Ateismekritikk - en teaser

Jeg kommer tilbake til Erik Thorstensen bok Ateismekritikk. Om reduksjonisme, religion og samfunn om noen dager.

I mens kan interesserte høre på et lanseringsintervju på (igjen) NRK.

Mitt inntrykk etter å ha lest femten sider?

Thorstensen er knakende god på å analysere nye ateisters bevisste og ubevisste premisser og hvor de fører hen, for ikke å si deres heller enøyde påstander om rasjonalitet, politikk og moral.

Og ikke minst påpeke deres dårlige eller oftere manglende argumenter for eget ståsted.

Han er ikke så god når han beveger seg utenfor eget kompetanseområde, som når han skriver om gudsbevis eller lar være å imøtegå bastante myter om f.eks. vitenskapshistorien.

Men, altså, mer senere. Dette er bare en teaser.

Del 7: Viser evolusjonen at Jesus kom for sent?

I serien der kreasjonister og nye ateister går hånd i hånd, er vi fremme ved påstanden om at

Siden evolusjonslæren forteller oss at det fantes mennesker flere hundre tusen år før Jesus, kan vi ikke tro på evolusjon eller ikke på Gud.

En av dem som stadig siteres på dette er Christopher Hitchens, ofte hentet fra Douglas Wilson-debatten jeg har hatt på DVD i noen år.

Som så mange nyateistiske innspill ble det imidlertid aldri formulert som et argument med premisser og konklusjoner.

Kanskje det forventes at vi skal ta det til oss som en mystisk opplevelse?

Eller krever det hva Dawkins kaller for økt bevissthet for at vi skal se at dette er en form for avgjørende poeng i en eller annen debatt?

Hva er det så Hitchens faktisk sier? 

Kort sagt (og han sier det ikke mye lenger i debattene jeg har hørt) er det at vi har vært på kloden i 100 000 år eller noe slik, mens man for å være kristen må tro at mennesket sultet og sørget, slet og strevde, opplevde krig og katastrofer i 98 000 år før Gud tenkte at det var på tide å gjøre noe.

Og da ved at den beste måten var menneskeofring i en av de mindre utdannede delene av Midtøsten.

Ikke la oss henvende oss til kinesere, for eksempel, et sted hvor folk kan lese og studere bevis og ha en sivilisasjon. La oss gå til ørkenen og ha en ny åpenbaring der. Dette er tøv. Ingen tenkende person kan tro noe slik.

Konklusjonen er altså klar. Den eneste lille detaljen som savnes er altså begrunnelsen for hvorfor dette er tøv.

Kort sagt er det ikke enkelt å vite hvordan man skal argumentere mot noe som ikke er et argument.

Hitchens er som så ofte bedre på standup enn syllogismer. Men i stedet for å konkurrere med nye ateister i retorikk, mystiske opplevelser og høyere bevissthet, skal vi gjøre noe så avleggs som å være rasjonelle.

Hva er mulige premisser om dette skulle formuleres som et argument? Setter vi opp noen forslag, ser vi at det ikke akkurat mangler underforståtte premisser som altså verken fremlegges eller forsvares.

Premiss 1: Hvis Gud eksisterer vil han ønske å redde menneskeheten så tidlig som mulig

Premiss 2: Hvis Gud eksisterer vil han ikke at menneskeheten skal leve i lidelse og nød

Premiss 3: Hvis Gud eksisterer og vil redde menneskeheten, vil han gjøre det på et sted der mange har høy utdannelse og kritisk sans

Premiss 4: Hvis Gud eksisterer driver han ikke med menneskeofring

Premiss 5: Gud grep inn først etter 98 000 år

Premiss 6: Menneskeheten levde mesteparten av denne tiden i stor nød og fattigdom

Premiss 7: Gud grep inn i et område med lite utdannelse

Premiss 8: Gud reddet oss ved menneskeofring

Konklusjon: Siden premiss 5-7 viser at premiss 1-4 svikter, kan ingen tenkende person tro på Gud.

Hadde Hitchens selv satt opp dette argumentet, måtte han ha forsvart hvert enkelt ledd. Forsøker vi å gjøre det, ser vi imidlertid at det ikke er så enkelt.

