søndag 30. desember 2018

Dagbladets kunnskapsnivå

I serien unnlatelsessynder er kanskje ikke bloggpause det verste, men en botshandling kan være å legge ut en del som er skrevet siden sist. Jeg kommer også til å lure arkeologene ved å datere til tidspunktene dette er skrevet.


Først ute er et leserinnlegg basert på denne Dagblad-artikkelen. På grunn av plassbegrensninger ble dette selvsagt noen astronomiske enheter for kort, enten det handlet om historiske detaljer eller bredden av kreasjonisme (f.eks. mener gammeljordskreasjonister at artene er skapt i etapper med mange millioner års mellomrom). 

Og, nei, det ble ikke tatt inn. Men det endte med en liten snøballkamp på twitter - altså et strålende medium for fagdebatter - i starten av januar.

Dagbladets kunnskapsnivå
Når Inger Merete Hobbelstad 29.12. deler bekymringer om kunnskaper i norsk skole om astronomi, går det dessverre over stokk og stein. For det første presterer hun å betegne samtlige jøder, kristne, muslimer og andre gudstroende som kreasjonister ved å definere dette som å åpne «for at verden kan ha vært skapt av en guddommelig kraft».
I realiteten er kreasjonister de som mener at mennesket og dagens dyreliv i all hovedsak ble skapt på seks dager for noen få tusen år siden. De fleste kristne – fra norske prester til paven - oppfatter at Gud har skapt ved evolusjon over hundrevis av millioner år.

For det andre fremstilles astronomihistorien som «nært forbundet med kampen for å vriste kunnskapshegemoniet fra kirken, og med overgangen fra et religiøst til et vitenskapelig verdensbilde».
Muligens lener Hobbelstad seg på myten om at det før Kopernikus og Galileo var Bibelen som styrte astronomien. Men middelalderens astronomi bygget på et klassisk gresk verdensbilde, ikke på et «religiøst». Dermed støttet Kirken og universitetene at jorden var rund og lot uten protester astronomene bruke måleinstrumenter som astrolabier og armillarsfærer, matematikk og tabeller til å sette opp kalendere, regne ut solformørkelser og så videre, basert på Ptolemaios modell med jorden i sentrum.

De som satt på «kunnskapshegemoniet» var i stor grad aristotelikere ved universitetene. Da det kom rundt syv alternativer til Ptolemaios på første del av 1600-tallet, protesterte de og fikk Den katolske kirken med seg i et politisk spill. 
Det ble ikke bedre når Galileos kronargument (at tidevannet viste at jorden beveget seg) opplagt var feil og ingen hadde gode forklaringer på hvorfor man ikke kunne observere at fiksstjernene endret posisjon, hvis jorden gikk i en lang bane om solen.

Galileo ble for øvrig lenge omfavnet av mange i Kirken, inkludert den senere paven. Men ved å blande seg opp i bibeltolkninger utfordret han for mange autoriteter og fremstod nærmest som protestant i en tid med store spenninger, midt under motreformasjonen og 30-årskrigen. 
At han likevel endte med kun å få husarrest på sitt eget gods, viser at Kirken ikke så dette som en sak som handlet om en spesielt stor eller avgjørende utfordring.

Det gikk verre med den panteistiske mystikeren Bruno en generasjon tidligere, men det han fremmet var i høyeste grad et alternativt religiøst verdensbilde, ikke et vitenskapelig.
Om ikke annet viser dette at det også utenfor skoleverket er viktig med korrigeringer.

torsdag 15. november 2018

Uten silkehansker

Hvordan lykkes med bestselgere og populærvitenskap? Skriv negativt om kristen tro og historie.

Det spiller ingen rolle om det er krim eller science fiction, fysikk eller historie. Få løfter på øyelokkene over hyklerske og håpløse kristne. Ingen bokanmeldere kritiserer påstander om at kristne bekjempet kunnskap, ødela antikken og skapte den mørke middelalderen.

Jeg holder ikke pusten mens jeg venter på at Debatten på NRK skal ta opp hvorfor det er så mye misvisende om kristen tro i lærebøker og leksika, thrillere og TV-serier.

Mye skyldes nok en blanding av blindfelter og fordommer, enten man synes all religion er noe herk eller spesielt misliker konservative kristne.

Likevel var det uventet å møte dette i Oxford-professoren Peter Frankopans bestselger Silkeveiene. For her snakker vi om en historiker, med spesialfelt globalhistorie og det kristne østromerriket, Bysants.

Men altså ikke om vesten, verken i senantikken eller middelalderen.

Dermed bygger deler av en ellers god bok mer på gamle myter enn moderne forskning, som når han skriver at mens
den muslimske verden gledet seg over fornyelse, fremskritt og nye idéer, vansmektet store deler av det kristne Europa av mangel på ressurser og nysgjerrighet. Augustin av Hippo var direkte negativt innstilt til ideen om forskning og oppdagelser. "Menneskene ønsker å vite selv om kunnskapen ikke har noen verdi for dem, "skrev han. Han mente at nysgjerrighet var en sykdom.
Og Frankopan stanser ikke der. Han tar den helt ut. For dette handlet ikke bare om mangel på ressurser eller nysgjerrighet. Nei, man foraktet kunnskap.
Forakten for vitenskap og lærdom forbauset muslimske kommentatorer, som hadde stor respekt for Ptolemaios og Evklid, Homer og Aristoteles. Enkelte hadde klare meninger om hvorfor. Historikeren al-Masudi skrev at de gamle grekerne og romerne hadde latt vitenskapen blomstre, men så gikk de over til kristendommen, og da "visket de ut tegnene på lærdom, eliminerte dens spor og ødela dens veier".
Ikke rart det gikk som det gikk.
Vitenskapen ble beseiret av troen. Det er nesten det stikk motsatte av verden slik vi ser den i dag. Fundamentalistene var ikke muslimene, men de kristne.
Når kristne får bestemme, er resultatet akkurat så grelt som man kunne forvente.
De med åpne sinn, de nysgjerrige og generøse befant seg i Østen og i hvert fall ikke i Europa. En forfatter skrev at når det gjaldt ikke-muslimske land, "tok vi dem ikke med i bøkene, for vi ser overhodet ingen hensikt i å beskrive dem". De var åndelige bakevjer.
At denne "åndelige bakevjen" kunne handle om at muslimske forfattere syntes andre ting enn islam var dårlige greier, faller ikke Frankopan inn. Det faller ham heller ikke inn å undersøke hvor rettferdig bildet er. Han lurer ikke på om det i det hele tatt gir mening å snakke om Augustin (354-430) som fundamentalist. Han viser ingen forbilledlig nysgjerrighet.

Dermed kan det være tid for litt opprydding.

For her mangler det ikke grøfter å gå i. En av de vanlige er å tro at oppgjør med antikkens guder, spådomskunst og magiske besvergelser er å ta avstand fra antikkens naturfilosofi. Men å mislike efesernes Artemis betyr ikke at man må mislike atenernes Aristoteles.

Ja, Augustin var kritisk til deler av antikkens arv. Han gikk hardt ut mot alle som kastet bort tiden på tomme spekulasjoner eller forsøkte å samtale med de døde. For dette var ikke en tid der filosofer var nøytrale forskere eller bygget på empiriske data. Mens Aristoteles hadde vært opptatt av å observere naturen, dyrket andre - som nyplatonikere - indre syner, magi og åndemaning.

Tross sin nyplatonske bakgrunn avviste ikke Augustin kunnskap eller utdannelse. Han var blant mange kristne som gikk i bresjen for å ta vare på kunnskapsarven. Som han forklarte var det slik at kunne jødene ta med seg skattene fra Egypt, kunne kristne ta med seg skattene fra antikkens lærdom. Noe som er grunnen til at så mye av den faktisk ble tatt vare på, inkludert den sentrale rollen de «syv frie kunster» fikk også i kristen utdannelse.

Dermed fortsatte man å undervise i astronomi, retorikk, aritmetikk, geometri, astronomi, musikk, grammatikk og logikk gjennom hele middelalderen.

Når Augustin kritiserte nysgjerrighet, var det ikke fordi han mislikte kunnskap. Nei, det var nysgjerrighet for nysgjerrighetens skyld han var imot. Vi trengte et mål. For Augustin var ikke noe viktigere enn det som ga kunnskap om Gud, troen og frelsen. Hans nyplatonske bakgrunn forsterket hans fokus på indre sannheter.

Mens en aristoteliker som Thomas Aquinas senere i middelalderen mente at nysgjerrighet om tingene rundt oss hadde verdi i seg selv.

Men alt var da ikke fryd og gammen? Det ble da atskillig færre filosofer og mindre vitenskap og matematikk etter antikken!

Ja, men ikke fordi kristne avskydde nysgjerrighet eller logikk. I stedet ble to faktorer avgjørende. Den ene var skillet mellom det gresktalende østromerriket og den latinske vesten. Mens de hellenistiske verkene var tilgjengelige i øst, måtte de oversettes i vest. Man begynte da også på dette på 500-tallet, spesielt i regi av senatoren Boëthius (477–524). 

