Ja, TV-seriene kunne bli mørkere

Ikke uventet fortsetter fremstillingen av middelalderen på mørkest mulige måte i nyere dramatiseringer. Men kan det virkelig bli verre enn normalen de seneste 40 årene, der prester i filmer og serier veksler mellom psykopater og snikmordere, manipulatorer og moralister, svindlere og forførere, eller bare infantile og naive?

Så avgjort.

I følge en av de beste bloggene for tiden, historiestudenten Spencer Alexander McDaniels Tales of Times Forgotten, er det mye å gå på - og stadig nye påfunn om hva man drev med i middelalderen.

I storserien Vikings (fra ... History Channel) lærer vi at kirken på 800-tallet korsfestet frafalne og kjettere. I realiteten var dette en romersk praksis som ble forbudt av keiser Konstantin i 337 og aldri tatt opp igjen, ikke minst fordi kristne oppfattet det som fryktelig og blasfemisk å ta livet av noen på samme måte som romerne hadde gjort med Jesus.  

Forestillingen er altså ikke akkurat basert på kilder.

Mye tyder på at TV-produsenten har IS i bakhodet, noe som gjelder flere jeg har møtt når de snakker om middelalderen.

Det betyr ikke at middelalderen var Friends. Selvsagt er det ingen tvil om at kjettere kunne bli brent (særlig etter 1200-tallet), men det skjedde langt sjeldnere enn mange tror, slik McDaniels understreker (og han er ikke akkurat ansatt av Vatikanet), spesielt i forhold til hvor utbredt heresi var.

Especially when compared to the number of people who held heretical beliefs, the number of people who were actually executed for heresy was remarkably small.

Det forhindrer ikke at mørket tar helt over i Cursed, en så dårlig serie at den slaktes selv i Dagbladet og VG, for mer enn antikirkelig krøll og klisjeer):

Heller ikke Spencer Alexander McDaniel er imponert. 

Every single Christian character in the show is portrayed as an unimaginably evil monster with no capacity for human compassion or mercy whatsoever. Father Cardin, the leader of the Red Paladins, repeatedly deplores mercy, characterizing it as a weakness that is incompatible with faith in God. The Red Paladins are described by the main character Gawain as so evil that the only way to deal with them is by killing them all.

Og dette er ikke en liten og tilfeldig utbrytergruppe som synes paven er for pasifistisk.   

The show also repeatedly emphasizes that the Red Paladins aren’t just some small rogue faction of unusually fanatical zealots; instead, they are portrayed as a massive, highly organized army who are supported wholeheartedly by the church and who take their orders directly from the Pope himself, who is portrayed as even more fanatical and despicable than Father Cardin.

Kristne er kort sagt det verste som finnes på denne kloden, om vi ser bort fra enkelte virus. 

There’s no nuance, no qualification, no complexity, and no humanity in the show’s portrayal of Christians; the unambiguous message of the show is that all Christians—or at least all Catholics—are inherently genocidal monsters and that the world will not be safe until they have been exterminated».

Det et likevel ingen grunn til å tro at serien vil bli stanset for å spre hatefulle holdninger.

Er Norge et kristent land?

Når Minerva slipper neste nummer 7. juni er temaet kirken og politikk og Gud og keiser og kristne verdier og sånn. Altså temaer der alle forholder seg nøytralt og uberørt av følelser. 

I den forbindelse ble en del muligens ikke helt tilfeldige personer stilt to spørsmål som skulle besvares på 900 tegn: 

I følge Norsk Monitor er det i Norge nå 39 prosent som ikke tror på Gud, mens 37 prosent gjør det:
1. Hva legger du i at et land er ”kristent”?
2. Hvordan passer denne betegnelsen på Norge i dag?

Siden jeg var blant de utvalgte og tidligere har hevdet relativt glef refsende at Norge ikke er et kristent land, ble det for kjedelig å dra samme konklusjon. Når jeg i farten leste "900 tegn" som "900 ord", ble første svar også noen hundre smuler for langt.

I hvert fall for media jeg selv har plagsomt lite kontroll over. 

Men der er du ikke nå. Dermed legges ut det første jeg sendte Minerva, lett ompusset for blogg, selv om også 900 ord er alt for kort og andpustent for et slik tema.

Norge - et kristent land?

Selvsagt kan ikke et land ha et livssyn. Selv ikke Jotunheimen tror på jotner. Men innbyggerne har bærende forestillinger og verdier, premisser og praksis. Uten at de alltid bygger på bevisste livssyn.

Når vi kaller et land muslimsk, tenker vi ofte på tettheten av moskéer, forbud mot svinekjøtt og fredager som helligdag. Men når slutter landet å være muslimsk? Straks det er flere hinduister? 

 Når de bruker mer tid på cricket enn Koranen?

Eller sitter det i ryggmargen, med røtter som ikke så lett rives opp? Forstår vi muslimske grunnverdier bedre enn det forslitte kristne grunnverdier? Selv om Knut Arild Hareides ikke helt uten glimt i øyet forklarer at de er «verdiene som til en hver tid er KrFs politikk». 

For dette handler ikke bare om menneskeverd, nestekjærlighet og forvaltersansvar, men om et bredt spekter av ideer som fikk spesielt dype røtter og god vekst i et kristent jordsmonn.

Skandinavia på 1800-tallet var et mangfold av avholdsgrupper, vekkelsesretninger, målrørsler og arbeiderlag. Mye hadde en kristen motivasjon, ikke minst i kjølvannet av Hans Nilsen Hauge. 

For Max Weber var den protestantiske arbeidsetikken grunnlaget for vestens velstand. Andre har pekt på svakheter i hans arbeid, og at linjene må trekkes lenger tilbake. For vi forstår Europa dårlig om vi starter med opplysningstiden.

Middelalderens brudd med antikkens negative syn på arbeid bidro til en forbedringskultur med en rivende utvikling fra 1000-tallet. Vi fikk vekselbruk og vendeplog, møller i hver landsby, briller, universiteter, laug, bedre verktøy, våpen, seilskip, handelshus og så videre. 

I følge en historisk analyse fra Universitetet i København var mye båret frem av munker som trolig ga 

videre sine kulturelle verdier, basert på European Values Study, ettersom europeiske regioner med flere cistercienserklostre også i dag er regioner som verdsetter flid og nøysomhet. 

I den forstand er avkristning ikke at andelen samboere vokser eller at det blir færre som tror på Gud eller KrF. Den handler om troverdighet og bærekraft i byggende impulser. I Europa ble egne og andres ideer koblet på meningsfulle og motiverende måter, filtrert, forankret og videreutviklet i kristen tenkning. 

Hvor fundamental denne arven er, antydes når Pascal Bruckner i et intervju i Fri Tanke (se også Bård Larsens omtale av hans bok Botferdighetens Tyranni) svarer på hvorfor verken pluralisme eller kritisk tenkning fikk grobunn i Kina.

Kristendommen la grunnlaget for kritisk tenkning i Vesten, da kristne ble oppfordret til selvransakelse, til selv å ta ansvar og vurdere egne synder. Frankrike har likevel en annen forståelse av sekularisering enn den anglo-saksiske. I tre århundrer kjempet vi mot en mektig og brutal kirke, og ateismen har en blodig fortid gjennom revolusjon og vold mot geistlighet og aristokrati. Men da de første muslimene ankom Frankrike, ble de av mange møtt av en tenkning om særbehandling, fordi de var en minoritetsreligion.

