fredag 29. mars 2013

Står ikke til påskeeksamen

Selv om jul og påske handler om ganske forskjellige ting, har de en ting felles - at man stadig finner på fortellinger om at ingen av høytidene handler om Jesus.

Altså bare å sette seg i solveggen med en appelsin, mens man leser i nærmeste nettavis at påsken i likhet med julen egentlig stammer fra noe hedensk.

Dermed kan vi snu solbrillene i retning ABC Nyheter som stiller det viktige spørsmålet i vår tid om Hvorfor påsken er gul.
Den kristne påske feires til minne om Jesu innstiftelse av nattverden og hans lidelse, død og oppstandelse. Men i det gamle testamentet er påsken en fest til minne om utferden fra Egypt. Påskelammet ble slaktet i tempelet og spist sammen med usyret brød i familien om kvelden. Den gammeltestamentlige påskefest har antakelig tatt trekk fra enda eldre fester, knyttet til vår og sauedrift.
Og hvis du trodde det bare var en tilfeldighet, la oss oppklare det med en gang.
Siden den jødiske påsken helt konkret og veldig tydelig feires til minne om en historisk begivenhet, er det noe underlig å hevde at den egentlig (dette interessante ordet) kan føres tilbake til eldre fester.
At mange kulturer har hatt vårfester med mat og drikke, betyr ikke at alle fester som er lagt til våren egentlig er dette. Det må kort sagt være mulig å feire bursdag eller bryllupsdag, nasjonaldag eller frigjøringsdag på våren uten å bli tatt til inntekt for at det er våren man feirer.

Spesielt ikke når man forteller at det ikke er det.

På samme måte er det ikke veldig vanskelig å se sammenhengen mellom en kristen og en jødisk påske. Når Det nye testamentet beskriver Jesus som Guds lam som bærer verdens synder, er det en symbolikk som henger nøye sammen med den jødiske påsken.

Slik det da også nevnes i en setning langt nede i artikkelen, noe som ikke forhindrer at fokus er på noe annet. Dermed er det ABC Nyheter som nevnt over lovet å oppklare altså at
Påsken er egentlig ingen kristen skikk. Påske er i utgangspunktet en religiøs høytid som blir markert med en rekke helligdager, religiøse skikker og symboler. I tillegg har feiringen fått flere verdslige innslag og folkelige uttrykk. Det gjelder alt fra gamle tradisjoner som bruken av påskeegg, påskeharer og gule påskekyllinger til nyere tiders påskeferie, påskekrim, påskenøtter og påsketre.
Javel, så påsken er ikke en kristen skikk, men tvert i mot en religiøs høytid som blir markert med en rekke (her er det bare å feste en pute i taket) "helligdager, religiøse skikker og symboler".
Feiringen har røtter i den angelsaksiske gudinnen Eostre som ble seremonielt påkalt rundt denne tiden, etterfulgt av den germanske vår og fruktbarhetsgudinnen Ostara (greske Eos). Da kristendommen spredte seg og tok over tradisjonene, ble navnet beholdt og opprettholdt gjennom det engelske easter og tyske ostern.
Mens man ikke nevner at dette gjelder kun i de to språkene. Muligens sier det noe om lengsler og behov når vi ser iveren etter å gjøre sin egen måte å feire på til den eldste og (er formodentlig tanken) i såfall den ekte.
Navnene til gudinnene Eostre, Ostara og Eos betyr rett og slett morgengry. Og man feiret disse gudinnene ved vårjevndøgn, for å markere at vinteren nå var forbi og sommeren og fruktbarhetens tid stod for døren.
Uten å ta et hint fra at vår påske ikke er lagt til vårjevdøgn.

Eller altså ikke heter "easter". For som ABC Nyheter nevner har det norske navnet på høytiden en litt annen opprinnelse.
Her i Norge fikk vi ordet påske fra páskar som kom inn i norrønt med kristendommen, via latin pascha og hebraisk pesach.
I likhet med de fleste andre steder.

