onsdag 7. desember 2016

Sensasjoner selger

Det kan tenkes en mer sensasjonell overskrift enn at sensasjoner selger, men det kan vanskelig tenkes en bedre oppskrift på løssalg, klikk og likes. Ikke minst når det handler om ting man vet engasjerer, fra avsløringer av kjendiser til kirkeskandaler.

Eller man får anledning til å skrive negativt om en autoritet. 

Ånden fra Da Vinci koden lever i beste velgående i avisredaksjoner og på facebook. Man sier ikke nei takk til en sensasjon om Jesus. For egentlig var han gift eller alien eller farao eller feminist eller frimurer, for ikke å si muslim. 

Det eneste fellestrekket er at det må være i strid med hva Det nye testamentet sier. 

Noe som er lett, bare man tolker gamle kilder på rett måte, eller finner noen fra mange nok århundrer etter Jesus. Når det ikke er moderne forfalskninger.

Behovet for å dele sensasjoner om Jesus synes omvendt proporsjonalt med hvor informert man er om forskningen på feltet. Er man ikke kjent med grunntonene i den faglige musikken, hører man ikke når noen spiller falskt. 

Blant det som går på nettet nå er en reprise, som så ofte i desember. Ikke av grevinner eller hovmestere, men av tekstfunn som skal vise at Jesus ikke var kristen (i og for seg rett), men tilhørte en jødisk sekt som kan føres tusen år tilbake til Kong David, og som i Salomos tempel dyrket en maskulin-feminin Gud.
Finnes nok mer positive
bokanmeldelser enn denne
.

Vi snakker om tekster risset inn på blyplater, satt sammen som en bok. Platene er angivelig funnet i Jordan i 2008 og hevdes i flere oppslag å være datert til rundt 2 000 år gamle.
In 2011 Elkington announced their discovery on BBC News and the world’s press followed it up. But a number of scholars came forward to brand them fakes, most without ever seeing the codices. 
But now tests Prof Roger Webb and Prof Chris Jeynes at the University of Surrey’s Nodus Laboratory at the Ion Beam Centre, confirm that a codex, leant to the Elkingtons by the Department of Antiquities in Amman for testing, is compatible with a comparative sample of ancient Roman lead unearthed from an excavation site in Dorset. 
Further crystallisation analysis indicates that the codex is likely to be between 1800-2000 years old.
Men det er altså ikke dateringen av selve blyplatene som er spørsmålet, men av tekstenOg her er det mer enn at dette passer nyreligiøse tanker om "The Secret Teachings of Jesus" som bør få alarmklokken til å ringe. 

For det første er det ikke gjort fagfellevurderte analyser av funnet i noe seriøs tidsskrift. Det er ingen grunn til å hevde at en tekst er genuin før den støttes av eksperter med relevant utdannelse. 

For det andre er det ikke nok bare å hevde at dette er datert til et tidspunkt, man må se på premissene for dette. I realiteten er usikkerheten større enn sensasjonsoverskriftene, slik Jim Davila skriver på hans utmerkede PaleoJudaica-blogg
In summary, these indicate that most of the tests on the codices are "consistent with" the lead being ancient (i.e., in the vicinity of 2000 years old). One test gave "inconclusive" results, whatever that means. And one dated the lead to "the earlier part of the High Medieval Period" (apparently the 1100s-1200s CE) and another did find polonium in a codex, suggesting a "nuclear-age dating" of it. This, however, we are told, may apply only to the patina rather than the lead core and is regarded by the testers as inconclusive. 
For det tredje er altså ikke denne teksten på papyrus det som var det normale på Jesu tid, eller til nød det unormale, pergament som ble vanlig noen hundre år senere. 

For det fjerde inneholder de ikke bare tekst om Jesus. Når det kommer frem at vi får et bilde på kjøpet, bør alarmklokkene ljome.

Ikke minst når vi aldri får se dette bildet.

Klokkene bør ikke direkte dempes når vi ser at det ikke er forskere som fremmer dette, men forfattere. Som bruker dette for alt det er verdt for å finansiere filmer og bøker. 

David og Jennifer Elkington har kjempet siden 2009 for å få funnet anerkjent som ekte og beskyttet, ikke minst mot det de ser som Den Store Trusselen: Vrange evangelikale som stempler tekstene som falske.

Men som så ofte i slike tilfeller er det flere enn konservative kristne som gjøre dette, og da ikke basert på noen privat vitenskap. Funnet avvises like mye av eksperter fra mange slags bakgrunner, inkludert jødiske arkeologer.
The Israel Antiquities Authority (IAA), however, has dismissed the idea that the books are of any value. Experts who examined some of them, it said, "absolutely doubted their authenticity". According to the IAA, the books are a "mixture of incompatible periods and styles…without any connection or logic. Such forged motifs can be found in their thousands in the antiquities markets of Jordan and elsewhere in the Middle East."

Professor Andre Lemaire, an expert in ancient inscriptions from the Sorbonne, was also dubious, saying the writing on some of the codices he had seen made no sense and it was "a question apparently of sophisticated fakes".
Det krever ørlite forbedret tidsreiseteknologi hvis en blanding av gammelarameisk fra 2 500 år siden og av nabatansk og palmyrsk armeisk fra det andre og tredje århundre e.Kr. skal stamme fra Jesu tid.

Teknologien bør forbedres ytterligere for at man også skal få inn tekst fra et 1900-tallsfunn av en gravstein som i dag står på museet i Amman. 

Troverdigheten øker ikke når teksten tydelig er laget av amatører. Som har kopiert så fort at noen tegn peker feil vei.

Nå er det ikke vanskelig å smile i skjegget av slike påstander. Kreative forfattere vil alltid slå mynt på Jesus. Avviser begjærer sensasjoner like sterkt som deres nestes asen eller ektefelle.

Det er ikke vanskelig å mistenke at vi her møter mindre forskningsinteresse enn følelser. 

For kristne som deler dette, handler nok mye om en lengsel etter enda flere og tidligere omtaler av Jesus. 

Andre mistenkes fort for noen desimeter brodd mot kristen tro. Enten det nå er Jesus eller Kirken, Paven eller KrF, NLM eller Jesus Revolution, man vil holde på minst én armlengdes avstand. Det bekreftes av at så mange av de samme like ivrig deler stoff om at Jesus ikke en gang har eksistert, noe som om mulig støttes enda mindre av forskning (se f.eks.  her og her og her). 

For noen er tunnelsynet like tydelig som logikken er god: Religiøse i alminnelighet og kristne i særdeleshet har så mange negative sider at Jesus ikke kan ha eksistert.

Ikke alle forstår at når kristne i nyhetene ofte fremstilles negativt, er det nettopp fordi sensasjoner selger.

søndag 4. desember 2016

Imøtegåelse i Vårt Land

Flott å se at Vårt Land valgte å presentere min korte imøtegåelse Bokanmelder bommer, over en helside i går.

Dessverre forsvant samtidig sitattegn fra et avsnitt i boken som umisforståelig viser at forfatterne ikke avviser mirakler. Dermed en fare for at teksten kan leses som noe jeg skriver for anledningen, så det er greit å oppgi riktig sitatmarkering i det følgende:

"Det er selvsagt lov å ha tvil på noen av evolusjonslærens konklusjoner. Det som skjedde i de ulike delene av Kambriumperioden er imponerende. En allmektig Gud kan opplagt ha gjort inngrep i skaperverket hvis han mente det var nødvendig". Det mener vi som kristne at han ellers "kan ha gjort i historien, som med Jesu oppstandelse, noe vi argumenterer for i boken Gud mer enn Feelgood?" (side 113).

Det er med andre ord ikke slik at vi er så lite opptatt av Jesu oppstandelse slik avsnittet høres ut uten sitatmarkering. Da kan etterlatt inntrykk bli at vi bare argumenterer for den i forbifarten på én side i Gud mer enn Feelgood? 

Mens vi der gjør det rimelig utførlig fra side 73 til 108. I følge enkel hoderegning altså på over 35 sider. 

Noen vil nok mistenke at vi ikke hadde gjort det om vi avviste mirakler.

Oppdatert 06.12.2016: Da er teksten på Verdidebatt rettet med riktig plassering av sitattegn.

tirsdag 29. november 2016

Et forsvar for en bok

Dermed er bloggen sånn noenlunde i gang igjen med det ordinære programmet og vi starter med noen poster om anmeldelsene av Kristen tro eller evolusjon? Ja takk, begge deler!

For nye lesere kan kort nevnes at boken er skrevet for å vurdere om både evolusjon og kristen tro kan være sanne, eller om man må velge én av delene, slik f.eks. kreasjonister og ateister gjør, hver på sin måte. Vi mener å kunne argumentere for at evolusjon er den beste forklaringen og at dette ikke gjør det umulig å være kristen.

Ikke uventet fordeler anmeldelsene seg over hele skalaen. Noen klart positive (som en kort omtale i Vårt Lands litteraturmagasin for noen uker siden), andre positive, men med noen forbehold (som i Dagen på lørdag), andre sterkt kritiske (ikke uventet som fra tilhengere av intelligent design).

Det er sjelden vanskelig å ane hvor en anmeldelse bærer hen. Mye fremgår av tonen og overskriften, og hva man velger å omtale fra starten. Holder man seg til en av retningene vi kritiserer, er det ikke enkelt å omfavne boken. Lener anmelderen seg mot teologiske tradisjoner som er mer begeistret for kristen mystikk enn logisk tenkning om Gud, er det vanskelig å vente skamros av forsøk på å vurdere tro i lys av vitenskap og rasjonelle argumenter.

Dermed var det ingen stor overraskelse å lese Eirik Steenhoffs Et forsvar for en rasjonalistisk religion i Vårt Land i går.