Å være kristen i denne forstand handler ikke om «omvendelse» eller «dogmer», men om premisser som er blitt kulturelle selvfølgeligheter. 

Så selvfølgelige at de i dag forsvares på tvers av mange livssyn. 

Så grunnleggende at de noen ganger høres ut som en spøk, eller det lyder sjåvinistisk å antyde at de har noe å gjøre med kristen tro og tanke. 

Som at universet er skapt verdifullt og verken er en illusjon eller noe negativt vi må søke å unnslippe. Som at det er godt å arbeide, selv om det er i vårt ansikts sved. Som at det ikke bare er politiske vedtak at vi har plikter og iboende rettigheter.

For vi snakker ikke om en nødvendig historisk utvikling, som en hegeliansk verdensånd. Det var ingen automatikk i fremveksten av en kirkerett som skulle skape gjennombruddet for romerretten i middelalderen. Eller i rettsstater der loven er lik for alle og ingen kan ta den i egne hender, der personlig skyld og ansvar er et strafferettslig anliggende.

Eller fornuftsbaserte lover og en naturrett som også kan begrunne når en krig er rettferdig. 

Noe som fikk en så sentral muslimsk tenker som Ibn Rush til å kommentere på 1100-tallet at i kristne byer har de ikke tidløse lover (Sharia), men bestemmer ut fra hva som er «mest nyttig til en hver tid» (Remi Brague, The Legend of The Middle Ages (University of Chicago Press, 2009), side 123).

Et prinsipielt skille mellom kirke og stat er heller ikke selvinnlysende - eller en skole som handler om mer enn å lære tekster utenat. 

Ikke alle kulturer dyrker kunst og musikk like intenst. Ikke alle fremmer en allmennkultur, fremfor en klanskultur. Ikke alle omfavnet boktrykkerkunsten like ivrig, selv om det ikke manglet sensurorganer.

Eller ser tvangsekteskap og æresdrap på kvinner som lovstridige overgrep, som det var i Norge i høymiddelalderen.

Jürgen Habermas siteres ofte på at tanken om «egalitær universalisme» kommer fra den jødiske rettferdighetstanken og det kristne kjærlighetsidealet (Religion and rationality, Polity press 2002, side 149).

Han hevder at den rett og slett har vært en drivkraft i kampen for likeverd, menneskerettigheter og demokrati. Ikke bare som forløper eller katalysator, men som grunnleggende kraft og premissgiver.

Denne arven har, uten fundamentale endringer, vært gjenstand for stadige kritiske gjenoppdagelser og omfortolkninger. Den dag i dag finnes det ikke noe alternativ til den. Å hevde noe annet et postmoderne rør.

Samtidig som Habermas vet at det ikke går en ubrutt linje fra NT til FN, og at kirkene har et noe blandet rulleblad når det kommer til moderne rettigheter.

Vel så grunnleggende er troen på en rasjonell lovgiver utenfor naturen. Tenkere fra Augustin til Aquinas, fra Roger til Francis Bacon, argumenterte dermed for at naturprosessene er lovmessige og at vi - som skapt i Guds bilde - kan tenke Guds tanker etter ham. Albertus Magnus understreket at naturlige hendelser må forstås ut fra immanente lover. 

Naturfilosofi og naturvitenskap har mange røtter, men var stort sett forbeholdt spesielt interesserte før den europeiske syntesen der et rasjonelt prosjekt fikk bærekraft ved universitetene fra 1100-tallet.

For igjen å sitere Habermas har det vært mer en avhengighet enn en konflikt mellom tro og vitenskap. Han ser kristen gudstro som avgjørende for fremveksten av vår tro på muligheten og verdien av objektiv rasjonalitet.

For historikeren Edward Grant lar opplysningstiden seg knapt forestille uten middelalderens tenkere som oppfattet fornuften som avgjørende viktig (God and reason in the Middle Ages, Cambridge University press 2001, side 8-9).

Kristne opplysningsfilosofer som Locke står i en lang tradisjon som handler om mer enn freden i Westfalen, maktpolitikk, grusomheter, intoleranse og dårskap.

Heller ikke fremskrittstanken er en selvfølge. Den er tvert i mot unaturlig, en kulturell mutasjon knyttet til troen på reelle mål bak historien. Historien er lineær, den går ikke i ring eller handler om en forgangen gullalder. 

Augustin koblet på 400-tallet i Gudsstaten den jødiske tanken om en hellig og nødvendig historisk utvikling med den greske om naturlig vekst, og formulerte begrepet ”menneskehetens utdannelse” gjennom ulike stadier. 

Spørsmålet er hvor opptatt vi ville vært av fremskritt og forbedring uten denne type impulser.

Muligens er det enda mindre selvfølgelig å gå fra en skam-/æreskultur, til en skyld-/tilgivelseskultur. Vi kan vedgå feil, uten å tape ansikt. Idealet er ikke å gjenopprette æren, men å be om tilgivelse. 

Skriftestolen har gjort selvkritikk stuerent. At dette i noen politiske tradisjoner kan nærme seg det selvpiskende eller gi ekstra ammunisjon til æreskulturer som ikke vil vedgå egne feil, gjør ikke idealet mindre forbilledlig eller tilsier at det alltid er blitt fulgt. 

Når slutter et land å være kristent? 

Kanskje når slike verdier ikke lenger er så selvfølgelige at det vekker irritasjon å plassere dem i en bred kristen tradisjon. 

Norge er ikke bare et kristent land. Norge er et dypt kristent land.

Ikke intelligent å tro at religiøs tro skyldes lavere intelligens

I noen grupper sparker man nok inn ganske så åpne dører når Nettavisen slår opp at Religiøse er dummere enn ikke-troende siden altså "Ny forskning tyder på at det er en klar sammenheng mellom religiøsitet og intelligens".

Nå er dette en påstand som dukker opp ganske jevnlig og jeg kommenterte den i noen aviser i 2008. Kort sagt er det vel slik, som det også indirekte fremgår om man leser lenger enn overskrift og ingress i Nettavisen, at dette ikke stemmer eller at det ihvertfall ikke er noen nødvendig årsakssammenheng.

Den klare konklusjonen er i stedet at det kan være mange grunner til slike resultater og at det mest intelligente ikke er å tenke at religiøs tro er forårsaket av lavere intelligens.

I den grad det stemmer at religiøse (hva nå det er) har lavere intelligens (hva nå det er) enn "ikke-religiøse" (hva nå det er) nevnes noen mulige grunner i artikkelen.

For det første at intelligente tenker mer selv (eller annerledes) og i mindre grad aksepterer religiøse dogmer og sosial påvirkning.

For det andre at smarte ikke aksepterer teorier som ikke har gjennomgått empiriske tester eller som de oppfatter som ulogiske. Noe som forøvrig sjelden blir fulgt opp med spørsmål om deres kunnskapssyn (er det f.eks. smart å tenke at naturvitenskap kan si noe endelig om fenomener utenfor naturen) eller logiske vurderinger (er de smarte nok til å gjengi f.eks. ett eneste seriøst gudsargument rett?).

For det tredje at intelligens kan være et substitutt for det religion kan tilby ved at det kan øke egen mestring, trygghet og selvbeherskelse.
  