Hans oversettelser endte i stor grad opp som middelalderens latinske lærebøker. Skal man si noe om hva som har påvirket Vestens kultur, kommer man ikke unna disse verkene. 

Prioriteringene viser ingen forakt for kunnskap eller fornuft. Tvert i mot var det han valgte å kommentere, tilrettelegge og oversette, tekster om aritmetikk, geometri, logikk og musikk, spesielt av Aristoteles, Nikomakhos fra Gerasa, Porfyrios og Cicero

Aristoteles verk om logikken var frem til 1100-tallet det mest betydelige av dennes verker tilgjengelig i vesten. 

Boëthius nølte heller ikke med å oversette en så kristenkritisk filosof som Porfyrios. Det forteller mye om hvor høyt det kristne Vesten holdt logikken at en ikke-kristen innføring i aristotelisk logikk, Isagoge, var lærebok i mye av middelalderen.

Dessverre ble videre oversettelsesarbeid stanset da Boëthius ble henrettet etter en politisk maktkamp. 

Noe av arbeidet ble fortsatt av en annen romersk statsmann,  Cassiodorus (485-585), ikke minst ved å forankre og forsterke klassisk utdannelse i Vesten. 

Hans Institutiones (Institutiones Divinarum et Saecularium Litterarum) fra 560 startet tradisjonen med store, kristne leksika. Blant andre kan nevnes Isidores (560-636) 20-bindsverk Etymologiae og Vincent av Beauvais' (1190 – 1264) Speculum Maius (Det store speilet). 

Det vil være å overdrive å si at noen av disse utviser forakt for kunnskap.

Den andre faktoren som bremset utviklingen var som så ofte mangelen på penger og trygghet. 

Folkevandringene raserte økonomien. Arabiske pirater begynte å terrorisere Middelhavet. Rike byer ble forlatt og innbyggerne flyttet opp i fjellene.

Slik det forklares i Syrianus Magisters strategibok (De Re Strategica, i sin nåværende form fra 7-800-tallet), regnet mange før med at freden og velstanden kom til å vare evig. De tenkte mer på skjønnhet enn sikkerhet når de smykket byene med
hager, parker og springvann. Vi, derimot, må ta hensyn til hvor usikker fremtiden er og vi må prioritere sikkerhet fremfor skjønnhet.
De måtte kort sagt prioritere å beskytte seg mot beleiringsmaskiner fremfor å skaffe boksamlinger og kunnskap. En unnskyldning få britiske forfattere har i dag.


(Deler av teksten er fra mitt kulturnotat i Dagen 7.11.)

tirsdag 6. november 2018

Ateisme er en feilslutning basert på det vi kan vite noe om

Jeg har stor respekt for Erik Tunstad når han uttaler seg om det han har greie på, enten det handler om evolusjon eller forskningsjuks.


Men når det kommer til religion (hva nå det er), baserer Tunstad seg dessverre alt for ofte på generaliseringer og stråmenn. Det overrasker uansett ikke hva en ateist svarer på spørsmålet «Fører kritisk tenkning til ateisme?».

Mens et mer naturlig spørsmål er "Fører ateisme til at man tar for lett på hva som er kritisk tenkning?"

Selv om Tunstads foredrag sikkert fungerer godt som forkynnelse for koret - eller altså Ateistene (fka Hedningesamfunnet) - er det ikke like sikkert at det tåler et møte med kritisk tenkning.
– Vi kan selvsagt ikke vite hva som er i den andre enden av universet eller utenfor, eller om det finnes andre universer. Men det betyr ikke at vi har grunnlag for å konkludere med noe som helst, spesielt ikke å slutte fra det at vi ikke vet, til at det finnes en gud. Det er det samme som å slutte fra er til bør, sa Tunstad som la til at mye av tenkningen gjennom historien har bygget på en feilslutning på akkurat dette området.
En som virkelig driver med kritisk tenkning vil fort innse at det finnes bedre argumenter enn at siden det er umulig å slutte fra er til bør, er det umulig å konkludere fra noe som er til noe annet som er. 

Men for Erik Tunstad synes det altså fullt mulig å slutte fra noe som ikke finnes til noe som er. Sagt på en annen måte er det ikke lett å finne kilder til at religion har fungert som vitenskap. I beste fall er det en tolkning at religion (hva nå det er) kan oppfattes som den første vitenskapen (hva nå det er).
Tunstad mente religion på mange måter kan betraktes som den første vitenskapen. Religion har vært en måte å forsøke å forstå og dermed ta kontroll over omgivelsene, men at religionen i våre dager mer og mer har blitt trengt tilbake til de feltene vi foreløpig ikke kan forstå.
Er kildene Dawkins og andre nye ateister, eller religionsvitere, altså noen som faktisk har forsket på dette? Er forsøk på å påvirke omgivelsene med sjamanistisk magi, hulemalerier, ritualer og bønn ... vitenskap? Og kan man virkelig snakke om "religion" som bare én ting?   

Uansett er konklusjonen klar:
– Vi begynner å forstå mye av den delen av verden der vi faktisk befinner oss. Uansett hvor mye vi skreller vekk finner vi ingen ting som tyder på at Gud eksisterer, slo Tunstad fast.
Ja, om ikke annet ser troen ut til å være sterk her. Det er altså overhodet ingenting som tyder på at Gud eksisterer. 

Ikke snev av noe som helst, ikke det minste lille som på noen som helst måte - selv ikke i teorien - kan peke en nanograd i retning av Guds eksistens. Null, nada, nothing.

De som leter etter livssynsmessig tunnelsyn, kan finne dårligere studieobjekter enn Tunstad.

Men ser man bort fra at noe som helst eksisterer (hvordan kan det ha seg?), at det som eksisterer endrer seg (hvordan kan det ha seg?), at det finnes noe vi kaller naturlover (hvordan kan det ha seg?) at universet hadde en begynnelse (hvordan kan det ha seg?), at det er fininnstilt (hvordan kan det ha seg?), at liv oppstod (hvordan kan det ha seg?), at bevissthet finnes i et fysisk univers (hvordan kan det ha seg?), at vi har høye etiske aspirasjoner og mange mener forhold som rasisme faktisk er galt (hvordan kan det ha seg?) og så videre, er det selvsagt ingenting der. 

Gå bare videre, fortsett den veien, ikke noe å se her.

Fjerner vi alt, kan selvsagt ikke noe tyde på noe.
Dermed sitter vi igjen med en «gud i hullene», det vil si en gud som er begrenset til å forklare «hullene» i det naturvitenskapen kan fortelle oss om verden, sa Tunstad som langt på vei så ut til å mene at det var kontraproduktivt å bruke for mye tid på å spekulere i det vi uansett ikke kan si noe sikkert om.
Altså ateist på autopilot i flysimulator, løsrevet fra kart og terreng.

Så har Tunstad tydeligvis hørt et populærforedrag av den kristne matematikeren John Lennox. Da er faren for misvisning minst like stor som når noen hører et populærforedrag av den ikke helt kristne biologen Erik Tunstad.
Tunstad var ikke imponert over Lennox, og innrømmet til og med at han etter foredraget hadde lurt på om Lennox bevisst forsøkte å lure folk eller forsøkte å finne ut hvor mye dumt det var mulig å få dem til å tro på. Lennox beviste først og fremst at han ikke forstår evolusjon, mente Tunstad og slo fast at det tvert imot er slik at evolusjonen har gjort livet i stand til å tilpasse seg vilkårene og naturlovene som nå engang finnes i universet.
Mens Lennox må nøye seg med å "mene", har Tunstad myndighet til å slå fast.

Kan den myndigheten gis også andre, er det vanskelig ikke å slå fast at Tunstad ikke vet hva fininnstilling handler om, hvis han da ikke prøver å lure oss. For spørsmålet er ikke om evolusjonen har gjort "livet i stand til å tilpasse seg", men hvordan det kan ha seg at det finnes et univers der både liv og evolusjon i det hele tatt er mulig, for ikke å si materie. 

Når kun ørsmå endringer i vilkår og naturlover ville gjort alle former for liv umulig, er det altså mer enn lettere skivebom å trekke frem evolusjon som løsningen.
Tunstad mente også at det er mindre overraskende at dette universet virket fininnstilt til å frembringe liv dersom det ikke er det eneste universet som eksisterer. Her trakk han frem multiversmodellen, det vil si teorien om at vi lever i ett av mange milliarder parallelle universer. I et slikt multivers er det ikke rart at ett av dem vil ha det som skal til for å frembringe oss, mente Tunstad.
Det interessante er at biologen Tunstad tydelig uttaler seg uten å ane at "multiversmodellen" ikke bare er én, men mange (ulike domener i en felles sammenheng eller helt løsrevne universer, like eller ulike lover og konstanter?), og at ingen av de kjente variantene løser problemet med hvordan det kan ha seg at vårt univers er fininnstilt. 