Dette viser igjen hvor stor forskjellen kan være mellom nyateistisk retorikk og realiteter hvis vi forsøker oss på en rasjonell og vitenskapelig tilnærming.

For det første er det mulig å snu regnestykket i premiss 1 og 5 på hodet. For hvorfor skal vi regne dette etter antall år, og ikke etter antall mennesker?

Hvis det skulle finnes en Gud som har en slags langsiktig plan og ønsker at flest mulig skal få anledning til fellesskap med ham (som vel er et klart kristent premiss), er det ikke urimelig å tenke at tidspunktet for å gjøre noe, var når forholdene begynte å ligge til rette.

For det andre ser vi allerede der at premiss 7 svikter.

Nettopp koblingen av den hellenistiske kulturen med den romerske organiseringen gjorde at storskala kommunikasjon og idéspredning for alvor ble mulig i Europa og middelhavslandene - samt langs handelsveiene østover.

Kristen tro hadde dårligere vekstvilkår blant analfabeter på landet (altså hos det som på latin kalles for paganus, hedningene), enn blant intellektuelle i storbyene.

Veksten var forøvrig sterkest i middelklassen, slik sosiologen Rodney Stark argumenterer godt for i The Rise of Christianity.

Uansett er det altså slik at kristen tro fikk fotfeste nettopp i den hellenistiske kulturen som på mange måter fant opp logikken. Hadde Hitchens kunnet sin historie ville han sett at ingen tidligere kulturer hadde flere med kritisk sans.

Likevel fikk altså kristen tro god respons gjennom århundrene også hos mange vel bevandret i aristotelisk logikk.

Nettopp fordi kristne oppfattet Gud og gudstro som noe rasjonelt, er det ikke overraskende at logikken var blant fagfeltene som ble mest utviklet gjennom middelalderen.

For det tredje svikter vekten av premiss 1 og 5 fordi menneskeheten holdt en noenlunde lav og stabil størrelse inntil jordbruksrevolusjonen og bysamfunnene begynte å vokse fram.

Det er riktig at vi langs en tidsakse ser at antall år før Kristus er (enkelt sagt) 98 % av menneskehetens varighet, men det er langt viktigere at minst 98 % av alle som har levd eller vil komme til å leve er etter Jesu tid.

Det er kort sagt lettere å tro på en Gud som er mer opptatt av mennesker enn av tid.

For det fjerde er premiss 2 problematisk, som vist noen ganger i diskusjoner om det ondes problem.

Kort sagt er det slik at om noen vil bruke det ondes problem til å vise at det er logisk umulig at Gud kan eksistere, må man vise at det ikke er mulig at det kan finnes grunner til at Gud tillater lidelse.

For det femte er premiss 6 problematisk om man skal tro sosialantropologene.

Siden Hitchens som vanlig ikke viser til forskning, men bygger på populære forestillinger kjenner han ikke til faglige vurderinger om at nettopp jakt- og samlersamfunnet i forhistorisk tid var det opprinnelige velstandssamfunnet.

Marshall Sahlin tok allerede i 1966 et oppgjør med tanken om at fortidens samfunn balanserte på kanten av sultedøden og generelt strevde med å overleve. Tvert i mot argumentere han og senere analyser for at tilgangen av vilt og vekster var så stort at man kan ha brukt mindre tid per uke på å finne og tilberede mat enn hva vi gjør i dag.

Selv om det er mulig å se svakheter i deler av Sahlins argumentasjon og datagrunnlag, er det bred enighet blant sosialantropologer i at han hadde viktige poenger (se f.eks.her).

For det sjette svikter premiss 8, hvis det er kristen tro vi diskuterer. For der er poenget ikke at Gud ofret et menneske, men at han ofret seg selv. Det handler om en absolutt og stedfortredende kjærlighet, ikke om hvilken biologisk art som ofres. Og offeret blir heller ikke liggende igjen som en taper.

I stedet viser Gud også sin makt over døden, ved å reise opp Jesus fra de døde.

Selvsagt ville Hitchens ha benektet alt dette og krevd mer argumentasjon for å tro på noe slik. Saken er imidlertid ikke hvorvidt han selv trodde dette var sant.Den er tvert i mot at hvis han mente å bruke dette premisset i et argument, rammer det ikke kristen tro.

