Nyfunnet C.S. Lewis-artikkel er gammelt nytt

Fredag kom nyheten om at to hittil ukjente artikler av C.S. Lewis er funnet, A Christmas Sermon for Pagans og Cricketer's Progress, med forbehold om sistnevnte er autentisk. Uansett finnes ingen av dem omtalt i noen biografi eller bibliografi.

Med andre ord rene julehøytiden, selv om det kan ta tid før artiklene kommer på trykk.

Would you imagine that, with all of the cataloging technologies we have working around the clock, one could still discover unknown articles by a very well-known author? While doing research for my PhD, I discovered two such articles by C. S. Lewis. Although published in the 1940s, these articles have been overlooked ever since and don’t appear in the many lists of his works. The thrill of discovery has brought home a few points (of encouragement) in a time when it sometimes seems as though all the stones have been overturned.

Det vil si, den ene er allerede trykket - på norsk.

For da nyheten kom, ble jeg klar over at juleprekenen hadde jeg ikke bare lest, den stod i hyllen bak meg. 

Vi snakker rett og slett om Julepreken for hedninger, fra det fortsatt fascinerende tilsskriftet Spektrum, 5-6/1947. 

En artikkel flere norske Lewis-fans altså kjenner godt til og som jeg foreslo da Luther forlag i 2012 skulle utgi samlingen OM FORLATELSE OG ANDRE ESSAYS. 

Nettopp fordi jeg i farten (trodde jeg bare det var) ikke fant den i noen Lewis-samling, sendte jeg forlaget kopi av oversettelsen. 

Jeg tenkte den opplagt ville komme med. Her hadde man jo allerede klar på norsk en artikkel som etter mitt skjønn var av det mer talende og typiske Lewis har skrevet. 

Når man av ukjente grunner valgte ikke å ta den med gikk man altså glipp av et aldri så lite scoop som i stedet nå presenteres i denne bloggposten. 

Så kan jeg røpe et lite scoop til: forordet i denne likevel svært gode Lewis-samlingen er skrevet av meg, men ikke kreditert, verken i boken da den kom ut eller på nettsiden nå.

Hva handler så En julepreken for hedninger om? 

Kort fortalt er den altså formulert som en ... preken, inkludert Lov og Evangelium, som så ofte med Lewis med ganske så fornufts- og fantasivekkende tanker og bilder. 

Den handler om forskjellen mellom å formidle kristen tro og julens budskap i et førkristent samfunn og i et etterkristent, slik Lewis altså allerede for 70 år siden oppfattet at Engand var.

Eller sagt på en annen måte er ikke moderne mennesker hedninger, de er barn av en kristen tro de har forlatt, selv om mange fortsatt lever på minnene og kan næres av røttene . 

En julepreken for hedninger oppsummerer mye av Lewis' tenkning om forholdet mellom kristen og hedensk tro - og mellom disse og ateisme.

Han skriver lenger og bedre om dette i Mirakler, men får også her frem hvorfor en hedensk livsoppfatning har større appell for ham enn en naturalistisk.

Hvis alt som eksisterer er fysikk, materie i bevegelse, snakker vi om et dypest sett verditomt univers. Den, du og jeg er da ikke noe annet enn del av en enorm upersonlig mekanisme som verken gir rom for nyader eller nisser - eller en objektivt forpliktende morallov bak universet.

En lov ingen av oss klarer å følge.

Dermed er julebudskapet at det er enklere å forstå kristen tro om man først er hedning.

Men la ikke noen bleke oppsummeringer stå i veien for å lese Lewis selv i mobilfaksimilen under.

(Skulle det være copyrightutfordringer, tar jeg vekk teksten og skriver litt mer om prekenen selv).

Når begrepsforvirringen bestemmer

Lurer du på om det er en nødvendig sammenheng mellom høy kompetanse og klar tenkning, er det bare å ta en tur til nærmeste julebord for universitetsansatte, selv om det skulle være tidlig på kvelden.

Resultatet blir ikke bedre av tunnelsyn på eget felt - når man beveger seg utenfor dette.

Det er lett å tenke at det jeg selv kan mest om er det viktigste, har endret historien og må forstås av politikerne, skal samfunnet bli bra.

Nå er dette sikkert like mangfoldig som mye annet, men det er vanskelig å fri seg fra at det er noen tendenser her, i hvert fall som et mer enn lettere anekdotisk inntrykk.

Ikke minst når vi ser dette også hos en som oppegående nok går i fotsporene til C.S. Lewis, ved å koble fagekspertise på renessansen med glitrende science fiction, mer presist forfatteren som er intervjuet her.

Ada Palmer is an assistant professor of history at the University of Chicago, and the author of “Reading Lucretius in the Renaissance,” as well as a science fiction novel, “Too Like the Lightning,” forthcoming from Tor in 2016.

Nå er det lett å overdrive betydningen av Lucretius for overgangen til det moderne og tro at hans verk ble forbudt av en denne (her er det bare å holde seg fast) .... Kirken, som i The Swerve-skandalen.

Mer presist knyttet til en prisbelønt bestselger der Stephen Greenblatt fremstilte den radikale materialismen hos Lucretius - "atomismen", der naturens bestandeler virket sammen etter rene årsaksforklaringer - sammen med en rent hedonistisk etikk, som Guds gave til menneskeheten.

Ikke minst fordi dette gjorde Gud unødvendig.

Palmer er heldigvis langt mer kunnskapsrik. Det var mer prosaiske grunner til at Lucretius ikke var så tilgjengelige - i tillegg til at hans betydning ikke var så direkte eller entydig.

Before 1480, the poem existed in a few dozen hard-to-read manuscript copies riddled with transcription errors, which made its difficult archaic Latin even harder to read, confining its appeal to skilled Latinists, most of whom cared more about antiquity and literature than radical ideas. But over the course of the 1500s the Latin was corrected, the book was printed in easy-to-read text, editors added commentaries, glosses and vocabulary guides, and thirty print editions turned a few dozen copies into tens of thousands of copies.

Palmer legger likevel opp til at Lucretius inspirerte til det som ofte kalles et mekanistisk verdensbilde, der naturen følger lover som kan beskrives og ikke luner fra vilkårlige guder.

Lucretius wasn’t an atheist, but he provided our oldest coherent explanation of how the universe could function without divine intervention to make it go, telling us how tides and clouds and lightning could work on their own without gods like Zeus and Helios to make them work in a hands-on way. 

Alt dette er vel og bra, rett og godt tenkt, samtidig som det viser at denne måte å se verden på altså allerede var et par tusen år gammel.

Men så skjer den kortslutningen som dessverre ikke er uvanlig i dag.

Man blander troen - og betydningen av troen - på guder, med troen på Gud. Man tror alternativet er enten at naturen styres av guder etter innfallsmetoden eller ateisme.

Og at lover enten befales fra oven, eller lages av mennesker.