Du vet du kunne ligget bedre an når en anmelder gjør det strategiske grepet å åpne med kritikk av bokens tittel og det som «bare marginalt bedre» enn for forfatternes forrige bok.  Du mistenker det ikke er godviljen som gjør at anmelderen prioriterer å avslutte med at han håper forfatterne ikke selv står bak omslagets omtale av dem som «drevne myteknusere».

Selv om det stemmer at vi ikke står bak formuleringen, kan nok lesere av denne bloggen tilgi forlagssjefen en slik begrepsbruk om minst én av forfatterne. Andre får også bedømme i hvilken grad "denne høyst selvbevisste myteknusingen" i "særlig dens første del" "tidvis gjør boken så slitsom å lese", slik anmelderen konkluderer.

Forventningene stiger ikke når det fortelles at boken har "en sterk slagside" mot kreasjonisme og intelligent design og at disse retningene "er kritiske til en del aspekter ved evolusjonsteorien" (sic). Eller når Steenhoff synes vi bruker "overraskende mye plass" på kreasjonismen når (som vi sier) under en promille av relevante fagfolk støtter denne.

Anmelderen taler altså tydelig sant når han indirekte vedgår at han ikke er like godt kjent med alle temaer, posisjoner og detaljer i debatten for og i mot evolusjon, altså noe av det helt sentrale i boken.
Problemer jeg ikke ante at fantes, drøftes i fullt alvor. Det føles som å tre inn i et fremmed rom, og så står det noen der og roper, ut i løse luften. 
Noe som er en nyttig biografisk opplysning om deler av bakteppet for anmeldelsen, selv om den akkurat her er relativt positiv, med forbeholdet anmelderen tar om egen kompetanse.
Når de behandler vitenskapen bak evolusjonsetorien, er forfatterne grundige og strengt faktabaserte - så langt jeg kan bedømme.
Han er ikke like forbeholden i det påfølgende utfallet mot at vi ikke er like gode på alle områder.
Jeg skulle ønske de var like grundige når det det gjaldt den historiske gjennomgangen av hvordan kristne teologer har forstått skapelsesberetningen gjennom historien.
Siden boken verken har eller lover en slik gjennomgang, er det en (for å si det slik) interessant kritikk.

I stedet har vi gitt noen ytterst korte glimt av hvordan forholdet mellom tro, vitenskap og naturlige forklaringer har vært oppfattet hos toneangivende tenkere som Augustin og Thomas Aquinas.

Skulle vi gått gjennom dette like grundig som feks. Stanley L. Jaki (for å nevne en grundig katolsk fysiker og filosof av det konservative slaget), ville boken blitt mange ganger så lang.

For ikke å si en helt annen bok.

Når vi snakker om hvor (lite) "bokstavelig" Augustin leste teksten, henger det forøvrig sammen med hva mange legger i begrepet i dag. Dermed er det ikke gitt at vi er på helt forskjellige planeter når Steenhoff understreker at Augustins bokstavelige lesning "ikke må misforstås med moderne fundamentalisme".

Nei, nettopp, og det er i stor grad den moderne varianten vi har i bakhodet, som en følge av bokens "slagside" mot kreasjonismen.

Muligens har Steenhoff selv noen slagsider når han bastant hevder at den bokstavelige tolkningen av Bibelen var viktigere før reformasjonen enn etter. Hvis han på ramme alvor mener at literalistiske tolkninger noenlunde tilsvarende senere protestantisk tradisjon (som i kreasjonismen) var mer fremtredende før reformasjonen, høres det ut som revisjonisme som ikke vil akseptere beskyldninger om at katolikker ikke tok Bibelen på alvor før Trent.

Antagelig leser jeg ham feil her, eller han formulerer seg unødig upresist (noe noen og enhver kan gjøre i blant), så la det ligge.

I den grad vi har skjev- eller feilfremstilt noe av Augustin (og det er vi åpne for, som nevnt i en post for en måned siden), spiller det liten rolle for argumentasjonen i boken. Både evolusjonsteorien og kristen tro kan likevel henge svært godt på greip.

Kommentaren fra Steenhoff om den historiske delen av boken blir ikke mer treffende av at han ikke omtaler (heller ikke kritisk) det vi har brukt mest plass på. Mer presist er det hvordan et utvalg kristne tenkere i middelalderen og mer moderne tid har forholdt seg til alt fra naturlover til fossiler og geologisk datering.

Saken er selvsagt ikke å gi en fyllestgjørende presentasjon, men å løfte frem stemmer og perspektiver mange i dag er dårlig kjent med.

Hvis noe av dette likevel omtales (det er ikke helt klart akkurat hva han har i tankene her), er det kun med at
Forfatternes revisjonisme truer etter mitt skjønn med å underdrive motstanden mot Darwin. Beretningen er altfor harmoniserende. Biskop Wilberforces polemikk mot Darwins teori allerede i 1860, ett år etter at Artenes opprinnelse utkom, er ikke nevnt med et ord.
Her er det vanskelig å vite om man skal le eller gråte. At Steenhoff trekker frem dette eksempelet, bekrefter nettopp behovet for "myteknusing", selv om han skulle oppfatte den som slitsom.

Siden biskopens usignerte anmeldelse i The Quarterly Review av Artenes opprinnelse var vitenskapelig orientert og ikke spesielt polemisk (eller teologisk), er det vanskelig ikke å konkludere med at det er debatten mellom ham og Darwins bulldog Thomas Huxley som er i tankene.

Men at denne debatten skal ha vært stormfull, viktig eller uttrykk for en klar front mellom teologer og naturvitenskapsmenn er en myte (nummer 44) som «knuses» i Da jorden ble flat – mytene som ikke ville dø (og i en rekke andre av mine bøker de seneste ti årene, så vi lot den ligge denne gang).

Det stemmer heller ikke at Wilberforce skal ha spurt sarkastisk om Huxley "foretrakk å stamme fra apene på sin bestefars side eller på sin bestemors?». Eller at denne skal ha sagt at ”Gud har gitt ham i mine hender!”, reist seg og gjort biskopen til latter med å svare at 
Stod valget mellom å ha en stakkars ape til bestefar og en person med rike evner og innflytelse som bruker dette til å latterliggjøre meningsmotstandere i en seriøs vitenskapelig diskusjon, ville jeg nok uten å nøle ha foretrukket apen.
Hvorpå teologen angivelig gikk skamfull hjem i visshet om at teologien var kommet til kort i kampen mot biologene, at Darwin hadde vunnet over Moses. 

Denne gjengivelsen av replikkvekslingen og stemningen er fra tretti år etter begivenheten og stemmer dårlig med samtidige brev og referater. Utsagnet om å stamme fra apene på sin bestefars side (bestemor var ikke nevnt) kom opprinnelig fra Huxley selv. Og selv om det stemmer at det forekom retoriske innslag og Huxley sa at han foretrakk apen fremfor en som brukte sine rike evner til å latterliggjøre sine motstandere, var utvekslingen vitenskapelig orientert - uten tilløp til slagsmål mellom tilhengere og motstandere av Darwin, eller mellom teologer og biologer.

Og ikke bare fordi den gode biskopen også var ornitolog.

Ved siden av å antyde hvor mye ekstra plass omtalen av myten hadde krevd i boken, gjenspeiler dette i stedet nettopp vårt poeng om at det ikke var store sjokk eller opprivende debatt de første årene etter 1859, slik også den britiske historikeren vi henviser til i boken forteller. Mye av det vi i dag tenker om de første årene etter Artenes opprinnelse er farget av en senere debatt og tidsånd, inkludert ønsket om å fremstille teologer som dogmestyrte, kranglevorne og obskurantister. 

Vi ser dette ikke minst i Andrew Dickson Whites bok fra 1896, A History of the Warfare of Science with Theology in Christendom. Til tross for at den lenge har vært diskreditert, farger boken dessverre fortsatt populærvitenskapens (og dermed folk flests) syn på forholdet mellom tro og vitenskap i historien

Steenhoffs hovedanliggende synes uansett å være at Davidsen/Søviks innfallsvinkel er «rasjonalistisk» og dermed  
veksler mellom å sette alle krefter inn på å forsvare kristendom ut fra ny forskning, og å avvise noen etter mitt skjønn sentrale kristne poenger. Som mirakler eller visjoner. Når Peter og Johannes får se Moses og Elia, tror ikke forfatterne det betyr at de "faktisk var til stede". Men det vet jo verken Davidsen eller Søvik - de var jo ikke til stede, de heller.
Dette er underlig logikk. Selv om Steenhoff ikke skulle være kjent med at vi i tidligere bøker har argumentert grundig for det største mirakelet av dem alle, Jesu oppstandelse (som nevnt i boken), er det uvant kost at noen hevder at vi avviser visjoner med det belegget at vi tror på en visjon.

Sitatet er forøvrig ikke knyttet til noe vi sier direkte om mirakler, men til et svar på spørsmålet om de døde kan se oss nå. Der tenker vi at det ikke er nødvendig å tolke Moses og Elias' møte med Jesu disipler som at de som døde likevel rent faktisk var der, kroppslig. 

Noe som altså har betydning for vårt syn på de døde, ikke på mirakler. 

Noe av anmelderens reaksjoner på boken kan nok også henge sammen med det han nevner om «apofatisk teologi», altså en tradisjon der poenget er at man ikke kan beskrive hva Gud er, kun hva Gud ikke er. Det finnes utvilsomt en del å være kritisk til om man foretrekker denne eller enda mer kristenmystiske vinkler. Ikke minst når vi forsøker å relatere Gud til skaperverket på ulike måter, inkludert hjerneforskning i diskusjonen om hva sjel er for noe, og hvordan Gud kan være både én og treenig. 

