mandag 4. juli 2016

Filmanmeldere og fakta

For oss som vokste opp på 70-tallet gjorde Olsenbanden at vi leste filmanmeldelser med motsatt fortegn.

Dess mer kritikerne mislikte en film, dess bedre visste vi at vi måtte se den.

Grunnen var ikke bare ulik humor, men utfordringen når anmeldere foretrekker Bergman fremfor Bond, Eisenstein fremfor Egon. I dag har jeg mindre grunn til å lese anmeldelser på denne måten, sikkert også fordi min smak er noen millimeter annerledes enn for førti år siden.

Men selv når anmeldere er utidige nok til å ha en annen smak, er det liten grunn til å blåse seg opp. Derimot øker oksygeninntaket når de bryter med allmenne fakta. Det blir ikke bedre når bakgrunnskompetansen mangler - noe som inntreffer oftere dess mer anmelderen tror han er lommekjent med filmens tema eller sjanger.

Som for sommerens Legend of Tarzan. Altså en person mange anmeldere er sikre på at de kan det meste om. Dermed ingen grunn til å sjekke annet enn hva anmeldere i store aviser skriver.


De vet at Tarzan ble oppdratt av gorillaer, knapt kan snakke i annet enn enstavelsesord og langdryge brøl, alltid går i lendeklede og viser at det må en hvit mann til for å redde svarte og jomfruer i nød.

Kort sagt lavpannet underholdning som ikke blir bedre av sjåvinistiske uttrykk for vestlig kolonialisme og maskulin selvgodhet.

Er filmen annerledes på noe punkt, avslører den en pinlig tidsriktig revisjonisme. Dess større grunn til å slå seg på brystet og brøle.

Man har kort sagt ikke lest en eneste Tarzan-bok. Eller eventuelt gjennom heller fargede briller.

Dermed er det i 2016 like forutsigbart at en Tarzan-film kan slaktes med samme iver som mangani i en Dum-Dum-dans, som at mye av kritikken av - og ikke minst innstillingen til - filmen bygger på myter.

For en anmelder er det selvsagt en fordel. Man slipper å følge så nøye med på filmen. Mye virker skrevet på forhånd. Anlegger man en passe kynisk holdning og sper på med finurlige ordspill, er man garantert friske overskrifter og ingresser.

Og å deise pladask i bakken når folk flest ser filmen.

Dermed er det få nyere filmer der kritikere har skilt større lag med publikum enn denne, i øyeblikket Critics 35% (5 av 10 poeng ) og Fans 74% (4 av 5 poeng) på Rotten Tomatoes. Det er imidlertid et godt tegn at scorene har steget etterhvert som stadig flere faktisk ser filmen.

Likevel farges mange anmeldere av at Tarzan representerer alt vi har lært å forakte.
Like another great English literary hero, James Bond, Tarzan also taps into latent notions of colonialism and Great Britain’s cautiously cozying up to what it considered more exotic cultures.
................. 
In the DNA of the character is the idea that a clever white man can bring order to the “dark continent” through his own brand of clearly delineated, culturally specific morality.
Liker man Tarzan, er man kort sagt ufølsom for imperialisme og europeiske overgrep. Og selv om den nye filmen har svært så positive svarte hovedpersoner, er det bare et spill for galleriet.

En Tarzan-film er egentlig rasistisk, selv når den ikke er det.

Og enda verre (her er det bare å holde seg fast), anakronistisk.
Tarzan encounters African tribes and Samuel L Jackson – the go-to actor for any film that wants to make sure black people buy tickets – is shoehorned in as a real-life historical figure named George Washington Williams. 
So, a story that’s usually about Europeans conquering the untamed wilderness now has a few more black people in it. Does that make Tarzan less anachronistic?
Enten du er svart eller hvit, har du altså latt deg lure hvis du liker filmen. Du er verken oppegående eller oppdatert.

For andre seere skuffer filmen fordi det ikke er den Tarzan de er vante til, enten det er Disney- eller Weissmuller-versjonen. Ikke er den søt, ikke er den nostalgisk, ikke går Tarzan i lendeklede.

Er det ikke en søt tegnefilm, blir stemningen sur. Kommer ikke Tarzan-brølet hvert femte minutt, er det ikke ørens lyd å få. Går han ikke lendeklede, sønderriver man sine klær.

Snakker Tarzan mer enn enstavelsesord, vet man ikke hva man skal si.

