Endetid og andre moderne fenomener

En av bloggene som lenge har vaket i høyremargen er Beachcombings bisarre historieblogg som tidligere i uka tok en runde innom 2012 og endetiden og alt slik.

Selv om han unngår å besøke Utøya og Sarpsborg, trekker han som så ofte fram anvendbare aproposer - denne gang om å se endetidstegn i samtiden.

For selv om noen kristne i mange perioder har oppfattet akkurat sin tid som endetiden, er tanken besynderlig nok fraværende på den tiden som virkelig opplevde den hele store undergangen.

Vi snakker da ikke om Svartedauden eller EU-avstemningen, men om Romerrikets fall på 4-500-tallet.

As we noted above almost every Christian generation has believed passionately in the imminent drawing of the divine curtains: heck, Revelations may have been written with Nero cast as Antichrist. However, there is at least one interesting exception to this that Beach finds it hard to get his head around. In the fifth and sixth century the Roman Empire fell hard and fast and there really was an apocalypse. The Roman economy was ground to pieces, cities emptied – urban life ended, infrastructure broke down, the monied economy ceased, bricks and tiles were replaced with wood, economic nets reaching to China and India gave way to anemic local barter and in some areas the post-Romans even lost the ability to produce pottery. In short, the Mediterranean world and its appendages were dragged kicking and screaming into the Middle Ages.

Hva skjedde så? En bølge av endetidstro? Identifisering av keiseren eller paven eller hunnerne med Antikrist?

By rights the clergy and bishops and monks of that time should have gone into apocalypse overdrive. After all, this was not just the threat of fossil fuels running out in twenty years or a volcano two continents away: it was the end of the world here and now. And yet they were strangely reserved. They did not ignore Christian eschatological teachings: the world would end eventually and they politely acknowledged that fact. Yet surprisingly they did not interpret the events around them as ‘signs’ of the imminent return of Christ or the arrival of that loveable rogue (ahem!) the Antichrist: the end is nigh was completely absent, there were no sandwich boards in the fifth century.

Hva i all verden var grunnen? At man måtte håndtere krisen og ikke hadde tid til å lage teologi av den?

Was there some underlying reluctance on the part of late antique civilisation to get down and dirty with apocalypse or was it just a predictable human trait: faced with the real thing you talk and write about something else?

Beachcombing har ikke noe klart svar på dette. For vår del kan vi jo lure på om det ikke rett og slett var for lite tradisjon for endetidsspekulasjoner. Det ble vel ikke bedre av at forestillinger som tusenårsriket var grundig avvist og fordømt.

Av ikke ubetydelige sammenhenger som kirkemøtet i Nikea og den gode Augustin.

Det skulle kort sagt ta nesten (unnskyld uttrykket) tusen år før troen på dommedag og tusenårsriket for alvor begynte å slå an, og selv da primært i grupper utenfor kirkens hovedstrøm, slik Norman Cohn har skrevet gode bøker om.

Men det er vanskelig å finne store spor etter slike oppfatninger før vi kommer et stykke etter 1000-tallet og de fikk ikke for alvor vind i seilene før Reformasjonen (selv om det finnes en rekke grupperinger også før dette).

I det hele tatt er endetidsspekulasjoner et moderne fenomen. De er nok et tegn på at vi lever i de siste tider.

Tulleteologi og advarsler

I enkelte kretser er det en kjærkommen tanke at Norge er et kristent land. For noen fordi det gir så mange muligheter til å kritisere kristne, for andre fordi det gir så mange muligheter til å kritisere Norge.

Dermed kan vi stadig oppleve oppgjør med kristen tro i kjølvannet av alt fra tvangsfornorskning av samer til embetskirkens avvisning av parlamentarismen. Og, motsatt, krasse utfall mot partier og politikere som har innført selvbestemt abort og en ekteskapslov som åpner for vielser av homofile.

Siden Norge jo er et kristent land må selvsagt Gud reagere. Og hva er da en mer naturlig tanke enn at det skjer på spektakulære måter, som på Utøya 22. juli?

Sarpsborg Arbeiderblad siterer fra et foredrag av statsviter Per Haakonsen på et åpent medlemsmøte i Sarpsborg Kr.f forrige onsdag.

SA har fått tilgang til manuskriptet til talen Haakonsen holdt på møtet. Der sier han blant annet at «Utøya-massakren kan sees i lys av det stadig mer betente forhold mellom Israel og Norge og de diplomatiske kontroverser som har vært i den senere tid.»

Han poengterer også at Alexander Kielland-ulykken, der 123 mennesker omkom, skjedde kort tid etter at Norge nektet å selge olje til Israel.

«Det er tankevekkende at de to største ulykkene i Norge etter krigen, begge kan knyttes til Norges forhold til Israel. Uvilkårlig må vi spørre: Kunne disse ulykkene ha vært unngått dersom vi hadde hatt et mer positivt forhold til Israel?» står det i Haakonsens manus, og retorikken fortsetter slik: «Bak dette spørsmålet ligger vissheten/kunnskapen om den norske antisemittismen. Men parallelt med denne løper også avkristningen av Norge. Det er to sider ved samme sak».

Det er altså på tide å gjenta det jeg skrev i høst om et tilsvarende uttrykk for tulleteologi og nasjonalisme. Mulig vi bør gjenta dette minst én gang hvert halvår.

Det vi her ser er med andre ord en sjåvinistisk teologi som legger opp til at den historisk kontingente politiske konstruksjonen Norge anno 2011 (og altså ikke før f.eks. freden i Brömsebro i 1645 eller under den løse unionen med Sverige, eller med Magnus Lagabøters eller Christian V's lover) er en meningsfull enhet i Guds perspektiv.

Dette handler ikke om at det bør bli slutt på å be for konge og fedreland, men at vi ikke må late som om konstruksjonen Norge er en person som kan opptre på måter som påkaller Guds velsignelse eller ei, utover eventuelle naturlige konsekvenser av politiske eller etiske bommerter. Vi bør kort sagt ikke nærme oss noe i nærheten av jødenes selvforståelse i det gamle testamentet.

Dette er med andre ord ikke bare "utenfor normal tenkning" (altså en finere måte å si galskap på), det er utenfor all normal teologi.

Kort sagt er det ikke akkurat uventet at Kr.F-leder Knut Aril Hareide tar såpass grundig avstand fra saken, selv om han nok må gjennom noen rituelle øvelser med AUF og andre i løpet av dagen.

I likhet med lokallederen i Sarpsborg.

Per Haakonsens holdninger i foredraget uttrykker lite annet enn en amerikanisert nasjonalistisk grasrotteologi, ikke noen alminnelig katolsk eller luthersk tenkning.

Det er ikke tilfeldig at vi kanskje særlig finner tankegangen i kristne miljøer med utstrakt tro på konspirasjonsteorier.

Nå har ikke jeg for vane å sitere Jan Bygstad, men akkurat her er det på sin plass, siden han ikke direkte kan beskyldes for å lefle med liberalteologi og har et gehør eller to hos enkelte lokale Kr.f-ledere.

Bygstad uttrykte i oktober i et fordrag i Foreningen for Bibel og Bekjennelse om 22. juli at

Nå er det også slik at vi i den kristne dagspresse har kunnet lese ulike forsøk på å fortolke de begivenhetene som fant sted denne dagen. Og det har kanskje ikke vært så rent få røster som har hevdet at dette er Guds straffedom over dem som ble direkte rammet denne dagen. En henter frem ulike tildragelser som skal ha skjedd på Utøya og som Gud da har funnet grunn til å straffe disse ungdommene for.

Til dette er det å si at slike slutninger har vi som troende ingen rett til å trekke. Det er slik med enhver historisk begivenhet at den er tvetydig. Det vil si at ingen av oss kan vite hva som er Gud hensikt med det ene eller det annet som skjer på historiens arena. En kan ut fra ulike ståsted tolke en begivenhet på de mest forskjellige måter. For å ta et historisk eksempel: I 1870 fant det første Vatikankonsilet sted i Roma. Det var på dette konsilet dogmet om pavens ufeilbarlighet ble vedtatt. Det var meget stor uenighet rundt dette under konsilet. Natten etter at dette dogmet var vedtatt - det var julaften - gikk det et forferdelig tordenvær over Roma, et tordenvær som det ikke hadde vært i manns minne. Da brøt motstanderne av dogmet om pavens ufeilbarlighet ut: Nå ser vi hvorledes Gud vredes over hva som skjer i kirken. Tilhengerne sa på sin side det motsatte: Nå ser vi hvorledes mørkets makter raser forgjeves!

Nå handler ikke dette bare om at det er vanskelig å tolke hendelser, men om at noen type tolkninger blir tøvete, uansett.

Det skal kort sagt godt gjøres å argumentere for at Gud styrer verden som om den tilfeldige historiske konstruksjonen Norge (uten Jemtland og Härjedalen, for ikke å si skotske besittelser) er underlagt Femte Mosebok.

Ikke er vi Israel for noen tusen år siden og vi lever etter Det nye testamentet.

Saken blir ikke teologisk bedre av at denne type oppfatninger av varsler knyttet til ugjerninger og katastrofer minner mer om hedensk tenkning (for å holde oss til bibelspråket) enn kristen. Dette var kort sagt mer vanlig i det gamle Roma enn det er i Romerkirken. Det har oftere være berettet om fra misjonsmarken enn blant misjonærer.

Men de seneste generasjoner har det altså kommet snikende inn bakveien, eller atlanterhavsveien som det også kalles. Man kan være i mot union med Europa, men har lite i mot union med tulleteologi og konspirasjonsteorier fra USA.

Og sistnevnte fører aldri noe godt med seg.

Den som har ører kan jo ta det som en advarsel.

Mikrofonstativ for alternativbransjen

Debatten som pågår om kristne bør bruke akupunktur er interessant av flere grunner.

Utgangspunktet er Asbjørn Kvalbeins spørrespalte på Norea radio der det dukket opp et spørsmål om New Age med akupunktur som eksempel.

Siden du er en kjent forkynner, lurte jeg på hva du mener om New age. Selv er jeg veldig opptatt av dette, siden så mange kristne også har latt seg involvere. Jeg har oppdaget at når en snakker om new age, så er alle enige i at det er galt. Men når en spesifiserer og nevner eksempler som akupunktur og fotsoneterapi, så er de uenige i at det er new age. Jeg har oppdaget at også tidligere misjonærer er positive til alternativ medisin, og det har undret meg.

 Altså et greit og åpent spørsmål om New Age generelt og med noen løse referanser til alternativ medisin.

Det er ingen overraskelse at Kvalbein ikke støtter alternativ åndelighet, og det bør heller ikke være at han baserer en kritikk av akupunktur på empiriske studier.