Men en slik kritikk sier mindre om boken, enn om anmelderens preferanser. Den sier nok også noe om hvor godt han har lest boken der vi altså på side 49 beskriver vårt ståsted (teistisk evolusjon) med at 
Mirakler er mulige, men liten grunn til å forvente at Gud har gjort noe direkte i naturhistorien, i motsetning til i verdenshistorien, som ved Jesu oppstandelse.
Anmelderens preferanser er ikke mindre tydelige når vi nærmer oss konklusjonen.
Dette handler ikke om et valg mellom fundamentalisme og fornuft, men om å anerkjenne at det finnes en virkelighet hinsides språket hvor Gud åpenbarer seg som sannhet. Det krever åpenhet og tillit - og ydmykhet til å innse at ens egens fortolkningshorisont er ytterst feilbarlig. Det er et vel så godt vitenskapelig som teologisk prinsipp. Når Davidsen og Søvik klubber ned kreasjonister og mirakler med fornuften som våpen, er det ikke mye ydmykhet å spore, hverken teologisk eller epistemologisk.
Siden vi ikke klubber ned mirakler eller visjoner, er det muligens flere som kan slite med fortolkningshorisont og epistemologisk ydmykhet. 

Det er uansett uklart hvor opplagt det er at vi sliter (eller "klubber ned") når vi sier (side 113) at 
Forfatterne av denne boken mener at evolusjonslæren er den beste forklaringen vi har, men heller ikke vi er i stand til å kikke Gud i kortene. Det er selvsagt lov å ha tvil på noen av evolusjonslærens konklusjoner. Det som skjedde i de ulike delene av Kambriumperioden er imponerende. En allmektig Gud kan opplagt ha gjort inngrep i skaperverket hvis han mente det var nødvendig, slik vi som kristne ellers mener han kan ha gjort i historien, som med Jesu oppstandelse slik vi argumenterer for i boken Gud – mer enn Feelgood?.
Eller som når vi skriver (side 120) at
Vi skal nå se mer inngående på Bibelen og kristen tro, evangelium, synd og frelse i lys av evolusjonslæren. Det betyr ikke at vi tror vi har levert en fasit der vi får alt til å gå opp, rasjonelt og greit. Verden er ikke slik, enten vi tenker vitenskap eller kristen tro. Vi har likevel erfart det som både spennende og utviklende å ta denne type spørsmål på alvor. Kanskje kan noe også være til hjelp for dem som opplever at det er ett eller flere punkter her som gjør at de ikke får til kristen tro.
Det er i tillegg noe uklart hvor ydmyk og lite debattglad Steenhoff vil være i møte med kalvinister, islamister eller andre antikatolikker som måtte hevde at de bygger på tanker fra en virkelighet hinsides språket hvor Gud åpenbarer seg som sannhet. 

Eller overfor forfattere han på noen områder tydelig feilleser. 

søndag 30. oktober 2016

Den bokstavelige Augustin

Noe av det ... ahem interessante ved å gi ut bøker, er å lese dem etterpå - og oppdage feilene. Eller å få tilbakemeldinger fra andre som griper oss i pinlige bommerter.

Jeg har dermed ofte tenkt at det kunne vært lurt å presentere en egen errata ved hver bokutgivelse, og i det hele tatt gå i meg selv. Spesielt når feilene nærmer seg pute-TV.

Tradisjonen tro dukker også opp mutasjoner i boken som ble sluppet i forrige uke, Evolusjon eller kristen tro?, noen nøytrale, andre skadelige.

En av de sistnevnte handler om side 24 der jeg skriver om Augustins Den bokstavelige betydning av Første Mosebok og bombastisk hevder at  
Premisset er enkelt når Augustin går gjennom Første Mosebok. Den er skrevet for å være forståelig for dem som først leste teksten. Selv om mye er ment billedlig, kan noe også forstås bokstavelig. Det er likevel viktig at vi ikke tolker feil hva som sies om naturen, men vurderer den i lys av vitenskap. Gjør vi ikke det, fremstår vi som uvitende og mister troverdigheten når vi skal snakke om Jesu oppstandelse.
Noe som imidlertid er misvisende. Enhver som kan sin Augustin vil kaste boken i veggen.  

Mitt eneste forsvar er tunnelsyn, noe som selvsagt er en like god unnskyldning for meg som Johaug. 

Det jeg hadde i bakhodet her var ikke hva han sier om Første Mosebok generelt, men det som er relevant for vår bok, altså skapelsesberetningen i Første Mosebok 1

Mens Augustin i praksis tolker skapelsen, lyset, mørket og så videre ganske så allegorisk/filosofisk, er han senere i boken selvsagt svært tydelig på at Adam og Eva har eksistert, at trærne i Eden er reelle, Noah og Abraham historiske og så videre. 

Selv som Augustin også ser allegoriske/profetiske sider ved mye av dette, ved en interessant både-og-tilnærming, er det ingen tvil om at han oppfatter Genesis som historisk, som en fortelling om ekte mennesker og miljøer. 

Selv om mye er ment billedlig, må vi også forstå den bokstavelige betydningen.

Som det nå står kommer dette dermed feil ut og vil i neste opplag (vi håper på et slik) rettes til noe i retning av at 
Premisset er enkelt når Augustin går gjennom Første Mosebok 1. Dette er skrevet for å være forståelig for dem som først leste teksten. Det bokstavelige er viktig, men mye peker på større sannheter. Derfor må vi ikke tolke feil hva som sies om naturen, men vurdere teksten i lys av vitenskap. Gjør vi ikke det, fremstår vi som uvitende og mister troverdigheten når vi skal snakke om Jesu oppstandelse. 
Vi kommer selvsagt også til å rette opp øvrige feil og skjevheter som dukker opp.

Hva sier så Augustin forøvrig i det første kapittelet?'

Svært mye - og atskillig fortsatt aktuelt. Han er opptatt av evige sannheter, fakta i fortellingene, profetiske utsagn, råd og formaninger for hverdagen.
In all the sacred books, we should consider the eternal truths that are taught, the facts that are narrated, the future events that are predicted, and the precepts or counsels that are given. In the case of a narrative of events, the question arises as to whether everything must be taken according to the figurative sense only, or whether it must be expounded and defended also as a faithful record of what happened. No Christian will dare say that the narrative must not be taken in a figurative sense. For St. Paul says: “Now all these things that happened to them were symbolic.” And he explains the statement in Genesis, “And they shall be two in one flesh,” as a great mystery in reference to Christ and to the Church.
Hvordan tolker han så ulike deler av dette - bokstavelig?
But perhaps we should take “heaven” to mean spiritual beings in a state of perfection and beatitude from the first moment of their creation and take “earth” to mean bodily matter in a state that is not yet complete and perfect. “The earth,” says Holy Scripture, “was invisible and formless, and darkness was over the abyss”. These words seem to indicate the formless state of bodily substance. Or does the second statement imply the formless state of both substances, so that bodily substance is referred to in the words, “The earth was invisible and formless,” but spiritual substance in the words, “Darkness was over the abyss?” In this interpretation we should understand “dark abyss” as a metaphor meaning that life which is formless unless it is turned towards its Creator.
Som vi ser, kan det altså diskuteres hvor bokstavelig han tar dette. Tvert i mot går han svært langt i å oversette det bokstavelige til noe som passer dype sannheter.

Det kan bli for absurd og materialistisk å ta for mye i Første Mosebok 1 strengt bokstavelig.
And was there the material sound of a voice when God said, “Let there be light,” as there was when He said, “Thou art my beloved Son?” In this supposition did He use a material creature which He had made, when “in the beginning He created heaven and earth,” before there existed the light which was made at the sound of this voice? And, if so, what was the language of this voice when God said, “Let there be light?” There did not yet exist the variety of tongues, which arose later when the tower was built after the flood. What then was that one and only language by which God said, “Let there be light?” Who was intended to hear and understand it, and to whom was it directed? But perhaps this is an absurdly material way of thinking and speculating on the matter.
Når Gud sier "Bli lys", tolker Augustin dette som at han opplyser og frembringer intelligent liv.
God’s decree is not pronounced in time, and it is heard, but not in time, by a creature that transcends all time in the contemplation of truth. But when this creature transmits to beings of a lower rank the forms (“rationes”) which are, so to speak, intelligible utterances impressed upon its intellect by the unchangeable Wisdom of God, then there can be movements in the temporal order in beings subject to time that are to be formed and governed. But if the light spoken of first of all in the words, “Let there be light,” and “light was made,” must also be supposed to have a primacy in creation, it is nothing other than intellectual life, which must be in a formless and chaotic state unless it is turned to its Creator to be illumined. But when it is turned and illumined, the decree, “Let there be light,” spoken by the Word of God has been fulfilled.
Så kan og bør man selvsagt si mer om dette. Det bør for ordens skyld også understrekes at når Augustin og enda mer enkelte andre kirkefedre leser deler av Bibelen allegorisk/symbolsk, betyr ikke at de på noen måte støtter Darwin eller moderne evolusjonsbiologi. 

Det betyr heller ikke at de setter Bibelen lavt. Tvert i mot er den så opphøyet at den inneholder langt større sannheter enn de bokstavelige. De forsøker å trenge bak ordene. Hva er det den allmektige og allvitende Gud forsøker å si oss, i menneskelig språk? Hva betyr skapelse, lys, dag, livets tre og så videre?

Og dermed er vi tilbake til hva jeg forsøker å formidle med ordene i boken. Det er at kirkefedre og andre lenge før Darwin ikke tolket hele Bibelen naivt bokstavelig. Man leste den på ulike måter, og den bokstavelige kunne være den minst viktige. 