Vi finner kort sagt ikke noe som ligner "Easter" utenfor det engelske og tyske språkområdet og heller ikke i Norden. Og vi skal ikke henge oss opp i at pascha er gresk fra Det nye testamentet, ikke latin, og at opprinnelsen selvsagt er det jødiske pesach ("å gå forbi" eller passover på engelsk).

Noe som ikke gjør det underlig at vi i Europa forøvrig finner Paskha (bulgarsk),  Uskrs (serbisk), Vaskrs (slovakisk), Pasen (nederlandsk), Pasqua (italiensk), Pääsiäinen (finsk) og Páscoa (portugisk).

Det er rett og slett ikke slik at pascha er et gresk ord for "Easter". "Easter" er et engelsk ord for pascha.

Uansett kan det tenkes bedre logikk og historieforståelse enn å hevde at siden engelskmenn og tyskere beholder navnet på en festperiode har festen sin opprinnelse i det man feiret under dette navnet.

Mye av denne misforståelsen henger sammen med sekteriske sammenblandinger av ordlyd og folklore på 1800-tallet, århundret som muligens har skapt flere myter enn noe annet.

Mer bestemt kan vi nok som så ofte gå til konspirasjonsklassikeren Alexander Hislops The Two Babylons og den oppdaterte utgaven av Ralph Woodrow, Babylon Mystery Religions.

Blant mange forhold Hislop nevner i sin kamp mot Satan og pavekirken er at “Easter” kommer fra en gammel hedensk fest for Astarte eller Ishtar. Dette har lenge vært en populær påstand blant fundamentalister, ofte knyttet til at keiser Konstantin skal ha gitt festen kristne klær.

Mens man bommer på lettere sentrale ting som at Kirken hele veien kalte dette for Pascha og så på det som oppfyllelsen av den jødiske feiringen med Jesus som det siste og fullkomne påskelam.

Woordrow gjorde forøvrig den interessante øvelsen å dobbeltsjekke med noe som kalles for kilder. Resultatet var at han trakk sin bok tilbake og ga ut The Babylon Connection? der han gjendrev deler av Hislop behørig (og andre deler i senere bøker).

I stedet for at påskefeiringen med gule egg og påskehare springer ut av hedenske tradisjoner, og tilhører en "opprinnelige påske", synes dette som relativt moderne oppfinnelser. Påskeharen er ikke omtalt før på slutten av 1600-tallet og den amerikanske kommersutgaven (i så henseende en parallell til Coca Cola-nissen) Easter Bunny er fra 1800-tallet.

Mens påskekrim og påskenøtter er norske tradisjoner fra 1900-tallet.

Nå er det ingen tvil om at påsken for mange i dag handler om noe annet enn Jesus. Og det er ikke noe i veien for å feire høytider med hva man selv mener er koselig eller verdifullt, fra krim til kontemplasjon, skiturer eller snøharer. Men at vi i dag har innslag som i noen grad kan minne om feiringer i noen førkristne kulturer, betyr ikke at de har sine røtter i dette.

Av de mange teoriene om hvorfor egg og harer er blitt en del av påskefeiringen, er det dermed interessant at en journalist velger den som Hislop gikk for på 1800-tallet. Og ikke f.eks. at dette kan markere nytt liv på forståelige måter, kanskje kan skyldes overskudd av egg som det i en lang periode ikke var tillatt å spise i fastetiden eller kan knyttes til den jødiske skikken å spise hardkokte egg som en del av påskemåltidet.

Eller ikke tar opp problemstillingen hvordan angivelige førkristne skikker skal gjenoppstå etter over tusen års fravær, uten at noen har holdt feiringen av disse gudene ved like.

Men det er flott at man har fått med seg at oppstandelse er en avgjørende del av påsken.

onsdag 27. mars 2013

Nazikrim

Bak denne tabloide overskriften lurer et dårlig skjult forsøk på å markedsføre Philip Kerrs etterhvert lange serie om Bertie Günther, hardkokt detektiv i Berlin og stadig større omegn på 1930-tallet og utover.

