst omstridt, var at den ble avvist som legal rettslig prosessform av paven i 1215, lenge før hekseprosessene. 

Hvor kommer så denne troen på at venstrehendte ble forfulgt av Kirken fra? 

Mye kan nok knyttes til folketroen, og tradisjonen der djevelen fremstilles venstrehendt på en del bilder, i likhet med Jeanne D’Arc som ble anklaget for trolldom.

Det som imidlertid er kildebelagt, er at kriminologer på 1800-tallet mente venstrehendte var overrepresenterte blant forbrytere.

Dermed nærliggende å tenke at det kunne være et tegn på en forbrytersk legning, slik denne artikkelen viser (for engangs skyld med sitater). 
At the turn of the 20th century, Cesare Lombroso — often considered to be the father of criminology — looked to the left hand as an explanatory variable for certain less-than-desirable behaviors. 
And as opposed to what appeared in religious texts, Lombroso used “science” to justify his thinking.
As “man advances in civilization and culture,” Lombroso wrote in 1903, “he shows an always greater right-sidedness as compared to…women and savage races, [who] even when they are not properly left-handed have certain gestures and movements which are a species of left-handedness.”
Muligens gjorde dette sammen med et storstilt program i mange skoler for å få venstrehendte til å skrive med høyre, at mange tenkte røttene måtte ligge langt tilbake i tiden. Og hva er da mer naturlig enn å peke mot Roten Til Det Onde, Den Mørke Middelalderen?

I stedet for å bygge på kilder fra en fjern fortid, bygger man på fordommer fra en nær fortid.

Altså som så ofte motsatt av hva mange tror: Det er i mindre grad Kirken som har plaget venstrehendte, enn «vitenskapen».

onsdag 11. april 2018

Rasjonell religionskritikk?

Som varslet i går,  legger jeg ut noenlunde ubearbeidet notatene jeg forberedte om religionskritikk til opptaket av NRK Verdibørsen som sendes i morgen (torsdag 12.4.), men som sporet av mer enn noen smuler.

Temaet er ikke nytt på denne bloggen, jeg har delt tanker tidligere etter å ha vært invitert til en samtale om det på landsmøtet i Human-Etisk Forbund i 2010.

Kortfattet er poenget at religions- og livssynskritikk er mulig - siden livssynspåstander kan diskuteres rasjonelt - og viktig - siden vi finner dette i mange slags farger og fasonger, med ulike postulater og premisser, praksis og ressurser.

Men idealet er altså at kritikken må være mest mulig informert og minst mulig karikert. 

Sagt på en annen måte er det ikke sikkert at den mest rettferdige beskrivelsen av Arbeiderpartiet finnes hos det jevne medlem av Frp.

Denne gangen handlet det om på fire spørsmål. Siden mine notater var tydelig og prydelig satt opp med punkter og poenger, gjengis svarene upolert.

1: Hvor bommer (de moderne) religionskritikerne?/leser de Bibelen for bokstavelig?
  • Mange bommer på så mange områder at kritisk tenkning inkludert kunnskapsbasert kritikk av religionskritikk burde bli et eget kurs på universiteter og høyskoler, gjerne i grunnskolen også.
  • Alltid pussig å fremme påstander uten å sjekke med forskning og fagmiljøer - og ikke alltid synes å ane at det finnes noe slik på det de uttaler seg om. Selv om man mener religion er synsing, er det ikke nok å synse tilbake.
  • For mange tror alt man trenger er populærvitenskapelige oppsummeringer eller henger seg på noen av stjernene blant utenlandske nyateister - som heller ikke bygger på forskning utenfor egne fagfelt, enten denne er biologi eller IT.
  • Mange skjærer alle religioner over én kam.
  • Det blir en selvoppfyllende profeti hvis man går for hardt og høyt ut fra hoppkanten i troen på at religiøse er så lite i stand til refleksjon og selvkritikk at det kreves ropert og spark under beltestedet.
  • Mytene og misforståelsene i lærebøkene bør forøvrig være et tema for Verdibørsen.
  • Mange tror også at Bibelen ble brukt nærmest som lærebok i naturvitenskap.
  • De færreste religionskritikere jeg har møtt ser forskjell på Gud og guder, gudstro avvises som om den alltid skulle handle om tilfeldige naturguder.
  • Så lite kjent med seriøse gudsargumenter at man ikke kan gjengi noen (verken på sparket, i facebookkommentarer eller leserinnlegg), og i beste fall fordreier dem, antagelig fordi man tror Gud er en gud.
  • Oppfatter teologi som et meningsløst fag (når teologi er mange fag og svært viktig for mange sammenhenger).
  • Forstår ikke forskjellen på GT og NT.

