torsdag 31. oktober 2013

Avskaff julen!

Siden dagen i dag er dagen i dag, legges inn i gresskaret et leserinnlegg  motstrøms-Davidsen, den store predikanten, hadde i Vårt Land i 2002.

Litt uklart hva noen lærte av denne tordentalen, bortsett fra ikke å skrive som Kåre Willoch snakker.

Avskaff julen!

Innlegget ”Stopp Halloweenfeiringen” 5. november gir grunnlag for ettertanke. Ikke fordi denne type ”høytid” utfordrer enkelte foreldre, men rett og slett fordi innlegget føyer seg inn i en uheldig tradisjon. Det er dessverre ikke til å komme fra at kristne stadig markerer seg i debatt ved å peke på hva man er i mot. Og massemedias refleksreaksjon er å kjøre dette videre med store overskrifter.

I sak etter sak gir vi drahjelp til å vise at kristne egentlig er bekymrede, negative og intolerante. Og mange ganger også opptatt like mye av å ta person som sak. Resultatet er at kjernen i kristen tro overdøves av støyen fra hva kristne er i mot, og fra hvordan motstanden formidles. Kristne har i rettferdig harme, men kanskje ikke med tilsvarende visdom, tydd til blasfemiparagrafen i møte med alt fra Øverlands antikristne foredrag, via Monty Pythons Life of Brian til Jesu Kristi siste fristelse.

Det er blitt barnelærdom for journalister at kristne først og fremst er imot.

Kanskje vi derfor bør begynne å tenke oss om, og ha tro nok til andre løsninger? For utfordringen er å vise positivt og trosstyrkende hva Jesus og kristen tro egentlig er. Og da kreves nok mer spennende vinklinger og noen flere doser humor og selvironi enn vår forutsigbare motstand, selv om den kan være morsom nok å lese om for enkelte.

Da stormen rundt Life of Brian raste, fikk jeg en side i en studentavis til å vise hvordan vi kan vite at Jesus ikke var Brian, men den Bibelen beskriver. Grunnen kan ha vært at jeg sa meg uenig i at kristne måtte ta avstand fra filmen. Resultatet var den lengste og mest positive beskrivelse av Jesus og kristen tro i den avisen noen gang.

Det interessante spørsmålet er dermed hvordan vi kan bruke selv en førkristen feiring [som dette nok ikke er, men hva visste jeg i 2002?] som Halloween til å formidle noe positivt. Er det mulig å vise at vi kan ha et spennende budskap, som det "sannelig hadde vært interessant å høre mer om"?

Hjemme hos oss feirer altså barna Halloween. Jeg støtter dem og forteller at dette er en viktig dag fordi det viser oss alt det Jesus er sterkere enn. Disse lekemonstrene og skrømtene symboliserer nettopp det farlige som kan foregå. Dette er dermed en kveld der vi på en ekstra sterk måte kan minne hverandre på hvorfor vi trenger Jesus.

Og "trick or treat" viser den totale forskjellen på evangeliet og andre religioner. Mens monstrene krever bestikkelse og offer for å blidgjøres (som deres slektning fjøsnissen), er evangeliet helt gratis.

For Gud elsker oss så høyt at han ga. Det er denne helt unike og enestående positive Gud som vi er kalt til å formidle.

Det hører for øvrig med at Halloween-feiringen støttes for eksempel av flere artikler på det kjente tidsskriftet Christianity Todays websider. Men så er da også dette en lang og rik tradisjon i USA, selv om man også der har noen bekymrede foreldre.

Det er vel ellers selvsagt at jeg ikke støtter det kommersielle rundt dette. Og klok av skade er det i år også sørget for at ingen av barna har kastet en eneste tomat.

Til mer ettertanke: Er man først opptatt av å unngå bevisstløs kommersialisering og utskeielser, overrasker det om julen går fri. Herjingene er her større og verre enn de noen gang kommer til å bli ved Halloween. Koblingen av julegater og julebord alt fra november gir så store skader på lommebok, legeme og sjel, for ikke å si barna som måtte være våkne når foreldrene kommer hjem, eller kommer i skade for å være det på morgenen etter, at jeg bare venter på en underskriftskampanje for å avskaffe julen.

Jeg kommer likevel til å vinkle julen positivt også i år. Jeg har til og med planer om bevisst å bruke den til å peke på evangeliet.

Rådgivende folkeavstemming

Da har jeg gjort en grundig empirisk undersøkelse av hva som er lest på Dekodet i oktober og resultatet er sirlig sortert i tabellen under.


Blogginnlegg
Antall treff
Dato
1.       
1393
02.10.13
2.       
592
16.10.13
3.       
492
27.10.13
4.       
252
09.10.13
5.       
189
11.10.13
6.       
183
14.10.13
7.       
155
23.10.13
8.       
151
04.10.13
9.       
141
06.10.13
10.   
138
25.10.13
11.   
114
20.10.13
12.   
102
01.10.13
13.   
100
18.10.13
14.   
91
03.10.13
15.   
89
21.10.13
16.   
83
05.10.13
17.   
69
17.10.13
18.   
66
08.10.13
19.   
60
17.10.13
20.   
34
29.10.13
 
Hva har jeg så lært av dette?

