fredag 26. august 2016

Den rare religionen

Noen publikasjoner kjenner sin besøkelsestid bedre enn andre. Eller sagt på en annen måte, slipper meg løs i en fast spalte på egen risiko - altså ikke på min.

En av disse er avisen Dagen der jeg leverer  Kulturnotat hver måned, dels basert på blogginnlegg her, dels nyskrevet som i går. Siden veien ofte går fra Dekodet til Dagen, kan det være greit å ta den motsatte turen selv om det her ikke er noen grense på 4 000 tegn.

Den rare religionen

Hvis det er én ting religionskritikere er enige om for tiden, så er det at religion er religion. Selv om noen er nøye med å spesifisere at de mener fundamentalisme, er det tydelig at man heller ikke skiller der. Fundamentalisme er fundamentalisme.

En grunn til at man ikke gjør forskjell, kan være at man har for lite innsikt i religion til å skille dem fra hverandre. Det er nesten like vanskelig som å skille mellom kirkesamfunn. En annen grunn er at det opplagt er likheter. Mange har helligdommer og hellige tekster, bønner og skriftlærde, ritualer og munker, selv om ikke like mange har nonner.

En tredje grunn kan være oppgjør med rystende opplevelser som barn eller ungdom, enten de handler om fysiske overgrep eller oppdragelse basert på at man skal tro og ikke spørre, med stadige trusler om helvete.

Kanskje er likevel den viktigste grunnen et ønske om ikke å være for direkte om det mange likevel har i bakhodet, enten det er hovedgrupper innen islam eller ekstrem salafisme.

For ikke å diskriminere noen, slår man all religion i hartkorn med ekstremister.

For mange er likevel den viktigste sannheten at religion handler om tro og ikke tanke. Den er «steining av fornuften», slik komikeren Zahid Ali uttrykte det i årets mediamesterskap, der formuleringer som alltid gir mer poeng enn fakta. Ja, religion kan være til hinder for refleksjoner, litt på samme måte som stand up-komikk. Det er lettere å bedrive demagogi enn å stimulere til debatt.

Det er enklere å skjære alle over én kam, enn å greie ut om nyanser.

Jeg var på samme linja til sent i tenårene. Jeg var stadig innom en butikk i Oslo der man solgte plater og plakater, bøker og symboler fra alternative tradisjoner. Det fascinerte selv en som kalte seg ateist. Ritualer og røkelse vekslet, men kjernen var lik. Alt handlet om urgammel visdom og ny bevissthet.

Bortsett fra den religionen som stod for korstog og kristninger.

At det kanskje ikke var så enkelt eller firkantet, oppdaget jeg første studieåret. Etter å ha møtt noen kristne, leste jeg en bok om kristen tro. Det ble ikke den siste.

Jeg oppdaget en rar religion. Øyne ble store da jeg så den ikke hadde religiøse lover for samfunnet. De ble ikke mindre av at den ikke krevde faste ritualer eller åndelige øvelser. Kjernen var ikke urgammel visdom, men en historisk hendelse. Så sentral, at hvis den ikke hadde skjedd, var troen meningsløs og tom.

Og man kunne bruke hodet. Det var gode argumenter for Jesus oppstandelse. Jeg oppdaget rasjonelle gudsargumenter, og hvorfor det ikke kunne være rasjonelle gudeargumenter.

Kanskje var sjokket størst over å se hvor mye jeg var dratt etter nesen av lærebøker, romaner og populærvitenskap. Jeg hadde lært sunn skepsis til sjøormer og sjarlataner, men uten videre godtatt religionskritikken i alt fra Bjørneboe til bøker om Columbus.

Jeg hadde uten å blunke svelget historien om Kirkens lange kamp mot vitenskapen, og hvordan alle som trodde jorden var rund ble brent på bålet. Om hvor ufattelig bloddryppende og ødeleggende kristendommen var, spesielt før opplysningstiden. Og at kristen moral mest av alt handlet om undertrykking og å ta fra oss gleder.

Hvor mye bedre hadde det ikke vært hvis Romerriket og Norge hadde sluppet kristningen?

Denne rare religionen var i bakhodet da jeg nylig satt i et panel om kritisk tenkning som skolefag. Jeg støttet tanken med at vi da heldigvis var tilbake til middelalderen.

Som på 800-tallet da biskop Agobard angrep folkelig overtro på at uvær og ulykker skyldtes tyver som seilte på skyer fra landet Magonia.

Som på 1100-tallet der Johannes fra Salisbury i verket Metalogicon tok et oppgjør med dilettanter og dårlig logikk.

For ikke å si i all undervisning og videreutvikling av logikkfaget ved universitetene, lenge før opplysningstiden. Dette var til og med et viktig premiss for opplysningstiden.

Som jeg sa i panelet, var problemet med mange som etterlyser kritisk tenkning at de ikke er kritiske nok mot sin egen tenkning.

onsdag 24. august 2016

Folkeopplysning: Døde tyster ikke

Selv om noen kan frykte eller håpe det motsatte, er ikke denne bloggen helt avgått ved døden. Den er kun noen tankestreker halvsovende i skyggen av bokskrivning, artikler og oppussing.

Altså mottar du nå ikke et budskap fra det hinsidige.

Til gjengjeld er andre på den ballen. NRKs eminente Folkeopplysningen har tidligere tatt opp påstander om alt fra alternativ medisin til synskhet. Denne gangen er temaet budskap fra de døde, slik det fremgår av et oppslag i Vårt Land.

Ber seerne ta kontakt med død mann

Før Rolf Erik Eikemo døde av kreft, ble han med på et eksperiment i regi av NRK: Er det mulig å kommunisere med døde? – Prosjektet vil ikke overbevise skeptikerne, mener medium Camilla Johansen.
Houdini avslørte stadig mediumer.
Nå er det ikke bare mediumer med budskap i oppslaget.
Bjørn Are Davidsen, forfatter og skeptiker, tror ikke noe nytt vil komme ut av eksperimentet: 
– Hvis det er noen som treffer, kan det selvfølgelig tas som et tegn på at man er i kontakt med en annen dimensjon. Samtidig kan det også være tegn på at avdøde eller andre har jukset. Det er ikke første gang det er blitt gjort forsøkt på å få kontakt med det hinsidige, sier han og trekker fram tryllekunstneren Harry Houdini som eksempel på en som gjorde noe tilsvarende. 
– Han lovet at etter sin død ville han kontakte folk, og han ga et hemmelig kodeord til sin kone. Dessverre delte hun det i et intervju og åpnet dermed for bløffmakere. Det ble uansett ikke påvist noen klar kontakt med ham, selv ikke i en times seanse direkteoverført på radio i 1936.
Som så ofte var intervjuet atskillig lenger enn det som kom på trykk. Siden resten tydeligvis havnet i den evige papirkurv, er tiden inne for å dele det tapte budskap med jordiske lesere.

Muligens ikke helt uventet ga ikke denne Davidsen seg med Houdini-avsnittet.
– Eksperimentet er typisk for vår vitenskapelige tid: Man ønsker å undersøke også disse litt mer grenseoverstridende fenomenene, naturlig nok. Men siden det tidligere ikke har kommet opplagte tegn på at dette skal være en realitet, er det svært lite trolig at det kan komme tegn nå.

Davidsen forklarer dødekontakt med såkalt ‘cold reading’. 
– Du lytter veldig aktivt til folks reaksjoner og driver et improvisert spill basert på sannsynligheter. «Jeg ser en eldre mann. Er det din far?» kan vedkommende spørre. «Nei, det er min onkel», kan den pårørende si. «Jeg tenker på noe med vann», sier den som påstår å ha kontakt med de døde. «Ja, onkel var glad i å seile i sin ungdom», kan den pårørende gjenkjenne. Dermed fremstår det hele som veldig treffsikkert, men er i virkeligheten et spill med teknikker.

– Dette eksperimentet utelukker ‘cold reading’. Det er en typisk blindtest, og man må prøve å dedusere seg fram i beste detektivstil: Hva kan personen ha skrevet? Dersom Rolf Erik var sånn noenlunde oppegående, vil han nok ha funnet noe helt vilkårlig som ikke har sammenheng med hans interesser eller liv, for eksempel en tilfeldig setning hentet fra en tilfeldig side i et leksikon. Dermed er sannsynligheten også stor for at de ikke treffer. 
– Er dette måten å gå etter alternativbransjen på? 
– Alternativbransjen er så lett å ta uansett. Dette er en veldig emosjonell måte å eksperimentere på. Det rører ved sterke følelser, og på den måten kan den ha en pedagogisk virkning. Samtidig kan dette få en utilsiktet effekt: Man kan få anklager om at man utnytter den døde. Dermed kan man skape martyrer av alternativbransjen, sier Davidsen.

– Hvordan skriver dette eksperimentet seg inn i historien om gudsbevis?

– Dette har null å gjøre med historien om gudsbevis, selv om det er eksempler på at synskhet og spiritisme er sett som bevis for noe mer enn det materielle. Klassiske gudsbevis er rasjonelle, logiske argumenter ofte basert på empiriske data, eller på en forståelse av årsakssammenhenger.

mandag 8. august 2016

Bokanmeldere og begreper

Alltid spennende når noen anmelder ens bøker, og ikke minst hyggelig når det gjøres så positivt og oppegående som et stykke ned i Dan-Raoul Husebø Mirandas Ein ateismekritikk-kritikk i Humanist 4/2013, nå lagt ut på nett.

Dermed er det bare å bøye seg i tenkehetten for konklusjonen om Eksisterer Gud?, boken Atle Ottesen Søvik og jeg publiserte høsten 2013.
Søvik og Davidsen har gjort ein fantastisk jobb med å dra argumenta ned til eit nivå som er forståeleg for både ateistar så vel som teistar. Faktisk leverer Eksisterer Gud? det beste trusforsvaret eg har vore borti. Den klarar og å vise kvifor folk trur, og korleis det å vere kristen og det å tenke rasjonelt kan vere ein grei miks. På mange måtar håpar eg nesten at denne boka sett tona for framtidige diskusjonar – for kristne så vel som ateistar – så me får gjort unna med mange av dei nyateistiske karikaturane ein gong for alle.
Kort sagt, løp og kjøp.

Det er fristende å sitere enda mer av mange positive kommentarer. Men anmeldelsen er heldigvis også kritisk, siden det da går an å lære noe. Både hva som kunne vært formulert eller argumentert bedre, hvor vi kommer til kort og hvordan stoff kan misforstås.

