onsdag 26. november 2014

NRK forandrer ikke bildet

Det taler NRK til ære at de så ofte sender programmer om vitenskap, men ikke fullt så mye at de ikke like ofte går gjennom dem vitenskapelig.

Det står altså ikke på intensjonene når NRK viser den svenske undervisingsradioens visuelt gode serien Bilda som forandra vitskapen. Like fullt er resultatet enda et av disse programmene som viser at noen bilder aldri forandres.

Siden du befinner deg på Dekodet, vet du hvilke det er.

Når pensum er feil, hjelper det ikke at pedagogikken er god. Ja, det stemmer at noen bilder eller visualiseringer har spilt en rolle i historien, enten det handler om å påvirke oppdagelser eller allmenne oppfatninger. Bilder av månelandingen og jorden sett fra månen er blitt ikoniske.

Det betyr ikke at alle bildene er fremstilles riktig. Eller at alle bilder vi har i bakhodet stemmer.

Også såpass ikoniske som det av Kirkens Kamp Mot Vitenskapen.

Men her har vi altså å gjøre med en klassisk psykologi. Når vi tror vi vet noe, vet vi ikke at vi tror.

Siden alle vet hvordan vitenskapshistorien har vært, kommer man ikke på å spørre vitenskapshistorikere. Det holder i lange astronomiske baner med fysikere og forfattere.

Slik sørger media for å holde i live fordommer. I stedet for å spre kunnskap, sprer man fordummende tøv. Misforståelser bidrar sjelden til forståelse.

I stedet for å spørre noen med utdannelse på feltet, bygger man på forlatte forestillinger om en grunnleggende konflikt mellom tro og vitenskap. Den katolske kirken er på tiltalebenken. Kopernikus (1473-1543) og Galileo (1564-1642) er kronvitner i kampen mellom det geosentriske verdensbildet med jorden i midten og det heliosentriske med solen i midten.

Uten at man retter teleskopet mot hva de selv eller andre i samtiden faktisk sa og skrev.

Hele sekvensen varer i mindre enn ni minutter, fra 20:20 til 29:00. Da skulle man tro det var mulig  med nok research til å ha orden i sysakene. Man klarer vel ikke å gjøre mange feil på så kort tid?

Jo, det klarer man. Programmet sprer flere myter per minutt enn en gjennomsnittlig drosjesjåfør.

Den sentrale autoriteten er den mangestedsnærværende Michio Kaku, en teoretisk fysiker som dels har arbeidet med teorier om strengteori og dels drevet populærvitenskap.

Det Kaku formidler her er nok populært, men det er ikke vitenskap. At noen er flinke på det de kan, betyr ikke at de er flinke på det de ikke kan. At noen vet hva som er fakta og myter om strengteorier, betyr ikke at de vet hva som er fakta og myter i vitenskapshistorien.

At noen vet opp ned på astronomi, betyr ikke at de vet opp ned på astronomiens helter.


Det er ikke bare småfeil det dreier seg om. Poengene er helt sentrale for å forstå historien.

Ikke minst når det gjelder motivasjonen til Kopernikus. Det er grunnleggende feil å hevde at det var frykt for å bli "lyst i bann eller torturert" som gjorde at Kopernikus vegret seg for å publisere  De revolutionibus orbium coelestium som beskrev modellen med solen i midten.

Likevel presterer programmet å etterlate bildet av en Kirke som nådeløst overvåket astronomer slik at de ikke tråkket utenfor den smale vei. Hadde man vettet i behold, publiserte man ikke andre teorier enn dem som var nøye forhåndsgodkjent.

Det verken programskapenerne eller Kaku vet, er at det er de som ikke våger seg utenfor den smale vei. Siden de tror de har vettet i behold, publiserer de ikke andre teorier enn at Kopernikus var livredd for Kirken. Resultatet er nok noen smuler annerledes enn Kaku tenker. For i stedet for å merke ros kan han få merke hva Kopernikus fryktet.

Rett og slett å bli til latter blant andre fagfolk.

Nå er det ikke enkelt å vite om Kopernikus fryktet noe i det hele tatt, siden det ikke er dokumentert at han gjorde det. Men når han drøyde med å utgi verket om et heliosentriske systemet, er det lett å tenke noe må det ha vært. Siden vitenskapshistorikere vet at Kirken ikke hadde for vane å blande seg inn i vitenskapelige debatter, er den vanlige oppfatningen at han fryktet å bli gjort til latter.

