Mystiske kulter, moral og andre skjellsord

For en som veksler mellom å leve i middelalderen og Middle Earth, for ikke å si Amazon og apper, hender det at man havner noen hundredeler på etterskudd med tidsskrifter.

Ett av dem jeg likevel leser med glede er Levende Historie som ofte har mer interessante og ikke minst mer faglig fundert stoff enn annet av populærhistorie i denne verdens kiosker.

Dermed var det ikke uten en viss nysgjerrighet at jeg nylig åpnet nr. 7/2011 med en forside om både tempelriddere, sfinxen og - ikke minst - om "HATET ETTER 1945 - Mystisk kult ville forsone Europa".

Hva slags mystisk kult var dette? Og hvorfor var den hatet etter 1945?

Dette må jo ha vært av en av de helt grufulle og glemte kulter siden jeg ikke selv kunne komme på noen.

En okkult naziretning som Himmler hadde startet i skjul?

En antisemittisk reaksjonær retning med røtter i ytterste høyre og knyttet til ekskommuniserte fransk-katolske krefter?

Slett ikke. Vi snakker om intet annet enn Oxfordbevegelsen.

Og det satt inn en svært så positiv sammenheng. De

 var blant dem som medvirket til å få slutt på "hatet som hadde revet Europa i filler", fra deres hovedkvarter i det heller storslagne hotellet Mountain House i Caux.

Akkurat her ble de første viktige skrittene tatt for å føre forhatte Tyskland, landet som hadde startet en krig som hadde lagt store deler av kontinentet i ruiner, tilbake i den europeiske fold. I løpet av det første tiåret etter 1945 fant tusenvis av mektige mennesker - statsministre, statsråder, kirkeledere, industriledere - veien til denne fjelltoppen for å søke forsoning.

Bladet gjorde rett og slett det litt uhørte å bruke ikke bare ordet kult, men mystisk kult om noe man oppfattet som nærmest et forbilde.

Og det til og med med utgangspunkt i Frank Buchman som i "årevis hadde kunnet evangeliseringens budskap, men det var som om han først nå virkelig hadde grepet det", og dermed startet det som ble kalt Oxford-bevegelsen på 1920-tallet.

Deretter tar Levende Historie oss med i bevegelsens historie, inkludert de fire absoluttene (ærlighet, kjærlighet, renhet og uselviskhet) hentet fra "tidligere evangeliske tenkere" og "åndelige arbeidsverktøy" som syndsbekjennelse ("deling") og å lytte daglig til "Guds ledelse".

Ved å speile seg i de fire absoluttene og ved å ta et oppgjør med det i en som var synd, ville en bli satt fri og ved å la Gud slippe til med sin ledelse og ved å dele ens byrder med andre, i gjensidig åpenhet, ville en bli forvandlet.

Vi er med andre ord inne i den norske kulturdebatten fra 30-tallet der kampsosialister og religionskritikere som Sigurd Hoel og Helge Krogh ikke overraskende polemiserte sterkt mot C.J. Hambro, Fredrik Ramm, Ronald Fangen og andre kulturkonservative som var aktive i eller påvirket av bevegelsen.

Et resultat har vært at Oxford-bevegelsen ikke har hatt det beste ord på seg i Norge. Den handlet om religiøs inderlighet. Den snakket mindre om samfunnstrukturer enn synd. Den krevde bent fram at du vedgikk at du hadde krenket Gud og din neste og deg selv med tanker ord og gjerninger, offentlig og konkret. Den fabulerte om Guds ledelse. Den snakket om moral fremfor revolusjon.

I det hele tatt en oppskrift på hykleri og selvgodhet, på mangel av oppgjør med alt kapitalmakten og kirken (altså det verste av alt, religiøs tro) hadde skapt av fattigdom og forferdelser gjennom historien.

Vi snakker om (the horror) menn i tweed som diskuterer verdens nød over en sigar, når de ikke folder hendene og ber.

For kulturradikalerne gjaldt som Rudolf Nilsen sier det de rene og ranke, de bitre og steile, de gudløse stolte, som aldri gir tapt for tvil, som ikke har trang til mystikk.

Dermed har vi i Norge i stor grad beholdt et bilde av bevegelsen basert mer på en polemisk tradisjon enn hva den faktisk har betydd. Navnet den antok mot slutten av 30-tallet sikret at den ble marginalisert i norsk debatt.

Skal vi si det rett ut er ikke Moralsk den største ... hedersbetegnelsen i alle kretser.

For i stedet for å øke konfliktnivået med innbitte ideologiske fronter valgte Buchan dels å endre navn og dels å endre profil fra 1938 til Moral Re-Armament - MRA (eller Moralsk opprustning). Med sine store visjoner og brede kontaktnett fikk bevegelsen store muligheter til å påvirke et Europa i

kolossale ødeleggelser, et teppebombet Tyskland, en sovjetisk innflytelsesfære som med Den røde armé hadde flyttet seg så langt vestover at den dekket hele Øst-Europa, og et hat som nå var innarbeidet i hele befolkninger.

MRA fulgte opp sine tidligere ønsker om å bidra til forsoning på en måte som ikke akkurat var uten påvirkning fra en klassisk kristen visjon.

Det store spørsmålet for mange var hva gjør vi nå med disse forbaskede tyskerne? Men for Frank Buchman og Moral Re-Armament var det et annet spørsmål som var langt viktigere. Hva gjør vi med den åndelige krisen i Europa? Jo, for å helbrede Europa måtte man helbrede hjertene, og spørsmålet over måtte derfor omskrives til: Hva gjør vi med hatet som har revet Europa i filler?

Siden mange medlemmene var noe over snittet bemidlet kunne man slå sammen sine pjalter og kjøpe hotellet Caux Palace i Sveits. Ved atskillig dugnadsinnsats ble det gjort til et konferansesenter der "mennesker kunne møtes, og hvor europeerne kunne forsones".

Ikke minst var målet å skape helt andre og langt bedre relasjoner mellom franskmenn og tyskere.

Buchman trakk veksler på hele sitt nettverk, involverte George Marshall (mannen bak Marshall-hjelpen) og andre sentrale ledere som Lucius Clay som ledet USA's okkupasjonssone i Tyskland.  Alle ga tillatelse til at tyske ledere kunne få reise til Caux og at MRA-ledere kunne reise inn i Tyskland.

De 15 tyskerne som kom til Caux i 1946 var blant de aller første som fikk lov til å reise ut av Tyskland etter naziregimets fall.

Den katolske kristendemokraten Konrad Adenauer kom allerede året etter og ble tysk forbundskansler i 1949 og var "en av de viktigste arkitektene bak Europa etter andre verdenskrig". Han hadde jevnlig kontakt med Buchman og uttrykte klar støtte til MRA.

Nå kan man sikkert diskutere hvor stor realinnflytelse bevegelsen hadde og hvordan andre tanker, personer og grupper bidro til utviklingen av Europa, inkludert veien mot EU.

Men det er vanskelig å komme unna at MRA hadde en ikke ubetydelig rolle i utviklingen, eller "kunsten å forsone erkefiender" som Håvard J. Nilsen i Levende Historie kaller det i en interessant artikkel over hele seks sider.

Det er tilsvarende vanskelig å komme unna at det ikke er samme Nilsen som kaller bevegelsen for en "mystisk kult" på forsiden av bladet.

Hvordan det har gått med bevegelsen? Den lever i beste velgående, også i Norge, som

Initiatives of Change, men stedet er fortsatt Caux, der vyene er storslagne som utsikten, og der mennesker fra hele verden fortsatt møtes for å skape fred og forsoning.

Man kan bli i julestemning av mindre.