Som jeg skriver i Tro og vitenskap - sammenheng eller sammenstøt? (side 99-100), oppstod en tradisjon for å lese Bibelen på flere nivåer.
Denne tradisjonen ble i middelalderen betegnet som den firefoldige vei eller quadriga (etter det romerske uttrykket for hester i firspann). Uten å fordype oss i dette kan nevnes at man først så etter den bokstavelige og historiske meningen (sensus litteralis). Videre lette man etter en allegorisk mening (sensus allegoricus), altså en mer åndelig eller billedlig for å finne evige trossannheter. 
Det var også viktig med den ”tropologiske” eller moralske mening (sensus tropologicus) som kunne brukes som forbilder for hvordan vi skulle leve. Til sist søkte man en mer mystisk eller anagogisk mening (sensus anagogicus), som handlet om håpet om vårt endelige mål, om oppstigningen (anagoge) til det himmelske. 
Med så mange tolkningsnivåer er det ikke underlig at det oppstod ulike skoleretninger. De viktigste finner vi i Aleksandria og Antiokia. Samtidig førte spennvidden til at det ble nødvendig med rasjonelle vurderinger av hvilke tolkninger som var de beste.
For Origenes var det slik på 200-tallet at jøder og gnostikere misforsto Skriften fordi de leste den for bokstavelig. Jødene forkastet Jesus fordi han ikke bokstavelig oppfylte alle profetier. Gnostikere forkastet skaperguden i GT fordi han minnet for lite om Jesus som frelser.

Origenes så løsningen et sted i mellom. Skulle man forstå at Gud var både skaper og frelser, måtte man finne den åndelige meningen, sannheten som skjulte seg bak bokstaven.

Kort sagt burde vi skrevet mer utførlig og presist i Evolusjon eller kristen tro? om dette. Det holder ikke å hevde at den åndelige meningen var god.

torsdag 27. oktober 2016

Evolusjon på Verdidebatt

Som flere kan ha fått med seg, har Atle Ottesen Søvik og jeg nylig lansert en bok om evolusjon og kristen tro. I den forbindelse har vi (eller mer presist jeg) skrevet en kronikk i Vårt Land, nå lagt ut på Verdidebatt.

Nå er det alltid en risikosport å velge ut noen få temaer fra en større bok. Enkelte vil tro dette er representativt for boken. Noen vil riste på hodet over at kronikken utelater det de ser som de viktigste poengene, slik at boken opplagt er et slag i løse lufta.

Andre vil være uenige i selve poengene eller i selve prosjektet, siden de mener evolusjonslæren ikke holder mål, misbrukes på farlige måter eller går for langt i hva den skal omfatte.

Plagsomt nok vil nok ikke alle holde seg for gode til ikke å påpeke reelle unøyaktigheter eller skjevheter i fremstillingen, eller ikke feil antall nok eller ikke.

Og så er det de som synes det uansett er noe stort tull å snakke om tro og vitenskap. Ikke er det to sammenlignbare størrelser, og uansett viser vitenskapen at kristen tro ikke er noe å samle på.

Her er det med andre ord bare å finne frem penn og popcorn.

Kronikken begynner slik (overskriften er satt av Vårt Land):

Styrker myter om kristen tro
Ved å stille ungdom overfor valget mellom evolusjon og kristen tro, forsterkes stereotypier om kristne som motstandere av vitenskap. Det finnes bedre grep for å øke vår troverdighet. 
Det er ikke uvanlig å høre at enten er vi skapt av Gud, eller så er vi blitt til ved en evolusjon. For både kristne og ateister tenker ofte at Gud blir overflødig, hvis vi kan forklare noe med lover i naturen. Men logikken kunne avgjort vært bedre. De færreste kristne ser en motsetning mellom å være skapt av Gud og barn av sine foreldre. De færreste ateister ser en motsetning mellom eksistensen av lover og en lovgiver.
Noen kristne velger likevel å forkaste evolusjonslæren. Scientific American kan i oktober fortelle om en økende motstand i Europa. Overskriften er dramatisk: «Creationism invades Europe» («Kreasjonismen invaderer Europa»). 
Mye handler nok om myter. Fortsatt er det vanlig å tro at Kirken­ i middelalderen hevdet at jorden var flat. Debatten om tro og vitenskap blir ikke bedre hvis man ser for seg at kristne fryktet kunnskap så mye at de ødela det meste av antikkens lærdom ved å brenne det store biblioteket i Alexandria. 
Mulig prosjekt. Men det kan da ikke være en myte at Darwin sjokkerte med Artenes opprinnelse i 1859, ved å vise at verden ikke var skapt på seks dager? Kristne måtte vel spise mange kameler for å slutte å se på Bibelen som en lærebok i naturvitenskap! At Gud kan skape og styre verden gjennom naturlover, kan kun være et teologisk tjuvtricks for å redde ansikt etter Darwin.
Resten finner du ved å klikke deg inn her.

onsdag 26. oktober 2016

Kristen først

Dessverre så mye foredrag og skriving for tiden at det blir lite tid til skriving, i hvert fall her.

I stedet kan lenkes til et kulturnotat jeg leverte mandag til Dagen, om et ikke helt ukjent tema som også Espen Ottosen kommenterte mer direkte som et Kristendomskritisk mageplask.

Mitt lille notat prøver å ta dette berømte steget til siden som så mange snakker om, men få har sett.
I en tid der vi hører alt for mange si islam inspirerer dem til terror og vold, er det forståelig at det vekker reaksjoner når Knut Arild Hareide kan fortelle at han er kristen først og nordmann så. Og at reaksjonene avhenger av øynene som ser. 
I et samfunn som knapt kjenner religion og kristen tro fra annet enn negative nyheter, må vi vente at mange misforstår eller tolker det i lys av hva de har i bakhodet. Nettopp derfor kan de sette ord på tanker og følelser, fobier og lengsler det er viktig å bli kjent med. 
Skal vi lære noe om vår kulturs magefølelse, kan det være nyttig å oppsøke dem som kan minst om religion, eller de mest negative – uten at det alltid er en motsetning mellom disse. 
Hva ser så mange av disse som helt opplagt? For det første at all religion egentlig er lik. All tro er blind tro, innbildninger og fornemmelser, ikke fornuftige vurderinger. De som står for den ene blinde troen kan ikke si noe i mot dem som står for en annen blind tro, verken i praksis eller i redelighetens navn.
Fortsettelsen finner du altså her først.

Hva bildet under av de lærde som Dante møter i Paradis har med saken å gjøre, kan du lure på til du har lest notatet.


fredag 14. oktober 2016

Evolusjon eller kristen tro?

Da er Evolusjon eller kristen tro? - Ja takk, begge deler! ute i selveste markedet og kan bestilles fra bokhandeler på og utenfor nett, og ikke minst fra forlaget.

Skulle du fortsatt være i tvil om denne er noe for deg, kan du lese de første 29 sidene her, mange av dem også med tekst.

Temaet er rimelig stort og vekker mange slags tanker, følelser og fornemmelser, for ikke å si spørsmål, innvendinger, motforestillinger, kommentarer og caps lock.

Vi forsøker å ta opp relativt mange av de mest vanlige, samt noen mer uvanlige, slik innholdsfortegnelsen under bør antyde.

Samtidig som vi fornemmer at det kan komme atskillige flere når vi har vært i ett og annet media om den.

Eller om noen skulle komme på å lese boken.


Hvis noen fortsatt lurer på det alt overskyggende temaet og dermed tidbruken når det kommer til å svare på utspill og innspill i kommentarfelt og leserinnlegg de nærmeste månedene, er det bare å ringe en venn.

fredag 7. oktober 2016

Mellom kulturarv og kulturkrigere

Når historien kan fremstilles på så mange måter, er én grunn at innflytelser og drivkrefter er mangfoldige, selv om noen er sterkere eller mer langvarige enn andre.

En annen grunn er at mye historieskrivning handler om nåtiden. I stedet for den litt kjedelige jobben å beskrive en utvikling mest mulig korrekt, ønsker man å korrigere en utvikling - ofte med spenstige formuleringer og bred pensel.

Noe som selvsagt kan rettferdiggjøres, spesielt om man ser situasjonen som kritisk. Kjører man mot stupet, gjelder det å dreie rattet ekstra hardt over, selv om det er greit å unngå at bilen velter.

Kort sagt er det en utfordrende øvelse hvis målet ikke bare er å gi innsikt i fortiden, men incentiver i nåtiden. Jo mer man ser historien misbrukt i uheldig politisk retning, jo mer fristende å dytte pendelen hardt i motsatt retning.

Men det er ikke gitt at det er den beste garantien for treffende analyse eller balanserte tankerekker. Eller for å motvirke et større trusselbilde, der mange slags verdier er under angrep i det ytterst vide spekteret fra sinnasekularister til Sharia-forkjempere, eller det atskillig smalere fra Pegida til Jobbik, i noen grad tuftet på myter om historien.

Dette er sikkert en vel så skjev fremstilling som mye annet, men i hvert fall noe som slår meg når jeg leser en så stimulerende stemme som Stefan Fisher-Høyrem ta et oppgjør i Gjentagelser med det han litt vagt kaller kristne apologeter som snakker om en "judeo-kristen kulturarv". Ofte knyttet til Jürgen Habermas som hevder at tanken om universelt likeverd stammer fra den jødiske rettferdighetstanken og det kristne kjærlighetsidealet. 

Nå kan innlegget selvsagt reflekteres over på flere måter. Jeg mener å forstå noe av anliggendet, samtidig som jeg synes tonen og vinklingen kunne vært mer konstruktiv. Dermed skal jeg forsøke å si noe litt utfyllende om grunnen - og da opplagt med stor fare for å oppleves på samme måte selv. 

