Vokterne på DVD

Så begynner detaljene å slippe ut om Watchmen-DVD'en. Og det handler om mer enn at releasedatoen i USA blir 21. juli og i Europa 5. august.

Det viser seg også at vi blir beæret med en Directors Cut som er 24 (noen sier 28) minutter lenger enn kinofilmen.

Og at vi i desember kan vente en 5DVD's Ultimate Edition som også integrerer Black Freighter-sekvensene i selve filmen, samt det andre DVD-stoffet som allerede er laget ("70-tallsdokumentaren" Under the Hood om Hollis Mason og The Motion Comic DVD).

Directors Cut har med en rekke kuttete overgangsscener, samt en del dialoger som skaper større forståelse for hvem personene er, og hvorfor de oppfører seg som de gjør, særlig Silk Spectre.

Vi kan dermed risikere en mer forståelig handling med færre brå sprang, noe som de som ikke har lest serien sikkert vil sette pris på. Selv om det sikkert vil være enkelte fans som misliker at det ikke lenger er samme behov for å opptre som erfarne fjellfolk i møte med hjelpeløse seere.

Men heldigvis kommer ikke så mange av disse noen gang til å kjøpe DVD'en.

Daniel i teologenes hule

Ett av ankepunktene mot disse nyateistene som fortsatt er på moten i enkelte kretser, var at de ikke kunne noe teologi. Dermed ble deres skriverier om dette til tider pinlig å lese.

Dawkins og resten av feltet forsvarte seg med at fordi Gud ikke fantes, var teologi tomhet. Man trengte ikke sette seg inn i forskning på ikke-eksisterende subjekter. Og dermed hadde nyateistene sikret seg et alibi for å si hva som helst og presentere det som teologi.

Men det betyr ikke at de var helt på villspor. Min erfaring er at visse typer teologi kan være tomhet, selv om Gud finnes.

Blant postmodernt innstilte mangler det ikke på teologiske tungeøvelser. Muligens vil man gjøre teologien naturvitenskapelig uangripelig, og sikre den en intellektuell status som mange synes er givende. Eksistensielt.

Dermed er det ingen annen utvei enn å presentere den i en så utvannet, vag og avansert terminologi som mulig. Og tilpasse teologien den til enhver tid rådende moteretning i humaniora, sånn omtrent syv år etter.

Det er for å si det på en annen måte vanskelig ikke å le med når Daniel Dennett gir en kostelig, og stort sett to-the-point-rapport.

Vi ser med andre ord at det kan gjøre vondt verre når en nyateist forsøker å ta oppfordringen om å lære seg mer teologi på alvor (nåja). Mente man på forhånd at faget var jag etter vind, innser man etter en noen timer i teologenes hule at også dette var tomhet.

Dermed opplever jeg - sivilingeniørisk utstyrt som jeg er - denne gang en stor, sterk og saftig sympati for Dennett. Maken på mangel på kommunikasjon og evne fra teologenes side til å forstå ateistens anliggende.

The second talk was by J. Wentzel van Huyssteen, a Professor of Theology at Princeton Theological Seminary, and it was an instance of “theological anthropology,” full of earnest gobbledygook about embodied minds and larded with evolutionary tidbits drawn from Frans de Waal, Steven Mithen and others. In the discussion period I couldn’t stand it any more and challenged the speakers: “I’m Dan Dennett, one of the Four Horsemen of the Apocalypse, and we are forever being told that we should do our homework and consult with the best theologians. I’ve heard two of you talk now, and you keep saying this is an interdisciplinary effort—evolutionary theology—but I am still waiting to be told what theology has to contribute to the effort. You’ve clearly adjusted your theology considerably in the wake of Darwin, which I applaud, but what traffic, if any, goes in the other direction? Is there something I’m missing? What questions does
theology ask or answer that aren’t already being dealt with by science or secular philosophy? What can you clarify for this interdisciplinary project?” (Words to that effect) Neither speaker had anything to offer, but van Huyssteen blathered on for a bit without, however, offering any instances of theological wisdom that every scientist interested in the Big Questions should have in his kit.

Vi ser her hvor galt det kan gå med når fagmiljøer primært prater seg i mellom. Man skriver lange og innviklede artikler og avhandlinger, men forsøker ikke å se hva dette egentlig betyr. Det legges lite innsats i å teste ut tankene ved å popularisere dem og ta en offentlig debatt.

På mange måter minner det om Gud er død-teologien fra 60-tallet, som John Warwick Montgomery tok et så knusende oppgjør med i The Suicide of Christian Theology.

Ikke uventet himler Dennett med øynene over kenotisk teologi, altså teologi om Guds fravær. Ordet er gammelt og bibelsk nok og basert på Filipperbrevet der det heter at Jesus "gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik". Det som er oversatt fra gresk som "å gi avkall" er kenoun, som innebærer å "tømme ut". Vi har dermed en sterk tradisjon knyttet til ordet kenose - Jesus "uttømte" sitt guddommelige vesen da han ble menneske.

Men denne tradisjonen kan samtidig trekkes for langt.

But I learned a new word: “kenotic” as in kenotic theology. It comes from the Greek word kenosis meaning ‘self-emptying.’ Honest to God. This new kenotic theology is all the rage in some quarters, one gathers, and it is “more deeply Christian for being more adapted to Darwinism.” (I’m not making this up.) I said that I was glad to learn this new word and had to say that I was tempted by the idea that kenotic theology indeed lived up to its name.

Opplegget med evolusjonær kristologi synes som et typisk uttrykk for et misforstått og mislykket forsøk på det man kan mistenke å være "relevant" og "vitenskapelig".

Selv om jeg har sans for å tenke at evolusjon kan oppfattes som planned by an intelligent God to create a species “capable of receiving the incarnation”, blir dette - ihvertfall i Dennetts rapport - sagt for kort og karikert.

"The fourth speaker was the Catholic Father Fraser Watt (of Cambridge University School of Divinity, and a big Templeton grantsman, as noted by the chair). He introduced us to “evolutionary Christology.” Again, I’m not making this up. Evolution, it turns out, was planned by an intelligent God to create a species “capable of receiving the incarnation”—though this particular competence of our species might be, in Watts’ opinion, a “spandrel.” Jesus was “a spiritual mutation, ” and “the culmination of the evolutionary process,” marking a turning point in world history. A member of the audience cheekily asked if Father Watt was saying that Jesus’s parents were both normal human beings then? (I was going to press the point: perhaps Jesus’s madumnal genes from Mary were the product of natural selection but his padumnal genes were hand crafted by the Holy Spirit!—but Father Watt forestalled the inquiry by declaring that he had no knowledge or opinion about Jesus’ parentage—something that his Catholic colleagues will presumably not appreciate.)

Afterwards I was asked if I had enjoyed the session, and learned anything, and I allowed as how I had. I would not have dared use the phrase “evolutionary Christology” for fear of being condemned as a vicious caricaturist of worthy, sophisticated theologians, but now I had heard the term used numerous times, and would be quoting it in the future, as an example of the sort of wisdom that sophisticated theology has to offer to evolutionary biology.