For dette med fininnstilte univers krever en universgenerator som tillater at det innenfor et multivers vil være noen universer som er fininnstilte slik at alle ikke er like lite egnet for materie og liv.

Kort sagt er det å peke på "multiversmodellen" bare å skyve problemet ett steg bakover. Det løser det ikke. 

Det er heller ikke gitt at "uendelig" mange universer er en bedre løsning enn én Gud. Enten vi tenker estetikk eller vitenskap, Occams baberkniv og alt det der.  
Tunstad åpnet for at mange av oss født med et behov for å tro. 
– Det kan ha gitt oss evolusjonære fordeler for eksempel ved å gjøre det lettere å bygge fellesskap med andre, spekulerte han, men slo samtidig fast at religion aldri har kommet med noen konkrete løsninger på et praktisk problem.
Selvsagt i klar motsetning til ateisme som klart og konkret har løst praktiske problemer i massevis.

Mye tyder på at Tunstad her rir sin gamle kjepphest der han oppfatter naturvitenskap nærmest som et livssyn - og det i rake motsetning til "religion" (hva nå det er). For at vitenskap kan løse praktiske problemer, er like lite et argument mot religion som at snekkere kan løse praktiske problemer med husbygging.

Men det kunne vært et bedre argument mot religion hvis bagateller som nestekjærlighet, tilgivelse, veldedighet, hospitaler og så videre og så videre aldri hadde løst noen som helst konkrete, praktiske problemer.

torsdag 25. oktober 2018

Svømming i mørke farvann


















































































Middelalderen er på mange måter blitt et prisme. For noen stråler den ut lysbølger over hele fargespekteret. Andre ser ikke noe lys fra den i det hele tatt.

Det er ikke mange prismer som kun sender ut mørke. 

Men skal jeg dømme etter spørsmål per mail og chat de seneste årene har stadig flere fått en informert mistanke om at det ikke stemmer.

Dess mer plottet om den mørke middelalderen følges, dess mer sannsynlig at noe er riv, ruskende galt.

Et typisk eksempel er seneste nummer av bladet Historie.  En periode som varte i rundt tusen år og strakte seg over et mangeartet geografisk område er redusert til kjetterprosesser i Frankrike på 1200-tallet, Svartedauden på midten av 1300-tallet og hekseprosesser som stort sett foregikk på 15-1600-tallet - altså i tidlig moderne tid, etter middelalderen. 

Det brutale oppfattes tydeligvis som typisk, selv om det var langt mer brutalitet både i antikken og i moderne tid.

Det slår ingen å sammenligne. Det slår ingen å snakke om noen andre temaer. Det slår ingen i redaksjonen å forsøke å avlive en eneste myte om middelalderen.

Eller hvordan det kan ha seg at den mørke fortellingen ikke er påvirket en eneste lumen av at mens det ikke var uvanlig for noen tiår siden at leksika og lærere snakket om 9-30 millioner drepte spredd jevnt over mange land, snakker man nå om en drøy promille av dette tallet, 40-50 000.

Sterkt skjevfordelt til områdene lengst unna sentrale kirkelige myndigheter. 

Nei, plottet forandres aldeles intet i alle dager. Det gjelder ikke å la seg forvirre av fakta.

Og så hjelper det alltid på salget med mørke, med det groteske, med horror og håpløshet i møte med pest og prest.

Hlstorieblader kaster ofte lys over holdninger til historien.
Middelalderens lys er for pyser.

Det betyr ikke at middelalderen manglet mørke sider. Som i alle perioder var det atskillige, noen også relativt unike. Samtidig hadde den en egenverdi, enten vi snakker om kunst eller arkitektur, litteratur eller musikk.

På flere måter var middelalderen arnestedet for mange moderne verdier, fra institusjonalisert fornuftstenkning (nåja, kanskje ikke så typisk for vår tid) til likeverd

Men bildet som de fleste jeg møter har i bakhodet er altså det motsatte. Middelalderen er straffen for Kirkens syndefall fra antikkens rause og rasjonelle paradis. 

Heldigvis kom frelsen med opplysningstiden.

I populærvitenskap, TV-serier og offentlige debatter er det opplest og vedtatt at Kirken har bekjempet vitenskap og opplysning siden antikken. Bildet av veien fra middelalderens mørke til opplysningstidens frigjøring sitter så fast i bakhodet at få undersøker fortellinger som følger skjemaet.

Stiller noen motspørsmål, viser det bare at vi trenger enda mer opplysningstid.

Det var dermed ikke overraskende at selv Kristeligt Dagblad i sommer kunne berette om «Da europæerne glemte, hvordan man svømmer», i stor grad på grunn av Kirken. Som altså ikke bare fratok folk livsglede, men utsatte dem for den største livsfare:
Siden forhistorien har mennesker lært sig at svømme for ikke å drukne. Men i middelalderen ble svømming ildeset. Først med opplysningstiden begynte vi å sette pris på bølgene.
Grunnen var ikke at Kirken ønsket å plage folk på enda flere måter. Nei, motivet var i og for seg godt, selv om det bygget på overtro. Man advarte mot havguder, nymfer og najader. Folk måtte holde seg unna monstre, inkludert havfruer. Det ble ikke bedre av at vann ble oppfattet som en smittebærer for pest.

Hvem er så mannen bak påstanden? En historieprofessor? En middelalderspesialist? Nei, en redaktør, journalist - og trener.

Eric Chaline produserer populærvitenskapelige bestselgere i stort tempo, rundt tredve de seneste tyve årene, om alt fra katastrofer til selvforsvar, samt serier som «50 mineraler som forandret verden», for ikke å si 50 dyr og 50 maskiner.

Med et slik tempo hadde vært uventet om man rakk å undersøke alle påstander.

Dermed viderefører Strokes of Genius: A History of Swimming (2017) ukritisk den franske 1800-tallshistorikeren Jules Michelet beskrivelse av middelalderen som «tusen år uten et bad». Og legger til at den var «femtenhundre år uten en svømmetur».

Når han tar så godt i, er det fordi det i følge Chaline også gjaldt perioden før og etter.

En mindre travel forfatter ville nok stusset. Hvordan kan Kirken og middelalderen få skylden for noe som begynte i antikken og fortsatte langt inn i opplysningstiden?

Chaline vedgår at mye skyldes økningen i romerbad. Mens soldater tidligere holdt seg rene og i form ved å svømme i Tiberen, satt de etter hvert stadig stillere i varme bad. I år 33 f. Kr. var det 170 badehus i Roma, rundt år 400 e.Kr. hele 856 stykker. Og Roma var ikke den eneste byen med bad.

Behovet for å lære seg å svømme ble ikke større av stadig flere og tryggere broer, og vanningsanlegg som gjorde landbruk mulig stadig lenger unna vann og elver.

Chaline stiller heller ikke spørsmålet om hvordan flere bad kunne føre til mindre bading. Det enkle svaret, er at det ikke skjedde. Middelalderen var ikke tusen år uten bad, like lite som den var femtenhundre år uten svømming.

Tvert imot var det etter middelalderen at vi finner mest motvilje, inkludert forbud mot svømming, som i Cambridge i 1571. Mye skyldes velmente medisinske råd i etterdønningene av Svartedauden, altså i … renessansen.

Men også her med forbehold. Endringene skjedde ikke over natten og var til dels lokale. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på bading på 1600-tallet. Selv om det ikke ble installert bad i Versailles, byttet nok folk flest ikke ut badestamper med speilsaler.

Leser vi i stedet hva historieprofessorer sier, som Nicholas Orme i Early British Swimming» (1983), oppdager vi som så ofte at historien er annerledes og mer nyansert. Ja, det var mindre svømming i middelalderen og ulike kirkelige syn, inkludert kritikk av offentlige bad der menn og kvinner var nakne – uten at de dermed ble stengt.

Enkelte biskoper advarte til og med mot svømming. Noe som er forståelig i land der vannet er kaldere, somrene kortere, strømmene sterkere og stormene flere enn i Middelhavet.

Og mye handlet om krig. Mens det for romerske soldater var stort behov for å kunne svømme, endret dette seg med stadig tyngre utrustning. Det finnes bedre svømmebelter enn ringbrynjer.

Likevel var svømming godt kjent i middelalderen. Det var et ridderideal og ikke omtalt som noe uvanlig.

Ingen bør bli overrasket over tegninger av både brystsvømming og noe som ligner på friteknikk i engelske, franske og nederlandske middelaldermanuskripter som på bildet over, hentet fra Ormes bok.

Han konkluderer dermed med at det vi finner av svømmemanualer på 1500-tallet ikke innebar noe nytt eller revolusjonerende. De var rett og slett beskrivelser av det man hadde praktisert i middelalderen.

(Siste del av posten er basert på min artikkel i seneste St. Olav kirkeblad, 3/2018).

mandag 17. september 2018

Historieløshet er så 2018

Siden jeg har sagt ja til en sluttpakke på jobben, blir det forhåpentligvis noe mer tid til foredrag og skrivning fremover - selv om jeg allerede er involvert i flere prosjekter i vanlig arbeidstid.

