mandag 16. januar 2017

Ting skjer

Ble dessverre sklitaklet av forkjølelse forrige uke, så dermed på etterskudd med denne bloggen og noen trillebårlass annet.

Såpass tett program at det kan ta litt tid før jeg kommer tilbake med lengre skriverier her, men i god rute med stoff til frister utenom denne bloggen.

tirsdag 10. januar 2017

Kreasjonisme krever kreative hypoteser

Også kreasjonister har mye på hjertet om Evolusjon eller kristen tro? uten at at man viser like stor forståelse for boken eller i det hele tatt interesse for å  forstå den.

I stedet for å se etter hva vi faktisk sier, ender det hos flere med beskyldninger som i dagens Dagen om at jeg sprer "ubalansert naturalistisk propaganda".

Noe enkelte lesere av denne bloggen kan tenkes å stusse noen smuler over.

En med mye på hjertet er misjonsprest Axel Lundholm Saxe som har skrevet en rekke leserinnlegg i Dagen og enda mer på avisens debattsider. Han er en arbeidssom forsvarer av en rimelig bokstavelig lesning av Bibelen, noe som gjør at han ikke nøler med å si fra når han møter noe han opplever underminerer denne eller utfordrer hans tolkningsautoritet.

Saxes seneste innlegg er om empirisk testing av kreasjonistiske hypoteser der han hevder jeg tar grundig feil. Det føyer seg inn i rekken av innlegg som ikke akkurat lener seg bakover for å forstå anliggende i boken eller om det kan være noen poenger i det jeg sier der og i etterhvert ganske mange kommentarer til Saxe. For ham er dette en hjertesak og det synes.

Dermed kan det være grunn til å dele mitt seneste tilsvar også her, slik at det ikke blir borte blant andre kommentarer. For ordens skyld er det korrekturlest og noen smuler justert til et alment innlegg fremfor personlig svar, men fortsatt relativt andpustent skrevet i lunsjpausen som så mye (sikkert fra flere) i denne debatten.
Axel Saxe fortsetter dessverre med underlige påstander uten synderlig argumentasjon. Det hadde som nevnt mange ganger vært spennende om han i stedet hadde innbudt til samtale, fremfor å presentere stråmenn om boken jeg har vært med på å skrive. 
Jeg noterer meg at Saxe følger en tysk kreasjonistgruppe og stadig henviser til Reinhard Junker som for over 20 år siden skrev en avhandling om temaet.
Dermed er det også grunn til å notere seg at Saxe ikke en eneste gang har referert til noe av den tyske kritikken mot Junker de seneste tiårene enten vi snakker om naturvitenskapelig hold (som f.eks. her), evangelisk (som f.eks. her) eller interndiskusjonen mellom Junker og hans biologiske støttespiller Scherer.   
I stedet skriver han omtrent som om Junker er alene på banen og uansett har siste ordet, siden han "følger Bibelen". Dette tyder enten på at Saxe er svært selektiv med hva han forteller eller ikke er kjent med debatten. 
Ingen av delene taler i favør av hans stramme konklusjoner om at det krever radikal endring av kristen tro for å akseptere evolusjonslæren.
Det er uklart for meg hva Saxe oppfatter som konstruktiv debatt, som refleksjon og analyse, lytting og læring. Den formen han bruker og etterhvert det store antallet innlegg, er ikke akkurat der. Det minner mer om en forkynner med fasit i hånden enn en som forsker og søker å forstå ut fra analyser og data.

Ellers bekrefter omtalen av det Saxe kaller "testing" de svakheter jeg var inne på i en tidligere kommentar. 
For det første er det en STYRKE og ingen svakhet at "evolusjonister" har kreative hypoteser. Det er et ideal å danne interessante hypoteser som kan testes av matematiske modeller eller empiriske data. Når flere hypoteser konkurrerer, kan de enten være underbestemte av data (slik at ingen skiller seg ut) eller noen vil ha mer støtte av data enn andre. Når hypoteser forkastes, betyr at forskningen har kommet et steg videre.

For det andre er det slik at kreasjonistiske hypoteser (for å bruke det ordet) om "andre lover", "annen lyshastighet" osv. i fortiden ikke KAN testes i nåtiden. De vil altså ikke bare være underbestemte av data, de vil være uten støtte fra noen data. Dermed kan man som jeg nevnte like gjerne hevde at universet og jeg er skapt for fem minutter siden, med alle innebygde spor og minner. Det er helt umulig å teste og dermed svært lite interessant.

For det tredje bommer Saxe helt på poenget med Piltdownmannen. 1) Forfalskningen var ikke begått for å støtte evolusjonsteorien, men for å støtte engelsk patriotisme ("verdens eldste menneskeart er selvfølgelig engelsk!") og 2) Den ble avslørt av normal forskning siden funnet passet så dårlig med andre data. 
At evolusjonsteorien er egnet til å avsløre forfalskninger, bidrar heller til å styrke enn svekke den.
For det fjerde er diskusjonen om spor i genene etter evoulsjon ikke på noen måte begrenset til en diskusjon om "søppel-DNA". Når du hevder noe annet, viser det at du heller ikke her er kjent med forskningen.
For det femte er det altså ulike syn blant kreasjonister på om lyset ble skapt underveis, eller om det er andre grunner til at det "ser ut som" universet er milliarder av år gammel. Jeg har ikke sagt at ALLE kreasjonister mener dette, kun nevnt det som et eksempel på hva noen mener. Siden jeg selv har vært kreasjonist, er jeg forøvrig rimelig godt kjent med kreasjonismen. Jeg har en hylle bak meg med over en meter med kreasjonistbøker, inkludert mye fra AiG. 
Jeg er ikke helt sikker på at Saxe har en hyllemeter med bøker som støtter evolusjonslæren. 
For det sjette er det avslørende når Saxe siterer Junker på at "Den bibelske frelsehistorie er motiverende og ledende for historiske rekonstruksjoner og naturvitenskapelige teorier". Dette bekrefter at det ikke er naturvitenskapen som er ledende her, men Junkers teologi. 
Når det finnes såpass mange teologiske tolkninger, krever det altså at Junker beviser at hans egen er den eneste mulige. Så lenge han ikke gjør det på måter som har aksept i rimelig brede kretser, står altså premisset for Junkers "testing" av vitenskapelige data svært ustøtt.

For bare å nevne noe alt for kort.

Atskillig av dette er forøvrig allerede berørt tildels mer utfyllende i boken som også har noen hjertesukk om at kreasjonister så sjelden setter seg grundig inn i seriøs litteratur fra normalforskningen som foregår på tvers av livssyn. I stedet følger man i stor grad "særforskning" fra grupper med sterke livsynsinteresser. 
Det er verken en god måte å få gjennomslag for vitenskapelige teorier eller for å styrke troverdigheten av eget livssyn.

fredag 6. januar 2017

Naturvitenskap er metodologisk teisme

Da fortsetter serien med svar fra et Intelligent Design-perspektiv på innvendinger til Evolusjon eller kristen tro? Denne gang er turen kommet til gjennomgangen av kapittel 1.

Går alt noenlunde etter planen, vil det komme én post per uke om de mer detaljorienterte neste kapitlene, men det er mindre sikkert om det blir like mye kommentarer til alle svar på postene. 

Dermed er håpet at ikke alle lesere av bloggen følger regelen om at siste taler alltid har rett.

Det er også håp om forståelse for at ettersom dette p.g.a. andre prioriteringer skrives raskt i tilfeldige ledige øyeblikk, kan tonen og tempoet til tider virke mer andpustent enn det er ment.

Da starter jeg igjen med å sitere fra Asbjørn Lunds innlegg og kommenterer fortløpende.
Utsagn i boka: "Når så mange naturvitere er ateister, er det fordi de har besvart gåtene man før løste med Gud."
Kommentar: Ja, det er flere en man liker å tenke på som vurderer slik. En grunn kan sikkert være at når fysikkens foregangsmenn, tar steget over i filosofiens verden, så går det ofte galt: Se mer om f.eks. Stephen Hawking.
Siden dette kan se noe løsrevet ut, nevnes at sitatet er fra en kritikk av en tankefelle hos både kristne og ateister. Som vi skriver er det slik at selv om Bibelen, kirkefedre og teologer gjennom historien har vært enige om at Gud kan handle ved naturprosesser, 
er det vanlig å høre at mens vi før forklarte ting i naturen med Gud, ser vi nå etter naturlige forklaringer. Vitenskap har erobret områdene religion tidligere eide. Gud er blitt unødvendig, og altså en man ikke lenger trenger å tro på. Når så mange naturvitere er ateister, er det fordi de har besvart gåtene man før løste med Gud. 
I kristne sammenhenger kan noen også tenke motsatt. Siden vi har begynt å se etter naturlover, og ikke Guds finger, er vitenskapen ateistisk" (side 17).
Tankefellen jeg sikter til er at gudstro angivelig er blitt et umulig prosjekt fordi man i stedet for å forklare ting i naturen med en personlig Gud, begynte å forklare med upersonlige lover. 

Mens realiteten er motsatt. 

Gjennombruddet for noe man kan kalle naturvitenskap kom da greske filosofer ikke lenger så for seg en mengde guder som styrte naturen etter innfallsmetoden, men tenkte seg logisk frem til én Gud som styrte etter naturlover. 

Vitenskapen vokste ikke frem fordi naturprosesser var en bedre forklaring enn Gud. Tvert i mot begrunnet nettopp troen på Gud hvordan og hvorfor vitenskapen kunne forklare så mye med lover. 

Slik jeg skriver i boken er dette en vanlig tanke hos dagens vitenskapshistorikere uansett livssyn. Vi finner dermed dette selv hos innbitte antiteister som Richard Carrier, som skriver i The Christian Delusion at
"Most intellectual polytheists believed in a Creator who had intelligently ordered the cosmos, that this order could be discovered by the human mind, and that such discovery honored God. Scientists like Galen and Ptolemy were thus motivated to pursue scientific inquiry by their religious piety..." (side 407)).
Dermed er poenget at vi ikke bør tenke at naturvitenskap - som prosjekt - er "ateistisk" eller en konkurrent til kristen tro. Tvert i mot er naturvitenskap tett knyttet til teistiske premisser. 