Sammenhengen mellom kropp og sjel gjør at det ofte oppstår såkalte placebo-effekter. Når folk tror på et hjelpemiddel, så hender det at det virker for dem. Men var det innbilning, eller fikk det en målbar virkning? Den såkalte skolemedisinen, som norsk legevitenskap og sykestell bygger på, vil bygge på anerkjent forskning.

Hva er akupunktur? Det er en urgammel kinesisk helbredelsesmetode der en setter nåler på visse steder på kroppen, for å påvirke nerver. Praksisen, som opprinnelig hadde kontakt til årelating, demonlære og varmebehandling, bygger på et syn at kroppen har 365 avdelinger (etter årets dager) og 12 meridianer (etter antall store elver i Kina). I kinesisk tradisjon ville en ikke forske på og skjære i døde legemer, derfor bygger en på «kunnskap» utenom kroppen selv, dvs. på religiøse og filosofiske tanker.

I akupunktur finner en fram til qi-punkter og utnytter meridianer. Men ingen forskning har bevist at qi-punkter eller meridianer fins. En del studier kan fortelle om en viss placebo-effekt av nålestikkene, men det fins ingen solid dokumentasjon på at det er effektivt, slik en finner ut om andre medisiner og metoder.

Lenge har akupunktur blitt regnet som lavstatus og useriøst i Europa, men aktive akupunktører søker å få det anerkjent på bred basis.

Jeg vil råde kristne til ikke å la seg behandle med akupunktur. Jeg tror det er en avvei.

Dette har imidlertid vakt oppsikt. Muligens har noen akupunktører eller brukere reagert. Muligens har  journalisten ringt rundt og fått utvalgte personer til å "rase" i media.

Det som er mer sikkert er at Vårt Land primært har valgt å vinkle dette åndelig. Dermed blir spørsmået om kristne kan bruke akupunkter ikke et spørsmål om akupunktur, men om kristne.

Og kristne som avviser akupunktur blir fort oppfattet som revirbeskyttende, bakstreverske og intolerante. At de i tillegg er uvitende sier seg selv.

Tidligere helseminister Dagfinn Høybråten setter dermed tingene på plass i Vårt Land.

I Norge bruker godkjent helsepersonell som leger og fysioterapeuter akupunktur som en del av behandlingen fordi den har dokumentert effekt for eksempel mot smerter. Det å hevde at bruken av nåler skulle ha et religiøst aspekt blir helt feil, hevder Høybråten.

Allikevel vil ikke Høybråten bestride Kvalbeins teologiske kompetanse.

Mens Kvalbein altså argumenterer grundig med henvisning til undersøkelser (selv om han ikke oppgir referanser) og nevner at akupunktur kan ha placebokeffekter, avviser Høybråten dette med "dokumentert effekt" (fortsatt uten at det er oppgitt noen kilder).

For så å legge vekten på det åndelige, der han både sier at Kvalbein tar feil og har god kompetanse.

– Men jeg mener han går langt utover sitt fagfelt når han mener det han mener.

Sier altså en statsviter uten bakgrunn fra medisinske studier.

Høybråten får så spørsmål om han er forbauset over det Kvalbein svarer.

– Ja, og jeg tror at mange kristne som praktiserer akupunktur blir lei seg. Også de av oss som har benyttet oss av nåler når vi har trengt det, blir lei oss. Det er ingen grunn til å utstede en generell fordømmelse over seriøs, kunnskapsbasert anvendelse av akupunktur.

Vinklingen er altså personlig, nesten litt sjelesørgerisk. Tenk om vi skulle støte noen som praktiserer eller bruker akupunktur. Ikke minst når bruken er ... kunnskapsbasert.

Hele saken skriker etter oppfølgingsspørsmål om kilder og kunnskap. Men av en eller annen grunn kommer de aldri. Det bare forutsettes at Høybråten har rett i sine løse henvendelser til studier, mens Kvalbein ikke har det. Og at hele saken egentlig handler om teologi, ikke om tall.

Mens Kvalbein fremstår i et dårlig lys, blir Høybråten en modig foregangsfigur.

I sin tid som helseminister var Høybråten pådriver for å avskaffe kvakksalverloven. Mens han ledet helsedepartementet ble loven om alternativ behandling innført.

– Jeg provoserte vel store deler av det etablerte helsemiljøet da jeg på en offisiell reise i Kina i 2002 la meg på benken ved det største akupunktursykehuset i Beijing, sier han.

Dess mer man leser, dess mer spørrende blir man. Hvorfor i all verden vinkler Vårt Land saken på denne måten? Hvorfor tror man dette handler om livssyn og ikke vitenskap? Hvorfor stiller man ikke det enkle oppfølgingsspørsmålet om hvilke undersøkelser som man lener seg mot?

Det enkleste måtte vel være bare å sjekke wikipedia, for så å se om det som står der har noe hold.

Først det positive, som antagelig er hva helseministeren opprinnelig lente seg mot da beslutningen ble tatt om å innføre alternativ behandling i helsevesenet.

I NOU 1998:21 har det såkalte Aarbakke-utvalget vurdert effekt og bivirkninger av en rekke alternative behandlingsformer. Utvalget mener at akupunktur er dokumentert effektiv ved postoperativ og cellegiftindusert kvalme. Metoden er mulig effektiv ved svangerskapskvalme, smertetilstander etter dentalkirurgi, som hjelpemiddel ved narkotika- og alkoholavvenning og som hjelpemiddel i slagrehabilitering.

Akupunktur er kanskje effektiv ved behandling av smerter etter generell kirurgi, kroniske smertetilstander og astma samt ved røykeavvenning. For andre lungelidelser anser utvalget at det foreligger utilstrekkelig datagrunnlag for vurdering av akupunkturens effekt.

Dette kan selvsagt høres tilforlatelig ut. Hvis man ikke går det etter i sømmene, med kvalifiserte blikk. For selv om mange kan fortelle om positive effekter av akupunktur, er og blir dette anekdotiske bevis med mange mulige årsaksforklaringer.

Aarbakke-utvalgets vurderinger er sterkt kritisert både fra medisinske og forskningsmessige hold. Blant annet Statens institutt for folkehelse peker på at "Aarbakke-utvalgets metode med å forholde seg til innsendt materiale framfor å gjøre systematiske litteratursøk gjør framstillingen av dokumentasjon nærmest verdiløs." Seriøse metastudier som har gått gjennom en rekke forskningsrapporter på akupunktur konkluderer med at denne behandlingsformen ikke har effekt utover placebo for langt de fleste lidelser der den brukes.

Merk ordbruken - "sterkt kritisert", "nærmest verdiløs", "ikke har effekt utover placebo".

Hadde Vårt Lands journalist tatt seg bryet med å bruke tre minutter på Wikipedia, ville det fremkommet at det er Kvalbein som får støtte - ikke Høybråten.

Tar man seg bryet med å se enda litt etter, vil man oppdage at det er fremkommet svært sterk og klar kritikk (som denne om statsstøttet kvakksalveri) av Høybråtens beslutninger - og ikke minst av spillet rundt dem.

Noen snakker til og med om en av helse-Norges helt store skandaler. Noe som burde vært av interesse for media.

Nå er selvsagt ikke denne kritikken nøytral, men den finnes og viser langt på vei til etterprøvbare forhold.

Og det burde vært det første Vårt Land undersøkte. Har Kvalbein rett i sine påstander om undersøkelser?

Man kunne altså gått et steg til siden og tatt av seg teologi og livssynsbrillene. Man kunne ha gjort dette til en opplysende sak om hva alternativ medisin er, hvilke former som finnes og hvorfor så mange bruker dette, selv om det ikke er vist at noen behandlingsform virker - i hvert fall ikke slik de opprinnelig var ment.

Men man gjør altså det motsatte. Man blir mikrofonstativ for alternativbransjen.

I stedet for å utfordre og kritisere Høybråtens faglig sett svært omstridte og tvilsomme standpunkter på feltet, bruker man dem ukritisk til å utfordre en som faktisk bygger på faglige konklusjoner.

Og det blir verre.

Dagens Vårt Land (ligger ikke på nettet) avslutter et oppslag om saken med en klar oppfordring fra en pinsevenn.

Du er nødt til å bruke seriøse begandlere, for det er mye snusk i bransjen. Jeg går jevnlig til en homeopat som er kristen, sier han. 

Uten et oppfølgingsspørsmål om hvorvidt det er belegg for å si at homeopati virker.

Konklusjonen er altså at alternativ medisin er bra og flott, så lenge man bruker seriøse behandlere. Uten at det forklares hva sistnevnte er - eller hvilket ... seriøst grunnlag det er for å tro at homeopati har en effekt utover placebo.

Det er kort sagt sjelden å se en artikkelserie som bygger på tynnere grunnlag. I stedet for å finne ut om det er noe grunnlag, forutsetter man at det finnes.

I stedet for vitenskap baserer man seg på vitnesbyrd.

Dessverre finnes det ikke noen medisin mot slik. Hvis da ingen noen kjenner til en alternativ behandlingsform.

Men det hadde nok hjulpet med noen naturvitere i redaksjonen.

Første Mosebok bevist

I det minst første vers. Eller deler av det.

I hvert fall om vi skal basere oss på en artikkel om lederen i seneste New Scientist (med tittelen The Genesis Problem, krever abonnement for å lese) som oppsummerer en konferanse holdt i anledning Stephen Hawkings 70-årsdag.

Med overskriften Why physicists can't avoid a creation event.

Og det var vel ikke den beste bursdagsgaven han kunne få. For i motsetning til hva Hawking og en del andre fysikere har antatt var konklusjonen at det fysiske universet ikke er evig, men har en begynnelse.

Som vi har vært innom en gang eller syv tidligere skapte Hawking

headlines about a year ago when he claimed that the fundamental forces of the universe (like gravity) were eternal and were sufficient to explain the sudden emergence of all matter and energy spontaneously in the Big Bang. Hawkings has admitted he wants the universe to be eternal, in order to avoid having to acknowledge the existence of a creator.

Hvilke hovedmodeller er det så vi snakker om? Kort sagt, enkelt og tabloid oppsummert, de følgende. 

1. Eternal inflation: Built on Alan Guth’s 1981 inflation proposal, this model imagines bubble universes forming and inflating spontaneously forever. Vilenkin and Guth had debunked this idea as recently as 2003. The equations still require a boundary in the past.
2. Eternal cycles: A universe that bounces endlessly from expansion to contraction has a certain appeal to some, but it won’t work either. “Disorder increases with time,” Grossman explained. “So following each cycle, the universe must get more and more disordered.” Logically, then, if there had already been an infinite number of cycles, the universe would already been in a state of maximum disorder, even if the universe gets bigger with each bounce. Scratch that model.
3. Eternal egg: One last holdout was the “cosmic egg” model that has the universe hatching out of some eternally-existing static state. “Late last year Vilenkin and graduate student Audrey Mithani showed that the egg could not have existed forever after all, as quantum instabilities would force it to collapse after a finite amount of time (arxiv.org/abs/1110.4096).” No way could the egg be eternal.