Nå blir uansett denne type vurderinger vi her gjør av Hitchens argumentasjon fort parodiske, ettersom det han driver med altså ikke er vitenskap eller logikk.

Det er kreativt men ganske spesielt å tro at en argumentasjon for eller mot Guds eksistens eller om Jesus er verdens frelser, kan avgjøres ut fra kalendere og geografi.

Setter vi det likevel opp som et argument, ser vi at det ikke på noen måte viser at tenkende mennesker ikke kan tro både på evolusjon og Gud.

Hvis et slikt argument viser noe, er det nok heller at det ikke bør fremsettes av tenkende mennesker.

(Bloggartikkelen bygger forøvrig på kapittel 5.9 i Svar på tiltale)

Om, men lite men

Hvis noen lurer på hvorfor det har vært noen manglende prikker over i-ene, eller i det hele tatt i-er på Dekodet i det seneste, så er det altså fordi prikker og i'er har vært opptatt enkelte andre steder, fra artikler i alt fra Hedningesamfunnets gjenoppståtte blad til Dagen, St. Olav og Agenda 3:16, for ikke å si arbeid med en og annen bok, foredrag, debatt og intervju.

Og slik går no dagan, eller i hvert fall kveldan.

Siden det nærmer seg påske og lettere velfortjent rekreasjon i New York, kan vi legge ut linker til en del av stoffet som altså denne gang er (her er det bare å holde seg fast) ... religiøst.

Om det finnes noe moralsk som gudstroende kan gjøre, men ikke ateister - Dagen og Damaris Kulturvinduet.

Om at kirken har skylden også for skiføret i påsken - St. Oav 2/2012 - side 27.

Om en samtaledebatt på Blindern om ateisme og kristendom - Korsets Seier.

Om Gud og guder, for ikke å si om engler og engler i Agenda 3:16.

Om en Bjørn Are Davidsen i IMI-kirkens pastorblog i forkant av et helgeseminar i Stavanger (13.-14.april).

Aquinas og astrologi

Selv skal jeg ikke dømme om hvem som vant debatten mellom Craig og Hitchens, men det er nok noe overdrevent å hevde at Hitchens har spesielt mye fakta eller filosofi på sin side.

Som når han hevder at Thomas Aquinas drev med astrologi.

I beste fall skyldes det en ren feiltagelse fordi man i middelalderen ikke hadde helt samme begrepsbruk som oss. Siden ord som astrologi og astronomi kunne bli brukt litt om hverandre, risikerer moderne lesere å la seg lure.

Saken blir imidlertid ikke bedre hvis kjennskapen til Aquinas er basert på sitatsurfing på beste nyateistmanér.

Men hvis vi mener (som vi uten videre kan anta at Hitchens gjorde) spådommer og personlighetsanalyser basert på planeter og stjerners posisjon, er det null og nada tvil om at Aquinas (forøvrig i likhet med Augustin, Luther og andre ikke helt betydningsløse tenkere) tok sterk og klar avstand.

Og det handler ikke bare om at dette i følge Aquinas og Augustin kan gjøre at vi forføres av mindre hyggelige åndsmakter, selv om holdningen vanskelig kan misforstås når de betegner noe som demonisk.

La oss derfor se nærmere på avsnittet i Summa Theologica om Whether divination by the stars is unlawful?

Now one makes use of a vain and false opinion if, by observing the stars, one desires to foreknow the future that cannot be forecast by their means. Wherefore we must consider what things can be foreknown by observing the stars: and it is evident that those things which happen of necessity can be foreknown by this mean,: even so astrologers forecast a future eclipse.

However, with regard to the foreknowledge of future events acquired by observing the stars there have been various opinions. For some have stated that the stars signify rather than cause the things foretold by means of their observation. But this is an unreasonable statement: since every corporeal sign is either the effect of that for which it stands (thus smoke signifies fire whereby it is caused), or it proceeds from the same cause, so that by signifying the cause, in consequence it signifies the effect (thus a rainbow is sometimes a sign of fair weather, in so far as its cause is the cause of fair weather).  

Now it cannot be said that the dispositions and movements of the heavenly bodies are the effect of future events; nor again can they be ascribed to some common higher cause of a corporeal nature, although they are referable to a common higher cause, which is divine providence. On the contrary the appointment of the movements and positions of the heavenly bodies by divine providence is on a different principle from the appointment of the occurrence of future contingencies, because the former are appointed on a principle of necessity, so that they always occur in the same way, whereas the latter are appointed on a principle of contingency, so that the manner of their occurrence is variable.