Ett av disse handler om tusenårsmarkeringen av 1030 - der det vil skje en god del også før 2030. I den forbindelse er det alltid interessant å observere myter og misvisninger i en rekke lærebøker og livssynsorganisasjoner om Europas historie.

Ikke minst oppfatningen av middelalderen som en blanding av parentes og mørketid. For mange synes det som om det moderne samfunn oppstod i opplysningstiden fra antikkens aske, som en fugl Føniks.

Dermed hever jeg ikke øyenbrynene så mye når sentrale personer i Human-Etisk Forbund skriver en kronikk som om det ikke skjedde noe av positiv betydning for demokratiet mellom antikken og opplysningstiden. Men det kan være grunn til å skrive noen ord, som jeg gjorde i et tilsvar på vegne av tankesmien Skaperkraft.

Dessverre er nåløyet så trangt at det ikke kom inn i Aftenposten i denne lengden, men det er mindre trangt på denne bloggen.


Historieløst om verdier og folkekirke

Det er historieløst å hoppe rett fra antikken til opplysningstiden, slik Tron Enger og Kaja Melsom gjør i et innlegg om Folkekirken 12.9. Skal vi ta på alvor utviklingen som har gjort at vi ser noen verdier som sanne og helt selvfølgelige, kommer vi ikke utenom betydningen av kristen tro.

Enger og Melsom fra Human-Etisk Forbund (HEF) har dessverre lite substansielt å tilføre debatten om Den norske kirke (Dnk) skal ha noen privilegier som folkekirke. Innlegget blir ikke bedre av mildt sagt grunnløse påstander.

Ja, som Enger og Melsom nevner har selvsagt Dnk en oppgave i «å kjempe for egen overlevelse og å spre sitt budskap». Det er helt på linje med HEF. Men det er ikke et troverdig budskap at folket vender kirken ryggen når altså rundt 70 % fortsatt er medlemmer. Man kan gå ut fra at Enger og Melsom ikke mener at når HEF har under 2 %, betyr det at folket vender ryggen til humanistiske verdier.

Spørsmålet er ikke hvor mye medlemstall endres, men hvilken posisjon og rolle de synliggjør. Likebehandling er et ideal, men alle grupper kan ikke vente helt lik politisk behandling. Vi kan ikke overse avgjørende forskjeller i historie og størrelse. Det er gode grunner til at LO har en annen posisjon enn mange andre arbeidstakerorganisasjoner, og ikke bare fordi hele 22 % av lønnstakerne er medlemmer. Hadde det vært over 70 % ville det vært underlig å hevde at folket vender LO ryggen, selv om medlemstallet gikk nedover.

Så kan og bør man selvsagt diskutere i hvilken grad enkelte grupper bør behandles annerledes, samtidig som vi ivaretar gode menneskerettslige prinsipper. Men i en diskusjon om dette, bør vi bygge på fakta. For iveren synes å ta overhånd når Enger og Melsom hevder at «stadig flere kirker står tomme». Ja, antallet på gudstjenester er ikke like høyt som før, men INGEN kirker «står tomme». Kirkebygg som er lagt ned er tatt over av andre trossamfunn.

Innlegget blir ikke bedre av hvor lettvint man tar på historien. Det er ikke kun en kirkelig fortelling å knytte vitale deler av norsk kultur til kristen tro. Tvert imot er det en ganske sær fortelling å avfeie at demokrati, likestilling og solidaritet har noe som helst å gjøre med kristen tro.

Hevder man at «demokratiet er en før-kristen gresk idé som ble revitalisert under opplysningstiden» undervurderer man kanskje de dypeste røttene til mange bevegelser som kjemper for rettferdighet, menneskeretter og likeverd. Det er ikke slik at demokrati bare er noe man uten videre kan «revitalisere» etter å ha lest en bok om gamle grekere. 

Og dette handler ikke bare om at demokratiet i antikkens Aten var for de frie, rike mannlige borgere, i praksis under 10 % av befolkningen. Grunnlaget for demokrati er også troen på likeverd og enkeltmennesker - og den er det vanskelig å få øye på i antikken, verken for slaver, fremmede eller kvinner.

Slik filosofen Morten Fastvold understreker i en artikkel i Humanist 2/2016 [basert på Sidentops Inventing the Individual og kommentert på Dekodet her], skurrer det for mange livssynshumanister å høre at tanken om at Vestens sekulære og liberale tenkesett kan knyttes til kristendommen. Vi er så vant til vår egen kultur at vi tror den er rasjonelt og etisk selvsagt. 

For oss er moralsk likhet så selvinnlysende «at vi nærmest tror at den kan sanses». 

Men gjør vi empiriske observasjoner ser vi tvert imot slik Fastvold skriver
hvor naturlig ulike vi mennesker er, både med hensyn til alder, kjønn, etnisitet, sosial status og rang, samt ytre og indre evner og ferdigheter.  
Derfor er det ikke rart at folk i den øvrige verden stusser over Vestens kompromissløse betoning av moralsk likhet, og av den store verdsettingen av enkeltindividet som følger av det.
Uten at Kirken i mange hundre år nedfelte tanken om moralsk likhet også i lover og regler, i form av høyst håndfast jus
er det langt fra sikkert at denne – samt dens tilhørende sekulære og liberale politiske orden – hadde vunnet fram her i Vesten.
Dette gjaldt ikke bare de rike eller lærde. Blant det tankemessige revolusjonerende i kristen tro var at vi alle var like overfor Gud, «uansett kjønn og sosial status og etnisitet». Slik også Jürgen Habermas har vært inne på, innebar dette i følge Fastvold en tro som fremsto
som egalitær på et nytt og slående vis. Den fikk et nærmest proletært tilsnitt som brøt med de sedvanlige elitistiske holdninger, der kravet til dannelse sto sentralt.
At kristen tro har hatt en sentral rolle, er selvsagt et annet spørsmål enn hvor mye Dnk og kirkelige ledere har gått foran i politiske kamper for rettigheter og likeverd.

Kultur- og historieutvikling handler mye om hvilke verdier vi oppfatter som sanne og sunne. Skal vi forstå kulturelle ryggmargsreflekser er det historieløst å hoppe fra antikken til opplysningstiden. En kristen virkelighetsforståelse var grunnfestet i så mange århundrer at verdiene den ga grunnlag for etterhvert fremsto som helt selvinnlysende, uansett tro. 

Dette har hatt avgjørende betydning i kampen for rettferdighet og rettigheter. Verdiene er ikke noe vi bare har lest om i gresk filosofi. De er historisk knyttet til det man så som virkelighetens natur, til eksistensens dypeste grunn – Gud.

Kanskje er mangelen på forståelse for dette, noe av grunnen til at medlemstallet i Dnk synker. Og til at det blir stadig mer avgjørende å finne gode måter å begrunne og beskytte verdiene i en tid der andre livsoppfatninger blir sterkere både i Norge og andre deler av verden. 

For dette handler om mer enn å «redde folkekirken».

tirsdag 7. august 2018

Decodex

Bent Bjørnø lot seg ikke be to ganger da vi foreslo et intervju om Tom Egelands nyeste bok Codex. Det manglet ikke spørsmål i skreppen på vei opp til Blindern - og ikke bare fordi stedet noen ganger lever opp til navnet.

Hvordan oppfattes det norske svaret på Indiana Jones? Hva tenker man ved Institutt for arkeologi, konservering og historie om Bjørn Beltø som arkeolog? Som historiker? Som konservator? Og trenger man teskje for å grave seg frem til bygget i Blindernveien?

Det holdt godt med en teolog. Hun viste den smale vei til venstre fra Domus Theologica, nabobygget der man forsket på nettopp gamle manuskripter og kirkehistorie.

Tilfeldig at arkeologibygget skjuler seg bak teologiens høyborg?
Bent ser opp når Dekodet kommer inn. Mørkebrune øyne blinker muntert under det kullsvarte håret. Håndtrykket skarpt og fast som en helleristning. På veggen bak ham plukker solbrun kone og fem barn epler i Ullevål hageby.

Egeland må ha hatt det moro når han laget Bjørn Beltø som et negativbilde av Bent Bjørnø.

- Ikke alle professorer ved UiO er albinoer?

- Nei, noen av oss er nok mer skarpsynte enn som så, humrer Bjørnø. Men vi setter stor pris på omtalen. Forresten er det flott om du ikke tar noe bilde. Det blir så mye oppstyr når noen snuser opp sammenhengen. Belto slipper det, siden han ikke finnes, smiler han unnskyldende.

- Flott at du hadde tid til et intervju, selv om hverdagen kanskje ikke er like hektisk som i kodekrim?

- Neida, hos oss blir det mer mygg enn Mossad, for å si det slik. Hvis det er noen profesjon der man kan snakke om å gi det inn med teskjeer og legge stein på stein, så er det i arkeologien.

Bilderesultat for codex egeland- Så da har du kanskje hatt tid til å lese Egelands nyeste roman, Codex? 