Grunnen var ikke at de rundt ham var kunnskapsløse mobbere. Nei, han fryktet at han ikke var i stand til å vise at hans modell var bedre enn alternativet. Og de han fryktet var ikke Kirkens ledere, men andre astronomer. Som altså syntes den klassiske modellen var langt bedre.

Blant annet fordi den i motsetning til inntrykket programmet gir (fra 23:00 til 24:10) hadde færre hjelpehypoteser (rundt 40 ekstra episykler - småsirkler) enn Kopernikus (nærmere 50 ekstra).

Grunnen var at Kopernikus sin modell i likhet med Galileos var feil. I stedet for å beskrive at planetene gikk i ellipsebaner, tegnet man dem i sirkelbaner. 

Den andre autoriteten som slipper til er Dava Sobel, som presenteres som "Kopernikusexpert och forfattare".  Vi snakker altså heller ikke her om en vitenskapshistoriker, men en bestselgende forfatter av populærvitenskap, her A More Perfect Heaven om Kopernikus.

Og det uten akkurat å imponere fagfolk som Tony Christie i Renaissance Mathematicus.
Here we have Sobel repeating the old myth that Copernicus didn’t want to publish because he feared the religious reaction; this has been dismissed by historians of science for decades. Copernicus didn’t publish because he couldn’t deliver. In his Commentariolus he had claimed he would provide proof that the world (read universe or solar system) was heliocentric. He was nowhere near being able to deliver that proof and that is why he hesitated to publish his book.
Christie er ikke nådig i gjennomgangen av Sobels bok som hun heldigvis ikke rekker å utbrodere på sine tilmålte minutter.
Han ville heller ikke vært verken imponert eller nådig om han hadde sett videre i programmet. Der kan Kaku fortelle at bildet Kopernikus tegner med solen i midten, fører til en storm av tanker hos astronomene. Når de så de aksepterer den nye modellen, reagerer Kirken.


Det er vanskelig å vite hvor man skal begynne.

I den grad Kopernikus' modell førte til noe, var det ikke aksept for én modell. Det var aksept for mange modeller. Svært mange. Hvilke av disse syv modellene som var riktig var underbestemt av dataene på Galileos tid.

Selv om altså programskaperne har bestemt seg.

Dermed gjør de et stort nummer av at Kopernikus sin bok var så "farlig" at den stod på Kirkens index over forbudte bøker frem til 1835.


Dette er igjen så misvisende som det kan bli. For det første var det ingen som reagerte på boken da den kom ut i 1543. Eller i 1553. Eller 1573.

Det tok over 70 år før noen kom på at den var "farlig".

For det andre var det man reagerte på ikke at Kopernikus hevdet at solen var i sentrum, men at Galileo (som altså av ulike grunner var i fokus på den tiden) hevdet at han hadde bevist at solen var i sentrum.

Historien har selvsagt flere faktorer som autoritetsspørsmålet under motreformasjonen og like før 30-årskrigen. Men kort sagt var det som ble satt på forbudslisten bøker som hevdet at den heliosentriske modellen var bevist.

Mens man umiddelbart ga ut andre utgaver av Kopernikus-boken, der setningene om bevis var fjernet.

For all praksis var Kopernikus og Galileo ute av listene etter at pateren og og matematikeren Luigi Guido Grandi i 1712 publiserte boken Til forsvar for Galileo, med kirkens godkjennelse. I løpet av 1700-tallet kom 254 verker som støttet Galileos arbeider - og det av katolske forfattere.

Grunnen til at noen bøker stod lenge på listen, var at ingen brydde seg om å sjekke og justere listen. Det hører med å nevne at paven måtte gripe inn overfor regelryttere som da en professor i 1820 ville trykke en lærebok som støttet det kopernikanske system. Da det dukket opp fra sidelinjen en overivrig embetsmann nektet å godkjenne utgivelsen, måtte paven Pius VII true med straff for å sikre at læreboken kom ut.