Nå er forsåvidt dette et meningsløst prosjektet i seg selv. Hvis Dennett på ramme alvor tror at teologene mener at de kan ha noe å si om biologien, er han nok på villspor. Dermed jager han nok selv her en smule etter vind. Sofistikert teologi har ingenting å si til evolusjonsbiologi - som vitenskap.

Men det betyr ikke at teologi som fag, ikke kan si noe som kan være til nytte. Og vi snakker da ikke bare om at den muligens - og da på andre måter enn Sudoku - kan trimme biologers hjernemuskler. Det handler i i stedet om alt fra å fremme prinsipiell tenkning og belyse virkelighetsforståelser til etiske og motivasjonsmessige spørsmål.

Men det er ikke sikkert at det er den type teologi som Dennett opplevde her som er best egnet til dette. For selv om det han hørte nok var teologi, er det ikke sikkert det var spesielt mye kristendom.

Det er uansett liten tvil om at neste bølge bøker fra nyateistisk hold vil være mer teologisk informerte. Og dermed kommentere mer uttømmende - eller altså kenotisk - den postmoderne tåketalen som synes å ri deler av teologien som en mare.

Med forbehold om at jeg har forstått den selv.

Michael Jackson og manglende musikalitet

Det hender ikke sjelden at de som skriver om Michael Jackson mangler musikalitet.

Likevel er det en smule overraskende å finne dette i Vårt Lands omtale av de religiøse sidene ved minneseremonien.

Og det handler ikke om at den som sådan muligens vel så mye kan ha gjenspeilt familiens som Jacksons tro. I stedet skal altså seremonien i seg selv ha vært for mangetydig.

Dermed får vi høre at det var et Uklart religiøst budskap i Jackson-seremoni og at Religionsforskere mener minneseremonien over Michael Jackson ikke kastet lys over hans religion.

Pussige toner for de av oss som nettopp har opplevd en sterk kristen orientert seremoni. Hva i all verden er bakgrunnen for at dette likevel skal ha vært så... uklart?

– Det var mye religion i seremonien, men symbolene pekte i ulike retninger. Antakelig så Michael Jackson noe av sannheten i mange ulike religioner, sier Robert Kvalvaag, førstelektor ved Høgskolen i Oslo.

Under sangen «Heal the World» ble det vist symboler fra flere forskjellige religioner på skjermen bak på scenen. Dette mener Kvalvaag understreker Jacksons forhold til religion.

– Jeg tror Jackson ønsket å bygge bro mellom mennesker og kulturer. Hans budskap var at det er viktig å jobbe sammen for en bedre verden.

Av dette lærer vi muligens at en førstelektor ved Høgskolen i Oslo mener at det er en motsetning mellom å være kristen og å bygge bro mellom mennesker og kulturer, for ikke å si å jobbe sammen for en bedre verden.

Siden flere av Michael Jacksons sanger handler om brobygging og at vi tilhører samme verden, og en av dem til og med ble fremført under seremonien, hadde han ingen egen tro - og ihvertfall ingen kristen.

Det er sjelden å se noe som bygger sterkere opp under forestillinger om at kristne er intolerante og konfliktforsterkende, selv om det er vanskelig å tro at Kvalvaag egentlig mente det slik. Eller Vårt Land.

Andre eksperter går til og med lenger. Seremonien var knapt nok religiøs.

Professor i religionshistorie, Anne Stensvold, synes derimot ikke at seremonien var spesielt religiøs.

– De religiøse uttrykkene i seremonien handler mest om amerikansk kultur. Dette var først og fremst et gravøl i Hollywood, sier hun.

At man starter med en av verdens sterkeste gospellåter (Soon and very Soon, selv om refrenget ga flere assosiasjoner), at pinsepastorer holdt sterke minnetaler, at mange henviste ganske personlig til Gud, Jesus og himmelen i taler og sanger (som Lionel Ritchie med Jesus is Love), og at det hele ble avsluttet med en bønn til Jesus, er med andre ord ikke spesielt religiøst.

Det er bare slik man driver med under gravøl i Hollywood. Nærmest et pliktløp for syns skyld. Man mener ikke noe med det, bare må gjøre det, som et symbolspill for å dempe sorgen.

Det er sjelden å se en sterkere postmoderne ånd sveve over tolkningshavet.

Vi skal faktisk til lederen for protestfestivalen for å finne noen som protesterer.

Svein Inge Olsen, synes den kristne profilen var tydelig.

– Jeg har aldri har opplevd et så tydelig religiøst budskap i en tv-overføring av dette kaliberet, sier han, og mener seremonien hadde en typisk amerikansk kristenkonservativ grunntone.

Her er det som god protestant bare å si Amen.

At man i Vårt Land mangler musikalitet til å se det klare religiøse budskapet er nesten litt parodisk. What do they teach them in these schools?

"Forbanna pakk alle dere religiøse"

Er du som meg og liker å lese om krangler, stemplinger og firkantede fordommer, anbefales en tur til denne analysen på Borisoglebskij-bloggen.

Muligens får den lettere utypiske TF-student Audun Opland ikke så mye ut av kristne som snakker om Gud på "fornuftens og rasjonalitetens premisser", men jeg fikk ihvertfall mye ut av hans gjennomgang av en ganske så typisk kommentarrunde om religion på Dagbladets nettsider.

Alltid korsfarernes skyld

Siden vi i går hadde en ganske uforbeholden hyllest av historikeren Bjørn Bandlien, er det for balansens skyld på tide å dytte pendelen i motsatt retning. Denne gangen handler det om mandagens oppslag i Klassekampen - "Hellig grensekrig" - nærmere bestemt om jihad-begrepet.

Temaet hellig krig er ikke av de som er mest egnet til balansert behandling.

På den ene siden har vi de som mener at krig er en uavvendelig følge av religion (logikken er enkel: siden all religion er ikke-vitenskapelig og altså irrasjonell, er det ikke mulig å skille mellom ulike retninger uten vold og makt). På den andre siden har vi de som mener at religion er den beste veien til å motvirke vår voldelige menneskenatur og fremelske fred (dermed er det logisk å oversette Islam med "fred", noe som all religion egentlig handler om).

I vår multikulturelle og selverklærte liberale tid, er det dermed en sterk tradisjon for ikke å kaste bensin på bålet.

Og vi kan vel fort mistenke Bjørn Bandlien for å holde med dette prosjektet. Samtidig som han lener seg uvanlig langt tilbake i noe som minner om vesten klassiske selvkritiske prosjekt.

Det er vi - eller ihvertfall kristne - som har skylden for at muslimene begynte å se så krigersk på dette med jihad.

Jihad - gjerne oversatt som "hellig krig" - er et omdiskutert begrep. På den ene side sees jihad som et bevis for at islam er den mest krigerske av alle religioner, som alltid krever voldelig innsats mot "vantro" fra alle muslimer.