I den forstand bekrefter alle vitenskapelige funn Guds eksistens. Noe som dessverre nok likevel ikke kommer inn i norske lærebøker i biologi med det første.

Uansett er det viktig å ha dette i bakhodet når vi ser på neste del av innvendingene. De handler om det vi sier om “metodologisk naturalisme», altså et krav om «kun å godta rent vitenskapelige forklaringer og ikke trekke Gud eller ånder inn i laboratoriet? Og fører ikke dette i praksis til en filosofisk naturalisme, altså at det eneste som finnes er naturprosesser, og dermed ikke Gud?» (side 18).

Til dette har Asbjørn mye å si, men første del kan kokes ned til at ikke alt har en vitenskapelig forklaring, noe har kun en vitenskapelig beskrivelse. Presiseringen har vår fulle støtte, men er ikke relevant for poenget at selv om naturvitenskapen som navnet sier handler om finne naturlige forklaringer/beskrivelser, er ikke det noe argument for at det eneste som eksisterer dermed er natur. 

Det ville vært samme logikk som å si at siden decibelmålere er så enormt gode til å måle lyd, kan det ikke finnes lys.
 
Neste innvending er at dette ikke gjelder for 
«historiske vitenskaper» som altså ikke forklarer med naturlover, men postulerer «fortidige begivenheter for å forklare andre fortidige begivenheter, i tillegg til nåværende synlig bevis. Historiske vitenskaper forklarer hovedsakelig ved hjelp av referanse til begivenheter, ikke lover.
Ja, det stemmer, men betyr nok ikke at det dermed er så lett å bruke dette som argument for at disse begivenhetene ikke kan ha vært naturlige. 

Dette er forøvrig noe av samme innfallsvinkel som Atles og min i bøker som Svar på tiltaleEksisterer Gud? og Gud - mer enn feelgood? om det vi kaller forklaring i utvidet forstand. Der vi altså er åpne for også andre typer forklaringer enn naturlige, enten vi snakker om universets fininnstilling eller Jesu oppstandelse. Vi argumenterer til og med for at begge deler passer best med en virkelighet der Gud eksisterer.  

Asbjørn mer dermed at metodologisk naturalisme støtter ateisme. 
På spørsmålet om ikke dette i praksis fører til en filosofisk naturalisme, så vil jeg hevde at det i det minste er med å underbygge den. Filosofiske naturalister påstår nettopp at de grunner sitt syn på naturvitenskap. For de som klarer gjennomskue dette (Scientisme: her), er det ikke noe problem. Men at unge som kommer uten særlig skolering i trosforsvar, så kan det virke som en formidabel hindring -å våge å konfrontere 'vitenskapen'.
Det som er et viktig poeng her er å forstå at dette ikke handler om å sette seg opp mot vitenskapen, men om å forstå premissene for vitenskapen og hva som ligger bak forestillingen om naturlover

Vi er dermed vel så berettigede til å snakke om at naturvitenskapen følger metodologisk teisme. 

Men så lenge nesten alle (fra ateister til ID-tilhengere) snakker som om naturlige forklaringer er en konkurrent til Gudstro, er dette vanskelig å bli kvitt, ja.

Så sier Asbjørn at 
Når Augustin trekkes inn som sannhetsbevis for at ikke 'naturvitenskap konkurrerer med gudstro', så er det prematurt å senere benytte det i forhold til evolusjonsteori, som dukket opp nesten 1450 år senere (som vitenskapelig teori). Vi skjønner at siktet er bredere her i starten, men tviler på det vitenskapelige i utsagnet hans om at 'Gud hadde gitt naturen kausal kraft til "å bære fram alle slags levende skapninger" (1.Mos1v24). For det første innebærer tilføyelsen 'kausal kraft' en tolkning, meningen kan ha vært langt mindre omfattende. Jord, vann og sollys er nødvendige, men ikke tilstrekkelige faktorer for at et plante-frø skal vokse. Men selve livet må være der fra starten av, det er ennå ikke oppdaget lover som kan overføre uorganisk til organisk materie.
Hvor langt Augustin ville gått i forhold til evolusjonslæren er selvsagt ikke godt å si, men det gjør ikke poenget i hans utsagn mindre tydelig eller prinsipielt, altså at (som også Asbjørn siterer), «naturen er hva Gud gjør». 

Dermed kan det ikke være noe i veien for at en allmektig Gud er i stand til å skape liv gjennom naturprosesser over tid (ved fysikkens fininnstilling over milliarder av år og senere ved kjemiske prosesser). Poenget i denne delen av boken er imidlertid kun å vise at en skapelse av liv eller bevissthet eller annet ved naturprosesser ikke er i logisk motsetning til at det er Gud som står bak. 

Hva som faktisk er mulig å gjøre «naturlig» er et annet spørsmål.

Så sier Asbjørn en del om hva som hans ID-kilder mener er mulig og ikke naturlig, men siden det er prinsipiell tenkning som er i fokus i første kapittel, tar jeg heller det opp i forbindelse med et senere kapittel.

Asbjørns avsluttende poeng er knyttet til følgende
Påstand i boka: "Man trengte ikke bevise Gud ut fra hva vi -foreløpig eller muligens aldri vil kunne forklare i naturen."
Kommentar: Nei, den gang trengte ikke folk så mange tilskyndelser for å tro på Gud, de aller fleste gjorde det allerede. Men situasjonen er helt annerledes, når flere sier de ikke tror på ham enn de som sier de gjør det. 
Ja, og nettopp derfor er det så viktig å forklare at normalvitenskapelige premisser (enten man mener det er mest rett å kalle det for «metodologisk naturalisme» eller metodologisk teisme») ikke er et argument i mot Gudstro, men for. 

Videre er det viktig å vise at vi ikke trenger dagens kunnskapshuller for å argumentere for gudstro. Selv om det er fristende er det en risikosport, siden selv «garanterte» hull kan fylles (noe det finnes gode eksempler på) og mange ateister vil bruke oppfatte at dette støtter deres tro på at kristne må lage seg sin egen vitenskap for å komme i mål som kristne. 

Asbjørns konklusjon overrasker ikke.
At Design-argumentet er forlatt i mye av kristen tradisjon, synes å være en ulykke. Det kan ikke bøte på det, selv om "kristen tro var avgjørende for fremveksten av av vår kulturs tro på muligheten og verdien av objektiv rasjonalitet." Eller at "selve den vitenskapelige metode: "bekrefter Guds eksistens." Slike ting er det dessverre få som ser, og i utgangspunktet må man være teist for å erkjenne det. Men om naturens design er det treffende sagt: 'En kan nesten bli religiøs av å se sånt.' (utsagn av pensjonert allmenspesialist i medisin G. Woie, Lillesand.)
Det er flott at Asbjørn her som på en del andre punkter støtter våre poenger. Samtidig er det et viktig å ha i bakhodet at design-argumenter ikke har en lang historie blant teistiske tenkere, men stammer fra 1700-tallet. Vi finner dem dermed verken hos Aristoteles eller Thomas Aquinas. I stedet for å være blant de klassiske argumentene, kom de sent på banen og i stor grad ble diskredittert i løpet av under hundre år, selv om deres fremste forsvarer, William Paley, slik vi sier i boken argumenterer bedre enn det er vanlig å tro.

Men da om HELE naturen, om «fabrikken», ikke om enkeltarter. Dette har da også fått en stor renessanse knyttet til det fysikerne kaller for fininnstilling og er blitt et svært så levende argument, som debatteres verden over med stor seriøsitet, blant fysikere og filosofer.

Så er spørsmålet i forbindelse med evolusjon om det samme gjelder de biologiske designargumentene som kom frem igjen i kjølvannet av kreasjonismen på 1960-tallet og fremveksten av ID på 1980-tallet. 

Det er disse vi har kritisert i boken og skal se mer på i senere poster.

mandag 2. januar 2017

Ja takk, debatt!

I Evolusjon eller kristen tro? Ja takk, begge deler! lovet Atle Ottesen Søvik og jeg (noen vil si i vårt overmot) å kommentere større innvendinger og legge det ut på denne bloggen.

Siden det etterhvert er kommet mer informert stoff enn underlige bommerter i Vårt Land, skal vi bruke noe plass på tilsvarene fra Asbjørn Lund, en tilhenger av intelligent design (ID).

I første omgang med fokus på hans innledning

Siden Asbjørn antagelig vil komme minst like fortløpende med svar på våre kommentarer, skal vi forsøke å gjøre dette så kort som mulig, slik at vi kan ha en viss mulighet til å følge opp over noen runder. 

Selv om tiden nok ikke rekker til å svare på alt som måtte dukke opp, bør det være tilstrekkelige til å vise at seriøs forskning langt fra er så ute på jordet som ID-tilhengere hevder. 

I slike utvekslinger er det uansett greit å vurdere hva som er kjernen i uenigheten. Vi tror på den ene siden at Asbjørn ikke er så veldig langt unna oss fordi han godtar at Gud har lagt ned mye selvstendighet i skapelsen og latt den utfolde seg over lang tid. 

Dermed er vi enige i at Gud grep inn da universet ble skapt, ved Jesu oppstandelse og i andre mirakler. 

Men på den andre tiden tror Asbjørn at Gud har grepet inn oftere enn vi tror, spesielt der han mener evolusjonsteorien ikke har alle svar. Han mener dermed at Gud er beste svar på mye vi i dag ikke kan forklare ved evolusjon. Mens vi har som tommelfingerregel at vi bør se etter naturlige forklaringer og at evolusjon kan gi stadig bedre svar også på det som nå synes vanskelig (eller "umulig") å forklare. 

Asbjørn synes gudstro blir mest troverdig om Gud fyller hullene i det vi ikke kan forklare naturlig i dag, fordi Gud ellers får så lite plass. For vår del synes vi gudstro blir mindre troverdig med Gud i disse hullene på grunn av 1) de mange tilfeldige trekk vi ser (som at det bare fantes bakterier i 3 milliarder år og at mesteparten av alt liv er blitt utryddet flere ganger) og 2) at hvis Gud først har grepet inn ofte, burde han gjort det mye mer.