Paven la da også til at ingen heller i fremtiden skulle forby noen å fremme Kopernikus sin teori, selv om det først var i 1837 at Galileos bok om solsystemet ble fjernet fra listen, slik f.eks. Atle Næss nevner i Da jorden stod stille.
Men det tydeligvis fortsatt ikke er forbudt å prsse inn flere myter på ni minutter. 
Som at Kopernikus fratok oss vår priviligerte plass i midten av universet, slik at jorden bare ble én av mange planeter.

Mens det i realiteten forholdt seg stikk motsatt. Det var ingen priviligert posisjon å være i midten. I stedet for å være opphøyd, var jorden det laveste stedet i universet. Det var den ufullkomne delen, mens alt over månen var fullkomment. Jorden var der universets bunnfall befant seg. 

Det var planetene og solen som tilhørte den opphøyde delen av universet, nærmest Gud.

Dette snus nå på hodet slik Kopernikus' støtespiller Rheticus (som slik programmet altså riktig forteller var den som fikk hans Revolutionibus utgitt) forklarer.  Jorden var ikke detronisert, men var blitt en planet fordi "solen hadde sunket til universets senter".

Forestillingen om at Kopernikus fratok oss vår priviligerte posisjon er ikke mulig å finne før mot slutten av 1600-tallet, og vokste proposjonalt med den dalende kunnskapen om den gamle modellen.

På samme måte som muligheten til å slippe til i rimelig god sendetid med programmer om vitenskapshistorie synes omvendt proposjonalt med kunnskapen om historien. 

Enten man produserer, presenterer eller kjøper inn programmet.

tirsdag 25. november 2014

Store norske leksikon retter

Da kom det en hyggelig tilbakemelding fra redaksjonssjef Marte Ericsson Ryste i Store Norske Leksikon om at det må ha skjedd en feil da Kunnskapsforslaget for noen år siden la ut på nett det jeg i 2011 kommenterte som en merkelig artikkel om medisinhistorie og nylig nevnte ikke var endret.

Artikkelen var altså allerede refusert til papirutgaven i 2006-08 og er nå erstattet med en kortere som er bedre, men fortsatt har en del å gå på, også når det gjelder nyere tid.  Litt overraskende at f.eks. en banebryter som Semmelweis ikke nevnes.

Det vil komme en ny artikkel når man har fått på plass fagpersoner som kan temaet godt nok.

mandag 24. november 2014

Moralsk fabel eller astronomiforelesning som det kalles

Det finnes som kjent mye mellom himmel og jord, særlig på YouTube.

Og mye av dette mye er moralske fabler. Det gode står mot det onde, skurker mot helter, vi lærer hvem som er venner og hvem som er fiender. Enten temaet er islam eller Israel, konspirasjonsteorier om Big Pharma eller om Arbeiderpartiet som landssvikere.

Eller det handler om astronomi.

Som i en serie frittalende forelesninger av den anerkjente astronomen Chris Impey. At man ikke har spesialisert seg på vitenskapshistorie, har aldri hindret noen i å undervise i det. Dermed veksler hans forelesninger om astronomiens utvikling ikke bare mellom fakta og anekdoter, han går seg like vill i mytemyra som deGrasse Tyson.

I stedet for en opplysende gjennomgang av fortidens tenkning, blir det en formørkende presentasjon av modernitetens fiendebilder.



Blant ... høydepunktene er passusen rundt 23:38 (etter rosen av Antikythera-mekanismen) om at teknologi og kunnskap ikke løpende er blitt forbedret i historien. Og det kan noen og enhver være enig i, ikke minst etter å ha sett denne forelesningen.

Du får ikke premie for å gjette hvilket eksempel som brukes av en som har undervist noen tusen i auditorier og enda flere på youtube. Du gjør ingen kometkarriere ved å lande på den mørke middelalderen der man til og med mente at jorden var flat.

På YouTube er det aldri tvil om skurkerollen.
There was a thing called The Dark Ages, a period of 7-800 years, where all the extraordinary insights of the greek philosophers were utterly lost. People ... truly thought the world was flat. There were demons lurking on the edge of the map.
Så nevner Impey ikke uventet at vi ser tilsvarende i dag hos dem som ikke tror på evolusjon eller Big Bang. Underforstått ødelegger religion, eller mer presist kristen tro, for vitenskapen.