- Ja, og det er jo fortsatt litt sommerferie. Boken er riktig så festlig, den. Til tider besettende spennende, kanskje spesielt når han skriver om den nære fortid, i 1944. Ingen tvil om at vi gjerne skulle funnet like mystiske manuskripter, koder og artifakter.

Bjørn ser misunnelig ut. Han skynder seg å legge til: Men vi lever nok ikke helt i samme virkelighet, Beltø og jeg.

- Ikke like mye drap og damer ved instituttet?

- Jeg tenkte vel mer på at Egeland denne gangen tar den helt ut, som vi sier det på fagspråket, i hvert fall i lunsjen. Min kollega Øystein Sørensen har skrevet Historien om det som ikke skjedde: kontrafaktisk historieBeltø-bøkene er helt klart alternativhistorie. Ikke har det skjedd, og ikke kunne det ha skjedd.

- Selv Indiana Jones i bunad er vel på ekte lokasjoner og kan sin historie?

- Utvilsomt, men jeg undrer meg av og til. Når et helt sentralt funn skjer i en kristen basilika fra det første århundret, er det ikke vår virkelighet. Kristne hadde verken makt eller midler til å bygge noe slik før et par hundre år senere. Husk at det først var under keiser Konstantin at kristendommen ble offisielt tillatt. Det hadde blitt noen møddinger måping rundt lunsjbordet her om jeg hadde påstått at Håkon den gode er begravet i en katedral i Oslo, fra Harald Hårfagres tid.

- Ikke misforstå, alternativhistorie er moro! At den handler om arkeologer er dobbelt gøy! Så kan noen av oss løfte et øyenbryn eller tre når dramatiseringen krever at Beltø blir imponert over at en som er interessert i tidlige kristne tekster har hørt om Bart Ehrman, altså bestselgeren på feltet. Ha ha, da må han ha gravd seg godt ned i en grøft! Eller når noen håper de har funnet "en tekst som en gang for alle kan bekrefte Bibelens ufeilbarlighet". Hva slags tekst skulle plutselig kunne vise det? En trylleformular?

Bjørno humrer og legger til: Egeland er forbilledelig ærlig i etterordet om at ganske mye av hva han skriver er oppdiktet og nevner noe av det.

- Men du underslår ikke at Kirken har hatt stor makt lenge?

- Nei, men det er både og - og ikke på den tiden. Bjørnø tenker seg om, lener seg litt fremover: Mye av hva vi har i bakhodet om pavekirken er halvfordøyde bilder fra renessanse og motreformasjon, altså grovt regnet 15- og 1600-tallet. Det er lett å overføre dette på fortiden, og tenke at det var sånn også i år 1300, 850 og 90. Men enkelte av første pavene var som Egeland nevner antagelig slaver - og i første århundre ble de stort sett begravd i katakomber - i hvertfall ikke i prangende sarkofager.

- Beltø finner jo mye og det meste henger da godt sammen?

- Ja, tar man det først som alternativhistorie går mye opp. Bryr ikke Kirken seg om fakta eller logikk, er det forståelig at det helt store funnet man gjør i Sirkelens ende - den første boken i serien - ikke endrer premissene for kristen tro en spatel eller to. Det demper ikke et børstedrag på behovet ytterliggående sekter og organisasjoner har for igjen å avsløre Kirken i de påfølgende bøkene. Spiller det ingen rolle hvilke funn man gjør, er man kanskje konsekvent, men det er vanskelig å se de bokstavelig talt himmelstormende plottene tas helt på alvor.  Selv om det hjelper på å opprettholde spenningen!
Vi fikk ikke noe bilde av Bjørnø, kun av yndlingsspatellen.
 - Hadde noen her på instituttet oppdaget at Henrik Wergeland hadde forfalsket Grunnloven og Stortingsvedtak for å fremme jihad mot jesuittene, ville det nok påvirket norsk politikk. For ikke å si Wergelandsselskapet.

- Kirken har vel drevet med litt av hvert, den også?

- Ja, hadde Den katolske kirken vært rik og ressurssterk fra første stund og uten bølgedaler, stolpehull og kokegroper, kunne den selvsagt lykkes med et bredt anlagt spill i et par årtusen for å beskytte skatter og skrifter. I en alternativhistorie kan man beleilig unngå rot i grøftene som plyndringer av Roma, marionettpaver styrt av franske konger, motpaver og fordrivelsen fra Roma til Avignon på 1300-tallet.

- Dette er da ikke så farlig i spenningsromaner? 

- Kanskje ikke, sjangeren følger helt klart egne spilleregler. Bakteppet med den mørke middelalderen og alt det der er krever det mye å skrive seg ut av. Men det handler ikke bare om faglige fotnoter, sier Bjørnø og ser mot en bokhylle som rommer mer enn arkeologi. Han krymper seg litt. Følelsene er tydelig blandet. Han minner om en tryllekunstner som må avsløre et trick.

- Kristne tekster ble ikke skrevet på pergament i det første århundret. Man innførte ikke små bokstaver - misnuskler som det kalles - på gresk før midten av 800-tallet eller noe slik. I vår historie ville altså evangeliefunnet og denne koden i Codex vært lett gjennomskuelige forfalskninger. Kanskje avslører Beltø dette i en eventuelt neste bok, etter å ha snakket med en ahem ... beskjeden kollega på nabokontoret?

- Men de mer politiske forholdene, som motsetninger mellom Paulus og Jesus, er det vel lov for en romanforfatter å spekulere i? Paulus faller jo helt gjennom når vi snakker om likeverd og slaver?

- Ja, det hadde tatt seg ut om vi skulle lagt noen begrensninger! Samtidig er det nok typisk for en moderne krimforfatter å bli litt historieløs, selv om Egeland er bedre enn mange - og jeg vil ikke snakke om Dan Brown. Det å kunne forstå historien innenfra - puste luften fra fortiden, kjenne på stemninger og tanker, se fortidens mennesker med egne øyne - er noe vi forsøker å legge vekt på i undervisningen.

Bent lener seg frem på stolen. Det er ikke behov for noe langt oppfølgingsspørsmål.

- Du tenker på debatten om Paulus?

- Det er vanskelig å la være. Det hadde vært interessant å se på flere i noenlunde datiden, Aristoteles, Platon, Cæsar, Josefus og andre filosofer og forfattere, for ikke å si tidligere babylonske og persiske eller senere arabiske og så videre. Hadde man så sammenlignet Paulus med disse, ville man hatt tre alternativer:

1: Paulus var verre enn et barn av sin tid
2: Paulus var et typisk barn av sin tid
3: Paulus var bedre enn et barn av sin tid

- Mange vil si at Paulus opplagt er av de verre?

- Da har man nok ikke lest så mye av datidens historikere eller filosofer, utbryter Bjørnø og vrir seg: Hm, ja, det har jo de færreste.

- Mange tror uten videre at alternativ 1 stemmer, men det som er enklest å forsvare er 3 - at Paulus var bedre enn sin tid. Selv om noen historikere står for 2, er det ikke vanskelig å finne dem som argumenterer for at Paulus innførte tanker som har gitt ringvirkninger frem til i dag - og fortsatt gjør det.



Bent fekter med hendene, dette er tydelig viktig: Ikke minst når det gjelder likeverd. Han brøt med antikkens menneskesyn og stilte alle likt - overfor Gud.

- Det var da voldsomt. Her er det da også klare negative sider?

- Ja, få historikere vil hevde et alternativ 4, at alt i Paulus er bokstavelig bra i alle tider. Men skal vi gå inn på dette seriøst blir det fort en debatt på et annet nivå enn en mer tabloid om hvorvidt Paulus er slem eller bare dum.

- Selv om mye av hva vi tenker i dag vil være farget av hvordan vi tolker at kvinner skal "tie i forsamlingen", for ikke å si avvisningen av homofili, må en historiker også vurdere Paulus ut fra datidens filosofi, spesielt den stoiske, klassisk naturrett og så videre. Og ikke minst ut fra underliggende strata om likeverd og kjærlighet.

- Graver man dypere enn krim, kommer ikke Paulus så dårlig ut, etter det jeg kan forstå.

- Det høres ut som om du jobber for Vatikanets sikkerhetsstjeneste?

- Ha ha, det kan jeg ikke røpe. Litt mer seriøst vet jeg lite om teologi. Der får du spørre ekspertene i nabohuset en grøft unna. Men historikere kommer etter det jeg hører ikke unna det revolusjonerende i at Paulus - i det minste religiøst sett - likestilte kvinner og menn, slaver og fri, jøder og grekere. Samt understrekte at alle trengte like mye frelse, enten man var keiser eller hattemaker.

- Det er heller ingen grunn til å underslå at det som ofte kalles for Kjærlighetens kapittel, 1. Korinterbrev 13, konkluderer med at størst blant disse er kjærligheten.  Slike forestillinger om det åndelige, om det grunnleggende virkelige, er det i lengden vanskelig å holde vekk fra det verdslige.

