Konspirasjonsteorier er ikke et kristent verdensbilde

Da har Kjell Tveter svart i Verdidebatt på mitt leserinnlegg i Vårt Land (antagelig uten å ha lest bloggposten som utdypet det). Jeg har lagt inn et svar som jeg gjengir her (med et par tillegg) - og som altså er rettet direkte til Tveter.

Svar til Kjell Tveters tilsvar på Verdidebatt

Flott at du vedgår noen feil, men det virker ikke som om du forstår at dette med alarmisme og konspirasjonsteorier ikke styrker trosforsvaret eller bør være en del av et kristent verdensbilde.

Du har heller ikke forstått at poenget mitt er at denne planen til Bailey er OPPSPINN. Ingen av de mange kristne bøkene jeg har lest om dette, har klart å vise til en eneste side i hennes verker der planen står. Teksten synes først å ha dukket opp på 1980-tallet i bøker skrevet av kristne - ETTER at denne angivelig planlagte utviklingen var kommet langt.

At planen gir "en ganske nøyaktig beskrivelse av dagens samfunn" er det altså ikke overraskende, siden den er skrevet i "dagens samfunn" (eller altså på 1980-tallet).

Å fortsette å spre denne "planen" som del av er kristent trosforsvar/verdensbilde virker mot sin hensikt. Det er alarmisme, det er en konspirasjonsteori, den bidrar til å skape frykt og avmakt i kristne miljøer.

Slikt er dessverre av mange forhold som også bidrar til å diskredittere et viktig prosjekt.

Når det gjelder dette med aviser, er ikke poenget ditt bare at det er mye likt, men at du med en av Donald Trumps ivrigste støttespillere - Lance Wallnau - hevder at dette skyldes "Mind Control", altså en bevisst tankekontroll fra en maktelite, fra det du kaller den "den liberale venstresiden". 

Dette er altså ikke bare en konspirasjonsteori, men har et tenkesett som kan knyttes til noen av de mer ytterliggående retninger man kan finne - i Norge ofte forbundet med 22.juli.

Videre er det altså slik at selv om mange redaksjoner er relativt enige om hva man kan/bør skrive om innvandring, muslimer, Pride osv., slipper man til mange slags stemmer. Kjetil Rolness skriver i Dagbladet omtrent hver uke. Terje Tvedt og Kaj Skagen skriver i Dag og tid, Espen Ottosen har hatt fast spalte i Aftenposten og nå i Vårt Land, der sammen med representanter fra relativt konservative grupper som mormonerne og Brunstad Kristne Menighet.

Skulle du ha skrevet noe mer sakssvarende om dette, burde du tatt tak i helt offentlige skriv og utredninger, slik f.eks. Terje Tvedt gjorde i en bok som kom ut før din, Det internasjonale gjennombruddet. 

Her peker han også på at det er en ganske langt på vei felles tankegang i det han kaller for det "humanitær-politiske kompleks", inkludert i mange avisredaksjoner. Dette handler i følge Tvedts analyse ikke om en konspirasjon, men om en slags underforstått felles enighet utviklet over noen tiår og påvirket av mange slags forhold. 

Et utslag av dette var en brosjyre fra NOAS i 1997 om "Mangfold eller enfold? Veiviser for journalistisk arbeid i det flerkulturelle Norge" (Tvedt side 279). Det er ikke overraskende om mange norske redaksjoner har brukt denne og tilsvarende som underlag for retningslinjer og policy.

Det hadde uansett vært mye mer spennende og saksvarende om du hadde skrevet konkret om norske forhold, basert på gode kilder, enn bare oppsummert noen amerikanske bøker med tvilsomt tenkesett og begrepsbruk.

Denne type helt åpne publikasjoner og påvirkning som fra NOAS er altså ingen "Mind Control" fra en "samfunnselite", men helt legitim politisk og kulturell påvirkning som i stor grad er blitt tatt i mot med åpne armer.

Når det gjelder Kosmos-serien (som altså ikke er en film), gjorde jeg såpass research at jeg dobbeltsjekket omtalte episode fra 2014 (så den to ganger), siden den finnes tilgjengelig på YouTube, før jeg skrev.

Dette er en videreføring av Sagans ikoniske serie fra 1980-tallet der han nettopp åpner med disse ordene om at "Kosmos er alt som finnes", i den forstand at alt som finnes er det fysiske universet. 