I motsetning til islam og araberne som han senere nevner holdt vitenskapens flamme levende i mørketiden.

Han runder av denne delen av forelesningen med at "History is interesting to me in this regard and has many cautionary tales". Uten å være klar over at han egen forelesning (fra og med nuh) skulle bli en cautionary tale.

Advarselen blir ikke mindre av at han under gjennomgangen av Kopernikus, Kepler og Galileo insisterer på at motstanden mot det heliosentriske verdensbilde for det meste skyldtes at vi ble fratatt vår priviligerte posisjon i sentrum (56:20).

Selv om Impey er relativt god når han kommer til deres astronomiske modeller, er han ikke like god nå han hevder også at det skulle ta nesten 400 år før kirken vedgikk at den hadde tatt feil i Galileo-saken.

Eller at saken mot Galilei førte til at Nord-Europa og særlig Newton tok over forskningshegemoniet siden italienske naturforskere ikke lenger var toneangivende.

Forelesningen sentrerer såpass rundt myter at Impey uten referanse til en eneste kilde kan hevde at Bruno ble brent "mostly" for hans astronomi (1:32:00), før han beskriver henrettelsen ganske så levende, "siden det er lenge siden vi har spist".

I en gjennomgang av astronomiens historie brukes altså mange minutter på en mystiker som verken var astronom eller hadde noen betydning for astronomi.

Den eneste grunnen til at Bruno nevnes er at han blant historieløse 1800-tallspolemikere fikk ikonisk status. Mens han i realiteten er nærmere New Age enn Newton.

Bruno er ikke martyr for astronomer eller fritenkere, men for okkultister.

Moralske fabler blir selvsagt sterkere med bilder som brenner seg inn på netthinnen og skaper eller forsterker fiendebilder.

Da er ikke så nøye å se om moralen er god.

fredag 14. november 2014

Agurktid for tørrpinner

I en verden med et mangfoldig og endrende trusselbilde, er det én trussel media aldri unnlater å ta hensyn til - agurktid. 

Lurer du på når det er agurktid, finner du ikke svaret i almananakken, men i antall oppslag om sjøorm.

Det genererer alltid klikk og kontanter å formidle uskarpe bilder av noe som ser ut som det rører på seg i vannskorpen. Slike ukjente flytende objekter (som ikke helt tilfeldig også kan forkortes UFO) har det kjennetegn at dess mer usikre vi er på hva vi ser, dess mer sikre er vi på at det er sjøorm.

Og at det synes å være en konkurranse om hvem som kan holde kameraer lengst unna og med mest skjelvende hånd som jeg tidligere har omtalt for et litt tilsvarende flytende fenomen.

Dess flere mobilkameraer i omløp, dess mer mobile bilder.

Dette bildet er dessverre for skarpt til å være av en sjøorm
Denne gangen er det altså vidoen på denne linken som skaper overskrifter. Siden klikk stimulerer redaksjonen til å lete etter flere av de mindre skarpe bildene i skuffen, kan kort gjenfortelles at det ser ut som en (her er det bare å ta seg en ingefærøl på styrten) ... kvist på en stokk som driver gjennom vannet.

Altså et ikke helt uvanlig flytende objekt (noe som ikke forkortes UFO).

Men siden videoen er så dårlig at det ikke er sikkert at det er en kvist, og dette altså er i selveste Loch Ness, må det nevnes som muligens Nessie.

Heldigvis begynner flere journalister å koble. Man innser at sjøormer er godt oppslag, men samtidig at det ser passe dumt ut å slå dem opp, år etter år, uten kritisk refleksjon.

Dermed er det godt at ikke bare objektet, men også redaksjonen, er såpass tørrpinner at rimelig relevante fagfolk får lov til å stikke hodet over vannet.

Og at oppslaget får den lite flatterende overskriften Lykkejegerne gir seg ikke: Nye påstander om sjøorm i Loch NessMed underoverskriften "Sannsynligvis en trestokk, sier marinbiolog".

Det er altså bra om du klikker deg inn på dette likevel.
Jon-Arne Sneli er marinbiolog og professor ved biologisk institutt ved NTNU. Han tror objektet på videoen til Collis er en trestokk eller en bit av en gren.