La oss starte med det jeg litt løst kaller tonen. Enten "apologetene" som er i tankene er Hanne Nabintu Herland, Finn Jarle Sæle eller andre, er den ladet fra første setning.
I et intervju i 1999 lirte den altfor hyppig siterte sosiologen Jürgen Habermas av seg følgende remse:
Det kan rett og slett tenkes en mer nøktern fremstilling enn "lirte", "altfor hyppig siterte" og "remse". Tonen er ikke mye annerledes når vi leser at

Det betyr ikke at Habermas synes kristendom eller jødedom som sådan er noe å samle på, eller at de bør anerkjennes som legitime utgangspunkt for sivilisert diskurs på livssynstorget. No, sir! Han aksepterer simpelthen at jødisk og kristen tenkning har spilt en rolle i vestlig idéhistorie – en banal innrømmelse som ikke sier særlig mye – og fremholder at vi ikke kan velge noen annen historisk arv enn den vi nå en gang har. Ingen kan bruke Habermas som vitne på sin egen overbevisning om at moderne vestlige verdier er grunnløse uten kristendommen, eller jødedommen for den saks skyld. Han sier ikke at kristen tenkning bør spille noen rolle i dag.
 
Ikke alle vil oppfatte det som mer nøytralt å hevde at Habermas mener kristendom og jødedom ikke "er noe å samle på" og bare kommer med en "banal innrømmelse" av at "jødisk og kristen tenkning har spilt en rolle i vestlig idéhistorie".

For Habermas snakker ikke bare om en arv som har "spilt en rolle". Hans poeng er at den har spilt en avgjørende rolle for det han snakker om, den universelle likeverdstanken som mange i dag ser som en helt fundamental verdi.

Muligens ser han denne rollen ekstra tydelig når han som ateist reflekterer over hvor vanskelig det er å komme på, begrunne og forankre en slik tanke hvis alt som eksisterer kun er biologi og fysikk i et dypest sett meningstomt univers.

Enten man er enig med Habermas eller ikke, er det lite saksvarende å hevde at han ikke sier at "kristen tenkning bør spille noen rolle i dag", når han siteres så tydelig på det motsatte.
To this day, there is no alternative to it. And in light of the current challenges of a postnational constellation, we continue to draw on the substance of this heritage. Everything else is just idle postmodern talk.
Ikke bare er det lite saksvarende, men altså tomt postmoderne prat, i følge Habermas.

Når Stefan leser Habermas på denne måten, aner man et dypt og inderlig anliggende. Det er prisverdig å rekke hånden i været hvis rasister misbruker et sitat til å fremme troen på en judeo-kristen kulturarv på en måte som kan stenge grensen for muslimer.
På samme måte sier manifestet til Pegida at den tyske anti-islamske organisasjonen søker å “bevare og forsvare den vestlige kulturens judeo-kristne karakter (punkt 13)”. Her kan det bemerkes at både PVV i Nederland og Pediga er tydelige forsvarere av den sekulære staten og homofiles rettigheter. Det er altså ingen konservativ kristendom slik vi kjenner den fra Norge det er snakk om her. Ifølge Ernst van den Hemel, som har forsket på dette, er det jevnt over laber interesse for kristen eller jødisk tenkning som sådan blant Pedigas medlemmer. Som i Nederland benyttes begrepet “judeo-kristen arv” for å gjøre det utenkelig å inkludere Islam i et sekulært samfunn: siden sistnevnte vokser frem fra en “judeo-kristen” rot, så er ikke Islam kompatibelt med det. Enkelt og greit, altså: Steng grensene!
Dette burde være noe å tenke på for kristne kulturkrigere som ikke egentlig er så lystne på å spille ball med organiserte rasister.
Og det har Stefan selvsagt rett i. Det er forståelig at han ønsker å etablere en annen historie. Ikke minst kristne trenger en motild mot kristen sjåvinisme. 

Samtidig kan logikken oppfattes litt uklar. Å rose en jødisk-kristen kulturarv trenger ikke bety at man mener alt godt kommer fra noe jødisk eller kristent. Å snakke om arven etter farmor betyr heller ikke at man avviser arven etter mormor.

Hvilke eller hvor mange flyktninger og migranter vi bør ta i mot, kan ikke gjøres avhengig av om de kommer fra kulturer eller nasjoner som har del i vår kulturarv eller har påvirket oss positivt i en fjern fortid. 

Legger vi opp til det, er det bare å stenge grensene for alt fra aboriginere til vietnamesere, fra mayaer til mongoler. 

For selv om arven er mangfoldig, faller noen kulturer utenfor og noen er viktigere enn andre.
Men faktisk er det nettopp på historisk grunnlag vi kan bryte illusjonen om en “judeo-kristen” arv som er tydelig avgrenset fra den islamske tradisjonen. Islam er en like sentral ingrediens i den vestlige moderne suppa som kristendom, jødedom og nyplatonisme (dette er de fire store, og størst av disse er nyplatonismen – men den er ikke tema her).
Det er ikke en ny eller radikal tanke at europeisk kultur har mange røtter. Den muslimske påvirkningen har ikke akkurat vært oversett. Tvert i mot løftes den ofte frem svært så positivt. Mens kristne innflytelser ofte fremstilles som noe mørkt og ødeleggende, enten vi leser i bøker og blogger, ser filmer eller TV-serier, går til populærvitenskap eller lærebøker, spesielt i grunnskolen.

Dermed møter vi igjen og igjen påstander som at kristne fryktet kunnskap så mye at de brant det store biblioteket i Alexandria, fortellinger og filmer om at Hypatia ble drept av kristne fordi hun var kvinne og lærd - eller at Kirken i middelalderen forfulgte alle som sa at jorden var flat. 

Og at kristendommen heldigvis ble temmet av opplysningstiden, slik at man sluttet å avvise logikk og vitenskap. 
Fra materialet som brukes til å forberede Nasjonale prøver i norsk skole i 2016.
Takk til Arne Hjorth Johansen for bildet
.
For å nevne noen svært så typiske fremstillinger som fortsatt er høyst levende høsten 2016.

Mens det er en motsatt tradisjon for å formidle islam positivt.

Et godt eksempel er stortingsmann og folkehøyskoleforkjemper Viggo Ullmanns firebindsverk fra 1901, Haandbok om verdenshistorien, til «brug for seminarium og ungdomsskolen».
Et i mange maader højtstående materielt og videnskapeligt liv udviklede sig derfor i de nye muhammedanske riger. For vesterlandene blev araberne deres læremestre i matematikk (…) Ligeledes drev araberne det langt i astronomi, geografi, medicin og kemi (…) Ved siden heraf studeredes den gamle græske filosofi, især Aristoteles, og det var endog gjennem araberne, at vesterleden senere fik kjendskab til den græske filosofi… De arabiske riger var udmærkede styret, det hærskede den fuldstændigste frihet for all samfærdsel, og derfor udviklede der sig også en storartet handel og industri.
Dette var ikke et tilfeldig unntak fra en kristen hedersmann, men en ganske gjennomgående tone, fra kiosklitteratur til kirkehistorie. 
Fra Ivar Wells Kirkehistorie, 1928.
Nærmere vår egen tid ser vi tilsvarende i bestselgere som Verdens land og Folk fra Bokklubben Nye Bøker i 1987. 

Og enda mer i populærvitenskapen, som oppslaget på forsiden av Illustrert Vitenskap 2/2004: «Islam la grunnen til moderne vitenskap». Med påfølgende 8 sider artikkel med overskriften «Koranen ble vitenskapens redning». Det slås fast at mens mange i Vesten forbinder den arabiske verdenen med religiøs fundamentalisme, bør vi nå tenke annerledes både om islam og kristendom. For 
da middelalderens mørke lå over Europa, var Arabia en oase for vitenskapen. Den nye religionen, islam, oppmuntret de troende til å studere Allahs verk – og vitenskapen bygger fortsatt på deres resultater. 
At artikkelen slutter med at det etter hvert gikk slik at islam «kvalte vitenskapen» bl.a. fordi Koranen ble tolket på en annen og mer restriktiv måte, får ikke tilbakevirkende kraft på overskriften om Koranen som redningen.

Levende Historie var ikke mye dårligere i 2/2006. Ingressen til 12 sider om islams rike i Europa forteller at 
I nesten åtte hundre år blomstret muslimsk sivilisasjon i Spania. Historiens mest vellykkede samliv mellom kristne og muslimer?.
I 2011 ga professor i kulturhistorie Knut Aukrust og informasjonsrådgiver Dorte Skulstad ut Spansk gullalder og arven fra jøder og muslimer. I 2012 kom en enda tydeligere tittel, Maria Rosa Menocals Lyset fra Al-Andalus - hvordan muslimer, kristne og jøder levde sammen i middelalderens Spania, opprinnelig skrevet i 2002.

Det er bare tre år siden den største vitensenterutstillingen i Norge noen gang, på Teknisk Museum i Oslo om Sultans of Science. Museets nettsider fortalte at målet var å vise hvordan islamsk kultur bidro innen vitenskap, teknologi og medisin, «oppmuntret og støttet av forskjellige sultaner, som anerkjente vitenskapenes nytte og verdi i samfunnet og i kulturen».

Samme høst åpnet utstillingen 1001 Inventions i Karlstad, om et godt stykke på vei samme tema, tidligere vist i New York, London, Istanbul, Los Angeles og Washington DC og rost av Erdogan, Hillary Clinton og Prins Charles Heller.

Budskapet om islams rolle oppfattes som så viktig å formidle at det også var sentralt i årets utgave av spenningsserien Mammon på NRK.