Etter vårt skjønn er dette synet et mer robust forsvar av gudstro, og rammes ikke av fallgruber knyttet til «god of the gaps». I stedet for å se etter Gud i «hullene» finner vi ham i helheten. I stedet for å se spor av skapelsen i ytterst komplekse detaljer, ser vi dem overalt, også i det enkleste. 

Skal vi nå frem med argumenter for gudstro, er det greit ikke å kreve doktorgrad i biologi.

Vi prøver altså å vise at gudstro er mer troverdig om Gud designet universet så bra i utgangspunktet at det selv kunne frembringe liv, uten at Gud etterpå trengte å gjøre mirakler i genene. Mener man først at Gud stadig har grepet inn på detaljnivå i genene, er det som nevnt vanskelige å forstå hvorfor han ikke griper inn langt oftere, enten det er for å hindre kreft eller tsunamier.

Hva er så mer konkret de første innvendingene Asbjørn løfter frem?
Evolusjonsteorien, med makroevolusjon og felles avstamning er ikke tilstrekkelig vitenskapelig dokumentert, når en går det nærmere inn på påstandene. Les mer f.eks. her.
Linkene er dels til boken Icons of Evolution av Jonathan Wells og dels The Evolution Revolution av Lee Spetner. Dette er imidlertid ikke forskere med bred støtte, men tilhører en marginal posisjon som ikke alltid er enkel å løsrive fra deres religiøse perspektiver (Wells er aktiv i Den forente familie og skeptisk til at HIV forårsaker Aids). 

Det hører med at de har vært grundig imøtegått i mange år (som f.eks. her om Wells og som f.eks. her om Spetner), selv om det selvsagt som med alt slik finnes tilsvar på tilsvarene i atskillige runder. Det er kort sagt å gå i overkant høyt ut fra hoppkanten å bruke svært omstridt litteratur som belegg for at evolusjonsteorien, altså den rådende modellen for alt fra biologi til geologi ved universiteter verden over,  ikke er "tilstrekkelig vitenskapelig dokumentert".

Siden Asbjørn ikke gjør annet enn å lenke til sine referater av disse to, nøyer vi oss akkurat nå med å lenke til noe av kritikken av dem, om alt fra utdatert forskning til selektiv sitering. 

Asbjørn skriver videre at 
Det dukker av og til opp påstander om at en godt kan forene evolusjonsteori med tro på Gud. Imidlertid får dette konsekvenser, enten for hva slags 'evolusjonsteori' det menes, eller hva slags 'gud' en ender opp med.
Ja, og derfor er det greit å diskutere hvilke konsekvenser vi snakker om.
Påstand 1: "der trenger ikke være konflikt, ettersom mange med god innsikt i både teologi og vitenskap klarer å leve i begge verdener."
Dette er et tulleargument og finnes derfor ikke i vår bok.
Et slikt syn utgjør ikke forskjellen som mange tillegger det: En har valget mellom ett av to: A) Enten å forsikre at Gud aktivt styrer evolusjonære prosesser ved, f.eks. å lede tilsynelatende tilfeldige mutasjoner mot spesifikke biologiske endestasjoner. I følge dette synet har Gud aktivt skapt nye organismer ved å styre mutasjonsmessige endringer til å produsere nye livsformer. Dette synet motsier tradisjonell (vitenskapelig) ortodoks neo-darwinisme, som ser den evolusjonære prosessen som en fullstendig formålsløs ikke-styrt mekanisme

Eller B) Se den evolusjonære prosessen, inkludert både opphavet og den påfølgende evolusjon av livet, som en ren ikke-styrt prosess. Da ser en Guds rolle som mye mer passiv. En ser en Gud som bare bærer eller holder oppe naturlovene, som i sin tur lar livet oppstå og utvikle som resultat av ellers ikke-styrte mekanismer, som mutasjoner og naturlig seleksjon. Dette synet synes å motsi ortodokse religiøse syn på livets skapelse, ved å nekte at Gud spilte noen aktiv rolle i skapelsen, eller endog at Han visste hva de evolusjonære prosessene til sist ville produsere.
Merk at det Atle og jeg gjør ikke er å avvise at Gud kan ha styrt prosessen eller grepet inn ved noen anledninger. Miraklenes Gud, himmelens og jordens skaper, som reiste Jesus opp fra de døde kan sannelig det. 

Det vi sier er i stedet at «Mirakler er mulige, men liten grunn til å forvente at Gud har gjort noe direkte i naturhistorien, i motsetning til i verdenshistorien, som med Jesu oppstandelse» (side 49). 

En Gud som har fininnstilt fysikken for liv, bør være i stand til også å fininnstille kjemien for liv. 

Slik vi skriver i boken er det svært underlig om Gud først tar seg bryet med å lage en fysikk som først naturlig bruker mange milliarder år på å frembringe byggeklossene for liv (som karbon) rent naturlig, men der Gud så - plutselig - når det kommer til livet på jorden må gripe inn og dytte detaljene i prosessen fremover ved ulike typer design med noen millioner års mellomrom og der de aller fleste arter uansett dør ut. 

Da er det langt mer logisk å tenke at Gud skapte både fysikken og kjemien på en gang, mennesker og dyr, for noen tusen år siden, slik kreasjonistene mener. Selv om dette bryter med radioaktive dateringsmetoder og det meste av rimelighet når vi ser på geologi og fossilfunn.

Enten Asbjørn på noen områder lener seg i retning av kreasjonister eller ikke, er han nok enig med oss i at Gud også førte en aktiv rolle i skapelsens "indirekte" prosesser, minimum ved hele tiden å være til stede og opprettholde naturlovene han har skapt. Dermed får naturen utfolde seg etter Guds plan som er å skape intelligent liv som i størst mulig grad kan utvikle seg som selvstendige personer. 

Noe vi sier svært mye om i boken.
Noen ønsker samtidig å fremme BÅDE neo-darwinisme med materialistiske scenarier om livets opprinnelse OG samtidig ortodoks jødisk eller kristen teologi om skapelsen. Men de møter den logiske vansken det er å forklare hvordan Gud kan 'styre ikke-styrte prosesser'. Typisk vil de som forsøker å forlike sin teologiske lojalitet med neo-darwinisme, referere til hvordan Gud kan bruke evolusjonære prosesser til å skape, uten å spesifisere hvorvidt den evolusjonære prosessen Gud bruker, refererer til fullstendig ikke-styrte darwinistiske prosesser eller noe annet. Generelt så mangler forsøk på å forene standard biologisk evolusjosteori og ortodoks jøde eller kristendom enten logisk sammenheng eller spesifisitet. Mer om dette her.
Siden vi er svært spesifikke på hva vi gjør, rammer ikke denne kritikken. 

Selvsagt kan Gud styre "ikke-styrte prosesser" hvis nettopp det at de ikke er "styrte" (i detalj) er en del av hans plan. Det er vanskelig å komme unna at Gud er svært så styrende hvis han holder oppe faste naturlover enten vi snakker fysikk eller kjemi, etablerer initialbetingelser og naturkonstanter, og iverksetter prosesser som naturlig utvalg. 

Det er ikke gitt at en som bygger bilfabrikken er mindre styrende enn den som bygger bilene.

Leser man ikke Første Mosebok bokstavelig (og vi kan ikke se at tilhengere av ID gjør det heller), kan vi uansett ikke holde oss til en skapelse der dyr og mennesker skapes direkte på hver sine dager. 

Dermed vil alle som forlater skapelse på 6 dager legge opp til at Gud på en eller flere måter unngår å styre alt direkte og i stedet bruker ulike former for "ikke-styrte prosesser". Det vi snakker om er dermed ikke fraværet av slike prosesser totalt sett, men omfanget av dem.   
Påstand 2: "En nøkkel til å kunne leve med begge forklaringene, er å forstå at det ikke går an for vitenskapen å si seg fornøyd med forklaringen at «dette var et Guds under».
Siden heller ikke denne påstanden finnes i boken vår, rammer Asbjørn heller ikke her.
For det første verken trenger eller kan vitenskapen forholde seg til Gud direkte.
Tiltredes.
Det er bare ut fra virkninger i naturen (Rom.1v19-20), at vitenskapen kan si noe om hva disse skyldes.
Ja, med forbehold.
Det er en logisk grunn til at vi kan henføre til en intelligent årsak fra visse trekk i den fysiske verden. Grunnen til det, er at intelligens er den eneste kjente årsak til lignende trekk i vår samtid. Akkurat hvordan mekanismen som overfører design til materie virker, vet vi ikke når det gjelder mennesker. Og når det gjelder den hyper-intelligens som påvirket materiale, slik at levende systemer ble formet, vil det kanskje være et gap for alltid. Det betyr imidlertid ikke at vi ikke kan gjenkjenne tegn på aktiviteten til denne bevisstheten i levende materie. Å utelukke en slik mulighet, før den i det hele vurderes, vil føre til begrensninger både med hensyn til forskningsspørsmål og å se muligheter.
Dette er noe uklart formulert, men tanken er nok analogien at noen trekk i naturen kan gjenkjennes som frembrakt av intelligens, på samme måte som vi kan gjenkjenne det som signaler fra intelligenser i verdensrommet når inneholdet er mer enn tilfeldig, naturlig frembrakt informasjon.

En analogi som forøvrig handler om kommunikasjonsteori, ikke biologi.

Siden vi argumenterer for at noen typer effekter eller tilstander i naturen peker mot en svært så intelligent skaper (ref. universets fininnstilling), er vi ikke helt uenige i dette. Det vi derimot er uenige i er hvorvidt eksemplene ID-tilhengere legger frem er gode nok eller om det kan tenkes naturlige forklaringer.
Som eks. på hvor vitenskap er satt tilbake som følge av evolusjonsteorien med sine forutsetninger, kan nevnes f.eks. 'junk-DNA'. Om intelligente aktører i denne verden vet vi f.eks. at de har forsynt/kan planlegge, noe som gjør dem i stand til å nå funksjonelle mål. De kan utvikle nye systemer fra scratch, uten å behøve lite på tilfeldige, trinnvis økende, prøve-og-feile systemer.
Det er en svært drøy påstand at vitenskapen er satt tilbake av evolusjonsteorien. Den korte artikkelen det lenkes til er ikke i nærheten av å belegge noe sånn, uansett hvor feil biologer kan ha tatt om omfanget av overflødige gener i DNA og hvor direkte disse gjenspeiler vår evolusjonære forhistorie. 

