Alarmerende kreasjonisme

Da legger jeg ut mitt mitt svar til Kaare Skulands alarmerende kreasjonistiske tekst i Korsets seier.

Som så ofte er motivasjonen for kreasjonisme å redde kristen tro. Med andre ord så velment at det kan være vanskelig å diskutere, uten å misforstå eller mistro hverandre.  

Er man opptatt av frelse, er det ikke enkelt å være objektiv til vitenskap. Den må i tillegg per definisjon være feil eller feiltolket, siden Bibelen er sann. All kristen tro ramler om noen forlater den smale vei der verden er skapt på seks dager og biologisk død kom med Adam. 

Kristne som sier noe annet er dratt etter nesen av en ateistisk vitenskap og blinde for hva som står på spill.

Med et slikt utgangspunkt er det vanskelig å ta kritiske innvendinger rolig og i beste mening. Det er ikke enklere å endre syn hvis man har investert mye prestisje og personlig autoritet i slike tolkninger. Eller av andre grunner har falt for den kreasjonistiske fristelse, slik jeg selv gjorde i min ungdom.

Korsets Seier har forøvrig bekreftet at innlegget er mottatt, men så langt er det ikke satt på trykk eller lagt på nett, så vidt jeg kan se.  Vi får håpe de gjør det om ikke for lenge, siden Kaares nå har ligget ute i to uker uten annen kritikk enn i kommentarfeltet.

Skapelse og frelse

Kaare Skuland hevder i Korsets Seier 17. juni at «hele den kristne tro og bekjennelse forvitrer» hvis vi ikke tror på en skapelse på 6 dager for mellom 6-10 000 år siden. For slik har «bibellesere forstått teksten opp gjennom hele den jødiske og kristne historien». Hvis fossilene stammer fra før Adam ble skapt «kan vi ikke lenger snakke om at døden kom ved Adams syndefall. Og da blir jo Jesu frelsesverk bare en liksom-gjenopprettelse». 

Men dette er problematisk på så mange måter at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. For det stemmer verken med kirkehistorien, Bibelen eller vitenskapen. Mye kan i stedet knyttes til en reaksjon på moderniteten, slik vi spesielt ser i kreasjonistbevegelsen som vokste frem i USA på 1960-tallet.

Det er kort sagt ikke tilfeldig at verken paven eller ortodokse patriarker, den anglikanske kirken, mange evangelikale eller pentekostale kirker står for dette. I likhet med flere av forfatterne av det sentrale verket for amerikanske fundamentalisme, «The Fundamentals» fra hundre år tilbake.  

For ikke å si en så sentral kristen leder i Norge som Ole Hallesby. 

Saken blir ikke bedre av at dette bidrar til å dra teppet vekk under kristen tro. Får ungdom høre at de enten må tro på skapelse på 6 dager eller bli ateister, er valget dessverre lett når de setter seg inn i naturvitenskap.

Hva er så realitetene?

1) Sentrale kristne bibellesere har ikke tatt 6 dager bokstavelig gjennom historien

Den mest toneangivende tenkeren i senantikken var kirkefaderen Augustin (354-430). I hans bok om den bokstavelige betydningen av Første Mosebok, tar han ikke med den største selvfølge alt bokstavelig. I stedet åpner han med å spørre om alt må tas billedlig.

«Når noe fremstilles som fortellinger, må vi spørre om alt kun skal tas billedlig, eller om det også må bli utlagt og forsvart som en nøyaktig rapport om hva som skjedde. Ingen kristen vil våge å si at fortellingen ikke skal tas billedlig». 

Han ser det også som viktig å tolke teksten i lys av hva selv ikke-kristne vet «av fornuft og erfaring». Ellers kan vi misforstå og dumme oss ut. Vi fremstår uvitende og mister troverdigheten når vi skal snakke om sentrale ting som Jesu oppstandelse. 

Når Augustin ikke tok skapelse på seks dager bokstavelig, var grunnen at en allmektig Gud ikke trengte så lang tid som seks dager. Dermed tenkte Augustin at alt var skapt på en gang, som potensiale. På samme måte som man kunne skape trær ved å lage frø som vokste over mange år, hadde Gud lagt frøene til videre utvikling inn i skaperverket.