Og stadig like antinazi, selv om han hyres inn av partitoppene for å løse forbrytelser alle steder fra Unter den Linden via Praha til Katyn.

Nå har vi vært inne på serien noen ganger tidligere, men siden jeg befinner meg i omtalte by denne uka, er det ikke helt off topic å tipse om et intervju med forfatteren.

Med andre ord strengst verboten å gjøre annet enn å legge fra deg sneipen og whiskyglasset noen minutter for å lese om Philip Kerrs Berlin.

tirsdag 26. mars 2013

Fem feil hos Nemi

Siden rekken av sutring per leserbrev har slått så godt an, særlig i Indre Gryllefjord, fortsetter vi med Dagbladet, denne gangen 08.02.2003.

Og igjen er temaet av de helt store, nærmere bestemt progrock. Fra en tid der dette fortsatt var anathema, og ikke bare på radio.
Fem feil hos Nemi
25. januar var oppgaven å finne fem feil i Nemi-stripen litt for lett, så her kommer allerede svarene på hvorfor Nemi ikke misliker prog-rock.
1: Nemi forguder «Ringenes herre», det samme gjør prog.
2: Nemis favoritter i goth og black metal har prog og Ozzy som gudfedre.
3: Prog er alt fra monstermetall til finurlige flinkiser, gjerne på samme CD - altså umulig å sette i bås.
4: Prog er (for likevel å sette i bås) fabelrock, og Nemi elsker fabler.
5: Prog spilles ikke på radio.
Riktig svar på hvorfor hun knuste radioen er dermed Britney Spears.
Neste spørsmål er hvorfor du nå knuste PC'en.

mandag 25. mars 2013

Kryr av kristne


Det kryr av kristne forfattere
Forfatteren Hanne Ørstavik står frem med et litt underlige syn i Magasinet 10.12. Hun sluttet å være kristen fordi hun begynte å «tenke selv» Hun hevder at«kristne temaer» som tilgivelse og synd er undertrykkende og ikke egner seg for litteraturen. Og at det derfor ikke finnes kristne forfattere.
Ikke rart at Magasinets intervjuer syntes overrasket, men kanskje uventet at Ørstavik ikke fikk flere motspørsmål. Med forbehold om at hun er misforstått, anbefales at den neste som intervjuer henne nevner Dostojevski, Solsjenitsyn, Undset og Fangen. For ikke å si T.S. Eliot, Graham Greene og G.K. Chesterton. Eller Tolkien, Lewis og Dick, for å gå til andre sjangre.
Eller nålevende norske forfattere som Oskar Stein Bjørlykke, Vera Henriksen og Tor Edvin Dahl. Listen blir fort lang. Det er ikke til å komme fra at vi her finner elementer som tilgivelse og nåde, og at dette mange ganger skildres ganske så frigjørende.
Selv om ikke leserbrevet bar mye bud om tilgivelse. 

søndag 24. mars 2013

Gakk til anden og bli vis

For en som vokste opp med Donald, Tempo og Illustrerte Klassikere er det ikke noe nytt at tegneserier kan ha positiv betydning for almendannelsen.

Det er imidlertid en ny erfaring at Donald kan bidra til å motvirke myter, nærmere bestemt med serien Donalds Verdenshistorie der det etterhvert er kommet fire festlige bind.

Dermed er det bare å takke og bukke når den finske historikeren Mirkka Lappalainen i forordet til middelalderbindet understreker at
Det er slutt på tiden der man snakket om "den mørke middelalderen". Mange historikere har villet understreke at middelalderen var en lys og energisk epoke. Innenfoir klostermurene blomstret lærdom og vitenskap. I borgene ble det skapt poesi, og næringslivet var også livlig. Nye jordbruksteknikker ble tatt i bruk, og pengeøkonomien utviklet seg, spesielt i de staslige handelsbyene i Italia.
Det hører også med at han avliver mytene om at vikingene hadde hjelmer med horn.
I tillegg til både å gjengi et verdenskart som viser at man i middelalderen visste at jorden var rund og fortelle at "menneskene i middelalderen var etter alt å dømme like lykkelige som folk er i dag".
I boken om renessansen tas dette enda lenger ut.