So, even though Lucretius himself thought that gods existed, his system was the first one where you COULD have atheism, you could have a coherent science, and even a coherent moral philosophy, if you took the gods out of the equation.

Hadde flere renessanseekserter vært like godt kjent med middelalderen som C.S. Lewis, ville det vært vanskeligere å komme unna med dette.

Man er dårlig kjent med middelalderens juridiske tradisjoner, bakgrunnen for rettsstaten og utviklingen av lover. Man ser ikke den rike naturfilosofien basert på et teistisk verdensbilde, der Gud hadde lagt lover inn i naturen, og man dermed måtte forklare det som skjedde der ut fra disse.

Selv om man i den klassiske greske tradisjonen hadde en for lite praktisk forståelse av hvordan dette kunne beskrives for fysikk og bevegelser, måles, veies og regnes på matematisk.

I realiteten handlet dette  ikke om veien vekk fra Gud, men om veien vekk fra Aristoteles. Med Lucretius som en av flere inspirasjoner. Motsetningen var ikke mellom gudstro elelr ateisme, men mellom mer kvalitative og en mer kvantitative beskrivelser.

Der sterkt gudstroende som Kepler og Newton ikke så noen motsetninger mellom lovene de fant og Gud, tvert i mot lot de seg inspirere av sin tro til å forske på naturen.

Og tok sine oppdagelser til inntekt for Guds storhet og godhet.

Når Gud etter hvert forsvant ut, var det mer takket være det sene 1800-tallets adopsjon av moderne myter om vitenskapshistorien, enn greske filosofer som fjernet seg fra mytene om gudene. Ett av mange eksempler på akademisk mytemakeri.

At historien i ettertid i så stor grad er blitt misforstått og tatt til nødvendig inntekt for ateisme, ser vi dermed dessverre altså selv hos professorer.

Even if radicals from the 1400s through the 1700s weren’t actually persuaded that Lucretius’ Epicurean system was true, they could look at it and say, “Hey, look, it’s possible to create a science and an ethics without God involved at all, and if Lucretius can come up with one maybe I can come up with another, better one.” It proved that atheism could be a system, instead of just a single isolated thesis that required the adherent to scrap all other knowledge.

Selv om Palmer at dette handler om flere muligheter enn ateisme, synes hun ikke å forstå at i en naturfilosofisk sammenheng er teisme og deisme ikke veldig forskjellig. Tvert i mot er troen på naturlover tetter knyttet til en aktiv Gud som opprettholder lover i dag, enn en passiv som bare trykket på en knapp i fortiden og så samler inn "sjeler" ved tidens ende.

I also think that Machiavelli was excited by Epicurean science as an alternative to the theologically-based science he was used to, again because it fits well with a closed-lid system. A lot of people suggest that Machiavelli was an atheist because of this, and that is one way to read it, but it isn’t necessarily the case, since a closed lid terrarium ethics is just as compatible with something like Epicureanism, or Deism, where the Clockmaker set up the world and, in many versions, watches it, and even receives souls after death, but doesn’t ever open the lid and intervene in a hands-on miraculous way. There are many kinds of radicalism beyond just atheism that you can look for in these early radicals, and that’s one of the reasons it’s so exciting to see the different ways that different people used Lucretius at different points after the text returned.

Bortsett fra den lille detaljen at teksten verken vendte tilbake eller vendte opp ned på gudstro, er dette helt riktig.

Hva ville C.S. Lewis sagt til Richard Dawkins?

Noen utvekslinger er dessverre ikke enkle å gjennomføre, men Peter Williams gjør en god jobb på drøyt 20 minutter her - og enda bedre og mye grundigere i boken dette er basert på.



Hvis det er noe som kjennetegner Gud - en vrangforestilling (eller Gud - mange vrangforestillinger som er en mer presis tittel), er det at Dawkins ikke har greie på ting som gudsargumenter, analytisk filosofi, teologi, C.S. Lewis, historie, Hitler osv., slik noen hvis navn ikke skal nevnes har vist her.

Dermed er oppfatningene om boken delt i to hovedgrupper.  Man synes den er fabelaktig god om man selv heller ikke har greie på ting som gudsargumenter, analytisk filosofi, teologi, C.S. Lewis, historie, Hitler osv.

Ellers synes man den er pinlig dårlig.

Sex og slik

Finnes dårligere etiske veiledere enn C.S. Lewis.

Tillates dessverre ikke å bli inbeddet, men linken er her.

Det hører med at det også er laget noen norske versjoner, siden vi tross alt lever i atomalderen.

Lewis dekodet

Ser ut til at noen har holdt foredrag om noe av eller i hvert fall noe om interesse.

Mer bestemt hva som gjorde C.S. Lewis interessant som tenker og formidler mens han levde og om han fremdeles er det i dag.

Det er selvsagt knyttet stor spenning til mine konklusjoner.

For ikke å holde deg for lenge på pinebenken, kan røpes at foredraget ligger på en Vimeo-link her, og i vinduet under, så lenge teknikkken og norsk lov står meg bi.

CS Levis Seminar - Bjørn Are Davidsen from NLA Høgskolen on Vimeo.

Så kan noen og enhver vurdere hvor mye som står til troendes når arrangør var NLA Bergen og datoen 1. april.

Mer Lewis

Som varslet i går legges denne helgen ut en del av det jeg har skrevet om C.S. Lewis den seneste tiden, denne gang for iTro:

Han er den mest leste kristne forfatter de seneste hundre år. Han er den best likte, også av ateister. Hvem vi snakker om? C.S. Lewis, selvsagt.

Mye henger sammen med hans bakgrunn. Lewis var opptatt av myter fra barndommen. Han leste dem, fortalte dem, dyrket dem, diktet dem. Han levde seg inn i våre dypeste lengsler etter mening og sammenheng, betydning og livsglede. 

Samtidig hadde han en privatlærer som var ateist. Det passet jo godt siden Lewis også var det, men det var ikke fullt så festlig at han ikke lot Lewis nøye seg med myter. I stedet måtte han hele veien begrunne sine meninger med argumenter og evidens. Han slapp ikke unna med kliss eller klisjeer. 

Dette formet oppveksten så mye at da Lewis ble kristen, var det ikke som en flukt fra fornuften. I stedet fant han en sammenheng mellom fornuft, fantasi og følelser. Resultatet var et forfatterskap der han forklarte kristen tro med allegorier og argumenter. 

Han skrev science fiction og barnebøker. Han forsvarte mirakler og at det onde problem ikke gjør kristen tro selvmotsigende. Han snudde på flisa og skrev brev om lure tricks for å friste oss til å tenke på måter som skyver oss vekk fra Gud. Han skapte udødelige skikkelser som løven Aslan og riddermusa Rippipip.