Om ikke boken kan skrives på ny med det første, kan i det minste anmeldelsen kommenteres, akkurat nå.

Skal man diskutere et tema, er det greit med en dekkende definisjon. En stråmann ingen tror på eller en seigmann som kan strekkes i alle retninger, gjør ingen nytte. Vi forsøkte dermed å forholde oss til en mest mulig klassisk kristen gudsforståelse, med minst mulig konfesjonelle kontroverser.

Vi la vekt på at
Det er en lang tradisjon i Vestens filosofihistorie for å definere begrepet «Gud». Filosofene har typisk hatt som kjernetanke at Gud er første årsak, verdens opphav, den uendelige eller den perfekte – og så strukturert resten av begrepet derfra. Man kan begynne med flere forskjellige utgangspunkter og likevel ende opp med et gudsbegrep ganske likt det som ble presentert i forrige delkapittel: Gud er verdens skaper, allmektig, allvitende, allestedsnærværende osv. Dette er temaet i kapittel 8 som handler om den indre sammenhengen i gudsbegrepet. Det har med andre ord vært et filosofisk gudsbegrep i vestlig historie i flere tusen år som er svært forskjellig fra det man mener når man kaller Tor og Odin eller Zevs og Apollon for guder. Dette er et viktig poeng siden Dawkins og andre sier at ateisme bare er å tro på én gud mindre enn teister gjør.
Mer presist handler dette om om at Gud (ved siden av å eksistere som mer enn en forestilling) er én, personlig, kjærlig, allmektig, skaper, uendelig, perfekt, allvitende og nødvendig. Med atskillige setningers klargjøring av hva som ligger i disse begrepene.

Vi ventet mange slags kommentarer til dette, men nok ikke helt den følgende:
Forfattarane tek utgangspunkt i den lutherske Gud, då dette er den guden som ligg dei nærmast, samt at det er den kristne (i vidare tyding abrahamske) Gud som har vore til gjenstand for størst og mest kritikk frå nyateistar.
Hvordan vår beskrivelse av Gud kunne være spesifikk luthersk er noe uklar, uten å gjøre et stort nummer av det. Ja, Gud er også luthersk, men jeg mistenker at verken anglikanere, pinsevenner eller ungkatolikker føler seg helt fremmed for bokens gudsbilde.

Et godt stykke på vei i likhet med jøder og muslimer.

Hvor er det så Dan-Raol mener vi kommer til kort eller formulerer oss ugreit?
Kapittelet om religiøse erfaringar og mirakel er eit av dei svakare i denne boka. Eg trur at ein del andre enn meg vil ha vanskar med å la dette argumentet ligge:
Når kristne tror at Gud har skapt verden, er det naturlig at verden peker mot Gud, slik at også folk som aldri har hørt om kristendommen, kan ha tanker om en skapergud som står bak.
Det er ikke helt opplagt hva kritikken her går ut på. Forestillinger om en høyere skapergud finnes i mange slags kulturer, og altså ikke bare blant kristne, jøder eller muslimer. Vi presenterer ikke dette som et argument for at Gud må eksistere, sier kun at det passer godt med at Gud finnes. Selvsagt finnes flere grunner til tanker om en skapergud, enn at en skapergud finnes.

Konklusjonen på dette punktet er likevel positiv.
Forfattarane er opne på at religiøse erfaringar handlar om personlege vurderingar, og at dette gjerne er ein av dei større utfordringane med å overtyde ikkje-religiøse. Dermed reddar dei seg greitt inn.
Anmeldelsen redder seg altså greit inn der.

Så har Dan-Raol også noen spørsmål.
Refleksjonen rundt det onde sitt problem er elles strålande med tanke på å slå ned ein del fordommar. Det er likevel noko ein stoppar litt opp ved:
Det viktige poenget her er at hvis Gud kunne skape både en risikofri verden og vår verden i tillegg, var det godt av Gud å skape begge deler. Hvorfor? Det er godt for Gud å kunne ha en annen type fellesskap med oss enn han har med andre i en annen verden, og det er godt for ham å skape en verden der helt unike goder kunne oppstå.
Her (og fleire andre stader) er det refleksjon rundt kva som er «godt for Gud». Det blir ikkje vidare forklart kvifor, og som ikkje-kristen undrar ein kvifor.
Her ser jeg at vi kunne formulert oss annerledes og bedre. Ikke minst blir preposisjonen "for" såpass misvisende at det er naturlig å bruke noen milliliter blekk på det i anmeldelsen. Vi vet lite om hva som er "godt for Gud", selv om det er mulig å argumentere for at det er et gode med fellesskap med også noen som ellers ikke kunne blitt til.

Poenget er ikke hva som er godt for Gud, men hva som det er godt at Gud gjør.

Noe vi heldigvis peker på i de neste setningene.
Først og fremst er det godt for oss som lever i denne verden, siden den eneste muligheten for oss å kunne leve et godt og evig liv med Gud, er at vi først blir til i denne verden, og så kan ta del i den neste verden. Det er altså ikke et mulig alternativ at vi konkrete individer i vår verden hadde blitt skapt rett i en god verden. 
Dette handler om at de spesifikke individene "oss" og "vi" er blitt til i vår verden med våre foreldre, vår barndom, skolegang, fritid, jobb, familie osv., og som noe annet enn hvordan vi ville blitt i en annen verden.

Akkurat du og jeg ville ikke vært akkurat du og jeg.

Neste spørsmål handler om hva som skulle gjort at vi avviste Guds eksistens, noe anmelderen ser som utfordrende også for ham selv.
Kva kunne gjort Guds eksistens så usannsynleg at dei to potensielt måtte revurdera sitt standpunkt? Forfattarane er såvidt inne på det, men eg skulle gjerne sett dette som ein del av oppsettinga av argumentet, heller enn noko som ein endar opp med å avvise undervegs. 
Det skal vere sagt at akkurat dette er noko eg sjølv har store problem med, då dette er å leggje premiss for kva som heilt grunnleggjande hadde gjort at eg måtte revurdere heile mitt livssyn – noko som er svært vanskeleg å vere oppi, og endå verre å postulera før det skjer.
Ja, vi kunne vært tydeligere og satt det opp på en annen måte. Men dette er altså et ganske stort prinsipielt og praktisk spørsmål, med mange momenter - også innen naturvitenskap. Når vinkelen i boken er hvilken hypotese som skaper best mulig sammenheng i flest mulig data (koherens), er det enkle svaret at en avvising av én hypotese krever at en annen hypotese skaper bedre sammenheng.

Så er det opplagt ikke like enkelt å si hva dette konkret innebærer.

Det er likevel ikke til å komme fra at Kristen gudstro vil skape mindre sammenheng hvis noen graver frem Jesu legeme, Tor og Odin viser seg på himmelen, det avsløres at ingen mennesker på noen måte er ansvarlige for sine tanker, ord og gjerninger, eller at universet likevel ikke er fininnstilt, for å nevne noe.

Det er også forståelig at Dan-Raol går lei i det ene kapitlet som på rekke og rad og nok i overkant oppskriftsmessig avviser de relativt korte argumentene i Michael Martin og Ricki Monniers The Impossibility of God (2003).
Det er diverre bare så mange gongar ein kan synast at det er morosamt, og når ein kjem til det tjuefjerde argumentet (tjuetredje, så vidt eg kan telje, dei hoppar av ein eller annan grunn over det tjueførste), er ein ganske lei. 
Mesteparten av avvisinga av argumenta går nemleg på det same: Argumenta er stråmenn for det gudsbilete dei postulerer i boka. Det er vel og greitt, men det gjer eit lite inntrykk av at det ikkje finnest nokon innvendingar mot gudsbiletet deira, i kvart fall ingen innvendingar som held. Eg har vanskeleg for å tru det er tilfellet, og skulle gjerne sett dei ta opp meir relevant kritikk i staden for å bruke eit heilt kapittel for å avvise stråmenn.
Nummereringen skal vi ta med vår mattelærer, men vi kunne nok gjort en bedre jobb med å vise hvorfor akkurat disse argumentene var mer relevante enn bare fordi vi hadde boken for hånden. Grunnen er nok ikke verre enn at den er mer kjent og henvist til blant religionsfilosofer enn mange andre bøker med kritikk av et kristent gudsbilde.

Før jeg kommer til slutten av omtalen av Eksisterer Gud? kan tas en kort runde innom en mer generell kritikk i anmeldelsen.
Det eg saknar i desse bøkene, er refleksjon rundt nyateismen i Noreg. Bøkene tar gjerne utgangspunkt frå utlandet, som er lite talande for korleis det er med nyateisme blant ateistar (og humanistar) her til lands.
Ja, siden vi ikke skrev om nyateismen i noe land, er nok ikke vår bok mest i tankene her. Til gjengjeld er det mer enn en smule underlig at ikke min Svar på tiltale fra året før er omtalt, siden den også berører den norske scenen.

Grunnen er muligens ikke verre enn at Dan-Raol fikk tak i feil bok for oppdraget.

Den siste innvendingen til Eksisterer Gud? peker tilbake på - eller drar teppet litt vekk under - den første kommentaren, om "den lutherske Gud".
Ein kan og meine at refleksjonen rundt kor representativt synet til forfattarane er blant kristne, ikkje er spesielt grundig, og det kan sjå ut som Søvik og Davidsen litt vel fort konkluderer med at gudsbiletet deira er det rådande i Den norske kyrkje – og blant norske kristne generelt. Det er forståeleg at forfattarane vil konkludera slik (og gudsbiletet deira er eit eg absolutt trur Dnk kan vere godt tent med), men høgt uvitskapleg. Søvik og Davidsen er dei første eg har sett med dette konkrete gudsbiletet. Ein kan og håpe at denne boka er med på å gjere noko med det
Oppfatter man bokens Gud som spesielt luthersk, er det underlig å tenke at dette ikke er et ganske vanlig gudsbilde i DnK eller blant norske kristne. Men siden vi ikke oppfatter den som spesielt luthersk, og har hentet mye fra en bredere, klassisk tradisjon, har nok anmelderen et poeng.

Ikke fordi gudsbildet er ukjent i Dnk, men fordi det ikke er vanlig å presentere Gud såpass tydelig og utfyllende, og med den type terminologi.