Min erfaring fra kristne sammenhenger er at det også kan skyldes forhold som at

1. Kristen forkynnelse i mange år har appellert mest til hjertet, til følelser og opplevelser.
2. Kristen praksis ofte har appellert mer til svake og forsømte grupper enn sterke og vellykkede (fra Frelsesarmeen til misjonærer og karismatikere).
3. Mytene om Kirkens kamp mot naturvitenskap og kunnskap har pussig nok ikke økt dens appell hos intelligente - det har  heller ikke de reelle tilfellene av kristnes motstand mot naturvitenskapelige konklusjoner.
4. Det å bytte standpunkt krever selvstendighet og dermed muligens intelligens og mange som er blitt ateister kommer fra et kristent miljø

Så er det sikkert flere grunner, men jeg mener å ha sett en interessant endring på 1) og at 3) begynner å dempes, så får vi se om dette kan ha en effekt om femti år.

Dette er mulige forklaringer hvis det faktisk er slik at religiøs tro er korrelert med lavere intelligens, noe som altså godt mulig ikke er tilfelle slik statistikeren William Briggs argumenterer godt for.  

Siden han åpner noe polemisk håper jeg mange vil gå hans statistiske påstander nøye etter i sømmene.

A lovely, but not at all unexpected conceit, held firmly by a certain sort of atheist, is that he has based his non-belief on his superior intelligence. He quotes, “A fool says in his heart there is a God.” He reads only those sources which confirm and conform to his view and eschews those which do not. And he isn’t shy about telling you how dumb it is not to believe as he does.

But consider: nearly all the greatest, best, highest, most beautiful minds that ever existed were theists. Aristotle anybody? Newton? Bach? Confucius? Meiji? The list is endless. Why, even Barack Obama is one. Of course, most people were and still are theists of one sort or another. It is only in the Twentieth and Twenty-First Centuries where atheism picked up steam. Why?

Et av Briggs hovedpoenger er at man må ta hensyn til historien, til når og hvor undersøkelsene er gjort.

If one is to study the association between intelligence and religious belief it is clear that one must account for history. The year 1928 is not the same as 1978 particularly in countries like Vietnam, where in 1928 many theists lived, but where in 1978 they have mostly disappeared. This is if we define theist as one who publicly checks “Believer” on a survey, a survey the government would soon learn about. A government which would in 1978 not take it kindly to discover it had a believer in its midst.

Siden man i liten grad gjør dette blir undersøkelsen vanskelig å forholde seg til, om ikke umulig.

Accepting the data as is, a tremendous mistake, we learn that for IQs around 100, percent atheism runs from near 0% to over 80%. Meaning, of course, IQ has little to say about percent atheism when IQs are around 100, which is defined as the mean. The USA, incidentally, has IQ 98.5 and percent atheism 10.5%.

Pussig nok er landene med lavest IQ og færrest ateister stort sett svært fattige og med data fra en generasjon eller to siden.

The bottom IQs, and also lowest percent atheists, belong to Cameroon, Central African Rep, Congo, Ethiopia, Mozambique, Sierra Leone, Gambia, Senegal, Zimbabwe, Guinea, Haiti, Liberia. You get the idea; many from the 1960s and 1970s, some earlier. Fair to compare Africa to modern Europe?

Det er kort sagt sjelden å se undersøkelser med større sprik, enten vi snakker om metoder, definisjoner, representativitet, kjønn eller alder.  

Zuckerman cobbled together over sixty studies. Their Table 1 shows that the mechanism to measure IQ was different in different locations. The proportion of males varied from unknown, to low, to 100%. The measures of religiosity differed at different locations. Religions were also hugely different (is it the same to believe in animism as Protestant Christianity?). The samples, particularly in developed countries, were college kids, but elsewhere more non-college and precollege people were used. The lowest sample size was 22, but most were a hundred or so, with one topping out at over 14 thousand. And we already mentioned the widely disparate years the samples were taken.

Det krever altså en ... spesiell form for intelligens å trekke store konklusjoner.

Data of every flavor was observed, data that should not be mixed without an idea of how to combine the uncertainty inherent in each study and in how, say, kinds of IQ measurements maps to other kinds of IQ measurements. In other words, data which should not be mixed, because nobody has any idea how to make these corrections.

Koblingen av undersøkelsene må kort sagt være gjort av religiøse.

Verken sprøyt eller spurv

Dessverre kan vi ikke skylde på en konspirasjon når som omtalt i går heller ikke det andre forsøket på 15 minutters berømmelse i Klassekampen kom inn.

I stedet skyldes det hele at debattredaktøren slapp til Johan E. Moan, fysikkprofessoren som startet årets debatt.
(Les videre her)

Ibsen oppfordrer til drap!

Vi følger opp gårsdagens sjokkerende nyhet om Dimmu Borgir med å trekke fram en annen brutal tekstforfatter, selv om han ikke har fått noen Spelmannspriser.
(Les videre her)

Dumme Birger?

Det er alltid et tegn på ett eller annet når noen oppdager at sortmetallband har (og her er det bare å holde på hatten og hodet) ... antikristne tekster.

Denne gang er er det KrF som er blitt gjort oppmerksomme på at Dimmu Borgir (vinner av tre Spellmannspriser) har en låt der det bes om å hogge hodet av hver kristen. At det bare tok 17 år fra teksten ble laget til reaksjonen kom, understreker hvor godt KrF følger med i tiden og timen.

KrF vil ha svar fra inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen om det er greit å true kristne med drap og voldtekt, så lenge det skjer i en sangtekst.

Nå tilhører nok dette en type spørsmål det er lettere å svare på enn andre.

Og så må tekster sees i sammenheng, slik enkelte forbilledlig påpeker.

Professor i religionsvitenskap Dag Øistein Endsjø ved Universitetet i Bergen påpeker at det ikke finnes etablerte grenser for hva som kan oppfattes som trakasserende ytringer i kunstens verden.

– Det er lov å si en del fæle ting, men det handler om hvordan man skal forstå ytringer i en kunstnerisk sammenheng. Her må domstolen og likestillingsombudet uttale seg. Det er også et spørsmål hvorvidt gruppen virkelig mener at det er en reell oppfordring til å voldta kristne, eller de opererer innenfor et slags eget kunstnerisk univers, sier han.

Selv om han verken antyder eller synes å ane sammenhengen.

Hva er det så man snakker om? Er teksten så ille?

Ja, den er faktisk det

Løft deres sverd til kamp, stol­te menn.
La mas­sa­ke­ren be­gyn­ne i dag.
Hogg hodet av hver kris­ten,
og vold­ta deres kvin­ner og barn.

Hvert kris­ten­kors du fin­ner skal du vende om.
Hver en byg­ning som bærer guds navn skal bren­ne.
Hver en kris­ten­manns grav skal vi skjen­de."

I det hele tatt bør man ikke følge oppfordringene fra den dette er lagt i munnen på: 

Jeg er Satans legemlige gjørelse
Jeg er din herre
Jeg er ondskapelsen
Jeg er antikrist

Å vise at antikrist er i mot kristne var ikke veldig på kollisjonskurs med teologien i Krf sist jeg sjekket.

Kunnskapselskende kunnskapshatere?

Ingen grunn til å beholde hatten på hodet når seneste nummer av Levende Historie har flere ganske så gode populærartikler om kristningen av Norgen.

Først ute er Synnøve Veinan Helleruds Håkons kamp der hun viser hvilke dilemmaer Håkon den Gode opplevde som kristen konge på 900-tallet i møte med sterke lokale høvdinger som holdt fast på fedrenes tro.