- Det er alltid spennende med videoer av mystiske observasjoner. Det er bare så synd at det alltid er et bilde elle en video tatt på lang avstand og med ganske utydelig fokus, sier Sneli.
Mens det ikke er synd at media begynner å bli såpass skeptiske at de presenterer stadig flere av bløffene om Nessie - med korrekte mellomoverskrifter som Løy i 60 år og noe mindre korrekte som "Største bløffen i det 20. århundre".

Men at det finnes grader av bløff, betyr ikke at bløff ikke er bløff.  

Også her er det lettere antydninger i retning av noe slik uten at Dagbladet eller andre media har fått det med seg. I følge Daily Records er mannen bak videoen ikke ukjent med trær.

Han er rett og slett treplanter.
Tree planter Richard Collis captured this amazing video on his iPhone after he spotted something unusual while driving alongside the loch last week.
Nå kan det være at han er mer vant til å plante til lands enn til vanns. Muligens er han også vant til at trær står rimelig stille, bortsett fra når det blåser. Men det kan umulig være en totalt ny tanke at grener på stokker som flyter i bølger rører på seg, i opptil flere retninger om gangen.

Bevegeligheten blir ikke mindre når de filmes med mobilkamera.

At en skeptiker skriver om slik, viser virkelig at det er agurktid for tørrpinner.

onsdag 12. november 2014

Klokken tilbake til middelalderen

Nylig ble det som ikke bare regnes blant verdens største kunstverk, men som høyvannsmerket for førelektroniske klokker, solgt for 164 millioner kroner (24 millioner dollar) på Sotheby i Sveits.

Bakgrunnen er en konkurranse mellom to eldre herrer, bankmannen Henry Graves og bilfabrikanten James Ward Packard, om "den mest eksklusive og kompliserte klokken fra den legendariske urfabrikken Patek Philippe".

Når prestisjen står på spill hos to eldre løver, er det som kjent ikke så nøye med prisen.

Hvem åpner ikke lommeboken for en smartklokke med "komplikasjoner" som dato, alarmfunksjoner og stoppeklokke, samt månefase og evighetskalender, selvsagt inkludert skuddår.

Se også denne Youtubepresentasjonen.
Packard fikk første stikk med 16 funksjoner i 1916.

Muligens var det fordi Graves var såpass satt ut at han ventet ni år med å bestille en klokke med 24 funksjoner. 

Selv om Packard døde før Graves fikk vist ham verket, var nok bankmannen fornøyd da han via jakkelommen kunne holde styr på også "soloppgang, solnedgang og nattehimmelen over New York".
Gjennom årene har uret fått mytisk status. Sotheby’s karakteriserer det som «et mesterverk som overskrider urmakerkunstens grenser og har en plass blant verdens største kunstverk».
Dermed er det på tide å minne om enda større konstruksjoner.

Vi finner slike i middelalderens urverk, som mesterstykket Richard fra Wallingford laget for St Albans-katedralen rundt 1330, nøyere beskrevet på Dekodet her.


Nå må det tilstås at det verken hadde 24 funksjoner eller kunne puttes i vesten.

Det er likevel grunn til å stille klokken tilbake til middelalderen, når et urverk 600 år før Henry Graves Supercomplication ikke bare viste tiden, men også solens posisjon, formørkelser og månefaser, plasseringen av stjernene og planetene, samt det lokale tidevannet.

At den også var koblet til kirkeklokkene, sørget for en grei alarmfunksjon.

På samme måte som det bør gå en alarm når noen snakker om middelalderens mørke.

mandag 10. november 2014

Overskriften på veggen

Overskrifter om Jesus avslører fort underliggende trosforestillinger.

Likevel vil nok ikke alle redaktører tilstå at de hadde støttet at Jesus var Messias og Guds Sønn, hadde det ikke vært for akkurat dette nye funnet som avslører Den Helt Store sensasjonen at han var (her er det bare å feste pute i taket) gift og det med (surprise) ... Maria Magdalena, eller reiste til India eller ikke har eksistert og/eller var buddhist/mystiker/farao/Kong Arthur.

Eller analyserer nøye hvorfor seneste vri er bedre enn snøen  den man promoterte i fjor. 

Den eneste trosforestillingen som ikke avsløres, er at normale historikere er verdt å lytte til.
 