Consequently it is impossible to acquire foreknowledge of the future from an observation of the stars, except in so far as effects can be foreknown from their causes.

Kortere sagt kan vi spå om solformørkelser siden disse er "nødvendige hendelser" gitt solen, månens og jordens lovmessige bevegelser, selv om man ikke alltid tenkte rett om hvilke årsaker som faktisk skapte hvilke effekter (f.eks. knyttet til vær og tørke).

I motsetning til dette er ikke historiske hendelser og personlige lovmessige (Aquinas støttet ikke determinisme), men "tilfeldige" (kontingente), uanett hvor mye vi måtte bli påvirket av astrologer, folkemening eller andre som måtte finne på å rope fra hustakene eller hviske oss i øret.

Det er likevel lett å spå at nye ateister ikke vil lese Aquinas mer nøye før neste debatt.

Ennå ikke kristen? Diskuter med en ny ateist.

Uten å gå i lengden, bredden og dybden, for ikke å si høyden, må jeg innrømme at det rykker i en og annen smilemuskel når jeg leser blurbet for DVD'en fra debatten mellom (ikke lenger helt) Enfant Terrible Christopher Hitchens og om mulig enda mindre debattskye William Lane Craig .

This two-DVD set captures every moment of the debate (documented by 10 cameras). Bonus features include the pre-debate press conference, a question-and-answer session, and interviews with Hitchens and Craig. Does God Exist is a vital resource for anyone who doubts the Christian faith-or seeks convincing evidence to defend it.

Om ikke annet antyder det muligens hvilket lykketreff det var for Dawkins' omdømme at han takket nei til å debattere Craig (som han pussig nok ikke syntes engang å ha hørt om da han skrev The God Delusion).

DVD'en er ved siden av mye annet garantert en interessant stemningsrapport fra et evenement der Hitchens' retoriske sjarm ikke... helt nådde en vitenskapsorientert filosof til knærne.

Og behørig bestilt.

Krever paven arrestert

Richard Dawkins og Christopher Hitchens støtter initativet til Geoffrey Robertson and Mark Stephens om å arrestere paven for forbrytelser mot menneskeheten.

Dawkins og Hitchens hevder paven har gjort seg skyldig i forbrytelser mot menneskeheten fordi han angivelig har holdt flere overgrep i Den katolske kirken skjult for omverden.

- Dette er en mann som instinktivt forsøker å skjule en skandale og tie ofrene til stillhet når noen av hans prester blir tatt med buksene nede, sier Dawkins til The Times.

Og selv om slike oppslag som så ofte skyldes et spørsmål fra pressen, denne gang om hva Dawkins syntes om initiativet, har han ikke akkurat motsatt seg det. Eller bidratt til å dempe gemyttene med sine seneste utspill om Ratzinger is the Perfect Pope som ble berørt i kommentarne til et tidligere innlegg på Dekodet.

Mye tyder likevel på at det er duket for et nytt nyateistisk PR-show. Så får vi se om gjengen denne gangen innser at de bygger på feilinformasjon og fordreielser.

Ihvertfall hvis vi snakker om sakene som media har trukket fram, som saken The Times nevner.

The Pope was embroiled in new controversy this weekend over a letter he signed arguing that the “good of the universal church” should be considered against the defrocking of an American priest who committed sex offences against two boys. It was dated 1985, when he was in charge of the Congregation for the Doctrine of the Faith, which deals with sex abuse cases.

Altså kortslutninger, misforståelser og elendig journalistisk håndtverk som det fremgår her (med konkretisering her) basert på en heller nitid gjennomgang her.

I artikkelen trekker også Nettavisen fram det de ser som de virkelige alvorlige sakene knyttett til paven.

Det har den siste tiden blitt rettet en rekke anklager mot paven, der det hevdes at han har trenert avsettelsen av prester som skal ha begått overgrep.

Den mest alvorlige saken er trolig den rung [sic] pastor Lawrence Murphy som var anklaget for å ha forgrepet seg seksuelt på 200 barn da han tjenestegjorde på en katolsk skole for døve i Wisconsin i tidsrommet 1950 til 1974.