Mens senere kronikører  misbilliget at Håkon valgte politiske kompromisser som å delta i hedenske blot fremfor martyrdøden, ser Hellerud dette som et klokt valg.

Ved å gi etter for trønderne kan kong Håkon ikke bare ha reddet sitt eget skinn, men også på sikt bidratt til å fremme kristningen av landet. Det gir nemlig ikke mening å si at Håkon sviktet kristendommen til fordel for kongemakten, for kristendom og komgemakt var to sider av samme sak. For Håkon var kristningen av landet en uløselig del av et større prosjekt: å bygge opp et sterkt, organisert, kristen kongeriket, kort sagt å bringe Norge inn i framtida.

Hva slags fremtid snakker vi om?

Mye handler om oppveksten i Engand hos kong Adalstein (895-939). Håkon var sendt dit av sin far Harald Hårfagre, som ikke kan ha vært helt fremmed fra tanken om kristne konger - selv om kanskje tanken om politiske allianse nok sto sterkere.

Adalstein var ikke bare en dyktig kriger, strateg og alliansebygger. Som god kristen konge var han opptatt av kunnskap.

Adalstein hadde også flere utenlandske fystesønner til oppfostring ved hoffet sitt, som var kjent som et senter for lærdom. 

Møtet med England må ha gjort sterkt inntrykk.

Håkons opphold i England må ha vært som en tidsreise. Han kom fra den hedenske vikingtiden til den kristne middelalderen. Hårfagres Norge var et knippe høvdingdømmer samlet under én mann, et land uten byer, kirker og bøker og uten noen felles institusjoner. Kong Adalsteins England var noe helt annet.

Her møtte Håkon blomstrende handel, en utviklet kirkeorganisasjon, et velorganisert forsvar og skrevne lover. Han møtte også en konge som kunne omgi seg med mer pomp og prakt enn Hårfagre kunne drømme om, og et hoff som dyrket boklig lærdom.

Selv om det skulle et par hundre år før Norge var i nærheten av dette, ga oppholdet

Adalstein gir bok til Sankt Cuthbert

på en måte Håkon en mulighet til å se inn i framtida. Det vil si, han så et samfunn han gjerne ville gjenskape i Norge.

Nå klarte ikke Håkon dette, men hans tanker og lover påvirket landet i århundrer. Og han var mer avgjørende for kristningen enn det har vært vanlig å tenke.

Håkons kristningsverk her ofte blitt undervurdert, og i stedet har Olav Tryggvason og ikke minst Olav Haraldsson - "den hellige" - fått æren for å kristne landet. De for hardhendt fram og brukte tvang, og det kunne de gjøre fordi store deler av landet nå var kristent allerede. Da gikk det an å bruke makt overfor de siste, standhaftige hedningene. 

Nå kan man jo si mye om Olavene, men det er uansett flott at dette i stor grad følges opp i andre artikler, ikke minst frilansjounalisten Nina Krafts Myter for fall.

Åpningen slår an en tone Dekodet kan leve med.

Kristendommen ble innført ved slaget på Stiklestad i 1030. Kvitekrist seiret med sverd i hånd. Troen på Odin, Tor, Frøya og de andre gudene var allerede døende, og folk var rede for noe nytt. Og hedenskapen ble raskt utryddet i Norge.

Lærte du dette på skolen? Da er det på tide med en revisjon. For dette er enten feil, svært ufullstendig eller tvilsomt, mener moderne historikere og religionshistorikere.

Dette er lærerikt og forbilledlig stoff som viser hvor lett og hvor lenge myter kan feste seg.

Så er det ikke samme grunn til å ta av seg hatten når vi på en noe mindre ønskelig måte ser hvor vanskelig mytene er å bli kvitt eller hvor fort forhold kan misforstås. Dette handler mer bestemt om en spalte på side 33 der det refereres til en kommentar fra historikeren Gro Steinsland om at det var lite religionsblanding.

At Odin hengte seg i treet Yggdrasil for å få lære seg skrivekunsten, kan etter hennes mening ikke sammenlignes med da Adam og Eva spiste av Kunnskapens tre. I den gamle religionen var kunnskap utelukkende positivt, i en nye introduserte den arvesynden.

Talende nok kommer ingen oppfølgingsspørsmål om hvordan det likevel kan ha seg at det var det kristne England (altså ikke det hedenske Norge) som ikke bare var "kjent som et senter for lærdom", men som dyrket "boklig lærdom".

Til det sitter nok forestillingen om at kristne mislikte kunnskap for fast.

Noe som altså ga opphav til myter som at kristne ødela biblioteket i Aleksandria, Kirken forfulgte naturvitenskapsmenn gjennom historien og så videre.

I beste fall blir leserne stående igjen med det interessante inntrykket av kristne som kunnskapselskende kunnskapshatere.

Så kan vi sikkert diskutere andre sider ved sideoppslaget som hvor riktig det er at "kvinner fikk en svakere posisjon i samfunnet etter kristningen" fordi man ikke lenger hadde gudinner, "var blitt så sexfiendtlige" og så på kvinner som "'urene' under menstuasjon og etter barsel".

Det finnes alternative faglige syn eller nyanser på dette (se f.eks. her og her og her), men det er en annen diskusjon.

Der det som ellers er greit å like kunnskap.

Kryr av kristne

Siden Retriever tydeligvis har gode forbindelser til Sareptas krukke, er det bare å forsette å spre det glade budskap fra ymse avisers debattfora.

Som så ofte er Dagbladet av det ymseste slaget, så også 17.12.2000.  

Det kryr av kristne forfattere

Forfatteren Hanne Ørstavik står frem med et litt underlige syn i Magasinet 10.12. Hun sluttet å være kristen fordi hun begynte å «tenke selv» Hun hevder at«kristne temaer» som tilgivelse og synd er undertrykkende og ikke egner seg for litteraturen. Og at det derfor ikke finnes kristne forfattere.

Ikke rart at Magasinets intervjuer syntes overrasket, men kanskje uventet at Ørstavik ikke fikk flere motspørsmål. Med forbehold om at hun er misforstått, anbefales at den neste som intervjuer henne nevner Dostojevski, Solsjenitsyn, Undset og Fangen. For ikke å si T.S. Eliot, Graham Greene og G.K. Chesterton. Eller Tolkien, Lewis og Dick, for å gå til andre sjangre.

Eller nålevende norske forfattere som Oskar Stein Bjørlykke, Vera Henriksen og Tor Edvin Dahl. Listen blir fort lang. Det er ikke til å komme fra at vi her finner elementer som tilgivelse og nåde, og at dette mange ganger skildres ganske så frigjørende.

Selv om ikke leserbrevet bar mye bud om tilgivelse. 

Forfølgelsesvanvidd

I serien bøker som kan skape flere myter enn de tilbakeviser, er vi denne gangen kommet til Candida Moss' The Myth of Persecution: How Early Christians Invented a Story of Martyrdom.

 Oppskriften er enkel. Man bygger opp en armé av stråmenn for deretter elegant og modig å tenne flammekasteren.

Dermed kan vi lese i Salon om

“The Myth of Persecution”: Early Christians weren’t persecuted.

The Romans did not target, hunt or massacre Jesus' followers, says a historian of the early church

Leser vi videre ser vi at historikeren sier både dette og noe lettere motsatt. Men først starter hun altså med stråmennene.

Moss, professor of New Testament and early Christianity at the University of Notre Dame, challenges some of the most hallowed legends of the religion when she questions what she calls “the Sunday school narrative of a church of martyrs, of Christians huddled in catacombs out of fear, meeting in secret to avoid arrest and mercilessly thrown to lions merely for their religious beliefs.” None of that, she maintains, is true. 