Når denne type påstander likevel kan bli til sannhet blant ID-tilhengere, er kanskje grunnen et behov for å fremme egen posisjon ved å vise uheldige effekter av andres. Men selv om det hender at deler av vitenskapelige modeller er feil og kan bremse forskningen fordi man tror man har en løsning og slutter å se etter alternativer, betyr ikke det at hele modellen må være feil. 

Det er i tillegg slik at hvis man i stedet tror at noe er direkte resultat av en intelligent designer, ville man vanskelig sett behovet for å forske videre på det. Skal vi først snakke om teorier med forutsetninger som kan sette vitenskapen tilbake, er det altså flere kandidater.

For i ID er svaret gitt, designeren gjorde det, selv om vi slik Asbjørn sier ikke kan svare på hvordan:
Det kan skape problemer når en for tiden ikke kan svare på alle spørsmål f.eks. om hvordan en intelligent årsak kan generere den informasjonen, eller arrangere materie for å forme celler eller dyr.
Ja, forlater man den materielle årsaksverdenen i favør av den mentale, innebærer det med nødvendighet gap i den naturlige årsakskjeden. Ikke bare fordi det er helt legitimt ikke å vite akkurat hvordan slike "mentale" årsaker kan gi "materielle" effekter, men fordi vi da hevder at dette faktisk er gap i våre materielle forklaringer og med nødvendighet legger opp til at må fylles av designeren. 

Klassiker
Dermed er vi over på god of the gaps (mer om det i en senere bloggpost, selv om Asbjørn mener det er feil å snakke om ID på denne måten).
Intelligent Design (ID) introduserer en alternativ årsaks-forklaring, som involverer en mental i stedet for en materialistisk årsak. Ut fra alt vi vet av erfaring om årsaker til informasjon, så er materialistiske forklaringer mindre effektive. Likevel kan det være vanskelig å vite hvordan en intelligent årsak handlet lang tid tilbake. Vi kan bare si at den intelligente årsak i arbeid, er ansvarlig for informasjonen i DNA og levende celler. Det er er mye mer lukket og lite i samsvar med å finne de beste forklaringer, om en I UTGANGSPUNKTET begrenser seg til bare naturlige, ikke-styrte årsaker. Les mer om dette her.
Ja, satser vi på ID som forklaring, får vi selvsagt en «åpen modell». Men selv om Atle og jeg slik vi skriver i boken selvsagt ikke avviser at Gud kan ha grepet inn i naturhistorien (tror man på Gud, kan man ikke låse seg til noen lukket modell), er det altså en stor fare for at forskningen stopper om vi lukker oss inne med at han gjorde det akkurat på det og det punktet

Er det mentale årsaker som står bak, kan vi ikke finne ut av dem, uansett hvor mye vi forsker på det materielle. Dette innbærer svekket motivasjon til å forske videre på dette, av to grunner. 

For det første fordi vi mener det ikke er prinsipielt mulig å finne en materiell eller empirisk etterprøvbar årsaksforklaring når den er mental. 

For det andre fordi vi kan være bekymret for likevel å snuble over materielle/kjemiske/biologiske årsaksforklaringer. Noe som reduserer behovet for mentale forklaringer, fjerner forklaringsgap og i god-of-the-gaps-tradisjon gjør Gud både mindre og vanskeligere å tro på.

ID er i den forstand ikke en vitenskapelig og apologetisk vinner, men en festbrems. 

søndag 25. desember 2016

Første juledag er ikke vintersolverv

Selv om man ikke feiret vintersolverv i Norge for tusen år siden, enten man var kristen eller ei, stammer da julefeiringen 25. desember uansett fra en eldre fest? 

Det må da være skikkelig sjåvinisme å hevde at julen er kristen?

Ja, mange kan mistenke at det eksisterte fester også før det fantes kristne. Til og med vinterfester. Tenk deg en slik som varer nesten en uke. Med lys, gaver, nøtter, dadler og fiken, kaker med dyr- og menneskefigurer.

Nei, det er ikke norsk jul i 2016, men den romerske desemberfesten Saturnalia for to tusen år siden.

Man må ha ganske mye marsipan mellom ørene for ikke å se at dette er den egentlige bakgrunnen for en fest rundt vintersolverv verden over.

Eller kanskje det ikke er fullt så enkelt? 

Noen kan nok ta et hint fra at dette opprinnelig ikke var en vinterfest. Den startet som en innhøstingsfest, til ære for jordbruksguden Saturn. Med århundrene ble Saturnalia skjøvet på til desember, og endte i praksis som en stor vinterfest, selv om Saturn ikke var knyttet til vintersolverv. 

Og selv da den varte ikke feiringen lenger enn til 23. desember.


Det tidligst bevarte sporet etter en romersk fest på datoen 25. desember er en litt vag oppføring i Philocalus' kalender, en almanakk for året 354, "N.INVICTI.CM.XXX". Hvilket kan utlegges til at "30 leker ble bestilt til festen til den uovervinnelige", normalt forstått som Sol Invictus.

Selv om datoen kan være noe uklar, er imidlertid en slik fest ikke omtalt før under den mer enn noen dadler utsvevende keiser Elagabalus tidlig på 200-tallet. Populariteten var ikke større enn at han måtte tvinge ledende romere til å delta og selv gå demonstrativt i spissen. 

Det kan likevel være andre forhold enn tvungne julegudstjenester som gjorde at han ble myrdet før han fylte 20.

Dyrkingen av Sol Invictus kom til heder og verdighet igjen under keiser Aurelius i 274, men vi finner tidligere tradisjoner enn dette for datering av Jesu fødsel. En av disse er knyttet til en jødisk tradisjon for at profeter og religiøse ledere døde samme dato som de var blitt unnfanget. 

Siden man mente at Jesus ble korsfestet 25. mars, trengte man ikke doktorgrad i medisin eller matte for finne fødselsdagen. 25. desember er dermed nevnt rundt år 150 hos biskop Theophilus (115-181) og senere hos Origen (153-217) og Hippolytus (170-240).

Samtidig er det ingen grunn til å undervurdere hvor mye enkelte deler av den romerske Saturnalia-festen som fulgte med på lasset. Dess større feiring, dess lettere for å overleve kulturskifter. Festen var ikke over selv om Saturn ble redusert til en planet, men man trengte nok mer enn kosmetiske endringer da Romerriket ble kristnet. 

Med forbehold om hvilke julebord du er vant til, er det grunnen til at vi ikke lenger har noen vinterfest med orgier, stripping og gambling, for ikke å si menneskeofring.

Ikke alle vil være overrasket over at italienere likevel tok vare på festmaten.

fredag 23. desember 2016

Falsk nyhet om evolusjonsforbud

Nyheten jeg la ut tidligere i dag, om en petisjon til den kommende visepresidenten Mike Pence om å forby undervisning i evolusjon, viser seg nå etter alt å dømme å være falsk.

Enten det nå er ment som parodi eller for å sette noen i dårlig lys, har jeg nå tatt den av nettet, inntil det ev. likevel skulle vise seg at den var rett.

torsdag 15. desember 2016

En utviklende bok

Per Bjørnar Grandes Utviklingsoptimisme har lenge stått høyt på listen over bøker jeg snart bør lese. Når det nå har skjedd, er konklusjonen klar: Dette burde jeg gjort for lenge siden.

For Grande har laget en gullgruve av informasjon, et strukturert minnealbum over historien om hvordan vi har oppfattet historien. Det gjør ikke boken dårligere at den skaper begjær etter studier ved Høgskolen i Bergen der Grande er dosent i religion, livssyn og etikk. 

Vi blir i mer enn én forstand med på en tidsreise. Hvordan har ulike tider forstått fortid og fremtid? Er historien mer enn tilfeldig? Kan vi ane mønstre? Er den drevet av noe eller noen? Har den en mening?

Vil Det gode seire til slutt? Skjer sekularisering bare fordi kulturer blir gamle nok?

På veien møter vi kirkefedre som Paulus, Origenes og Augustin, middelalderens Joakim av Fiore, kjente og ukjente opplysningsfilosofer fra Bossuet til Hegel og nyere tenkere som på så mange måter har formet vår selvforståelse og historie, fra Marx til Toynbee. 

Før vi lander hos Grandes favorittanalytiker, den franske litteraturkritikeren og sosialantropologen René Girard.

Grande gjør mer enn å liste tenkere. Selv om han ikke kan bruke mange sider på hver presenterer han deres sentrale grep og vurderer positive og negative sider - enten de peker mot demokratier eller diktaturer, mot sosialdarwinisme eller menneskerettigheter.

Det er ikke til å komme fra at enkelte tenkere fremmer rasjonelle samtaler, frihet og nestekjærlighet, andre monstre og massemord.

Noen vil nok la seg provosere, andre stimulere når Grande rister i selvfølgeligheter. Selv tilhører jeg avgjort siste gruppe, spesielt når han argumenterer for hvor viktig kristendommen har vært for ikke bare vår måte å tenke om historien, men også som drivkraft for positive endringer. 

Kristne impulser har på flere områder hatt avgjørende effekt for fremveksten av renessanser og opplysningstider, vitenskap og sekularisering.

Grande snor seg ikke i mål ved å fortrenge kirkehistoriens negative sider eller lene seg til egne preferanser. Som han sier er det ikke tilfeldig at så «forskjellige tenkere som Hegel, Tocqueville, Nietzsche, Huntingdon og Fukuyama har hevdet at det moderne demokrati er en sekulær versjon av den kristne doktrinen omkring menneskets verdighet» (side 124).