På den andre siden kan jihad forstås også som en indre kamp for religiøs perfeksjon og mer generelt gjøre godt for det muslimske fellesskapet. I slike tilfeller blir krig bare e[n] av flere mulige forståelser av jihad.

Blant flere historikere har det derfor vært hevdet at det var de kristne korstogene fra slutten av 1000-tallet som var årsaken til... en radikal militarisering av begrepet jihad innen islam.

Samtidig klarer ikke Bandlien å komme unna at islam faktisk spredde seg i stor grad ved nettopp krig. Og at det skjedde en endring fra en antagelig opprinnelig ganske så krigersk forståelse av jihad, til en mer åndelig tolkning i pakt med muslimenes krigslykke.

Retorikken ble som så ofte tilpasset realitetene.

Et første vannskille i bruken av jihad var de mislykkede framstøtene mot det mektige bysantinske rike i nord på 700-tallet. Etter dette ble muslimske herskere mest opptatt av å forsvare de allerede erobrede områdene, samt forsvare sine egne maktposisjoner i stridigheter mot andre muslimske dynastier eller opprørere.

Nåja, hvor mektige bysantinerne var på 6-700-tallet kan diskuteres, men blant annet takket være oppfinnelsen gresk ild overlevde de beleiringene av Konstantinopel, selv om Egypt og det meste av Midtøsten gikk tapt allerede før 640.

Men at man hadde møtt en mer eller mindre jevnbyrdig motstander, forhindret ikke henvisning til jihad som noe annet enn åndelig streben.

Det er også rundt midten av 900-tallet vi finner de første prekenene av imamer som oppfordret krigføre menn til å delta i krigføringen mot bysantinske kristne.

Vi snakker med andre ord om ganske lenge før det første korstog. Bandlien stikker dermed ikke under en stol at det fantes

en utstrakt bruk av begrepet hellig krig allerede før det første korstoget i 1096-99. Da de kristne erobret Jerusalem i 1099, forklarte den syriske rettslærde al-Sulami i sin "Bok om Hellig krig" (Kitab al-Jihad) tapet ved å peke på de muslimske ledernes svake ledelse... Det gjaldt å styrke den religiøse moralen, noe han kaller "en større streven" (jihad) etter moralsk perfeksjon hos den enkelte, og først og fremst hos lederskapet - da vil også den militære suksessen til jihad følge etter.

Selv om historiens tråder er mangetydige, og hendelser sjelden har kun én årsak, er det vanskelig å komme unna at de delene av den muslimske verden som var i kontakt med andre kulturområder (enten sistnevnte nå selv utviste aggressivitet eller ei), oppfattet det som en plikt å spre islam - ved jihad.

Religiøs krigføring må ha vært en potensiell viktig legitimering av makt i et grenseområde.

Overskriften "Hellig grensekrig" henspeiler dermed på at det først og fremst var ved grensene at man førte krig.

Noe som fører til det naturlige spørsmålet: Hvor ellers?

Nettopp ved at han ikke legger så mye skjul på måten jihad er blitt tolket og brukt - før, under og etter korstogene - følger konklusjonen til Bandlien ikke helt hva han skriver ellers i artikkelen.

At islam i seg selv skulle være en mer voldelig religion enn andre er ikke en objektiv sannhet. Men at muslimene er blitt påvirket av omstendighetene, slik også deres kristne motstandere ble? Uten tvil.

Til gjengjeld tar han ikke spesielt mye opp igjen innledningens antydning til disse "flere historikere" (Hvem er de? Er de representative for forskningen? Hvordan argumenterer de? Hva er deres kilder? Knytter de seg opp mot noen politiske ideologier?) som har "hevdet" at det var korsfarerne som var årsaken til at man begynte å tolke jihad så militaristisk innen islam.

Siden de færreste - selv av Klassekampens lesere - kommer gjennom hele artikkelen, er det nok likevel det som blir stående igjen.

Noe som nok ikke direkte vil motvirke den jevne lesers krigerske holdning til kristne.

Nimoy for president!

Selv om Obama ser ut til å gjøre det bra for tiden, kan han bare sitte i to perioder.

Vi trenger altså en ny vulkaner som kan ta over. Og siden Nimoy vil være i 80-årene passer det godt siden en vulkaner da er på høyden fysisk og mentalt.

Dermed viktig å gi sin støtte på Facebook allerede nå.

Debatten raser

Vi snakker denne gang om forskning.no som formidler en undersøkelse som viser at folk flest tror på evolusjonsteorien. Og på Gud.

Dermed kommer de vanlig mistenkte ridende på kjepphester om God of the gaps og andre myter. Mens andre mistenkte tilstår blankt at de blandet seg inn med egne kjappe kjepphester.

Det er lov for flere å gjøre det. Selv tar jeg nå en joggetur uten hest - og finner deretter fram en god bok.

Før Begravelsen og pizza.

Fra heroisk til høvisk kjærlighet

Overgangen melom det hedenske og det kristne har av gode grunner fått mye oppmerksomhet. Samtidig er dette et felt der det er vanskelig å unngå misforståelser, for ikke å si et av Dekodets yndlingstemaer - myter.

En av disse er at kvinners posisjon ble så mye dårligere da kristendommen ble innført.

Fra et fritt syn på seksualitet og stor grad av likestilling, havnet man nå i kirkens klamme hender, knuget av synd og skam. Kvinner gikk fra en frihet som ikke minst viste seg i retten til skilsmisse, til noe i nærheten av et slaveforhold der hun var bastet og bundet til mannen.

Sies det.

Noe som i realiteten er en sannhet med svært mange modifiksjoner. Det kan dermed være nyttig å trekke fram Bjørn Bandliens for noen sikkert litt kontraintuitive (altså noe annet enn kontrafaktiske) hovedfagsoppgave i historie. Vi siterer fra et intervju i Universitas for noen år siden.

Kjærlighet i norrøn middelalder var en kamp om ære og en kilde til kaos i samfunnet. Et kvad til en kvinne som ikke var din var en så stor fornærmelse at det kunne hevnes med drap. Men fra Europa kom ideer som gjorde at kjærligheten ikke lenger ble assosiert med makt og ære, i stedet ble inderlige følelser og et livslangt ekteskap nye idealer. Sentralt i endringen stod kvinner og deres valg av menn.

– Kirken stod i høymiddelalderen som formidler av nye europeiske impulser. Gjennom å forandre kvinners mentalitet ønsket kirkens menn å vinne frem med de nye idealene, forteller Bjørn Bandlien. Han har nylig levert en hovedfagsoppgave i historie over temaet Kjærlighet og ekteskap i norrøn middelalder, og for denne oppgaven ble han tildelt en formidlingspris fra Senter for kvinneforskning.