Da Lewis ble ateist hadde grunnen vært at han ikke fant troverdige alternativer. Han ville ikke være en hykler eller late som han trodde på Gud på tross av alt han visste. 

Men etter hvert begynte han å stusse. Var tingene virkelig som moderne tenkere la opp til? Var alt utelukkende upersonlige naturprosesser? Fantes egentlig ingen verdier eller fri vilje eller skjønnhet? Var alle egentlig drevet av irrasjonelle motiver? Var det virkelig så «voksent» å gjennomskue alt? 

Lewis begynte å se sterke tendenser til ikke bare gruppetenkning, men underminering av alt som heter tanke og argumentasjon. Vi led av en slags blindhet i den forstand at vi ikke så konsekvenser av ulike ståsteder. Problemet var ikke at konklusjoner mange trakk fra vitenskapen ødela for religion, men at de ødela for rasjonalitet. Er våre konklusjoner styrt av noe annet enn gode begrunnelser, kan vi aldri vite om de er sanne. 

Lewis viser ikke dermed at gudstro er sant. Men han har vist at vi kan diskutere gudstro uten mistenkeliggjøre motiver. Han trodde selvsagt ikke at man kunne argumentere noen til å tro. Men han så det avgjort som en start å argumentere noen til å tenke.

Hvor skal man så starte med å lese Lewis? Som alltid avhenger det av egen bakgrunn, men tre bøker kan anbefales. Den første er Løven, Heksa og Klesskapet. Selv om du sikkert har sett filmen, er boken verdt å lese. Liker du den, er de andre Narnia-bøkene minst like gode, noen er også bedre. Så vil jeg anbefale artikkelsamlingen Omforlatelse som kom på norsk i 2012. Den viser mange sider av Lewis. Synes du den er god kan du gå videre til hans dypt reflekterende bok om Mirakler eller til Djevelen dypper pennen som viser hvordan vi best kan fristes til å forlate Gud. Det er likevel mer sannsynlig at den frister deg til å lese alt av Lewis.

Femti år etter Lewis

Siden det i dag er 50 år siden C.S. Lewis gikk bort, legges i helgen ut en del av det jeg har skrevet om Lewis de seneste tiårene.

Første artikkel er i anledning hans hundreårsdag i 1998, skrevet for et kristent publikum, nærmere bestemt Korsveimagasinet. Dette er altså før både Ringenes Herre- og Narnia-filmene ble ikoniske med køer og teltleire, før Lewis-grupper på Facebook og Luther forlags nysatsning inkludert en samling av Lewis' beste artikler, bestemt av norske eksperter. 

Og så er det før blogging har endret måten mange skriver på.

C . S .  L e w i s   i   h u n d r e !

Det er ingen liten begivenhet vi nå skal markere! For det er gått 100 år siden vårt år­hun­dres mest innflytelsesrike kristne forfatter ble født, i Belfast 29. november 1898.

Og bare navnet C.S. Lewis vekker nok assosiasjoner hos mange. Narnia-serien er etterhvert lest av atskillige. Hans mang­fol­dige bøker om tro og tanke selger over hele verden. Ekteskapet med Joy Davidman ble grip­ende skildret i filmen Shadowlands.

Det er ikke tilfeldig at det i år er gitt ut frimerke med Lewis­motiv, reist statue og planlagt danseoppsetning.

Men at Lewis er relevant i Kors­vei­sam­men­heng som mer enn en tilfeldigvis svært populær kristen forfatter er det kanskje ikke så mange som aner.

Det høres nok litt voldsomt ut. Men antagelig har ingen i vårt århundre bedre formidlet hva det er å være kristen – i bredden og dybden av hva livet handler om. Det skyldes ikke minst hans vei til tro. Som tok den ikke helt vanlige svingen om forkjærlighet for myter og middelalder, fantasi og fornuft. Og fordi han forsto tenkesettet ved forrige årtusenskifte er han aktuell ved et nytt.

Etter å ha overlevd skyttergravene på vestfronten studerte og underviste Lewis ved Oxford. Der ble den innbitte rasjonalisten og ateisten stadig mindre sikker på at Gud ikke fantes, eller - hvis han mot all formodning likevel gjorde det – var ond. I 30-årsalderen innså han at det måtte være en personlig og god Gud.

En samtale med vennen og kollegaen J.R.R. Tolkien fikk ham til å ta neste steg. For en forelsket i myter var det avgjørende da Tolkien fortalte at det enestående med Jesus var at han var en myte (på linje med naturgudene som dør hver vinter og står opp hver vår) – som ble vir­ke­lig­het. Jesus kom inn i historien, på et bestemt sted, til en bestemt tid. Gud som hadde skapt naturen med dens rytme – og vist alle kulturer betydningen av død og oppstandelse, hadde selv dødd og stått opp igjen.

Hos det eneste folket som ikke selv hadde slike myter.

Etter denne opplevelsen skrev Lewis en rekke spenstige, fantasirike og tankevekkende bøker. Og dette var langt fra typiske kristne bøker. Han brøt med de fleste konvensjoner med sin forståelse av de livsgivende paradoksene i kristen tro. Inspirert av G.K. Chesterton og John Bunyan startet han friskt i 1933 med Pilgrim’s Regress, en reise gjennom tidsånden i møte med alt fra Freuds til Hitlers disipler. Han fortsatte med en tankevekkende gjennomgang av lidelsens problem (The Problem of Pain, 1940).

Det vakte oppsikt da han publiserte en brevveksling mellom en eldre og yngre demon om hvordan best lure ”pasientene” ned til deres ”far i det lave” (The Screwtape Letters, 1942). Han reiste i rom og teologi til planetene Mars (Out of the Silent Planet, 1938) og Venus (Perelandra, 1943).

Han holdt foredrag på BBC om hva det ville si å være kristen, både med tanken, troen og livet, samlet i Mere Christianity (1943). Hans Miracles (1947) er en sjelden dyp og poetisk bok om mirakler er mulige - og har skjedd.

Utallige samlinger foredrag, prekener og bokanmeldelser er kommet de seneste årene. Da kona Joy døde av kreft skrev han en ”dagbok” som viser lidelsens pro­blem også fra innsiden (A Grief Observed, 1961), fra fortvilelse og sinne, til forståelse og trøst. Hans faglige verker om middelalder og renessanse er blitt klassikere. Og den første boken i serien om Narnia, Løven, Heksa og Kleskapet, er nylig kåret til en av verdens beste bøker for barn, bare slått av Charlie og sjokoladefabrikken.

Hva dette kan ha med Korsvei å gjøre blir selvsagt klarere når vi ser mer på hans forhold til science fiction og middelalder.

Da jeg leste Malacandra - eller Out of the Silent Planet - som 17 åring - syntes jeg det var en spennende, vakker og morsom bok. Selv om den ikke en gang forsøkte seg på vitenskapelig science fiction, klarte han å formidle tanker, idéer og stemninger som var interessante og ganske annerledes enn norske tenåringer var vant til. Ikke minst slutten der marsboerne får vite hvorfor mennesket har rett til å spre seg over hele universet og legge under seg alle planeter.