Mange vil nok også bli overrasket over at en så sterk og klar ateist som Comte gir det Grande kaller et «oppsiktsvekkende positivt bilde av den tidlige katolske kirke» som bevarte arven fra Aten, Roma og Jerusalem og dreide en nasjonalistisk og militær moral over til en mer pasifistisk og universell (side 233). 

At katolisismen i følge Comte etterhvert var blitt statisk og havnet "bak samfunnsutviklingen", gjorde imidlertid at den nå sinket oss. Som Grande påpeker, er det samtidig et paradoks at Comte ikke forstod hvor mye hans egen fremskrittstanke, om en nærmest uavvendelig positiv utvikling, «berodde på kristendommen» (side 236).

Slik han oppsummerer i fire punkter (side 125), kan sekulariseringen for det første knyttes til forestillingen om at alle mennesker, uansett evner, rase og klan, er like for Gud. En slik tanke er vanskelig å utvikle i f.eks. en polyteistisk kultur der guder har ulike agendaer og hver sine favoritter. Når alle forstår seg som like verdifulle, blir nettopp personlig frihet og tanke viktig. 

For det andre fører dette til en differensiert kultur med mange slags institusjoner for å dekke ulike livsbehov. 

For det tredje ble fri tenkning stimulert av vekten på tilgivelse, freds- og forsoningsarbeid som Kirken så sterkt målbar innen middelalderens lov og rett. 

For det fjerde bidro den kristne avsakraliseringen av naturen til et vitenskapelig verdensbilde. Trær og stjerner var ikke lenger besjelet eller uttrykk for gudenes renkespill, men styrt av krefter lagt inn i naturen av en lovgiver fra utsiden. I et slikt univers begynte utforskning av naturlover for alvor å gi mening.

Grande etterlater ingen tvil om hvor mye kristen tro har påvirket almene oppfatninger. Det er lett å undervurdere betydningen av røttene og jordsmonnet vi har vokst opp med. Vi tenker like lite over at vi puster i kristen luft som en fisk over at den svømmer i vann.

Selv om det er sentralt i det moderne menneskets opphavsmyte at opplysningstiden reddet oss fra «middelalderens mørke», er moderniteten ikke blitt til på tross av et kristent verdensbilde. Slik Grande ser dette, vokste den tvert i mot frem nettopp i en kultur med et slikt verdensbilde.

Han viser også at min måte å se verden på i 2015 eller 2017 ikke gjelder allment, til alle tider. Noen og enhver kan bli overrasket over hvor forskjellig vi har tenkt i historien - også om hva nettopp historien er.

Er det fortid, samtid eller fremtid som betyr mest? Hvorfor i det hele tatt bry oss om historien? Går den i sirkel eller peker den fremover, mot et mål? Er grunnleggende fremskritt mulige - og viktige? 

For det er ikke bare sekulariseringen som henger sammen med bestemte virkelighetsoppfatninger. Også når det gjelder troen på fremskritt har kristen tro spilt en stor og til dels avgjørende rolle.

Men betyr det at det er grunn til utviklingsoptimisme? Selv om Steven Pinker på noen områder nok uttaler seg mer positivt enn det er empiri for, har vi fått en fredeligere verden. Samtidig strever alle samfunn med å dempe spenninger og vold. Det er ønsketenkning å undervurdere omfanget av terror og lokale kriger, æresdrap og klanoppgjør. Blodbad skjer flere steder enn i Aleppo.

Grande legger ikke skjul på forkjærligheten for René Girards tenkning når han argumenterer for at konflikter kan anspore til samfunnsutvikling og at mye handler om begjær. Det er i seg selv ingen spesielt kontroversiell analyse, selv om dette for Girard ikke alltid er det synlige og direkte begjæret, men også et begjær etter hva andre begjærer. 

Begjærer naboen en Mercedes, vil jeg også begjære en. Begjærer kollegaen en dame, må jeg også begjære henne. I kulturutviklingen har dette gått fra godt synlig hverdagsbegjær til langt mer komplekse forhold, fra det opplagte til det skjulte. Slik Grande ser det, endres og utvikles historien gjennom det imitative ("mimetiske") begjær.

Modellen er interessant, men jeg savner nok en bedre begrunnelse basert på historiske data, på samme måte som Grande etterlyser og kritiserer mangel på dette hos andre av tenkerne han trekker frem.

Girard er kanskje mest kjent for hans argumentasjon om hvordan konflikter løses ved religioners syndebukkmekanisme. Også denne mekanismen har vært gjennom - og forårsaket - en utvikling i historien, ikke minst i de jødisk-kristne tekstene. Mens volden i Det gamle testamentets i det Girard ser som i stor grad mytologiske tekster er «skjøvet over» på Gud (som deltaker i volden), er menneskene selv gjort ansvarlig for den i Det nye testamentet.

I stedet for å ta forfølgernes side, tar man nå de forfulgte. 

Nettopp fordi Kristus gjennomskuer volden, blir han gjort til sitt samfunns syndebukk. Når menneskene konfronteres med det totalt urettferdige i dette, innser man sin skyld og det hele «virker etter hvert som en døråpner for et mer humant samfunn» (side 297-98).

For Girard regulerer denne mekanismen historiens gang. I hans evolusjonistiske, men ikke målrettete, perspektiv skjer kulturutviklingen ved våre strategier for å unngå vold.

Dette har ført til en svært mangfoldig og individsentrert kultur, særlig i vesten, noe som gjør at det mimetiske begjæret i langt større grad er ført over på andre kulturer. Mye av spenningen i verden i dag skyldes i følge Grande at stadig flere i andre deler av verden begjærer det som vesten begjærer.

Nå gir ikke akkurat dette stor grunn til optimisme. Flere enn Grande kan bli betenkelige
i lys av drastiske klimaendringer, befolkningsoverskudd og muligheten for kontinuerlig terror i mindre skala eller terror som fører til masseuslettelser» der rene «tilfeldigheter kan utløse kriger av apokalyptiske dimensjoner (side 311).
Rommet for pessimisme blir ikke mindre når Jørgen Randers trekkes opp av hatten. Det finnes dem som er mer kjent for nøkternhet og optimisme. Blir krisen - eller krisestemningen - stor nok, kan det lede til at en elite med stor makt må ta over styringen for å redde kloden fra økologisk katastrofe. 

Grande er heller ikke uforbeholden optimist når han vurderer Huntingdons analyse som i overkant åpent konkluderer med at islamsk fundamentalisme enten kan føre til moderasjon eller til økt radikalisering med renessanse for sharia. Han mistenker at Huntingdon legger for lite vekt på interne konflikter, spesielt mellom sjia- og sunnimuslimer.

En mistanke som ikke er redusert ett år etter at boken ble lansert.

I en så ambisiøst anlagt presentasjon er det ikke til å unngå at Grande også har hvitere felter, spesielt i periferien av hans anliggende. Han er ikke helt opplest innen vitenskapshistorie når han oppfatter at menneskets særstilling ble truet av det heliosentriske verdensbildet, der det ikke lenger var jorden, men solen som var i sentrum.  I realiteten oppfattet man ikke i samtiden at man ble skjøvet over i en mer perifer del av universet og gjort mer ubetydelig i tid og sted. Å være i sentrum av universet innebar tvert i mot å være lavest på rangorden, lengst unna Gud og de fullkomne himmelske sfærer.

Grande lar seg nok også i overkant mye rive med av opplysningsfilosofers selvforståelse når han skriver som om det var en spesielt ny tanke at «verden styres og kan avleses gjennom naturlige, fornuftige og observerbare lover». Det nye var ikke tanken om naturlover, men at de måtte være en konkurrent til Gud.

Men det stemmer godt at det i opplysningstiden vokste frem en sterk og naiv tro på at samfunnet måtte og kunne bygges i tråd med en objektiv, tidløs fornuft hevet over tro og preferanser

Utviklingsoptimisme stimulerer på mange måter. Grande har en formidabel evne til å finne stoff som fortjener oppmerksomhet. Samtidig er denne type kulturanalyse vanskelig. Data, kilder og trender peker i mange retninger. Favorittmodeller påvirker alltid faktavurderinger. 

Samtidig havner ikke Grande i et tunnelsyn. Selv om han ser det imitative begjæret og i noen grad syndebukkmekanismen som de primære drivkreftene i historien, er han også åpen for betydningen av idéer og forestillinger som når han argumenterer for effekten av kristne impulser.

I et slikt prosjekt er det lett å fremstå mer naiv enn man ønsker. Nettopp tenkerne Grande trekker frem viser hvor umulig det er å stille seg helt utenfor sin tids håp og frykt, sjargong og selvfølgeligheter. Han er heldigvis såpass bevisst at boken sjelden rammes av dette, så langt jeg kan se som en leser som tross innbitte forsøk heller ikke står helt utenfor sin tid. 

Likevel minner nok deler av konklusjonen mer om fromt håp enn faglig analyse. Det blir i overkant tynt å skrive som om kampen mot fundamentalisme handler om å begrense fremmedgjøringen ved at livssynssamfunn viser større omsorg for dem som faller utenfor. 

La ikke slike innvendinger være til hinder for en anbefaling. Skulle du begjære en bok som kan gjøre deg klokere, og altså ikke kun fordi det er en bok jeg begjærer, er denne riktig så utviklende.

onsdag 7. desember 2016

Sensasjoner selger

Det kan tenkes en mer sensasjonell overskrift enn at sensasjoner selger, men det kan vanskelig tenkes en bedre oppskrift på løssalg, klikk og likes. Ikke minst når det handler om ting man vet engasjerer, fra avsløringer av kjendiser til kirkeskandaler.

Eller man får anledning til å skrive negativt om en autoritet. 

Ånden fra Da Vinci koden lever i beste velgående i avisredaksjoner og på facebook. Man sier ikke nei takk til en sensasjon om Jesus. For egentlig var han gift eller alien eller farao eller feminist eller frimurer, for ikke å si muslim. 

Det eneste fellestrekket er at det må være i strid med hva Det nye testamentet sier. 