Noe som bekrefter at man verken har lest Edgar Rice Burroughs originale bøker, Russ Mannings spenstige serier, eller Joe Kuberts noe mer brutale (eller realistiske for å si det eufemistisk) eller enda mer moderne og ... mindre Disney-inspirerte serier.

Dermed er det en samfunnsplikt å liste noen feller anmeldere av Legend of Tarzan kommer til å gå i, med krok, snøre og søkke.


1: Gamle Tarzan-filmer handler om Tarzan

Nei, de fleste handler om en konstruert figur fra 1930-tallet, i en serie stort sett B- og C-produksjoner med få andre likheter med de litterære foreleggene enn navnet og jungelen. Bøkenes Tarzan er som tegneserienes, intelligent og kunnskapsrik, selvstendig og snarrådig. Han nærer en sterk avsky for alt som smaker av dobbeltmoral og renkespill, noe han stort sett kun finner i de hvite sivilisasjonene han møter, i og utenfor bortgjemte daler i Afrika.

Dette er ikke bare noe man ser 80 år senere. Det var like opplagt på 30-tallet også for Edgar Rice Burroughs. I irritasjon over Weissmullers idiotfremstilling lar han Tarzan i slutten av Tarzan and the Lion Man besøke Hollywood for å bli vurdert i rollen som, ja, Tarzan.
"Hello, Ben!" the casting director greeted Goldeen. "I think I've got just the man for you. This is Mr. Clayton, Mr. Goldeen."
"For what?"
"For Tarzan."
"Oh, m-m-m."
Goldeen's eyes surveyed Clayton critically for an instant; then the production manager made a gesture with his palm as though waving them away. He shook his head. "Not the type," he snapped. "Not the type, at all." 

2: Tarzan er en lavpannet analfabet

Nei, han er intelligent og velartikulert, i motsetning til enkelte regissører av amerikanske B-filmer.

I sin barndom lærte Tarzan til og med å lese på egen hånd ved å studere ABC-bøkene etterlatt i foreldrenes hytte, og senere et utall kjente og høyst ukjente språk.

Tarzans kjennetegnes like mye for intelligens som Sherlock Holmes.

Selv ikke i filmene sies "Me Tarzan, You Jane". Noe så knotete ville uansett vært utenkelig i noen bok, selv ikke i den første der han lærer å skrive engelsk, men snakke ... fransk.

En vri pussig få filmanmeldere plages med at har manglet på lerretet.


3: Tarzan-forfatteren er en lavpannet analfabet

Burroughs er muligens ikke den amerikanske forfatteren med høyest IQ eller utdannelse, men bøkene berører stadig historie og naturfag med mer enn noen knivsegger innsikt, spesielt biologi.

Og ikke alltid uten understatements og humor som biologen i Tarzan and the Lion Man.
"I had always been intrigued by Lamarck's investigations and later by Darwin's. They were on the right track, but they did not go far enough; then, shortly after my graduation, I was traveling in Austria when I met a priest at Brunn who was working along lines similar to mine. His name was Mendel. We exchanged ideas. He was the only man in the world who could appreciate me, but he could not go all the way with me. I got some help from him; but, doubtless, he got more from me; though I never heard anything more about him before I left England.
Noe som altså løser gåten om hvor Mendel fikk troen på arvelæren fra. Og understreker hvor nærmest religiøst opptatt Burroughs var av evolusjonslæren og udødelighet.
"I determined that heredity could be controlled through the transference of these genes from one individual to another. I learned that the genes never die; they are absolutely indestructible—the basis of all life on earth, the promise of immortality throughout all eternity. 
Og hans evne til å la gale vitenskapsmenn rable som bare de kan.
"I was certain of all this, but I could carry on no experiments. Scientists scoffed at me, the public laughed at me, the authorities threatened to lock me up in a madhouse. The church wished to crucify me.
For krimlesere kan det også være interessant at fingeravtrykk er et sentralt poeng i de første to Tarzan-bøkene, noe ingen filmanmeldere kommer til å nevne.


4: Tarzan er propaganda for kolonimakten

Mens filmanmeldere nok heller burde vært pro
paganda for research. Det er få skikkelser det er lettere å skrive fantasier om enn Tarzan. Det blir ikke vanskeligere hvis man føler seg forpliktet på - eller viktig av - analyser i nymarxistisk ånd.

Og ikke kjenner Tarzan fra mer enn gamle filmer man har lest om.