Lewis viste det plumpe og dumme i denne ”moralen” ved å oversette til et språk som ikke hadde ord for grådighet, erobring og andre uttrykk fra jorda - der det hadde vært et syndefall.

Da jeg leste boken som 20-åring hadde jeg i mellomtiden fått lov til å få samme livssyn som Lewis. Det gjorde at en rekke ting jeg ikke hadde sett første gangen ble klare. For han hadde rett og slett skrevet science fiction som tok utgangspunkt i en kristen oppfatning av universet. 

Og den var ikke akkurat som i kristendomstimene - der var det i grunnen lite kobling mellom engler og erobring av verdensrommet.

Lewis hadde skrevet boka ut fra en dyp overbevisning om at troen handlet om hele universet - altså som noe større enn man får inntrykk av i mange prekener. 

Og noe som kunne brukes til å vur­de­re – og stille krav til - politikk, overbevisninger og livsstil.

Men det skulle fortsatt ta år før jeg virkelig forsto hvor lite av dette han selv hadde funnet opp. Som ledende fagmann og foreleser i Oxford - og kanskje i England - på middelalder- og ren­ne­s­an­se­litteratur tok han rett og slett utgangspunkt i middelalderens verdensbilde. Noe original og ikke lite modig i en sjanger dominert av “hard vitenskap” og forfattere lite positive til kristendom - og om mulig enda mindre til den ”mørke middelalderen”.

Lewis klarte kunststykket å være så konservativ som mulig - ved å gå tilbake til mid­del­alderen og antikkens syn på ånd og ansvar og helhet – i en spennende fortelling. Og vise kristendom som noe ganske annet enn media ofte vil ha det til. Der kan det spille liten rolle for bildet man sitter igjen med om de på skjermen er kulturradikalere eller TV-evangelister.

Min erfaring er at hvis du vil gå dypere og lenger enn overflaten er Lewis verdt nærmere be­kjent­skap. Han gir uvante og stimulerende perspektiver på alt fra vårt forhold til natur og kultur, til moral og mot. Uten at det dermed er grunn til å være enig i alle hans oppfatninger.

Men nettopp i møte med en som tenker så spennende – og ”gammeldags” - kan jeg utforske mine egne verdier. Noen ganger slik at de endres, andre ganger ikke, men jeg har i hvert fall fått mer respekt for et annet syn. Og det han pre­sen­terer er så forfriskende at han er av de som mest har formet mine verdier mot slutten av dette årtusen. 

Dette kan være vanskelig å ta til seg uten eksempler. For Lewis er det ikke tilfeldig å starte en sci­ence fiction-fortelling med fottur i regn. Ikke bare fordi han selv var glad i fotturer – og regn - men for å vise verdien i de små gleder. Og at det kan være vi har skilt oss fra skaperen – og fra naturen – når vi ikke liker dette.

Begge deler kommer av vårt enkle ønske om å sette oss selv først. Lewis ser at det dypest sett er derfor vi utnytter og ødelegger naturen - dess mer dess større mulighet. Selv såkalte naturfolk øde­legger. Satt på spissen er den eneste fordelen de har over oss at de ennå ikke har fått redskaper og fristelser som gjør det mulig – og ”lønnsomt” - å rasere så mye.

Lewis hadde ingen ting imot vitenskap utført i dyp respekt for skaperverket, for å bedre våre liv på jorden. Så lenge man ikke utførte den på bestialske måter - som ved dyreforsøk, eller rasering av naturen. Han skrev artikler, romaner og prekener mot begge deler. Det opptok ham, lenge før noen grønn bølge og Arne Næss.

Verdien av det enkle og alminnelige var et stort poeng for Lewis – fra gress, trær og busker, til vertshus og venner. Livets ”enkle gleder” viste nettopp Guds overveldende skaperglede. En overflod av gråspurv og løvetann vitner sterkere om hvor glad Gud er i å skape, enn like mange på­fugl og tulipaner.

Vi får et forvarsel om hvordan det egentlig står til når han i en roman (That Hideous Strength, 1945) lar en tilsynelatende velmenende stiftelse hogge trær for å bygge et forsknings­institutt. Det blir en na­tur­lig forlengelse når de siden tukler med naturen for å fremme sine egne - og ”men­nes­ke­he­tens” - mål. De vil overvinne døden ved å lage det Nye Menneske som kunstig, maskinelt liv. Og dermed frigjøre seg fra alle problemer, sykdommer og sorger som hører til det naturlige livet - «Nature is the ladder we have climbed up by, now we kick it away».

For Lewis var det ikke kristendommen som har ført til økologisk krise fordi den satte oss høyere enn naturen. Fra skapelsesberetningen vitner Bibelen om at naturen - eller skapelsen - handler om Guds skjønnhet og skaperglede. I stedet er det vår kollektive flukt fra Gud, fra en verden der Gud var aktiv også i naturen (slik man så det i middeladeren), sammen med en stadig mer effektiv jakt på fortjeneste fra - og full styring over - skaperverket.

Med Chesterton delte han synet på det uheldige ved maktkonsentrasjoner. Lewis støttet hans politiske ”tredje vei” – distribu­tis­men. Dette var en front mot både kapitalisme og sosialisme. Målet vart å få spredt eiendom og innflytelse mest mulig. Imotsetning til datidens drømmer om det britiske imperium - eller dagens verden av flernasjonale konsern.

Lewis kristentro gjenspeiler seg i alle sider ved livet, fra jubel over mat og måltider (mange nydelige skildringer av dette både hos Lewis og hans venn Tolkien), til glede over barn og lek og eventyr.

For å si det litt enkelt var hverken Tolkien eller Lewis spesielt begeistret for puritanisme, kapitalisme eller den industrielle revolusjon. Her står de urokkelige og obsternasige sammen med en annen stor engelsk kristen kulturpersonlighet - som påvirket dem begge - G.K. Chesterton. Lewis mente at det ikke var spesielt stor forskjell på altfor vanlige utslag av såkalt «anvendt vitenskap» og god gammeldags magi. Begge handlet om å skaffe kontroll over naturen og livet. Uten at vår etiske innsikt og utvikling hold tritt.

Det er langt fra tilfeldig at Lewis settes så høyt av alle kirkesamfunn. Hans økumeniske innflytelse er betydelig. Selv om han var anglikaner la han vekt på ”almen kristentro” – Mere Christianity. Og han lengtet etter kristen gjenforening, at alle kirkesamfunn kunne finne tilbake til – og fokusere på - en felles tro på det sentrale. Ikke minst derfor er det interessant å være med på diskusjons- og nyhetsgruppen MereLewis sammen med katolikker, ortodokse og atskillige varianter reformerte.

