Mening med Jesus?

Det noe akademiske formulerte spørsmålet om hva som var "Jesu nødvendige funksjon" har av og til blitt stilt i denne tråden på Verdidebatt. Nå er det også svart på noen ganger, uten at det synes å ha gjort særlig inntrykk.

Dermed kan det være greit å tydeliggjøre og utdype uten forstyrrende eller misvisende mellomkommentarer.

Når spørsmålet er stilt er det fordi Atle Ottesen Søvik og jeg i Eksisterer Gud? drøfter argumenter for og mot Guds eksistens i lys av det som (for igjen å snakke akademisk) kalles for et koherensperspektiv.

Dette er utdypet i linken i første avsnitt, men handler altså kort sagt om tre forhold. For det første konsistens, at en hypotese ikke er selvmotsigende. For det andre sammenknytning, at jo flere og tettere forbindelser mellom delene i en teori, dess mer koherent er den. For det tredje omfang, at dess flere data en teori klarer å koble, dess mer koherent er den.

Selv om man skulle argumentere godt for at det er rasjonelt å tro på Guds eksistens, er det ikke dermed gitt at kristen tro, der altså Jesus er rimelig sentral sist jeg sjekket, henger på greip.

Men det er heller ikke gitt at den ikke henger på greip. Det må i hvert fall argumenteres for. Og det er ikke sikkert at det vanskelige her er å finne en funksjon, eller at vi må finne på en, nærmest på sparket.

Tvert i mot er utfordringen slik jeg ser den ikke at det er for lite å si om dette, men at det er for mye.

Temaet har vært behandlet i et par tusen år av enda flere teologer og tenkere. Det som kommer i denne og de neste blogginnleggene er dermed ikke utdypende gjennomganger, men eksempler som viser at det er mulig å tenke rasjonelt om dette.

Det betyr ikke at kristen tro er rasjonalistisk, men at den kan vurderes med mer enn hjertet.

Er det så mulig å knytte Guds eksistens til et kristent livssyn på en rimelig fornuftig måte?

Livssynssamtaler sammenlignes ofte med å være i et mørkt rom med en elefant der man prøver å finne ut hva slags dyr som er i rommet. Siden man står på hver sin side av elefanten blir beskrivelsene veldig forskjellige. Dyret er det samme, men vi ser det stykkevis og delt.

Diskusjoner om Guds eksistens kan fort bli veldig oppstykkede, med blikk bare på noen av Guds egenskaper, eller usikkerhet (slik Hume var inne på) om det er samme dyret. Eller det hele kan bli ganske så abstrakt eller i hvert fall ikke veldig konkret.

Vi kan tenke at Gud er allmektig, allvitende, god og så videre, men filosofenes Gud er altså sjelden en eksistensiell hit.  

Nå sier jeg ikke at Jesus er elefanten ved høylys dag. Men hvis Gud er en elefant, er det altså ikke lett for oss som ikke er elefanter å forholde oss til noe slik, verken med fornuften eller følelsene.

Dermed kan vi snu litt på bildet. Selv om vi ikke kan se hele elefanten, er spørsmålet hva som kan gjøre oss i stand til å se mer av den.

Tenker vi oss noe veldig stort (som en elefant) og noe veldig lite og ganske annerledes (la oss si en maur), så er det umulig for mauren å forestille eller forholde seg til elefanten.

Hvis da ikke elefanten er i stand til å vise seg for maurene på en måte maurene forstår. Og da er det ikke helt urimelig eller ulogisk at den selv blir en maur. Det er tvert i mot ganske ... koherent.
Og får maur det til å klø på ryggen, kan vi i stedet tenke oss et scenario som i filmen Avatar. Et av de sentrale premissene er at det er utviklet en teknologisk løsning som gjør at en som kommer fra en annen art og planet kan kommunisere på en forståelig og troverdig måte.

Men det krever altså at man fremstår på en måte som kan skape tillitsfulle relasjoner.

For å samhandle med innbyggerne på planeten Pandora, stiger hovedpersonen Jake Sully ned på planeten som en avatar, en levende, pustende kropp han fjernstyrer. 

Dermed er vi over på en første mening med Jesus, hvis vi tenker at han har noe med Gud å gjøre. Rett og slett å vise oss viktige sider ved hva og hvem Gud er, rimelig forståelig og jordnært.

Og det på en måte som kan skape tillit hos mange som møtte ham direkte - og hos mange som har fått høre om ham etterpå.

I stedet for filosofiske formuleringer om godhet, får vi sett hva det å være god handler om. I stedet for å høre at Gud elsker oss, får vi se en Jesus som elsker oss. I stedet for en fjern Gud bak alt det fysiske, ser vi en fysisk Jesus midt i blant oss.

I stedet for å bli bedt om å tro blindt på ett eller annet i mørket, får vi åpnet øynene på en måte som gir tillit til Jesus som verdens lys.

Nå betyr ikke dette at jeg med disse enkle bildene har vist at kristen tro er sann eller at Jesus er Guds sønn. Det jeg har argumentert for er at hvis Gud eksisterer, har det en funksjon at han blir menneske.

Vi skal se nærmere på flere funksjoner de neste ukene.


Serien fortsetter med

• Del 2 om å vise at Gud finnes