Enten man nå ser slike stadige oppslag som en «banal innrømmelse» av islams rolle eller en kraftig overdrivelse, er altså ikke en positiv påvirkning fra islam spesielt nedtonet i den offentlige samtalen. Det er vanskelig å se at kristen påvirkning er rost spesielt mye, med selvsagt klare unntak i enkelte kommentarfelt. 

Sagt på en annen måte er ikke Habermas-sitatet eller tilsvarende positive fremstillinger av en jødisk-kristen arv en gjenganger i aviser, eller på NRK, i filmer, romaner eller tegneserier. 

Gjennomgangstonen er motsatt. Kristen tro har vært en enorm ulykke for verden. Hadde det ikke vært for islam og opplysningstiden, hadde vi fortsatt vært i middelalderens mørke som bremset vitenskapen i tusen år

Samtidig er ikke historisk arv lett å måle og veie. Vi savner formler og måleenheter. Skal vi si noe rimelig fornuftig, trenger vi mest mulig kvalifiserte vurderinger og vektlegginger, solide referanser og argumentasjon, for ikke å si blikk for lange linjer og aha-opplevelser i møter mellom kulturer. 

Hevdes at «Islam er en like sentral ingrediens» for vår kulturarv som noe annet, eller til og med en vesentlig arv og et lysende forbilde, må vi se på grunnlaget for dette. 

På hvilken måte bør vi spesifikt takke islam for hvilke innflytelser? Hvilke reelle forbilder kan vi finne?

Hvilke påvirkninger førte til hva? Hvor avgjørende var de? Ser vi samme effekten hos avsender som hos mottaker?

Eller sagt på andre måter: Hvilke kulturelle holdninger tillot hvilke ideer i det hele tatt å slippe gjennom? Hva slags jordsmonn slo de røtter i? Hva ga dem vekst og næring? Ble de del av en større syntese?

La oss avgrense det til tre forhold som Stefan nevner, i tillegg til et tidligere innlegg om filosofihistorien.

Det første handler om perspektivtegninger i renessansen. Det andre om selve opplysningstiden og sekularismen. Det tredje om allianser og handelsforbindelser.

Ser vi på det første, skriver Stefan at 
De italienske renessansekunsternes innovative sentralperspektiv regnes som karakteristisk for den europeiske moderniteten, noe som skiller den fra kunsteriske tilnærminger i den islamske tradisjonen. Men den ble til på grunnlag av og i samspill med optiske teorier utviklet av den arabiske matematikeren Ibn al-Haitham (Alhazen kalte de ham på latin). Disse teoriene var nok kjent ved de europeiske universitetene fra 1200-tallet av (han skrev dem to hundre år tidligere), men ble ikke “oversatt” til kunsterisk praksis før på 1400-tallet.
Nettopp siden sentralperspektivet skiller seg så ut fra den arabiske tradisjonen, er det et vesentlig spørsmål hvorfor araberne ikke selv tok det i bruk. Har noe påvirket andre kulturer på til dels spektakulære måter, bør det være av betydelig interesse hvorfor det i så liten grad har påvirket egen kultur.

Det vi litt løst kan kalle det judeo-kristne mottaksfilteret der «all sannhet var Guds sannhet» og Augustin og andre tenkere så det som et ideal å bearbeide «egyptens skatter», skapte en stor syntese (eller god suppe, om man vil) av mange innflytelser.

I stedet for å plassere naturfilosofi på sidelinjen for spesielt interesserte, fikk den en institusjonalisert æresplass ved Europas universiteter. I stedet for å avvise billedkunst, sponset Kirken og fyrstene malere og billedhuggere i et omfang det i dag er vanskelig å forestille seg. 

Slik Hans Belting selv vektlegger i Florence and Baghdad: Renaissance Art and Arab Science, synes mye nettopp å handle om ulike tenkesett. 

Noe som bidro til at den nye perspektivmodellen ikke bare slapp gjennom i Europa, den ble omfavnet og revolusjonerte kunsten. 

At modellen ikke slo gjennom i muslimske kulturområder, skyldes at idealet var todimensjonale, abstrakte figurer. Fremstilte man noe levende, gikk man sjelden lenger enn planter og vekster. En sentral tanke var at realistiske malerier "forfalsket livet". Dermed gjorde både de som laget og eide slike malerier seg "skyldige i den synden det er å forfalske Guds skapelse, en form for blasfemi".
To take mathematical perspective and make realistic pictures was inconceivable to Alhazen or other Muslims. For Westerners, however, keen on more human-centered art, depicting the world in art as closely as possible as it did to their own eyes seemed not playing God, but rather a way of getting closer to God.
Vi ser tilsvarende mekanismer når vi for det andre kommer til det Stefan kaller "inspirasjon fra Muhammeds politiske filosofi". Han skriver at i det
som går for å være selve den europeiske (sekulære) gullalderen, den såkalte opplysningstiden, hentet fremstående britiske tenkere inspirasjon fra Muhammeds politiske filosofi (både i Medina og Mekka, for de som er opptatt av slikt) til sitt arbeid med utformingen av den moderne republikanismen - som igjen senere ble eksportert til Amerika. Da den europeiske kristne kirkens korrupsjon og maktbruk var en kilde til frustrasjon, ble Islam sett som et arsenal av spennende ideer om likeverd og fredelig sameksistens, og et forbilde når det gjaldt progressiv likestilling mellom kjønnene.
Det er uklart hva i Muhammeds "politiske filosofi" som ligger til grunn her, enten vi snakker om teori eller praksis. For ikke å si om en slik noenlunde klart uttenkt filosofi faktisk finnes, selv om flere enn Hege Storhaug peker på forskjellen mellom en mild Muhammed i Mekka og en strengere i Medina . Den analytiske politiske tenkning i Islam var i mindre grad knyttet til Muhammed eller ulike Sharia-skoler, enn til diskusjoner om Platons Staten. 

Mens Aristoteles' Politikken som var viktig i Europa, knapt ble oversatt eller lest i muslimske områder. 

Dermed er det begrenset hva man finner av spesielt skjellsettende politisk filosofi hos muslimske tenkere. 

I stedet handler mye igjen om mottaksfilteret. 

Europeere, spesielt engelskmenn, lot seg inspirere av sine forestillinger om "Muhammed", uten mye hensyn til hva Muhammed faktisk sa eller hvordan muslimske stater faktisk fungerte.

På samme måte kunne man i Nord-Amerika henvise til irokeserføderasjonen. 

Når selv de hedenske naturmenneskene kunne ha så gode styresett, hvor mye mer burde ikke kristne land?

Resultatet var høystemte beskrivelser av islam som en religion der likeverd stod spesielt høyt, også for kvinner, sammen med toleranse, rettferdighet og en renere, enklere religion.

I skarp kontrast til England på 16-1700-tallet.

Humberto Garcias Islam and the English Enlightenment, 1670–1840 åpner dermed med at
Islamic republicanism is a term that describes how radical Protestants in eighteenth-century England self-consciously recast Islam in constitutional-nationalist terms, and in this book I argue for this action's crucial difference.
Denne type omstøpninger gjorde at nasjoner styrt av Sharia ble oppfattet som nærmest idealstater, til land styrt av Loven, fremfor av vilkårlige regenter. Mens nære land med synlig dårlig praksis var lite troverdige rollemodeller, kunne fjerne land alltids beskrives som glimrende, i det minste i teorien. Tilsvarende ble stormogulenes India fremstilt som et konstitusjonelt, parlamentarisk monarki i Edmund Burkes polemikk i 1788 mot en grusom britisk generalguvernør.

Når det gjelder det tredje punktet om handel og allianser med muslimske nasjoner, har dette opplagt vært viktig både for maktbalansen i Europa og for kjennskapet til arabisk språk og litteratur. Det førte også til den store fascinasjonen for islam som man finner i den europeiske romantikken, fra Byron til Wergeland.

Noe som ikke hindret Byron fra å kjempe på grekernes side i deres frigjøringskamp fra osmanerne.

Men selv om det ble skapt god poesi og spenstige romaner, er det en sterk overdrivelse å si at denne fascinasjonen påvirket i nærheten av like mye som den lange samtalen i Europa om antikkens filosofi og litteratur, Bibelen og kirkefedrene, reformasjon og motreformasjon. Eller som den gradvise fremveksten av moderne naturvitenskap med røtter lenge før opplysningstiden, tilbake til gresk filosofi og kristen senantikk, via India og islam til skolastikernes tenkning og håndverkernes teknologi. 

Ibn Rush var avgjørende for Albertus Magnus og Thomas Aquinas, men i liten grad for senere islamsk tenkning. Al-Haitham var viktig for renessansekunstens tredimensjonale perspektiver, men påvirket ikke islamsk kunst i naturalistisk retning.

Sharia-styrte stater kunne fremstilles polemisk som sekulært lovstyrte i diskusjonen om Lex Rex (at loven står over kongen) fremfor Rex Lex (at Kongen står over loven). Uten at man var kjent med at muslimsk rettstenkning ikke var helt som i Romerretten. Eller med Ibn Rush’s kritikk av kristne byer fordi de manglet tidløse lover og måtte bestemme ut fra hva som var «mest nyttig til en hver tid».

Sagt på en annen måte var ikke mange muslimske stater spesielt sekulære før Tyrkia på 1900-tallet - da etter europeiske forbilder.   

Skal jeg oppsummere forskjellen, er det ikke enkelt å komme unna elefanten i rommet: Mottakerkulturen. Et aktivt filter og tenkesett som oppsøkte, slapp gjennom og tok opp i seg så mye av arven fra Jerusalem, Aten, Roma og Bagdad. Langt fra alltid uten protester eller justeringer, fobier og fanatisme, men sjelden med total avvisning - og aldri stillestående.