- Når Paulus til og med understreker at etikk er skrevet på alles hjerter, enten man er jøde eller hedning, foregriper han rettstenkning som ikke krever at lover må dikteres fra Gud eller kan velges av stater etter forgodtbefinnende.

- All lærdommen din driver deg fra forstanden, Bent!

- Jeg er ikke fra forstanden, ærede Dekodet, alt jeg sier er sant og vel gjennomtenkt. Husk at fortiden er et annet land. Vi lærer mer av å være gjester enn turister, sier Bjørnø og ser engasjert rundt seg, som om han håper det skjuler seg en tidsmaskin bak bokstabelen til høyre.

- Selv ser jeg på klokken og tenker dette sikkert holder til et oppslag på 600 ord. Jeg takker for meg. Teologiens domus løfter seg mot himmelen, mens arkeologene synker i bakken bak.

lørdag 7. juli 2018

Konspirasjonsteorier er ikke et kristent verdensbilde

Da har Kjell Tveter svart i Verdidebatt på mitt leserinnlegg i Vårt Land (antagelig uten å ha lest bloggposten som utdypet det). Jeg har lagt inn et svar som jeg gjengir her (med et par tillegg) - og som altså er rettet direkte til Tveter.


Svar til Kjell Tveters tilsvar på Verdidebatt

Flott at du vedgår noen feil, men det virker ikke som om du forstår at dette med alarmisme og konspirasjonsteorier ikke styrker trosforsvaret eller bør være en del av et kristent verdensbilde.

Du har heller ikke forstått at poenget mitt er at denne planen til Bailey er OPPSPINN. Ingen av de mange kristne bøkene jeg har lest om dette, har klart å vise til en eneste side i hennes verker der planen står. Teksten synes først å ha dukket opp på 1980-tallet i bøker skrevet av kristne - ETTER at denne angivelig planlagte utviklingen var kommet langt.

At planen gir "en ganske nøyaktig beskrivelse av dagens samfunn" er det altså ikke overraskende, siden den er skrevet i "dagens samfunn" (eller altså på 1980-tallet).

Å fortsette å spre denne "planen" som del av er kristent trosforsvar/verdensbilde virker mot sin hensikt. Det er alarmisme, det er en konspirasjonsteori, den bidrar til å skape frykt og avmakt i kristne miljøer.

Slikt er dessverre av mange forhold som også bidrar til å diskredittere et viktig prosjekt.

Når det gjelder dette med aviser, er ikke poenget ditt bare at det er mye likt, men at du med en av Donald Trumps ivrigste støttespillere - Lance Wallnau - hevder at dette skyldes "Mind Control", altså en bevisst tankekontroll fra en maktelite, fra det du kaller den "den liberale venstresiden". 


Dette er altså ikke bare en konspirasjonsteori, men har et tenkesett som kan knyttes til noen av de mer ytterliggående retninger man kan finne - i Norge ofte forbundet med 22.juli.

Videre er det altså slik at selv om mange redaksjoner er relativt enige om hva man kan/bør skrive om innvandring, muslimer, Pride osv., slipper man til mange slags stemmer. Kjetil Rolness skriver i Dagbladet omtrent hver uke. Terje Tvedt og Kaj Skagen skriver i Dag og tid, Espen Ottosen har hatt fast spalte i Aftenposten og nå i Vårt Land, der sammen med representanter fra relativt konservative grupper som mormonerne og Brunstad Kristne Menighet.

Skulle du ha skrevet noe mer sakssvarende om dette, burde du tatt tak i helt offentlige skriv og utredninger, slik f.eks. Terje Tvedt gjorde i en bok som kom ut før din, Det internasjonale gjennombruddet

Her peker han også på at det er en ganske langt på vei felles tankegang i det han kaller for det "humanitær-politiske kompleks", inkludert i mange avisredaksjoner. Dette handler i følge Tvedts analyse ikke om en konspirasjon, men om en slags underforstått felles enighet utviklet over noen tiår og påvirket av mange slags forhold. 

Et utslag av dette var en brosjyre fra NOAS i 1997 om "Mangfold eller enfold? Veiviser for journalistisk arbeid i det flerkulturelle Norge" (Tvedt side 279). Det er ikke overraskende om mange norske redaksjoner har brukt denne og tilsvarende som underlag for retningslinjer og policy.

Det hadde uansett vært mye mer spennende og saksvarende om du hadde skrevet konkret om norske forhold, basert på gode kilder, enn bare oppsummert noen amerikanske bøker med tvilsomt tenkesett og begrepsbruk.

Denne type helt åpne publikasjoner og påvirkning som fra NOAS er altså ingen "Mind Control" fra en "samfunnselite", men helt legitim politisk og kulturell påvirkning som i stor grad er blitt tatt i mot med åpne armer.

Når det gjelder Kosmos-serien (som altså ikke er en film), gjorde jeg såpass research at jeg dobbeltsjekket omtalte episode fra 2014 (så den to ganger), siden den finnes tilgjengelig på YouTube, før jeg skrev.

Dette er en videreføring av Sagans ikoniske serie fra 1980-tallet der han nettopp åpner med disse ordene om at "Kosmos er alt som finnes", i den forstand at alt som finnes er det fysiske universet. 

Serien har vært kjent, kommentert og elsket av mange ateister i snart 40 år. Det er dermed ikke 2014, men Sagan og 1980 man forbinder med dette utsagnet - og mange tilsvarende som forkynner av vi er rent materielle, biokjemiske maskiner, kun en samling organiske molekyler. 

Med alt hva det innebærer av premisser for diskusjoner om menneskeverd og menneskerettigheter, fri vilje og personlig ansvar for tanker, ord og handlinger - der vi sikkert er enige om mye.

For å være helt sikker på saken, så jeg dermed nå igjen også første episode av den opprinnelige Sagan-serien og oppdaget av filmingen/settingen at starten av den nye serien må være en reprise av Sagans innledning. Men denne innledningen er altså kuttet (unntatt siste ord) fra episoden jeg linket til over og så to ganger - så dermed ble jeg fintet ut av redigeringen...

Det betyr at du har rett i at dette også er med i 2014-utgaven og jeg beklager den delen av min kritikk.

torsdag 5. juli 2018

Skremmebilder og konspirasjonsteorier er ikke trosforsvar

Når Kjell Tveters Tro for en tid som denne - om et kristent verdensbilde (Ventura forlag) er blitt så varmt anbefalt av enkelte, er det en blandet opplevelse å rekke opp hånden her og på Verdidebatt.

For dette er en bok som svært tydelig skaper gode følelser. Endelig noen som våger å si i fra! Her får ateister og lunkne kristne sitt pass påskrevet! Ikke minst setter Tveter evolusjonstilhengerne på plass!

Ja, selvsagt er det en konspirasjon med all ateistpropagandaen i media og lærebøker!

Mens boken for andre av oss vekker svært dårlige følelser. Ikke fordi den kunne være bedre, men fordi den vanskelig kunne vært verre.

Blandingen av halvfordøyd kunnskap, springende argumentasjon, udokumenterte påstander, beskyldninger og feil, konspirasjonsteorier og skremmebilder, gir grunn til bekymring når boken roses.

Ser ikke forlag og lesere problemene? Vil man ikke se dem?

Jeg skriver dette vel vitende om at jeg kan bli mistenkeliggjort. Hva er dette for en smålig fyr? Vet han ikke at han står i en åndskamp?

Er Davidsen satt så fast av Tveters kunnskap og lynskarpe logikk at han velger å avlede oppmerksomheten? Når han er så uenig med Tveter på noen områder, ikke minst om Intelligent Design, er det ikke underlig at han avviser alt!

En som er så kritisk til en trosforsvarer, må egentlig være skapateist eller dårlig kristen - bevisst eller ubevisst del av en antikristen konspirasjon!

Han er i hvert fall ikke interessert i å fremme gudstro og kristne verdier.

Jeg håper ikke det kommer slike reaksjoner. Jeg håper forlag og forfatter er mer modne enn det. Skulle de likevel komme, bør det være tankevekkende for flere siden jeg ikke bare har vært løst opptatt av å fremme kristen gudstro i 40 år, men har mer enn en håndfull bøker på samvittigheten, hundrevis av foredrag og artikler - og tusenvis av bloggposter.

Dermed setter jeg stor pris på Tveters iver etter kristent trosforsvar. For hans bekymring for at ungdom mister troen i mangel på gode argumenter. Jeg skulle altså så gjerne ønske at jeg kunne anbefale boken til unge og gamle, kristne og andre.

Selv om det begynner å komme gode bøker på norsk om dette, er det rom for langt flere.

Men så er det slik at ikke alle er enige med meg. Hva kan være årsaken til det?

Når boken roses, tror jeg det er flere grunner - og mange av dem er ganske gode.

Man deler hans visjon. Man er lojal mot en man kjenner som en fin fyr - en god kristen. Han er glad i Jesus. Han brenner etter å dele troen med andre. Han tør å utfordre. Han beviser Guds eksistens ut fra vitenskapen, gjør han ikke det da? Han viser hvor selvmotsigende og umulige antikristne filosofer er.