Kvinner gikk i møte med kirkens nye idealer, og de hadde sine grunner for å ønske en mindre voldelig kultur. Den hyppigste dødsårsaken blant unge menn på Island i tidlig middelalder var nemlig kjærlighetsdikting som resulterte i feider og æresdrap.

– Det var ikke uvanlig at en kvinne måtte gå gjennom den sorgen det var å miste tre til fire ektemenn og kjærester før hun selv fylte 30, forteller Bjørn Bandlien.

For å tydeliggjøre forskjellen mellom den nye og gamle tid bruker Bandlien begrepene heroisk og høvisk kjærlighet.

I den norrøne skam-æreskulturen var dermed tvangsgifte like naturlig som skilsmisser. Og kjærlighet noe som man håpet kom etterhvert - for kvinnen. Mannen var svak og tapte ære om han viste kjærlighet.

– Jeg har valgt å kalle den norrøne kjærligheten for en heroisk kjærlighet. Dette var en tid da kjærlighet ikke skulle finnes før ekteskapet ble inngått, og det stod i lovene at kvinnens far hadde rett til å gifte datteren bort. Dersom faren hadde giftet bort datteren til en mann som var bra nok, så ville kjærligheten og anerkjennelsen vokse frem hos kvinnen. Mannen derimot, skulle ikke elske – det var et tegn på svakhet, forteller Bandlien.

Om mannen ikke klarte å vinne sin kones kjærlighet, hadde kvinnen rett til skilsmisse. Hennes avvisning var ille for ektemannen ettersom anerkjennelse fra en kvinne var kilde til symbolsk makt. Denne makten betydde mye for mannens ære. Faktisk var anerkjennelsen fra kvinner så viktig at forførelse av en annen manns kvinne var sett på som verre enn en voldtekt. Forførelsen innebar nemlig anerkjennelse fra kvinnens side, voldtekten gjorde det ikke.

Men overgangen til kristen tro medførte fundamentale endringer.

På 1100- og 1200-tallet stod fortsatt den heroiske kjærligheten sterkt, men samtidig ble det forbudt for kirkens menn å bære våpen. Kvinner som valgte Kristus og favnet om kirkens idealer brøt dermed med noen av de gamle kamptradisjonene. Av de nye impulsene var det særlig fokuset på de indre følelsene som var viktig. Bandlien kaller denne nye kjærligheten for en høvisk kjærlighet.

– Fra 1200-tallet innledes en tid der ekteskapet skal være godt fra begynnelsen av. Begge parter skal gi sitt samtykke, og kjærligheten skal være der før vielsen. Kjærlighet var ikke lenger knyttet til rivalisering mellom menn, men til indre følelser. Følelser som skulle vare livet ut.

At følelser og kjærlighet fikk bestemme, hadde også legale konsekvenser. Siden begge parter frivillig hadde sagt ja, mente man dette også burde gjenspeiles i lovgivningen.

Ekteskapet skulle nå være livslangt, og kvinners aksepterte tilgang på skilsmisse forsvant. Det seriemonogamiet de hadde levd i før ble borte, og har ikke kommet tilbake før nå på 1900-tallet. Men overgangen fra den heroiske til den høviske kjærligheten skjedde hele tiden gradvis, slik at befolkningen i Norge og på Island klarte å absorbere endringene inn i sine tradisjonelle forestillinger.

– Kjærligheten ble etterhvert trukket ut av æresdiskursen. Den gikk fra å handle om aggresjon til å dreie seg om indre følelser. Det ble etterhvert legitimt å erkjenne kjærlighet uten at den førte til kaos, slik at kjærlighetsdikting kunne være en fredelig handling, sier Bandlien.

Det vil sikkert være ulike syn på hvor positive effekter kristningen av Norge hadde. Men det virker som om historikere har et langt mer nyansert syn enn populariseringer i media.
Det er ihvertfall ikke gitt at så mange kvinner i dag ville foretrukket den norrøne skam-æreskulturen.

Kanskje kan noe av dette også bidra til å skape forståelse for hvorfor tvangsekteskap er en så sterk tradisjon i enkelte innvandrerkulturer.

Og at det kan være en lang prosess å endre på dette.

Når ofrene blir uspiselige

Det er ikke vanskelig å se for seg en kulturradikal konspirasjon knyttet til et ønske om å gjøre rett for seg, å gi alle Vestens, imperalismens og handelspolitikkens ofre (med og uten anførselstegn) en stemme og en plass.

Og da har det vært fort gjort å gjøre noen logiske kortslutninger. Fordi noen er ofre, må de selvsagt egentlig være snille, velmenende og tilhengere av alle våre beste verdier.

Mens de som har inntatt overgriperens rolle - altså amerikanere, kapitalister og andre kristne - er slemme, beregnende og egentlig mot det frie og liberale samfunn.

Men etterhvert er det blitt stadig vanskeligere å holde fast på et romantisk syn på at ofrene skal være eller bli som oss, som det heter i sangen, eller integreres som det kalles i media og skoleverket. Detmed er det vel så aktuelt å spørre hvilke kameler som skal svelges når de viser seg uspiselige. Og fortsetter å holde fast på vaner og verdier som ikke direkte matcher det politisk korrekte (i beste forstand) i år 2009.

Nå er det ikke akkurat fra nøytralt hold vi ser kritikk av den såkalt liberale (nåja) venstresiden. Men nettopp fordi Peter Whittle er leder for The New Culture Forum (et godt navn når man vil fremme gamle tanker), nøler han ikke med å stille viktige spørsmål.

Selv om de har politiske overtoner som utvilsomt vil bli tolket i ulike retninger - alt ettersom det passer seg mottageren.

Over the past week there’s been a scrap going on between the political parties as to who is the gay-friendlier. Interesting to gays probably, very boring for everyone else. But there is one aspect to all of this which still goes largely ignored - for reasons, no doubt, of “cultural sensitivity” - and that is the effect that the long march of multiculturalism has had on this whole issue. Basically it comes down to this question: how do you celebrate and respect cultures and religions which think you are an abomination?

Og det er i hovedsak islam han har i tankene. Eller ihvertfall unge, muslimske menn i England.

When question time came around, I made the point to the panel that a recent survey by Policy Exchange had showed that 72 per cent of young Muslim men thought that homosexuality should be recriminalised. As the Channel 4 Dispatches programme on Mosques showed last year, there are some pretty disturbing things being said by some Imans about what is best for gays, ie death. Given the rapidly increasing proportion of the population which is Muslim, did they not think that there might be some possible problem in the future?

Et spørsmål som ikke ble tatt veldig godt opp.

Nick Herbert made the point that we should be careful not to generalise about the whole Muslim population (72 per cent seems pretty general to me). Immediately the issue was turned into something else, in a way we’re all too familiar with, which is how important it is not to demonise Islam.

Mens vi altså kan demonisere mangt annet, spesielt katolikker.

There are major double standards going on here. I’m not remotely religious, but I can see how it’s considered perfectly legitimate to demonise the whole of the Catholic Church, say, or even Christianity in general. But when it comes to Islam, everybody gets very tongue-tied.