Dermed er det bare å hente popcornbollen og surfe for å se mottakelsen av enda en historie om at Jesus skal ha vært gift med Maria Magdalena og det basert på så klare beviser som en nyfunnen tekst om Jesus.

Eller om en som ligner. Eller man kan få til å ligne. Bare man bytter om på navn og hendelser og slik.

Og som i Ancient Aliens og annen kultarkeologi handler spillet om å stille ledende spørsmål.
Is this proof Jesus married and had two sons? 
At svaret er et rungende nei, synes ikke å streife journalisten eller religionsforskeren Barrie Wilson eller forfatter og filmmaker Simcha Jacobovici som er med på prosjektet.

Det streifer heller ikke journalisten å spørre om dette er bevis for at noen er i ferd med å lansere en bok. Og en ... dokumentar.

Hvordan forholde seg til slike oppslag? Hva bør du, jeg og journalister se etter? Finnes tommelfingerregler som kan hjelpe til noen smuler kritisk refleksjon? Eller er spillet som så ofte klikkgenererende sensasjoner?

På slike ledende spørsmål er det dessverre lett å finne svar.

Men det finnes altså også tommelfingerregler.

Den første regelen er å se etter hvor gammel teksten er. Er den fra det første eller tidlig i det andre århundre, altså fra en generasjon som kan ha observert Jesus eller møtt noen som har observert ham?

Er teksten fra senere i andre århundre, er det ikke stor grunn for historikere til å bruke den som kilde til noe i første halvdel av første århundre, selv etter vanlige historisk kritiske metoder.

Er den fra tredje eller fjerde århundre, sier den mest om hva noen trodde i tredje eller fjerde århundre.

Når er så teksten vi her snakker om fra?

Den er fra det sjette århundre.
It is based on manuscript found in British Library dating back 1,450 years
Og dette er ikke en ukjent tekst. Fortellingen har vært oversatt og omtalt i artikler og bøker i lang tid. Vi snakker om hundretalls og århundrer. Det kan tenkes mer sensasjonelle nyheter enn et "funn" av denne teksten.

Det hjelper ikke at Barrie Wilson som er det faglige alibiet hevder at den er eldre enn 500-tallet. Det kan alle gjøre for hvilken som helst tekst.
If true, this would make it the greatest revelation into the life of Jesus in nearly 2,000 years. Jacobovici claims the manuscript, which is 29 chapters long, is a 6th century copy of another 1st-century gospel and casts parts of the Bible in a very different light.
Men skal man konkludere med at en tekst faktisk er fra første århundre, kreves gode indisier som kan knytte den til rett tid og miljø. Dette er ofte en ganske tverrfaglig og tildels omstendelig prosess som kan ta noen år.

Her ser vi ikke akkurat gode indisier på en slik prosess.

Dermed er vi over på den andre tommelregelen som handler om man har vært gjennom det faglige nåløyet som heter peer review. Hvordan har andre historikere vurdert tesen? Holder den noenlunde faglig minstemål?

Skal man tjene penger på en sensasjon, må man for all del ikke publisere i fagtidskrifter.

I stedet for å fortelle hvem som er enig, gjelder det å fokusere på hvem som er uenig. Kan man vise til kritikk fra kristne eller kirkelig hold, betyr det at de har noe å skjule. Dess mer motbør, dess mer medvind.
Not surprisingly, the vast majority of Christian historians are not convinced.
Nei, på samme måte som det like lite overrasker at Daily Mail diskret unnlater å si at heller ikke den store majoriteten av andre historikere er overbevist av tesen.

Den tredje tommelfingerregelen er å vurdere om tolkningen krever krumspring eller kodenøkler. Hvor mange hjelpehypoteser må til for at regnestykket skal gå opp?

Kommer man til konklusjonene ved å lese teksten noenlunde rett frem?

Svaret er ikke overraskende nei. Ikke det hele tatt.
Like the fictional The Da Vinci Code, which had its hero scouring works of art for secret, religious messages, the document is in code. According to Jacobovici and Wilson, it tells of Jesus’s marriage through the story of the Old Testament character Joseph and his wife Aseneth.
Den fjerde regelen er å se om teorien er noenlunde fri fra bisarre konklusjoner. Mener man at Jesus egentlig er Maya? Legger man opp til at han egentlig havnet i India? Er noen personer endret på, mer enn godt er?