Augustins poenger var kjente og sentrale hos middelalderens største filosof, Thomas Aquinas (1225-1274). Han henviser med den største selvfølgelighet til Augustins prinsipper for bibeltolkning. På den dagen Gud skapte himmelen og Jorden «skapte han også alle planter på marken, ikke fullt ferdig, men før de hadde “grodd fram”, altså potensielt». 

Poenget er ikke om Augustin eller Aquinas hadde rett i sine tolkninger, kun at langt fra alle bibellesere i historien har lest Bibelen slik at den krevde en tro på skapelse på seks dager.

2) Bibelen sier ikke at biologisk død kom med Adam

Et motiv hos mange kreasjonister er bekymringen for at evolusjon gjør frelsen meningsløs. Uten noe syndefall, kan det ikke ha vært behov for at Jesus kom til jorden og beseiret synden og døden slik Paulus sier i Romerbrevet. 

Skal man bruke dette til å avvise naturvitenskap og de største kirkesamfunnene, må man være helt sikker i sin teologi. Dermed er det viktig å forstå at dette bygger på flere forhold som langt fra er sikre og ikke støttes av Bibelen. 

For det første døde ikke Adam og Eva den dagen de spiste frukten av kunnskapens tre, til tross for at Gud tydelig hadde sagt at «den dagen du spiser av det, skal du dø». Enten kan vi ikke ta ordet «dø» bokstavelig, eller ikke ordet «dagen» - eller ikke begge deler. Det gjør seg ikke å spørre «Har Gud virkelig sagt?».

Tolker vi i stedet «skal du dø» som «skal du bli biologisk dødelig», leser vi ikke teksten som den står. Dermed er det vanlig å forstå dette som «åndelig død», altså at synden førte til et brudd, at Adam mistet livet med Gud. En parallell kan være at Jesus ikke avskaffet biologisk død i denne verden for to tusen år siden, men ga oss alle muligheten til liv med Gud her og nå. 

For det andre avviser ikke Bibelen biologisk død før syndefallet. Tvert i mot er det tydelig at Adam og Eva var skapt dødelige, ellers ville ikke Gud stengt dem ute fra Livets tre, i bekymring for at mennesket bare «ikke strekker hånden ut og tar av livets tre også, så det spiser og lever evig!»

For det tredje avviser ikke Bibelen at dyr døde før Adam. Slik Paulus sier i Romerbrevet 5 handler dette om at døden rammet «alle mennesker fordi alle syndet».

For det fjerde er et sentralt poeng allerede fra første kapittel i Romerbrevet at vi alle er ansvarlige for våre egne tanker, ord og gjerninger. Selv om Paulus etter noen kapitler henviser kort til Adam, kan det leses som et pedagogisk grep, en symmetri for å formidle betydningen av hva Jesus gjorde, som (i Bibelens billedspråk) «den andre Adam».

Den historiske sannheten i Jesu oppstandelse avhenger ikke av om Adam førte biologisk død inn i verden. I likhet med at det er sant at vi kan få tilgivelse av Gud, for Jesu skyld.

3) Normal vitenskap støtter ikke at jorden er 6-10 000 år gammel

Det finnes mange og overbevisende argumenter for at jorden er milliarder av år gammel, noe ikke minst ungdom fort vil oppdage. Som tidligere kreasjonist er jeg kjent med motargumenter, men de holder ikke i møte med seriøs forskning. En aktuell bok om dette er den rikt illustrerte gjennomgangen kristne fagpersoner har gjort i Grand Canyon - Monument to an Ancient Earth, Solid Rock Lectures, Tulsa Oklahoma, 2016. 

Det er flott at Kaare Skuland formidler kristen tro i spenstige romaner og prekener. Men det hadde også vært flott om han var mindre avvisende til andre måter å forstå Bibelen og vitenskapen på enn kreasjonisme.

Hvor kommer det onde fra?

Siden jeg lovet å svare på dette tar vi veien om et spørsmål i en kommentar på Verdidebatt i mai. Som så ofte når temaet er Guds eksistens eller tro og vitenskap kommer det inn også teologiske spørsmål som av ulike årsaker er viktige for den som spør.