Hva er det så hun faktisk mener er realiteten?

In the 300 years between the death of Jesus and the conversion of the Emperor Constantine, there were maybe 10 or 12 scattered years during which Christians were singled out for supression by Rome’s imperial authorities, and even then the enforcement of such initiatives was haphazard — lackadaisical in many regions, although harsh in others. “Christians were never,” Moss writes, “the victims of sustained, targeted persecution.”

Med andre ord er poenget ikke at det manglet forfølgelse, men at den dels ikke var vedvarende og dels ikke var fullt så målrettet som arméen av stråmenn vil ha det til, i følge henne.

Moss kommer likevel ikke unna det åpenbare faktum at kristne faktisk ble forfulgt, spesielt under Diokletian noen år før Konstantin vedtok at kristen tro skulle tolereres. Selv om hun også her har sin egen vri på det hele.

Moss also examines surviving Roman records. She notes that during the only concerted anti-Christian Roman campaign, under the emperor Diocletian between 303 and 306, Christians were expelled from public offices. Their churches, such as the one in Nicomedia, across the street from the imperial palace, were destroyed. Yet, as Moss points out, if the Christians were holding high offices in the first place and had built their church “in the emperor’s own front yard,” they could hardly have been in hiding away in catacombs before Diocletian issued his edicts against them.

Nei, det stemmer at man ikke gjemte seg i katakombene når man ikke ble forfulgt. På samme måte som det stemmer at man ble forfulgt når man ble det.

This is not to deny that some Christians were executed in horrible ways under conditions we’d consider grotesquely unjust. But it’s important, Moss explains, to distinguish between “persecution” and “prosecution.” The Romans had no desire to support a prison population, so capital punishment was common for many seemingly minor offenses; you could be sentenced to be beaten to death for writing a slanderous song.

Hvis dette er logikken, kan det være interessant å se hvordan hun oppfatter dødsdommer i middelalderen og senere, inntil det ble økonomi til å holde mange i fengsel.

Men ble så ikke kristne forfulgt fordi de var kristne? Jo, og nei.

Moss distinguishes between those cases in which Christians were prosecuted simply for being Christians and those in which they were condemned for engaging in what the Romans considered subversive or treasonous activity. Given the “everyday ideals and social structures” the Romans regarded as essential to the empire, such transgressions might include publicly denying the divine status of the emperor, rejecting military service or refusing to accept the authority of a court. In one of her most fascinating chapters, Moss tries to explain how baffling and annoying the Romans (for whom “pacifism didn’t exist as a concept”) found the Christians — when the Romans thought about them at all.

Moss innfører dermed det interessante skillet mellom å bli forfulgt for sin tro og for å ta konsekvensen av sin tro. Dette er en moderne subjektivistisk vinkling som gjør religion til en ren privataffære innenfor husets vegger. Den ville vært uforståelig for datidens kristne og er det for svært mange i dag.

Historien er som den alltid er blitt fortalt - det handler om å tilbe Kristus eller keiseren.

Christians wound up in Roman courts for any number of reasons, but when they got there, they were prone to announcing, as a believer named Liberian once did, “that he cannot be respectful to the emperor, that he can be respectful only to Christ.” Moss compares this to “modern defendants who say that they will not recognize the authority of the court or of the government, but recognize only the authority of God. For modern Americans, as for ancient Romans, this sounds either sinister or vaguely insane.”

Nei, saken er ikke om man vil "vise respekt" (hva nå det er), men om man vil tilbe keiseren som en gud ved siden av sin egen gud. Siden kristne ikke ville ære noen som helst gud, var det vanskelig.

På den annen siden har Moss rett i at en del ble i overkant ivrige etter å lide martyrdøden i en tid der hverdagen ikke alltid var så veldig trivelig, uansett. Selv om slikt blir i overkant anekdotisk.

It didn’t help that early Christians developed a passion for martyrdom. Suffering demonstrated both the piety of the martyr and the authenticity of the religion itself, and besides, it earned you an immediate, first-class seat in heaven. (Ordinary Christians had to wait for Judgment Day.) There were reports of fanatics deliberately seeking out the opportunity to die for their faith, including a mob that turned up at the door of a Roman official in Asia Minor, demanding to be martyred, only to be turned away when he couldn’t be bothered to oblige them.

Hvorfor skriver så Moss som hun gjør? Har hun noe motiv utover den nøytrale forsker?

Ja, Salon slipper katta ut av sekken mot slutten av omtalen. Ikke uventet handler dette om politiske perspektiver. Et mål med boken er å motvirke konservative kristne i dagens USA.

Today, polemicists continue to use the deeply ingrained belief in a persecuted — and therefore morally righteous — church as a political club to demonize their opponents. Moss sees a direct link between the valorization of martyrs and preposterous right-wing rhetoric about the “war on Christianity.” It’s a tactic that makes compromise impossible. “You cannot collaborate with someone who is persecuting you,” Moss astutely points out. “You have to defend yourself.

Dette forklarer ganske mye. For det er og blir en stråmann at kristne som kan sånn noenlunde litt historie mener det var en konstant forfølgelse i 300 år før Konstantin.

Kort sagt er det en falsk motsetning at det enten var konstant forfølgelse eller ikke forfølgelse i det hele tatt. Så er det da også uvant å møte noen som ikke mener at dette skjedde i rykk og napp og med tildels store geografiske forskjeller.

At noen har overdrevet forfølgelsene (det har skjedd og vil skje fremover) er ingen spesielt god unnskyldning for å fjerne dem fra historiebøkene.

På mange måter minner dette om hekseprosessene. Antallet som ble drept har gått fra påstander om 6 millioner til under én prosent av dette, perioden det foregikk var dels en annen (nesten ingen i middelalderen) og dels langt kortere - og det var store regionale forskjeller.

Vi kan likevel ikke se bort fra at det ville vakt noen ramaskrik om Moss hadde sagt at hekser ikke ble forfulgt.

Mystiske kulter, moral og andre skjellsord

For en som veksler mellom å leve i middelalderen og Middle Earth, for ikke å si Amazon og apper, hender det at man havner noen hundredeler på etterskudd med tidsskrifter.

Ett av dem jeg likevel leser med glede er Levende Historie som ofte har mer interessante og ikke minst mer faglig fundert stoff enn annet av populærhistorie i denne verdens kiosker.

Dermed var det ikke uten en viss nysgjerrighet at jeg nylig åpnet nr. 7/2011 med en forside om både tempelriddere, sfinxen og - ikke minst - om "HATET ETTER 1945 - Mystisk kult ville forsone Europa".

Hva slags mystisk kult var dette? Og hvorfor var den hatet etter 1945?

Dette må jo ha vært av en av de helt grufulle og glemte kulter siden jeg ikke selv kunne komme på noen.

En okkult naziretning som Himmler hadde startet i skjul?

En antisemittisk reaksjonær retning med røtter i ytterste høyre og knyttet til ekskommuniserte fransk-katolske krefter?

Slett ikke. Vi snakker om intet annet enn Oxfordbevegelsen.

Og det satt inn en svært så positiv sammenheng. De

 var blant dem som medvirket til å få slutt på "hatet som hadde revet Europa i filler", fra deres hovedkvarter i det heller storslagne hotellet Mountain House i Caux.