I realiteten har Tarzan i bok etter bok, i tegneserie etter tegneserie, og i opptil flere filmer, kjempet mot imperialisme og inntrengere.

Enten de er russere eller tyskere, japanere eller arabere.

Enten de er på safari eller gulljakt, fra USA eller enda mer bortgjemte sivilisasjoner med gale og grusomme etterkommere av alt fra romere til korsfarere.

Burroughs skrev bøkene et godt stykke på vei som sivilisasjonskritikk, inkludert oppgjør med brutale og selvgode hvite, brune, svarte eller gule, langhalete eller langhårete, mytterister eller adelsmenn, filmteam eller forbrytere, kvinner eller menn.

Tarzans sympati er ikke på sivilisasjonens side, men sin egen.

Han er friest når han er alene i jungelen.  Hans mest heroiske medspillere er de i aller høyeste grad innfødte svarte Waziriene, den eneste større gruppe mennesker han trives med.

Men her har faktisk norske filmanmeldere en liten unnskyldning. På første side i første Tarzan-bok på norsk, kan vi lese at John Clayton sendes i "et bestemt oppdrag til en av koloniene" Afrika. Den forkortede norske teksten røper imidlertid ikke hva oppdraget er.
Dermed er det fritt frem for norske lesere å spekulere i hvilke grufulle overgrep mot de innfødte Tarzans far skulle utføre.

Vi må til originalteksten for å finne svaret.
From the records of the Colonial Office and from the dead man’s diary we learn that a certain young English nobleman, whom we shall call John Clayton, Lord Greystoke, was commissioned to make a peculiarly delicate investigation of conditions in a British West Coast African Colony from whose simple native inhabitants another European power was known to be recruiting soldiers for its native army, which it used solely for the forcible collection of rubber and ivory from the savage tribes along the Congo and the Aruwimi. The natives of the British Colony complained that many of their young men were enticed away through the medium of fair and glowing promises, but that few if any ever returned to their families. 
The Englishmen in Africa went even further, saying that these poor blacks were held in virtual slavery, since after their terms of enlistment expired their ignorance was imposed upon by their white officers, and they were told that they had yet several years to serve. 
And so the Colonial Office appointed John Clayton to a new post in British West Africa, but his confidential instructions centered on a thorough investigation of the unfair treatment of black British subjects by the officers of a friendly European power. Why he was sent, is, however, of little moment to this story, for he never made an investigation, nor, in fact, did he ever reach his destination
Den første Tarzan-boken er altså like revisjonistisk som den seneste filmen. Og det er vanskelig å unngå konklusjonen at den nettopp refererer til den belgiske Kong Leopolds overgrep i Kongo fra
1880-tallet, der første bok starter.


5: Tarzan forsvarer Europa mot hedendom eller gudløshet

Hvis det er en form for tro bøkene forsvarer, er det Burroughs' usvikelige tro på evolusjonslæren med den britiske overklassen som dens ypperste uttrykk. 

Bøkene mangler ikke oppgjør med religion, inkludert kristne sekter. Det er en naturlov at religion handler om gale yppersteprester (eller enda oftere prestinner) som ofrer mennesker til gudene, særlig unge damer. Muslimer driver slavehandel. Kirken forfølger vitenskapsmenn.

Heldigvis gjennomskuer Tarzan ved sin intelligens renkespillet, ondskapen og uvitenheten.


6: Tarzan ble oppdratt av gorillaer

Det følger full garanti med at filmanmeldere flest vil fortelle at Tarzan vokste opp med gorillaer. Noe som igjen bekrefter at man ikke har lest en eneste Tarzan-bok eller ikke er kjent med hvor opptatt Burroughs er av evolusjon.

Myten blir ikke mindre av at gorillaer fremstilles som Tarzans livsfarlige fiender.

I første bok gjøres det klart at han i stedet vokser opp med en ukjent apeart, mangani, På noen områder nærmere mennesker enn gorillaer, med både språk og enkle former for kultur, inkludert den allerede omtalte dansen om Dum-Dum-trommene.


7: Hylet er typisk og talende for Tarzan som figur

Siden det ikoniske Tarzan-hylet ikke dukket opp før i 1932, altså etter den sekstende boken og tyve år etter første fortelling, og det kun på film, kan nok tenkes mer typiske trekk.

Ja, det stemmer at Tarzan i bøkene noen ganger istemmer noe som kalles hanapenes seiersbrøl, men det er verken særegent for ham eller for å påkalle oppmerksomhet.