Serien har vært kjent, kommentert og elsket av mange ateister i snart 40 år. Det er dermed ikke 2014, men Sagan og 1980 man forbinder med dette utsagnet - og mange tilsvarende som forkynner av vi er rent materielle, biokjemiske maskiner, kun en samling organiske molekyler. 

Med alt hva det innebærer av premisser for diskusjoner om menneskeverd og menneskerettigheter, fri vilje og personlig ansvar for tanker, ord og handlinger - der vi sikkert er enige om mye.

For å være helt sikker på saken, så jeg dermed nå igjen også første episode av den opprinnelige Sagan-serien og oppdaget av filmingen/settingen at starten av den nye serien må være en reprise av Sagans innledning. Men denne innledningen er altså kuttet (unntatt siste ord) fra episoden jeg linket til over og så to ganger - så dermed ble jeg fintet ut av redigeringen...

Det betyr at du har rett i at dette også er med i 2014-utgaven og jeg beklager den delen av min kritikk.

Lytt til ungdommen!

Da jeg skrev første utgave av Svar på tiltale i 2012 presenterte jeg en statistikk som burde motivere til innsats. Et flertall i Norge trodde på Gud, men utviklingen var tydelig: Om få år ville det være flere ateister enn gudstroende.

Ikke minst så man dette hos ungdom. Selv blant konfirmanter trodde færre enn 40 prosent at Gud hadde skapt verden og at Jesus var reist opp fra de døde. Jeg siterte dermed Ida Marie Høeg, forsker ved KIFO, Stiftelsen kirkeforskning, som sa rett ut at «Dette må være svært urovekkende for kirken».

Dessverre virker det ikke som så mange tok dette på alvor, i eller utenfor Den norske kirke. Det finnes ingen offisiell statistikk, men inntrykket er klart: Det ble arbeidet langt mer med gudstjenestereformer enn gudsargumenter. Antallet seminarer om god sjelesorg overgår langt antallet om gode argumenter for at Jesus ble reist opp fra de døde.

Sagt på spissen synes trosopplæringsreformen å handle mer om å lære om kirkelige handlinger enn om grunnen til at Kirken finnes.

Når jeg dermed var med og søkte om – og fikk - trosopplæringsstøtte til en bok om dette for ungdom (Gud – mer enn feelgood?), inkludert videoer og foiler lagt inn i Ressursbanken for Trosopplæring i Den norske kirke i oktober 2015, tenkte jeg at her ville mange gripe anledningen. Det ville komme så mange forespørsler at det ble umulig å takke ja til alle.

Tre år senere, har knapt noen etterspurt stoffet.

Nesten ingen menigheter har tatt kontakt om å undervise verken unge eller voksne basert på opplegget. Jeg håper noen har brukt det på egen hånd, men jeg har ikke hørt om det.

Nå kan jo grunnene være flere. Boken og ressursene kan være for dårlige, eller for lite kjente. Menighetene har ikke tid til dette midt oppe i alt annet som forventes. Unge og voksne kan dette så godt allerede, at de ikke har behov.

Uansett er mitt inntrykk fra offentlige uttalelser og samtaler med flere sogneprester at opplæring i å svare på nysgjerrige og skeptiske spørsmål om Bibelen, Guds eksistens og Jesus dels er et blindfelt og dels et stort savn. Det er nok mye av grunnen til at Ungdommens Kirkemøte i 2017 gikk såpass sterkt og klart ut om «Tro under press». Mange unge ønsker opplæring i trosforsvar, for å «ta vare på håpet og troen på Kristus som frelser»:

Å snakke om trosforsvar innebærer altså ikke at kirken definerer seg som et offer eller som et mindretall. Tvert imot mener Ungdommens kirkemøte at Den norske kirke kan og bør lede an i samtaler om tro. Likevel kan enkeltmennesker oppleve at troen utfordres. Innledende samtaler om saken på Ungdommens kirkemøte viser at mange opplever et behov for kompetanse til å imøtegå misforståelser og latterliggjøring av tro.

For en som i mange år har forsøkt å formidle samme poenget, gjorde det godt å se at avsnittet avsluttes med at

Ungdommens kirkemøte ønsker derfor at begrunnelse av troen og hjelp til å samtale om tro kan styrkes gjennom kirkelig utdannelse og i menighetenes og organisasjonenes trosopplæringsarbeid.

Dermed er det med litt undring at jeg så langt ikke har sett at dette var berørt på Kirkemøtet 2018. Det er ikke engang nevnt i Visjonsdokument 2019-2021, i hvert fall ikke direkte. Selvsagt kan det ha vært belyst i en arbeidsgruppe som ennå ikke har offentliggjort noe, men jeg mistenker at det ikke er tilfellet.

