Opplysningstid for kvinner og leksika

Når det ikke er vanskelig å finne noen som opplever middelalderen som mørk skyldes nok det at den for så mange ligger i mørke.

Grunnen er altså ikke at kvinner den gang kunne skrive leksika.

Eller rettere sagt encyclopaedia som kommer fra det greske uttrykket enkyklios paideia, som handler om almenutdannelse eller opprinnelig altomkretsende (enkyklios) barneoppdragelse (paideia).

Kort sagt forteller ordet at oppdragelse er å formidle alle former for kunnskap, fra etikk og religion til kunst og vitenskap. Målet var å skape mennesker som ikke bare visste hva man visste, ikke minst om hva som var rett, men som levde etter det.

Takket være feilkopiering av skrivere endte dette som ett ord, motsatt den orddelingsfeilen nordmenn flest begår. Ett av mange symptomer på behovet for å styrke almenutdannelsen også i vår tid.

Siden dette skjedde i middelalderen er det altså den perioden vi kan takke for ordet encyklopedi, som betyr at det er snakk om flere og mer inngående artikler enn i et leksikon.

Og siden middelalderen var forelsket i kunnskap og vitenskap (slik det ikke minst fremgår av hvem Dante gir æresplassen i Solens sfære), var det ikke underlig at perioden har et mangfold av encyclopedier, til tross for kostnadene ved å produsere bøker før boktrykkerkunsten.

Vi snakker om minst ett per århundre. Det toppet seg på 1200-tallet med syv verk. Dette førte til et dalende behov i tiårene før Svartedauden tok luven av virksomheten, for ikke å si forfatterne.

Nå har jeg tatt opp flere av disse i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø, som Isidores (560-636) 20-bindsverk Etymologiae og Vincent av Beauvais' (1190 – 1264) Speculum Maius (Det store speilet). 

Men så var det altså disse kvinnene, nærmere bestemt Herrad of Landsberg (1130-1195) og hennes Hortus deliciarum (Gledenes hage).

Verket samler datidens kjente kunnskap i alt fra teologi til filosofi, med spesiell vekt på naturen, og altså hagen, rikt illustrert med 336 tegninger.

Det er det første encyklopediet skrevet av en kvinne. Vi finner også ett av historiens første selvportretter, som vist til venstre.

At formen i stor grad er dikt og sanger (og dermed en uvurderlig kilde til periodens musikk), gjør ikke verket mindre interessant.

Selv om det kan bli vel ordrikt, etterlater det ingen tvil om at Herrad var en betydelig dikter med bred innsikt på en rekke felt.

Som så mange i middelalderen var hun et renessansemenneske.

Orginalen gikk tapt under den fransk-tyske krig i 1870, men har vi heldigvis bevart det meste av teksten og illustrasjonene i kopier.

Takket være mer moderne teknologi, er det håp om at verket kan overleve tusen år til.

Men er det ikke slik at det først var med opplysningstiden og Diderot (1713-1785) at leksikon eller altså encyklopedier ble skapt, til stor protest fra Kirkens menn som hatet kunnskap og kvinner?

Nei, som noen kan ha fått med seg av avsnittene over (og bloggposter som denne) er det ikke helt slik, selv om det ofte er det etterlatte inntrykket når noen snakker om opplysningstiden.

Diderot kan i stedet knyttes til en lang tradisjon tilbake til antikken og gjennom hele middelalderen.

Det nye var ikke at han "samlet og forkortet all datidens kunnskap" eller "gjorde den tilgjengelig for allmennheten" (selv om slikt var langt lettere med boktrykkerkunsten), men at han gjorde det med en politisk og polemisk brodd og på en måte vi i ettertid er blitt vant til.

Den katolske kirken i Frankrike reagerte ikke på spredning av kunnskap, men av forkynnelse.

Som så ofte var det slik at makthavere og etablerte insitusjoner ikke stortrivdes med skrifter som kritiserte og undergravde dem uten blygsel eller beskjedenhet.

Diderot tilhørte en tid der en rekke av det som ble kalt filosofer oppfattet seg selv som representanter for en ny tid der lyset var i ferd med å overvinne middelalderens mørke.

For at flere skulle forstå dette, gjalt det å kutte båndene til fortidens kunnskap og tenkesett. Man latterliggjorde det man så som middelalderens obskurantisme. Siden alt i naturen kunne forstås ut fra mekanistiske forklaringer i et univers som tikket og gikk som et urverk, ble mirakler umulige og teologi definert til ikke å være kunnskap.

At den gode deist Diderot mente vitenskapen utfordret ateisme mer enn gudstro, gjorde ham ikke mer spiselig for Kirken. Det var ikke enkelt å omfavne en som ikke la mye trykksverte i mellom i sin kritiske holdning til alt som smakte av geistlighet.

At det tildels også skjedde indirekte ved sarkasmer og parodier, gjorde ikke verket mer tiltalende.

Selv om verket bestod av 35 bind gitt ut i perioden 1751-1772 med ulike forfattere fra ulike ståsteder, var det liten tvil om redaksjonens hovedtendens. Målet var å fravriste tradisjonelle institusjoner som Kirken autoritet i vitenskapelige, kunsteriske og politiske spørsmål.

For å oppnå dette, gjaldt det å fremstille historie, vitenskap og politikk på en slik måte at Kirken og geistligheten ikke ble levnet mye ære for rasjonalitet eller redelighet.

Likevel ble det, eller deler av det, tatt godt i mot i kirkelige kretser. Jesuittenes månedsmagasin Journal de Trevoux trykket en rekke rosende anmeldelser. Det var ingen tegn til at man fryktet kunnskap.

Men man reagerte i stigende grad på verkets tendens. Det ble ikke bedre av at man oppdaget artikler tatt direkte fra jesuittfilosofer og jesuittenes egen encyklopedi, uten kildehenvisning.

Sammen med Diderots tendens til å legge seg ut med folk, inkludert støttespillere som Voltaire, ble verket i perioder sensurert eller forbudt. Det kom likevel etterhvert ut i sin helhet og har sammen med Encyclopedia Britannica formet vårt bilde av encyklopedier.

Ikke minst siden de pussig nok skrev lite om kvinnelige leksiografer i middelalderen.