Så er spørsmålet når man vil slutte å svelge kameler. Vi har heldigvis sett tegn på at stadig flere norske politikere - også på venstresiden - sier tydelig fra om uholdbare oppfatninger om kvinner og homofile, og tildels også om trosfrihet, selv for muslimer som blir kristne - eller ateister. Men fortsatt synes ofte tausheten å være litt vel øredøvende.

The reason is clear: the old liberal narrative insisted that all minorities had things in common. They were all united in a rainbow coalition in opposition to what the Americans call “The Man”. They were all victims. Multiculturalism has exposed this as a bit of a lie. But it will take a long time for the liberal elites to admit to it. Hence the disgraceful silence of Western feminists on the treatment of women in Islamic countries. And hence the depressing mealy-mouthedness at the Portrait Gallery last week.

Jeg spår likevel at den kommende valgkampen vise at vi har mer modige politikere i Norge.

Men jeg er ikke helt sikker på at det er ut fra en sterkere og klarere visjon enn å motvirke Fremskrittspartiets tilslutning.

Det ondes problem er løst

For noen år siden hadde Vårt Land et oppslag om Det ondes problem. Man spurte en rekke teologer - og én religionsfilosof - om hvordan de forholdt seg til dette. Teologene svarte at spørsmålet var umulig å løse filosofisk, men at de hadde gode erfaringer med at sjelesorg hjalp.

Filosofen svarte at han syntes dette var et vanskelig sjelesørgerisk spørsmål, men at det var løst filosofisk.

Enkelte av oss sendte dermed spørsmål tilbake til Vårt Land om de kunne lage en oppfølger basert på denne - for å si det mildt - interessante motsetningen i oppfatning. Dette ble det dessverre aldri noe av, enten det nå skyldes sjelesorg eller mediafilosofi.

Oppslaget synliggjorde minst to ting. Det ene var at det ikke er direkte allmenkunnskap at Det ondes problem er løst. Det andre er hvor vanskelig det kan være for media å forstå hva de presenterer, spesielt når det strider mot noe alle vet.

Min erfaring i samtaler om dette er at det er minst to grøfter å gå i. Forkynnere har lett for å gå i den første, sånne som meg i den andre. Hvis noen sliter med filosofien, virker det mot sin hensikt å drive sjelesorg. Hvis noen sliter med sorg, bør man ikke diskutere filosofi.

Jeg ble ikke minnet om dette på vei til kirken i dag (når ble forøvrig religionsfilosofi senest omtalt på gudstjeneste i Den norske kirke?), men da jeg leste Peter van Inwagens serie av forelesninger om emnet, samlet i The Problem of Evil (Oxford University Press, 2006).

Og vi snakker da om langt fra noe tørt, teoretisk eller elfenbentårnaktig. Van Inwagen er en sjelden åpen, levende og jordnær analytisk filosof. Og en av dem med den aller beste pennen.

Forelesningene strekker seg ikke over mer enn 150 sider (pluss drøyt 20 sider fotnoter), men han klarer å belyse svært mange av utfordringene som dekkes under samlebegrepet Det ondes problem.

Et viktig poeng i analytisk filsofi er at dette ikke handler om å gi gode grunner for hvorfor Gud tillater det onde.

Det er en grunnleggende forskjell på det som på språket kalles teodicé, altså hvordan en allkjærlig og allmektig gud kan tillate alt det onde som skjer i verden, og en logisk analyse av selve argumentet. Er det kort sagt en nødvendig motsetning mellom Guds eksistens, lidelse og ondskap? Er ondskapen virkelig et bevis for at Gud ikke finnes?

Noe van Inwagen viser at det ikke er, i likhet med Alvin Plantinga og andre som har arbeidet med dette fagfilosofisk, selv om førstnevnte nok står vel så mye i common sense-tradisjonen til en C.S. Lewis.

Kort oppsummert er oppgaven den at skal man vise at ondskap er et bevis for at Gud ikke finnes, må man vise at det er logisk umulig for Gud å skape en verden som inneholder moralsk godhet uten at Gud samtidig skapte en verden som inneholder muligheten for moralsk ondskap. Vi må altså vise at det ikke kan finnes én eneste mulig verden (som f.eks. vår egen) der både Gud og det onde ikke et sekund kan eksistere samtidig.

Etter å ha snudd opp ned, vridd rundt, med godvilje og uvilje - baklengs og forlengs - konkluderer Van Inwagen med at dette argumentet mot Guds eksistens ikke holder vann.

Samtidig gjør han et grep som kan oppfattes litt spesielt (og der han nok tilhører et mindretall av analytiske filosofer). For Van Inwagen hevder at det ikke bare er dette argumentet som svikter. I praksis svikter alle filosofiske argumenter som forsøker å bevise noe.

Filosofi fungerer rett og slett ikke på den måten at man kan sette to streker under svaret, ihvertfall ikke når vi kommer til de Store spørsmålene.

Det betyr ikke at filosofi er verdiløs. Tvertimot er det viktig og nyttig å belyse livsspørsmålene logisk, analytisk, rolig og redelig. Det kan lære oss mye om sammenhenger, muligheter og umuligheter som vi ikke ante kunne være der.

Og vi kan se at det finnes både gode og dårlige argumenter - selv om ingen av dem (utover det mer trivielle som at Sokrates er et menneske og Mor Nille ingen sten) er absolutte bevis.

Selv om argumenter sjelden kan bevise, kan de noen ganger overbevise.

Vi må uansett være ydmyke overfor hva som faktisk lar seg gjøre med verktøyene vi har til disposisjon. Enten vi snakker analytisk filosofi eller vitenskapsfilosofi - og dermed - naturvitenskapelige spørsmål.

Selv om vi kan sannsynliggjøre noe svært langt på vei, og ikke har så mange fnugg av tvil i vårt indre når vi ser på argumentene, betyr ikke det at vi ugjendrivelig har bevist noe. Siste ordet er aldri sagt, enten vi er i debatt på VG-nett, Vårt Land, Vaterland eller Vingrom. For ikke å si i en valgkamp.

Likevel er det altså mulig å konkludere med at Det ondes problem er løst. Det finnes ingen nødvendig logisk motsetning mellom Guds og det ondes eksistens, selv om vi langt fra skulle like det.

Følelsene tilpasser seg ikke alltid fornuften, selv ikke når vi snakker analytisk filosofi. Og oftere handler nok akkurat dette spørsmålet mer om raseri, sjokk og fortvilelse enn om beherskede overveielser, logikk og mulige verdener.

Men dette er samtidig et så stort og viktig spørsmål at det fortjener en rolig og rasjonell behandling. Skal vi få hjelp til å takle livet - og dermed lidelse som er noe ingen av oss kommer unna - er det viktig å se utfordringene også prinsipielt og i perspektiv.