Akkurat her ble de første viktige skrittene tatt for å føre forhatte Tyskland, landet som hadde startet en krig som hadde lagt store deler av kontinentet i ruiner, tilbake i den europeiske fold. I løpet av det første tiåret etter 1945 fant tusenvis av mektige mennesker - statsministre, statsråder, kirkeledere, industriledere - veien til denne fjelltoppen for å søke forsoning.

Bladet gjorde rett og slett det litt uhørte å bruke ikke bare ordet kult, men mystisk kult om noe man oppfattet som nærmest et forbilde.

Og det til og med med utgangspunkt i Frank Buchman som i "årevis hadde kunnet evangeliseringens budskap, men det var som om han først nå virkelig hadde grepet det", og dermed startet det som ble kalt Oxford-bevegelsen på 1920-tallet.

Deretter tar Levende Historie oss med i bevegelsens historie, inkludert de fire absoluttene (ærlighet, kjærlighet, renhet og uselviskhet) hentet fra "tidligere evangeliske tenkere" og "åndelige arbeidsverktøy" som syndsbekjennelse ("deling") og å lytte daglig til "Guds ledelse".

Ved å speile seg i de fire absoluttene og ved å ta et oppgjør med det i en som var synd, ville en bli satt fri og ved å la Gud slippe til med sin ledelse og ved å dele ens byrder med andre, i gjensidig åpenhet, ville en bli forvandlet.

Vi er med andre ord inne i den norske kulturdebatten fra 30-tallet der kampsosialister og religionskritikere som Sigurd Hoel og Helge Krogh ikke overraskende polemiserte sterkt mot C.J. Hambro, Fredrik Ramm, Ronald Fangen og andre kulturkonservative som var aktive i eller påvirket av bevegelsen.

Et resultat har vært at Oxford-bevegelsen ikke har hatt det beste ord på seg i Norge. Den handlet om religiøs inderlighet. Den snakket mindre om samfunnstrukturer enn synd. Den krevde bent fram at du vedgikk at du hadde krenket Gud og din neste og deg selv med tanker ord og gjerninger, offentlig og konkret. Den fabulerte om Guds ledelse. Den snakket om moral fremfor revolusjon.

I det hele tatt en oppskrift på hykleri og selvgodhet, på mangel av oppgjør med alt kapitalmakten og kirken (altså det verste av alt, religiøs tro) hadde skapt av fattigdom og forferdelser gjennom historien.

Vi snakker om (the horror) menn i tweed som diskuterer verdens nød over en sigar, når de ikke folder hendene og ber.

For kulturradikalerne gjaldt som Rudolf Nilsen sier det de rene og ranke, de bitre og steile, de gudløse stolte, som aldri gir tapt for tvil, som ikke har trang til mystikk.

Dermed har vi i Norge i stor grad beholdt et bilde av bevegelsen basert mer på en polemisk tradisjon enn hva den faktisk har betydd. Navnet den antok mot slutten av 30-tallet sikret at den ble marginalisert i norsk debatt.

Skal vi si det rett ut er ikke Moralsk den største ... hedersbetegnelsen i alle kretser.

For i stedet for å øke konfliktnivået med innbitte ideologiske fronter valgte Buchan dels å endre navn og dels å endre profil fra 1938 til Moral Re-Armament - MRA (eller Moralsk opprustning). Med sine store visjoner og brede kontaktnett fikk bevegelsen store muligheter til å påvirke et Europa i

kolossale ødeleggelser, et teppebombet Tyskland, en sovjetisk innflytelsesfære som med Den røde armé hadde flyttet seg så langt vestover at den dekket hele Øst-Europa, og et hat som nå var innarbeidet i hele befolkninger.

MRA fulgte opp sine tidligere ønsker om å bidra til forsoning på en måte som ikke akkurat var uten påvirkning fra en klassisk kristen visjon.

Det store spørsmålet for mange var hva gjør vi nå med disse forbaskede tyskerne? Men for Frank Buchman og Moral Re-Armament var det et annet spørsmål som var langt viktigere. Hva gjør vi med den åndelige krisen i Europa? Jo, for å helbrede Europa måtte man helbrede hjertene, og spørsmålet over måtte derfor omskrives til: Hva gjør vi med hatet som har revet Europa i filler?

Siden mange medlemmene var noe over snittet bemidlet kunne man slå sammen sine pjalter og kjøpe hotellet Caux Palace i Sveits. Ved atskillig dugnadsinnsats ble det gjort til et konferansesenter der "mennesker kunne møtes, og hvor europeerne kunne forsones".

Ikke minst var målet å skape helt andre og langt bedre relasjoner mellom franskmenn og tyskere.

Buchman trakk veksler på hele sitt nettverk, involverte George Marshall (mannen bak Marshall-hjelpen) og andre sentrale ledere som Lucius Clay som ledet USA's okkupasjonssone i Tyskland.  Alle ga tillatelse til at tyske ledere kunne få reise til Caux og at MRA-ledere kunne reise inn i Tyskland.

De 15 tyskerne som kom til Caux i 1946 var blant de aller første som fikk lov til å reise ut av Tyskland etter naziregimets fall.

Den katolske kristendemokraten Konrad Adenauer kom allerede året etter og ble tysk forbundskansler i 1949 og var "en av de viktigste arkitektene bak Europa etter andre verdenskrig". Han hadde jevnlig kontakt med Buchman og uttrykte klar støtte til MRA.

Nå kan man sikkert diskutere hvor stor realinnflytelse bevegelsen hadde og hvordan andre tanker, personer og grupper bidro til utviklingen av Europa, inkludert veien mot EU.

Men det er vanskelig å komme unna at MRA hadde en ikke ubetydelig rolle i utviklingen, eller "kunsten å forsone erkefiender" som Håvard J. Nilsen i Levende Historie kaller det i en interessant artikkel over hele seks sider.

Det er tilsvarende vanskelig å komme unna at det ikke er samme Nilsen som kaller bevegelsen for en "mystisk kult" på forsiden av bladet.

Hvordan det har gått med bevegelsen? Den lever i beste velgående, også i Norge, som

Initiatives of Change, men stedet er fortsatt Caux, der vyene er storslagne som utsikten, og der mennesker fra hele verden fortsatt møtes for å skape fred og forsoning.

Man kan bli i julestemning av mindre.

Sensasjon: Kritikk av kristne går over skaftet

Mange har skaftepassering i kristenkritikk som hobby, men når vi snakker om eliten er det hard kamp om plassene. Dermed er det en glede å presentere en av kandidatene, fra dagens Dagsavis.

Vi snakker om ingen ringere enn Mathias. Han oppfatter Kolbergs "utspill" om radikal Islam som vås og sier klart fra om hvor i Paris David kjøpte skapet.

"Er det én religiøs gruppe hvis radikale elementer har truet andres frihet de senere årene, er det de kristne".

For så ikke å nøle med å nevne også

"andre som de seneste årene har benyttet seg av ulovlige midler for å oppnå sine mål. Nynazistene, for eksempel".

Effekten er... effektiv. Den religiøse gruppen "kristne" bør med andre ord ikke bare trekkes fram minst på linje med islamister, det synes som om de må nevnes før nynazister.

Bakgrunnen for det hele er selvsagt den interne kampen i Arbeiderpartiet som sliter med sine fløyer i integreringsdebatten - som de ikke tar. I stedet gjelder det å få fokus over på en debatt om "mobbing" og "hets" av muslimer. For snakker noen om radikal islam, mener man selvsagt egentlig muslimer flest, eller slik islam egentlig er.