Lewis er fortsatt verdt å lese – kanskje mer enn noen gang. Ikke minst fordi han velger et annet ståsted enn de fleste kristne forfattere. Han inspirerer til virkelig å tenke over – og leve etter – hva troen handler om. Han er samtidig av de man slett ikke trenger dele livssynet til for å lese. Lewis har - selv om virkelig vet hva han vil si - en sjelden evne til å sette seg inn i ulike leseres perspektiv. Og klarer å vise hva livet handler om – spenningene, smerten og storheten.

Spesielt bør han leses som motgift til velmente, men akk så sløvende, ”kristelige sannheter” i våre mange sammenhenger. For ikke å nevne alt som smaker av amerikanifiserte TV-evangelister og deres vesen.

Et godt innblikk i hans liv og virke – og mer utfyllende oversikt over bøker og norske utgaver, er for øvrig gitt i Oskar Skarsaunes hefte Myte og virkelighet på Credo forlag.

Mer enn psykologi

På tide å kommentere Freuds siste møte og dele mine 18 minutters fame om Lewis og Freud på mandag.

Selve stykket var fiffig og morsomt. Regi og skuespillerpresentasjoner forsterket dramaet om liv og død, kontrastene i personlighet og tanker, som to hurtigtok som møtes i natten.

Vi kom ikke mindre tett på av settingen i 1939 på dagen England erklærer Tyskland krig, tre uker før Freud døde (nøyaktig 74 år før mandagens forestilling).

Dermed spilte det liten rolle at det på 1 time og 20 min ble mer oppstykket samtale og sitatfekting enn inngående debatt, nesten som det som på fint kalles real life.

Selv om man med mer tid kunne vunnet på det substansielle, ville man tapt det eksistensielle. 

Skulle noen likevel ønske en mer analytisk og offensiv Lewis, kan innledningen under kanskje bidra en sigarlengde eller to, for ikke å si lyktestolpe. 

Så får vi vente på om noen vil skrive stykket om Freuds tanker om Lewis' tanker.

Mer enn psykologi

Man kan si mye om C.S. Lewis (1898-1963) , men ikke på 20 minutter. Nå har Kjetil Bang-Hansen allerede sagt mye om Lewis, så kanskje jeg i stedet burde snakket mest om Freud?

Jeg skal likevel løfte fram noen av Lewis' tanker om myter og Freud, om psykologi og sannhet.

C.S. Lewis var opptatt av myter fra barndommen, av norrøne, greske, keltiske, egyptiske, assyriske osv. Han leste dem, har fortalte dem, han dyrket dem, han diktet dem. Dette gjorde ham i stand til å gjennomskue modernitetens myte, slik han bl.a. skriver om i essayet The Funeral of a Great Myth.

Når Lewis ble kristen og gjorde opprør mot mange slags moderne forestillinger, var det ikke som en flukt fra fornuften, men som et forsvar for fornuften, og selvsagt også fantasien og etikken.

Som mange i den øvre del av det intelligente spekteret i dag ble Lewis ateist i ung alder. Alternativet var å bli en hykler eller late som han trodde på tross av alt han visste. For ham handlet dette om alle selvsagte sannheter om vitenskap i en moderne tid, om å være med der det skjedde, være del av den nye tid, vise at man fulgte de aktuelle debattene, være i spissen av utviklingen, eller gjerne i forkant, mens man kynisk avslørte at alt egentlig handlet om penger og politikk, sex og sult.

Altså litt som å være på Twitter eller Facebook.

Men etter hvert begynte han å stusse. Var tingene virkelig så simplistiske som moderne tenkere la opp til? Var det virkelig så «voksent» å gjennomskue alt? Lewis begynte å se sterke tendenser til ikke bare gruppetenkning, men underminering av alt som heter tanke og argumentasjon.

Tegnet av John Farleigh, 1934

Den som førte Lewis ut av vanetenkningen og vekten på seneste moteretning var fremfor noen annen G.K. Chesterton, kanskje den mest kreative og konstruktive av alle litterære stemmer de første tiårene i det tyvende århundre.

En figur som den ikke helt ukjente dramatikeren Bernard Shaw tok med i skuespillet Back to Metusaleh, som Immenso Champernoon (som ikke bare markerte seg ved å slå på tromme som til høyre).

Dessverre stjal han showet til de grader at Shaw måtte ta ham ut igjen.

Lewis falt for Chestertons evne til å se det irrasjonelle og parodiske i mange moderne forestillinger – enten det var om Dickens eller Shakespeare, rasedyrkelse eller imperialisme.

Det var bare én hake - Chesterton var kristen, “the most sensible man alive apart from his Christianity”.

Etterhvert fikk Lewis også mer og mer sans for kristen gudstro. Det var bare en hake ved den – den var kristen. “I thought — I didn't of course say; words would have revealed the nonsense — that Christianity itself was very sensible "apart from its Christianity" (fra selvbiografien Surprised by Joy).

Mens det som ikke var så “sensible” var den store myten med blant annet alle halvfordøyde henvisninger til at Kopernikus, Kant, Darwin, Freud, Marx osv. hadde detronisert oss som mennesker, men at alt gikk likevel gikk fremover til en strålende fremtid der mennesket ville kolonisere galaksen.

En av dem som uttrykte myten klarest var … Freud:  

In the course of centuries the naive self-love of men has had to submit to two major blows at the hands of science. The first was when they learnt that our earth was not the center of the universe but only a tiny fragment of a cosmic system of scarcely imaginable vastness. This is associated in our minds with the name of Copernicus, though something similar had already been asserted by Alexandrian science. The second blow fell when biological research de­stroyed man’s supposedly privileged place in creation and proved his descent from the animal kingdom and his ineradicable animal nature. This revaluation has been accomplished in our own days by Darwin, Wallace and their predecessors, though not without the most violent contemporary opposition. But human megalomania will have suffered its third and most wounding blow from the psychological research of the present time which seeks to prove to the ego that it is not even master in its own house, but must content itself with scanty information of what is going on un­consciously in the mind (fra Lecture XVIII - Fixation to Traumas - The Unconscious, 1917).

Men det er altså en grunnleggende misforståelse at Kopernikus detroniserte oss. Det var ingen privilegert posisjon å være i midten av universet, det var tvert i mot den verste posisjonen, stedet der universets bunnfall samlet seg.

Leser vi Dantes Guddommelige komedie ser vi at det som faktisk er i sentrum er helvetet. Dermed forundrer det ikke at Kepler oppfattet det som at jorden og menneskene fikk en høyere posisjon, vi ble løftet opp i himlene.

Videre kan man argumentere for at det ikke var noe nytt at vi er dyr, det er en selvfølge hos Thomas Aquinas og andre. Det nye som kom i kjløvannet av Darwin var egentlig en tolkning der vi utelukkende er dyr, slik at noen mener at alt vi tenker og gjør har biologiske årsaker, enten vi snakker om moral eller malerkunst.