Dermed er det interessant å se at 
New book 'The Lost Gospel' claims Mary Magdalene was original Virgin Mary
Man blander altså to personer som hittil har vært atskilt til én. I stedet for å koble andre figurer i Bibelen og lande på den gamle tolkningen at Maria var prostituert, blir hun altså jomfru.

Hun går ikke fra å være skjøge til hverdagsmenneske, men fra skjøge til Madonna.

Heller ikke bryllupet var helt hverdagslig.
The new translation, according to Jacobovici and Wilson, records that the Pharaoh of Egypt officiated at the wedding between the couple, saying to Aseneth: ‘Blessed are you by the Lord God of Joseph, because he is the first-born of God, and you will be called the Daughter of God Most High and the bride of Joseph now and for ever.’
Spinnet blir ikke mindre svimlende av storpolitikk og attentater.
Equally intriguingly, Jacobovici and Wilson claim there was a plot to kill Jesus by a love rival 13 years before the Crucifixion.

They say that the manuscript says the Pharaoh’s son wanted to marry Aseneth and planned to kill Joseph and their children, but was foiled by Joseph’s brothers. Jacobovici identifies the man as Roman emperor Tiberius’s adopted son Germanicus, who was in Galilee when Jesus was there.
Hvilket altså er kode for at vi har å gjøre med forfattere som vet hva som selger.

Den femte tommelfingerregelen er å se om forfatterne bygger på en konspirasjonsteori.

Og, ja, og ikke en særlig original heller. Wilson har i en årrekke hevdet at en stor kirkelig konspirasjon har dekket over den egentlige sannheten om Jesus, som i hans How Jesus Became Christian

Den noe underlige tesen er at jøden Paulus var antisemitt og mer opptatt av åndelige visjoner enn jødiske tekster. I rake motsetning til Jesu jødiske bror Jakob som altså måte skrives ut av historien skulle den grimme Paulus vinne frem med en ... kristen Jesus.

Mens Wilson som selv har konvertert til jødedommen, selvsagt ikke kan mistenkes for noe ønske om å vinne frem med en heller ortodoks jødisk Jesus.

At Wilson bryter med dagens forskning, inkludert andre jøders, avsløres også når han hevder at kirken, eller altså Paulus, konstruerte en Jesus som passet med alle disse mysteriegudene som døde og stod opp.

Den sjette tommelfingerregelen er å sjekke om forfatterne har konklusjonen ferdig før de starter å gjøre funn - og tolke funnene.

Og det har Wilson svært tydelig. I mange år. I bøker og foredrag. Uten peer review.

Den syvende er å ta tiden på hvor kvikt man hopper fra spørsmål til konklusjoner.
And so, could centuries of Christian teaching be wrong and that Jesus was a husband and father?
Ja, alle kan ta feil. Det er selvsagt mulig at Jesus var gift og hadde barn. Men skal man argumentere for det, trenger man mer enn å kalle noe for koder og deretter konstruere nøkler for å løse dem.
Når dette presenteres tilsynelatende ydmykt, er det egentlig kode for at saken er løst.
There are many, many more pieces of the jigsaw to be put together before this can be proved conclusively.
Uten å nevne at historiefaget i liten grad handler om endelige bevis, men om mer eller mindre rimelige tolkninger av arkeologisk og skriftlig materiale.

I stedet for å diskutere hvilke brikker som må på plass før forfatternes tese kan bli bevist, bør man heller diskutere hvilke brikker vi bør ha for at dette i det hele tatt kan lanseres som en seriøs teori.

For her mangler man samtlige.

Da hjelper det ikke at Barrie Wilson har laget ferdig tegningen brikkene skal pusles inn i. Eller at han skjærer til noen selv.

torsdag 6. november 2014

Pass på hva du leser

Det er ikke uvanlig å møte kristne som er opptatt av at barna eller foreldrene leser de riktige bøkene. Siden kristne noen ganger er som mennesker, overrasker det ikke at også ateister kan ha dette behovet.
Jeg har i lang tid forsøkt å - på mykest mulig måte - banke litt vett inn i min mors kranium. Jeg har kommet et stykke på vei, men ser til min forskrekkelse at hun ønsker seg opptil flere bøker av bl.a. den kjente apologeten Bjørn Are Davidsen til jul.
Eller slik C.S. Lewis tenkte om sin periode som ateist, "A young man who wishes to remain a sound atheist cannot be too careful of his reading".