Med andre ord er det ikke funnet noen modell som åpner for at et evig univers fungerer fysisk. Dermed er Vilenkins konklusjon at “All the evidence we have says that the universe had a beginning”, med hvilket han også mener multiverset.

Cosmologists thought they had a workaround. Over the years, they have tried on several different models of the universe that dodge the need for a beginning while still requiring a big bang. But recent research has shot them full of holes (see "Why physicists can't avoid a creation event"). It now seems certain that the universe did have a beginning.

Without an escape clause, physicists and philosophers must finally answer a problem that has been nagging at them for the best part of 50 years: how do you get a universe, complete with the laws of physics, out of nothing (see "Trying to make the cosmos out of nothing")?

Noe som altså ikke er enkelt selv om Lawrence Krauss slik New Scientists anmeldelse lenket til i forrige setning prøver desperat. Det hører med å nevne at Dawkins ikke overraskende ikke akkurat ... imponerer i etterordet.

The same can't be said about the Dawkins afterword, which is both superfluous and silly. A Universe From Nothing is a great book: readable, informative and topical. Inexplicably, though, Dawkins compares it to On the Origin of Species, and suggests it might be cosmology's "deadliest blow to supernaturalism". That leaves the reader with the entirely wrong sense of having just ingested a polemic, rather than an excellent guide to the cutting edge of physics. Krauss doesn't need Dawkins; a writer this good can speak for himself.

La nå det være som det vil, lederartikkelen konstaterer i hvert fall tørt at "If there was a start to the universe, that means we have to explain how something just appeared from nothing".

Da mangler bare den lille detaljen å vise resten av Første Mosebok 1,1. Selv om det ligger noen Planck-lengder unna New Scientists ansvarsområde.

Uten kristendom...

Mot populærkulturen kjemper selv Dekodet forgjeves.

Selv om det nok er et kvart snes etter to med lag av ironi her. Slikt forstår jo ikke ungdommen.

Welcome to the real world, Mr. Andersen

Media mangler ikke akkurat tilgang på akademikere og andre som oppfatter religion og kristen tro som eventyr, eller kanskje rettere sagt, horror.

Derfor overrasker det ikke at førsteamanuensis Espen Andersen ved BI i en kronikk i Aftenposten 9. januar ønsker at vi alle heller skal ta steget inn i den virkelige verden. Religion bør kort sagt bli historie.

I alle andre fag studerer vi fakta, i religionsfaget skal vi forholde oss til ulike former for eventyr, uten at vi kan kritisere dem

Vi kunne jo ha startet kommentaren med å gratulere med å ha klart å motbevise alle verdens religioner, siden det ikke er så mange som har klart det før. Eller å spørre hvor godt økonomenes faktabaserte modeller har truffet de seneste årene.

Økonomer er kort sagt ikke alltid de beste til å skille mellom fakta og fiksjon, filosofier og fantasier.

Men siden vi er vennligere enn som så nøyer vi oss med å se på Andersens meninger om religionsfaget eller RLE (Religion, Livssyn og Etikk) som det heter for tiden.  Som det forøvrig fremgår av denne er vi ikke alene om å gjøre mer enn å trekke på skuldrene.

Når Andersen skal legge fram sin kampsak for fakta starter han interessant nok med en anekdote.

Et familiemedlem var for ett år siden oppe til muntlig eksamen i religion for videregående skole. Faget heter "religion og etikk", men spørsmålene gikk på slike ting som i hvilken del av Israel David og Goliat bodde, hvem som er kirkens overhode i Norge, og hva "forsoning" betyr i kristendom.

Eksaminanden mente disse spørsmålene var omtrent like relevante som å spørre om hvor gammel Harry Potter var da han begynte på Galtvort, eller hvem som lever lengst av alver og mennesker i Ringenes Herre. Som illustrasjon på moralske problemstillinger kunne Rowling og Tolkien fungert like bra som bibel, koran eller torá – skillet mellom det gode og det onde er mer utviklet og problematisert, kampscenene mer realistiske og dialogene mer interessante. Dessuten har flere sett filmen.

Nå kan nok flere synes at det ikke er det viktigste i verden å vite konkret hvor David og Goliat bodde, eller at vi i Norge har statskirke. Men det er nok greit å vite om betydningen av forsoning, særlig hvis man skulle være opptatt av mer essensielle dimensjoner innen etikk og menneskeverd.

For en BI-professor kunne det nok også vært nyttig å kjenne til at en av Bibelens metaforer for dette handler om gjeldssanering.

At noen synes temaer som skillet mellom det gode og det onde er mer utviklet og problematisert i Ringenes Herre og Harry Potter tyder imidlertid på at man nok heller bør styrke religionsfaget.

Ser man ikke at begge står i en klar kristen tradisjon, er det noe galt med skolens religionsundervisning - eller i evnen til å følge med.

For her har vi to forfattere som er mer enn tilfeldig inspirert av nettopp Bibelen og en kristen virkelighetsforståelse der nettopp dette med forsoning er helt sentralt, slik blant andre Nils Ivar Agøy har vist for katolikken Tolkien.

Når æren for Tolkien og Rowlings kristne kunnskap likevel antagelig ikke kan tillegges skolens religionsundervisning er grunnen ikke at religionene er for dårlige eller fantasifulle, men at undervisningen er mangelfull. Dermed har de nok lært langt mer utenfor skolen.

Min erfaring er at den største utfordringen med religionsfaget er at man ikke lærer nok til å komme på innsiden av noen religion. Og kommer man ikke på innsiden får man ikke innsikt. I stedet for å gå i dybden, stanger man mot overflaten.

Noe som sjelden gir mer enn hodepine.

Dermed ender man med å lære noe om geografi og gudenavn, for ikke å si helligdager og historie, men lite om religionenes relasjon til virkeligheten.

For Andersen er imidlertid ikke løsningen mer forståelse og faglig dybde. I stedet vil han skyve religion inn i andre fag.

Min reaksjon er å stille spørsmål ved selve faget. Trenger vi religion som eget fag i skolen?

Og på mange måter svarer han kanskje bedre enn det kan synes. Han har faktisk noen gode poenger.

I dag går pensumlitteraturen gjennom de ulike religionene: Kristne tenker slik, muslimer slik, buddhister slik, jøder slik, og så videre. Hvem som har rett – og alle kan jo ikke ha rett samtidig – blir det ikke tatt stilling til, i hvert fall ikke offisielt. Hva læreren faktisk gjør, varierer.

I stedet for å lære å vurdere innholdet i religioner og livssyn, ikke minst ved å kunne se dem fra innsiden og i lys av fundamentale spørsmål om virkelighet og verdier, tradisjoner og tankeretninger, slik at man kan gjøre informerte valg, blir de nettopp presentert som historier eller eventyr.

Og der det er lettere hipp eller muligens happ hva man velger, for ikke å si uviktig. Så lenge fortellingen ikke inneholder skremmende scener kan jo den ene være like grei som den andre.

I en slik teoretisk setting er ikke noe stort mirakel om mange finner dette lite inspirerende. Eller at man på dette presentasjonsnivået opplever mer samklang med en livssynshumanisme som matcher en sekulær mediavirkelighets konklusjoner om hva som er opplagt og oppegående, virkelig og verdifullt.

Uten at lærebøkene gir elevene hjelp til fundamentale spørsmål som hvilket grunnlag for vitenskap, verdier og virkelighetsforståelser som ateistiske syn gir i forhold til teistiske.

Det er i det hele tatt ikke mange knivsodder tvil om at RLE bør endres, men da altså til noe som gir mer enn avsmak og tunge øyelokk.

Nå er ikke dette Andersens bekymring. Han oppfatter i stedet at problemet er en motsetning mellom religion og rasjonalitet.

Internett-skribenter skriker opp om religiøse farer, men ser man litt mer nøkternt på det, preges kommunikasjon mellom religioner i dag av høflig samtale – og tilløp til en felles religiøs front for religion som livsgrunnlag heller enn rasjonalitet. Intellektuelt sett har ateistene – anført av Dawkins, Hitchens, Harris og Dennett – opplevd størst fremgang: I USA som relativt nylig legitimisert livssyn, i Norge som uuttalt realitet. 

Noe av det som dessverre understreker at Andersen er lite informert om debatten er at han hevder at Hitchens, Dawkins, Harris og Dennett har gitt ateistene fremgang intellektuelt sett. Mens altså HDHD-gjengen i realiteten har gjort lite annet enn skjerpe fronter og legitimere en rå retorikk, når de ikke tydeliggjør en intellektuell fallitt i deler av ateist-bevegelsen slik jeg berører blant annet her og her.

Men skal man se dette, hjelper det nok at man ikke er nyateist selv.

Hva er så Andersens forslag?

Etikk- og moraldelen hører naturlig hjemme i samfunnsfagene: Hvordan man skal oppføre seg og hvilke verdier bør man ha for å fungere innenfor og bidra til et liberalt demokrati? Religionsdelen bør bli historie, bokstavelig talt – en del av et utvidet historiefag, underkastet de krav til kildekritikk og konsekvensanalyse god forskningsskikk krever. Dette vil gi en mulighet for å sette religionen inn i en historisk sammenheng (der den har hatt størst betydning) og å diskutere samfunnsverdier og etikk ut fra et sekulært standpunkt – en demokratiundervisning som ikke utelukker noen ved at den kobles opp, om enn implisitt, med et bestemt religiøst syn.

Konklusjonen er enkel. Religion har ikke stor betydning i dag. Dermed må det være et sekulært standpunkt (hva nå det er i Andersens verden) som vi skal ha som utgangspunkt. 

Andersen overser dermed fakta (unnskyld uttrykket) som det voksende mangfoldet av religiøse retninger i Norge med hundretusener av innvandrere i spekteret fra muslimer til katolikker. Eller hvordan mange etter sommerens terroraksjon nettopp søkte til kirker og andre helligdommer for å gi uttrykk for sorg og finne trøst.

For ikke å si hvordan kjennskap til dagens praktiserende religioner kan bidra til å redusere fordommer og fiendebilder, og ikke minst vise at dette ikke er noe man bare kan skyve under teppet, siden det faktisk er realiteter i livene til mange.

Andersen blander kort sagt poenget å diskutere eller finne samfunnets fellesverdier med poenget å forankre dem. Og hva gjør han med retninger som måtte være uenige? På hvilken måte kan "et sekulært standpunkt" (som altså i seg selv ikke kan fundamentalforankre noen etikk) forplikte noen til en overbevisning, utover hva man måtte tenke om ens lojalitet til eller frykt for lovverk, politi og domstoler?