Jeg startet med å snakke om at tallene fra 2012 burde motivere til innsats. Hvordan har det gått i årene etter?

Akkurat som forventet. Hvis de forrige tallene burde vært svært urovekkende for Kirken, bør ikke de seneste berolige, selv om undersøkelser kan tyde på at antall «personlig kristne» stiger.

I 2013 var det for første gang like mange (38%) som svarte ja og nei på spørsmålet «Tror du på Gud?». To år senere var det flere ateister enn gudstroende, 39 mot 37 prosent. Selvsagt stoppet det ikke der. Da IPSOS i 2018 begynte å slippe tall fra seneste undersøkelse, viste det seg at trenden er blitt enda tydeligere. Svært mange flere tror ikke på Gud, faktisk nesten halvparten, 46 prosent. Bare 34% svarer at de tror, altså drøyt tredjeparten. Blant nordmenn under 40 år er det nå dobbelt så mange som ikke tror på Gud, sammenlignet med dem som tror.

Også en annen endring, bør tas på alvor: Bevisstheten er blitt større. Flere tar stilling. Man er rett og slett blitt sikrere i sin sak.

Mens det i alle tidligere undersøkelser har vært 25 % som har svart «Vet ikke», er det nå bare 20 %. Det er altså ikke mindre i dag som tyder på at utviklingen fra agnostikere til milde eller militante ateister vil fortsette, enn da jeg skrev første utgave av Svar på tiltale.

Vi lever i en tid der gudstro langt fra er en selvfølge. På Luthers tid trodde omtrent alle på Gud, den store utfordringen var hvordan man kunne bli frelst fra Guds dom. I dag er spørsmålet hvordan i all verden noen kan tro på Gud, selv om det til nød går an å tro på en som ikke dømmer. Å forkynne til en kultur uten gudstro gir helt andre utfordringer enn på Luthers tid.

Mens generasjonene som trodde på Gud forlater oss, lever fortsatt de kulturradikale 68-erne, med barn og barnebarn. Knapt noen av dem har hørt et eneste seriøst gudsargument. De fleste tror at kristne må være kreasjonister. De har vokst opp i en skole der lærebøkene fortsetter å spre tøv om Kirken og vitenskapen, som at man i middelalderen hevdet jorden var flat og forfulgte dem som mente noe annet.

En skole som i stor grad fremstiller kristningen dels som triviell og dels som direkte skadelig eller til bry. En skole som forteller at frelsen kom med Opplysningstiden.

Også her kommer troen av forkynnelsen.

[Opprinnelig publisert i Dagen 02.05.2018 og lagt ut på Verdidebatt 03.05.2018]

Jesus - mer enn en myte?

Da begynner seminarforedragene fra høstens mer enn lettere hesblesende Veritas-konferanse å bli lagt ut.

Hvis du er interessert i å høre hvordan jeg stormer gjennom argumenter for og i mot at Jesus har eksisert, kan du gjøre verre ting enn å lytte på denne.

Så får jeg neste gang gjøre en bedre jobb med å trekke pusten og huske når Theodosius II levde.

Og minne de ansvarlige på at det finnes større forskjeller enn mellom forfatter og skribent.

Tro og vitenskap 101

Da har Vårt Land lansert Tro.24, et nettsted til "nytte, aktualitet og inspirasjon". Målgruppen er ikke helt uventet denne noe mangfoldige familien kristne som altså består av en rekke til dels svært ulike arter.

Siden noen individer er mer enn snittet opptatt av tro og vitenskap, var det ikke annet å vente enn at undertegnede ble kontaktet med spørsmål om å skrive noe i ny og (la meg legge til) ne.

Første artikkel slås opp på forsiden med at Kristendom er ikke vitenskapsfiendtlig, mens siden du lander på har det ikke helt ubetimelige spørsmål om normal vitenskap på tvers av livssyn er blitt til Sære sannheter?

Kosmisk patriot - III

Når også del III av Torleiv Haus' gjennomgang av Orthodoxy anbefales er det ikke kun fordi jeg er Chesterton-patriot i tredje potens.

Det hører også med at Torleiv på en forbilledllig måte formidler GKC's paradoksale poenger og oppegående observasjoner, selv om han er talende taus om andelen aliterasjoner.