I 1996 skal en erkebiskop ha varslet Vatikanet om Murphy og anmodet om at pastoren ble fratatt sitt prestedømme.

Men kardinal Ratzinger skal ha nektet å igangsette en kirkerettslig sak mot presten. Murphy var fortsatt pastor da han døde i 1998.

Hvis dette er den verste saken har paven lite å frykte. Jeg tviler likevel på at Nettavisen tar seg bryet med å lese denne som vi nevnte for noen dager siden.

Eller å dementere at

I 2001 skal Ratzinger ha sendt ut et brev om at enhver som brøt taushetsplikten rundt overgrepssaker risikerte å bli kastet ut av kirken.

Men andre kan tipses om Oddvar Mois gjennomgang av ulike sider ved disse mediemytene på Verdidebatt.

Beklager omfanget av koblingsvirksomhet her, men det hører gjerne med når temaet er sex.

De beste motbøkene

Overkompenseringen etter noen måneders nødvendig bloggbegrensning fortsetter.

Selv om historien ikke går i sirkler, gjentar den seg med utsøkt presisjon når det dukker opp en bestselger som - like sensasjonelt hver gang - avslører at kristen tro ikke bare er - for å si det mildt - direkte ufornuftig, men (hold dere fast) feil og farlig.

Dermed er det grunn til å være like fornøyd hver gang det kommer en ny Da Vinci koden eller The God Delusion. De fremprovoserer spennende analyser på ulike nivåer og fagfelt.

Men det tar gjerne tre trinn før de når toppen.

Trinn 1 skytes ofte ut fra hoften. Etter få måneder er de første motbøkene ute, korte og preget av hastverk. Stort sett er de direkte kopier av blogger eller engasjerte debattinnlegg i diskusjonsfora. Når de ikke er lettere bearbeidede foredragsmanus.

Dette er lettlest populærstoff for et allment publikum. Det er disse som omtales - noen ganger utilslørt spydig - i media ("Motbokindustrien blomstrer", "Hopper på Da Vinci-bølgen", "Livredde for Dawkins"), når debatten er fersk.

Selv om enkelte av bøkene kan være nyttige å stikke hodet innom, og stort sett er mindre overfladiske enn utgangspunktet (noe annet ville vært godt gjort), er det ingen grunn til å stanse der. Enten man nå lar seg overbevise av første runde med motbøker eller synes (i hvert fall sier) at de er latterlige greier som bare ytterligere avslører hvor hjerne- og hjerteløs kirken/disse religiøse/kristne/troshodene er.

For raketten begynner først å få høyde med andre trinn.

Vi befinner oss nå et par år etter sensasjonsbøkene og overskriftene. Motbøkene er lengre og dypere, for ikke å si mindre emosjonelle. Forfatterne har løftet seg over terrenget. De tar seg tid til å sikte. Bøkene kommer fra - eller er bygget på - solid faglig grunn, enten vi snakker teologi, historie, vitenskap eller filosofi.

At de fortsatt er skrevet for et bredt publikum, men kanskje ikke den jevne Se og Hør-leser, gjør dem ikke mindre leseverdige. Disse bøkene får sjelden omtale i media. For dette er gårsdagens debatt. Det er to år siden blasfemianklager og bokbål, eller rettere sagt medias håp om dette.

Dermed går også tredje trinn upåaktet hen. For etter tre år begynner stoffet å nå akademika. Analyser av religionskritikken i bøkene er blitt pensum på høyskoler og universitet. I stedet for (som Dawkins antok i sin visdom) at kristne får høre at bøkene ikke må røres siden de avgjort er Satans verk, risikerer studenter som ikke leser The God Delusion dårlig karakter ved kristne høyskoler.

Hva er så de beste kodeknekkerne?

Når vi snakker Da Vinci-koden er det spesielt tre som skiller seg ut. At de alle tilhører omtalte andre trinn, tyder nok mest på at Dan Brown er for enkel å besvare og ikke faglig interessant på universitetsnivå. Dermed har han så vidt meg bekjent så langt kun blitt omtalt i fotnoter i pensumstoff.