Vi mistenker uvitenskapelig nok, men mer enn anekdotisk siden en av forfatterne er godt kjent med pensum og undervisning ved teologiske læresteder, at dette gudsbildet ligger til grunn for mange teologers oppfatning av Gud.

Samtidig er ikke religionsfilosofiske vinkler vanlig i hverdagen, spesielt ikke blant folk flest. Snakker noen om Gud, gjelder fort personlige bilder og uttrykksmåter. Det finnes også teologiske tradisjoner for å si minst mulig om Gud (tanken er at vi kun kan si konkret hva Gud ikke er). Noen oppfatter også religionsfilosofiske vinklinger som for rasjonalistiske og/eller abstrakte til å hjelpe i livets utfordringer, uten at det alltid er lett å se alternativene som mindre abstrakte.

Det er uansett ikke vanskelig å støtte at bokens gudsbilde bør bli mer kjent og akseptert i Dnk (og andre steder), og håpe at boken kan bidra til det.

Så får vi håpe og tro at anmeldelsen kan gjøre boken mer kjent.

mandag 4. juli 2016

Filmanmeldere og fakta

For oss som vokste opp på 70-tallet gjorde Olsenbanden at vi leste filmanmeldelser med motsatt fortegn.

Dess mer kritikerne mislikte en film, dess bedre visste vi at vi måtte se den.

Grunnen var ikke bare ulik humor, men utfordringen når anmeldere foretrekker Bergman fremfor Bond, Eisenstein fremfor Egon. I dag har jeg mindre grunn til å lese anmeldelser på denne måten, sikkert også fordi min smak er noen millimeter annerledes enn for førti år siden.

Men selv når anmeldere er utidige nok til å ha en annen smak, er det liten grunn til å blåse seg opp. Derimot øker oksygeninntaket når de bryter med allmenne fakta. Det blir ikke bedre når bakgrunnskompetansen mangler - noe som inntreffer oftere dess mer anmelderen tror han er lommekjent med filmens tema eller sjanger.

Som for sommerens Legend of Tarzan. Altså en person mange anmeldere er sikre på at de kan det meste om. Dermed ingen grunn til å sjekke annet enn hva anmeldere i store aviser skriver.


De vet at Tarzan ble oppdratt av gorillaer, knapt kan snakke i annet enn enstavelsesord og langdryge brøl, alltid går i lendeklede og viser at det må en hvit mann til for å redde svarte og jomfruer i nød.

Kort sagt lavpannet underholdning som ikke blir bedre av sjåvinistiske uttrykk for vestlig kolonialisme og maskulin selvgodhet.

Er filmen annerledes på noe punkt, avslører den en pinlig tidsriktig revisjonisme. Dess større grunn til å slå seg på brystet og brøle.

Man har kort sagt ikke lest en eneste Tarzan-bok. Eller eventuelt gjennom heller fargede briller.

Dermed er det i 2016 like forutsigbart at en Tarzan-film kan slaktes med samme iver som mangani i en Dum-Dum-dans, som at mye av kritikken av - og ikke minst innstillingen til - filmen bygger på myter.

For en anmelder er det selvsagt en fordel. Man slipper å følge så nøye med på filmen. Mye virker skrevet på forhånd. Anlegger man en passe kynisk holdning og sper på med finurlige ordspill, er man garantert friske overskrifter og ingresser.

Og å deise pladask i bakken når folk flest ser filmen.

Dermed er det få nyere filmer der kritikere har skilt større lag med publikum enn denne, i øyeblikket Critics 35% (5 av 10 poeng ) og Fans 74% (4 av 5 poeng) på Rotten Tomatoes. Det er imidlertid et godt tegn at scorene har steget etterhvert som stadig flere faktisk ser filmen.

Likevel farges mange anmeldere av at Tarzan representerer alt vi har lært å forakte.
Like another great English literary hero, James Bond, Tarzan also taps into latent notions of colonialism and Great Britain’s cautiously cozying up to what it considered more exotic cultures.
................. 
In the DNA of the character is the idea that a clever white man can bring order to the “dark continent” through his own brand of clearly delineated, culturally specific morality.
Liker man Tarzan, er man kort sagt ufølsom for imperialisme og europeiske overgrep. Og selv om den nye filmen har svært så positive svarte hovedpersoner, er det bare et spill for galleriet.

En Tarzan-film er egentlig rasistisk, selv når den ikke er det.

Og enda verre (her er det bare å holde seg fast), anakronistisk.
Tarzan encounters African tribes and Samuel L Jackson – the go-to actor for any film that wants to make sure black people buy tickets – is shoehorned in as a real-life historical figure named George Washington Williams. 
So, a story that’s usually about Europeans conquering the untamed wilderness now has a few more black people in it. Does that make Tarzan less anachronistic?
Enten du er svart eller hvit, har du altså latt deg lure hvis du liker filmen. Du er verken oppegående eller oppdatert.

For andre seere skuffer filmen fordi det ikke er den Tarzan de er vante til, enten det er Disney- eller Weissmuller-versjonen. Ikke er den søt, ikke er den nostalgisk, ikke går Tarzan i lendeklede.

Er det ikke en søt tegnefilm, blir stemningen sur. Kommer ikke Tarzan-brølet hvert femte minutt, er det ikke ørens lyd å få. Går han ikke lendeklede, sønderriver man sine klær.

Snakker Tarzan mer enn enstavelsesord, vet man ikke hva man skal si.

Noe som bekrefter at man verken har lest Edgar Rice Burroughs originale bøker, Russ Mannings spenstige serier, eller Joe Kuberts noe mer brutale (eller realistiske for å si det eufemistisk) eller enda mer moderne og ... mindre Disney-inspirerte serier.

Dermed er det en samfunnsplikt å liste noen feller anmeldere av Legend of Tarzan kommer til å gå i, med krok, snøre og søkke.


1: Gamle Tarzan-filmer handler om Tarzan

Nei, de fleste handler om en konstruert figur fra 1930-tallet, i en serie stort sett B- og C-produksjoner med få andre likheter med de litterære foreleggene enn navnet og jungelen. Bøkenes Tarzan er som tegneserienes, intelligent og kunnskapsrik, selvstendig og snarrådig. Han nærer en sterk avsky for alt som smaker av dobbeltmoral og renkespill, noe han stort sett kun finner i de hvite sivilisasjonene han møter, i og utenfor bortgjemte daler i Afrika.

Dette er ikke bare noe man ser 80 år senere. Det var like opplagt på 30-tallet også for Edgar Rice Burroughs. I irritasjon over Weissmullers idiotfremstilling lar han Tarzan i slutten av Tarzan and the Lion Man besøke Hollywood for å bli vurdert i rollen som, ja, Tarzan.
"Hello, Ben!" the casting director greeted Goldeen. "I think I've got just the man for you. This is Mr. Clayton, Mr. Goldeen."
"For what?"
"For Tarzan."
"Oh, m-m-m."
Goldeen's eyes surveyed Clayton critically for an instant; then the production manager made a gesture with his palm as though waving them away. He shook his head. "Not the type," he snapped. "Not the type, at all." 

2: Tarzan er en lavpannet analfabet

Nei, han er intelligent og velartikulert, i motsetning til enkelte regissører av amerikanske B-filmer.

I sin barndom lærte Tarzan til og med å lese på egen hånd ved å studere ABC-bøkene etterlatt i foreldrenes hytte, og senere et utall kjente og høyst ukjente språk.

Tarzans kjennetegnes like mye for intelligens som Sherlock Holmes.

Selv ikke i filmene sies "Me Tarzan, You Jane". Noe så knotete ville uansett vært utenkelig i noen bok, selv ikke i den første der han lærer å skrive engelsk, men snakke ... fransk.

En vri pussig få filmanmeldere plages med at har manglet på lerretet.


3: Tarzan-forfatteren er en lavpannet analfabet

Burroughs er muligens ikke den amerikanske forfatteren med høyest IQ eller utdannelse, men bøkene berører stadig historie og naturfag med mer enn noen knivsegger innsikt, spesielt biologi.

Og ikke alltid uten understatements og humor som biologen i Tarzan and the Lion Man.
"I had always been intrigued by Lamarck's investigations and later by Darwin's. They were on the right track, but they did not go far enough; then, shortly after my graduation, I was traveling in Austria when I met a priest at Brunn who was working along lines similar to mine. His name was Mendel. We exchanged ideas. He was the only man in the world who could appreciate me, but he could not go all the way with me. I got some help from him; but, doubtless, he got more from me; though I never heard anything more about him before I left England.
Noe som altså løser gåten om hvor Mendel fikk troen på arvelæren fra. Og understreker hvor nærmest religiøst opptatt Burroughs var av evolusjonslæren og udødelighet.
"I determined that heredity could be controlled through the transference of these genes from one individual to another. I learned that the genes never die; they are absolutely indestructible—the basis of all life on earth, the promise of immortality throughout all eternity. 
Og hans evne til å la gale vitenskapsmenn rable som bare de kan.
"I was certain of all this, but I could carry on no experiments. Scientists scoffed at me, the public laughed at me, the authorities threatened to lock me up in a madhouse. The church wished to crucify me.
For krimlesere kan det også være interessant at fingeravtrykk er et sentralt poeng i de første to Tarzan-bøkene, noe ingen filmanmeldere kommer til å nevne.


4: Tarzan er propaganda for kolonimakten

Mens filmanmeldere nok heller burde vært pro
paganda for research. Det er få skikkelser det er lettere å skrive fantasier om enn Tarzan. Det blir ikke vanskeligere hvis man føler seg forpliktet på - eller viktig av - analyser i nymarxistisk ånd.

Og ikke kjenner Tarzan fra mer enn gamle filmer man har lest om.

I realiteten har Tarzan i bok etter bok, i tegneserie etter tegneserie, og i opptil flere filmer, kjempet mot imperialisme og inntrengere.

Enten de er russere eller tyskere, japanere eller arabere.

Enten de er på safari eller gulljakt, fra USA eller enda mer bortgjemte sivilisasjoner med gale og grusomme etterkommere av alt fra romere til korsfarere.

Burroughs skrev bøkene et godt stykke på vei som sivilisasjonskritikk, inkludert oppgjør med brutale og selvgode hvite, brune, svarte eller gule, langhalete eller langhårete, mytterister eller adelsmenn, filmteam eller forbrytere, kvinner eller menn.

Tarzans sympati er ikke på sivilisasjonens side, men sin egen.