Bøker man må passe seg vel for å lese 

Dermed er ønsket klart.
Jeg skulle gjerne ha gitt henne et godt motstykke til forsvarsskriftene hun har "bestilt", og kryper herved til korset. Kan noen her anbefale meg noen gode norskspråklige bøker om religionskritikk, sekularisme o.l.?
Svarene viser at Davidsen ikke blir lest. Man aner ikke hva han skriver om eller hvordan han skriver om hva han skriver om. Men siden han er kristen, må han jo være kreasjonist og spre konspirasjonsteorier. Har man en nyateistisk logikk, trenger man ikke empiri.

Davidsen er opplagt ute etter å lure folk, eller kanskje bare dum nok til å tro på det selv.

At han forholder seg positivt til moderne vitenskap og presenterer den type bøker som anbefales i tråden, er ukjent. At han forsøker å svare på spørsmål mange ateister (for ikke å si antiteister) har, nevnes ikke. Man vet heller ikke at han avslører en rekke fakta- og tankefeil hos Dawkins/Hitchens/Harris og resten av det feltet.

Da måtte man jo ha lest andre bøker enn dem som støtter egne synspunkter. Eller historiebøker. For ikke å si (og her er det bare å finne frem blodtrykkmedisinen) religionsfilosofi eller ... teologi.

I stedet skriver man som om dette er en kamp der vitenskap står mot tro. Det ene handler om tenkning og viten, det andre om tradisjon og gjetting. Kan man lære moren sin noe om vitenskap, kan hun forhåpentligvis få banket "litt vett inn" i kraniet, selvsagt (noe annet hadde vært utenkelig) på "mykest mulig" måte. 
Jeg vil derfor anbefale deg å starte med noen som kanskje ikke er så veldig religionskritiske i det hele tatt og heller snakker om noe helt annet - Hawking er oversatt til norsk, og 'Universet i et nøtteskall' er en veldig god og lettlest bok. Fordelen med å gi henne denne boka er at veldig mye kreasjonistlitteratur plaprer i vei og sprer regelrett desinformasjon om universet, fysikk og denslags og bruker dette som 'argument' for sine sinnsvake konspirasjonsteorier. For folk som ikke kan noenting om emnet, så virker kanskje en del av argumentene deres rimelige, og vi mennesker er jo ofte inklinerte til å tro at noen som uttler seg som eksperter faktisk er det. Da er det veldig greit å ha litt annen ballast i ryggsekken slik at en liten kime med tvil kan få spire og gro i fred.
At kristne oftere snakker om sin tvil enn denne type ateister, er man heller ikke veldig bevisst. Eller at Gudstro ikke er det samme som kreasjonismetro. Det er en grunnleggende forskjell på å diskutere Gud og naturvitenskapen, og på å diskutere om kreasjonismen er naturvitenskapelig.

Så har man ikke forstått at Dawkins faktisk er både krass og kverulerende i Gud - en vrangforestilling.
Er du sikker på at Dawkins blir for krast? "The God Delusion" er i mine øyne rimelig rund i kantene, og på ingen måte hoven, arrogant eller aggressiv.
Det sier mye at noen oppfatter det som å være rund i kantene, ikke på noen måte hoven, arrogant eller aggressiv når Dawkins hyller en ateistkjendis som Daniel Dennett for å beskrive hans (altså Dawkins') hovedargument ”med rette som et ’ugjendrivelig motbevis’".

Eller å formulere sin intensjon med at
If this book works as I intend, religious readers who open it will be atheists when they put it down … Of course, dyed-in-the-wool faith-heads are immune to argument, their resistance built up over years of childhood indoctrination using methods that took centuries to mature …But I believe there are plenty of open-minded people out there: people whose childhood indoctrination was not too insidious, or for other reasons didn’t ‘take’, or whose native intelligence is strong enough to overcome it.
Er man enig med Dawkins har man altså et åpent sinn og sterk nok medfødt intelligens. Er man uenig, er man et innbarket og indoktrinert troshode. Kron jeg vinner, mynt du taper.

Og slik går no dagan.