Denne gang handlet det om det som ofte kalles for syndefallet, selv om det kom litt inn fra det blå i debatten og altså var noe på siden av temaet (skrivefeil i kommentaren er rettet): 

Vi er enig om at et konkret gudebilde må danne grunnlaget for en diskusjon, ellers blir den meningsløs.

Vi ser også ut til å være enig om at dette gudebilde er det tradisjonelle bibelske.

Uten at det blir karakterisert som skyting fra en skyttergrav, må jeg gå rett løs på dette syndefallet. Og jeg må få lov til å være ærlig: Jeg får ikke noe der til å henge på greip. Men la oss ta en ting om gangen. Hvor fikk denne engelen sin mentale drivkraft til maktbegjær, og andre onde lyster fra? Hvis det ikke var noe der fra før som dere kaller "ondskap", så måtte det jo skapes. Skapte denne engelen det selv? Med grunnlag i hva, og med slike skaperegenskaper fra hvor? Jeg føler meg brennsikker på Bjørn Are at du forstår berettigelsen av spørsmålene. Det er her utfordringen ligger.

Dette er et ganske vanlig spørsmål som er behandlet mange steder, som hos C.S. Lewis i Problem of Pain. Det varierer hva kirkesamfunn tenker om saken og hvor bokstavelig man tar dette med Satan ("denne engelen") og Satans fall, som altså uansett er noe annet enn Adams fall (som også kan forstås på ulike måter) og ikke står direkte omtalt i Bibelen, selv om mange har tolket Jesaja 14,12-18 til å handle om det som er omtalt Lukas 10,12. 

Nå skal jeg ikke problematisere tolkningen her, men heller svare på spørsmålet ut fra dens indre logikk - altså vurdere hvorvidt den vanlige tolkningen henger på greip.

Er dette et argument mot et konkret kristent og bibelsk gudsbilde? Gjør denne forståelsen kristen tro selvmotsigende eller inkoherent eller noe slik?

Hvor kommer det onde fra? Er det skapt av Gud?

Slik Lewis og andre ser denne saken - og de bestreber seg på å gjøre det rasjonelt - handler det om det grunnleggende potensialet som oppstår med ekte fri vilje og det å ha et selv. Er jeg et jeg som kan velge, er det mulig å velge å sette meg selv først eller høyest og altså velge å bestemme selv.

Dette handler ikke nødvendigvis om noe "maktbegjær" over andre, men rett og slett om at "jeg-vil-være-min-egen-sjef", altså mindre et ønske om å gjøre vondt eller å få makt enn en mulighet å være ulydig mot det Skaperen ønsker.

Og har noen muligheten og fri vilje, er det altså normalt ikke noe som direkte kan hindre dette.
 
Når dette valget, eller en serie slike valg er tatt og man har satt seg selv først, er "det onde" skapt - og da forstått som noe som er i strid med Guds vilje og/eller som fravær eller korrumpering av noe godt.

En serie slike valg kan forsterke hverandre og bli en mentalitet ("onde lyster") som  kan være en drivkraft, uten at det er Gud som skaper den. Gud kan være kausalt ansvarlig (skape betingelsene som gjør noe mulig), uten å være moralsk ansvarlig (være den som tar valgene).

Det onde  er altså ikke skapt av Gud.

Det er kort sagt mulig å forstå problemstillingen rundt syndefallet på ulike måter, men så langt jeg kan se kan spørsmålene som ble stilt i kommentaren besvares på måter som gjør at denne tolkningen henger på greip .

Del 6 - Evolusjon eller skapt i Guds bilde?

I serien av innvendinger der kreasjonister og mer eller mindre nye ateister omfavner hverandre  er turen kommet til påstanden om at

Man kan ikke både tro på evolusjon og at Gud skapte oss i sitt bilde.

Denne ligger i bakhodet hos mange, ikke minst de som har vokst opp i nærheten av det norske bibelbeltet.

Dermed slås opp vidåpne dører når en av Norges ledende ateistiske skeptikere, Gunnar Roland Tjomlid, nylig kommenterte sitt ellers nyttige blogginnlegg Fotballfrue aksepterer ikke evolusjonsteorien:

Hvis man er kristen og sier at man tror på evolusjonsteorien, men likevel tror at Gud skapte mennesker i sitt bilde, vel da tror man ikke egentlig på evolusjonsteorien.

