Theofilosofisk

Sammen med Humanist dalte altså også seneste nummer av Theofilos ned fra oven og traff postkassen med en treffsikkerhet som utrente øyne kan finne forbausende. I årene fremover vil det garantert danne seg mange teorier om hvordan det kom seg gjennom lokket.
(Les videre her)

Sannhet i bøker

Når stadig flere foretrekker film fremfor bøker, er kanskje ikke det mest opplagte å anbefale bøker om film. Men siden Dekodet som alltid tør der andre tier, stikker vi fryktløst hånden inn i bokbolet bokbadet.

Heldigvis vegrer ikke alle seg like mye mot bøker som kan bidra til større forståelse av - og for - film. Og hvilke typer spørsmål man kan stille for å utforske filmskapernes oppfatninger om døden, kjærligheten og havet, eller livssyn som det heter på fint.

Både for å bli mer opplyst også i mørke kinosaler og ha mer frimodighet for å snakke om slik, selv i dannet selskap.
(Trykk her for å lese resten)

Sannhet på skjermen

Er du i Stavanger i kveld og i morgen formiddag, kan du sikkert gjøre bedre valg enn å bli med på noen runder om filmer og TV-serier med en foredragsholder fra Østlandet.

Men skulle du mistrives på Facebook eller foran andre skjermer i disse timene, er det bare å lese

videre.

I fjor inviterte IMI Kirken for første gang til Tro og Tanke seminar. I år er vi tilbake igjen, nå under ny vignett: Spørrende tro. Med Bjørn Are Davidsen, en av Norges fremste foredragsholdere og tenkere på dette feltet, ønsker vi å hjelpe hverandre til å reflektere sammen over noen viktige spørsmål i skjæringspunktet mellom tro og samfunnet vi lever i.

Noen og en hver av oss kommer vel ikke helt unna at vi påvirkes av lyd og bilder, og ikke bare for evnen til orddeling. Det er heller ikke sikkert den beste løsningen er å verne seg som på bildet til høyre.

Vi lever i en tid hvor vi møtes av og tar til oss store mengder innhold fra ulike medier. Filmer og TV serier setter ofte tonen for mange samtaler. Barna våre bruker langt mer tid foran skjermer enn bare for noen år siden. Lurer vi på noe bare googler vi det. Hva gjør det vi tar inn med oss? Hvordan kan vi komme på offensiven og bruke filmene og seriene vi ser til å reflektere og påvirke andre, ikke bare selv bli påvirket? Og hvordan vet vi om det siste vi fant på Wikipedia eller googlet oss fram til faktisk er sant?

Oppskriften er ikke verre enn automatisk å ta det du finner for usant.

Om å glemme sine bøker

Siden jeg nå i farten hadde glemt denne boken (og enkelte andre nevnt her), var det greit å bli minnet på det da jeg surfet litt i dag før møtebølgene ble for store.

Ikke så veldig aktuelt lenger, eller kanskje egentlig alltid veldig aktuelt.

Inntektene går til en god sak (altså Damaris, ikke meg).

Fysikk og fininnstilling

Siden jeg nå i dag er blitt gjort oppmerksom på at den norske astrofysikeren Øystein Elgarøy har vurdert det såkalte "fine tuning"-argumentet for Guds eksistens, og dette er satt/sett i sammenheng med vårens debatt på Dekodet (via et oppslag i Vårt Land), hører det nok med å kommentere den.

Dessverre blir det denne gangen kort, fordi universets fysiske parametre ikke er fininnstilt på denne type debatter midt i en heller febrilsk periode med andre oppgaver. Men det roer seg nok nærmere ferien.

Dermed nøyer jeg meg her og nå med en liten reprise på min tvilsomme kommentar her, med nogo attåt.

Kort sagt oppfatter Elgarøy at Gud har gjort en upresis og dårlig justeringsjobb.

Den anonyme kommentaren hos Den tvilsomme humanist er i tillegg ganske så kritisk hvis universet kun er skapt for menneskenes skyld, siden vi i kosmisk sammenheng er langt mindre enn støv. Den vanvittige sløsingen med energi det er å skape et helt univers for vår skyld, tyder ikke på at vi har med noen spesielt rasjonell Gud å gjøre.