Van Inwagen hjelper oss til dette ved å se Det ondes problem fra mange vinkler. Vi aner noe av dette i spennvidden av temaer som ikke direkte settes under en skjeppe i hans åtte forelesninger.

1: Hva er egentlig dette dyret, altså Det ondes problem? Eller - rettere sagt- hvilken gruppe av problemer er det vi snakker om? Hva er "Argumentet fra ondskap" som man så ofte hører skal motbevise Guds eksistens?

2: Hva legger vi i begrepet "Gud"? Hva er Guds egenskaper? Hva innebærer det - filosofisk, teologisk og praktisk - at "Gud er det som vi ikke kan tenke noe større enn", for å låne Anselms formulering?

3: Hvorfor bommer det filosofiske argumentet som avviser Gud p.g.a. verdens ondskap? Hvilke formelle og praktiske grunner er det som gjør at argumentet ikke er gyldig eller overbevisende, når man går det etter i sømmene?

4: Hvorfor holder ikke det globale argumentet knyttet til den samlede mengde ondskap og lidelse i verden?

5: På hvilken måte er spørsmålet om fri vilje og moralske goder en del av svaret?

6: Hvordan fungerer erfaringer med lokal lidelse, altså mine egne og mine nærmestes opplevelser av grusomme hendelser - som vi opplever ikke har noen mulig positiv effekt? Tar ikke dette luven av forsøk på å vise at Argumentet fra ondskap er ugyldig?

7: Hva innebærer naturlige lidelser, ikke minst hos dyr? Må vi gi tapt for Det ondes problem her, når vi altså - etter alt å dømme - ikke kan ty til noe i nærheten av fri vilje og muligheten for moralsk godhet?

8: Hvordan skal vi forstå "Den skjulte Gud"? Hvorfor viser ikke Gud seg på måter som får alle umiddelbart til å forstå at Gud eksisterer, hvis han ønsker at vi skal tro på ham? Kan det finnes noen som helt logiske årsaker til dette?

Van Inwagen klarer imponerende nok å gi gode analyser og mulige svar på disse spørsmålene. Selv om ikke alle vil bli overbevist av noen som går gjennom temaene på kriminelt korte 150 sider.

På samme måte som ikke alle vil bli overbevist av en bokomtale på godt under 150 setninger.

Bak brød og sirkus

Før vi starter en aldri så liten serie av bokanmeldelser denne sommeren (et opplegg som har ligget på lur en stund), kan vi ta en omvei om en aldri så liten TV-serie-omtale.

Etter at The Original Series av Star Trek nå er kommet ut remastret og med nytt ekstramateriale, har en stakkers SF-fan ikke hatt mye valg.

Det har rett og slett vært en tung tid.

De seneste ukene har dermed vært benyttet til å se gjennom første og andre sesong.

Og for noen med store og sterke aversjoner mot den opprinnelige serien (noe som blant annet har ført til at vi ikke engang har sett den, utover første episode The Man Trap som bare forsterket fordommene, som om det var mulig eller nødvendig), har dette vært ikke lite av en øyeåpner.

The Original Series er har en rekke intelligente, spennende, morsomme, grøssende og ikke få tankevekkende episoder. Det har vært direkte ubehagelig å få så mange fordommer fjernet på en gang.

Men når spesialeffektene er blitt modernisert, støv og korn fjernet, lyden tindrende klar, får altså manusene tale rimelig uforstyrret.

Og det hele handler ikke bare om modernistiske verdier i en teknifisert fremtid. Det stilles hele veien spørsmål om moral, mening, verdier og virkelighet.

Selv om serien tydelig og i tråd med 60-tallets religionsforskere legger opp til at samfunnet er blitt gjennomsekularisert og religion uviktig, er det ingen mangel på møter med vesner med ganske så gudelignende evner.

Troen glimrer med sitt fravær, men troens gjenstander består.

I perioder er det også slik at vi lurer på om ryktene om at Gene Rodeneberry var ateist, kan være betydelig overdrevne. Ikke minst når vi kommer til episoden Bread and Circus. Uten å røpe for mye, kan vi nevne at den foregår i et romerrike som har overlevd fram til det 20. århundre.

Slaveriet fortsetter som institusjon og gladiatorkamper er topp TV-underholdning. I farger.

Men det er ikke hele bildet. Bak kulissene foregår en annen kamp, som ikke avsløres før sluttscenen. På en fjerde juli er det imidlertid ganske så self evident at Rodenberry ikke var helt fremmed for virkelighetsforståelsen som ligger til grunn for den amerikanske grunnloven.

Og som alltid, en sterk utveksling mellom Bones og Spock.

Innlegg nummer 666

Noe som gir en utmerket anledning å linke til Den engelske kirkens nye logo.

Sensasjon: VG skriver om sex

[Pekefingeren på]

Det er juli og agurktid. At det til og med er slutt på krumningsforordningene i EU, demper ikke VG's evne til å gå rett på sak. Og hva selger bedre enn koblingen av religion og sex?

Dermed er det ikke annet å vente enn den bevingede og bramfrie overskriften Ja til mer kristensex.

"Flere overraskelser titter frem under den hete sommersolen. Nå vil også Normisjon ha mer sex."

For en som har vært kristen noen tiår, er ikke dette direkte... nye toner. Likevel fremstilles det omtrent som om kristen-Norge (hva nå det er) skulle ha fått solstikk.

VG skrev i går at KrF-nestleder Inger Lise Hansen oppfordrer folk til å benytte sommeren til å ha mer sex og lage flere barn.

Nå får det overraskende utspillet støtte - ikke fra sexologer eller andre «seksuelt frigjorte» - men fra tjukkeste kristen-Norge.

- Sex handler ikke bare om forplantning, det handler også om kjærlighet og lidenskap. Det taler jeg gjerne både varmt og vakkert om, sier prest og leder for Normisjon i Norge, Svein Granerud.

Seminarkassetter fra lagsbevegelsen på 70-tallet røper både spøk og humor - for ikke å si hånlatter - når noen hevder at sex kan løsrives fra lyst. Den bestselgende pinsepastoren David Wilkerson (mest kjent for arbeidet med storbygjenger på 60 og 70-tallet, Nicky Cruz og så videre) la heller ikke mye i mellom på feltet.

Det er dermed vanskelig å fri seg fra en tanke om at Granerud - og antagelig enda mer VG - her er litt historieløse. Ihvertfall hvis vi snakker den rimelig nære fortid.

Han mener flere fra «kirkelig hold» burde bli flinkere til å få frem det gode og lystbetonte ved sex, og ikke bare fokusere på rammene for hvordan sexen bør foregå.

- Det har nok vært tendenser til at kirken har vært mer opptatt av å fremheve sex som en oppgave, mer enn som en gave. Man har typisk begynt med å understreke rammene og reglene for seksuallivet - og så har man kanskje sagt i en bisetning at det er lov å ha det godt også.

Utvilsomt et poeng. Og noe som har vekslet fra sted til sted, og fra generasjon til generasjon, for ikke å si fra by til land.