For det første at den svært så representative  gjengen som leser Dekodet ikke er synnerlig opptatt av musikk, eller i hvert fall ikke av new wave fra 70-tallet. Musikkbransjen får bare ta innover seg at blogginnlegget om London Calling ikke har fått mer enn drøyt halvparten enn det med nest minst treff.

Til gjengjeld er det klart at Jesus er mer populær enn Beatles The Clash.

Det uten sammenligning mest populære innlegget hadde 40 ganger flere treff. Temaet var KRLE, altså en aktuell sak om samarbeidsavtalen bak den nye regjeringen der Krf ønsket å markere sterkere at religions- og livssynsfaget må ha en overvekt av stoff om kristen tro. 
Nå er det nok ikke fordi politikk normalt er min greie at denne slo så godt an. I stedet er nok grunnen heller at den signaliserte såpass mye oppgitthet over denne type revirmarkeringer, at den traff et bredere spekter av lesere enn selv Dekodet kan skryte av til daglig.

Det samme gjaldt nok i noen grad innlegget med nest mest treff, om Intelligent Design, eller rettere sagt kritikk av denne etter et Vårt Land-oppslag. Det overrasket ikke at dette også førte til den lengste debatten på bloggen i høst.

Deretter følger i tur og orden innlegg om nye ateister og kritisk tenkning, konspirasjonsteorier knyttet til Jesus og omtale av seneste nummer av Humanist.

Noe som sender ett og annet signal til både den ene og andre hjernehalvdelen.

Så er det relativt jevnt løp mellom ulike typer innlegg om historie, og da spesielt noe ikke helt ørsmå justeringer av myter og skjevoppfatninger av middelalderen.

Uansett er lærdommen at dette bør bli en blogg om KRLE og ID.

Nå er det nok likevel tvilsomt om jeg kommer til å gi helt etter for presset. Se dermed ikke bort fra at det kommer mer om musikk. I hvert fall kommer ganske garantert mer om europeisk middelalderpolitikk enn om norsk i nåtiden, bortsett fra når politikere skulle si noe teit om dette. 

Som ett av regjeringspartiene i ett av de mest populære blogginnleggene ever på Dekodet.

Noe som antyder at treffene ikke skyldes så mye om hvilke temaer som omtales, som hvilke personer eller hvilke partier linket til eller fra en (eller kanskje en annen) aktuell sak. 

Altså bare å lene seg tilbake og la andre gjøre jobben.

tirsdag 29. oktober 2013

Dette er London

Siden ikke alle har komplett back issues av det inngåtte rockebladet Backstage, kan kanskje noen slengere ha glede av mine artikler - klisjeer, klomsete formuleringer and all.

Vi starter med en fra 2004, i tilnærmet autentisk layout.


Dette er London
– 25 år med London Calling
På mange måter var London Calling et lyn fra klar himmel i 1979. Etter å ha vært oppvarmingsband for Sex Pistols i 1976 og levert et dundrende sinna debutalbum året etter, var mange bekymret for om det var nok luft igjen i The Clash til det vanskelige tredjealbumet. Give’em Enough Rope  i 1978 hadde dessverre ikke gitt stort annet enn bedre lyd. Og hvor mye mer kunne man egentlig gjøre med punk?

Av Bjørn Are Davidsen

Så kom dobbeltalbumet London Calling og all frykt ble sendt i skammekroken. Vi snakker rett og slett om ett av de virkelig store album i rockehistorien. Punk ga kanskje en nødvendig energiinnsprøytning  til slutten av 70-tallet, men The Clash viste at dette langt fra var tilstrekkelig. Få band kan leve lenge på ren aggresjon. Både musikere og marked ønsker i lengden mer enn tre grep og én rytme. Blant mange årsaker til dette er at musikk som skal overleve døgnfluene må nærme seg noe av mangfoldet i livet.  Og det gjorde London Calling med overveldende autoritet.  Joe Strummer og Mick Jones skrev låter som traff hjertet til sinte tenåringer. Politiske tekster, rått gitarspill, stor humor og ren aggresjon slo røtter hos rastløs ungdom. Og ikke minst viste bandet sin storhet ved å ta minst en fot vekk fra punken. The Clash klarte kunststykket å gjøre alt fra reggae til rockabilly politisk korrekt.

Politikk og pretensjoner
Selv legendariske album tilhører sin tid. Men det som skiller dem fra andre er at de også bryter ut av tiden. Forskjellen mellom starten og slutten av 70-tallet handlet ikke nødvendigvis om energi eller pretensjoner. De første albumene og konsertene til ELP hadde til tider like mye aggresjon som Johnny Rotten. Men med årene var heltene blitt for trøtte av kreativ energi, for ikke å si kokain. Publikum var også litt lei, og ønsket noe nytt og friskt, nesten hva som helst, bare det var annerledes. Dermed lå veien åpen for disco og punk. Og i stedet for musikalske pretensjoner var de politiske kommet på moten. 