Lewis innså at vi led av en slags blindhet i den forstand at vi ikke så rasjonelle konsekvenser av ulike ståsteder eller angivelig vitenskapelige konklusjoner. Blant disse var nettopp Freud. Selv om Lewis så spennende stoff hos ham, var det dypt og grunnleggende problematisk at man skulle forklare alt fra religion til Rembrandt som uttrykk for underbevisste impulser.

Problemet var altså ikke at det ødela for religion, men at det ødela for rasjonalitet.

Er analysen at alt vi argumenterer for egentlig er rasjonaliseringer av underbevisste ønsker, da kan vi ikke analysere noe som helst, siden også analysen er rasjonalisering styrt av underliggende impulser. Men hvis det er slik, ødelegges også argumentasjon for freudianismen.

Den som gjennomskuer alt, ser ingenting.

Dette gjorde Lewis et poeng av i hans noe sære allegori The Pilgrim’s Regress, en moderne vri på Pilgrims Progress, om Johns møter med den søte Begjær, den noe mer famlende Romantikk (Herr Halvveis), den rustningskledde Fornuft, gamlingen Visdom og eneboeren Historien.

Kort sagt et oppgjør med og en satire over mange slags tendenser på 1920- og 30-tallet, inkludert den store begeistringen for Freud i deler av den offentlige samtalen.

John kastes i fengsel av en som kalles Sigismund Enlightened, den opplyste Sigismund. John får vite at alt han lengter etter av høyere mening og gudstro osv. egentlig er ønsketenkning, og altså følgelig ikke finnes. Fengselet styres av en kjempe med den evnen at alt han ser på blir gjennom­siktig. Det samme skjer med John som kunne gått rett inn i hvilken som helst skrekkfilm. I fengselet ser han bare innsiden av alle, organer og skjelett.

For Lewis var det dit freudia­nismen førte: Prøver jeg å dekonstruere alt, har jeg ikke noe igjen.

I essayet Bulverism, eller Bulverisme (nylig på norsk i Om forlatelse og andre essays) er han inne på en annen side ved dette. Lewis forteller om Ezekiel Bulver som i femårsalderen hørte faren si at «summen av to sider var lengre enn den tredje i alle trekanter», hvorpå moren bemerket at «det sier du bare fordi du er mann».
¨
Bulver forstod at det å tilbakevise en argumentasjon ikke er en nødvendig del av en diskusjon.

Det holder å anta at meningsmotstanderen tar feil, og så å forklare hvordan det kan ha seg at han har tenkt så feil.

Som Lewis sier vil verden da ligge for dine føtter.

Å prøve å vise med argumenter at noen tar feil, eller å undersøke selv om de har rett eller feil, er en blindgate i dagens rasjonalitet. Med dette prinsippet var Bulver med på å skape det tyvende århundret.

Lewis så dette overalt, hos Freud og mange andre, i debatter om politikk, livssyn osv. I stedet for å tilbakevise argumentasjon med argumenter, mistenkeliggjør man motivene.

Men dette virker altså begge veier – hvorfor er ikke ateisme, freudianisme og alt annet også ønsketenkning eller utslag av dårlige motiver fremfor gode argumenter? Kunne ikke like gjerne ateister ønske at Gud ikke eksisterte og etterpå rasjonalisere det med argumenter?

Det fullt mulig å argumentere for at Lewis ble ateist i protest mot faren som sendte ham fra seg til en serie kostskoler han hatet. Dermed er det naturlig at han ble kristen da faren døde.

Man kan forklare det meste psykologisk, inkludert troen på moral, men hva blir da igjen av moral. Finnes en moralsk lov? Er alt bare preferanser og pragmatikk?

Freud klarte ikke leve som om dette var alt. Selv om han som oss alle hadde sine sider var moral og anstendighet tross alt mer enn lyster og drifter og ubevisste ønsker.

Det dypere problemet er at vi enten må kunne forholde oss til argumenter og altså rasjonalitet, eller droppe det på alle områder. Lewis spør dermed freudianere, marxister og andre:

Er alle tanker avslørt, eller er det bare noen, spesielt dem man er uenige i, som religiøse?

Hvis det gjelder alle, må det også gjøre freudianernes tanker usanne eller umulig å vite om er sanne. I såfall er vi i samme båt og kan ikke kritisere oss selv fra utsiden. Da har vi saget over den rasjonelle grenen vi sitter på.

Men er svaret at dette ikke trenger å ødelegge tilliten til freudianernes tanker, trenger det heller ikke å ødelegge tilliten til andres. Da har freudianerne ikke bare unnlatt å sage over grenene de selv sitter på, de har heller ikke saget over alle andre grener.

For det de prøver er som Lewis sier i Bulverisme

å bevise at ingen bevis er gyldige. Hvis de ikke lykkes med det, lykkes de ikke med det. Men hvis de lykkes, da feiler de enda mer, siden beviset for at ingen bevis er gyldige heller ikke kan være gyldig.

Har Freud rett, er det ingen rasjonell grunn til å tro at Freud har rett, siden det da ikke er rasjonell grunn til å tro at noe som helst er rett.

Lewis har ikke dermed vist at gudstro er sant. Men han har vist at vi kan diskutere gudstro uten å henfalle til mistenkeliggjøring av motiver.

Han trodde selvsagt ikke at man kunne argumentere noen til å tro. Men han så det avgjort som en start å argumentere noen til å tenke.

Freud og Lewis i kveld

Det overrasker ikke at teaterstykket Freuds siste møte får gode anmeldelser, enten vi snakker om Dagsavisen, Dagbladet, Vårt Land eller nettsteder som Kulturspeilet.

Stykket spilles på Amfiscenen på Nationaltheatret og er skrevet av Mark St. Germain. Kjetil Bang-Hansen er regissør og Kim Haugen og Lasse Lindtner har de to hovedrollene.

Dermed er det bare å bestille billetter (visstnok flere igjen også i dag) og bli med på forhåndsseminar 17:00 på Litteraturhuset der som tidligere omtalt Bang-Hansen og en viss Davidsen introduserer stykket.

Det hele handler altså om livets større spørsmål gjennom en dels lavmælt og dels intens samtale mellom psykoanalytikeren Sigmund Freud og forfatteren C. S. Lewis.

Førstnevnte hadde gått fra å være kristen til ateist, sistnevnte fra ateist til kristen.

Handlingen blir ikke mindre eksistensiell av at dette skjer i 1939, samme dag som britene erklærer krig mot Tyskland. De to som samtaler er like vare for flyalarmer som for hvor gassmaskene er plassert.