Siden slike debatter har en tendens til å handle om enkelte vanlige mistenkte, var det ikke overraskende hvem som ble nevnt.

At Davidsen tillater seg slike gjentatte tilfeller av "special pleading" for å kunne ivareta sitt livssyn betyr ikke at hans syn på saken er legitim.

Nei, å tillate seg særunntak for egen argumentasjon, er uten unntak ikke tillatt.

Siden det ikke er godt å vite hvilke gjentatte tilfeller av fenomenet special pleading den gode Tjomlid har empiri på, nøyer vi oss her med å se på spørsmålet om det er en motsetning mellom evolusjon og å være skapt i Guds bilde.

Og da må vi som så ofte her på bloggen se på begrunnelser og begreper, logikk og lingvistikk.

Skal vi vurdere spørsmålet kommer vi rett og slett ikke unna å se på hva begreper som "skape" og "Guds bilde" faktisk betyr. Noe annet er special pleading.

Gjør vi observasjoner av Første Mosebok 1 finner vi poetiske struturer som skillet mellom å forme og å fylle, funksjonelle beskrivelser, ordspill og begreper som vi ikke kan gjøre særunntak for og plutselig begynne å tolke bokstavelig - og i hvert fall ikke ut fra moderne oversettelser.

Selv om det altså er fristende for noen, enten de er kreasjonister eller nye ateister.

Ordene Bibelens bruker om å skape er bãrã' om primært betyr "å skape" (ofte funksjoner, ikke former og sjelden fra ingenting), asah som primært betyr "å lage" og yatsar som primært betyr "å forme".

Vil noen lese teksten bokstavelig, kan det altså ikke gjøres ved å se på hva ordet "skape" betyr for oss, men på hva ordet bãrã' betydde da teksten ble skrevet.

Samtidig er det en klar overlapp mellom begrepene. De står mange ganger om hverandre (som i Jesaja 45,18). Og å rendyrke bãrã' til å bety "skape fra ingenting" er ikke bibelsk. Det er altså ikke bibelsk å si at å være "skapt i Guds bilde" nødvendigvis må bety å være skapt på ett mikrosekund eller mindre fra ingenting til å ligne Gud og ikke dyrene.

Saken blir ikke bedre av at teksten ikke sier at vi er skapt av ingenting, men av "jord".

Nei, det står ikke noe om evolusjon, men vi kommer ikke unna at Bibelen forteller at vi er blitt til av noe allerede eksisterende, organisk og levende.

Dette er ikke bare noe jeg finner på for å være spesiell eller unnskyldende.
Slik en av de ledende forskerne på Det gamle testamentet, John H. Walton, viser i The Lost Word of Genesis One - Ancient Cosmology and the Origins Debate er det med ikke mange flere andre unntak enn første vers i Første Mosebok, mest konsistent å oversette bãrã' med å organisere eller tilordne funksjoner til noe som allerede eksisterer.

Han viser dette ved en analyse av de femti gangene ordet er brukt i Bibelen (side 38-46), slik
James F. McGrath forklarer på Patheos.

The word bara’ has been the focus of much attention because in the Hebrew Bible, only God is the subject of this verb. Yet as important as this point may be, Walton notes that the objects of the verb have been the focus of far less attention. Walton thus provides a helpful list (pp. 41-43). In some cases, a material sort of creation is a possible meaning, but there do not seem to be any instances that require that meaning, whereas many instances do require a functional meaning. The irony is that some have used this point to argue that creation as denoted by this Hebrew verb is by definitionex nihilo, since no material is specified. But Walton suggests that in fact the opposite may be the case: materials are not specified because they are not the point. The point is rather the organization of matter into something functioning (pp.43-44).

Når Walton sammenligner tekstene med kosmologien på den tiden (han utdyper det forøvrig i Genesis 1 as Ancient Cosmology) ser han at det avgjørende poenget ikke er å fortelle hvordan noe er - "naturvitenskapelig" - men hva som er funksjonene, altså mål og mening.

Det går kort sagt ikke på hvordan eller fra hva noe er skapt eller er blitt til, men hvorfor og til hva.

Fokuset er ikke hvordan noe begynte, men hvorfor noe finnes.