Noe som er lett, bare man tolker gamle kilder på rett måte, eller finner noen fra mange nok århundrer etter Jesus. Når det ikke er moderne forfalskninger.

Behovet for å dele sensasjoner om Jesus synes omvendt proporsjonalt med hvor informert man er om forskningen på feltet. Er man ikke kjent med grunntonene i den faglige musikken, hører man ikke når noen spiller falskt. 

Blant det som går på nettet nå er en reprise, som så ofte i desember. Ikke av grevinner eller hovmestere, men av tekstfunn som skal vise at Jesus ikke var kristen (i og for seg rett), men tilhørte en jødisk sekt som kan føres tusen år tilbake til Kong David, og som i Salomos tempel dyrket en maskulin-feminin Gud.
Finnes nok mer positive
bokanmeldelser enn denne
.

Vi snakker om tekster risset inn på blyplater, satt sammen som en bok. Platene er angivelig funnet i Jordan i 2008 og hevdes i flere oppslag å være datert til rundt 2 000 år gamle.
In 2011 Elkington announced their discovery on BBC News and the world’s press followed it up. But a number of scholars came forward to brand them fakes, most without ever seeing the codices. 
But now tests Prof Roger Webb and Prof Chris Jeynes at the University of Surrey’s Nodus Laboratory at the Ion Beam Centre, confirm that a codex, leant to the Elkingtons by the Department of Antiquities in Amman for testing, is compatible with a comparative sample of ancient Roman lead unearthed from an excavation site in Dorset. 
Further crystallisation analysis indicates that the codex is likely to be between 1800-2000 years old.
Men det er altså ikke dateringen av selve blyplatene som er spørsmålet, men av tekstenOg her er det mer enn at dette passer nyreligiøse tanker om "The Secret Teachings of Jesus" som bør få alarmklokken til å ringe. 

For det første er det ikke gjort fagfellevurderte analyser av funnet i noe seriøs tidsskrift. Det er ingen grunn til å hevde at en tekst er genuin før den støttes av eksperter med relevant utdannelse. 

For det andre er det ikke nok bare å hevde at dette er datert til et tidspunkt, man må se på premissene for dette. I realiteten er usikkerheten større enn sensasjonsoverskriftene, slik Jim Davila skriver på hans utmerkede PaleoJudaica-blogg
In summary, these indicate that most of the tests on the codices are "consistent with" the lead being ancient (i.e., in the vicinity of 2000 years old). One test gave "inconclusive" results, whatever that means. And one dated the lead to "the earlier part of the High Medieval Period" (apparently the 1100s-1200s CE) and another did find polonium in a codex, suggesting a "nuclear-age dating" of it. This, however, we are told, may apply only to the patina rather than the lead core and is regarded by the testers as inconclusive. 
For det tredje er altså ikke denne teksten på papyrus det som var det normale på Jesu tid, eller til nød det unormale, pergament som ble vanlig noen hundre år senere. 

For det fjerde inneholder de ikke bare tekst om Jesus. Når det kommer frem at vi får et bilde på kjøpet, bør alarmklokkene ljome.

Ikke minst når vi aldri får se dette bildet.

Klokkene bør ikke direkte dempes når vi ser at det ikke er forskere som fremmer dette, men forfattere. Som bruker dette for alt det er verdt for å finansiere filmer og bøker. 

David og Jennifer Elkington har kjempet siden 2009 for å få funnet anerkjent som ekte og beskyttet, ikke minst mot det de ser som Den Store Trusselen: Vrange evangelikale som stempler tekstene som falske.

Men som så ofte i slike tilfeller er det flere enn konservative kristne som gjøre dette, og da ikke basert på noen privat vitenskap. Funnet avvises like mye av eksperter fra mange slags bakgrunner, inkludert jødiske arkeologer.
The Israel Antiquities Authority (IAA), however, has dismissed the idea that the books are of any value. Experts who examined some of them, it said, "absolutely doubted their authenticity". According to the IAA, the books are a "mixture of incompatible periods and styles…without any connection or logic. Such forged motifs can be found in their thousands in the antiquities markets of Jordan and elsewhere in the Middle East."

Professor Andre Lemaire, an expert in ancient inscriptions from the Sorbonne, was also dubious, saying the writing on some of the codices he had seen made no sense and it was "a question apparently of sophisticated fakes".
Det krever ørlite forbedret tidsreiseteknologi hvis en blanding av gammelarameisk fra 2 500 år siden og av nabatansk og palmyrsk armeisk fra det andre og tredje århundre e.Kr. skal stamme fra Jesu tid.

Teknologien bør forbedres ytterligere for at man også skal få inn tekst fra et 1900-tallsfunn av en gravstein som i dag står på museet i Amman. 

Troverdigheten øker ikke når teksten tydelig er laget av amatører. Som har kopiert så fort at noen tegn peker feil vei.

Nå er det ikke vanskelig å smile i skjegget av slike påstander. Kreative forfattere vil alltid slå mynt på Jesus. Avviser begjærer sensasjoner like sterkt som deres nestes asen eller ektefelle.

Det er ikke vanskelig å mistenke at vi her møter mindre forskningsinteresse enn følelser. 

For kristne som deler dette, handler nok mye om en lengsel etter enda flere og tidligere omtaler av Jesus. 

Andre mistenkes fort for noen desimeter brodd mot kristen tro. Enten det nå er Jesus eller Kirken, Paven eller KrF, NLM eller Jesus Revolution, man vil holde på minst én armlengdes avstand. Det bekreftes av at så mange av de samme like ivrig deler stoff om at Jesus ikke en gang har eksistert, noe som om mulig støttes enda mindre av forskning (se f.eks.  her og her og her). 

For noen er tunnelsynet like tydelig som logikken er god: Religiøse i alminnelighet og kristne i særdeleshet har så mange negative sider at Jesus ikke kan ha eksistert.

Ikke alle forstår at når kristne i nyhetene ofte fremstilles negativt, er det nettopp fordi sensasjoner selger.

søndag 4. desember 2016

Imøtegåelse i Vårt Land

Flott å se at Vårt Land valgte å presentere min korte imøtegåelse Bokanmelder bommer, over en helside i går.

Dessverre forsvant samtidig sitattegn fra et avsnitt i boken som umisforståelig viser at forfatterne ikke avviser mirakler. Dermed en fare for at teksten kan leses som noe jeg skriver for anledningen, så det er greit å oppgi riktig sitatmarkering i det følgende:

"Det er selvsagt lov å ha tvil på noen av evolusjonslærens konklusjoner. Det som skjedde i de ulike delene av Kambriumperioden er imponerende. En allmektig Gud kan opplagt ha gjort inngrep i skaperverket hvis han mente det var nødvendig". Det mener vi som kristne at han ellers "kan ha gjort i historien, som med Jesu oppstandelse, noe vi argumenterer for i boken Gud mer enn Feelgood?" (side 113).

Det er med andre ord ikke slik at vi er så lite opptatt av Jesu oppstandelse slik avsnittet høres ut uten sitatmarkering. Da kan etterlatt inntrykk bli at vi bare argumenterer for den i forbifarten på én side i Gud mer enn Feelgood? 

Mens vi der gjør det rimelig utførlig fra side 73 til 108. I følge enkel hoderegning altså på over 35 sider. 

Noen vil nok mistenke at vi ikke hadde gjort det om vi avviste mirakler.

Oppdatert 06.12.2016: Da er teksten på Verdidebatt rettet med riktig plassering av sitattegn.

Oppdatert 12.12.2016: Da er det etter lang tids henstilling lagt inn link i anmeldelsen til min imøtegåelse.

tirsdag 29. november 2016

Et forsvar for en bok

Dermed er bloggen sånn noenlunde i gang igjen med det ordinære programmet og vi starter med noen poster om anmeldelsene av Kristen tro eller evolusjon? Ja takk, begge deler!

For nye lesere kan kort nevnes at boken er skrevet for å vurdere om både evolusjon og kristen tro kan være sanne, eller om man må velge én av delene, slik f.eks. kreasjonister og ateister gjør, hver på sin måte. Vi mener å kunne argumentere for at evolusjon er den beste forklaringen og at dette ikke gjør det umulig å være kristen.

Ikke uventet fordeler anmeldelsene seg over hele skalaen. Noen klart positive (som en kort omtale i Vårt Lands litteraturmagasin for noen uker siden), andre positive, men med noen forbehold (som i Dagen på lørdag), andre sterkt kritiske (ikke uventet som fra tilhengere av intelligent design).

Det er sjelden vanskelig å ane hvor en anmeldelse bærer hen. Mye fremgår av tonen og overskriften, og hva man velger å omtale fra starten. Holder man seg til en av retningene vi kritiserer, er det ikke enkelt å omfavne boken. Lener anmelderen seg mot teologiske tradisjoner som er mer begeistret for kristen mystikk enn logisk tenkning om Gud, er det vanskelig å vente skamros av forsøk på å vurdere tro i lys av vitenskap og rasjonelle argumenter.

Dermed var det ingen stor overraskelse å lese Eirik Steenhoffs Et forsvar for en rasjonalistisk religion i Vårt Land i går.

Du vet du kunne ligget bedre an når en anmelder gjør det strategiske grepet å åpne med kritikk av bokens tittel og det som «bare marginalt bedre» enn for forfatternes forrige bok.  Du mistenker det ikke er godviljen som gjør at anmelderen prioriterer å avslutte med at han håper forfatterne ikke selv står bak omslagets omtale av dem som «drevne myteknusere».

Selv om det stemmer at vi ikke står bak formuleringen, kan nok lesere av denne bloggen tilgi forlagssjefen en slik begrepsbruk om minst én av forfatterne. Andre får også bedømme i hvilken grad "denne høyst selvbevisste myteknusingen" i "særlig dens første del" "tidvis gjør boken så slitsom å lese", slik anmelderen konkluderer.

Forventningene stiger ikke når det fortelles at boken har "en sterk slagside" mot kreasjonisme og intelligent design og at disse retningene "er kritiske til en del aspekter ved evolusjonsteorien" (sic). Eller når Steenhoff synes vi bruker "overraskende mye plass" på kreasjonismen når (som vi sier) under en promille av relevante fagfolk støtter denne.