Hylet er en filmeffekt som tok så mye av at den nå brukes i helt andre filmer, ofte som comic relief. Altså typisk og talende for filmregissører.


8: Bøkene er barn av sin tid

Denne myten er nok nærmere sannheten, på samme måte som mange filmanmeldere er barn av sin tid.

Men at noe er barn av sin tid, betyr ikke at alt er høyst ukorrekt eller at alle påstander man hører om dette er rett. Og siden de fleste lesere i dag er barn av en annen tid, skal det godt gjøres å la seg rive med av mer eller mindre skjeve syn på kvinner, gorillaer og russere, med et lite forbehold om sistnevnte.


9: Tarzan-fans tror dette er stor litteratur

Nei, men de vet at Tarzan er stor myte.

Noe som ikke er carte blanche for at filmanmeldere sprer myter om Tarzan.

fredag 1. juli 2016

Alarmerende kreasjonisme

Da legger jeg ut mitt mitt svar til Kaare Skulands alarmerende kreasjonistiske tekst i Korsets seier.

Som så ofte er motivasjonen for kreasjonisme å redde kristen tro. Med andre ord så velment at det kan være vanskelig å diskutere, uten å misforstå eller mistro hverandre.  

Er man opptatt av frelse, er det ikke enkelt å være objektiv til vitenskap. Den må i tillegg per definisjon være feil eller feiltolket, siden Bibelen er sann. All kristen tro ramler om noen forlater den smale vei der verden er skapt på seks dager og biologisk død kom med Adam. 

Kristne som sier noe annet er dratt etter nesen av en ateistisk vitenskap og blinde for hva som står på spill.


Med et slikt utgangspunkt er det vanskelig å ta kritiske innvendinger rolig og i beste mening. Det er ikke enklere å endre syn hvis man har investert mye prestisje og personlig autoritet i slike tolkninger. Eller av andre grunner har falt for den kreasjonistiske fristelse, slik jeg selv gjorde i min ungdom.

Korsets Seier har forøvrig bekreftet at innlegget er mottatt, men så langt er det ikke satt på trykk eller lagt på nett, så vidt jeg kan se.  Vi får håpe de gjør det om ikke for lenge, siden Kaares nå har ligget ute i to uker uten annen kritikk enn i kommentarfeltet.

Skapelse og frelse
Kaare Skuland hevder i Korsets Seier 17. juni at «hele den kristne tro og bekjennelse forvitrer» hvis vi ikke tror på en skapelse på 6 dager for mellom 6-10 000 år siden. For slik har «bibellesere forstått teksten opp gjennom hele den jødiske og kristne historien». Hvis fossilene stammer fra før Adam ble skapt «kan vi ikke lenger snakke om at døden kom ved Adams syndefall. Og da blir jo Jesu frelsesverk bare en liksom-gjenopprettelse». 
Men dette er problematisk på så mange måter at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. For det stemmer verken med kirkehistorien, Bibelen eller vitenskapen. Mye kan i stedet knyttes til en reaksjon på moderniteten, slik vi spesielt ser i kreasjonistbevegelsen som vokste frem i USA på 1960-tallet.

Det er kort sagt ikke tilfeldig at verken paven eller ortodokse patriarker, den anglikanske kirken, mange evangelikale eller pentekostale kirker står for dette. I likhet med flere av forfatterne av det sentrale verket for amerikanske fundamentalisme, «The Fundamentals» fra hundre år tilbake.  
For ikke å si en så sentral kristen leder i Norge som Ole Hallesby. 
Saken blir ikke bedre av at dette bidrar til å dra teppet vekk under kristen tro. Får ungdom høre at de enten må tro på skapelse på 6 dager eller bli ateister, er valget dessverre lett når de setter seg inn i naturvitenskap.

Hva er så realitetene?

1) Sentrale kristne bibellesere har ikke tatt 6 dager bokstavelig gjennom historien
Den mest toneangivende tenkeren i senantikken var kirkefaderen Augustin (354-430). I hans bok om den bokstavelige betydningen av Første Mosebok, tar han ikke med den største selvfølge alt bokstavelig. I stedet åpner han med å spørre om alt må tas billedlig.

