Harald Hårfagre tvangskristnet

Mest lest på Aftenposten.no tidlig på julaften er oppslaget Fant hedensk helligdom uten sidestykke.

Saken handlet om et funn på Ranheim av et gudehov som var i bruk fram til for rundt ellevehundre år siden. Stedet ble imidlertid forlatt fordi de lokale innbyggere så seg best tjent med å rømme landet. Da skulle man kanskje tro at det var noe fredeligere forhold og mer vekt på lokale behov i dag.

Men nei, det er fortsatt makten som rår.

Nå skal Ranheims unike helligdom fjernes for alltid for å gi plass til boliger. Det er ikke alle enig i.

- Anlegget vil kunne bli en flott turistattraksjon hvis det samtidig blir opplyst om hva som har skjedd på stedet. Det er unikt i Norge, sier sivilingeniør Arvid Ystad som på privat initiativ har henvendt seg både til Riksantikvaren og Fortidsminneforeningen for å få anlegget fredet.

- Plasseringen av boligene kunne enkelt ha vært tilpasset dette unike kulturminnet, helt uten at man hadde mistet boligmasse. Det kunne ha blitt en attraksjon for de nye beboerne og fortelle dem mye om historien på stedet for over 1000 år siden. Dessverre er boligbyggingen nå i gang, sier Rønne.

Heldigvis er det ting som tyder på at det her kan startes en liten aksjon for å etablere et lokalt museum på deler av området, selv om det nok skal en del til før beslutningstagere og boligbyggere snur spaden en annen vei.

Så får vi håpe at det er enklere å snu en annen side ved denne saken. Nærmere bestemt det interessante funn at både avis og arkeolog er enige i at en av de store årsakene til at gudehovet ble forlatt var Harald Hårfagres ... tvangskristning av trøndelagen.

Den yngste datering av gudehovet er fra mellom år 895 og 990 etter Kristus. Nettopp i denne tidsperioden kristendommen ble innført med hardhendte metoder i Norge. Dette gjorde at mange forlot landet for å beholde sin opprinnelige gudetro.

Og dette altså handler i stor grad om ... Harald Hårfagre.

Så var det også fra nettopp fra trøndelagsområdet den største utvandringen av folk som ville beholde sin frihet og ikke la seg kristne, fant sted. En stor del av dem dro mellom år 870 og 930 til Island, dvs. under Harald Hårfagres tid.

Det er litt uklart hva som faktisk er bakgrunnen her, siden også arkeologen Preben Rønne ved NTNU sier det samme i en egen artikkel om saken.

Indenfor de år regerede flere norske konger bl.a. Harald Hårfager (872 – 933) hvis hårdhændede kristning førte til udvandring, der skabte landnammet på Island og de øvrige nordatlantiske øer mellem 874 og 930.

Nå kan vi ikke forvente at en dyktig arkeolog nødvendigvis er en like dyktig historiker, men saken er altså underlig, hvis vi ikke snakker om kilder som til nå har vært ukjente for almuen. Og når dette i tillegg står på trykk i en avis som en gang skulle gi solid bakgrunn for leserens egne meninger, burde man i såfall ha omtalt disse kildene.

Mer sannsynlig ser vi en sammenblanding som i noen grad skyldes den moderne ryggmargsrefleksen om middelalderen (selv om man i norsk forskning kaller perioden vi snakker om her for vikingtiden). Det rører seg nok noe i bakhodet også for andre enn sterkt islamkritiske politikere om at middelalderen = kristen = slem.

Finner man så noe negativt i middelalderen er den naturlige slutning at dette skyldes noe kristent. Og så ligger det ikke bare i bakhodet at kristningsverket handlet om tvang.

At noen i Norge kunne forlate et hedensk gudehov også p.g.a. normal maktkamp - uten noen form for kristningselement - kan sitte litt lenger inne.

For det som foregikk på denne tiden handlet altså ikke om tvangskristning. Det var rett og slett en del av Harald Hårfagres forsøk på å samle Norge til ett rike. Han la seg dermed ganske så grundig ut med småkonger og lokale ledere, ikke minst i Trøndelag.

Resultatet var at taperne i stor grad pakket ned sine gudestøtter og forlot landet. Mens de som tok over reiste nye hov der de dyrket de samme gudene.

Og det som ofte kalles tvangskristning foregikk primært under kongene Olav Tryggvason (995-1000) og Olav Haraldson på 1020-tallet, fram til Slaget på Stiklestad. Vi skal ikke her ta opp dette her, men vi kan peke på at også denne historien har mange sider, slik Oskar Skarsaune viser i en som så ofte tankevekkende artikkel.

Uansett lever vi heldigvis i en tid der ikke så mange er tilhengere av tvangskristning.

Vi håper dermed at Aftenposten og arkeologer snarest slutter å tvangskristne Harald Hårfagre.