Forbuden frukt

I regntiden er det vanskelig å tenne brannfakler, men det forhindrer ikke at enkelte forsøker.

Martin Lagerholm lar seg i hvert fall ikke skremme i Svenska Dagbladet. Han starter med noen anslag av oppgjør med alle som koketterer med å omfavne popkunsten, underforstått på bekostning av Kunst med stor K.

Är det i dessa tider av gränslös fördragsamhet med det skamliga, och i ett kulturklimat som tenderar att omvandla vilket skit som helst till guld, över huvud taget möjligt att ägna sig åt äreräddningar? Går det längre att uppröra sin omgivning med förbjudna läsfrukter och andra ”guilty pleasures”? 

Spørsmålet er rimelig godt stilt, og bidrar til ett og annet stikk i min kunsteriske samvittighet, enten vi snakker om tidbruk eller støtte av talenter. Likevel er det ikke til å komme forbi at jeg har atskillig empiri på at det fortsatt går an å sjokkere med forbudne frukter fra tegneserier, TV-serier og tangenttraktører.

Har vi inte nått den punkt där det snarare är Kallimachos än Kalle Anka, Timon av Athen snarare än Tintin, som är i behov av upprättelse?

Utvilsomt er Donald og etterhvert Tintin, samt andre rimelig selgende serier, blitt såpass mainstream at det ikke akkurat gir kulturell kred å tilkjennegi sin fascinasjon for historiene (eller i hvertfall for de som er laget av noenlunde oppegående tegnere og fortellere).

På den annen siden sitter det nok fortsatt litt inne å vedgå at jeg har tilbrakt deler av ferien med forbudne frukter som Aristoteles og Aquinas. Og aldri har lest en side av Larsson eller Knausgård.

Utmanar man inte offentlighetens tolerans för det avvikande i högre grad genom att stolt tillkännage att man läser Racine på originalspråk än att man ogenerat bejakar konsumtionen av pornografi, hopplöst pretentiös symfonirock från 70-talet, undermåliga amerikanska sitcoms eller hötorgskonst? Laissez faire! Everything goes!

Vel, fortsatt sjokkerer symforocken i enkelte kretser. Noen kaller den til og med håpløs pretensiøs.

Men visst finns det ännu anledning att principfast försvara ett och annat mot spridda angrepp. En inom litteraturvetenskapen och den gängse kritiken länge försmådd genre, science fiction, behöver vid det här laget kanske inte längre äreräddas, men i något högre grad uppmärksammas för sina ofta fantasifulla och hänförande motiv. Ett bra exempel på detta är Doris Lessings ”Canopus i Argo”, en ”social science fiction” i fem delar, och med framsynta titlar som ”Giftermålen mellan zonerna tre, fyra och fem” och ”De känslosamma agenterna i imperiet Volyen”.

Så avgjort. Selv om jeg har opplevd at enkelte SF-fans kan riste på hodet over at jeg leser noe så lowbrow som Peter Hamiltons monstermaster. Eller at litteraturkritikere forelsker seg i Doris Lessing.

Likevel må jeg nok tilstå noen forsøk på å lese omtalte verk. Jeg er av de jevne SF-leserne som ikke akkurat jublet over den første av disse bøkene for vel 30 år siden. For de minner litt vel ofte, stort sett hele veien, mer om parodi enn om SF.

Lessing bruker ikke science fiction, hun misbruker.

Nå betyr ikke det at alt som skrives av SF er stor litteratur. Det er noen lysår mellom gullkornene der som i andre sjangere. Lessings tabbe er imidlertid at hun er mindre interessert i fantastiske fortellinger enn i å formidle - til dels overtydelige - politiske, moralske og religiøse kjepphester.

Bøker blir sjelden bedre av forfattere som ikke behersker sjangeren. Lessing har dessverre ikke forstått at god SF (TM) må være storslagen, gripende, tankesprengende og/eller intenst spennende. Det holder ikke å snakke om planeter og galakser, fremtid og sivilisasjoner. Vi må teleporteres ut av hverdag og vanetenkning.

Men kjenner leserne ikke sjangeren, kan det være noen lar seg bedra til å tro at Lessing løfter SF over i et "ekte" litterært univers. Kanskje er det forklaringen på at Lessing går bedre hjem hos politisk engasjerte litteraturanmeldere, enn hos de som er glad i SF.

Dermed forblir forfattere som Dan Simmons, Ian M. Banks eller Neal Stephenson sjelden mer enn guilty pleasures for noe så skammelig som SF-fans.

Lagerholm skal ha noen rakettrinn med ros for innledningen og innfallsvinkelen. Men valget mellom Doris og Donald er ikke... veldig vanskelig.

Takk til Per Chr. Jorgensen for tips.

Friendship

Etter gårsdagens/nattens konsert på Rockefeller med Junipher Greene er bare én konklusjon mulig.

Bandet må snares nomineres til Fredsprisen for varme vibber, hårete intensjoner og lyrisk innsikt i vennskap.

Frendship my friend is a matter of thought
It's a wonderfull thing that cannot be bought

Mye tyder dessverre på at Nobelkomitéen verken har lært seg teksten utenat eller lever etter den.

Vi får likevel krysse fingrene for at medlemmene tenker seg om neste gang de prøver å kjøpe vennskap.

Fordømmelsene

Køen er lang, men Times OnLine leder så langt.

It is certainly true that his energy and aspirations have dazzled many of his supporters. Sadly, it seems they have so bedazzled the Norwegians that they can no longer separate hopes from achievement. The achievements of all previous winners have been diminished.

Forklaringen

Endelig er det noen som avslører Frimurerne, for førtiniende gang.

— Denne boken er mitt oppgjør med et system som jeg mener er farlig for Norge. Jeg kan ikke bevise det, men vet at det foregår masse kameraderi, sier Aase til A-magasinet.