Før jeg nå går mer direkte inn på dette, bør det nok nevnes at min fysiske omgang med fininnstillingsargumentet, primært har vært i form av kommentarer til Dawkins merkelige fremstilling av det. Noe jeg vet at Elgarøy i stor grad er enig i.

Hans hovedpoeng i oppslaget er forøvrig (slik jeg oppfatter det) at dette argumentet "ikke er vanntett". Det er rett og slett ikke noe bevis med to streker under. Man kan stille en rekke interessante spørsmål ved det, som fysiker. Det er på mange måter for tidlig å konkludere.

Og her er vi langt på vei enige. Det føyer seg inn i rekken av andre gudsargumenter, og argumenter mot disse, som jeg har vist i denne artikkelen.

Kort sagt er saken den at ingen "gudsbevis" er bevis. Ingen av dem er vanntette. Jeg har dermed etterhvert valgt i stedet å bruke uttrykket gudsargument. Men selv om vi ikke snakker om formelle bevis for Guds eksistens, betyr ikke det at vi bør unnlate å argumentere her. For "gudsbevisene" er ikke dermed automatisk verdiløse. I realiteten snakker vi i stedet om argumentasjon eller innfallsvinkler til spørsmålet om det er rasjonelt, mulig, sannsynlig eller nødvendig at Gud finnes.

Det finnes rett og slett ingen udiskutable filosofiske spørsmål. Men det betyr ikke at vi kan la være å trekke konklusjoner om ting som har å gjøre med hva slags virkelighet vi lever i. Vi er nødt til å leve våre liv innenfor ett eller annet perspektiv.

For fortsatt å sitere meg selv er det ikke bare "gudsbevis som ikke er bevis. I realiteten er det slik at vi strengt tatt ikke kan bevise så mye i det hele tatt. Moderne vitenskapsfilosofi handler dermed mer om hvorvidt teorier kan falsifiseres (avkreftes), enn om de kan verifiseres (bekreftes). Vi kan gi formelt gyldige bevis i matematikkens verden, men ikke når det gjelder spørsmålet om hva som faktisk eksisterer. Vi kan ikke bevise at det finnes en ytre verden. Alt kan, i teorien, være en drøm, selv om man skal lete lenge i vår kultur for å finne noen som faktisk tror akkurat det.

Dermed handler slike spørsmål om å sannsynliggjøre på ulike måter, enten vi nå snakker om Guds eksistens eller om andre mennesker har bevissthet."

Noe jeg ser mer på i en annen artikkel som det er linket til fra her.

Elgarøys perspektiv er selvsagt svært naturlig for en naturviter, men jeg savner at han tar opp mer prinsipielle spørsmål knyttet til begreper, perspektiver og generelt hvordan man skal bygge gode teorier og virkelighetsforståelser (f.eks. koherensbegrepet og alt det der).

Når vi så kommer til spørsmålet om universets størrelse og vår verdi, for ikke å si spørsmålet om Gud sløser, det det imidlertid rett og slett slik at det å uttale seg om hva som er en "dårlig jobb" av en mulig skaper, er en teologisk (ev. filosofisk) vurdering som ikke fremgår av noen form for naturvitenskap. Begreper som "dårlig" i en slik sammenheng avhenger av vår oppfatning av hva som her er "godt" noe som igjen avhenger av vårt syn på formål/teleologi.

Å knytte dette til begreper som "tid" (hva er nå det?! hvilken absolutt målestokk skal vi bruke om kort eller lang tid i Guds perspektiv?) eller "størrelse"/"sløsing" (hva er nå det?! hvilken absolutt målestokk skal vi bruke om lite eller mye ressursbruk i Guds perspektiv?), er rett og slett ganske problematisk som innvendinger å betrakte.

Min erfaring med slike debatter er dermed at den fort koker ned til teologi og filosofi, og ikke egentlig naturvitenskap.

Det er forøvrig et poeng at et av kapittelutkastene som det ikke ble plass til i Svar skyldig, handlet om nettopp slike ting som universet størrelse og liv på andre planeter. Dermed er det fristende å sitere litt fra det:

"Det går fort å finne utsagn som ”Tror det nesten bare er religiøse fanatikere som sitter der som noen sutreunger [og] tviholder på gudslæren sin fordi [de] ikke har godtatt faktum at liv andre steder er så godt som sikkert.”