Men i stedet for et faktabasert svar, formidler Andersen en tro på at etikk og verdier kan forankres i ... vitenskap.

Dette ville også klargjort at skolen i dag er fundamentert på vitenskapelighet, om at beslutninger skal fattes og verdensbilder formes på grunnlag av fakta, helst vitenskapelige sådanne.

At det ikke går noen snarvei fra er til bør berører han ikke (hvis han da ikke mot formodning skulle hevde en aristotelisk metafysikk). At "fakta" og "vitenskap" ikke på noen måte kan være grunnlag for verdier synes han ikke å forstå.

Dermed ender han opp med en pussig oppfatning at fag enten må handle om det han kaller fakta (som altså ikke kan grunngi det han ønsker grunngitt) eller det han ikke akkurat nøytralt kaller eventyr (og som han altså ikke kan grunngi at faktisk er eventyr).

I alle andre fag studerer vi fakta, i religionsfaget skal vi forholde oss til ulike former for eventyr, uten at vi kan kritisere dem (da kan man støte medelever eller læreren). Resultatet er at prinsesse Märtha Louise kan komme på TV og reklamere for sin virksomhet uten at man stiller kritiske spørsmål. Tro, må vite, står utenfor kritikk.

Tvert i mot er det slik at tro er noe av det som kritiseres mest for tiden, og ikke bare i avisenes kommentarfelt når temaet er islam. I lærebøker i videregående er det da også egne kapitler om religionskritikk, uten at mange synes å stusse over at dette primært er kristendomskritikk.

Og, for å si det enkelt, Märtha blir ikke bare kritisert, men latterliggjort på TV. Enten vi snakker nyheter eller Nytt på nytt er det liten tvil om at det er lettere carte blanche for å kritisere religion og religiøse, selv om det av og til kan gå flere dager mellom hver gang biskoper eller frimenigheter eller katolikker eller imamer får pepper.

Andersens avslutter med schwung, som seg hør og bør i en kronikk.

Men tro er noe vi kan gjøre i kirken, moskeen, synagogen eller tempelet. I undervisningssammenheng bør vi holde oss til virkeligheten.

Noe som i så fall betyr at Andersens kronikk ikke kan inngå i undervisning som annet enn skrekk og advarsel.

Ingenting als

Så er karusellen i gang igjen, denne gang med fysikeren Lawrence M. Krauss ved spakene.

Hva vi snakker om? Ingenting, selvsagt.

Vi har én gang tidligere eller tretten vært innom forholdet mellom fysikk og filosofi, eller kanskje rettere sagt, mellom en og annen fysiker og filosof. Blant det som vi da har berørt er spørsmålet om ingenting.

Grunnen er at overraskende mange fysikere på en eller annen måte har fått det for seg at ingenting ikke er ingenting.

Når man gjør det er det selvsagt ikke fordi man mangler kompetanse på fysikk. Tvert i mot kan det skyldes at man er for kompetent.

Dermed inntreffer det fenomen at man bevisst eller ubevisst snakker som om det er ens eget fag som er alfa og omega, begynnelsen og enden på kunnskap og begrepsdefinisjon.

Eller i det minste gir en modellmakt som det er vanskelig å løsrive seg fra. Er man glitrende god til å tenke fysiske modeller, kan det kreve atskillig anstrengelse å tenke også metafysiske. Opplever man at noen tar eierskap til begreper man selv mener berører eget fag, ønsker man å ta over.

Og har man liten sans for mer eller mindre halvstuderte røvere som bruker fysikk til tøv og teisme, kan det være lett å la pendelen svinge motsatt vei eller ikke egentlig høre etter om det er noen som helst poenger i hva røverne sier.

I stedet for å se nøkternt og rolig på fysikk og metafysikk, blir man opptatt av å beskytte revir eller angripe andres.

Uansett er resultatet det samme. Man snakker om ingenting som om det er noe og om noe som om det er ingenting. Og man viser vel ikke helt at man har forstått argumentene som man imøtegår, eller tror man underminerer.

Nå er Krauss en festlig fyr jeg har sans for, ikke minst som når han skriver om forhold som fysikk i Star Trek. Samtidig er han en ivrig ildsjel som synes å la seg rive litt vel mye med av nyateistiske stemninger, selv om han heldigvis er fagmann til fingerspissene og dermed stort sett holder seg til det han kan best.

Skal du lære noe om fysikk er Krauss glimrende, men skal du lære noe om ingenting har han ingenting å bidra med. Dermed kunne han valgt en bedre tilnærming enn å la sin seneste bok fokusere på sistnevnte.

Når han så i tillegg går hardt ut mot gudsargumenter og omfavnes av nye ateister, er det grunn til å se nærmere på A Universe from Nothing: Why There Is Something Rather than Nothing.

Dessverre er heller ikke denne boken oppstått av ingenting på stuebordet ennå, så vi må pent vente på Amazons nåde (og dette er en type bok jeg ikke leser på Kindle).

Denne bloggen er likevel ikke basert på ingenting. Vi sakser fra et intervju med en viss Sam Harris som er med på å sikre at boken får mye oppmerksomhet fremover.

Og han går ikke akkurat rundt grøten med første spørsmål:

One of the most common justifications for religious faith is the idea that the universe must have had a creator. You’ve just written a book alleging that a universe can arise from “nothing.” What do you mean by “nothing” and how fully does your thesis contradict a belief in a Creator God?

Hva mener så Krauss med "ingenting". Og hvorfor skriver Harris det i anførselstegn?

Indeed, the question, “Why is there something rather than nothing?” which forms the subtitle of the book, is often used by the faithful as an unassailable argument that requires the existence of God, because of the famous claim, “out of nothing, nothing comes.”

Her hadde det vært nyttig å se hvilket argument Krauss faktisk tenker at han imøtegår. I stedet oppgir han kun et spørsmål og en påstand, ikke noe "uangripelig argument" - for ikke å si argument i det hele tatt.

Vi vet dermed ikke om det er Kalam-argumentet han har i bakhodet (der ett av premissene som forsvares er at alt som begynner å eksistere må ha en årsak), et Leibniz-orientert argument basert på prinsippet om tilstrekkelig grunn/forklaring (har universet en tilstrekkelig eller en utilstrekkelig grunn?) eller et mer kjent Aquinas-orientert argument knyttet til at det ikke er mulig med uendelige rekker av avhengige faktorer (hvis alt er avhengig av noe annet, hvordan kan noe finnes?).

Muligens er det dermed praktisk å forsøke å sette opp et simplistisk argument og se hvordan han forholder seg til det.

Premiss 1    : Noe kan ikke komme av ikke noe
Premiss 2    : Noe fysisk eksisterer
Konklusjon : Noe må være evig

Argumentet sier ikke noe om hva dette noe må eller kan være, men alternativene er altså at det er noe fysisk eller noe ikke-fysisk. Vi trenger andre argumenter for å vurdere mellom disse. Men om ikke annet viser argumentet at det er mulig at noe i retning av Gud kan eksistere, siden det må eksistere noe evig.

Nå kunne Krauss kontret med at argumentet like mye viser at dette noe kan være fysisk, bare det er evig. Men i stedet for bare enkelt og greit akseptere første premiss og si noe sånt som at konklusjonen kan være et evigvarende kvantefelt, må han altså ty til sære og mer enn lettere question-beggende definisjoner.

Dermed ender han ikke med å vise at en fysisk forklaring kan svare på hvordan noe kan oppstå fra ikke noe, men med å vise ved en omfattende presentasjon av fysiske muligheter at han ikke forstår spørsmålet.

I stedet for å underminere en eller annen tro eller gudsargument som han ikke nevner, underminerer han sin egen troverdighet.

While the chief point of my book is to describe for the interested layperson the remarkable revolutions that have taken place in our understanding of the universe over the past 50 years—revolutions that should be celebrated as pinnacles of our intellectual experience—the second goal is to point out that this long-held theological claim is spurious. Modern science has made the something-from-nothing debate irrelevant. It has changed completely our conception of the very words “something” and “nothing”. Empirical discoveries continue to tell us that the Universe is the way it is, whether we like it or not, and ‘something’ and ‘nothing’ are physical concepts and therefore are properly the domain of science, not theology or philosophy. (Indeed, religion and philosophy have added nothing to our understanding of these ideas in millennia.)

Men skal man gjøre en debatt irrelevant, krever det at man både forstår den og begrepene som brukes. Og der er det mildt sagt ikke helt slik at Krauss overbeviser.

Det virker tvert i mot som om han er ganske på villspor når det gjelder begrepet "ikke noe". For enten snakker vi om null og niks og nada  fysisk - eller så snakker vi om noe fysisk.

Man kan ikke plutselig begynne å snakke som om "nothing" er et fysisk konsept når "nothing" ikke er fysisk - eller noe som helst annet.

Krauss burde kort sagt ha lest mer enn ingenting av "religion and philosophy" fra seneste årtusen før han gikk ut fra hoppkanten på denne måten.

Misforståelsen blir ikke mindre tydelig når han følger opp med at

I spend a great deal of time in the book detailing precisely how physics has changed our notions of “nothing,” for example. The old idea that nothing might involve empty space, devoid of mass or energy, or anything material, for example, has now been replaced by a boiling bubbling brew of virtual particles, popping in and out of existence in a time so short that we cannot detect them directly. I then go on to explain how other versions of “nothing”—beyond merely empty space—including the absence of space itself, and even the absence of physical laws, can morph into “something.” Indeed, in modern parlance, “nothing” is most often unstable. Not only can something arise from nothing, but most often the laws of physics require that to occur.

Denne "gamle forestillingen" om at ingenting før var "tomt rom uten masse eller energi eller noe materielt" tilhører ingen kjent filosofi eller teologi. Enten er ingenting ingenting (og altså heller ikke "tomt rom"), eller så er det ikke ingenting, men noe (f.eks. tomt rom). 

At fysikken nå ser for seg et opprinnelig eller underliggende kvantefelt med energier og virtuelle partikler "hopper inn og ut av eksistensen" er altså ikke i nærheten av ikkenoe. Kort sagt er noe uendelig langt unna ikke-noe, uansett hva dette noe er, eller om man skulle finne på å kalle dette noe for "ingenting".

Men hva med det neste poenget hans når han snakker om fravær av rom (altså ikke bare tomt rom) og fravær av naturlover, kan det da være vi begynner å nærme oss "ingenting"?

Tydeligvis ikke. Hvis "fravær av rom" og "fravær av lover" kan morfe til noe som helst, er det ikke mulig å tenke at det ikke kan ha vært noe (altså non being) der i utgangspunktet.