2: Om bruken av bibelsitater
  • Man forstår ikke at ingen leser Bibelen "bokstavelig" (det er en stråmann), all tekst må tolkes, enten den er i Bibelen eller på en blogg.
  • Man forstår ikke at kristne brøt med staten Israels nasjonale og rituelle lover for 2000 år siden, og at heller ikke jøder har fulgt dem et par tusen år.
  • Ja, det finnes rare og rystende vers i Bibelen, men sjelden å møte prinsipiell tenkning i religionskritikken om hvordan vurdere disse historisk, eller etisk 
    • Fortoner noen av versene seg annerledes om man tenker konsekvensetikk? 
    • Ser man dem i lys av sosialantropologi og knapphetssamfunn? 
    • Av behovet for polemikk mot omverdenen, av å sette skrekk røvere og i erobrere?
    • Kritiseres de ut fra konsekvensetikk?
    • Pliktetikk? 
    • Normetikk? 
    • I lys av Det nye testamentet? 
    • Hva slags etiske prinsipper brukes i kritikken? 
    • Hvordan er prinsippene begrunnet? 
    • Henger de sammen med kritikerens egen forståelse av virkeligheten?
    • Er det mer bærekraft enn at "vi lever tross alt i 2018"?

3: Hvordan skulle en god religionskritikk ha vært?
  • Idealet bør være at den er informert og faktabasert, ikke fordreiende og ladet.
  • Mindre valgdebatt eller annen emosjonell eller ideologisk begrunnet svartmaling av meningsmotstandere.
  • Ikke preget av voldsomme fiendebilder, karikaturer og fremstilling av egne standpunkter som nøytrale selvfølgeligheter.
  • Vedgå egne premisser – ingen kritikk kommer fra vakuum
    • Kritikk stammer alltid fra et ståsted, uten at den dermed trenger være relativ. 
    • Tyngden avhenger av aksepten av ståstedet (fungerer ulikt i ulike perioder, enten den stammer fra Marx eller Freud, sekulærhumanisme eller empirisme, rasjonalisme eller scientisme, buddhisme eller nazisme, veganere eller kannibaler).
  • Være villig til å lytte fremfor latterliggjøre.

4: Ateistenes angrep på religion som hundrevis år med ondskap og uforstand – Hvor rettferdig er det?
  • Man bommer nesten like mye om man generaliserer all religion, eller samme religion til alle tider.
  • Selvsagt har religiøse, for ikke å si kristne, opptrådt idiotisk, begått overgrep og grusomheter. Men så har det da sannelig vært svært mye av det motsatte.
  • Som Edward Grant sier det i God and Reason in the Middle Ages lar Opplysningstiden "seg knapt forestille uten den sentrale rolle som fornuften spilte i senmiddelalderen". 
  • Man trenger ikke bare se på historien mellom Norge og Sverige for å forstå at det ikke er nødvendig med religiøse unnskyldninger for å føre krig. 
    • Encyclopedia of Wars gjennomgår 1763 kriger og viser at 93% ikke kan tilskrives religion. 
    • Death by government konkluderer med at de syv krigene med flest døde ikke er religiøst begrunnet.
Siden Verdibørsen bare skulle vare en halvtime, var det altså ikke behov for flere punkter.