Anmelderen taler altså tydelig sant når han indirekte vedgår at han ikke er like godt kjent med alle temaer, posisjoner og detaljer i debatten for og i mot evolusjon, altså noe av det helt sentrale i boken.
Problemer jeg ikke ante at fantes, drøftes i fullt alvor. Det føles som å tre inn i et fremmed rom, og så står det noen der og roper, ut i løse luften. 
Noe som er en nyttig biografisk opplysning om deler av bakteppet for anmeldelsen, selv om den akkurat her er relativt positiv, med forbeholdet anmelderen tar om egen kompetanse.
Når de behandler vitenskapen bak evolusjonsetorien, er forfatterne grundige og strengt faktabaserte - så langt jeg kan bedømme.
Han er ikke like forbeholden i det påfølgende utfallet mot at vi ikke er like gode på alle områder.
Jeg skulle ønske de var like grundige når det det gjaldt den historiske gjennomgangen av hvordan kristne teologer har forstått skapelsesberetningen gjennom historien.
Siden boken verken har eller lover en slik gjennomgang, er det en (for å si det slik) interessant kritikk.

I stedet har vi gitt noen ytterst korte glimt av hvordan forholdet mellom tro, vitenskap og naturlige forklaringer har vært oppfattet hos toneangivende tenkere som Augustin og Thomas Aquinas.

Skulle vi gått gjennom dette like grundig som feks. Stanley L. Jaki (for å nevne en grundig katolsk fysiker og filosof av det konservative slaget), ville boken blitt mange ganger så lang.

For ikke å si en helt annen bok.

Når vi snakker om hvor (lite) "bokstavelig" Augustin leste teksten, henger det forøvrig sammen med hva mange legger i begrepet i dag. Dermed er det ikke gitt at vi er på helt forskjellige planeter når Steenhoff understreker at Augustins bokstavelige lesning "ikke må misforstås med moderne fundamentalisme".

Nei, nettopp, og det er i stor grad den moderne varianten vi har i bakhodet, som en følge av bokens "slagside" mot kreasjonismen.

Muligens har Steenhoff selv noen slagsider når han bastant hevder at den bokstavelige tolkningen av Bibelen var viktigere før reformasjonen enn etter. Hvis han på ramme alvor mener at literalistiske tolkninger noenlunde tilsvarende senere protestantisk tradisjon (som i kreasjonismen) var mer fremtredende før reformasjonen, høres det ut som revisjonisme som ikke vil akseptere beskyldninger om at katolikker ikke tok Bibelen på alvor før Trent.

Antagelig leser jeg ham feil her, eller han formulerer seg unødig upresist (noe noen og enhver kan gjøre i blant), så la det ligge.

I den grad vi har skjev- eller feilfremstilt noe av Augustin (og det er vi åpne for, som nevnt i en post for en måned siden), spiller det liten rolle for argumentasjonen i boken. Både evolusjonsteorien og kristen tro kan likevel henge svært godt på greip.

Kommentaren fra Steenhoff om den historiske delen av boken blir ikke mer treffende av at han ikke omtaler (heller ikke kritisk) det vi har brukt mest plass på. Mer presist er det hvordan et utvalg kristne tenkere i middelalderen og mer moderne tid har forholdt seg til alt fra naturlover til fossiler og geologisk datering.

Saken er selvsagt ikke å gi en fyllestgjørende presentasjon, men å løfte frem stemmer og perspektiver mange i dag er dårlig kjent med.

Hvis noe av dette likevel omtales (det er ikke helt klart akkurat hva han har i tankene her), er det kun med at
Forfatternes revisjonisme truer etter mitt skjønn med å underdrive motstanden mot Darwin. Beretningen er altfor harmoniserende. Biskop Wilberforces polemikk mot Darwins teori allerede i 1860, ett år etter at Artenes opprinnelse utkom, er ikke nevnt med et ord.
Her er det vanskelig å vite om man skal le eller gråte. At Steenhoff trekker frem dette eksempelet, bekrefter nettopp behovet for "myteknusing", selv om han skulle oppfatte den som slitsom.

Siden biskopens usignerte anmeldelse i The Quarterly Review av Artenes opprinnelse var vitenskapelig orientert og ikke spesielt polemisk (eller teologisk), er det vanskelig ikke å konkludere med at det er debatten mellom ham og Darwins bulldog Thomas Huxley som er i tankene.

Men at denne debatten skal ha vært stormfull, viktig eller uttrykk for en klar front mellom teologer og naturvitenskapsmenn er en myte (nummer 44) som «knuses» i Da jorden ble flat – mytene som ikke ville dø (og i en rekke andre av mine bøker de seneste ti årene, så vi lot den ligge denne gang).

Det stemmer heller ikke at Wilberforce skal ha spurt sarkastisk om Huxley "foretrakk å stamme fra apene på sin bestefars side eller på sin bestemors?». Eller at denne skal ha sagt at ”Gud har gitt ham i mine hender!”, reist seg og gjort biskopen til latter med å svare at 
Stod valget mellom å ha en stakkars ape til bestefar og en person med rike evner og innflytelse som bruker dette til å latterliggjøre meningsmotstandere i en seriøs vitenskapelig diskusjon, ville jeg nok uten å nøle ha foretrukket apen.
Hvorpå teologen angivelig gikk skamfull hjem i visshet om at teologien var kommet til kort i kampen mot biologene, at Darwin hadde vunnet over Moses. 

Denne gjengivelsen av replikkvekslingen og stemningen er fra tretti år etter begivenheten og stemmer dårlig med samtidige brev og referater. Utsagnet om å stamme fra apene på sin bestefars side (bestemor var ikke nevnt) kom opprinnelig fra Huxley selv. Og selv om det stemmer at det forekom retoriske innslag og Huxley sa at han foretrakk apen fremfor en som brukte sine rike evner til å latterliggjøre sine motstandere, var utvekslingen vitenskapelig orientert - uten tilløp til slagsmål mellom tilhengere og motstandere av Darwin, eller mellom teologer og biologer.

Og ikke bare fordi den gode biskopen også var ornitolog.

Ved siden av å antyde hvor mye ekstra plass omtalen av myten hadde krevd i boken, gjenspeiler dette i stedet nettopp vårt poeng om at det ikke var store sjokk eller opprivende debatt de første årene etter 1859, slik også den britiske historikeren vi henviser til i boken forteller. Mye av det vi i dag tenker om de første årene etter Artenes opprinnelse er farget av en senere debatt og tidsånd, inkludert ønsket om å fremstille teologer som dogmestyrte, kranglevorne og obskurantister. 

Vi ser dette ikke minst i Andrew Dickson Whites bok fra 1896, A History of the Warfare of Science with Theology in Christendom. Til tross for at den lenge har vært diskreditert, farger boken dessverre fortsatt populærvitenskapens (og dermed folk flests) syn på forholdet mellom tro og vitenskap i historien

Steenhoffs hovedanliggende synes uansett å være at Davidsen/Søviks innfallsvinkel er «rasjonalistisk» og dermed  
veksler mellom å sette alle krefter inn på å forsvare kristendom ut fra ny forskning, og å avvise noen etter mitt skjønn sentrale kristne poenger. Som mirakler eller visjoner. Når Peter og Johannes får se Moses og Elia, tror ikke forfatterne det betyr at de "faktisk var til stede". Men det vet jo verken Davidsen eller Søvik - de var jo ikke til stede, de heller.
Dette er underlig logikk. Selv om Steenhoff ikke skulle være kjent med at vi i tidligere bøker har argumentert grundig for det største mirakelet av dem alle, Jesu oppstandelse (som nevnt i boken), er det uvant kost at noen hevder at vi avviser visjoner med det belegget at vi tror på en visjon.

Sitatet er forøvrig ikke knyttet til noe vi sier direkte om mirakler, men til et svar på spørsmålet om de døde kan se oss nå. Der tenker vi at det ikke er nødvendig å tolke Moses og Elias' møte med Jesu disipler som at de som døde likevel rent faktisk var der, kroppslig. 

Noe som altså har betydning for vårt syn på de døde, ikke på mirakler. 

Noe av anmelderens reaksjoner på boken kan nok også henge sammen med det han nevner om «apofatisk teologi», altså en tradisjon der poenget er at man ikke kan beskrive hva Gud er, kun hva Gud ikke er. Det finnes utvilsomt en del å være kritisk til om man foretrekker denne eller enda mer kristenmystiske vinkler. Ikke minst når vi forsøker å relatere Gud til skaperverket på ulike måter, inkludert hjerneforskning i diskusjonen om hva sjel er for noe, og hvordan Gud kan være både én og treenig. 

Men en slik kritikk sier mindre om boken, enn om anmelderens preferanser. Den sier nok også noe om hvor godt han har lest boken der vi altså på side 49 beskriver vårt ståsted (teistisk evolusjon) med at 
Mirakler er mulige, men liten grunn til å forvente at Gud har gjort noe direkte i naturhistorien, i motsetning til i verdenshistorien, som ved Jesu oppstandelse.
Anmelderens preferanser er ikke mindre tydelige når vi nærmer oss konklusjonen.
Dette handler ikke om et valg mellom fundamentalisme og fornuft, men om å anerkjenne at det finnes en virkelighet hinsides språket hvor Gud åpenbarer seg som sannhet. Det krever åpenhet og tillit - og ydmykhet til å innse at ens egens fortolkningshorisont er ytterst feilbarlig. Det er et vel så godt vitenskapelig som teologisk prinsipp. Når Davidsen og Søvik klubber ned kreasjonister og mirakler med fornuften som våpen, er det ikke mye ydmykhet å spore, hverken teologisk eller epistemologisk.
Siden vi ikke klubber ned mirakler eller visjoner, er det muligens flere som kan slite med fortolkningshorisont og epistemologisk ydmykhet. 