Noen ville kanskje vente å få beskrevet hvordan man takket være ny kunnskap kastet av seg kirkens knugende åk og gikk inn i en lys framtid der menneskene ble stadig bedre, dess mindre religion og annet rot.

Selv om Lappalainen i god tradisjon hevder at "menneskene  begynte gradvis å betrakte verden i lys av fornuft, kunnskap og vitenskap" er han klar over at middelalderen stod i gjeld til antikkens lærde, selv om man slet med å frigjøre seg fra deres tanker.

Og enda mer med å bekjempe hunnere og vikinger, slik Donald, Langbein og Mikke altså gjør i lange baner i boken (mens det i bindet etter er vanligere å støte på Shaespeare, Leonardo og Galilei enn brutale barbarer).

Da kan man nesten bære over med at Lappalainen ser ut til å mene at det først var nå man ble fascinert av "fornuft og orden", som om middelalderens naturfilosofi ikke var det, til dels i overkant. Det nye i renessansen (eller rettere sagt, spesielt på 1600-tallet) var ikke bruken av logikk og troen på orden, men empiri og kvantitative beregninger.

Og at boktrykkerkunsten gjorde det mulig å masseprodusere kunnskap og tegninger.

Nå kan man sikkert formulere og vekte dette på ulike måter, men de italienske manusforfatterne har i hvert fall et befriende perspektiv, som i første fortelling i renessansebindet,Giorgio Pezzins Mektige bokstaver.

Når bokstavene er blitt så mektige, skyldes det altså den nye boktrykkerkunsten. Dermed får kunnskap langt større mulighet til å bli utbredt og skape bedre samfunn.

Nå er ikke akkurat dette den store nyheten. Vi er godt vant til å høre hvordan renessanen ble et gjennombrudd på veien mot det moderne, opplyste samfunn.

Likevel vil nok mange som leser denne fortellingen som innleder renessansebindet, garantert stusse.

For skurkebildet er annerledes, selv om det ikke er vanskelig å kjenne igjen en av Svartepetters forfedre, tydeligvis en art med mer enn ni liv, skal vi dømme etter forekomsten gjennom verdenshistorien.

Det nye er ikke at kampen står mellom snille og slemme, men at de sistnevnte er de verdslige fyrstene - og førstnevnte munker og klostre.

Kort sagt er det Kirken som her står på opplysningens side, som lærer folk å lese og tilegne seg så mye kunnskap at de kan stå i mot tyranner og tåpeligheter.

Eller som en av elevene sier til eksamen, "Du er ei født som trell, med kunnskap og kløkt kan du flytte fjell".

Selvsagt gir den gode broder Langbein ham toppkarakter.

Nå kan man sikkert si noe om at dette kan bli vel skjevt andre veien. Og, ja, det er bare å bryte sammen og tilstå at ikke alle prester og munker til alle tider forsvarte folk flest mot utnyttelse og maktmisbruk.

Men om ikke annet kan det være greit å få litt motvekt til det ensidige bildet som ofte tegnes. Enten man liker det eller ikke er det ikke helt til å komme fra at det var Kirken som gikk i bresjen for leseopplæringen både i Norge og mange andre land.

Mange av vitenskapens pionerer var til og med ... prester, helt fram til 1900-tallet.

Noen av oss har med andre ord et fromt ønske om at flere lærere og journalister unner seg å lese Donald i påsken.

lørdag 23. mars 2013

Mars og Gud

Overskriften handler ikke om at påsken i år kommer i mars, men om at Retriever landet på et annet innlegg i Dagbladet, nærmere bestemt  10.03.2004.