At man da kan mobbe og hetse kristne, tas det som vanlig ikke så nøye med. Eller på samme måte få fram hva kristen tro egentlig er.

Mens tråder med denne type stemplinger risikerer å bli stengt på VG Netts debattsider, slipper de altså greit til i Dagsavisen. I trykkefrihetens navn er det selvsagt helt på sin plass. Og til stor forlystelse for oss som samler på slike utfall.

Men kanskje ikke like morsom for utopister som kjemper for en rasjonell offentlig samtale, selv i Dagsavisen.

En Gud for de svake

I min ungdom en gang i det fjerne forrige årtusen møtte jeg klare meldinger om et kristent menneskesyn.

Det var ingen spesiell tvil om at et slik syn som disse forstokkede de kristne holdt seg med var både skrekkelig og skrullete. Man slo fast at dette måtte vi rett og slett kvitte oss med i vår moderne tid.

Men det var noe her som ga meg en aldri så liten tankevekker. For det var to stikk motsatte oppfatninger av hva dette menneskesynet var.

På den ene siden det kulturadikale synet som fremstilte det hele - særlig i protestantiske tradisjoner - som en fokus på hvor svake, skyldige, skamfulle og ubehjelpelige vi mennesker var. Vi var noen arme krek. Vi kunne ikke gjøre noe uten at det var synd. Et kristent menneskesyn var både lummert og lammende.

På den andre side hadde vi miljøbevegelsen. Toneangivende tenkere som Lynn White fortalte at de kristne hadde skylden for økokatastrofen fordi man - særlig i protestantiske tradisjoner - fremstilte mennesket som den mest verdifulle skapningen. Vi stod langt høyere enn dyrene. Vi hadde plikt til aktivt å legge jorda under oss. Vi var satt til å råde over naturen. Noe som førte til den industrielle revolusjon, forurensning og utarming av naturen.

Nå kan man si mye om den underlige evnen kristen tro har til å bli angrepet med motsatte oppfatninger om hvor feilen ligger (enkelte sier da også atskillig om dette i Orthodoxy). Men det pussige er hvor sjelden noen faktisk fremstiller et kristent menneskesyn slik at man kjenner seg igjen (nå er det vel kanskje ikke helt vanlig i noen sammenheng å fremstille et annet livssyn (for ikke å si politisk syn) slik at tilhengerne nikker fornøyd).

Hvorfor skrive om dette?

En foranledning var dagens stikke-hånden-inn-i-vepsebolet-kronikk i Aftenposten. Her gjengir kanskje ikke helt overraskende teologen Eskil Skjeldal en riktig så treffende beskrivelse av "en bibelsk forståelse av menneskelig liv". Og trekker noen ubehagelige konsekvenser.

Det hele er ikke overraskende knyttet til den vanskelige abortdebatten.

Abortdebatten er i gang igjen. De gamle skyttergravene graves opp, på begge sider pusser man støvet av de velbrukte argumentene. Eller kanskje kan man begynne på ny giv?

Enkelte ting har i hvert fall endret seg fint lite: I en bibelsk forståelse av menneskelig liv er det umulig å argumentere for abort. Livet begynner ikke når barnet fødes, det begynner ikke halvveis inn i svangerskapet. Det begynner med celleklumpen, ved sammensmeltningen av egg- og sædcellen. Så politisk ukorrekt er Bibelen, så vanskelig gjør den seg.

Og Skjeldal er ikke skuddredd.

Men hva så? Er det virkelig mulig å argumentere med Bibelen i en moderne debatt om etikk og moral? Finnes det fortsatt mennesker som i ramme alvor ønsker å dumme seg ut i full offentlighet med å henvise til Bibelen i moralske diskusjoner? Som med åpne øyne vandrer rett inn i den største av alle mørkemannsfeller, abortfellen?

Jeg innrømmer gjerne at det ikke alltid er like lett å være kristen. Noe av det som jeg sliter mest med er det ekstremt positive menneskesynet. Jeg har aldri kunnet akseptere abort som noe annet enn en nødløsning - selv om jeg ikke ser mange gode alternativer til dagens abortlov. Jeg strever også i stamcelledebatten og på andre områder der det ser ut til at mennesker brukes som et middel.

Samtidig har alt dette politiske og legale sider som ikke er enkle å løse uten at ett eller annet prinsipp må vike, eller komme i annen rekke. Men jeg synes like ofte at jeg møter en pragmatisme som er ganske skremmende. Selv om man legger ansiktet i alvorlige folder og snakker om at ingen av partene tar lett på dette med liv og død, er det noe verre å se at det er spesielt synlig i praksis.

Dermed er det nyttig å få litt bakoversveis i en fundamentaldebatt om menneskeverd.

Men få ting er så urokkelig som Bibelens ekstremt høye vurdering av mennesket. Du får ikke tolket det vekk, uansett metode. Det handler ikke om enkeltvers som løftes ut av steinura og kastes på meningsmotstanderne. Det handler ikke om kapitler, eller en hel bok blant Bibelens mange bøker, som rulles sammen og brukes som slagredskap i hodet på aborttilhengerne.

Det handler om selve Den Røde Tråden i Bibelen: Menneskets ukrenkelighet. Menneskets gudbilledlikhet. Livets rett. Fosterets uendelig høye verdi. Uten denne tråden er ikke Bibelen Bibelen lenger. Den blir en annen bok. For i Bibelen levnes ikke døden mye ære. Den er på alle måter en bok om livets seier over døden.

Men kan man så bruke Bibelen i en offentlig debatt? Er ikke det en slags deus ex machina som ikke hører hjemme i noen løsning på våre samfunnsproblemer? Skjeldal har her en interessant vri.

Å bruke den hellige skriften i moralske diskusjoner er ikke stuerent. Men det er på tide å si at også Bibelen representerer en tradisjon og en skrift på like linje med alle andre "skrifter" som benyttes i enhver moralsk diskusjon.

Menneskerettighetene baserer seg også på "skrift", feminismen, sosiologien og medisinen likeså. Ingen fag har pant på virkeligheten, og positivismen er parkert for lenge siden. Men det sitter sannelig mye positivisme igjen i veggene, det er mye naturvitenskapelig slagg i fasitsvaret på abortspørsmålet:

Selvfølgelig er ikke fosteret et menneske, se bare på det, det er jo bare en celleklump. Denne biologisme-ideologien strider med Bibelens syn på fosteret.

Bibelsk etikk må også kunne lyde i moralske spørsmål i Norge i 2008. Bibelens forsvar for den svakestes rett, for alt liv, må klinge med i en av vårt lands viktigste verdidebatter.

For det er ikke noe å skamme seg over, selv om det er politisk ukorrekt, selv om kristnes virkemidler opp igjennom aborthistorien kan ha skygget for saken.

Alternativet er verre: Å delta i et samfunn som ikke verner om de aller svakeste borgerne.

Så er selvsagt utfordringen å finne et lovverk som kan verne om alle borgere. Slik at ingen opplever at deres menneskeverd blir trampet på.

Men vi er nok flere som finner det mer enn paradoksalt at vi i et av de rikeste land i verden ikke klarer å finne sosiale, økonomiske og juridiske virkemidler som kan redusere aborttallene dramatisk.