På sitt beste har pretensjoner ført til store kunstverk. Men dessverre kan man skli like mye ut i politisk overmot som i musikalsk. Få er så nyskapende som Mozart eller Marx - selv ikke Lennon eller Lenin klarte det. Det er utrolig hvor utdatert  ”relevant musikk” kan høres i dag. Men der mange andre buklandet, utnyttet The Clash suverent trendene med London Calling. De løftet de seg og albumet langt utover punkpretensjonene, samtidig som de holdt blikket festet på Brixton og datidens ungdomsopprør.

Selv om jubileumsutgaver er blitt noe av en industri, er det likevel bare rett og rimelig  at det 25 år senere gis ut en London Calling 25th Anniversary Edition, på to cd-er og en DVD. Ved siden av den originale platen med forbedret lyd, får vi på CD 2 - The Vanilla Tapes – fantastiske glimt fra studiojobbingen, og fem nye låter. DVD’en inneholder dessverre ingen konserter fra 1979 eller 80, men for nerdene i blant oss er det kanskje like bra med intervjuer og faktaopplysninger om plata og bandet generelt.

 
London Calling er en oppvisning i energisk rock fra første riff i det drivende tittelkuttet til det hele avrundes med Train In Vain. Som andre store album er dette et oppkomme av ideer og inspirasjon. Selv om plata ikke nådde toppen av listene førte den The Clash ut til massene. 

Og de leverte en pakke som minnet i mangt om LP-utgivelser fra tidlig 70-tall, med kunstneriske fotografier og håndskrevne tekster. Typografien på coveret var hentet fra Elvis første album, og bildet kunne vært tatt rett ut av en konsert med Hendrix, Townshend eller Emerson. Men man trengte nå yngre helter å identifisere seg med. Alt smakte av revolusjon og røtter. Designet bygget på fortiden - og varslet om en fremtid. Mens The Clash to år tidligere hadde forkastet hele rockens fortid i sangen 1977, var Vince Taylors gode gamle Cadillac nå blant åpningssporene. Alt hang sammen, fra bildene til Pennie Smith, de tegnede tekstene fra serieskaperen Ray Lowry, til låter som både pekte fremover og trakk veksler på alt fra The Who til Bo Diddley.

Påvirkninger og Pimlico

Heftet som følger med nyutgivelsen inneholder en lengre artikkel om Londons betydning for The Clash, enten vi snakker om forfattere og kunstnere som Orwell, Conrad og Blake, eller filmkomedien Passport To Pimlico. Mens albumet i realiteten er bare ett av mange høydepunkter i et stormfullt 70-tall, ble det gitt ut så sent på året – i noen land (som Norge) tidlig året etter - at det av mange er blitt kåret til 80-tallets beste.  Ikke minst gjorde Rolling Stone magazine dette.

På mange måter har The Clash og London Calling antatt et slags mytisk skjær. Det er ikke uvanlig å høre at dette er rockens viktigste dobbeltalbum, at dette er det eneste bandet som virkelig betydde noe, at The Clash for alvor gjorde slutt på den forrige generasjonen i rocken. Dette henger nok ikke bare sammen med at mange som senere ble rockeskribenter var fjorten år i 1979, eller at man ikke sjekker 80-tallets hitlister. Vi snakker rett og slett om et band som var sintere og smartere enn de andre det året, for ikke å si mer meningsfulle, morsomme og musikalske.

I 1979 var ingen band tøffere enn The Clash. Men når det er gått 25 år må de finne seg i å bli vurdert i en rockehistorie og et tiår som tross alt omfatter Bowie og Black Sabbath, for ikke å si Pink Floyd og Led Zeppelin. London Calling er nok ikke engang 70-tallets beste plate. Men det understreker at selv om revolusjon er å snu opp ned på ting, kan ingen band overleve uten røtter.  Og hvis The Clash snudde opp ned på noe, så var det på punkens pretensjoner om å kaste rockens fortid på båten. Det er lett å se i ettertid, men var ulovlig å si den gang.

London Calling er albumet mange band ville dødd for å få gitt ut. For The Clash ble det da også et høydepunkt som på mange måter tok livet av bandet. Det var umulig å leve opp til. Som så mange andre band som leverer mesterverk, ble oppfølgeren en pretensiøs nedtur. Mens punkerne uttalte seg krast om ”oppblåste band” som Pink Floyd og Yes, ante man nok en liten nemesis da The Clash året etter sitt magiske dobbeltalbum i 1979 valgte å gi ut det noe mindre magiske trippelalbumet Sandinista! Bandets senere album er ikke uten gode låter, men The Clash skulle aldri igjen nærme seg London Calling. På den andre siden har heller ikke så mange andre band gjort det.
·         “London Calling - 25th Anniversary Edition” [2CD + DVD]  : Columbia, 2004
ASIN: B0002QXMD4, Catalogue Number: 5179283