Men etter dagens avgjørelse er beviset klart.

Hvem skulle trodd at både Jagland og Obama er frimurere?

Fredprisen.

Hva er raskeste måten å bli svensk statsborger?

Mindre intelligent

Det kan være mange årsaker til, og beveggrunner bak, at noen får Nobelprisen. Uansett er det ikke slik at klarsyn i mikroskopet er noen garanti for gangsyn i det daglige. Empiriske studier antyder at også nobelprisvinnere er mennesker.

Dermed anbefales noen kommentarer etter at James Watson, som sammen med Francis Crick fikk prisen i 1962 for sitt arbeid med å beskrive DNA, hevdet at afrikanere er mindre intelligente enn europeere. Som altså ikke bare er et kulturelt tabu i våre dager, men noe som er heller mindre intelligent sagt. Ikke minst fordi det minner om strømninger vi burde vært kvitt for et par generasjoner siden.

Det er dermed bare å klikke seg inn på Bedes Journal og Den tvilsomme humanist. Noen av mine tanker i farten finnes her.

Kristenfundamentalisten Gore

Dagens ukeslutt inneholdt ikke bare viktige debatter som om poker burde bli OL-gren, men også mer perifere som hvorvidt fredsprisen ble utdelt til rett person.

Heldigvis slapp man til Frederic Hauge mot Erling Fossen, slik at debatten kunne få den riktige bredden. Den eneste vi savnet for å få frem nyansene, var Torstein Dahle.

Fossen var som vanlig ikke helt uvillig til å åpne slusene. Man kan ha mange grunner til å reagere på at Al Gore får fredprisen, og til å synes det tross alt ikke er helt halvgærnt. For Fossen var dette imidlertid et tragisk og farlig valg. Ikke nok med at Gore brente av mye drivstoff på å fly verden over med sitt lysbildeshow om ikke å brenne av for mye drivstoff. Nei, Gore stod for noe langt verre. Han var intet mindre enn kristen. Og siden han tok sin tro på alvor, var han kristenfundamentalist.

Og da snakker vi virkelig om en fare for verden. Alle vet at dette er den virkelig store trusselen. Dokubildet til venstre blir bare blåbær mot hva Gores gutter egentlig planlegger. Vi tenker da ikke minst på deres intense lobby for å fremskynde Armageddon gjennom støtte til Israel. De sper gjerne på selv med noen atombomber om andre skulle nøle. Det var derfor Gore gikk så hardt inn for krigen i Irak og siden har forsvart den så iherdig.

I USA er dette en svært utbredt, toneangivende og teokratisk gruppe som hater konstitusjonen. De viser i det hele tatt religionenes sanne ansikt, selv om kristenfundamentalistene selvsagt er de verste av alle. Slike ting er godt dokumentert av research-racere som Harris, Dawkins, Hitchens, Dennett og resten av HDHD-foreningen. Islamister og Al-Qaida blir bare smågutter i sammenligning. Takke seg til Krekar.

Vi får bare håpe at fredprisen gjør kristenfundamentalisten Gore såpass positivt innstilt til Norge at han starter endetiden noe lenger sør. Og venter til etter desember.

"Praktisk talt ikke kristne nobelprisvinnere"

Jeg kan ikke love at det blir siste gang jeg sender en vennlig takk til at Den tvilsomme humanist er kommet bedre i gang med bloggingen etter høstferien enn enkelte andre, spesielt ikke når temaene er såpass interessante som ateismen og det totalitære.

Bakgrunnen er Arnfinns henvisning til at

Et av de mest drøvtygde angrepene på ateisme og humanisme er forsøket på å anskueliggjøre en årsakssammenheng mellom Hitlers, Stalins og Maos uhyrligheter og deres (angivelige) ateisme. Per Bjørnar Grande byr på en mild variant i en artikkel hos Minerva. Minervas egen Jan Arild Snoen leverer et heller kontant svar til Grande.

Siden jeg har skrevet en del om temaer som kobling mellom "ateisme" (hva nå det er) og Stalin (til en viss grad dette, hva det nå er) og Hitler (ikke i det hele tatt) andre steder, skal jeg ikke berøre det spørsmålet her og nå. Anledningen byr seg nok i massevis senere.

Til gjengjeld er en av setningene til Snoen for god til ikke å nevnes blant mye vi eventuelt kan dekode (be afraid - very afraid) senere. Den klinger som følger

Det finnes praktisk talt ikke kristne nobelprisvinnere.

Snoen ser ut til å bruke dette som tegn på at ekstraordinær og prisverdig innsats, intelligens og/eller kunstnerisk talent - ikke i særlig grad kan knyttes til kristen tro, snarere tvert om. I følge Snoen er det dermed slik at de kan leve

tilsynelatende gode og kreative liv uten religion, og er vel knapt et lett bytte for kommunisme eller fascisme. De kristne massene i Tyskland og Italia var derimot nettopp et slikt lett bytte.

Det blir selvsagt krampaktig å liste opp navn (andre som liker sånt får ta den jobben), men i forbifarten klarer ikke mine ustyrlige fingre å unngå å nevne så ulike typer som Jimmy Carter, Martin Luther King, Moder Theresa, Sigrid Undset, Henri Dunant, Desmond Tutu, Dag Hammarskjöld, Lech Walesa, Nathan Söderblom og Aleksander Solsjenitsyn.

Kanskje ikke av de ... minst betydelige personer i det tyvende århundre?

Oppdatert 21.10.07: Følg meningsutvekslingen mellom Davidsen og Snoen om dette og annet i kommentarfeltet til hans bloggartikkel, etter at jeg gratulerte ham med "årets minst skeptiske blog".