Og med kunnskap, økonomisk status og velstandsutvikling. For ikke å si tilgangen på prevensjonsmidler.

Men at kristne skal være mot sex er nok et stykke på vei en myte (og ja, jeg har lest kirkehistorie - mye kirkehistorie). Paulus er opptatt av at unge som "brenner av lyst" skal gifte seg. Augustin lot seg imidlertid forlede av sin gnostisk-manikeiske-nyplatonske bakgrunn til å se unødig negativt på lysten. Mens altså Luther hadde et langt mer pragmatisk og direkte syn på dette, noe som blant annet ga seg uttrykk i hans avskaffelse av sølibatet.

I det hele tatt er dette noe som har gått i bølger, for ikke å si pendelbevegelser.

Men så lenge kristne som uttaler seg både er noe så avlegs som tilhengere av ekteskapet, så gledesdrepende som motstandere av sex med ukjente i fylla, og livsfiendtlige nok til ikke direkte å oppmuntre til abort eller one-night stands, er det ikke til å komme fra at man får ord på seg for å være mot sex.

Spesielt i en tid og et velstandssamfunn der uheldige/skadelige/utilsiktede konsekvenser av "ikke-kristensex" er noe vanskeligere å oppdage - ihvertfall på kort sikt.

[Pekefingeren av]

Friskt ord-prisen for juni 09 går til...

Hanne Nabintu Herland.

Les mer på selveste her.

Selv om jeg tilhørte mindretallet i juryen, er det ingen tvil om at hun i juni kom med en rekke... friske uttalelser.

Start Me Up

The Folksmen på sitt beste, på Wembley i forigårs.

Ikke minst er Start Me Up (fra ca. 2:40) et høydepunkt. Stones go home!

Mer musikk

Eller hva man skal kalle det når Spinal Tap setter i gang. Med gjest.

Hvorfor døde egentlig Michael Jackson?

Dagens Sommeråpent på NRK1 klokka 21:30 vil bl.a. se nærmere på spørsmålet om hva som egentlig ligger bak det tragiske dødsfallet.

Ikke uventet er det Asbjørn Dyrendal som denne gang har fornøyelsen av å dele nyere konspirasjonsteorier med folket.

Skulle du ikke rekke dette, eller ikke lese det før programmet har vært sendt, kan du - i første tilfelle - trøste deg med at ingen av konspiratørene så langt har lagt ned forbud mot å sette på PVR'en og - i andre tilfelle - med at NRK legger ut programmene her.

Mer Spinal Tap

Én dag igjen til en av årets store verdensturneer går av stabelen. Vi snakker selvsagt om Spinal Tap og deres “One Night Only World Tour” på Wembley Arena 30. juni.

Og blant de som opptrer var det ikke mulig å komme unna en viss Keith.

Things are starting to look up. I won £10 on the lottery today and with a mixture of excitement and trepidation accepted an invitation from CJ Vanston to join Spinal Tap's “One Night Only
World Tour” at Wembley Arena this Tuesday 30th June after their successful Glastonbury show. I guess they liked my contribution to their latest album "Back From The Dead".

Tom, of "Noddy's Puncture", recently recovering from a motorcycle crash is supplying a Hammond L100 for me to ride. I hope he gets it back in one or two pieces as I try and fill the shoes of "Taps" first keyboard player Viv Savage. Viv was very much admired by me and Rick W.

Nobody seems to know where Viv is now although there have been various reported sightings of him in Guayaquil, Shodoshima and even Littlehampton.

Når Keith spiller på deres seneste og (får vi tro) siste album, er det sikkert fordi han er den eneste som klarer å stille en Hammond på 12.

The Closing of the Modern Mind

Charles Freeman er av flere moderne forfattere som lever i fortiden. Hans teser om Europas utvikling i The Closing of the Western Mind: The Rise of Faith and the Fall of Reason, tilhører mer 1800-tallets polemikk enn nyere generasjoners forskning.

Det er ingen problemer med å sukke og akke seg over slike tilsynelatende lærde og logiske bøker. Moralismen og øyenbrynene kan kort sagt ende litt vel høyt, særlig når gradestokken passerer 30. Men om ikke annet gir en ny anmeldelse av boka anledning til å si noe om hvordan det kan gå når utgangspunktet er som galest. Ikke minst fordi Freeman ikke er spesielt alene om dette utgangspunktet.

Som jeg kommenterte i Tro eller vitenskap - sammenheng eller sammenstøt, er det heller avslørende når norske vitenskapspopularisatorer går i samme fella. Bjørn Vassnes sin omtale Mot all fornuft i Klassekampen 18.5.2005 har dermed en selvoppfyllende overskrift.

Saken blir ikke bedre av at han bygger videre på tesen helt mot slutten av en typisk religionskritisk artikkel her.

[Kristendom og islam] har også utviklet en del triks som gjør det vanskeligere for mennesker å ”riste dem av seg”. Et av disse triksene er å gjøre seg immune mot rasjonell kritikk. I kristendommens tilfelle er dette en taktikk som er blitt utviklet gjennom århundrer i debatt med rasjonalistiske kritikere.

Dette stammer helt tilbake fra Paulus’ tid. Paulus var flere ganger i debatt med greske intellektuelle, som ikke syntes hans teologi var spesielt sofistikert. Paulus ble lei av dette, og fant på et forsvarsmiddel som har preget kristendommen helt siden da: Det var den greske, rasjonalistiske filosofien som var på villspor, uten at han greidde å forklare hvorfor. ”Det som verden kaller visdom er toskeskap for Gud,” sier han i Første Brev til Korinterne (1, 25). Etter Paulus ble anti-intellektualisme en vanlig måte å forsvare kristendommen på: Logikk og rasjonalitet var ikke nok i møtet med Guds mysterier. Den eneste riktige måten å nærme seg Gud på, var ved troen.

Denne holdningen møter vi til og med hos de mest kjente kristne intellektuelle, som hos Augustin og Søren Kierkegaard. Logikk og fornuft strekker ikke til overfor Gud, og det blir faktisk en dyd å gi slipp på disse ”hedenske” tilnærmingsmåtene. Den eneste riktige måten å forholde seg til Gud på, er ved å ”ta spranget” ut av fornuftens domene og over i troens. Og der troen rår, og fornuften er utestengt, nytter det selvsagt ikke med rasjonelle argumenter. Dette er noe mange som har forsøkt å diskutere med kristne har opplevd: ”Jo da, det er sikkert logisk det du sier, men Guds veier er uransakelige, og ikke ment å være forståelige for oss mennesker.”

Det er liten tvil om at Vassnes peker på et litt vel typisk trekk hos mange kristne i dag. Men dette stammer ikke fra kirkefedrene. I stedet følger dette i kjølvannet av langt nyere teologer, kanskje spesielt Schleiermacher (1768-1834) og (her i landet) biskop Heuch (1838-1904) med sin bok Vantroens Væsen fra 1883.