Egentlig kan jeg bare se en eneste grunn. Vi ser abort som en så sårt tilkjempet rett at ethvert forsøk på virkningsfulle tiltak for å få flere til å føde barn, vil være såpass sterke og klare at de oppfattes emosjonelt som både et angrep på denne retten og som noe som garantert vil gi de som har tatt abort (enda mer) skyldfølelse.

Hvilket betyr at Skjeldal vil møte massiv motbør de nærmeste dagene. Og en bedyring av at alternativet er verre. For ikke å si at det egentlig er Skjeldal som tramper på andre. Verst av alt, han setter debatten 30 år tilbake i tid.

Til dengang man en gang for alle slo fast hva et kristent menneskesyn handler om.

Hvorfor så sinte?

Apropos sinne.

Noe som mange ganger har forundret meg, naiv som jeg er, er hvorfor såpass mange utviser den type raseri grensende til hat overfor kristen tro som man kan se hos enkelte nye ateister og deres medløpere.

Et eksempel er denne lettere krakilske kommentaren til kristen kulturarv og annen styggedom.

Selve innholdet kan kommenteres senere. Siden jeg nå har skrevet opptil flere bøker om denne type temaer, er det fare for noen stiloppgaver i ukene fremover, men ikke i dag.

Hva ligger så bak denne type stemninger og stemplinger? Hvilke psykologiske og eventuelt seriøse refleksjoner springer det hele ut av?

Nå er det gjort få studier på området, så her må vi dessverre forholde oss til personlige meninger, opplevelser og en og annen debatt gjennom tiårene. Dermed, uten noen dype vitenskapelige analyser, er min erfaring at det handler om blant annet følgende punkter, uten noen spesielt prioritert rekkefølge:

1: Oppvekst i bibelbeltet (i Norge på Sørlandet eller Vestlandet, samt deler av Østfold)

2: Ønske om å markere revir overfor enkelte personer og miljøer man oppfatter som lettere ufyselige der man bor (ofte i bibelbeltet)

3: En sterk rettferdighetssans (enten man nå mener denne kan (bort)forklares rent evolusjonært eller ei) med helhjertet tro på ekte forskjell mellom rett og galt

4: Et ønske om å stå på den rette moralske siden (selv om man nå skulle mene at universet dypest sett er amoralsk)

5: Et ønske om å stå på den ekte rasjonelle siden (selv om man nå med Dawkins skulle mene at universet ikke stammer fra noe rasjonelt eller har noe rasjonelt formål for øyet, at vi selv er utviklet i en begrenset Mellomverden der vi ikke er evolvert til å forstå De Store Spørsmålene og at tanker ofte sprer seg som memer eller virus)

6: Ukritisk svelging av forsterkende negative myter og stereotypier om kristne og kristen tro (noe man fort gjør overfor retninger man ikke har sympati for) - middelalderen, Hallesby, Sæle, Krf and all that

7: Erfaring med at kristne litt vel ofte faktisk oppfører seg som om disse mytene/stereotypiene er sakssvarende, selv om det hender at den kristne man selv kjenner best faktisk ikke i det hele tatt er slik

8: Opplevelse av at man selv er mer rasjonell, oppegående og høyverdig enn dustene med religiøs tro - kort sagt at man oppfatter seg selv som bright

9: En inderlig motvilje mot alle som vil blande seg inn i hvordan jeg lever, drikker og elsker - få midler kan da utelates i åndskampen (eller hva man skal kalle det)

10: At en selv har rasjonelle grunner til sine meninger, mens kristne (og andre religiøse) har en tro som (per definisjon) ikke bare er er uten grunnlag i fakta, men i strid med fakta

11: At det er morsomt å provosere

For som så ofte bare å nevne noe.

Så får vi se hvor morsom de som føler seg truffet, opplever at denne provoksjonen er.

Kjempende humanisme?

Jeg vokste opp med en stor sympati for humanismen, ikke minst etter å ha levd meg inn i Bronowskis fantastiske TV-serie The Ascent of Man som tenåring i 1973. Jeg har fortsatt boken fra TV-serien og tar den av og til fram som et minne om en av de mest avgjørende opplevelser for min fascinasjon for historie, vitenskap og verdier.

Sammen med Kenneth Clarks Civilisation som også gikk på NRK, utgjorde dette lenge mitt møte med erklærte humanister. For meg handlet humanismen om mennesker som kjempet med de store spørsmålene, med varme og innsikt. De kunne sin historie og så de store linjene.

I et univers uten noen egentlig eller høyere mening, for ikke så si grunnleggende fundament for moral og erkjennelse, gjorde humanistene det beste ut av det. Man var hensynsløst ærlig og kjempet heroisk for å gjøre livet bedre for sin neste. Man laget seg sin egen mening med livet, og strebet etter det gode. I det hele tatt har jeg lenge vært en uforbederlig romantiker.

Så begynte jeg å møte humanister.

Å si at det var et aldri så lite sjokk, er et understatement. I stedet for følsomme filosofer, møtte jeg aggressivitet og arroganse. Spesielt overfor noe så hårreisende som kristne. Og jeg var uheldigvis nettopp blitt en slik som følge av selv å ha kjempet med opptil flere spørsmål.

På den annen side synes jeg nok at det førte til ikke helt uinteressante diskusjoner. Det var lettere lærerikt for en 19-åring å lytte til hva de såkalte humanistene hadde på hjertet. Spesielt når de innså at det var en kristen de snakket med. Da stod munnen sjelden stille.

Når jeg skriver dette i dag, noen (for å si det forsiktig) år senere, henger det sammen med at Arnfinn Pettersen har tatt opp et tema som tangerer (inspirert av Haralds strøtanker), og det på en av de få humanistiske blogger som faktisk minner om Bronowski.

Hans erfaringer er langt på vei mine. Mange ateister (uten at det nødvendigvis er synonymt med humanister) synes mer drevet av protest mot kirken, og et oppgjør mot det man oppfatter som urettferdige privilegier, skadelige dusterier og en fryktelig historie, på en heroisk vei mot dagens tross alt rimelig opplyste samfunn, enn av dype refleksjoner over erkjennelse, etikk og eksistens.

I en kommentar til en kommentar kommer da også Arnfinn med et ekstra hjertesukk om forestillingen om de heroisk, modige humanister som tror at meningsuniverset er tomt, og stirrer tomheten i hvitøyet – før han konstruerer sin egen mening.

Det overordnede poenget er at vi ikke er så modig som Hauge vil ha det til, bare late og flinke til å overse elefanter.

Nå er det ingen grunn til å havne i motsatt grøft. Min erfaring med kristne miljøer er at heller ikke flertallet der akkurat har kjempet spesielt mye med livsspørsmålene, som det heter på fint. I det hele tatt er det vel bare å innse at også kristne er mennesker.

Jeg har mer enn én gang (ulempen med å være en utålmodig energiker) gått litt oppgitt fra en prat med en predikant eller andre kristne. De kan være både hyggelige og ganske så oppegående. Men det betyr ikke at de nødvendigvis har et reflektert forhold til hva eller hvorfor de tror og mener det som de tror og mener.

Noe som fort fører til at kristne kommer til kort i møte med nettopp arrogante og aggressive ateister. Det er ikke underlig om denne verdens Dawkinser kan oppleve mang en walkover i klinsj med alminnelige kirkegjengere, for ikke å si amerikanske predikanter.

Så er spørsmålet hvem det er enklest å få til å tenke - jevne kristne eller ikke helt kjempende humanister?

Jeg ønsker ihvertfall Arnfinn lykke til med oppgaven.