For ordens skyld (siden jeg har empiri på at noen misforstår dette) understrekes at Chesterton her ikke bedriver direkte filosofisk argumentasjon, men deler sine erfaringer om hvilken nøkkelforståelse av universet som best passer i låsen.

Det han har i sikte er kort sagt ikke formallogikere av den analytisk filosofiske skolen (en grunn er nok at denne ennå ikke eksisterte), men samtidens gale guruer, fra Schopenhauer til Nietzsche, Tolstoj til Blavatsky, Wells til Shaw.

Og han treffer dem godt i hjertet.

De beste motbøkene

Overkompenseringen etter noen måneders nødvendig bloggbegrensning fortsetter.

Selv om historien ikke går i sirkler, gjentar den seg med utsøkt presisjon når det dukker opp en bestselger som - like sensasjonelt hver gang - avslører at kristen tro ikke bare er - for å si det mildt - direkte ufornuftig, men (hold dere fast) feil og farlig.

Dermed er det grunn til å være like fornøyd hver gang det kommer en ny Da Vinci koden eller The God Delusion. De fremprovoserer spennende analyser på ulike nivåer og fagfelt.

Men det tar gjerne tre trinn før de når toppen.

Trinn 1 skytes ofte ut fra hoften. Etter få måneder er de første motbøkene ute, korte og preget av hastverk. Stort sett er de direkte kopier av blogger eller engasjerte debattinnlegg i diskusjonsfora. Når de ikke er lettere bearbeidede foredragsmanus.

Dette er lettlest populærstoff for et allment publikum. Det er disse som omtales - noen ganger utilslørt spydig - i media ("Motbokindustrien blomstrer", "Hopper på Da Vinci-bølgen", "Livredde for Dawkins"), når debatten er fersk.

Selv om enkelte av bøkene kan være nyttige å stikke hodet innom, og stort sett er mindre overfladiske enn utgangspunktet (noe annet ville vært godt gjort), er det ingen grunn til å stanse der. Enten man nå lar seg overbevise av første runde med motbøker eller synes (i hvert fall sier) at de er latterlige greier som bare ytterligere avslører hvor hjerne- og hjerteløs kirken/disse religiøse/kristne/troshodene er.

For raketten begynner først å få høyde med andre trinn.

Vi befinner oss nå et par år etter sensasjonsbøkene og overskriftene. Motbøkene er lengre og dypere, for ikke å si mindre emosjonelle. Forfatterne har løftet seg over terrenget. De tar seg tid til å sikte. Bøkene kommer fra - eller er bygget på - solid faglig grunn, enten vi snakker teologi, historie, vitenskap eller filosofi.

At de fortsatt er skrevet for et bredt publikum, men kanskje ikke den jevne Se og Hør-leser, gjør dem ikke mindre leseverdige. Disse bøkene får sjelden omtale i media. For dette er gårsdagens debatt. Det er to år siden blasfemianklager og bokbål, eller rettere sagt medias håp om dette.

Dermed går også tredje trinn upåaktet hen. For etter tre år begynner stoffet å nå akademika. Analyser av religionskritikken i bøkene er blitt pensum på høyskoler og universitet. I stedet for (som Dawkins antok i sin visdom) at kristne får høre at bøkene ikke må røres siden de avgjort er Satans verk, risikerer studenter som ikke leser The God Delusion dårlig karakter ved kristne høyskoler.

Hva er så de beste kodeknekkerne?

Når vi snakker Da Vinci-koden er det spesielt tre som skiller seg ut. At de alle tilhører omtalte andre trinn, tyder nok mest på at Dan Brown er for enkel å besvare og ikke faglig interessant på universitetsnivå. Dermed har han så vidt meg bekjent så langt kun blitt omtalt i fotnoter i pensumstoff.

Vi har for det første The Da Vinci Hoax: Exposing the Errors in The Da Vinci Code av Carl E. Olson og Sandra Miesel. Her går to katolikker gjennom feil og mangler (eller noen av dem, det er umulig å dekke over alle) hos Brown. God og grundig, ganske glimrende i grunn.

En annen og (vil noen si) mer nøytral er Truth and Fiction in The Da Vinci Code: A Historian Reveals What We Really Know about Jesus, Mary Magdalene, and Constantine, skrevet av en fair og agnostisk Bart D. Ehrman. 

Muligens var det fordi denne solgte såpass godt at tekstforskeren Ehrman i etterkant ble bestselger med kristen- og bibelkritisk populærvitenskap, godt backet opp av mindre fair og mer tabloide ytringer som "Jesus feilsitert".