Når jeg likevel ikke applauderer, er det ikke Tveters gode hensikt jeg bestrider. I stedet handler det om engasjement for ryddig argumentasjon. For ikke å ta snarveier som fører på villspor. For ikke å spre skremmebilder. For å unngå feil og fordommer, misvisninger og myter - eller så tvil om moral og intensjoner til dem jeg er uenig med.

For det skal være en kontrakt mellom forfatter og lesere. Leserne skal kunne stole på det jeg skriver.

Selv om vi alle kan gjøre feil, bør ingen argumentere uten dekning. I en kultur som ikke omfavner religiøse påstander, og kanskje aller minst kristne, er det enda mer maktpåliggende for en kristen.

Når det gjør så vondt å lese Kjell Tveters seneste bok, er det kanskje nettopp fordi den er et så velment forsøk på å forsvare Guds eksistens og kristen tro, et kristent verdensbilde og gode kristne familier mot det Tveter ser som et nedbrytende samfunn på så mange måter.

Men det holder altså ikke om man ønsker å nå flere enn dem som allerede sympatiserer sterkt - eller hjelpe disse i samtaler med andre.

Det hadde også tjent saken om boken hadde fokusert på færre emner. Som det nå er, slår det ene nærmest det andre i hjel. I stedet for en rolig samtale om viktige spørsmål, blir det en polemisk slalom. Målet synes ikke å være å behandle stoffet grundig, men å komme gjennom flest mulig porter.

Dermed blir det springende og overflatisk når Tveter på 300 sider skal behandle såpass ambisiøse spørsmål som tiden vi lever i (kapittel 1), sekulære verdensbilder (kapittel 2), tro og vitenskap (kapittel 3), om kristendommen er troverdig (kapittel 4) og hva kristen tro handler om (kapittel 5), samt tillegg om New Age og Islam (begge på 3 sider).

Leserne blir svimle av stadige temaskift. Bare i første kapittel blir vi med på en ganske så fortumlende reise gjennom "Sekulær kultur" (5 sider), "Familiens betydning" (4 sider), "Personlighetsteoriens konsekvenser"(1.5 sider), "Samlivsrevolusjonen" (3 sider), "Transpersonalitet" (6 sider), "Moralistisk terapeutisk deisme" (2 sider), "Dødskultur" (2 sider) og "Artifisiell Intelligens Transhumanisme" (1 side).

Ja, det er glimrende at Tveter er opptatt av det kulturelle skillet vi ser mellom det som ofte kalles for faktadelen av virkeligheten - "vitenskap og fakta" og verdidelen - "våre verdier, preferanser og tro" (side 51). Dette skillet gjør at man oppfatter vitenskap som det som har med sannhet å gjøre, mens religion kun handler om følelser.

Men også hans presentasjon av dette som han ser som så sentralt er kun på to sider. Selv brukte jeg tre-fire ganger så mye plass i Svar skyldig (2007, side 107-113) og i Svar på tiltale (side 56-64 i første utgave, 2012) - og burde sikkert brukt mer.

Når temaene blir så mange, er det ikke lett for forfatter og forlag å holde tunga rett i munnen. Det er vanskelig å finne noen som er eksperter på så mange temaer. Mange lesere vil fort falle av i svingene.

Ingen blir veldig mye klokere av to sider om det ene og fire om det andre, eller stå seg godt i en debatt.

Og selv om Tveter er inne på viktige forhold, gjennomsyres det hele av jumping to conclusions, til tider så paranoid at det ikke bare blir forstyrrende, men parodisk.

Norge er tydeligvis allerede en totalitær stat, og Gulag det neste.

Ja, flere enn konservative kristne kan reagere på lover, stemninger, tidsånd og holdningskampanjer man mener strider med gode verdier. Det kan skapes et psykologisk og legalt press som ikke gjør det enkelt å stå for et klassisk syn på familien og foreldres rolle, på etikk og estetikk, på skole og samfunn.

Skal man si noe klokt og troverdig om dette, er det viktig både å være rimelig presis og unngå å trekke konsekvenser ut i det absurde. Vi lever verken i Romerriket under Nero eller i Sovjet i 1950.

Men Tveter legger altså ikke noe i mellom. Den nye Lov om likestilling og diskriminering gjør det til et lovbrudd om kristne foreldre skulle prøve å påvirke sine barn, enten det er til ikke å få behandling for å være "født i feil kropp" eller  til ikke å være ateister (side 37).

Tveter verken siterer loven eller forklarer hva i den som innebærer dette. Muligens er det trakasseringsleddet som er begrunnelsen ("handlinger, unnlatelser eller ytringer som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende") siden barn kan komme til å hevde at de er krenket og såret når foreldrene forsøker å påvirke dem.

Men det er i såfall en svært indirekte effekt og krever meget spesielle - for ikke å si ytterliggående - tolkninger. Tveters troverdighet blant ateister og andre styrkes nok ikke når han slår fast at
Hvis foreldrene da ønsker å påvirke barnet, vil de også bryte loven og bli kriminelle. Fra 2018 lever vi altså i en totalitær stat.
I stedet for å se et sekulært samfunn som en garanti for religionsfrihet, ser Tveter det som en garanti for gudløshet, fordi "den sekulære elite overkjører de troende" (side 97).
Vår tid synes å bli stadig mer preget av en sekulær forståelse som fremmer ateisme, og som i sitt vesen er intolerant. Noen kjemper nok aktivt for at selv staten skal bli ateistisk, og at all religiøs virksomhet skal bort fra det offentlige rom. Da er veien til Gulag ikke langt borte. Da vil det kunne bli forbudt å fremme et kristent verdensbilde.  
Ikke bare er staten totalitær, universitetene er i krig med Gud.
Lærerstaben ved universitetene fører også en krig mot Gud. Siden Gud ikke eksisterer, finnes det heller ikke noe rett eller galt. Enhver kan gjøre som han selv vil. (Side 131). 
Boken er full av slike avsnitt. Siden EU har bestemt at det ikke skal undervises i alternativer til evolusjon, er konsentrasjonsleire neste (side 66):
Bilderesultat for GULag-arkipelet
EU i 2018?
Det betyr at hvis en engelsklærer [sic] også skulle lære elevene sine om alternativer til evolusjonslæren, bryter han engelsk lov. Han blir da kriminell, og kan straffes. Da står man fort i den situasjon at man kan bli fratatt sin lærerstilling, og bli arbeidsløs. Sovjetunionen er kjent for sine Gulag-leire. Folk ble der satt i langvarig arrest hvis de tillot seg å ha meninger som myndighetene ikke godkjente. Da er det bare en gradsforskjell mellom EU og det tidligere Sovjet. Noen føler at en slik utvikling er skremmende.
Ja, det er tydelig at Tveter er redd. Boken er ikke skrevet inn i en akademisk debatt, den er en profetisk advarsel.

Siden vi er på vei mot undergangen, er det ikke tid til å dobbeltsjekke fakta eller file på formuleringer.

Dette handler ikke om faglig diskusjon, men om folkelig forkynnelse.

Dermed er det ikke underlig at boken lider av mangel på fagfellevurdering. For mange av de mindre feilene er nok forlaget mest å klandre. I følge forordet er boken lest gjennom av noen, men det er uklart om forfatter eller forlag har tatt spesielt mange hensyn til tilbakemeldinger. Jeg tviler da også på at man har tatt seg tid til å høre med teologer eller filosofer, historikere eller psykologer, for ikke å si samfunnsforskere eller mikrobiologer.

Eller kritikere.

For mye sklir ut når forfatter og forlag lener seg mot et konspiratorisk verdensbilde. Kritikk kan oppfattes som at noen er ute etter en. Man ønsker ikke å levere manus til gjennomsyn hos noen man vet er uenig - som denne Davidsen som jo har skrevet negativt om Tveter før.

Er man konspiratorisk anlagt, er det fort å tro at når jeg kritiserer Tveter, er det fordi jeg ikke spiller rent spill. I stedet for å vise at Tveter tar feil i sine påstander om konspirasjoner, bekrefter Davidsen nettopp konspirasjonen ved å kritisere boken.

Siden ryktene forteller at dette er 81-årige Tveters siste bok, er det dessverre liten mulighet for at jeg lenger kan påvirke hans prosjekt. Jeg hadde tidligere et håp, etter at jeg i 2015 viste i Dagen at hans bruk av Panins påstander om et gjennomført 7-tallssystem i Bibelen ikke stemmer.

Det tjener Tveter til stor ære at han dengang var ryddig nok til å beklage feilen. Det er ikke så imponerende at han siden ikke har tatt kontakt for å unngå å komme i skade for å gjøre tilsvarende feil.

Det hører med at jeg samme år formidlet flere konkrete innspill både i blogg og på privaten til hans forrige bok. At jeg ikke er blitt kontaktet for å lese manuset er dermed litt uventet, når andre kristne forlag ved flere anledninger har invitert meg til det - også for bøker jeg på flere punkter er sterkt uenig i. Dermed har man rukket å fjerne de verste bommertene, enten det er i oversettelser, fakta eller logikk.