Vi har for det første The Da Vinci Hoax: Exposing the Errors in The Da Vinci Code av Carl E. Olson og Sandra Miesel. Her går to katolikker gjennom feil og mangler (eller noen av dem, det er umulig å dekke over alle) hos Brown. God og grundig, ganske glimrende i grunn.

En annen og (vil noen si) mer nøytral er Truth and Fiction in The Da Vinci Code: A Historian Reveals What We Really Know about Jesus, Mary Magdalene, and Constantine, skrevet av en fair og agnostisk Bart D. Ehrman. 

Muligens var det fordi denne solgte såpass godt at tekstforskeren Ehrman i etterkant ble bestselger med kristen- og bibelkritisk populærvitenskap, godt backet opp av mindre fair og mer tabloide ytringer som "Jesus feilsitert".

Konklusjonene er de samme som hos Olson og Miesel. Da Vinci-koden holder verken vann eller mål. Den i det hele tatt både synker og bommer.

På norsk anbefales Den ukjente Jesus av Oskar Skarsaune. Boken er skrevet av en av Norges fremste kirkehistorikere som med glitrende penn analyserer både Brown, Hellig Blod Hellig Gral (boken Brown bygget det meste på) og påstander som at Jesus skal være begravet i Kashmir.

Skulle noen være interessert i mine tanker om temaet, er det forsatt ikke forbudt å se etter andre og utvidete utgave av Da Vinci dekodet. Første utgave var levert mest som en skisse (og tilhørte som sådan første trinn nevnt over), men ble antatt som den var, til forfatterens bestyrtelse. (Jeg klaget min nød og fikk to uker på meg til å gjøre den gryteklar. Det ble noen lange kvelder.)

Andre utgaven er bearbeidet ytterligere, i tillegg til ett nytt kapittel og en helt omskrevet FAQ. Dermed kan den ha karret seg opp til trinn to.

Det mangler heller ikke motbøker til Dawkins og andre nye ateister.

På norsk finnes vel fortsatt kun min Svar Skyldig, som også tilhører dette mye omtalte andre trinn.

På engelsk finnes derimot... mangt.

Holder vi oss unna trinn 1 (selv om McGraths korte The Dawkins Delusions? ikke er halvgærn), er det etterhvert kommet en serie gode bøker.

Skulle jeg velge bare tre, er det vanskelig å komme utenom Is God A Delusion? A Reply to Religion's Cultured Despisers av Eric Reitan. Boken er en sterk, klar og informert religionsfilosofisk gjennomgang skrevet av en (hvis noen var i tvil) oppegående fagmann. Vi snakker ikke her om postmoderne polemikk som hos Eagleton, men om en som analyserer nyateisters argumenter mot gudstro og legger fram flere for.

Begrepet "Cultured Despisers" er for øvrig hentet fra Schleiermacher, mannen som har fått skylden for å kickstarte liberalteologien på 1800-tallet, men som Reitan et godt stykke på vei rehabiliterer fra atskillig foraktfull omtale

Selv om Reitan i motsetning til Ehrman ikke er agostiker, stikker han ikke akkurat sine innvendinger mot bibelkonservative kjepphester under en skjeppe. Sagt på en annen måte er det ikke ved TV-predikantenes universiteter han er filosofiprofessor i Oklahoma. Han ville nok heller ikke fått tillitsverv i Kr.f.

Vårt katolske, eller rettere anglokatolske, innslag på dette feltet er Against Atheism: Why Dawkins, Hitchens, and Harris Are Fundamentally Wrong av Ian S. Markham. Selv om boka er i korteste laget (under 200 sier), får Markham satt fingeren på en serie utfordringer hos de nye ateistene. Ikke minst at de muligens ikke er ateistiske nok. Deres kristenkulturelle (eller hva man skal kalle det) ateisme virker underlig overfladisk i forhold til Nietzsches noe mindre blåøyde optimisme overfor prosjektet å etablere moral og sannhet i et gudstomt univers.

Vi kommer også vanskelig utenom en av mine favorittprofesorer, Gregory E. Ganssles A Reasonable God: Engaging the New Face of Atheism. Den er ikke like sprudlende som hans Thinking About God: First Steps in Philosophy, kanskje fordi han så forbilledlig søker å lene seg så langt tilbake som vel mulig, og enda litt til, i samtalen.