Konklusjonene er de samme som hos Olson og Miesel. Da Vinci-koden holder verken vann eller mål. Den i det hele tatt både synker og bommer.

På norsk anbefales Den ukjente Jesus av Oskar Skarsaune. Boken er skrevet av en av Norges fremste kirkehistorikere som med glitrende penn analyserer både Brown, Hellig Blod Hellig Gral (boken Brown bygget det meste på) og påstander som at Jesus skal være begravet i Kashmir.

Skulle noen være interessert i mine tanker om temaet, er det forsatt ikke forbudt å se etter andre og utvidete utgave av Da Vinci dekodet. Første utgave var levert mest som en skisse (og tilhørte som sådan første trinn nevnt over), men ble antatt som den var, til forfatterens bestyrtelse. (Jeg klaget min nød og fikk to uker på meg til å gjøre den gryteklar. Det ble noen lange kvelder.)

Andre utgaven er bearbeidet ytterligere, i tillegg til ett nytt kapittel og en helt omskrevet FAQ. Dermed kan den ha karret seg opp til trinn to.

Det mangler heller ikke motbøker til Dawkins og andre nye ateister.

På norsk finnes vel fortsatt kun min Svar Skyldig, som også tilhører dette mye omtalte andre trinn.

På engelsk finnes derimot... mangt.

Holder vi oss unna trinn 1 (selv om McGraths korte The Dawkins Delusions? ikke er halvgærn), er det etterhvert kommet en serie gode bøker.

Skulle jeg velge bare tre, er det vanskelig å komme utenom Is God A Delusion? A Reply to Religion's Cultured Despisers av Eric Reitan. Boken er en sterk, klar og informert religionsfilosofisk gjennomgang skrevet av en (hvis noen var i tvil) oppegående fagmann. Vi snakker ikke her om postmoderne polemikk som hos Eagleton, men om en som analyserer nyateisters argumenter mot gudstro og legger fram flere for.

Begrepet "Cultured Despisers" er for øvrig hentet fra Schleiermacher, mannen som har fått skylden for å kickstarte liberalteologien på 1800-tallet, men som Reitan et godt stykke på vei rehabiliterer fra atskillig foraktfull omtale

Selv om Reitan i motsetning til Ehrman ikke er agostiker, stikker han ikke akkurat sine innvendinger mot bibelkonservative kjepphester under en skjeppe. Sagt på en annen måte er det ikke ved TV-predikantenes universiteter han er filosofiprofessor i Oklahoma. Han ville nok heller ikke fått tillitsverv i Kr.f.

Vårt katolske, eller rettere anglokatolske, innslag på dette feltet er Against Atheism: Why Dawkins, Hitchens, and Harris Are Fundamentally Wrong av Ian S. Markham. Selv om boka er i korteste laget (under 200 sier), får Markham satt fingeren på en serie utfordringer hos de nye ateistene. Ikke minst at de muligens ikke er ateistiske nok. Deres kristenkulturelle (eller hva man skal kalle det) ateisme virker underlig overfladisk i forhold til Nietzsches noe mindre blåøyde optimisme overfor prosjektet å etablere moral og sannhet i et gudstomt univers.

Vi kommer også vanskelig utenom en av mine favorittprofesorer, Gregory E. Ganssles A Reasonable God: Engaging the New Face of Atheism. Den er ikke like sprudlende som hans Thinking About God: First Steps in Philosophy, kanskje fordi han så forbilledlig søker å lene seg så langt tilbake som vel mulig, og enda litt til, i samtalen.

Ganssle driver kort sagt ikke triumfalistisk påvisning av feil og mangler, men nøster forsiktig opp i kontroverser og krassheter.

Det vil nok uansett provosere noen at en så fredelig og fornuftig fyr likevel lander på at en kristen virkelighetsforklaring er den mest rasjonelle.

Som antydet vokser bokberget på feltet stadig. Ikke minst ser jeg fram til Peter Hitchens' (ja, broren) The Rage Against God: How Atheism Led Me to Faith som kommer i mai.

Noen andre bøker som fortjener omtale:

- A Sceptic's Guide to Atheism: God is Not Dead av Peter S. Williams

- Atheist Delusions: The Christian Revolution and Its Fashionable Enemies, David Bentley Hart.

- God Is Great, God Is Good: Why Believing in God Is Reasonable & Responsible, redigert av William Lane Craig og Chad Meister.
 
Vi kommer garantert tilbake til flere.

Aktiv trusforsvarar?