En kultur så romslig at den i dag kan åpne grensene for andre kulturer og religioner, sekularister og antisekularister. Så er det et annet spørsmål hvor mye og på hvilken måte.

onsdag 21. september 2016

Livssynstomme verdier og annen magi

Det er ikke gitt at den beste ideologen skapes av de beste intensjonene. Eller at selv ihuga materialister unngår å lene seg mot magisk tenkning.

For en rimelig sterk og klar tilhenger av sekularisering, burde det avgjort gi håp når SV-stjerner som Bård Vegar Solhjell (stortingsrepresentant) og Ketil Raknes (tidligere statssekretær) så tydelig understreker at vi må holde fast på sekularitetens verdier. Behovet har vært relativt krystallklart i stadig hyppigere møter med religiøse ryggmargsreflekser om det motsatte, hos flyktninger og migranter.

Men at intensjonen er god, betyr ikke at teksten treffer. Dess mer velment og begeistret for egen retorikk, dess større fare for at man ikke ser hull i argumentasjonen eller konsekvensen hvis noen tar den på alvor.

Eller behovet for magiske eller maniske øvelser for å ro seg i land.

Noe handler nok også om å hilse hjem. I SV gir det sikre målpoeng å nikke til det klassisk kulturradikale grunnfjellet som stolt kan peke på arr fra kampen mot fortidens retorisk hjelpeløse biskoper og lekmannshøvdinger.

Dermed er det viktig å vise at kampen ikke var forgjeves. Den må utvides til å gjelde antisekulære holdninger og høvdinger blant også muslimer.
Vi har kjempa mot mørkemenn i kristendomen gjennom hundrevis av år her i landet. No må vi kjempe mot mørkemenn i islam.
På en side er det bra at man ikke generaliserer til vage eller mangetydige begrep som "kristendomen" eller "islam". Man unngår å forkludre debatten ved å svartmale eller stemple hele religioner.

Samtidig som man ved å nevne begge unngår å bli tatt for noe som kan minne om islamofobi.

Dermed er det utenkelig at SV-politikere, fredsforskere eller Human Etisk forbund skulle legge seg på en 1970-tallslinje og gå i bresjen for bøker som Er Islam en fare for verdensfreden? eller Muhammed i konflikt med menneskerettighetene".

Men det er ikke til hinder for å gå i andre grøfter.

Som å kalle dem man ikke er enig med for noe så presist og avklarende som mørkemenn, løsrevet fra tradisjon eller teologi.

Ikke alle ser det som like rimelig å slå vestlandske mørkemenn i hartkorn med morbide islamister. Det er ikke helt det samme å ønske strengere alkohollover som å ønske piskestraff for vindrikking. Det er noen grader forskjell mellom å kjempe mot abort og for dødsstraff for apostasi.

Tilhengere av toregimentslæren og sharia er verken på samme lag eller banehalvdel. De driver ikke engang samme idrett.

Grepet blir ikke bedre hvis det ender med at psykologien kommer i fokus, fremfor substans. I stedet for å analysere teologi eller ideologi, handler det om humør og fargen på hatten eller andre hodeplagg på h.

Solhjell og Rakne overbeviser ikke mer ved å lene seg mot den moderne myten om at det først var i opplysningstiden vi begynte å bruke "fornufta for å ta stilling til rett og galt" slik at vi nå "legg vitskapen til grunn for desse vala". 

Eller når de synes å fremstille opplysningstid som en nødvendig historisk utvikling i alle kulturer bare man maser nok eller er noe man bare kan bestemme seg for. 

For det er og blir altså slik at heller ikke verdier og forestillinger kan oppstå at seg selv uten årsak fra ingenting. De springer ikke som guddinnen Athene ut av Zevs panne, løsrevet fra forhistorie og bærende idéer, ressurser og rasjonalitet i religion og samfunnsinstitusjoner, økonomi og politiske tradisjoner.


Opplysningstiden skjedde ikke i vakuum. Den kan vanskelig forstås uten en kultur formet av rasjonell, etisk, naturfilosofisk og juridisk tenkning i over tusen år. Der man oppfattet at universet ikke var irrasjonelt eller meningstomt, men hadde som sin dypeste betingelse noe grunnleggende rasjonelt og formålsorientert.

Altså ikke helt kjemisk fritt fra jødiske, kristne eller andre teistiske røtter fra antikken, med forgreninger og vekst gjennom middelalderen.

Det er likevel ingen grunn til å underslå betydningen av mange og lange kriger om religion og andre revirer på 15-1600-tallet, frem til fredslutningen ved Westfalen i 1648 gjorde livssyn og ideologier til svake konfliktalibier.

I det minste frem til det heller blodige 20. århundre.

I stedet for å snakke om livssyn og lange linjer eller hvordan man kan forankre (og ikke bare definere) verdier, gjør altså Solhjell og Raknes magiske besvergelser Mandrake kunne være stolt av.


Mer presist med trylleordene fornuft og vitenskap.

At "vitenskapen" (hva er den?) skal eller i det hele tatt kan ligge til grunn for våre valg av "rett og galt", høres muligens flott ut, men er dels tåkeprat og dels noe som er litt misbrukt siden 1800-tallet.

For å si det forsiktig.

Hva kommer det så av at slike innlegg applauderes av så mange? Hvor mange tror på ramme alvor at det er "fornuft" og "vitenskapen" som ligger til grunn for likeverd, menneskerettigheter, nestekjærlighet, sekularisme eller annet som bør inngå i et verdifellesskap?

Eller at dette er drevet frem av visjoner som er strengt livssynsnøytrale?

Hvorfor påpeker så få det enda mer umulige i Solhjells prosjekt, når han i sitt første punkt går inn for et livssynsnøytralt samfunn med "religionen tilbaketrekt" og i sitt andre punkt for "Eit norsk verdifellesskap".

Ja, det er greit at ingen livssyn har tyngende privilegier og fortrinnsrett eller oppfattes som det nøytrale utgangspunktet for den offentlige samtalen. Det er nok derfor det er like uproblematisk i NRK-debatter å stå frem som tilhenger av Kristus som av Quetzalcoatl, bekjenne seg som scientolog eller som sekulærhumanist.

Programledere godtar som kjent uten videre argumenter fra alle ståsteder.

Eller kanskje ikke helt. Noe som nok antyder at det ikke er så greit å etablere felles verdier som alle livssyn støtter like helhjertet.

Ellers om Solhjell sier det, defineres: "Felles verdiar bør definerast og gjelde for samfunnet sine institusjonar."

Uten å ta det som nøye med hvem som skal definere? På hvilket grunnlag? Rent flertall eller kreves to tredjedels? Av et utvalg av eksperter som støtter SV? FrP? KrF?

Av det til enhver tid gjeldende Storting? Der partipolitikk veier tyngre enn prinsipper? Og ingen har lov til å nevne det ordet som ikke skal nevnes, livssyn? Eller (her er det bare å holde seg fast) ... religion?

Det hele føyer seg inn i rekken av velmente, men umulige SV-prosjekter, med stort potensiale for utilsiktede konsekvenser. Og livssynsdebatt.

Om det ikke er spesielt metafysisk tenkt, er det dess mer magisk.

onsdag 14. september 2016

Opplysningstiden ikke helt som antikken

Man skal ikke ha fulgt nettdebatter eller NRK mange minuttene for å lære at opplysningstiden temmet kristendommen. I stedet for å bygge på horrible hebraiske verdier, svelget kirken gradvis kamelen, eller altså antikkens verdier den så lenge hadde bekjempet.

Fra å være en religion uten rasjonalitet og medfølelse, begynte man motstrebende å støtte vitenskap og vennlighet.

Dette sitter så fast i ryggmarken, bakhodet, tungespissen og fingrene at det er noen nanometer utfordrende å rekke opp hånden med det kontrære budskap at opplysningstiden ville vært mer enn lettere utenkelig uten den europeiske middelalderen.

Noe som er grunnen til at en opplysningstid sitter ganske langt inn i mange kulturer.

En historiker som har sett mørket er Tom Holland som i NewStateman i dag viser Why I Was Wrong About Christianity.

Holland vokste opp i en kristen familien, men entusiasmen for store skikkelser skapte stadig mer tvil. Det begynte med dinosaurer. Bibellesning forsterket tvilen, ikke minst fordi han oppfattet skurkene og avgudene som mer spennende.

Det hele ble forseglet av opplysningstidens forfattere.
By the time I came to read Edward Gibbon and the other great writers of the Enlightenment, I was more than ready to accept their interpretation of history: that the triumph of Christianity had ushered in an “age of superstition and credulity”, and that modernity was founded on the dusting down of long-forgotten classical values. My childhood instinct to think of the biblical God as the po-faced enemy of liberty and fun was rationalised. The defeat of paganism had ushered in the reign of Nobodaddy, and of all the crusaders, inquisitors and black-hatted puritans who had served as his acolytes. Colour and excitement had been drained from the world.
Han fikk ikke mer sans for kristen tro av å jobbe med sine første bøker, fra Persia til Cæsar. Muligens ble den sterkere av å jobbe med tidlig islam og I Skyggen av Sverden. Kanskje også av stormen han skapte med å vise hvor svakt kildegrunnlaget er for de klassiske fortellingene om Muhammeds liv og Koranens opprinnelse.

Selv om Holland fortsatt holdt fast på hvor ødeleggende kristen tro hadde vært, ikke minst ved å rasere biblioteket i Alexandria. Det var ikke så nøye at det ikke fantes kilder til noen slik rasering fra kristne, for hvordan kunne biblioteket ellers ha gått tapt?