Han er friest når han er alene i jungelen.  Hans mest heroiske medspillere er de i aller høyeste grad innfødte svarte Waziriene, den eneste større gruppe mennesker han trives med.

Men her har faktisk norske filmanmeldere en liten unnskyldning. På første side i første Tarzan-bok på norsk, kan vi lese at John Clayton sendes i "et bestemt oppdrag til en av koloniene" Afrika. Den forkortede norske teksten røper imidlertid ikke hva oppdraget er.
Dermed er det fritt frem for norske lesere å spekulere i hvilke grufulle overgrep mot de innfødte Tarzans far skulle utføre.

Vi må til originalteksten for å finne svaret.
From the records of the Colonial Office and from the dead man’s diary we learn that a certain young English nobleman, whom we shall call John Clayton, Lord Greystoke, was commissioned to make a peculiarly delicate investigation of conditions in a British West Coast African Colony from whose simple native inhabitants another European power was known to be recruiting soldiers for its native army, which it used solely for the forcible collection of rubber and ivory from the savage tribes along the Congo and the Aruwimi. The natives of the British Colony complained that many of their young men were enticed away through the medium of fair and glowing promises, but that few if any ever returned to their families. 
The Englishmen in Africa went even further, saying that these poor blacks were held in virtual slavery, since after their terms of enlistment expired their ignorance was imposed upon by their white officers, and they were told that they had yet several years to serve. 
And so the Colonial Office appointed John Clayton to a new post in British West Africa, but his confidential instructions centered on a thorough investigation of the unfair treatment of black British subjects by the officers of a friendly European power. Why he was sent, is, however, of little moment to this story, for he never made an investigation, nor, in fact, did he ever reach his destination
Den første Tarzan-boken er altså like revisjonistisk som den seneste filmen. Og det er vanskelig å unngå konklusjonen at den nettopp refererer til den belgiske Kong Leopolds overgrep i Kongo fra
1880-tallet, der første bok starter.


5: Tarzan forsvarer Europa mot hedendom eller gudløshet

Hvis det er en form for tro bøkene forsvarer, er det Burroughs' usvikelige tro på evolusjonslæren med den britiske overklassen som dens ypperste uttrykk. 

Bøkene mangler ikke oppgjør med religion, inkludert kristne sekter. Det er en naturlov at religion handler om gale yppersteprester (eller enda oftere prestinner) som ofrer mennesker til gudene, særlig unge damer. Muslimer driver slavehandel. Kirken forfølger vitenskapsmenn.

Heldigvis gjennomskuer Tarzan ved sin intelligens renkespillet, ondskapen og uvitenheten.


6: Tarzan ble oppdratt av gorillaer

Det følger full garanti med at filmanmeldere flest vil fortelle at Tarzan vokste opp med gorillaer. Noe som igjen bekrefter at man ikke har lest en eneste Tarzan-bok eller ikke er kjent med hvor opptatt Burroughs er av evolusjon.

Myten blir ikke mindre av at gorillaer fremstilles som Tarzans livsfarlige fiender.

I første bok gjøres det klart at han i stedet vokser opp med en ukjent apeart, mangani, På noen områder nærmere mennesker enn gorillaer, med både språk og enkle former for kultur, inkludert den allerede omtalte dansen om Dum-Dum-trommene.


7: Hylet er typisk og talende for Tarzan som figur

Siden det ikoniske Tarzan-hylet ikke dukket opp før i 1932, altså etter den sekstende boken og tyve år etter første fortelling, og det kun på film, kan nok tenkes mer typiske trekk.

Ja, det stemmer at Tarzan i bøkene noen ganger istemmer noe som kalles hanapenes seiersbrøl, men det er verken særegent for ham eller for å påkalle oppmerksomhet.

Hylet er en filmeffekt som tok så mye av at den nå brukes i helt andre filmer, ofte som comic relief. Altså typisk og talende for filmregissører.


8: Bøkene er barn av sin tid

Denne myten er nok nærmere sannheten, på samme måte som mange filmanmeldere er barn av sin tid.

Men at noe er barn av sin tid, betyr ikke at alt er høyst ukorrekt eller at alle påstander man hører om dette er rett. Og siden de fleste lesere i dag er barn av en annen tid, skal det godt gjøres å la seg rive med av mer eller mindre skjeve syn på kvinner, gorillaer og russere, med et lite forbehold om sistnevnte.


9: Tarzan-fans tror dette er stor litteratur

Nei, men de vet at Tarzan er stor myte.

Noe som ikke er carte blanche for at filmanmeldere sprer myter om Tarzan.

fredag 1. juli 2016

Alarmerende kreasjonisme

Da legger jeg ut mitt mitt svar til Kaare Skulands alarmerende kreasjonistiske tekst i Korsets seier.

Som så ofte er motivasjonen for kreasjonisme å redde kristen tro. Med andre ord så velment at det kan være vanskelig å diskutere, uten å misforstå eller mistro hverandre.  

Er man opptatt av frelse, er det ikke enkelt å være objektiv til vitenskap. Den må i tillegg per definisjon være feil eller feiltolket, siden Bibelen er sann. All kristen tro ramler om noen forlater den smale vei der verden er skapt på seks dager og biologisk død kom med Adam. 

Kristne som sier noe annet er dratt etter nesen av en ateistisk vitenskap og blinde for hva som står på spill.


Med et slikt utgangspunkt er det vanskelig å ta kritiske innvendinger rolig og i beste mening. Det er ikke enklere å endre syn hvis man har investert mye prestisje og personlig autoritet i slike tolkninger. Eller av andre grunner har falt for den kreasjonistiske fristelse, slik jeg selv gjorde i min ungdom.

Korsets Seier har forøvrig bekreftet at innlegget er mottatt, men så langt er det ikke satt på trykk eller lagt på nett, så vidt jeg kan se.  Vi får håpe de gjør det om ikke for lenge, siden Kaares nå har ligget ute i to uker uten annen kritikk enn i kommentarfeltet.

Skapelse og frelse
Kaare Skuland hevder i Korsets Seier 17. juni at «hele den kristne tro og bekjennelse forvitrer» hvis vi ikke tror på en skapelse på 6 dager for mellom 6-10 000 år siden. For slik har «bibellesere forstått teksten opp gjennom hele den jødiske og kristne historien». Hvis fossilene stammer fra før Adam ble skapt «kan vi ikke lenger snakke om at døden kom ved Adams syndefall. Og da blir jo Jesu frelsesverk bare en liksom-gjenopprettelse». 
Men dette er problematisk på så mange måter at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. For det stemmer verken med kirkehistorien, Bibelen eller vitenskapen. Mye kan i stedet knyttes til en reaksjon på moderniteten, slik vi spesielt ser i kreasjonistbevegelsen som vokste frem i USA på 1960-tallet.

Det er kort sagt ikke tilfeldig at verken paven eller ortodokse patriarker, den anglikanske kirken, mange evangelikale eller pentekostale kirker står for dette. I likhet med flere av forfatterne av det sentrale verket for amerikanske fundamentalisme, «The Fundamentals» fra hundre år tilbake.  
For ikke å si en så sentral kristen leder i Norge som Ole Hallesby. 
Saken blir ikke bedre av at dette bidrar til å dra teppet vekk under kristen tro. Får ungdom høre at de enten må tro på skapelse på 6 dager eller bli ateister, er valget dessverre lett når de setter seg inn i naturvitenskap.

Hva er så realitetene?

1) Sentrale kristne bibellesere har ikke tatt 6 dager bokstavelig gjennom historien
Den mest toneangivende tenkeren i senantikken var kirkefaderen Augustin (354-430). I hans bok om den bokstavelige betydningen av Første Mosebok, tar han ikke med den største selvfølge alt bokstavelig. I stedet åpner han med å spørre om alt må tas billedlig.

«Når noe fremstilles som fortellinger, må vi spørre om alt kun skal tas billedlig, eller om det også må bli utlagt og forsvart som en nøyaktig rapport om hva som skjedde. Ingen kristen vil våge å si at fortellingen ikke skal tas billedlig». 
Han ser det også som viktig å tolke teksten i lys av hva selv ikke-kristne vet «av fornuft og erfaring». Ellers kan vi misforstå og dumme oss ut. Vi fremstår uvitende og mister troverdigheten når vi skal snakke om sentrale ting som Jesu oppstandelse. 
Når Augustin ikke tok skapelse på seks dager bokstavelig, var grunnen at en allmektig Gud ikke trengte så lang tid som seks dager. Dermed tenkte Augustin at alt var skapt på en gang, som potensiale. På samme måte som man kunne skape trær ved å lage frø som vokste over mange år, hadde Gud lagt frøene til videre utvikling inn i skaperverket.

Augustins poenger var kjente og sentrale hos middelalderens største filosof, Thomas Aquinas (1225-1274). Han henviser med den største selvfølgelighet til Augustins prinsipper for bibeltolkning. På den dagen Gud skapte himmelen og Jorden «skapte han også alle planter på marken, ikke fullt ferdig, men før de hadde “grodd fram”, altså potensielt». 
Poenget er ikke om Augustin eller Aquinas hadde rett i sine tolkninger, kun at langt fra alle bibellesere i historien har lest Bibelen slik at den krevde en tro på skapelse på seks dager.

2) Bibelen sier ikke at biologisk død kom med Adam
Et motiv hos mange kreasjonister er bekymringen for at evolusjon gjør frelsen meningsløs. Uten noe syndefall, kan det ikke ha vært behov for at Jesus kom til jorden og beseiret synden og døden slik Paulus sier i Romerbrevet. 
Skal man bruke dette til å avvise naturvitenskap og de største kirkesamfunnene, må man være helt sikker i sin teologi. Dermed er det viktig å forstå at dette bygger på flere forhold som langt fra er sikre og ikke støttes av Bibelen. 
For det første døde ikke Adam og Eva den dagen de spiste frukten av kunnskapens tre, til tross for at Gud tydelig hadde sagt at «den dagen du spiser av det, skal du dø». Enten kan vi ikke ta ordet «dø» bokstavelig, eller ikke ordet «dagen» - eller ikke begge deler. Det gjør seg ikke å spørre «Har Gud virkelig sagt?».