Selve definisjonen av å morfe er å omdanne noe som har én form til noe annet som har en annen form eller tilstand. Hvis ikke snakker vi ikke om å morfe fra noe, men om å skape fra ikke noe.

Noe som ikke eksisterer kan kort sagt ikke omdannes til noe som helst. Og kan noe først begynne å hoppe ut av ikke noe uten grunn kan hva som helst gjøre det når som helst. Ellers setter vi begrensninger på "ikke noe" og det er jo å tillegge det egenskaper. For å redusere argumentet til det absurde.

Når det er sagt, er det interessant at Krauss likevel ikke sier at moderne vitenskap er inkompatibel med alle former for gudstro. Selv om han mener det ikke er mulig å spore noe av dette ut fra vår nåværende kunnskap, og det i hans hode ikke er noen logisk forbindelse mellom en skaper og den personlige Gud som vi finner i de store religionene.

Now, having said this, my point in the book is not to suggest that modern science is incompatible with at least the Deistic notion that perhaps there is some purpose to the Universe (even though no such purpose is manifest on the basis of any of our current knowledge, and moreover there is no logical connection between any possible “creator” and the personal God of the world’s major religions, who cares about humanity’s destiny). 

Men det er ikke sikkert at han tenker mer riktig her enn når han stadig gjentar at universet kan komme fra (det han kaller) ingenting.

Rather, what I find remarkable is the fact that the discoveries of modern particle physics and cosmology over the past half century allow not only a possibility that the Universe arose from nothing, but in fact make this possibility increasingly plausible.

Det som nok er mer bemerkelsesverdig er altså at en såpass oppegående og årvåken kar som Krauss tror at han faktisk snakker om ikkenoe, når han så tydelig tillegger det egenskaper som evne til å endres.

I stede for å motbevise argumentet vi ga over, understreker han at noe må være evig, siden han ikke viser noe sted at noe kan komme av ikke noe.

Så er det som nevnt et ... noe annet spørsmål hva dette noe kan være.

De som er interessert i mer kan kikke på ikke akkurat rosende analyser fra fysikeren Luke Barnes av Krauss evne til å forstå begrepene her og her, i kjølvannet av debatten med en viss William Lane Craig i fjor.

Poengene er på linje med hva vi har hevdet på bloggen i noen år, men det er ofte forfriskende å lese stoff fra folk som legger ingenting i mellom. 

Særlig når de også kan fysikk vel så langt ut mot fingerspissene som Krauss.

Dypfryst debatt

Det er ikke så ofte den berømte motparten endrer oppfatning i løpet av en debatt. Tvert i mot kan enkelte få noen desiliter bensin på mølla eller nok fugler i seilene til å gå over bekken etter vind.

Men siden det finnes tilskuere som ikke har samme evne til å snu det blinde øret til, kan det være greit å forsøke noen svar av og til.

Så også videre i debatten vi omtalte i forrige innlegg.

Der altså utgangspunktet om middelaldermyter var forlatt for noen monsterbakker siden, i favør av temaet det ofte koker ned til i enkelte kretser, nemlig kreasjonisme.

Siden jeg var frekk nok til å nevne noe om karbon-14-datering ble jeg altså skarpt ... irettesatt der.

c-14 metoden avhenger av at det grunnstoff har stabil halveringstid..

spørsmålet er da selvsagt hvordan vet man at ett grunnstoff har samme halveringstid som idag, tenk om dette endre seg med tiden ..det er det ikke tatt høyde for..

60000 år sier du, hvem kan bekrefte det årstallet?

Ingen selvsagt det er derfor vitenskapen kan være så skråsikker..

Den ærede motpart trakk også fram at

så har man målinger i is, da forutsetter man selvsagt at det isdekket vi har idag har ligget helt stille i 10000vis av år og at det ikke har vært spesielt store temperaturforkjeller fra den tiden

men her er det selvsagt slikt en ikke vil snakke om eller overser

I permafrosten i sibir og den kanadiske tundra ligger det tusenvis av dyr som har blitt nedfrosset på ett øyeblikk, man finner faktisk mamut hvor kjøttet er fullt ut spisbart i dag og hvor mageinnholdet er dagsferskt..

Altså tyder det på at istiden har kommet på ett øyeblikk

Vel som du kanskje forstår så har jeg nok ikke så sterkt tiltro til de vitenskaplige metoder som deg...men jeg har betydelig større tiltro til bibelens kilder om en storflom for ca 4300 år siden..

Hva kan man si til en person som ikke bare fyller kommentarfeltene med ungjordskreasjonisme, men også hevder at Augustin var en viktig figur for Islam, at treenigheten ikke på noen måte finnes i Bibelen og at "middelalderens mørke" skyldtes en katolsk konspirasjon?

I grunnen mangt. Nærmere bestemt det følgende der vi siterer friskt fra oss selv, og da er det lov å droppe anførselstegn:

For å få regnestykket ditt til å gå opp må du altså avvise ikke bare 1) arkeologifaget, men 2) historie, 3) biologi, 4) paleontologi, 5) zoologi, 6) fysikk og 7) kjemi og annet som brukes i dateringsøyemed, for ikke å si 8) semiotikk og 9) språkvitenskap, i tillegg altså til all 10) katolsk og 11) protestantisk teologi og historie som støtter treenigheten og bruk av korset som symbol, samt 12) alle bibelvers som direkte eller indirekte bygger opp under læren om treenigheten (at Jesus og Faderen er ett, at Ordet er Gud og ble legeme i blant oss osv.), og deretter 13) at den katolske kirken har bidratt med noe som helst positivt i historien og 14) at islam har noen som helst gode sider og 15) at Den katolske kirken ikke er del av en demonisk konspirasjon.

For å nevne noe.

Du har med andre ord konstruert deg et svar som det er umulig å regne seg fram til uten å forkaste alle ledd i regnestykket som ødelegger for fasiten.

Du gjør det ikke lettere for deg ved å bruke beviselige feil eller svært omdiskuterte påstander til inntekt for ditt eget syn.

Som enda et eksempel på dette kan jeg nevne mammutopplegget ditt der du altså hevder at

I permafrosten i sibir og den kanadiske tundra ligger det tusenvis av dyr som har blitt nedfrosset på ett øyeblikk, man finner faktisk mamut hvor kjøttet er fullt ut spisbart i dag og hvor mageinnholdet er dagsferskt..

Altså tyder det på at istiden har kommet på ett øyeblikk.

Ser man etter i kilder (jeg har den uvanen) oppdager man noe annet. Det vi snakker om her er en kreasjonistisk myte (opprinnelig hentet fra Velikovsky) som spres uten at man går til de som faktisk gjorde funnene.

Siden jeg selv var litt fascinert av slike tanker for drøyt 30 år siden, jobbet jeg mye med det stoffet den gang og har holdt meg oppdatert. En av de som gjorde disse funnene var Pfizenmayer som da også skrev om dette i boken "Siberian Man and Mammoth". Her fremgår det at noen mammuter hadde falt i sprekker i isbreer og andre var tatt av jordras (ref. Trøndelag i disse dager) der den kalde gjørmen fungerte som kjøleskap og den underliggende permafrosten fullførte frysningen [og senere kaldmumifiseringen] av kjøttet over noen dager.

Dette har ingen ting å gjøre med noen istid som er kommet på et øyeblikk, det er tvert i mot uttrykk for nettopp et istidsklima der et vinterdyr som mammuten i perioder kan bevege seg på isbreer (som dagens rein eller moskus) med sprekker og i andre perioder - når det f.eks. har regnet mye - kan tas av jordras.

Merk at istid ikke betyr at hele verden var dekket av is, men at deler av den nordlige halvkule hadde dels is og dels lange og harde vintre - men det var også sommere og tilgang på mat i lokale lommer og grenseområder.

Men min erfaring med denne type debatter er at det spiller ingen rolle uansett hvor mye jeg måtte påvise av spesifikke feil eller legge på bordet av funn, fakta og forskning. De blir (for å bruke dine ord) "bagatelisert, og borforklart til det ugjennkjennelige".

Det er kort sagt svært liten mulighet for å påvirke en som gjennomgående avviser normalvitenskap, historieforskning og felleskristen teologi og ikke etterprøver påstander som brukes til støtte for eget syn.

Kreasjonisme og andre konspirasjoner

Hvis det er en ting man kan være sikre på, så er det at ungjordskreasjonisme går hånd i hånd med konspirasjonsteorier, kontrajihadister og klimaskeptisisme.

Og her er ikke rekkefølgen likegyldig.

Det er ikke slik at klimaskeptikere normalt er kreasjonister eller konspirasjonsteoretikere, utover et snev eller syv av sistnevnte overfor FN's klimapanel. Eller at konspirasjonsteoretikere normalt er kreasjonister. Eller kontrajihadister klimaskeptikere.

Men er man ungjordskreasjonist har man ofte gitt de tre andre K'ene lillefingeren og halve kongeriket.

Så også i en av de mer ... interessante rundene jeg nylig hadde på Verdidebatt.

Utgangspunktet var dette med middelalderen og Frp, men det endte altså med kreasjonisme og konspirasjon.

Siden noe av dette er argumenter som dukker opp fra tid til annen, kan vi jo gi noen sitater av påstander og mine ultrakjappe svar.

Ikke at de hjalp.

Først ute er dette med datering av gamle byer. For hvis jorden er 6 000 år, kan jo ikke den eldste byen være eldre.

Vi siterer kreasjonisten som opprinnelig startet med at det var umulig å datere stein og luft, men så kom på dette med C14.

Jo jeg kjenner godt til karbondatering dens "fortreffelighet,", men hva må til der ..jo matematiske variabler som kan svinge ganske mye..
så da får en svingninger på noen 100 millioner år +/- ..da blirr ikke vitenskapen en eksakt teori, men prøving og feiling..og teoriene velger jeg da å ta som det det er teorier..
inntil teoriene blir håndfaste får man forholde oss til de skriftlige øyenvitnekilder.. og da kan man ikke finne noe som kan bekrefte at jeriko er 9000 år desverre ..

Det vet nok også du om du tenker deg om..

Og svarer om mulig enda kjappere enn sitatet over ble skrevet.

1. Datering av arkeologiske funn gjøres på svært mange måter 
2. En av måtene er C14-metoden (altså karbondatering) - denne gir ikke svingninger på noen 100 millioner år, men på noen få tusen år
3. Når C14 er så egnet her er det fordi den handler om å datere materiale som har vært levende, altså ikke stein
4. C14-metoden er egnet for dateringer på opp til 60 000 år
5. Det finnes andre dateringer som brukes når C14-målinger mangler eller til å avsjekke eller kalibrere C14-målinger (som årringer på trær, keramikk, redskapstyper osv.)

I vitenskap er mye teorier, men teorier betyr ikke "gjetninger". De er i stedet godt begrunnede forklaringer og modeller som passer inn i andre godt begrunnede forklaringer og modeller.