Dess mer Holland leste, dess mer meldte tvilen på tvilen seg, eller i det minste på antikken.

Han måtte motstrebende innse det absurde i at kristenhetens største personer ikke skulle være påvirket positivt av en kristen kultur. Og at antikken nok var mer antikk enn han hadde vendt seg til å tenke.
The longer I spent immersed in the study of classical antiquity, the more alien and unsettling I came to find it. The values of Leonidas, whose people had practised a peculiarly murderous form of eugenics, and trained their young to kill uppity Untermenschen by night, were nothing that I recognised as my own; nor were those of Caesar, who was reported to have killed a million Gauls and enslaved a million more. It was not just the extremes of callousness that I came to find shocking, but the lack of a sense that the poor or the weak might have any intrinsic value. As such, the founding conviction of the Enlightenment – that it owed nothing to the faith into which most of its greatest figures had been born – increasingly came to seem to me unsustainable.
Gradvis gikk det opp for ham hvor annerledes kristen tro var, ikke minst Kristus og korsfestelsen.
“We preach Christ crucified,” St Paul declared, “unto the Jews a stumbling block, and unto the Greeks foolishness.” He was right. Nothing could have run more counter to the most profoundly held assumptions of Paul’s contemporaries – Jews, or Greeks, or Romans. The notion that a god might have suffered torture and death on a cross was so shocking as to appear repulsive. Familiarity with the biblical narrative of the Crucifixion has dulled our sense of just how completely novel a deity Christ was.
Han forstod hvor gjennomført kristen han selv var.
Today, even as belief in God fades across the West, the countries that were once collectively known as Christendom continue to bear the stamp of the two-millennia-old revolution that Christianity represents. It is the principal reason why, by and large, most of us who live in post-Christian societies still take for granted that it is nobler to suffer than to inflict suffering. It is why we generally assume that every human life is of equal value. In my morals and ethics, I have learned to accept that I am not Greek or Roman at all, but thoroughly and proudly Christian.
Holland sier ikke dette for å selge en bok om kristne eller opplysningstiden eller seg selv. Han er i stedet aktuell med en ganske så utilslørt bok om Cæsar og de første romerske keisere.

Selvsagt kan dette likevel være markedsføring, muligens et litt indirekte løfte om enda voldsommere scener enn i Asterix. Der mer enn tidspunktene er ukristelige.

tirsdag 13. september 2016

Synd og sånn

Teaterprest har nok lenge vært en atskillig bedre betegnelse enn rockeprest på Bjørn Eidsvåg, en av Norges 252 mektigste mennesker. Hans teft for dramaturgi er like usvikelig som hans empati og engasjement. Han har glimt i øyet, stort sett på de rette stedene. 

Eidsvåg bruker sjelden små bokstaver. Få overgår ham som trubadur, selv om refrenget kan bli noe monotont.  

Eller mer presist hans evige oppgjør med barndommens bedehus.

Evnen til å holde dommedag over trange og fordømmende miljøer er like formidabel som da disse miljøene var lettere formidable for et par generasjoner siden, i hvert fall i Sauda.  Og i det minste for barneøyne, når alt kretset om bedehuset eller frimenigheten, selv om det varierte hvor frie de var.


Det slås kort sagt inn mange slags åpne dører i Dagsavisens oppslag om Bjørn Eidsvåg. Teaterpresten. i forbindelse med hans Jesus-forestilling på Det norske teateret.
– Jeg gjør opp en slags status, hvilket forhold jeg har til Jesus, hvilket forhold jeg har til religion. Religion er liksom ikke det hippeste for tida, det er så mange dårlige assosiasjoner til religion – med god grunn, sier Eidsvåg. 
– Det er noe i religionen som virkelig kan ha en konstruktiv betydning i vår tid. Men da må en kvitte seg med en del tankestoff. En må kvitte seg med tull som handler om underkastelse, at noen står nærmere Gud enn andre. Alt sånn svada, alt som en nå vet: «Dette er tøys!» Det må bare vekk. Og så må vi løfte opp de tingene religionen på godt vis har forvalta opp igjennom årene, det som handler om humanitet, medkjensle og det som gir oss mot i vår tid. Mot til å leve, mot til å møte de utfordringene vi står. Det mener jeg religionen kan gjøre!
Tross kritisk distanse - eller kanskje på grunn av - forstår Eidsvåg at religionen, som om det skulle være mulig å summere noe så mangfoldig i bestemt form entall, også har positive sider.

I bedehusland vil nok mange nikke anerkjennende til at Eidsvåg støtter reformasjonstanken om at vi alle er like for Gud. Noen vil sikkert også glede seg over at han kan leses som et oppgjør med "underkastelsens religion". Selv om det sikkert ikke er ment slik, eller i hvert fall ikke bare slik.

Uansett risikerer nok enkelte pensjonister å få bedehuskaffen i halsen når han også tar et oppgjør med kristen tro og ikke bare bestemte miljøer.
– Men du tror rett og slett ikke lenger på arvesynd, eller «synd» generelt? 
– Ikke «synd» som en skavank som stenger oss ute fra Gud, eller det svære begrepet «synd». Men at vi mennesker gjør vondt, handler galt, at vi er ordentlig slemme – dette vet vi jo, at det fins faenskap.
Dagsavisen holder seg ikke for gode til å preke peke litt tilbake.
Til å være en som avviser synd som begrep, er det påfallende hvor ofte Bjørn Eidsvåg tilsynelatende har framstått som en slags angrende synder i ulike intervjuer i årenes løp.
Noen vil nok også se det som litt påfallende hvor mye retoriske klisjeer en såpass ruvende poet henter frem i oppgjøret med barndommen. 
Det gudsbildet, de bildene vi har av godt og vondt og himmel og helvete, de blei laga i ei tid da folk trodde jorda var flat. Solformørkelse var et fenomen ingen skjønte noe av, sykdom var et resultat av synd og demoner. Nå tror vi ikke på det verdensbildet lenger. Da trenger vi heller ikke det gudsbildet.
Tar man altså feil i noe vitenskapelig, kan man ikke formidle andre sannheter. Visste ikke den antikke matematikeren Euklid at solen går i bane om jorden, er ikke to pluss to fire. Hevder Eidsvåg at kirkefedrene trodde  jorden var flat eller at ingen skjønte noe av solformørkelser to hundre år etter Antikythera-mekanismen, er det altså ingen grunn til å høre på ham. 

Like lite som når en teolog hevder at dette var en tid der alle visste at sykdom skyldtes synd, ikke minst når nettopp hovedpersonen i Eidsvågs nye teaterstykke tar tydelig avstand fra dette. Som når han i fortellingen om den blindfødte i Johannes 9,3 understreker at verken "han eller eller hans foreldre har syndet".

At retorikken svikter er nok likevel ikke tilstrekkelig til at en med Eidsvågs bakgrunn vil endre sine tanker om synd, eller i det minste våge å henge begrepet på "at vi er ordentlig slemme".

Til gjengjeld er det interessant å observere at mens en teolog oppfatter syndsbegrepet som undertrykkende, trekker ateisten Bjørn Stærk i et Vårt Land-intervju "fram synd som ein av dei beste ideane religionen har bidrege med".

Noe han begrunner mer inngående i et oppslag i Dagens Perspektiv om nettopp Eidsvågs teaterstykke.
– Hva synes du er viktig å si om Jesus, som Eidsvåg ikke tok med?
– At syndsbegrepet ikke er dødt og heller ikke bør forkastes. Vi tenker som post-lutheranere. Det er en del av kulturen vår. Vi snakker ikke om synd lenger, men det ligger til grunn for hvordan vi tenker om rett og galt. Ideen om at vi alle er syndere er en av de viktigste ideene i kristendommen. Det virkelige ondskapens problem i kristendommen er ikke hvorfor Gud ikke gjør noe med all lidelsen i verden, men hvorfor du ikke gjør det. Det er det alle de radikale befalingene til Jesus handler om: «Du må leve radikalt annerledes enn du gjør.» Det gjelder ikke bare for radikale prester i Latin-Amerika. Det gjelder oss alle, i vårt personlige liv. 
– Vi kaller det kanskje ikke synd lenger, men vi ser verden på samme måte: at lidelse kommer fra det vi gjør og ikke gjør. At det har med deg og meg å gjøre. Det er et gap mellom hva du gjør og hva du burde gjøre, og at dette gapet er din skyld. Vi som kommer fra en kristen, jødisk eller muslimsk tradisjon har en tendens til å tro at alle mennesker på jorda tenker sånn, det gjør de ikke.
Denne evnen til å stille seg utenfor sin egen bakgrunn, å se den utenfra, er Stærks styrke. Der Bjørn Eidsvåg har for liten avstand til egne opplevelser, tar den andre Bjørn nødvendige steg til siden.

Muligens inspirert av Chesterton som altså er nevnt i Stærks nye bok, om Jesus. 

For Chesterton var tanken om arvesynden frigjørende. Den innebærer at vi er i samme båt.  Den er vår skjebne og vårt ansvar, uansett årsak. Ingen slipper unna. 

Vi kan spille friske, men vakler på vei mot limosinen. Alle er født på like fot.

Ingen er priviligerte som perfekte, aller minst de priviligerte. 

Som Chesterton uttrykte det i Orthodoxy, 
If we wish to pull down the prosperous oppressor we cannot do it with the new doctrine of human perfectibility; we can do it with the old doctrine of Original Sin. 
Mens hans disippel C.S. Lewis forklarte at "I am a democrat because I believe in the Fall of Man".

Nå krever ikke dette at vi må tro på et biologisk syndefall i fortiden. Det holder at vi observerer mennesker i nåtiden. Omtrent slik Paulus gjorde.