Tolker vi i stedet «skal du dø» som «skal du bli biologisk dødelig», leser vi ikke teksten som den står. Dermed er det vanlig å forstå dette som «åndelig død», altså at synden førte til et brudd, at Adam mistet livet med Gud. En parallell kan være at Jesus ikke avskaffet biologisk død i denne verden for to tusen år siden, men ga oss alle muligheten til liv med Gud her og nå. 
For det andre avviser ikke Bibelen biologisk død før syndefallet. Tvert i mot er det tydelig at Adam og Eva var skapt dødelige, ellers ville ikke Gud stengt dem ute fra Livets tre, i bekymring for at mennesket bare «ikke strekker hånden ut og tar av livets tre også, så det spiser og lever evig!»

For det tredje avviser ikke Bibelen at dyr døde før Adam. Slik Paulus sier i Romerbrevet 5 handler dette om at døden rammet «alle mennesker fordi alle syndet».

For det fjerde er et sentralt poeng allerede fra første kapittel i Romerbrevet at vi alle er ansvarlige for våre egne tanker, ord og gjerninger. Selv om Paulus etter noen kapitler henviser kort til Adam, kan det leses som et pedagogisk grep, en symmetri for å formidle betydningen av hva Jesus gjorde, som (i Bibelens billedspråk) «den andre Adam».

Den historiske sannheten i Jesu oppstandelse avhenger ikke av om Adam førte biologisk død inn i verden. I likhet med at det er sant at vi kan få tilgivelse av Gud, for Jesu skyld.

3) Normal vitenskap støtter ikke at jorden er 6-10 000 år gammel
Det finnes mange og overbevisende argumenter for at jorden er milliarder av år gammel, noe ikke minst ungdom fort vil oppdage. Som tidligere kreasjonist er jeg kjent med motargumenter, men de holder ikke i møte med seriøs forskning. En aktuell bok om dette er den rikt illustrerte gjennomgangen kristne fagpersoner har gjort i Grand Canyon - Monument to an Ancient Earth, Solid Rock Lectures, Tulsa Oklahoma, 2016. 
Det er flott at Kaare Skuland formidler kristen tro i spenstige romaner og prekener. Men det hadde også vært flott om han var mindre avvisende til andre måter å forstå Bibelen og vitenskapen på enn kreasjonisme.

torsdag 23. juni 2016

Sekularisme og annet kristent

Det er lenge siden jeg sluttet å bli gledelig overrasket over å bli gledelig overrasket over Humanist.

Denne gangen er temaet Sekularisme og tanken om moralsk likhet og da er konklusjonen selvsagt, slik alle medlemmer av Human-Etisk Forbund har fått inn med morsmelken, at dette egentlig er kristne verdier.

Eller kanskje man skal være realistisk nok til å innse at langt de fleste ikke har det.

I likhet med mange kristne, tross til dels spede forsøk på Dekodet på å si noe annet.

Derfor er det flott at filosofen Morten Fastvold ikke er skuddredd når han skriver om en ganske så spennende bok jeg dessverre ikke har rukket å lese like nøye.
Men er det nødvendigvis en motsetning mellom sekularisme og religiøsitet? Enkelte, som Larry Siedentop, en britisk professor i intellektuell historie, mener at det ikke er det. I boka Inventing the Individual. The Origin of Western Liberalism, som utkom på Penguin i 2015, rokker han ved den oppleste og vedtatte sannheten om at sekularisme og religiøsitet er motpoler. Han hevder at dette er en falsk motsetning – iallfall hvis vi med religiøsitet sikter til kristendommen.
Noe som er greit om man vil unngå fordummende fraser om hva "religion" og "religiøse" er og gjør.

Eller om at kristendommen ikke ble bra før reformasjonen eller opplysningstiden.
Siedentop hevder – oppsiktsvekkende nok – at sekularisme og kristendom ikke bare kan forenes, men at sekularisme i bunn og grunn er et produkt av kristendommen. Kristendommen hadde nemlig helt fra starten av en sekulær kime som opp igjennom århundrene fikk vokse. Og det på et vis pavekirken ikke hadde forutsett, og som ga støtet til et både sekulært og liberalt tenkesett som etter hvert også skulle komme til å rette seg mot pavekirken selv.
Noe som gikk såpass hardt for seg at pavekirken lenge (noen steder fortsatt) ble fradømt all humanitet og sett som skoleeksemplet på hvor ille "religion" (hva nå det er) er, fra franske opplysningsfilosofer til norske kulturradikale.

Likevel har  livssynshumanister og kristne langt mer felles enn det virker på Dagsnytt atten.
Vi kommer heller ikke utenom at livssynshumanismens sterke vektlegging av alle menneskers likeverd gjenfinnes både i liberal tenkning og kristen teologi. I spørsmålet om menneskeverd og enkeltindividets uendelige verdi beveger livssynshumanister og kristne seg på felles grunn.
Noe nok ikke alle livssynshumanister setter like mye pris på å få høre.
Er dette noe livssynshumanister finner besværlig og helst ikke vil bli minnet på? Og er den kunnskapen Siedentop formidler, noe vi helst ikke vil vite av? Fordi det ikke passer med vårt tradisjonelle syn på kristendommen som en hovedmotstander vi knapt kan si noe godt om?
Og da forventer ingen at man trekker inn den sp Monty Python.
I så fall er en scene fra Monty Python-filmen Life of Brian til ettertanke. Jeg sikter til den der lederen i frigjøringsgruppa proklamerer at den romerske okkupasjonsmakten bare har tråkket på folk i generasjoner og aldri har gjort noe bra. Hvorpå et medlem i gruppa mumler et: «Hva med akveduktene?» Jo, lederen må medgi at akveduktene ikke er så ille. Eller gode sanitære forhold, mumler en annen. Ok, greit, sier lederen – og slik fortsetter det, helt til han må modifisere sin kraftsalve til et: «Foruten akvedukter og sanitære forhold og medisin og utdanning og irrigasjon og veier og offentlige bad og lov og orden … Hva har romerne gjort for oss?»
Nå betyr ikke det at Fastvold eller Monty Python hyller den romerske okkupasjonsmakten eller Kirken uten motforestillinger, selv om de altså har gitt oss mer enn akveduktene. Og han forstår at noen livssynshumanister kan ønske seg en annen historie.
Er så grunntanken om moralsk likhet å betrakte som en kristen «akvedukt» som livssynshumanismer bør verdsette? Eller så vi helst at andre lærde kom på banen og bestred Siedentops tese om at vestlig, sekulær, liberal tenkning er et uekte barn av kristendommen?
Fastvold støtter klart første alternativt. Han bruker en metafor fra friidrett. Kristendommen har fungert som en hare i et mellomdistanseløp.
Denne rollen er som kjent å raskt ta teten og holde høy fart i feltet fram til et visst punkt, der favorittene slippes fram for å kjempe om å komme først i mål – og da til en bedre tid enn det de ellers ville ha oppnådd.
Med et slik bilde
utgjør senantikken og middelalderen «haredelen» av løpet, mens renessansen, opplysningstiden og de etterfølgende århundrene er resten av distansen fram til mål. Selv om «haren» kanskje ble en sinke i løpets siste del, må den få sin del av æren for det gode resultatet som ble oppnådd.
Så er det selvsagt vanskelig å si om resultatet i det hele tatt hadde vært mulig med en annen hare. Eller om vi faktisk er i mål. Kanskje er det langdistanse og haren som holder best fart? 

Eller andre som er så dopet på kristenmannsblod at de bryter når virkningen gir seg.

Metaforer kan kort sagt brukes til mangt. 

Med en reflektert analyse av en tankevekkende bok, løfter Fastvold frem poenger som fortjener å heises høyt opp et par ganger om dagen, i hvert fall i enkelte kommentarfelt og kulturdebatter.

Siden vi så fort blir fartsblinde av egne verdier.
Så selvinnlysende er tanken om moralsk likhet blitt for oss i Vesten at vi nærmest tror at den kan sanses – at den kan oppdages bare ved å se på de enkelte menneskene. Vi er nemlig opplært til å se etter det som er felles for oss alle, åpenbare ulikheter til tross. Men det er faktisk ikke innlysende at vi skal gjøre det, da forestillingen om moralsk likhet jo er noe abstrakt – altså en forestilling, en tanke, og ikke noe som kan sanses.
For dette handler ikke om empiri. Som Chesterton sier, tror man ikke at vi er skapt like, sitter man igjen med at vi er evolvert ulike.

Noe Fastvold støtter, i det minste indirekte.
Det som i stedet springer oss i øynene, empirisk sett, er hvor naturlig ulike vi mennesker er, både med hensyn til alder, kjønn, etnisitet, sosial status og rang, samt ytre og indre evner og ferdigheter. Derfor er det ikke rart at folk i den øvrige verden stusser over Vestens kompromissløse betoning av moralsk likhet, og av den store verdsettingen av enkeltindividet som følger av det.
Som du forstår har jeg lyst til å sitere og kommentere hele anmeldelsen, men da risikerer jeg nok en aldri så liten anmeldelse selv.

Mye mot min vilje nøyer jeg meg dermed med konklusjonen.
Hadde ikke kirkens lærde gjennom flere hundre år nedfelt grunntanken om moralsk likhet i form av håndfast jus, er det langt fra sikkert at denne – samt dens tilhørende sekulære og liberale politiske orden – hadde vunnet fram her i Vesten. Kanskje hadde vi da vært mer lik verden for øvrig, ved å legge adskillig mindre vekt på enkeltindividets verdi eller menneskeverd, og ved å ha en langt mer kollektivistisk kultur, der hver og én blir en høyst utbyttbar del i det helhetlige maskineriet.
I så fall blir det feilslått å forbinde sekularisme med moralsk forfall, slik mange kristne og muslimer og andre religiøse gjør. Det røper en manglende kjennskap til historien som livssynshumanister bør unngå. I erkjennelsen av at alt vokser ut av noe annet, og at verken kristendom eller livssynshumanisme oppsto ut av intet, kan vi framheve sekularisme som en helt vesentlig bestanddel av det verdisynet vi her i Vesten er så stolte av. Og faktisk ta kristendommen til inntekt for at sekularisme frembringer mer opplyste og etisk bevisste borgere.
Les resten direkte og ukommentert her.

fredag 17. juni 2016

Koner og konspirasjoner

Muligens var jeg ikke mutters alene om å tro at jakten på de tapte evangeliene ikke kunne bli villere enn Da Vinci-koden, men må blankt tilstå at det var noe, eh, upresist.

For føljetongen om det som på mediamunne kalles Koneevangeliet (som omtalt noen ganger på Dekodet), altså en tekst der Jesus angivelig snakker om sin kone, overgår ikke bare forstanden, det overgår fantasien.