Derfor kan vi snakke om teorier om hva som lå bak det romerske rikets vekst og fall, men det er ikke en teori at Cæsar ble snikmyrdet. Vi kan tilsvarende snakke om teorier om hvorfor den og den byen vokste fram der og da, men ikke om at byen eksisterte der og da.

Det trenger ikke å være noen motsetning mellom "Bibelens budskap" og en datering av en by til flere tusen år eldre enn Jeriko eller Babylon. Det er kun hvis man tar Bibelen både som bokstavelig sann og som uttømmende forklaring og at den tolkningen man har av dateringer av Bibelens slektstavler er gjort riktig (og at det hele veien er ment enkeltpersoner i ett og ett ledd og ikke familiefedre til noen som er født flere ledd senere).

Det er fullt mulig å mene en eller to av disse, uten å bli tvunget til å mene at arkeologiske dateringer eldre enn 4 000 år [f. Kr.] er feil. Men det er ikke mulig hvis man mener at alle tre er riktige.

Så spørsmålet er hvorfor i all verden noen vil stå sterkt på at alle tre er hundre prosent riktige, mens godt utdannede og hardt arbeidende arkeologer ikke vet hva de snakker om.

Så langt tyder dessverre det meste på at du står sterkt på alle tre uten å vite hva arkeologene snakker om.

Mer slike tunge, intellektuelle innspill senere.

Heftig uke

Siden jeg nå skrev litt om hva som det skulle skrives om i år, var det vel enkelte som i sin naivitet tenkte at det dermed kom til å bli skrevet noe denne uka.

Når så ikke helt er tilfelle, skyldes det ikke skuffelse over at Northug ikke vinner Tour de Ski i år heller, men at det skjer annet bak kulissene på det som måtte være av fritid.

Dette innebærer blant annet 3 timers undervisning på lørdag om konspirasjonsteorier på Sagavoll Folkehøgskole (eller muligens på Sagavoll Folkehøgskole om konspirasjonsteorier) og diverse planlegging av og skrivning om annet, inkludert en serie kveldsforedrag i Spydeberg i januar og februar.

Og så leses det et og annet eller to, samt kikkes på en TV-serie eller tre.

Og diskuteres, som det vil fremgå av neste bloggpost om 15 minutter.

Heftige hundreår

Ser på klokken at det er på tide å rope ut et godt nyttår (Godt Nyttår!) og det rungende oppfølgingsspørsmålet er hva det nye året vil bringe.

Nå er jeg heldigvis ikke belemret med evnen til å se inn i fremtiden, men siden jeg overkompenserer med å være en kløpper i hoderegning kan det allerede antydes hvilke minner og markeringer som vil dukke opp i det nye året, sånn litt etterhvert.

For det første kommer vi til å nevne i flere blogginnlegg enn denne at det er 100 år siden Tarzan dukket opp for første gang, nærmere bestemt i All Story Magazine, selv om første fortelling ikke kom i bokform før i 1914.

Videre er det altså hundre år siden Titanic sank og Francis A. Schaeffer ble født, to begivenheter vi uten sammenligning forøvrig, hverken med hverandre eller Tarzan,  ikke kommer til å gå helt lydløst forbi.

Så hopper vi nok lett over det faktum at det er hundre år siden første fallskjermhopp ble foretatt, men kommer muligens løst til å nevne Piltdown-mannen.

Det kan ellers være mange grunner til å omtale den første Balkan-krigen, der ligaen Bulgaria, Hellas, Montenegro og Serbia etter to måneders kamp inngikk en foreløpig våpenhvile med det Ottomanske riket.

Ellers er 1912 året da Voynich-manuskriptet ble oppdaget, Alan Turing og Arne Næss ble født, for ikke å si Eva Braun og Kim Il Sung.

Og så skjedde det litt av hvert i århundrene før.

Ikke alle har det ytterst på tungespissen at den siste av Englands Lord Protectors, Richard Comwell, gikk til et muligens bedre sted i 1712. Han er forøvrig den engelske herskeren som har levd lengst, for dem som måtte lete etter et umulig spørsmål til en quizz.

Det er forøvrig 1000 år siden den fatimidiske kalifen
al-Hakim beordret alle jødiske og kristne gudshus ødelagt, og lykkes med å jevne blant annet fødselskirken i Jerusalem med jorden.

Vi får håpe at den neste arabiske våren heller lar seg inspirere av Abd al Rahman III som tok over makten i Córdoba-emiratet i Spania i 912 og la grunnlaget for en nesten hundre år lang gullalder i det som fra 929 ble Córdoba-kalifatet.

Som dessverre bukket under i bråk og borgerkriger før 1012.

Det gjorde også hans fabelaktige palass Medina Azahara som familien behørig besøkte de sørgelige restene av for 10 år siden - med noe blandete følelser hos enkelte, siden det var førti grader i skyggene vi ikke fant.

Mangt av dette og atskillig annet vil bli belyst eller bortglemt i løpet av året.

Dampende drap

Den andre boken som til tider har vært løftet ganske nær øynene i det seneste er både mer moderne og eldre enn Max Mausers mellomkrigstid. For selv om begge bøker i stor grad bæres av stemninger, har Mark Hodder på en helt annen måte lagt vekten på teknologi og tankespinn.

I stedet for en isolert herregård som damper av tåke befinner vi oss i The Strange Affair of Spring Heeled Jack midt i en storby som også damper av maskiner.

Nå har det ikke helt unngått min oppmerksomhet at det ble skrevet science fiction på 1800-tallet, men det er ikke til å komme forbi at sjangeren vi snakker om her definitivt langt nyere.

Eller kanskje vi heller bør si sjangerene.

For her møter sydende steampunk rendyrket rasehygiene - eller eugenikk som det heter på fint. Mord og monstre blandes med magi og maktkamp, politisk som vitenskapelig.

Moralske sannheter avgikk ved døden for få år siden. Nå gjelder den sterkestes rett. Til nød noen smuler Karma. Eller karma.

Vi befinner oss kort sagt i en noe alternativ variant av Det britiske imperiets glansdager på 1860-tallet.

Og det er ikke bare selve den politiske historien som er annerledes. Takket være genmodifisering har vi fått fugler som kan fremsi innleste meldinger, mens raske hunder formidler skriftelige beskjeder.

Selv om dette sparer mye manuelt arbeid har det også bieffekter. Det er dessverre ikke til å unngå at fuglene avslutter alle meldinger med heller saftig banning. Og hundene spiser som hester.

I tillegg foregår det merkelige ting.

Uten å røpe for mye av en stadig mer vanvittig intrige kan vi uten hjelp av fugler fortelle at en av hovedpersonene er oppdageren Richard Burton (også kjent fra Farmers til tider fantastiske Riverworld-serie), mens en annen er dikteren Swinburne.

Vi løfter underveis som seg hør naturligvis også på hatten for Darwin, Doré, Nightingale, Galton, Brunel og resten av feltet.


En moderne - eller gammelmodig - fortelling. Alt ettersom.

Sammen jakter de to heltene på hvem eller hva i all verden denne Spring Heeled Jack er som synes å stå bak en serie bokstavelig talt bestialske mord i London - og på løsningen av det store mysteriet:

Hvem er ansvarlig for drapet på dronning Viktoria i 1840?

Og på et enda større og mer grunnleggende mysterium. Kan det finnes en annen historie om Storbritannia?

Det er sjelden jeg har lest noe som lykkes bedre i å få en så dampende alternativhistorie til å danne en så troverdig bakgrunn for makaber krim med atskillige doser meta og tongue in cheek.

Men så er det ikke akkurat mange slike bøker.

Vi kan derfor glede med at dette er første bind i en serie på så langt tre. Det er bare å sette seg godt til rette i dampmaskinen når den brave Burton og sveisne Swinburne legger ut på oppdagelsesreise.

Et hestehode foran

Romjul og tid for bok.

Kriminalgåter smaker godt til annen nøtteknekking. Siden enkelte av oss har den uvanen å styre noen buer unna bestselgerlistene (bøkene der får vi nå alltid med oss det meste om) skal vi i dag og i morgen trekke fram to bøker som ikke alle har hørt om.

Men som har vekket eller vil vekke engasjement.

Den første er skrevet av en av våre beste krimforfattere, selveste Max Mauser. Muligens den norske krimforfatteren som har fått aller mest omtale og oppmerksomhet gjennom tidene, i innland og utland.

Dessverre ikke for sin krim.

For bak det opplagte pseudonymet skjuler seg altså Jonas Lie, politiminister i blant annet Quslings andre regjering. Han ble ikke mindre beryktet av ansvaret for Politiets særdomstol som stadfestet dødsdommene mot nordmenn - eller av tiden som frontkjemper og offiser i Waffen SS.

I mellomkrigstiden drev han imidlertid på med andre ting. Om det skyldes arv (bl.a. som sønnesønn av en annen Jonas Lie) eller miljø (Nils Kjær var gift med morens søster) skal være usagt, men hans kriminalromaner er av de beste vi har sett her til lands. Det samme gjelder også hans senere reiseskildringer og krigskorrepondanse.

Selv om de fleste nok vil sette mest pris på fiksjonsbøkene.

Og da ikke minst Natten til Fandens geburtsdag som er utgitt på nytt i år, men altså opprinnelig er skrevet i 1934. Boken blir ikke dårligere av et nyskrevet etterord av Nils Nordberg.

En ikke helt lystig atmosfære hviler over herregården Bjørneby - regn, tåke, mørke, sjalusi, hat og frykt. Det går uavvendelig mot en katastrofe knyttet til et gammelt sagn.

Tre varsler skal etterhvert peke mot at gårdeieren, den ikke akkurat ... sympatiske major Winterfeldt, skal bli tatt av dage.

Det første fremgår av omslaget, et hestehode er spiddet på en stake og vendt mot gården. Med andre ord intet mindre enn en nidstang, kjent fra norrøn tid.

Og varslene peker mot natten til Fandens geburtsdag, 11. desember. Nå er ikke uttrykket Lies eget, men kommer av at 11. juni og 11. desember var termindager for banklån i kongeriket Danmark-Norge.

Vi aner mer enn en undertone av norrøne stemninger. Hovedpersonene trekkes inn i et mytisk spill uhyggelig skildret med tilsynelatende uvesentlige detaljer av jeg-personens nedtegnelser, etterhvert i form av en dagbok.

Likevel er det når alt kommer til alt på mange måter skjebnen som er hovedpersonen.

Muligens er det nettopp også en skjebnetro som skulle bli Jonas Lies egen bane. Hvordan en oppegående og ikke tydelig rasistisk forfatter kunne velge nazistenes side kan med mye annet også henge sammen med hva han etter hvert oppfattet som å se og følge sin egen skjebne.