Ganssle driver kort sagt ikke triumfalistisk påvisning av feil og mangler, men nøster forsiktig opp i kontroverser og krassheter.

Det vil nok uansett provosere noen at en så fredelig og fornuftig fyr likevel lander på at en kristen virkelighetsforklaring er den mest rasjonelle.

Som antydet vokser bokberget på feltet stadig. Ikke minst ser jeg fram til Peter Hitchens' (ja, broren) The Rage Against God: How Atheism Led Me to Faith som kommer i mai.

Noen andre bøker som fortjener omtale:

- A Sceptic's Guide to Atheism: God is Not Dead av Peter S. Williams

- Atheist Delusions: The Christian Revolution and Its Fashionable Enemies, David Bentley Hart.

- God Is Great, God Is Good: Why Believing in God Is Reasonable & Responsible, redigert av William Lane Craig og Chad Meister.
 
Vi kommer garantert tilbake til flere.

Dawkins for forakt og mobbing

Det kan bare regnes som overtro å mene at Dawkins ikke kan ta den lenger ut i vekkelseskampanjene mot gudstroende og andre gærninger. Og at han i dette skulle ha noe ønske om å satse på å bli mer rasjonell og empirisk.

I stedet opptrår han stadig oftere som en karikatur av en jesuitt, muligens slik nye ateister oppfatter disse. Når Dawkins nå gjør seg til talsmann for å bekjempe religion ved forakt og mobbing, er det liten tvil om at hensikten helliger middelet.

Ihvertfall blant venner i eget debattforum, i en kommentar til en ikke uventet kompromissløs artikkel av Jerry Coyne om det kriminelle i å koble tro og vitenskap.

I think we should probably abandon the irremediably religious precisely because that is what they are – irremediable. I am more interested in the fence-sitters who haven't really considered the question very long or very carefully. And I think that they are likely to be swayed by a display of naked contempt. Nobody likes to be laughed at. Nobody wants to be the butt of contempt.

You might say that two can play at that game. Suppose the religious start treating us with naked contempt, how would we like it? I think the answer is that there is a real asymmetry here. We have so much more to be contemptuous about! And we are so much better at it. We have scathingly witty spokesmen of the calibre of Christopher Hitchens and Sam Harris. Who have the faith-heads got, by comparison? Ann Coulter is about as good as it gets. We can't lose!

If you can bear to listen to him, take, as an example of a typical faith-head trying to be contemptuous, David Bentley Hart, whose radio interview happened to be posted here at the same time as Jerry's article.

Listen to the stumbling, droning inarticulacy, the abysmal lack of anything approaching wit or intelligence. Imagine this yammering fumblewit coming up against Christopher Hitchens, or Dan Dennett, or PZ Myers – doesn't it make your mouth water?

I emphatically don’t mean we should use foul-mouthed rants. Nor should we raise our voices and shout at them: let’s have no D’Souzereignty here. Instead, what we need is sarcastic, cutting wit. A good model might be Peter Medawar, who would never dream of shouting, but instead quietly wielded the rapier. Look, for instance, at almost any sentence in his magnificent review of Teilhard de Chardin’s pretentious Phenomenon of Man. It is reprinted in Pluto’s Republic or you can find it here:-
http://www.cscs.umich.edu/~crshalizi/Medawar/phenomenon-of-man.html

Maybe I'm wrong. I'm only thinking aloud, among friends. Is it gloves off time? Or should we continue to go along with the appeasers and be all nice and cuddly, like Eugenie and the National Academy?

Selv om han i kledelig ydmykhet har noen fraser om at han kan ta feil, er holdningen ikke til å misforstå.

Gjerdesitterne skal vinnes ved forakt overfor all religion og gudstro. De skal mobbes ned på rette siden. Hanskene skal av, dette er kamp på tørre nevene.

Og dette er fryktelig lett, siden "troshodene" mangler det meste av munn og mæle, for ikke å si humør og humor. Slike egenskaper er utelukkende noe så avansert og artikulerende som ateister satt opp med. Antagelig er det grunnen til at Hitchens lekende lett kneblet Craig i en debatt nylig.

Kort sagt synliggjør nettopp Dawkins hvor ille det er når noen blir et troshode.

Dermed er spørsmålet hvilket parti som er først ute i valgkampen med å gjeninnføre jesuittparagrafen.