Får vi håpe, for de fleste.

Denne gangen handler det ikke om å vise at det er en moderne forfalskning, men om hvem som gjorde den. Det som avsløres er ikke noe så tamt som vilt, det er helt ellevilt.

I seneste nummer av The Atlantic nøster Ariel Sabar opp trådene i The Unbelievable Tale of Jesus’s Wife i beste detektivstil, vel verdt å lese - hele.


Fortellingen handler om
one of the strangest scholarly mysteries in recent decades: a 1,300-year-old scrap of papyrus that bore the phrase “Jesus said to them, My wife.” The fragment, written in the ancient language of Coptic, had set off shock waves when an eminent Harvard historian of early Christianity, Karen L. King, presented it in September 2012 at a conference in Rome.
Sabar var eneste journalist i rommet og har senere fulgt utviklingen tett.

Det ble tidlig klart at det var mye rart ved fragmentet. Og ikke bare fordi det passet i overkant godt med Kings prosjekt, å løfte frem det hun mener var mangfoldet i urkirken, inkludert kvinners roller.

Som om ikke blandingen av grammatiske feil og plagiat fra Thomasevangeliet var talende nok, oppdaget man også samme skrivefeil i den koptiske teksten som i en onlineutgave fra 2002 av sistnevnte evangelium.
Fra NRKs presentasjon i 2014

Kritikerne ble likevel noen decibel stillere da tester viste at papyrusbiten som teksten var skrevet på, ble datert til 700-tallet, og at blekket ikke inneholdt moderne stoffer.

Men ikke mange minuttene.

For det første var det 6-700 år for sent til å kunne brukes av historikere til å si noe om Jesus, selv om det skulle være ekte.

For det andre ble det pekt på at det ikke var vanskelig  finne en så gammel papyrusbit og blande blekk etter gammel oppskrift.

Likevel tviholdt enkelte på at det kunne være fra 6-700-tallet, muligens basert på eldre tekster.

Så lenge man ikke etterprøvde papyrusbitens tidligere eierskap.

Og det er her neste kapittel i den elleville historien begynner.

Karen King hadde lovet den forrige eieren å få være anonym, men delte innholdet i epostene som fortalte hvordan han hadde fått tak i manuskriptet. Ved å gå de involverte personene etter i sømmene, oppdaget Sabar at sporene stadig mer tydelig pekte i retning av en tysker, Walter Fritz.

Selv om han ikke var bruktbilselger, hadde han vært involvert i tvilsomme transaksjoner i et selskap som solgte bildeler.

Og var en heller iherdig lokal aktivist. Hans leserbrev og engasjement mot kraftlinjer og skatteforslag, viste et salgstalent høyt på bonusstigen.
He wrote eloquent letters to the editor of the North Port Sun. He led neighbors in a successful protest against overhead power lines. He was a regular at the 7:15 breakfasts of the North Port Early Bird Kiwanis Club. And when city commissioners gathered to hash out North Port’s annual budget, Fritz — a tall, lean man with chiseled features and dark hair, to judge by a video of the meeting — sat through hours of tedious discussion for a chance to harangue the elected leaders about a proposed recession-year tax hike.
Ved ulike typer nettsøk oppdaget Sabar at Fritz var godt kjent med egyptisk kultur og historie, noe som ikke er ugreit om man skulle skrive en tekst på koptisk.

Det hører med at han var synsk nok til å registrere domenet gospelofjesuswife.com før Karen King gikk offentlig ut med funnet.

Andre søk viste at Fritz allerede i studiedagene på slutten av 1980-tallet beveget seg rundt i dress og Mercedez, mens medstudentene tok trikken i t-skjorter.

Den videre karrieren bekrefter manøvreringsevner av de sjeldne. Noe som gjorde at han til og med tok over etter ingen ringere enn Stasisjefen, Erich Mielke.

På en måte.
After I returned from Berlin to my home in Washington, D.C., I asked the Library of Congress to pull every issue of Stern from 1991 to 1994. After an hour of page-flipping, I found it. In the February 27, 1992, issue, sandwiched between notices about celebrities like Glenn Close and La Toya Jackson, was a photo of Fritz, in a tie and three-button blazer, standing beside a painting of Erich Mielke, the dreaded chief of the Stasi, the East German secret police. 
“Walter Fritz, 27, antiquities scholar, is the successor of Erich Mielke—at his desk in the former East Berlin Stasi headquarters,” the notice began. He wasn’t Mielke’s actual successor, the article made clear, but the head of a new museum in the former Stasi headquarters.
I likhet med det meste andre Fritz involverte seg i, varte det ikke lenge. Mønsteret går igjen. Han lever ikke helt opp til forventningene i jobben, penger forsvinner, deretter han.

Historien blir stadig mer bisarr, bokstavelig talt.
Curious whether Fritz owned any domain names besides gospelofjesuswife.com, I ran a search of Web registrations. When the results came back, I felt as if I’d fallen down a rabbit hole. 
 
Beginning in 2003, Fritz had launched a series of pornographic sites that showcased his wife having sex with other men—often more than one at a time. One home page billed her as “America’s #1 Slut Wife.” The couple advertised the dates and locations of “gangbangs” and asked interested men to e‑mail “Walt” a photo and phone number, so he could clear them to attend. 
Greit nok oppgir ikke Sabar noen linker her. Til gjengjeld linker han til Da Vinci-koden.
I wondered whether Fritz and his wife had seen in the book a way to sanctify their adventurous sex life, to cloak it in the garb of faith. The couple launched their first porn site in April 2003, a month after The Da Vinci Code was published. Perhaps they had spun a fantasy of Fritz—whose birthday happens to be Christmas—as a kind of Jesus figure, and his wife as a latter-day Mary Magdalene.
Som på enda flere måter ble involvert i nyreligiøse prosjekter. Eller mer presist kanal for guddommelige stemmer, som nok kunne imponert mer med evnen til å finne troverdige talerør.
In 2015, Fritz’s wife self-published a book of “universal truths” that she claims is a product of divinely inspired “automatic writing.” God and the archangel Michael, she says, speak through her. The dates on its diarylike entries overlap with the papyrus owner’s e-mail courtship of King. “Knowledge as you know, is what brings forth the fortune,” she wrote in the penultimate entry, dated August 29, 2012, less than three weeks before King’s announcement in Rome. “For all the Bibles and all the churches in the entire world, cannot give you what you can give to yourself.”
Historien blir ikke mer edruelig når en viss sveitsisk hotelleier dukker opp i kulissene. For Fritz hevdet selv at han hadde kjøpt papyrusbiten fra østtyskeren Hans-Ulrich Laukamp som han møtte ved et foredrag i Berlin.
He had first met Hans-Ulrich Laukamp in Berlin in the early 1990s, at a talk by the best-selling Swiss author Erich von Däniken, who’d become famous in the late 1960s for his theory that space aliens - or “ancient astronauts”- helped build the pyramids, Stonehenge, and other landmarks that seemed beyond the capacities of “primitive” man.
Walter Fritz har likevel gangsyn nok til ikke å hevde at papyrusen kom fra Ancient Aliens.

mandag 13. juni 2016

Orlando Furioso

Dagen etter at en tilhenger av ISIL myrdet 49 gjester på en homsebar i Orlando, er vi ikke bare i sorg. Reaksjonene veksler mellom frustrasjon og frykt, sinne og avsky.

Mange deler bekymring for lynsjing og feilslutninger. Vi må ikke dømme alle muslimer for hva én ganske forstyrret gjorde. Det kunne jo like gjerne vært en forstyrret sørstatsbaptist.

For noen gir dette anledning til å vise kjærlighet, for andre å ri kjepphester.

Ikke få understreker at oppgjør med homohat krever et oppgjør med religionene. Spesielt for islam. Og for kristne. Det mangler ikke kritikk av amerikanske våpenlover.

Eller av hvite, middelaldrende menn som er kritiske til islam.

Av flere grunner går tankene til diktverket Orlando Furioso, første versjon utgitt i 1516. Karl den stores rasende ridder Roland ødelegger alt og alle på berserkergang gjennom Europa og Afrika.

Etter å ha mistet vettet av kjærlighetssorg til en hedensk prinsesse som har falt for en sarasener.

Han blir først reddet når ridderen Astolfo flyr til månen der som kjent alt som er tapt på jorden finnes. Han bringer med seg Rolands vett på en flaske og gir ham forstanden tilbake.

Resultatet var ikke bare at han kom seg ut av forelskelsen. Han kunne krige med fornyet energi mot en muslimsk invasjonsstyrke, noe Europa ikke var ukjent med verken på 800- eller 1500-tallet.

Raseri og massakrer er altså ikke noe nytt i historien.

Det har ikke manglet kandidater å la det gå ut over. Selv om man til tider sterkt kan savne sansen for proporsjoner, sammenhenger og hva som er reelle trusler.

La oss derfor håpe vi ikke må helt til månen for å finne fornuften når vi diskuterer hendelsene i Orlando - og reaksjonene på dem.

Inkludert bakgrunnen for at hundrevis av homofile piskes og/eller drepes hvert år i muslimske land. Uten at vi dermed oppfatter det store flertallet muslimer i Vesten som en invasjon.

For det er lett å fordreie perspektivet når man er forelsket i et ideal eller rasende mot en gruppe. Tunnelsyn trumfer forstanden. I frykt for å kaste bensin på bålet islamismen har tent, rettes kraftige søkelys mot gnistene i andre grupper.

I møte med det man ser som Svartedauden i kommentarfeltet, er det viktig å piske seg selv, eller i hvert fall dem som står såpass nær at det nesten blir selvkritikk.

Dermed synes noen det er viktig å understreke at bakgrunnen er akkurat som i Norge. Vi har ingen grunn til å slå oss på brystet. Også vi hadde dødsstraff for homofile, helt frem til 1842.

Ja, det er greit og opplysende å se dette i historisk perspektiv. Men det er også greit å sammenligne praksis. Ikke alt som ligner er likt.

Selv om lover speiler holdninger, er det ikke sikkert de speiler handlinger. For det er ikke slik at homofile ble henrettet i hopetall i Norge på 1800-tallet. Eller på 1700-tallet. Eller på 1600-tallet. For ikke å si 1500-tallet

Eller middelalderen. Selv om det hjalp at det ikke var dødstraff for homofili på den tiden.