Altså første og muligens siste gang jeg har fått inn noe med mindre enn tre ukers mellomrom, men er det tøv om musikk eller Mars rykker det noen ganger i overkant mye i fingrene.  

For dette handlet ikke om årstider, men det evinnelige spørsmålet når det nærmer seg budsjettrunder for NASA, kan man finne liv på Mars?
Mars og Gud
Ole H Sanne leverer 6. mars enda et av disse bevisene på at kunnskap og krasse oppgjør med kristen tro ofte er omvendt proporsjonale. Vi ser dette mest tydelig i påstanden «Marslandingen kan avdekke bevis som igjen kan sette alvorlige spørsmålstegn om Guds eksistens». 
Slike oppslag er dessverre like forutsigbare som de er feilaktige. Tanken om liv på andre planeter finnes hos teologer og naturfilosofer i hvert fall fra 1200-tallet.
I 1277 ble det laget en oversikt over 219 filosofiske påstander som var i strid med kristen tro fordi de satte filosofiske begrensninger på Guds allmakt. Noe av det som ble avvist som usant var at Gud ikke kunne ha skapt flere verdener. Det var dermed ingen ting i veien for at det kunne være liv andre steder enn på jorda. 
Etter hvert ble liv på andre planeter ansett nesten som bevist. I 1610 mente Kepler at dette måtte finnes på månen, Saturn og Jupiter. Slike antagelser var en naturlig del av lærebøker på 1700-tallet. En av de mest leste bøkene på 1800-tallet var den senere biskop Thomas Chalmers «Astronomical Discourses» (1819), om hvor ufattelig stor Gud må være i et nesten grenseløst univers med liv på mange planeter. 
Kort og godt bør Sanne sette seg mer inn i problemstillingen før han kommer med nye «spørsmålstegn ved Guds eksistens». Hans innlegg setter vel mest spørsmålstegn om grunnlaget for Sannes egne meninger.
Avisen illustrerte det hele med et bilde (er ikke på Retriever) med følgende tekst:
- GUDS SKAPNING? Det at det muligens finnes liv på andre planeter motbeviser ikke nødvendigvis Guds eksistens, mener innsenderen.
Nei, at vi lever i et univers som pussig nok er det fysikerne kaller fininnstilt slik at liv er mulig, kan vanskelig brukes som bevis mot Guds eksistens.

Vederstyggelighet fra 70-tallet

Aktuelle som alltid og siden Atekst Retriever fortsatt har mer på lager, gjengis usensurert et leserbrev til Dagbladet 01.04.2004. 
Anders Grønneberg innrømmer 26. mars at han synes «at symfonisk orkesterrock er en vederstyggelighet fra 70-tallet», for så å gi Anne Grete Preus terningkast to for en konsert i samarbeid med Kringkastingsorkesteret. For å følge opp dette bør Dagbladet velge tilsvarende kvalifiserte anmeldere fremover. Ettersom jeg kan skrive rasende morsomt og synes at disco er en vederstyggelighet fra 70-tallet, er jeg en soleklar kandidat til neste discokonsert.  
Siden jeg ennå ikke er bedt om å skrive noe slik er eneste mulige konkusjon at dette lærte avisen av.

torsdag 21. mars 2013

Guttebok for voksne

Siden det nærmer seg påske, har vi både tid, motiv og anledning til å ta opp igjen krimsporet.

Og hva kan være bedre enn en fortelling som hyller gamle guder med religiøs iver og okkuperer leseren til siste side?

Vi snakker med andre ord om Bernt Roughtvedts seneste roman, Tårn, altså skrevet av en historiker som ikke er ukjent med mennesker og miljøer under annen verdenskrig.
(Trykk her for å lese videre)

søndag 17. mars 2013

Sensasjon: Dagbladet vet at det snart er påske

At aviser er ute etter overskrifter og klikk er ikke verdig en overskrift, selv om det noen ganger kan klikke for noen og enhver, særlig journalistene.