I det hele tatt er stoppeklokke og mikroskop feil verktøy for å måle Bibelens skapelsestekster. Vår moderne lesning av teksten bidrar ikke til å forklare, men til å forvirre. Det skaper fronter mellom tro og vitenskap på feil premisser.

Vi leser ikke teksten som den står, vi tolker den i vårt eget bilde.
Eller som McGrath sier det i del 1 av hans grundige gjennomgang av Waltons bok:

Walton shows persuasively that it is not modern scientific discoveries that threaten the authority of the Bible, but on the contrary it is precisely those who seek to force the Bible to seem to agree with or at least speak the language of modern science, or who seek to make the Bible into a textbook of geology and biology, who are threatening the authority of Scripture by failing to respect it for what it is and read it on its own terms. It is, above all else, the selfish demand that the Bible address me in my language and answer all of my concerns and issues directly that leads to this twisting and commandeering of the Bible, to the detriment of people’s understanding of both Scripture and science.

Tekstene om å være skapt i Guds bilde handler kort sagt ikke om tid eller biologi eller hvem vi ligner på, men rett og slett om at vi har fått den funksjonen eller rollen det er å representere Gud i skaperverket, som er hans tempel.

Dette betyr at vi er Guds forvaltere i kosmos, i den ordnede delen av skaperverket vi er satt inn i. Første Mosebok 1 kan leses som en tempelinnvielse av jorden og der Gud til sist plasserer sitt bilde.

Nå sier ikke teksten noe mer enn dette, men det er tradisjon for å tenke at det å være "skapt i Guds bilde" også betyr at vi har noen av Guds egenskaper som rasjonalitet, kreativitet, fri vilje, empati og evne til selvoppofrende kjærlighet. Og det i så mye større grad enn dyr at summen for alle praktiske formål utgjør en kvalitativ forskjell, selv om det ikke er like stor forskjell på alle områder.

At vi er satt inn en rolle og har noen av Guds egenskaper er ikke i strid med at vi har utviklet disse over tid, rent naturlig og biologisk. At Gud gir funksjoner, former eller fyller er ikke i motsetning til evolusjon, siden Gud som vi har vært inne på bruker sekundære årsaker i en skapelse han har gitt frihet.

Vi ble skapt i Guds bilde fordi vi hadde evolvert de evner som skulle til.

Bibelen forteller ikke hvordan vi har fått våre evner, men hvordan de skal brukes.

Del 1 - Umoralsk å tro på evolusjon?
Del 2 - Gjør evolusjonen oss til dyr?
Del 3 - Stjeler evolusjonen sjelen?
Del 4 - Gjør evolusjonen livet meningsløst?
Del 5- Umoralsk å skape ved evolusjon?
(Serien er inspirert av et upublisert utkast til en artikkel i samarbeid med Jan Tellefsen).

Noas ark - eller noe

Siden det i overmot ble antydet for noen uker siden at temaet kunne behandles mer, stikkes hodet over vannet og nikkes i retning av hit.

Funksjonell skapelse

Selv om ikke alle lager BBC-serier om det, er det vel å overdrive å si at Første Mosebok har en spesiell god klang i alle kretser.

Derfor er det interessant når rimelig vaskeekte teologer forsøker å formidle (for ikke å si forstå) hva tekster handler om.

Chris Heard er av de bedre på feltet.

A couple of weeks ago, the biblicablogging world went through a little flurry of attention to Genesis 1—more specifically, to John Walton’s understanding of Genesis 1. Walton, a professor of Old Testament at Wheaton College, focuses his interpretation on the assignment of functions to various things rather than the creation of things.

Han er nok ikke helt overbevist om at Walton har hundre prosent rett, men det borger i det minste for en interessant samtale mellom forskere.

Temaet er altså om teksten (primært) handler om å skape fra ingenting, eller å tilordne funksjoner til eksisterende ting. Kort sagt f.eks. om poenget er å fortelle hvordan f.eks. mennesket ble til, eller hva som er menneskets funksjon.

Selv er jeg vel usikker på hvorfor ikke teksten kan gjøre begge deler, så lenge man med "hvordan" ikke nødvendigvis tenker biologisk sett.

Det er i det hele tatt lite ved tekstene som tyder på at Bibelens forfattere (eller hebreere generelt) hadde engasjement for biologiske perspektiver.