Det er uansett uklart hvor opplagt det er at vi sliter (eller "klubber ned") når vi sier (side 113) at 
Forfatterne av denne boken mener at evolusjonslæren er den beste forklaringen vi har, men heller ikke vi er i stand til å kikke Gud i kortene. Det er selvsagt lov å ha tvil på noen av evolusjonslærens konklusjoner. Det som skjedde i de ulike delene av Kambriumperioden er imponerende. En allmektig Gud kan opplagt ha gjort inngrep i skaperverket hvis han mente det var nødvendig, slik vi som kristne ellers mener han kan ha gjort i historien, som med Jesu oppstandelse slik vi argumenterer for i boken Gud – mer enn Feelgood?.
Eller som når vi skriver (side 120) at
Vi skal nå se mer inngående på Bibelen og kristen tro, evangelium, synd og frelse i lys av evolusjonslæren. Det betyr ikke at vi tror vi har levert en fasit der vi får alt til å gå opp, rasjonelt og greit. Verden er ikke slik, enten vi tenker vitenskap eller kristen tro. Vi har likevel erfart det som både spennende og utviklende å ta denne type spørsmål på alvor. Kanskje kan noe også være til hjelp for dem som opplever at det er ett eller flere punkter her som gjør at de ikke får til kristen tro.
Det er i tillegg noe uklart hvor ydmyk og lite debattglad Steenhoff vil være i møte med kalvinister, islamister eller andre antikatolikker som måtte hevde at de bygger på tanker fra en virkelighet hinsides språket hvor Gud åpenbarer seg som sannhet. 

Eller overfor forfattere han på noen områder tydelig feilleser. 

søndag 30. oktober 2016

Den bokstavelige Augustin

Noe av det ... ahem interessante ved å gi ut bøker, er å lese dem etterpå - og oppdage feilene. Eller å få tilbakemeldinger fra andre som griper oss i pinlige bommerter.

Jeg har dermed ofte tenkt at det kunne vært lurt å presentere en egen errata ved hver bokutgivelse, og i det hele tatt gå i meg selv. Spesielt når feilene nærmer seg pute-TV.

Tradisjonen tro dukker også opp mutasjoner i boken som ble sluppet i forrige uke, Evolusjon eller kristen tro?, noen nøytrale, andre skadelige.

En av de sistnevnte handler om side 24 der jeg skriver om Augustins Den bokstavelige betydning av Første Mosebok og bombastisk hevder at  
Premisset er enkelt når Augustin går gjennom Første Mosebok. Den er skrevet for å være forståelig for dem som først leste teksten. Selv om mye er ment billedlig, kan noe også forstås bokstavelig. Det er likevel viktig at vi ikke tolker feil hva som sies om naturen, men vurderer den i lys av vitenskap. Gjør vi ikke det, fremstår vi som uvitende og mister troverdigheten når vi skal snakke om Jesu oppstandelse.
Noe som imidlertid er misvisende. Enhver som kan sin Augustin vil kaste boken i veggen.  

Mitt eneste forsvar er tunnelsyn, noe som selvsagt er en like god unnskyldning for meg som Johaug. 

Det jeg hadde i bakhodet her var ikke hva han sier om Første Mosebok generelt, men det som er relevant for vår bok, altså skapelsesberetningen i Første Mosebok 1

Mens Augustin i praksis tolker skapelsen, lyset, mørket og så videre ganske så allegorisk/filosofisk, er han senere i boken selvsagt svært tydelig på at Adam og Eva har eksistert, at trærne i Eden er reelle, Noah og Abraham historiske og så videre. 

Selv som Augustin også ser allegoriske/profetiske sider ved mye av dette, ved en interessant både-og-tilnærming, er det ingen tvil om at han oppfatter Genesis som historisk, som en fortelling om ekte mennesker og miljøer. 

Selv om mye er ment billedlig, må vi også forstå den bokstavelige betydningen.

Som det nå står kommer dette dermed feil ut og vil i neste opplag (vi håper på et slik) rettes til noe i retning av at 
Premisset er enkelt når Augustin går gjennom Første Mosebok 1. Dette er skrevet for å være forståelig for dem som først leste teksten. Det bokstavelige er viktig, men mye peker på større sannheter. Derfor må vi ikke tolke feil hva som sies om naturen, men vurdere teksten i lys av vitenskap. Gjør vi ikke det, fremstår vi som uvitende og mister troverdigheten når vi skal snakke om Jesu oppstandelse. 
Vi kommer selvsagt også til å rette opp øvrige feil og skjevheter som dukker opp.

Hva sier så Augustin forøvrig i det første kapittelet?'

Svært mye - og atskillig fortsatt aktuelt. Han er opptatt av evige sannheter, fakta i fortellingene, profetiske utsagn, råd og formaninger for hverdagen.
In all the sacred books, we should consider the eternal truths that are taught, the facts that are narrated, the future events that are predicted, and the precepts or counsels that are given. In the case of a narrative of events, the question arises as to whether everything must be taken according to the figurative sense only, or whether it must be expounded and defended also as a faithful record of what happened. No Christian will dare say that the narrative must not be taken in a figurative sense. For St. Paul says: “Now all these things that happened to them were symbolic.” And he explains the statement in Genesis, “And they shall be two in one flesh,” as a great mystery in reference to Christ and to the Church.
Hvordan tolker han så ulike deler av dette - bokstavelig?
But perhaps we should take “heaven” to mean spiritual beings in a state of perfection and beatitude from the first moment of their creation and take “earth” to mean bodily matter in a state that is not yet complete and perfect. “The earth,” says Holy Scripture, “was invisible and formless, and darkness was over the abyss”. These words seem to indicate the formless state of bodily substance. Or does the second statement imply the formless state of both substances, so that bodily substance is referred to in the words, “The earth was invisible and formless,” but spiritual substance in the words, “Darkness was over the abyss?” In this interpretation we should understand “dark abyss” as a metaphor meaning that life which is formless unless it is turned towards its Creator.
Som vi ser, kan det altså diskuteres hvor bokstavelig han tar dette. Tvert i mot går han svært langt i å oversette det bokstavelige til noe som passer dype sannheter.

Det kan bli for absurd og materialistisk å ta for mye i Første Mosebok 1 strengt bokstavelig.
And was there the material sound of a voice when God said, “Let there be light,” as there was when He said, “Thou art my beloved Son?” In this supposition did He use a material creature which He had made, when “in the beginning He created heaven and earth,” before there existed the light which was made at the sound of this voice? And, if so, what was the language of this voice when God said, “Let there be light?” There did not yet exist the variety of tongues, which arose later when the tower was built after the flood. What then was that one and only language by which God said, “Let there be light?” Who was intended to hear and understand it, and to whom was it directed? But perhaps this is an absurdly material way of thinking and speculating on the matter.
Når Gud sier "Bli lys", tolker Augustin dette som at han opplyser og frembringer intelligent liv.
God’s decree is not pronounced in time, and it is heard, but not in time, by a creature that transcends all time in the contemplation of truth. But when this creature transmits to beings of a lower rank the forms (“rationes”) which are, so to speak, intelligible utterances impressed upon its intellect by the unchangeable Wisdom of God, then there can be movements in the temporal order in beings subject to time that are to be formed and governed. But if the light spoken of first of all in the words, “Let there be light,” and “light was made,” must also be supposed to have a primacy in creation, it is nothing other than intellectual life, which must be in a formless and chaotic state unless it is turned to its Creator to be illumined. But when it is turned and illumined, the decree, “Let there be light,” spoken by the Word of God has been fulfilled.
Så kan og bør man selvsagt si mer om dette. Det bør for ordens skyld også understrekes at når Augustin og enda mer enkelte andre kirkefedre leser deler av Bibelen allegorisk/symbolsk, betyr ikke at de på noen måte støtter Darwin eller moderne evolusjonsbiologi. 

Det betyr heller ikke at de setter Bibelen lavt. Tvert i mot er den så opphøyet at den inneholder langt større sannheter enn de bokstavelige. De forsøker å trenge bak ordene. Hva er det den allmektige og allvitende Gud forsøker å si oss, i menneskelig språk? Hva betyr skapelse, lys, dag, livets tre og så videre?

Og dermed er vi tilbake til hva jeg forsøker å formidle med ordene i boken. Det er at kirkefedre og andre lenge før Darwin ikke tolket hele Bibelen naivt bokstavelig. Man leste den på ulike måter, og den bokstavelige kunne være den minst viktige. 

Som jeg skriver i Tro og vitenskap - sammenheng eller sammenstøt? (side 99-100), oppstod en tradisjon for å lese Bibelen på flere nivåer.
Denne tradisjonen ble i middelalderen betegnet som den firefoldige vei eller quadriga (etter det romerske uttrykket for hester i firspann). Uten å fordype oss i dette kan nevnes at man først så etter den bokstavelige og historiske meningen (sensus litteralis). Videre lette man etter en allegorisk mening (sensus allegoricus), altså en mer åndelig eller billedlig for å finne evige trossannheter. 
Det var også viktig med den ”tropologiske” eller moralske mening (sensus tropologicus) som kunne brukes som forbilder for hvordan vi skulle leve. Til sist søkte man en mer mystisk eller anagogisk mening (sensus anagogicus), som handlet om håpet om vårt endelige mål, om oppstigningen (anagoge) til det himmelske. 
Med så mange tolkningsnivåer er det ikke underlig at det oppstod ulike skoleretninger. De viktigste finner vi i Aleksandria og Antiokia. Samtidig førte spennvidden til at det ble nødvendig med rasjonelle vurderinger av hvilke tolkninger som var de beste.
For Origenes var det slik på 200-tallet at jøder og gnostikere misforsto Skriften fordi de leste den for bokstavelig. Jødene forkastet Jesus fordi han ikke bokstavelig oppfylte alle profetier. Gnostikere forkastet skaperguden i GT fordi han minnet for lite om Jesus som frelser.

Origenes så løsningen et sted i mellom. Skulle man forstå at Gud var både skaper og frelser, måtte man finne den åndelige meningen, sannheten som skjulte seg bak bokstaven.

Kort sagt burde vi skrevet mer utførlig og presist i Evolusjon eller kristen tro? om dette. Det holder ikke å hevde at den åndelige meningen var god.