På samme måte er det heller ikke verdt en overskrift eller heving av så mange øyenbryn at  Dagbladet prøver å slå mynt på pengevekslernes bord noe - eller rettere sagt det kjente og kjære hva som helst - som sier noe annet enn kirken/kristne/kristen tro.

Men at det nærmer seg påske er alltid verdt en overskrift.

Siden vi er i fastetiden er det altså bare å lene seg tilbake og vente på oppslagene som kan fortelle at påsken/Jesus er ganske så annerledes enn beskrevet i kildene fra det første århundre i Det nye testamentet.

Siden disse er skrevet så lenge etter Jesu tid - nærmere bestemt fra rundt tyve (Pauli brev) til seksti år (Johannesevangeliet) etter - kan de altså ikke være troverdige. For det hadde tatt seg ut å hevde at det er mulig å huske høydepunkter fra noe som skjedde mens man selv levde, eller noen man har møtt.

Det er derfor vi ikke aner hva som foregikk på Lillehammer i 1994 eller under EU-avstemningen i 1972.

Skal noen komme med en mer troverdig kilde, må vi med andre ord forvente at den er eldre enn tekstene i Det nye testamentet.

Hvis man da ikke er journalist i Dagbladet.

For kilden som slås opp med store bokstaver som hovedoppslaget på forsiden av nettutgaven er altså ikke fra det første århundret. Nå kunne man kanskje til nød tenke at en tekst fra det andre århundre i teorien kunne kaste noe lys over deler av hva som skjedde.

Men teksten er heller ikke fra det andre århundre. Eller fra det tredje, fjerde, femte eller sjette.

Den er heller ikke fra det sjuende eller åttende, som litt avhengig av hvordan vi tenker om dateringen er der vi finner Koranen.

Som altså er skrevet svært mye for sent til at historikere kan bruke den som noe i nærheten av en kilde til Jesus.

I stedet snakker Dagbladet om en tekst fra det ... niende århundre.
En nylig dekodet tekst forteller en helt ny historie om Jesus. Her hevdes det at Jesus kunne skifte utseende.
Den egyptiske teksten er ifølge Forskning.no anslått å være 1200 år gammel. Teksten er skrevet på koptisk og forteller også at Pontius Pilatus tilbød seg å ofre sin egen sønn for Jesus. 
Og på 800-tallet var altså Jesus ikke bare noe så tamt som Messias, men forkledningskunster eller kamelon.
Ifølge teksten skal Judas ha uttalt at han ikke så Jesus på en lang tid fordi han ble ulegemlig.
Disse evnene til å endre form forklarer også hvorfor Judas valgte å forråde Jesus med et kyss, for ifølge teksten skal forfølgere av Jesus uttalt at de ikke ville være i stand til å arrestere Jesus basert på beskrivelsen Judas ga, da Jesus stadig skiftet utseende.
Og siden teksten sier noe annet enn Det nye testamentet ... utfordrer den Bibelen.
Teksten utfordrer også Bibelens beskrivelse av hvilke dager som ble skjebnesvangre for Jesus, skriver LiveScience. Den plasserer arrestasjonen av Jesus på en tirsdag og ikke en torsdag, som det heter i Bibelen.
Dagbladet klarer heldigvis å sitere en ekspert med gangsyn.
Oppdagelsen av disse tekstene betyr ikke nødvendigvis at disse hendelsene skjedde, men heller at enkelte på den tiden trodde på dem, sier Roelof van den Broek ved Utrecht University i Nederland til LiveScience
På samme måte som oppdagelsen av overskriften og ingressen i Dagbladet kan tyde på at enkelte i dag kan tro på dem, sier Bjørn Are Davidsen ved Mythbuster University til Dekodet.

I likhet med andre tekster fra mange generasjoner etter Jesus. Disse kalles gjerne for apokryfer som er en felles betegnelse for så sene og avledede tekster at historikere ikke kan bruke dem.