Begrepsbruk er ikke lett, eller ihvertfall ikke entydig. Det er vel en erfaring som jeg deler med opptil flere som har prøvd seg på å bruke et begrep.

Dermed er det kanskje ikke annet å vente når dagens Vårt Land i et ellers stort sett bra oppslag om tro, tvil og intelligens og slik, beskriver den inn til nylig kristne astronomen Øystein Elgarøy som en tidligere "aktiv trusforsvarar".

Uten å skryte på meg for mye (muligens til en forandring), er jeg vel ikke av de som låner færrest ører til feltet. Jeg har til og med holdt noen hundre foredrag om alt fra Da Vinci-koden til Tro og vitenskap. De seneste årene har jeg også hatt gleden av å bli brukt som timelærer i det som på fint kalles apologetikk på en høyskole ikke langt fra Det kongelige slott.

Med forbehold om at jeg likevel ikke har fulgt med i timen, kan jeg altså ikke se at Øystein har bidratt noe spesielt med noe som normalt kan kalles for aktivt trosforsvar. Det betyr ikke at han ikke har gjort en viss innsats. De seneste par tre årene har han sannelig velvillig stilt opp i en paneldebatt her og en artikkel der, for ikke å si ett intervju eller to, om tro og vitenskap.

Men så vidt jeg har snappet opp, har dette stort sett ikke handlet om mer enn å stå på at det ikke finnes noen nødvendige motsetninger mellom tro og vitenskap, og at universet i tillegg er så storslagent og tilsynelatende fininnstilt at det godt kan tenkes at det finnes noe bak. Det virker vel på meg også som om han har gjort dette primært fordi han ble spurt av andre som var nysgjerrige på hva en professor mente om noe slik.

Slik jeg har oppfattet dette, har han imidlertid som "liberal kristen" (hva nå det er) ligget nær det som på ikke helt godt norsk kalles for en fideistisk tilnærming til troen. Altså at man i stedet for å basere den på gode grunner, bare velger å tro, og mer bygger på en blanding av tradisjon, oppdragelse og følelser (uten at det trenger å være noe automatisk dumt i noe av det).

Og sikkert også på at man (i det minste i en periode) ikke ser gode grunner til å la være.

Selv om fideisme er en posisjon som svært oppegående personer kan ha, som den amerikanske skeptikerpioneren Martin Garder, er det lettere uforståelig for meg hvordan noen med et slik ståsted (enten man nå som Gardner er seg den bevisst eller ei) kan oppfattes som en som står for noe spesielt aktivt trosforsvar.

Hadde kommentaren i Vårt Land handlet om folk som f.eks. William Lane Craig, C.S. Lewis, Oskar Skarsaune, Stefan Gustavsson, Espen Ottesen eller undertegnede (uten spesielle sammenligninger for øvrig), kunne jeg forstått merkelappen.

Nå har nok ikke avisen helt suget dette fra eget bryst. Så vidt jeg forstår er informasjonen basert på et oppslag i Fri Tanke om kristenforsvareren som ble ateist.

Nå er det selvsagt helt naturlig at Fri Tanke bruker en slik overskrift. Det er ikke feil å kalle alle som står fram i det offentlige rom på vegne av sin tro som kristenforsvarere, uavhengig av om man leverer noen spesielt gode grunner for å ha denne troen eller ei (og det er vel lov uansett å mistenke FT for å være lettere programforpliktet til å oppfatte alle argumenter i den retning som heller labre).

Men hvordan klarer Vårt Land å forvandle det litt nøytrale uttrykket kristenforsvarer til det mer ambisiøse og engasjerte aktiv trusforsvarar? Noe som fort fører tankene i retning av det mer eller mindre ladete uttrykket apologet. Altså en som lettere energisk og iherdig over mange år i bøker, artikler, foredrag, blogger og løpende debatter forsvarer et ståsted med presumptivt gode argumenter.

Nå kan dette selvsagt som nevnt handle om at jeg har sovet i timen. Muligens sitter avisen på kunnskap som jeg mangler. Muligens definerer man aktivt trosforsvar på en annen måte enn meg.

Men jeg sitter altså igjen med et spørsmål om man her kan ha vært litt vel kjappe med å tolke et oppslag i Fri Tanke. Altså opptrådt såpass lite intelligent at det gir vann på mølla til danske forskere og andre som mener at intelligens og gudstro går omtrent like godt sammen som Titanic og isfjell.

Jeg bare spør, aktiv trusforsvarar som jeg er.