I stedet går Tveter i de samme fellene som jeg har påpekt tidligere.

Han lener seg så mye mot en polarisert amerikansk debatt at han ikke ser norske nyanser. Han er så lojal mot sine kilder at han ikke går dem etter i sømmene.

Det blir ikke bedre av at har lest for lite til å se dem i sammenheng.

Dermed ender han som så mange amatører på historie og debatt, filosofi og biologi med å spre mer tøv enn troverdighet.

Mer frykt enn forståelse. Mer hoderysting enn hjernetrim.

En noenlunde bevisst ateist som ser denne boken, vil gni seg i hendene.

Som man forstår, kan jeg ikke anbefale boken.

Skulle det jeg allerede har nevnt ikke forklare dette godt nok, kan jeg trekke frem tre andre forhold - noen mindre alvorlige enn det som er nevnt, andre mer.

For det første er boken altså full av unøyaktigheter og påstander som synliggjør for lite kunnskap. Noe av dette er uskyldigheter som at forlaget slipper gjennom "CK Chesterton" og "Craig Lane". Det samme hadde nok ikke skjedd med "LF Kennedy" eller "Mozart Amadeus".

Selv om det kan virke like uskyldig, er det litt verre at Tveter omtaler TV-serien Kosmos som "filmen", hevder at den kom i 2014 og tidlig i første episode forkynner at "Kosmos er alt som er, alt som har vært og alt som vedblir å være".

Men det er altså et kjent sitat fra den legendariske første utgaven, Carl Sagans fra 1980. DeGrasse Tysons 2014-utgave har ikke det sitatet - uten at serien dermed er blitt mer nøytral eller bedre på vitenskapshistorie, slik jeg viste da den kom.

Hvorfor nevner jeg dette? Er det ikke en bagatell å kalle en TV-serie for en film?

Nei, for denne TV-serien fra 1980 er svært kjent, nærmest ikonisk. Den løftes frem av flere ateister jeg kjenner som avgjørende for deres valg av livssyn. Den er utgitt på norsk i bokform. Den er så skjellsettende at det altså ble laget en ny utgave i 2014.

Klarer man ikke å kommunisere troverdig om en så kjent TV-serie, er det vanskelig å skape tillit til at man er troverdig på andre områder.

Det blir ikke bedre av at Tveter flere steder skriver såpass klossete at han er lett å misforstå. Her burde også forlaget ha ryddet opp.

Ett eksempel er når det virker som Tveter sier at det ikke har vært gudstroende filosofer de seneste par tusen år. Eller ikke synes kjent med at middelalderens filosofer baserte sine gudsargumenter på at universet var evig.

De argumenterte ikke ut fra en første årsak i tid, men fra en grunnleggende årsak til alle tider.

Likevel skriver han som om troen på et evig univers har vært avgjørende i filosofihistorien (side 11-12):
Det er ett forhold som jeg personlig finner viktig å understreke. De filosofer som har hatt størst betydning for hva vi i vesten skal mene, levde alle før Albert Einstein utviklet sin generelle relativitetsteori. Det betyr at disse filosofer regnet med at universet var evig. Det mente alle greske filosofer. Hvis disse filosofene hadde visst at universet hadde blitt til ved en skaperakt, hadde de måttet tenke annerledes. Da ville filosofien ikke vært så preget av ateisme. Det kan hende den da mer hadde vært opptatt av Guds storhet.
Som Tveter bør vær klar over, er det ikke slik at man på 16-1700-tallet plutselig begynte å mene at universet var evig. Descartes, Hume, Kant og Hegel begrunnet da heller ikke empirisme, rasjonalisme, relativisme, dialektikk osv. med en manglende "skaperakt".

Like lite som man kan avvise deres tenkning med det. Når Tveter selv skal argumentere mot dem, er det dermed naturlig at grepet han bruker er at de alle er grunnleggende selvmotsigende i og med at empirisme ikke kan begrunnes empirisk, rasjonalisme ikke rasjonalistisk og så videre.

Bilderesultat for artificial unintelligence
Les denne om du vil lære noe om
datamaskiner og kunstig intelligens
.
Selv om dette fort kan bli en for enkel og endimensjonal kritikk fra Tveter, har den potensiale med de rette formuleringene og forbeholdene å kommunisere bedre enn bare å snakke om "skaperakt".

Forlaget gjør det ikke lettere for Tveter, når de heller ikke rydder opp i ordbruken hans. Resultatet er at han så tydelig viser at han ikke er inne i norsk debatt eller ordbruk. Dermed skriver han ikke om datamaskiner, men om computere. Han skriver ikke om kunstig intelligens, men om artifisiell.

Og han tolker ønsket om å utvikle dette som et angrep på Gud (side 42).
Jo flere mennesker som tror at en computer kan bli som en person, desto flere vil da mene at de ikke er skapt i Guds bilde. Jo mer artifisiell intelligens, desto mindre teisme. Det er det spillet dreier seg om. 
Boken er full av slike bombastiske formuleringer. De burde vært luket bort eller sterkt omskrevet. Som de nå står, er boken en fornærmelse mot lesere med kunnskap på disse områdene.

Lesere uten egen fagkunnskap vil dumme seg ut om de deler Tveters påstander videre.

Men det blir altså verre.

For det andre sprer Tveter grove påstander om bevisste konspirasjoner. Han synes å tro at man uten videre kommentarer kan bruke en så kontroversiell figur som Andrew Breitbart som sannhetsvitne.

Verre enn det er omtalen av Lance Wallnaus visjon om "de 7 fjell" - eller altså interessfærer (religion, familie, politikk, utdannelse, kunst, økonomi og media) - som i følge Wallnaus har hver sin portvokter.
Wallnau mener det er et makteliteapparat som styrer media, politikken, akademia og underhodning. De bestemmer hva som er politisk korrekt, og hva det er akseptabelt å mene. Det eksisterer et apparat for "mind control". 
Dermed mener norske aviser det samme og siler hva vi skal få vite ved kun å presentere det politisk korrekte, noe som altså "stort sett betyr det som den liberale venstresiden mener" (side 144).

Det er mange grunner til å gni seg i øynene når man ser dette. I Norge har vi altså å gjøre med en bredt anlagt konspirasjon på tvers av alle aviser - Vårt Land som VG, Dag og tid som Dagen.

Inntrykket blir ikke bedre når verken forlag eller forfatter stusser over uttrykket "den liberale venstresiden". For begrepet fungerer altså annerledes i norsk politikk enn i amerikansk. Liberal left i USA tilsvarer vel så mye sentrum som venstresiden i Norge.

Tveter stiller seg dessverre i en ganske farlig sammenheng - ikke minst etter 2011 - når han videre hevder at denne "mind control" synes å "ha en agenda som går ut på å ufarliggjøre voldelig islam".

Vi får håpe at ikke forstyrrede elementer eller innbitte fanatikere igjen tar dette på alvor og ønsker å rydde opp hos dem som står for denne tankekontrollen fra "makteliten" på "den liberale venstresiden".

For det tredje sprer Tveter en klassisk løgnhistorie om en bestemt konspirasjon, mer presist Alice Baileys "New Age strategi" ved ti punkter i en "Plan for å utrydde kristendommen" (side 313), eller The Plan som dette ofte kalles.

Dette går fra (punkt 1) om å fjerne Gud og bønn fra skolen til (punkt 10) å få regjeringene til å skape lover som støtter punktene (som altså skal ødelegge familien, kunst og media og gjøre homofili, abort og skilsmisse lovlig) - og kirkene til å anbefale og godkjenne dem.

Denne «planen» som var mye omtalt i kristne bøker på 1980-tallet om «den nye verdensordningen» finnes imidlertid ikke i Baileys skrifter. Dermed forundrer det ikke at Tveter oppgir en fiktiv bok («The Plan») som kilde, uten årstall eller sidetall. Selv om Bailey var en klar motstander av kristen tro (og enda mer av jødisk), står hun altså ikke bak en nøye utpønsket sammensvergelse i stor skala.

Til tross for at det altså må til en svært så stor konspirasjon som i seg selv beviser Guds (eller i hvertfall Satans eksistens) for å få alle regjeringer og kirker med på dette, faller det ikke Tveter inn å etterprøve kildene.

I stedet for å vise at det faktisk er en konspirasjon, og dermed styrke sin egen sak, bare gjentar han andres påstander om dette - uten kilde. Tveter forventer tydelig at leserne skal gjøre det samme.

Dessverre kan han ikke forvente det fra ateister. Det er ingen grunn til å tro at så mange av dem vil  trekke på skuldrene av alle små og store feil, skremmebilder og konspirasjonsteorier.

Og i stedet legger seg i selen for å ta ham i beste mening når han argumenterer for Guds eksistens.

(Debatten går forøvrig videre med denne bloggposten).