Dette er London

Siden ikke alle har komplett back issues av det inngåtte rockebladet Backstage, kan kanskje noen slengere ha glede av mine artikler - klisjeer, klomsete formuleringer and all.

Vi starter med en fra 2004, i tilnærmet autentisk layout.

Dette er London

– 25 år med London Calling

På mange måter var London Calling et lyn fra klar himmel i 1979. Etter å ha vært oppvarmingsband for Sex Pistols i 1976 og levert et dundrende sinna debutalbum året etter, var mange bekymret for om det var nok luft igjen i The Clash til det vanskelige tredjealbumet. Give’em Enough Rope  i 1978 hadde dessverre ikke gitt stort annet enn bedre lyd. Og hvor mye mer kunne man egentlig gjøre med punk?

Av Bjørn Are Davidsen

Så kom dobbeltalbumet London Calling og all frykt ble sendt i skammekroken. Vi snakker rett og slett om ett av de virkelig store album i rockehistorien. Punk ga kanskje en nødvendig energiinnsprøytning  til slutten av 70-tallet, men The Clash viste at dette langt fra var tilstrekkelig. Få band kan leve lenge på ren aggresjon. Både musikere og marked ønsker i lengden mer enn tre grep og én rytme. Blant mange årsaker til dette er at musikk som skal overleve døgnfluene må nærme seg noe av mangfoldet i livet.  Og det gjorde London Calling med overveldende autoritet.  Joe Strummer og Mick Jones skrev låter som traff hjertet til sinte tenåringer. Politiske tekster, rått gitarspill, stor humor og ren aggresjon slo røtter hos rastløs ungdom. Og ikke minst viste bandet sin storhet ved å ta minst en fot vekk fra punken. The Clash klarte kunststykket å gjøre alt fra reggae til rockabilly politisk korrekt.

Politikk og pretensjoner

Selv legendariske album tilhører sin tid. Men det som skiller dem fra andre er at de også bryter ut av tiden. Forskjellen mellom starten og slutten av 70-tallet handlet ikke nødvendigvis om energi eller pretensjoner. De første albumene og konsertene til ELP hadde til tider like mye aggresjon som Johnny Rotten. Men med årene var heltene blitt for trøtte av kreativ energi, for ikke å si kokain. Publikum var også litt lei, og ønsket noe nytt og friskt, nesten hva som helst, bare det var annerledes. Dermed lå veien åpen for disco og punk. Og i stedet for musikalske pretensjoner var de politiske kommet på moten. 

På sitt beste har pretensjoner ført til store kunstverk. Men dessverre kan man skli like mye ut i politisk overmot som i musikalsk. Få er så nyskapende som Mozart eller Marx - selv ikke Lennon eller Lenin klarte det. Det er utrolig hvor utdatert  ”relevant musikk” kan høres i dag. Men der mange andre buklandet, utnyttet The Clash suverent trendene med London Calling. De løftet de seg og albumet langt utover punkpretensjonene, samtidig som de holdt blikket festet på Brixton og datidens ungdomsopprør.

Selv om jubileumsutgaver er blitt noe av en industri, er det likevel bare rett og rimelig  at det 25 år senere gis ut en London Calling 25th Anniversary Edition, på to cd-er og en DVD. Ved siden av den originale platen med forbedret lyd, får vi på CD 2 - The Vanilla Tapes – fantastiske glimt fra studiojobbingen, og fem nye låter. DVD’en inneholder dessverre ingen konserter fra 1979 eller 80, men for nerdene i blant oss er det kanskje like bra med intervjuer og faktaopplysninger om plata og bandet generelt.

 London Calling er en oppvisning i energisk rock fra første riff i det drivende tittelkuttet til det hele avrundes med Train In Vain. Som andre store album er dette et oppkomme av ideer og inspirasjon. Selv om plata ikke nådde toppen av listene førte den The Clash ut til massene. 

Og de leverte en pakke som minnet i mangt om LP-utgivelser fra tidlig 70-tall, med kunstneriske fotografier og håndskrevne tekster. Typografien på coveret var hentet fra Elvis første album, og bildet kunne vært tatt rett ut av en konsert med Hendrix, Townshend eller Emerson. Men man trengte nå yngre helter å identifisere seg med. Alt smakte av revolusjon og røtter. Designet bygget på fortiden - og varslet om en fremtid. Mens The Clash to år tidligere hadde forkastet hele rockens fortid i sangen 1977, var Vince Taylors gode gamle Cadillac nå blant åpningssporene. Alt hang sammen, fra bildene til Pennie Smith, de tegnede tekstene fra serieskaperen Ray Lowry, til låter som både pekte fremover og trakk veksler på alt fra The Who til Bo Diddley.

Påvirkninger og Pimlico

Heftet som følger med nyutgivelsen inneholder en lengre artikkel om Londons betydning for The Clash, enten vi snakker om forfattere og kunstnere som Orwell, Conrad og Blake, eller filmkomedien Passport To Pimlico. Mens albumet i realiteten er bare ett av mange høydepunkter i et stormfullt 70-tall, ble det gitt ut så sent på året – i noen land (som Norge) tidlig året etter - at det av mange er blitt kåret til 80-tallets beste.  Ikke minst gjorde Rolling Stone magazine dette.

På mange måter har The Clash og London Calling antatt et slags mytisk skjær. Det er ikke uvanlig å høre at dette er rockens viktigste dobbeltalbum, at dette er det eneste bandet som virkelig betydde noe, at The Clash for alvor gjorde slutt på den forrige generasjonen i rocken. Dette henger nok ikke bare sammen med at mange som senere ble rockeskribenter var fjorten år i 1979, eller at man ikke sjekker 80-tallets hitlister. Vi snakker rett og slett om et band som var sintere og smartere enn de andre det året, for ikke å si mer meningsfulle, morsomme og musikalske.

I 1979 var ingen band tøffere enn The Clash. Men når det er gått 25 år må de finne seg i å bli vurdert i en rockehistorie og et tiår som tross alt omfatter Bowie og Black Sabbath, for ikke å si Pink Floyd og Led Zeppelin. London Calling er nok ikke engang 70-tallets beste plate. Men det understreker at selv om revolusjon er å snu opp ned på ting, kan ingen band overleve uten røtter.  Og hvis The Clash snudde opp ned på noe, så var det på punkens pretensjoner om å kaste rockens fortid på båten. Det er lett å se i ettertid, men var ulovlig å si den gang.

London Calling er albumet mange band ville dødd for å få gitt ut. For The Clash ble det da også et høydepunkt som på mange måter tok livet av bandet. Det var umulig å leve opp til. Som så mange andre band som leverer mesterverk, ble oppfølgeren en pretensiøs nedtur. Mens punkerne uttalte seg krast om ”oppblåste band” som Pink Floyd og Yes, ante man nok en liten nemesis da The Clash året etter sitt magiske dobbeltalbum i 1979 valgte å gi ut det noe mindre magiske trippelalbumet Sandinista! Bandets senere album er ikke uten gode låter, men The Clash skulle aldri igjen nærme seg London Calling. På den andre siden har heller ikke så mange andre band gjort det.

·         “London Calling - 25th Anniversary Edition” [2CD + DVD]  : Columbia, 2004
ASIN: B0002QXMD4, Catalogue Number: 5179283