Ketil Moe skriver på Kulturspeilet at

Vi likte denne forestillingen. Det blir ordentlig teater når alvorlige ting i tilværelsen blir satt under debatt som her. Forestillingen sklir ikke ut i fråtsing i kjente personers tankeverden understreket av flyalarmer og hallomannen i BBC's dramatiske meldinger denne dagen. Det er slik vi liker teater, at det tar publikum på alvor og at vi konfronteres med problemstillinger i oss.

Forestillingen er krydret med tørrvittig humor som sammen med spillet skaper levende og god kontakt med salen.

 Dagavisens Mode Steinkjer er ikke snauere i sin omtale av Mestermøtet på Amfi.

For skuespillerne Haugen og Lindtner er «Freuds siste møte» en gavepakke, en stramt regissert duell med intellektuell tyngde og mange fasetter å spille på, særlig for Lindtner som ikke bare skal agere en 83-åring, dels bitter, fullt og helt arrogant og ikke så lite menneskelig under et kontant ytre. Han er også syk, døende og søkende etter svar på de vanskeligste av alle spørsmål. Haugens C.S. Lewis har den skarpe britiske humoren og den uredde holdningen som gjør møtet til noe mer enn en samtale. Det blir en psykoanalytisk konsultasjon der psykiateren selv blir gjenstand for en samtalepartners granskning, det blir en debatt om påvirkningen fra Lewis nære venn J.R.R. Tolkien og om eventyr som etter Freuds oppfatning ikke har tyngde av betydning.

Så er det også noen mindre positive.
I Oslopuls kaller Therese Bjørneboe det et langtekkelig konversasjonsstykke, en Idékamp uten nerve.

Til tross for at Mark St. Germains stykke kan kalles en velkonstruert teaterlek, som omgås referansene finurlig, er det sjangermessig sprikende. Dialogen er banal, selv om den er referansetung.

For noen av oss høres nettopp det forlokkende ut, men det kan være en utfordring å få med seg dette når man som Bjørnebo ikke er kjenner Lewis.

Mye av det som gjelder C.S. Lewis (Kim Haugen) går meg hus forbi, før jeg leser meg opp i ettertid. I fremstillingen av Freud, vil de fleste henge med.

Heller ikke alle øvrige anmeldere er like bevandret i C.S. Lewis og dels omtaler ham som en gigant på grunn av ... Narnia-bøkene (og altså ikke på grunn av noe annet), som professor ved Oxford (det ble han aldri) eller som professor ved Cambridge (det ble han, men det har ikke noe med dette stykket å gjøre og Tolkien var aldri der).

Dermed kan vi støtte Steinkjer i at

Det er svært tvilsomt at psykoanalytikeren Freud og litteraturprofessoren og forfatteren C.S. Lewis noensinne møttes i virkeligheten, men noen uker før Freud døde i sitt eksil i England, fikk han angivelig besøk av en professor fra Oxford.

Dessverre et klart bevis på at det ikke var Lewis som kom på besøk.

Oppdatert med flere anmeldelser 26.09.2013:

• Finnes det en Gud? - Ida Lou Larsen i Klassekampen ("morsomt, utfordrende og aktuelt", "dramatisk ... ganske svakt"). 
• Flue på veggen! - Daniel Sandvik i National blogg ("sann fryd å være tilskuer til et slikt fantastisk teater").

Freud møter Lewis og andre superego 23. september

Da er det klart for et seminar om teaterstykket der Freud møter C.S. Lewis, i regi av tankesmien Skaperkraft.

Mandag 23. september inviterer vi til seminar om C.S. Lewis og Sigmund Freud i forbindelse med Nationaltheatrets oppsetning “Freuds siste møte”. Teaterinstruktør Kjetil Bang-Hansen deltar, sammen med Lewis-kjenneren Bjørn Are Davidsen.

 Vi har hatt en forhåndsomtale før, men det handler altså om at

Teaterstykket «Freuds siste møte» på Nationaltheatret tar opp livets store spørsmål gjennom en fiktiv samtale med psykoanalytikeren Sigmund Freud og forfatteren C. S. Lewis. Freud var ateist, et livssyn Lewis selv delte til han i begynnelsen av 30-årene gjennomgikk en kristen omvendelse.

Stykket presenteres slik på mange sider om hva som skjer i Oslo i høst:

En både humoristisk og dypt alvorlig forestilling, et intenst kammerspill som har gått sin seiersgang på Broadway. Ateisten og psykoanalysens far Sigmund Freud møter den kristne akademikeren og forfatteren C.S. Lewis i 1939. Med krigsutbruddet som bakgrunn diskuterer de Guds eksistens, kjærlighet og meningen med livet. Dette er en fiktiv historie. Freud og Lewis møttes aldri ansikt til ansikt. 

 Du kan melde deg på seminaret her, men det er frivillig om du fører opp id'et, egoet eller superegoet.

Theofilosofisk

Sammen med Humanist dalte altså også seneste nummer av Theofilos ned fra oven og traff postkassen med en treffsikkerhet som utrente øyne kan finne forbausende. I årene fremover vil det garantert danne seg mange teorier om hvordan det kom seg gjennom lokket.
(Les videre her)

Lewis og Freud i Oslo

Det er ikke hver høst det er anledning til å møte C.S. Lewis og Sigmund Freud i Oslo.

Altså greit allerede nå å risse inn i primstaven at Nationaltheatret kjenner sin og din besøkelsestid og starter en serie forestillinger i september om et tenkt møte mellom disse to noe ... ulike personene.

Stykket er skrevet av Mark St. Germain og oversatt av Kjetil Bang-Hansen.

Vi kan gjøre verre deux ex machinas enn å sitere fra programmet som du finner her.

Finnes det en Gud?

Med krigen tordnende i bakgrunnen foretar den aldrende Freud sitt livs kanskje viktigste konsultasjon. 3. September 1939. England erklærer krig med Tyskland. Nettopp denne dagen har Sigmund Freud invitert den unge og fremadstormende forfatteren og akademikeren C. S. Lewis til sitt hjem i London. Freud – psykoanalysens far, er en svoren ateist, mens litteraturprofessoren og forfatteren Lewis har erklært seg som en troende kristen.

Lewis tror Freud har bedt ham komme for å stå til rette for at han i sin siste roman har karakterisert Freud som en forfengelig, ignorant gammel mann, men oppdager at Freud ønsker å diskutere noe mye dypere. Han vil snakke om Guds eksistens, kjærlighet, kjønn - og meningen med livet. Med krigsutbruddet som bakgrunn har de to en intens diskusjon om de viktigste temaene i menneskenes liv. Noen uker senere velger den alvorlig syke Freud å ta sitt eget liv.

Dette er en fiktiv historie. Sigmund Freud og C. S. Lewis møtte hverandre aldri ansikt til ansikt. Men de kunne ha gjort det, og forestillingen er bygget på det vi vet de to på hver sin side har sagt. Freuds siste møte er en både humoristisk og dypt alvorlig forestilling, et intenst kammerspill som har gått sin seiersgang på Broadway.