En skjebne han forøvrig tok i sine egne hender 11. mai 1945.

På dagen én måned før Fandens geburtsdag.

Minervas mørke middelalder

Alltid godt å se at man blir lest, selv om noens lesninger kan være litt ... mørke.

Som Ole Martin Moen i Minerva i dag.

Så langt synes som om 4 av 4 kommentarer støtter meg en smule eller to mer enn Moen.

Noe som ikke er overraskende for i hvert fall én av dem.

(Oppdatert 30.12. - Mange gode og for alle praktiske formål svært så støttende kommentarer, må tilstå jeg etterhvert bare har lent meg tilbake. Samtidig tankevekkende at en idéhistoriker ved UiO står fram på den måten.)

Jesus i Kashmir - et korrespondentkurs

Det er godt å se at NRK har forstått at vi lever i en tid der det er mulig å ha store oppslag om Jesus på julaften.

Da er på den annen side kanskje ikke fullt så flott at den tiden vi lever i til tider synes i overkant postmoderne. Noe som oversatt til norsk betyr at alle kilder og tradisjoner er like gode, særlig hvis de sjelden kommer til orde.

Og kan skape gode overskrifter.

Dermed trenger journalister ikke ta seg bryet med å jobbe spesielt mye med stoffet, google hvem som fremmer eller argumenterer mot det - eller drive noe som kan ligne på kildekritikk.

Heller ikke i Norges største radiokanal.

Vi observerer altså det ikke helt uventede fenomen at når NRK først har et stort oppslag om Jesus i jula baserer man det ikke på kilder som er nær i tid og sted, fra første århundre eller noe slik gammeldags.

Nei, i nøytralitetens og den gode vinklingens ånd bygger man stoffet på påstander fra 18- og 1900-tallet.

Joar Hoel Larsen starter korrespondentbrevet med å understreke sin egen uvitenhet.

Siden jeg ikke visste det, så er jeg frimodig nok til å tro at mange av NRKs lyttere og lesere heller ikke er klar over følgende: Jesus Kristus bodde i India i nærmere 50 år.

At få av de nevnte var klar over dette stemmer nok, selv om vi her snakker om en bestselger i Norge allerede på 1980-tallet, Jesus døde i Kashmir av Andreas Faber-Kaiser (Lanser forlag, 1980) og at dette stadig relanseres som en ... radikal sensasjon, som i Ny Tid i 2006.

Noe som jevnlig har fått en og annen historiker lettere hoderystende på banen, som Oskar Skarsaunes artikkel Døde ikke Jesus på korset? Vi har allerede tatt temaet opp her på bloggen for noen år siden og jeg skrev da også om saken i Da kvinnen fikk sjel - og andre historier i 1998.

Larsen er imidlertid helt ukjent med at saken er grundig imøtegått både her og der andre steder mellom himmel og jord. Når han kommer med sitt scoop er korrespondenten til gjengjeld litt bekymret for at det kan vekke oppstyr som .. blasfemi. For det er det jo ikke ment som.

Og la meg allerede nå presisere: Dette er ikke ment som et populær-blasfemisk innslag på en, for så mange, viktig religiøs høytidsdag.

Slett ikke, det hele er nøytral folkeopplysning overhodet ikke ment til å få noen til å sette pinnekjøttet på tvers i halsen. For  når man skriver om Jesus på julaften er det det samme hva man skriver, bare intensjonen er god.

Dette er jo til og med noe som "mange" tror og mener. Og da kan jo det være like sant som andre historier om Jesus.

Hvis noen er i tvil er altså utgangspunktet for Larsen den russiske eventyreren Notovitch, altså same procedure som alltid.

For det er mange i India, og andre steder, som både tror og mener dette, og da vi besøkte det buddhistiske Hemis-klosteret i det østlige Kashmir tidligere i år, fikk vi høre historien.

Hemis-klosteret var nemlig ett av stedene Jesus bodde mens han var i India og studerte buddhisme, altså i årene mellom tempeldiskusjonene og dåpen.

Og det var i Hemis-klosteret at en fjern kollega, den russiske reisende, eventyrer og korrespondent Nicolas Notovitch, for drøyt 120 år siden fikk se kopier av de hellige skriftene om Issas liv.

Men siden dette var i strid med kirkens lære, var det ikke underlig om Notovitch ble motarbeidet av forvirrede kristne og ikke minst (her er det bare som så ofte å holde seg fast) av ... ledende geistlige.

Boken «Jesus Kristus' ukjente liv» kom på fransk i 1894 og ble en sensasjon.

Den ble oversatt til flere språk, men historien møtte også motstand, ikke minst fra forvirrede kristne som fikk tvilen i sitt hjerte.

Med frykt for de klerikale konsekvenser, ble Notovitch motarbeidet av ledende geistlige blant annet Paven i Vatikanet.

Teorien om at Jesus hadde vokst opp i India var vanskelig nok å svelge, men at han overlevde korsfestelsen og vendte tilbake til India der han døde i en alder av 80 år – det ble for drøyt.

Og når Jesus klarte å overleve, var det selvsagt takket være sin inngående kjennskap til yoga og andre kroppskontrollteknikker.

I steden for å være død skal han "bare ha vært bevisstløs, hvilket for en legmann kan forklare oppstandelsen" - uten at Larsen forklarer for en legmann hvordan hjerner kan klare seg uten oksygen i timen eller to som Jesus hang som død på korset (som altså gir kvelningsdød når man ikke lenger orker å heise seg opp - ikke ville man og ikke rakk man å ta ned korsfestede straks de så livsløse ut) eller hvordan erfarne romerske soldater kunne blande bevisstløshet med død.

For ikke å si hvordan en person som ikke bare har vært naglet tvers i gjennom hender og føtter, men er pisket med all uønsket romersk grundighet og muligens har blitt stukket i med et spyd, kan fremstå som "oppstanden" for sine etterfølgere.

Fremfor altså ikke bare hardt såret og i sterk behov for pleie. For ikke å si penicillin og blodoverføring.

Det er ikke lett å vite hvor man skal begynne å svare på noe som så mange har svart så mye på gjennom noen tiår.

Men la oss starte med det Larsen selv nevner av innvendinger - og de svarene han gir på dem. Allerede her ser vi at Larsen er på villspor.

Mange historikere og teologer har brukt både tid og krefter på å bevise eller motbevise teoriene. Motstanderne har sådd tvil om Nicolas Notovitchs eksistens, og om han virkelig har levd, hvorvidt han i det hele tatt har besøkt Hemis-klosteret, og stiller spørsmålet: Hvorfor har ingen andre sett og eller hørt om disse tekstene?

Det kan jo forklare mye at Larsen kjenner så lite til innvendingene at han trekker fram at noen skal hevde at Notovitch ikke har eksistert. Vi forstår også mye når han ikke omtaler det viktigere faktum for forskere at ingen i dag kan vise fram tekstene.

Men det er jo lett å svare på dårlige eller konstruerte innvendinger som ikke brukes av historikere.

Tilhengerne av læren om at Jesus levde i India har få problemer med å svare på dét spørsmålet: Det ble så mye oppstyr etter at Notovitch publiserte sin bok at lamaene og munkene ble forstyrret i sin bønn og sin kontemplasjon. De ikke orket ganske enkelt mer oppmerksomhet rundt dette, for dem, historiske faktum.

Dessuten: De navngir flere som faktisk har vært i Hemis-klosteret og sett de sensasjonelle dokumentene.

Uten at Larsen navngir noen.

Og videre: Enkelte oppfølgere som ville granske Notovitch'es påstander, de opplevde at lokalbefolkningen, som naturligvis aldri hadde lest den russiske eventyrerens bok, de kunne bekrefte historien om Issa slik den var blitt fortalt og formidlet gjennom hundrevis av år.

Uten at Larsen navngir noen. Eller oppgir kilder til hvor han har dette fra.

La oss derfor hjelpe ham litt.

For poenget er ikke hvorvidt noen blir forvirret eller føler seg truet. I stedet er påstandene så spekulative og så for langt på siden av fagmiljøene at det er vanskelig å formulere innvendinger uten å høres litt irritert eller oppgitt ut. Men det er altså ikke vanskelig å se at påstandene ikke holder vann.

Og at de er knyttet til nyere religiøse bevegelser som kjemper for legitimitet og oppmerksomhet.

Blant de som har skrevet godt om saken kan nevnes Oskar Skarsaunes Den Ukjente Jesus (Luther forlag 2005), Aril Romarheim i Kristus i vannmannens tegn, (Credo Forlag, 1988), samt Fynd och fusk i bibelns värld - En bok om vår tids Jesus-apokryfer av Per Beskow (Proprius, Stockholm 1979).

Vi kan også legge i posen samme forfatters Jesus i Kashmir. Historien om en legend (Proprius, Stockholm 1981).

En mye omtalt grav i Kashmir

Og så har jeg altså selv skrevet om det i kapitlet ”I Jesus fotspor til Kashmir – og Frankrike” i Da kvinnen fikk sjel – og andre historier, samt i andreutgaven av Da Vinci dekodet, Lunde 2006.

Men Larsen har nok verken lest eller hørt om noen av disse bøkene, siden han ikke nevner noen vesentlige innvendinger fra dem.

Dermed kan det kanskje være greit å hjelpe ham med å sitere litt bare fra mine egne skriverier. Vi kan jo starte med stoffet fra 1998 (side 31).

Hovedkilden synes å være den russiske korrespondenten Nicholas Notovitch. Han reiste rundt i India og hevdet i “The Unknown Life of Christ” (1894) at han hadde funnet og oversatt tibetanske manuskripter om Jesu reiser i India og Ladakh, og at disse nå befant seg i Lama-klosteret i Hemis.

En noe senere kilde er Levi’s “The Aquarian Gospel of Jesus the Christ” (1908). Og vi har den muslimsk-orienterte Ammadhiyya-bevegelsens grunnlegger, Ahmad (d. 1908), som også hevdet at Jesus var i Kashmir.

Notovitch avsløres på en rekke fundamentale feil. F.eks. er ikke “buddhismen” i hans “kilder” buddhisme. Vi møter blant annet en sjalu Skapergud som straffer og tilgir synder. Ettersom buddhismen ikke har noe gudsbegrep er nok dette mer hentet fra gammeltestamentlig domsforkynnelse. Det er derfor underlig at ikke flere som er seriøst opptatte av religiøse spørsmål ser at dette i praksis blir “en hån mot og en fornekting av buddhisme”.

Men i stedet for å se at den Jesus som Notovitch skildrer altså er en moralprofet som ikke kjenner til buddhismen han skal ha lært om i sine år i India fra han var 12 til 30, bruker Larsen nettopp fraværet av buddhisme som argument.