«Når noe fremstilles som fortellinger, må vi spørre om alt kun skal tas billedlig, eller om det også må bli utlagt og forsvart som en nøyaktig rapport om hva som skjedde. Ingen kristen vil våge å si at fortellingen ikke skal tas billedlig». 
Han ser det også som viktig å tolke teksten i lys av hva selv ikke-kristne vet «av fornuft og erfaring». Ellers kan vi misforstå og dumme oss ut. Vi fremstår uvitende og mister troverdigheten når vi skal snakke om sentrale ting som Jesu oppstandelse. 
Når Augustin ikke tok skapelse på seks dager bokstavelig, var grunnen at en allmektig Gud ikke trengte så lang tid som seks dager. Dermed tenkte Augustin at alt var skapt på en gang, som potensiale. På samme måte som man kunne skape trær ved å lage frø som vokste over mange år, hadde Gud lagt frøene til videre utvikling inn i skaperverket.

Augustins poenger var kjente og sentrale hos middelalderens største filosof, Thomas Aquinas (1225-1274). Han henviser med den største selvfølgelighet til Augustins prinsipper for bibeltolkning. På den dagen Gud skapte himmelen og Jorden «skapte han også alle planter på marken, ikke fullt ferdig, men før de hadde “grodd fram”, altså potensielt». 
Poenget er ikke om Augustin eller Aquinas hadde rett i sine tolkninger, kun at langt fra alle bibellesere i historien har lest Bibelen slik at den krevde en tro på skapelse på seks dager.

2) Bibelen sier ikke at biologisk død kom med Adam
Et motiv hos mange kreasjonister er bekymringen for at evolusjon gjør frelsen meningsløs. Uten noe syndefall, kan det ikke ha vært behov for at Jesus kom til jorden og beseiret synden og døden slik Paulus sier i Romerbrevet. 
Skal man bruke dette til å avvise naturvitenskap og de største kirkesamfunnene, må man være helt sikker i sin teologi. Dermed er det viktig å forstå at dette bygger på flere forhold som langt fra er sikre og ikke støttes av Bibelen. 
For det første døde ikke Adam og Eva den dagen de spiste frukten av kunnskapens tre, til tross for at Gud tydelig hadde sagt at «den dagen du spiser av det, skal du dø». Enten kan vi ikke ta ordet «dø» bokstavelig, eller ikke ordet «dagen» - eller ikke begge deler. Det gjør seg ikke å spørre «Har Gud virkelig sagt?».

Tolker vi i stedet «skal du dø» som «skal du bli biologisk dødelig», leser vi ikke teksten som den står. Dermed er det vanlig å forstå dette som «åndelig død», altså at synden førte til et brudd, at Adam mistet livet med Gud. En parallell kan være at Jesus ikke avskaffet biologisk død i denne verden for to tusen år siden, men ga oss alle muligheten til liv med Gud her og nå. 
For det andre avviser ikke Bibelen biologisk død før syndefallet. Tvert i mot er det tydelig at Adam og Eva var skapt dødelige, ellers ville ikke Gud stengt dem ute fra Livets tre, i bekymring for at mennesket bare «ikke strekker hånden ut og tar av livets tre også, så det spiser og lever evig!»

For det tredje avviser ikke Bibelen at dyr døde før Adam. Slik Paulus sier i Romerbrevet 5 handler dette om at døden rammet «alle mennesker fordi alle syndet».

For det fjerde er et sentralt poeng allerede fra første kapittel i Romerbrevet at vi alle er ansvarlige for våre egne tanker, ord og gjerninger. Selv om Paulus etter noen kapitler henviser kort til Adam, kan det leses som et pedagogisk grep, en symmetri for å formidle betydningen av hva Jesus gjorde, som (i Bibelens billedspråk) «den andre Adam».

Den historiske sannheten i Jesu oppstandelse avhenger ikke av om Adam førte biologisk død inn i verden. I likhet med at det er sant at vi kan få tilgivelse av Gud, for Jesu skyld.

3) Normal vitenskap støtter ikke at jorden er 6-10 000 år gammel
Det finnes mange og overbevisende argumenter for at jorden er milliarder av år gammel, noe ikke minst ungdom fort vil oppdage. Som tidligere kreasjonist er jeg kjent med motargumenter, men de holder ikke i møte med seriøs forskning. En aktuell bok om dette er den rikt illustrerte gjennomgangen kristne fagpersoner har gjort i Grand Canyon - Monument to an Ancient Earth, Solid Rock Lectures, Tulsa Oklahoma, 2016. 
Det er flott at Kaare Skuland formidler kristen tro i spenstige romaner og prekener. Men det hadde også vært flott om han var mindre avvisende til andre måter å forstå Bibelen og vitenskapen på enn kreasjonisme.