Kim Haugen og Lasse Lindtner spiller h.h.v. Lewis og Freud.

En filmet samtale om stykket finnes her. Ikke alt de sier om Lewis er like presist, så vi kan for ordens skyld nevne at han var 41 år i 1939.

Nå er ikke stykket hentet ut av løse luften, men av en reflektert lesning av deres brev og bøker, av psykiatriprofessoren Armand Nichol som også står bak The Harvard Guide to Psychiatry.

Resultatet er både en serie forelesninger på Harvard seneste generasjon og etter hvert boken til venstre, The Question of God: C.S. Lewis and Sigmund Freud Debate God, Love, Sex, and the Meaning of Life.

Skulle du være i tvil, kan det være greit å nevne at verken bok eller teaterstykke har til hensikt å la en av de to gå seirende ut av samtalen med fasitsvar med to tykke streker under.

Men noen vil nok oppleve det som en seier å se at det er mulig å snakke med større innsikt og mer respekt om denne type spørsmål enn vi har vært vant til en stund.

Sensasjon: Alister McGrath skriver intelligent om Lewis

Dekodets vidgjetne serie (med legendariske del 1 og del 2) som setter årets bøker om C.S. Lewis på dagsorden, fortsetter med ustoppelige Alister McGraths andre bok om Lewis for året, The Intellectual World of C.S. Lewis.
(Les mer her)

Eksentrisk geni, nølende profet

Siden det er femti år siden C.S. Lewis gikk bort, skal vi fortsette runden innom noen av bøkene som er kommet om ham de seneste ukene.

Den første er aldri hvilende Alister McGraths C.S. Lewis - A Life: Eccentric Genius, Reluctant Prophet. Som bringer ny kunnskap, ikke minst fordi den gir et mer kildebasert bilde enn andre biografier jeg har lest om Lewis (og det er de fleste).
(Les mer her)

Smart - eller middelaldersk som det heter

Da vender vi nesen i retning av det mer ordinære programmet, selv om det dessverre ikke er det vanligste på Dekodet for tiden. Vi snakker da selvsagt om science fiction, middelalder, teknologi og naturvitenskap.

For hva henger bedre sammen?

Selv om det er en myte at lederen for det amerikanske patentkontoret,  Charles Duell  i 1899 uttalte at ""Everything that can be invented has been invented", er det altså mangt som er blitt oppfunnet langt tidligere enn man skulle tro.

Hvis noen er i tvil skjedde f.eks. den første flygningen ikke på slutten av 1800-tallet, men av en engelsk munk syv hundre år før, nærmere bestemt Eilmer av Malmesbury.

Nå gikk det ikke så greit verken med flygningen eller landingen. Etter 201 meter endte det med styrt, beinbrudd og lammelse.

En bekymret lokal abbed nektet andre å prøve, selv om Eilmer nok hadde stilt riktig diagnose for hvorfor han mistet kontrollen - manglende haleror.

Muligens var andre enda tidligere ute, men der er dokumentasjonen dårligere.

Det er med andre ord ikke slik at vi først finner flyet eller så mye annen teknologi hos Leonardo da Vinci rundt år 1500. Det han gjorde var i stedet å formidle eksisterende tankegods med bedre tegninger.

Realiteten var at man i middelalderen hadde hørt om mange slags oppfinnelser, slik vi ser hos den engelske naturfilosofen Roger Bacon. Siden dette som kjent var en tid med sterk interesse for teknologi og vitenskap, er det ikke underlig at pave Klemens IV ba Bacon skrive ned en oppsummering av slike oppfinnelser.

Han laget dermed en leksikalsk oversikt i 1268.

For ordens skyld understreket Bacon at dette ikke handlet om magi, men om "fantastiske kunstige instrumenter". Noe som var bra siden magiske krefter var så mye dårligere enn mekaniske.

I will first tell of the wonderful works of art and nature, that I may afterwards assign the causes and manner of them, in which there is nothing magical, that it may be seen that all magic power is inferior to these works, and worthless. And first for the quality and reason of art alone.

Hvilke instrumenter var det så Bacon nevnte?

For det første motordrevne skip.

For instruments of navigation can be made without men as rowers, so that the largest ships, river and ocean, may be borne on, with the guidance of one man, with greater speed than if full of men.

For det andre motordrevne vogner, eller biler som det heter på fint.

Also carriages can be made so that without an animal they may be moved with incalculable speed; as we may assume the scythed chariots to have been, with which battles were fought in ancient times.

For det tredje selvsagt fly, som man i tillegg altså hadde prøvd ut i noen grad, selv om man synes å ha tatt skrekken etter Eilmers mislykkede forsøk.

Also instruments for flying can be made so that a man may sit in the middle of the instrument, revolving some contrivance by which wings artificially constructed may beat the air, in the manner of a bird flying.

For det fjerde har vi dykkerutstyr, kjent blant annet fra Aleksander den stores tid.

Instruments can also be made for walking in the sea or rivers, down to the bottom, without bodily peril. 

For det femte har vi svevebroer, hva nå broder Roger mente med dette.

as bridges across rivers without pillars or any other support, and machines, and unheard of devices.

For det sjette kikkerter og teleskoper, selv om det ennå ikke var gode nok slipeteknologier på glass og linser til å produsere noen brukbare.

Glasses can be so constructed that things placed very far off may appear very near, and vice versa; so that from an incredible distance we may read the minutest letters, and number things however little, and make the stars appear where we will.

For det syvende, strålevåpen eller mer prosaisk kraftige brennglass, antagelig inspirert av fortellinger om Arkimedes' våpen under beleiringen av Syrakus.

But there is a sublimer power of construction, by which rays may be drawn and collected through various shapes and reflections to any distance we wish, so far that any object may be burned; for burning glasses acting forward and backward attest this, as certain authors teach in their books. 

For det åttende mekaniske og andre fremstillinger av astronomiske modeller.

And the greatest of all constructions and of things constructed is that the skies may be depicted according to their longitudes and latitudes, in corporal figures, as they are moved in their daily motion; and these things are worth a kingdom to the wise man. These then suffice for examples of constructions, however infinite a number of others may be put forward meantime.

For det niende krutt, muligens etter å ha fått demonstrert kinesisk fyrverkeri.

We have an example of these things (that act on the senses) in [the sound and fire of] that

children’s toy which is made in many [diverse] parts of the world; i.e. a device no bigger than one’s thumb. From the violence of that salt called saltpetre [together with sulphur and willow charcoal, combined into a powder] so horrible a sound is made by the bursting of a thing so small, no more than a bit of parchment [containing it], that we find [the ear assaulted by a noise] exceeding the roar of strong thunder, and a flash brighter than the most brilliant lightning.

Ikke underlig at en middelalderforsker som C.S. Lewis var opptatt av science fiction.