Jesus skal for eksempel ha sett seg kraftig lei på det indiske kastesystemet som eksisterte allerede den gang, og han skal ha protestert mot det brahminske presteskapets behandling av de kasteløse.

Hans temperament og hans rettferdighetssans, ikke minst den nestekjærligheten som Issa skal ha vist de svake og utstøtte, skal ha ført til konfrontasjoner med brahminene, noe som skal være nedtegnet i de omtalte skriftene.

Og akkurat denne grunnholdningen hva respekt for andre mennesker angår, fra løsaktige kvinner til røveren på korset, fra Sakeus til Peter, dét er noe vi forbinder med mannen fra Nasaret.

Siden Notovitch godt over 1800 år etter Jesus beskriver ham med en vestlig orientert etikk på en tid der vestlige misjonærer og makthavere kjempet mot kastevesenet, styrker det altså ifølge Larsen at Jesus må ha vært i India.

Så vender Larsen tradisjonen tro kursen mot Kashmir.

Det mest overraskende er nok allikevel at Jesus ikke døde på korset.

Han var rundt 33 år gammel da han unnslapp og skal ha vært nærmere 50 da han kom til Kashmir for annen gang.

Han og hans følge skal ha brukt 16 år på turen fra Jerusalem, en strekning på drøyt 4000 kilometer i luftlinje, omtrent som fra Jerusalem til Oslo. Ifølge sagn og legender, samtidige tekster og referanser skal det finnes en rekke spor etter Den hellige entouragen langs reiseruten.

Stedsnavn og fortellinger om Yuz Asaf, hvilket betyr Josefsen, altså sønnen til Josef, med andre ord Jesus fra Nasareth.

Når det ikke er mulig å finne noe av kildematerialet som Notovitch henviser til, burde saken vært lagt død. Men når det er et såpass sterkt ønske i mange kretser om å få støtte fra Jesus, uavhengig av historiske kilder, tar man det ikke så nøye med noe så gammeldags som kilder.

Dermed la jeg vekt på i Da kvinnen fikk sjel at

Det interessante er at teorien i dag nesten har almen tilslutning innen hinduistisk inspirert nyreligiøsitet. Det er tydelig et sterkt ønske i enkelte kretser om å få støtte fra Jesus, uavhengig av historiske kilder. Tidligere i vårt århundre var påstanden om Jesus som essener (og dermed uten behov for østen-reise for å få en mystisk lære) mest vanlig, blant annet hos teosofene. I dag kan man til og med møte tibetanere i Himis som har hørt om Notovotich’ manuskript. Dog uten å ha sett det.

Tilliten til stoffet og de som sprer det, styrkes ikke av at dette så ofte presenteres i sammenheng med påstander som at mayaene koloniserte India og Egypt eller at profeten Esekiel reiste til Kashmir i romskip.

“Jesus døde i Kashmir” trekker inn de merkeligste påstander, kilder og vitnesbyrd som på en eller annen måte kan støtte teorien eller angripe kristendommen. Samtidig som det ikke er nevnt alternative forklaringer til “Jesu grav” i Kashmir - for eksempel senere muslimske legender.

For det vi snakker om her handler på mange måter om språkhistorie. Skarsaune har noen siders gjennomgangi Den ukjente Jesus, oppsummert superkort i Da Vinci dekodet (side 112):

Forestillingen om at Jesus døde i Kashmir, stammer fra Hazrat Mirza Ghulam Ahmad (1835-1908), grunnleggeren av ahmadiyya-retningen. Han lanserte rundt år 1900 en ny lære i muslimsk sammenheng der han bl.a. påstod at Jesus hadde overlevd korsfestelsen og døde mett av dage i Kashmir. Vi finner ingen eldre kilder som knytter Jesus til dette området. Mens Jesus la grunnlaget for en verdensreligion på sine tre års virke i Midt-Østen, kan hans eventuelle opphold i Kashmir ikke ha gjort særlig inntrykk.

Bakgrunnen for det hele er igjen myter. Dette synes å henge sammen med en navneforveksling knyttet til en buddhistisk og senere arabisk og kristen middelalderlegende kjent som "Historien om Barlaam og Josafat". Underveis ble navnet Buddha, også kalt "boddhisattva", endret til først Bodisaf, og gjennom flere nye steg etter hvert til Yuzasaf og Josafat . I et dokument fra 1770-tallet fortelles at Yuzasaf sin grav fortsatt finnes i Srinagar i Kashmir. Ahmad lander på at dette egentlig er Jesus, også inspirert av et angivelige funn av et evangelieskrift i Tibet på slutten av 1800-tallet, men som ingen andre har sett .

Når man skal gå gjennom motforestillingene er det som nevnt dessverre ikke bare vanskelig å vite hvor man skal begynne.

Det er enda vanskeligere å vite hvor man skal slutte.

Men siden fjærpennen er tom for blekk, avslutter vi korrespondentkurset her. Vi får heller svare på elevspørsmålene etterhvert som de kommer.

Harald Hårfagre tvangskristnet

Mest lest på Aftenposten.no tidlig på julaften er oppslaget Fant hedensk helligdom uten sidestykke.

Saken handlet om et funn på Ranheim av et gudehov som var i bruk fram til for rundt ellevehundre år siden. Stedet ble imidlertid forlatt fordi de lokale innbyggere så seg best tjent med å rømme landet. Da skulle man kanskje tro at det var noe fredeligere forhold og mer vekt på lokale behov i dag.

Men nei, det er fortsatt makten som rår.

Nå skal Ranheims unike helligdom fjernes for alltid for å gi plass til boliger. Det er ikke alle enig i.

- Anlegget vil kunne bli en flott turistattraksjon hvis det samtidig blir opplyst om hva som har skjedd på stedet. Det er unikt i Norge, sier sivilingeniør Arvid Ystad som på privat initiativ har henvendt seg både til Riksantikvaren og Fortidsminneforeningen for å få anlegget fredet.

- Plasseringen av boligene kunne enkelt ha vært tilpasset dette unike kulturminnet, helt uten at man hadde mistet boligmasse. Det kunne ha blitt en attraksjon for de nye beboerne og fortelle dem mye om historien på stedet for over 1000 år siden. Dessverre er boligbyggingen nå i gang, sier Rønne.

Heldigvis er det ting som tyder på at det her kan startes en liten aksjon for å etablere et lokalt museum på deler av området, selv om det nok skal en del til før beslutningstagere og boligbyggere snur spaden en annen vei.

Så får vi håpe at det er enklere å snu en annen side ved denne saken. Nærmere bestemt det interessante funn at både avis og arkeolog er enige i at en av de store årsakene til at gudehovet ble forlatt var Harald Hårfagres ... tvangskristning av trøndelagen.

Den yngste datering av gudehovet er fra mellom år 895 og 990 etter Kristus. Nettopp i denne tidsperioden kristendommen ble innført med hardhendte metoder i Norge. Dette gjorde at mange forlot landet for å beholde sin opprinnelige gudetro.

Og dette altså handler i stor grad om ... Harald Hårfagre.

Så var det også fra nettopp fra trøndelagsområdet den største utvandringen av folk som ville beholde sin frihet og ikke la seg kristne, fant sted. En stor del av dem dro mellom år 870 og 930 til Island, dvs. under Harald Hårfagres tid.

Det er litt uklart hva som faktisk er bakgrunnen her, siden også arkeologen Preben Rønne ved NTNU sier det samme i en egen artikkel om saken.

Indenfor de år regerede flere norske konger bl.a. Harald Hårfager (872 – 933) hvis hårdhændede kristning førte til udvandring, der skabte landnammet på Island og de øvrige nordatlantiske øer mellem 874 og 930.

Nå kan vi ikke forvente at en dyktig arkeolog nødvendigvis er en like dyktig historiker, men saken er altså underlig, hvis vi ikke snakker om kilder som til nå har vært ukjente for almuen. Og når dette i tillegg står på trykk i en avis som en gang skulle gi solid bakgrunn for leserens egne meninger, burde man i såfall ha omtalt disse kildene.

Mer sannsynlig ser vi en sammenblanding som i noen grad skyldes den moderne ryggmargsrefleksen om middelalderen (selv om man i norsk forskning kaller perioden vi snakker om her for vikingtiden). Det rører seg nok noe i bakhodet også for andre enn sterkt islamkritiske politikere om at middelalderen = kristen = slem.

Finner man så noe negativt i middelalderen er den naturlige slutning at dette skyldes noe kristent. Og så ligger det ikke bare i bakhodet at kristningsverket handlet om tvang.

At noen i Norge kunne forlate et hedensk gudehov også p.g.a. normal maktkamp - uten noen form for kristningselement - kan sitte litt lenger inne.

For det som foregikk på denne tiden handlet altså ikke om tvangskristning. Det var rett og slett en del av Harald Hårfagres forsøk på å samle Norge til ett rike. Han la seg dermed ganske så grundig ut med småkonger og lokale ledere, ikke minst i Trøndelag.

Resultatet var at taperne i stor grad pakket ned sine gudestøtter og forlot landet. Mens de som tok over reiste nye hov der de dyrket de samme gudene.

Og det som ofte kalles tvangskristning foregikk primært under kongene Olav Tryggvason (995-1000) og Olav Haraldson på 1020-tallet, fram til Slaget på Stiklestad. Vi skal ikke her ta opp dette her, men vi kan peke på at også denne historien har mange sider, slik Oskar Skarsaune viser i en som så ofte tankevekkende artikkel.

Uansett lever vi heldigvis i en tid der ikke så mange er tilhengere av tvangskristning.

Vi håper dermed at Aftenposten og arkeologer snarest slutter å tvangskristne Harald Hårfagre.

Historisk

Da har det historiske skjedd at jeg er blitt refusert av Aftenposten to ganger på tre dager.

Denne gangen med følgende kortinnlegg på 816 tegn, inkl. de velkjente mellomrom.

Assad Nasir og Fremskrittspartiets Per-Willy Amundsen er ikke enige om mye, bortsett fra at europeisk middelalder var en mørketid der antikkens kunnskap og verdier var kneblet.

For å få regnestykket til å gå opp må de imidlertid underslå fakta som at det var i denne perioden Europas rike kunnskapstradisjon knyttet til blant annet universitetene vokste fram. De må også hoppe over at det kristne Østromerriket, Bysants, eksisterte til 1453, med andre ord til renessansen. Vi har bevart såpass mye greske skrifter fra antikken fordi Bysants var opptatt av dem, mens latinske ble tatt vare på i klostrenes biblioteker.

Myten om 1000 år med en kunnskapsfiendtlig middelalder er forlengst avvist av historikerne. Når Nasir og Amundsen likevel holder fast på den, er det heller dagens debatt som synes kunnskapsfiendtlig.

Og muligens en og annen debattspalte.