Noe slikt ble ikke innført før i Christian Vs Norske lov fra 1687, fra perioden etter reformasjonen da man i misforstått iver lot seg inspirere av feil steder i Det gamle testamentet.

Sagt på en litt annen måte er antall henrettede for homofili i Norge null. Man kjenner ikke til et eneste tilfelle. Ingen.
Det fantes forbud mot homoseksuelle handlinger allerede i de første ned­skrevne lovene på 1100-tallet. Straffen var tap av formue eller lands­for­visning. Historikere kjenner likevel ikke til at noen ble straffet for dette i middelalderen. Etter reformasjonen i 1536 ble straffene skjerpet. 
Men altså ingen dødsstraff. Det var knapt noen rettssaker. Dette har for de fleste praktiske formål vært sovende paragrafer så langt tilbake i historien vi vet.

Vi snakker kun om to saker før 1842.
Den ene saken man kjenner, er fra Valdres i 1674. En offiser hadde brukt sin myndighet til å tvinge soldater under sin kommando til legemlig om­gjeng­else på «sodomie maner». Det ble holdt avhør, men offiseren hadde rømt til utlandet. Hans kone, som tilhørte adelseliten i Norge, fikk innvilget skils­misse, og saken ble raskt dysset ned. Det ble ingen rettssak.
En mer vanlig menn av folket klarte imidlertid ikke å rømme.
Den andre er fra Kragerø i 1693. Den tiltalte var sagdrengen Aron Åsulsen, som flere beskyldte for usømmelig tilnærminger og for å være skyldig i «dend sÿnd som icke burde nefnes».
Saken ble dermed etter beste evne dysset ned. Drengen fikk en nesten så mild straff som mulig, skulle det først være en straff. Uten at man en gang nevnte lovparagrafen om dødsdom.
Saken om Aron Åsulsen endte med at han ble pisket, kakstrøket, med 29 slag av bøddelen, brennmerket og forvist fra byen. Dommen viste ikke til noen lovparagraf. Aron var på en måte heldig som slapp dødsstraff. Hvorfor det? Det er to muligheter: den ene at er det ikke var mulig å bevise full­byr­det samleie, den andre at dommeren ønsket å skjule saken. Slik unn­gikk man oppstyret en offentlig henrettelse ville medføre.
Så er det en tredje mulighet: Det var ingen presedens i Norge for å henrette homofile, verken i middelalderen, under reformasjonen eller på veien mot pietismen.

Det betyr ikke at det samme gjaldt like lite i andre land, eller at slike lover er noe forbilde. I Sverige ble 20  henrettet i denne perioden.

Ja, homofile i Norge har vært uglesett og sjikanert og oppfattet som lovbrytere og sinnslidende. Dette har imidlertid ikke vært forbeholdt biskoper eller bedehus, det har vært allmenne oppfatninger, uavhengig av livssyn. Der jeg vokste opp på 60- og 70-tallet, var ordet homo et skjellsord forbeholdt gutter som brukte helgene til å lese bøker eller var for kristne.

Ekte mannfolk drakk og dro damer.

Mye av lovgivningen mot homofili i første halvdel av 1900-tallet (i Norge frem til 1972) stod i tradisjonen fra Richard von Krafft-Ebings verk Psychopatia Sexualis fra 1886, der han så "seksuelle perversjoner" i evolusjonært lys, som resultat av "degenerativ arv". Dette ble ført videre og forsterket på 1940-tallet av psykoanalytikeren Sandor Rado.

Så sent som i 1968 mente en rimelig mainstream psykiater som Charles Socarides at homofili var enda mer patologisk enn tidligere antatt, men kunne helbredes.  

Selv om vi i dag ikke tenker på denne måten, finnes det dessverre andre stemmer i land noen liker å sammenligne oss med.

Men skal vi snakke om forholdene for homofile i historien, er det mer enn noen bøtter Nefudørkener og Rub' al Khali mellom Norge (eller Israel) og land som Saudi Arabia, Iran og Jemen, for ikke å si ISIL.

Skulle man rase mot noen i dag, bør man altså se lenger enn tvitring og troll i kommentarfelt.

tirsdag 7. juni 2016

Vi burde alle ta del i Kirkens fastetid

Når Aksel Braanen Sterri forkynner at Vi burde alle ta del i ramadan, stiller han seg trygt i Dagbladets tradisjoner. Ikke for den gamle traveren å være mot kirken, men for kvinnelige prester.
I stedet er han mot islam, men for islamsk praksis.

Mens Braanen Sterri tidligere i år hevdet at Religion er en parasitt på den verste delen av menneskehjernen, er det vanskelig ikke å lese ham nå som at menneskehjernen har godt av religion, bare den er muslimsk.
Da er ramadan, muslimenes årlige fastemåned, i gang igjen. Å holde seg vekke fra både mat og drikke (inkludert kaffe og alkohol!) mellom soloppgang og soldnedgang, og avstå fra både sex og tobakk, i en solfylt juni-måned virker fremmed på de fleste nordmenn. Det er imidlertid mye sekulære eller kristne nordmenn kan lære av denne religiøse høytiden.
Det vi også kan lære, er at Braanen Sterri er ukjent med kristen tro og tradisjon, uten at det er en bombe. Og ikke bare fordi han skjærer all "religion" over én kam til en meningsløs generalisering.

Sagt på en annen måte ville han nølt noen smuler med å si at skribenter er en parasitt på den verste delen av menneskehjernen.

Men enda mer fordi han som så mange i Dagbladets historie ikke kommer på at det kan finnes gode kristne tradisjoner. Research krever et minimum av kompetanse.

Den som vet det ikke er noe å finne, leter ikke.

Å tro at kristne kan lære faste av muslimer, er som å tro at brasilianere kan lære fotball av nordmenn.

I stedet for å se etter kristne fastetradisjoner, går han over bekken etter vann. Det eksotiske og fremmede frister alle som vil fremstå som åpne og nytenkende. Det velmente oppfattes som det veltenkte.

Samtidig er det ikke en dårlig verdi å glede andre ved å se etter noe de kan lære oss.   
Hele prosessen er ment å frigjøre konsentrasjon til åndelig fordyping og benyttes til å kvitte seg med tanker og disposisjoner som ikke er gode, som grådighet, sjalusi, utålmodighet og manglende selvbeherskelse.
Men så var det dette med research. 

Ramadan handler altså om ikke å spise eller drikke mellom soloppgang og soldnedgang (noe som i seg selv er en utfordring i Norden). Konsekvensen bør være opplagt. Lavt blodsukker hjelper ikke på tålmodighet og selvbeherskelse. Man stiller uopplagt og sliten på jobb.  Man spiser og drikker dess mer etter solnedgang, sukker frister mer enn ellers. 

I stedet for å hjelpe til å leve sunt, skal det mye til ikke å leve usunt. 

Har man diabetes, bør man avstå eller være svært forsiktig. Har man det ikke, kan man få det. Det finnes bedre slankekurer enn ramadan. 

Selv om det hjelper med disiplin, er det ikke tilfeldig at muslimske nettsteder fylles av råd. Braanen Sterri kan også lese seg opp på Dagbladet som av og til har nyttige artikler, som når diabetikere og andre manes til å være svært nøye med dietten i de 30 dagene ramadan varer. 

Det er nok heller ikke av veien at han leser seg opp på lovgivningen i mange musliske land. Ikke alle ser frem til ramadan med like stor begreistring. Hundrevis blir pisket hvert år for å bryte spise- og drikkeforbudet, blant annet i arabiske land og Iran.

Ikke alle opplever dette som åndelig fordypning og frigjøring.

Og så bør han lese seg opp på kristne fastetradisjoner. Både på hva de er, og hva de ikke er.


For det første kommer den kristne fasteetiden i kjølvannet av en tredagers fest, fastelaven og særlig i katolske land karneval, et ord som bygger på det latinske for ”farvel til kjøttet”.

For det andre varer fasten i 40 dager, fra askeonsdag til første påskedag. Siden det er 46 dager, forstår i hvert fall andre enn journalister at det er søndagsfri.

Siden søndag er helligdag, trenger vi ikke å faste den dagen.

For det tredje er kristen faste ikke å avholde seg fra all mat og drikke. Normalt handler den om å sette av tid og rom til å ransake seg selv i bønn og ettertanke, til å be om tilgivelse for ikke å ha levd som man burde overfor seg selv og sin neste. og til å gjøre godt mot andre.

Man kan også bruke anledningen til å ta seg fri fra Facebook eller fjernsyn, fra å blogge eller kjøre bil.

Dermed kan vi lese i Det gamle testamentet om kongen som ble så opprørt at han fastet hele natten. 

Derfor kan profeten Jesaja (58,5-7) understreke at faste ikke er å kle seg i sekk og aske. Den handler ikke om ytre fromhet, men å hjelpe andre, "sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus"

Det er ikke tilfeldig at det var fra denne delen av Jesaja (mer bestemt fra 61,1) Jesus siterte i hans første tale.

Kirkens Nødhjelp og andre kristne organisasjoner har dermed innsamlingsaksjoner hver fastetid. I 2016 samlet 40 000 bøssebærere inn 32 millioner kroner, selv om de muligens ikke ringte på hos Braanen Sterri.

For det fjerde er det slik at selv om faste er å avstå fra kjøtt og egg, kan man spise fisk og frukt, brød og grønnsaker, selv om det oppfordres til å spise mindre mat enn ellers. 

For det femte er fasten frivillig. Det er en selvpålagt disiplin.

For det sjette kan den nettopp derfor også gjøres hver uke. Hver fredag er fastedag i Den katolske kirken. Man avstår fra kjøtt og spiser i stedet fisk.

Braanen Sterri skildrer det godt når han sier at
Av egen erfaring vet jeg at det å faste, eller leve på svært lite, kan være svært frigjørende for tanken hvis du tar deg tid til å reflektere over erfaringene du gjør deg. Det å foreta et såpass radikalt brudd med den måten en lever på hver dag, gjør at en blir klar over hvor mye man tar for gitt. Det kan føre til at du blir mer takknemlig for det du har og for alt som fungerer og gi en forståelse av hvor mange luksusprodukter vi har gjort til naturlige deler av tilværelsen.
Også kristne har noe å lære av sin egen høytid. I likhet med sekulære nordmenn. Selv om Braanen Sterri nok ikke vil skrive at muslimske nordmenn kan lære av denne kristne høytiden.