I en diskusjon om et prosjekt for å utforske Mars sies det rett ut at ”Et så stort prosjekt vil også gi oss en mengde kunnskap. De eneste tapere vil i tilfelle liv på Mars, bli de etablerte religioner. Uten at det nødvendig vis vil få noen større konsekvenser. Kristendommen og vitenskap kan ikke kombineres, uansett hvor ’kreativ man måtte være’”.

Nå er ikke alle oppdagelser bare til det bedre. Universets enorme størrelse gjør at noen og enhver kan føle seg liten. Enkelte blir rett og slett litt desperate. ”Når universet er så stort, og vi så små, så er det jo ingen mening med livet. Vi bare er her, vi kunne likesågodt bare dødd alle sammen. Det ville gjort noe. Blir du deprimert av å tenke på dette? Eller er jeg bare den eneste?” .

Nei, det er nok flere som tenker slik. At universet er atskillig større enn de fleste av oss, er ikke noe nytt. Den franske 1600-tallesfilosofen Pascal ga uttrykk for dette da han skrev at "Den evige taushet i disse endeløse rom forferder meg.”

Han løsning var å skifte vinkel. For selv om han så opp på stjernene og følte seg liten, visste han ikke de ikke kunne se ned på ham. Noe som gjorde at han følte seg litt større igjen.

Tror jeg på en Gud, er det ingen logisk sammenheng mellom fysisk størrelse og egentlig verdi eller mening med tilværelsen. Uansett hvor stort univers vi lever i, er Gud større og mer verdifull. Og jeg er skapt i Guds bilde."

Kutter vi ut Gud, blir vi imidlertid bare stående igjen med fysikk som noe objektivt (selvsagt litt avhengig av hvilket vitenskapssyn vi har). Og det er da vår verdi forsvinner. Den eneste mulige konklusjonen er da at vi er blitt til ved sløsing og tilfeldigheter og er ufattelig langt mindre enn støv i kosmisk målestokk. Og det finnes ikke spesielt mange andre typer målestokker enn de fysiske.

Hvor lett det er å koble menneskeverd og humanitet til et slikt perspektiv, for ikke å si vår rasjonalitet og moral, er det nok også noen som lurer på.

Siden vi på denne bloggen stadig jukser litt ved å sitere - også oss selv - ble det likevel en anstendig lengde på dette innlegget. Men vi er pinlig klare over at dette ikke er langt eller godt nok. Siden det nå er lovet en tredje artikkel om gudsargumenter på Damaris før ferien, blir det nok anledning til å se noe mer på slike innvendinger.

Hvis universet blir tilstrekkelig fininnstilt.

Grunner og avgrunner

Siden jeg nå har latt meg dra etter nesen til å skrive om de såkalte gudsbevisene, selv om jeg slett ikke har tid (ihvertfall ikke for tiden), er det vel bare å tilstå at andre artikkel blir lagt ut her i dag. Tredje artikkel kommer nok imidlertid ikke før om noen uker.

Utfordringen med artiklene er ganske vanskelig å takle - for ikke å si holde ut for sarte og skjøre sjeler. Dess mer jeg skriver, dess mer burde vært skrevet for å ta alle om og men, argumenter og målgrupper. For ikke å si forbehold og fotnoter.

Det krever en smule balansegang å skrive slik at stil og innhold ikke får både elever på videregående og ansatte på høgskoler til umiddelbart å sende tekanner i bane om Mars og sette spagetti på tvers i halsen.

Det er i det hele tatt bare å gi opp.

På den annen side er jo fordelen klar. Det er samme hemmelighet som ligger bak et vellykket tidsskrift. Det gjelder å skrive på en slik måte at leserne blir provoserte nok til å lage halve bladet for deg.

Dermed kan det kanskje fortere bli en bok ut av dette enn jeg opprinnelig trodde. Ihvertfall så lenge jeg fortsetter å stikke nesen fram. Og ikke blogger for mye. Det hjelper sikkert også om det skulle dukke opp et forlag som kan tolerere tykke bøker.

Som man ser er det ikke til å komme fra at det er en lettere blåøyd optimisme som råder i dag. Det går nok fort over.

Gud og bevisene

Som antydet en gang eller ni, kommer noen artikler fra min side om Gud og bevisene. Siden noen lurte etter å ha kikket på en viss bok.

Her er den første (og antagelig korteste). Temaet er ikke av de minste.