I stedet for å se på premisser og argumenter, som på mange måter hadde vært hovedtradisjonen fram til da (ikke alltid like vellykket, men la nå det ligge her), la man fokuset på religiøse følelser og den "vrange viljen" til ikke å tro.

Årsaken var ikke at alternativet hadde spilt fallitt. Den handlet mer om en almenn kulturutvikling som også ga seg utslag i alt fra romantikken til ekspresjonismen, enten vi tenker Schopenhauer eller Nietzsche, Van Gogh eller Munch. For ikke å si ritualmagien til Eliphas Levi og Aleister Crowley.

Forestillingsevnen ble viktigere enn fornuften. I stedet for en balanse mellom det subjektive og det objektive, tok det subjektive over.

Opplevelser, følelser og stemninger ble for mange mer avgjørende enn en tanke som bare kunne føre til død ortodoksi. Etter Kants skille mellom ting i seg selv ("Das Ding als sich") og ting slik jeg oppfatter det ("Das Ding für mich"), ble det i vesten en vanlig tanke at vi ikke kunne forholde oss direkte til en objektiv verden. Det eneste vi kunne feste vår lit til, var følelsene.

Mange opplevde nok at Darwin, Marx og Freud ikke direkte styrket troen på vår evne til å tenke rasjonelt og objektivt. Viljen og tanken ble styrt av biologi, økonomi og det underbevisste.

Dermed er det på mange måter romantikken og andre antimodernistiske strømninger som Vassnes angriper. Og viser som i flere av sine andre skriverier at han har lett for å lene seg til kilder som verken er forskere eller inne i forskningen, som Graham Hancock og altså Charles Freeman.

Det er dermed oppmuntrende i varmen å se at flere historikere begynner å bli oppmerksomme på sistnevnte. En av mine yndlingsateister, Tim O'Neill, har nylig tatt et av de saftigste oppgjør jeg har sett med noen "historiebok", i sin grundige, og sikkert derfor ikke spesielt hyppig oppdaterte blogg Armarium Magnum.

At one point late in the process of working my way through Freeman's dense and exasperating book something struck me about the works he was using to support his argument, so I stopped reading and turned to his bibliography. It is a respectable 16 pages of excellent scholarly works on topics as wide-ranging as the origins of Christianity to ancient Greek astronomy and from Neo-platonism to the conversion of the Empire. But the books that were remarkable by their absence were precisely the ones I was looking for.

Here was a weighty, closely-argued tome that was trying to explain the death of reason and its consequent absence in the early Middle Ages (at least, apparently, until the age of Aquinas in the Thirteenth Century) and yet nowhere in his bibliography could I find anything on early Medieval philosophy, Medieval science or Medieval thought generally.

Given the excellent recent work done on the continuity between Classical, Hellenistic, Roman, Late Antique and Medieval thinking by giants in the field like David C. Lindberg and the even more important (and relevant) work done on Medieval attitudes to reason by Edward Grant, this gaping hole in Freeman's bibliography was astounding.

Freemans kunnskapshull overgås bare av hans muligens bevisste unnlatelser, for ikke å si fordreielser.

The points where his narrative jars for anyone with more than a passing familiarity with the subject matter is where Freeman skips around something that might not suit his picture of Classical and Roman thinking as generally free, untrammelled and superbly rational and later thinking as restricted, oppressed, constrained and (finally) strangled. Freeman makes ancient medicine sound as though it bordered on the rigour of its modern equivalent, for example. Yet it was as riddled with silliness, superstition, astrology, mysticism, false assumptions and quack cures as anything in the Middle Ages and Renaissance.

It was a highly irrational ancient taboo about corpses that prevented any genuine examination of human anatomy - with the exception of one short window in which human dissection was allowed in Ptolemaic Egypt, anatomical knowledge came from guesswork, observations of screaming patients during surgery and the dissection of apes, dogs and pigs. Not surprisingly, this rather irrational way of working did not exactly yield much useful information. And ironically, this taboo was overcome and true dissections were carried out again in the Middle Ages.

Men det er ikke bare slik at historien mange steder er motsatt av Freemans teser, han bryr seg rett og slett ikke om å fortelle hele historien. Som mangen politiker i valgkampens hete tilpasser han sine kilder som det passer ham. Og han har dermed fått flere enn Vassnes til å stemme på seg.

The persecution of Christians poses a particular problem for Freeman, since it's a part of his story that he cannot simply skip around as he does when ignoring the uglier, less-tolerant aspects of his supposedly highly tolerant Empire. He handles this by downplaying the persecutions as much as possible, emphasising that many of the later traditions about the persecutions were fanciful and framing them as reasonable responses to fairly legitimate concerns about a dissident element. Interestingly, he does not take a similar tack in his far longer, far more detailed and far more condemnatory account of later Christian oppression of pagans. As one of Freeman's more informed reviewers notes:

Rome in any case oppressed the Christians – a fact that is only mentioned here and there in the book, though measures of reprisal against the pagans after Constantine’s accession furnish a theme for several chapters. If it is a crime to raze a temple, it must surely be a greater crime to throw the congregation to the lions, and of the half-dozen philosophers who triumphed over the ashes of the martyrs in the first three Christian centuries, Porphyry was the only one to be punished by the burning of his books.
(Mark Edwards, History Today, Vol. 52, December 2002, p. 60)

The "tolerance" that Freeman presents seems tolerant only because Freeman does not bother to tell the whole story. This is a consistent failing throughout his book, particularly at the very points on which his broader thesis rests. This pattern is so consistent, in fact, that it begins to look very much like the work of someone who had fallen into the amateur's trap of assuming their own conclusion and only presenting the information that supports it.

Tim O'Neills konklusjon er dermed ikke spesielt overraskende.

Overall his book is very odd. For whole stretches, sometimes for several chapters at a time, it is sober, even-handed and well-judged. And it is always elegantly written and smooth to read. But where it jars is when he passes over something relevant that he leaves untouched or skips over a point that he notes too briefly and too lightly and then moves quickly back to his theme. Nonsensical errors - such as his ludicrous claim that Proclus made the last recorded astronomical observation for centuries and astronomy would not progress again for over 1100 years - are few, but his omissions and elisions serve to make it seem he has argued his case when he has not at all. Few of his reviewers and general readers have enough of a detailed grasp of the relevant material, however, to notice when he is quietly slipping the white rabbit into the top hat.

Good history books are meant to give us a better understanding of their subjects. This one ends up giving its readers a highly distorted impression and seems to be doing so deliberately. I'll let others decide if that is "polemics", but I can only conclude this is not a good history book.

Noe som er av gullkandidatene til månedens friskeste understatement.

Gudsgenet

Vi har ventet lenge, men endelig kom forklaringen på hvorfor vi tror på Gud.



Og på hvorfor vi tror at vi har forklaringen på hvorfor vi tror på Gud.

Det er med andre ord bare å finne fram boksehanskene.