Eller mane til at vi alle bør ta del i Kirkens fastetid.

---------------
Oppdatert 07062016 klokken 18:30: Da har Aksel Braanen Sterri rettet kommentaren sin og lagt inn notaen under.

MERK: I en tidligere versjon av artikkelen skrev jeg at kristne også kunne lære av muslimene. Kristne har allerede en fasteperiode. Om den er perfekt innredet, skal jeg ikke si for sikkert. Men de har nok mindre å lære enn oss ikke-religiøse. Jeg har derfor endret henvisningen til "sekulære og kristne" til ikke-religiøse.

fredag 3. juni 2016

Er Norge et kristent land?

Når Minerva slipper neste nummer 7. juni er temaet kirken og politikk og Gud og keiser og kristne verdier og sånn. Altså temaer der alle forholder seg nøytralt og uberørt av følelser. 

I den forbindelse ble en del muligens ikke helt tilfeldige personer stilt to spørsmål som skulle besvares på 900 tegn: 
I følge Norsk Monitor er det i Norge nå 39 prosent som ikke tror på Gud, mens 37 prosent gjør det:
1. Hva legger du i at et land er ”kristent”?
2. Hvordan passer denne betegnelsen på Norge i dag?
Siden jeg var blant de utvalgte og tidligere har hevdet relativt glef refsende at Norge ikke er et kristent land, ble det for kjedelig å dra samme konklusjon. Når jeg i farten leste "900 tegn" som "900 ord", ble første svar også noen hundre smuler for langt.

I hvert fall for media jeg selv har plagsomt lite kontroll over. 

Men der er du ikke nå. Dermed legges ut det første jeg sendte Minerva, lett ompusset for blogg, selv om også 900 ord er alt for kort og andpustent for et slik tema.


Norge - et kristent land?

Selvsagt kan ikke et land ha et livssyn. Selv ikke Jotunheimen tror på jotner. Men innbyggerne har bærende forestillinger og verdier, premisser og praksis. Uten at de alltid bygger på bevisste livssyn.

Når vi kaller et land muslimsk, tenker vi ofte på tettheten av moskéer, forbud mot svinekjøtt og fredager som helligdag. Men når slutter landet å være muslimsk? Straks det er flere hinduister? 

 Når de bruker mer tid på cricket enn Koranen?

Eller sitter det i ryggmargen, med røtter som ikke så lett rives opp? Forstår vi muslimske grunnverdier bedre enn det forslitte kristne grunnverdier? Selv om Knut Arild Hareides ikke helt uten glimt i øyet forklarer at de er «verdiene som til en hver tid er KrFs politikk». 

For dette handler ikke bare om menneskeverd, nestekjærlighet og forvaltersansvar, men om et bredt spekter av ideer som fikk spesielt dype røtter og god vekst i et kristent jordsmonn.

Skandinavia på 1800-tallet var et mangfold av avholdsgrupper, vekkelsesretninger, målrørsler og arbeiderlag. Mye hadde en kristen motivasjon, ikke minst i kjølvannet av Hans Nilsen Hauge. 

For Max Weber var den protestantiske arbeidsetikken grunnlaget for vestens velstand. Andre har pekt på svakheter i hans arbeid, og at linjene må trekkes lenger tilbake. For vi forstår Europa dårlig om vi starter med opplysningstiden.

Middelalderens brudd med antikkens negative syn på arbeid bidro til en forbedringskultur med en rivende utvikling fra 1000-tallet. Vi fikk vekselbruk og vendeplog, møller i hver landsby, briller, universiteter, laug, bedre verktøy, våpen, seilskip, handelshus og så videre. 

I følge en historisk analyse fra Universitetet i København var mye båret frem av munker som trolig ga 
videre sine kulturelle verdier, basert på European Values Study, ettersom europeiske regioner med flere cistercienserklostre også i dag er regioner som verdsetter flid og nøysomhet. 
I den forstand er avkristning ikke at andelen samboere vokser eller at det blir færre som tror på Gud eller KrF. Den handler om troverdighet og bærekraft i byggende impulser. I Europa ble egne og andres ideer koblet på meningsfulle og motiverende måter, filtrert, forankret og videreutviklet i kristen tenkning. 

Hvor fundamental denne arven er, antydes når Pascal Bruckner i et intervju i Fri Tanke (se også Bård Larsens omtale av hans bok Botferdighetens Tyranni) svarer på hvorfor verken pluralisme eller kritisk tenkning fikk grobunn i Kina.
Kristendommen la grunnlaget for kritisk tenkning i Vesten, da kristne ble oppfordret til selvransakelse, til selv å ta ansvar og vurdere egne synder. Frankrike har likevel en annen forståelse av sekularisering enn den anglo-saksiske. I tre århundrer kjempet vi mot en mektig og brutal kirke, og ateismen har en blodig fortid gjennom revolusjon og vold mot geistlighet og aristokrati. Men da de første muslimene ankom Frankrike, ble de av mange møtt av en tenkning om særbehandling, fordi de var en minoritetsreligion.
Å være kristen i denne forstand handler ikke om «omvendelse» eller «dogmer», men om premisser som er blitt kulturelle selvfølgeligheter. 

Så selvfølgelige at de i dag forsvares på tvers av mange livssyn. 

Så grunnleggende at de noen ganger høres ut som en spøk, eller det lyder sjåvinistisk å antyde at de har noe å gjøre med kristen tro og tanke. 

Som at universet er skapt verdifullt og verken er en illusjon eller noe negativt vi må søke å unnslippe. Som at det er godt å arbeide, selv om det er i vårt ansikts sved. Som at det ikke bare er politiske vedtak at vi har plikter og iboende rettigheter.

For vi snakker ikke om en nødvendig historisk utvikling, som en hegeliansk verdensånd. Det var ingen automatikk i fremveksten av en kirkerett som skulle skape gjennombruddet for romerretten i middelalderen. Eller i rettsstater der loven er lik for alle og ingen kan ta den i egne hender, der personlig skyld og ansvar er et strafferettslig anliggende.

Eller fornuftsbaserte lover og en naturrett som også kan begrunne når en krig er rettferdig. 

Noe som fikk en så sentral muslimsk tenker som Ibn Rush til å kommentere på 1100-tallet at i kristne byer har de ikke tidløse lover (Sharia), men bestemmer ut fra hva som er «mest nyttig til en hver tid» (Remi Brague, The Legend of The Middle Ages (University of Chicago Press, 2009), side 123).

Et prinsipielt skille mellom kirke og stat er heller ikke selvinnlysende - eller en skole som handler om mer enn å lære tekster utenat. 

Ikke alle kulturer dyrker kunst og musikk like intenst. Ikke alle fremmer en allmennkultur, fremfor en klanskultur. Ikke alle omfavnet boktrykkerkunsten like ivrig, selv om det ikke manglet sensurorganer.

Eller ser tvangsekteskap og æresdrap på kvinner som lovstridige overgrep, som det var i Norge i høymiddelalderen.

Jürgen Habermas siteres ofte på at tanken om «egalitær universalisme» kommer fra den jødiske rettferdighetstanken og det kristne kjærlighetsidealet (Religion and rationality, Polity press 2002, side 149).

Han hevder at den rett og slett har vært en drivkraft i kampen for likeverd, menneskerettigheter og demokrati. Ikke bare som forløper eller katalysator, men som grunnleggende kraft og premissgiver.
Denne arven har, uten fundamentale endringer, vært gjenstand for stadige kritiske gjenoppdagelser og omfortolkninger. Den dag i dag finnes det ikke noe alternativ til den. Å hevde noe annet et postmoderne rør.
Samtidig som Habermas vet at det ikke går en ubrutt linje fra NT til FN, og at kirkene har et noe blandet rulleblad når det kommer til moderne rettigheter.

Vel så grunnleggende er troen på en rasjonell lovgiver utenfor naturen. Tenkere fra Augustin til Aquinas, fra Roger til Francis Bacon, argumenterte dermed for at naturprosessene er lovmessige og at vi - som skapt i Guds bilde - kan tenke Guds tanker etter ham. Albertus Magnus understreket at naturlige hendelser må forstås ut fra immanente lover. 

Naturfilosofi og naturvitenskap har mange røtter, men var stort sett forbeholdt spesielt interesserte før den europeiske syntesen der et rasjonelt prosjekt fikk bærekraft ved universitetene fra 1100-tallet.

For igjen å sitere Habermas har det vært mer en avhengighet enn en konflikt mellom tro og vitenskap. Han ser kristen gudstro som avgjørende for fremveksten av vår tro på muligheten og verdien av objektiv rasjonalitet.

For historikeren Edward Grant lar opplysningstiden seg knapt forestille uten middelalderens tenkere som oppfattet fornuften som avgjørende viktig (God and reason in the Middle Ages, Cambridge University press 2001, side 8-9).

Kristne opplysningsfilosofer som Locke står i en lang tradisjon som handler om mer enn freden i Westfalen, maktpolitikk, grusomheter, intoleranse og dårskap.

Heller ikke fremskrittstanken er en selvfølge. Den er tvert i mot unaturlig, en kulturell mutasjon knyttet til troen på reelle mål bak historien. Historien er lineær, den går ikke i ring eller handler om en forgangen gullalder. 

Augustin koblet på 400-tallet i Gudsstaten den jødiske tanken om en hellig og nødvendig historisk utvikling med den greske om naturlig vekst, og formulerte begrepet ”menneskehetens utdannelse” gjennom ulike stadier. 

Spørsmålet er hvor opptatt vi ville vært av fremskritt og forbedring uten denne type impulser.

Muligens er det enda mindre selvfølgelig å gå fra en skam-/æreskultur, til en skyld-/tilgivelseskultur. Vi kan vedgå feil, uten å tape ansikt. Idealet er ikke å gjenopprette æren, men å be om tilgivelse. 

Skriftestolen har gjort selvkritikk stuerent. At dette i noen politiske tradisjoner kan nærme seg det selvpiskende eller gi ekstra ammunisjon til æreskulturer som ikke vil vedgå egne feil, gjør ikke idealet mindre forbilledlig eller tilsier at det alltid er blitt fulgt. 

Når slutter et land å være kristent? 

Kanskje når slike verdier ikke lenger er så selvfølgelige at det vekker irritasjon å plassere dem i en bred kristen tradisjon. 

Norge er ikke bare et kristent land. Norge er et dypt kristent land.