Og denne teksten er til og med sen selv til apokryfer å være.

Men slikt er det ikke så nøye med i kampen om overskrifter. Under den kledelige mellomoverskriften Hadde kone ser Dagbladet dermed en tekst fra 800-tallet som en del av rekken av nye ... funn om Jesus.
Den 1200 år gamle teksten er langt fra den første som gir alternative historier om Jesus. Professor Karen L. King, historiker ved Harvard Divinity School, har oversatt en annen koptisk tekst funnet på en bit papyrus fra 300-tallet.
Hun sier at det står noe som aldri er funnet på noen annen del av skrifter fra denne tidsepoken - at Jesus refererer til sin kone.
Mens det i realiteten verken er første eller siste gang Dagbladet lar seg dra etter nesen av bløff eller blindhet for historisk gangsyn når noe passer egen agenda.

tirsdag 12. mars 2013

Vers og versjoner

Som vi var inne på i forrige post, går stadig flere bilder går i galopp på Bjerke travb i Facebook-løpet. Dermed tar vi mot til oss i støvføyken og kaster ut nye bremsesko.

Denne gang er turen kommet til selveste dette bildet.
Igjen finner vi altså ingen argumentasjon, men en spøk eller noe eller annet og dermed ulike tolkningsmuligheter.

Lun sørlandshumor? Selvironisk religionskritikk fra Oslo vest? Et innlegg for å aksentuere betydningen av en hermeneutisk spiral? Et uvanlig dårlig argument mot kristen tro, selv til nye ateister å være?

For det kan da ikke være noen som på ramme alvor oppfatter dette som god religionskritikk? Serriøst?

Sagt på en annen måte har jeg til gode å møte noen ved sine fulle fem som har sagt at "Hvis det eneste vi hadde var Markusevangeliet, da ville jeg trodd på det!"

Eller som mener at fordi ikke alle evangelier er identisk like, så har vi ingen mulighet til å vite noe som helst om hva Jesus kan ha ment.

Eller som ikke ville sagt, hvis evangeliene var helt like, høyt og klart og lettere surt at "De må ha skrevet av hverandre eller jukset med kopiene på 200-tallet!"

Eller som tror at dette er en ny oppdagelse.

Altså at de som satte sammen Det nye testamentet hadde såpass tungt for det at de ikke klarte å se forskjellene - eller  glemte å tilpasse tekstene i befippelsen da de fikk makten i Romerriket på 300-tallet.

Dermed vil noen av oss tvert i mot se forskjellene i de bevarte tekstene som en ressurs og et godt argument for at vi svært langt på vei kan finne fram til den opprinnelige tekstlyden fra første århundre.

Hvis noen er i tvil avsluttes med enda ett evangelium.

Bilder og begrunnelser

Siden bilder sier mer enn tusen ord, er det ikke underlig at mye av dagens religionskritikk kommer som bilder. Vi har allerede sett på noen av dem, og skal ta flere de nærmeste dagene.

La oss starte rett på med det som noen kan oppfatte som det vanskeligste.
Hva kan man så svare på dette? Og bør man i det hele tatt svare?
(Trykk her for å lese videre)

mandag 11. mars 2013

Gi meg en scene!

Straks tid for lanseringsfest for Gi meg en scene, den nye boken om noe så avansert og avantgardistisk som blogging. 


Vi kan gjøre verre ting enn å sitere fra forlagets blurb:

Debattverdier

Så var det tid for en ny runde på Verdidebatt.

Temaet denne gang er det vi har holdt på med i noen dager om hvor tregt det er å akseptere forskning som viser at det ikke har vært noen stor og varig kamp mellom Kirken og vitenskapen.

Og som så ofte på Verdidebatt sporer det av.

Ikke minst er det ... interessant å se hvordan vanlige mistenkte er satt opp med den kjente og kjære refleksen, uansett tema, å bringe inn noe som kan avsløre kristen tro som tull - eller altså sette-kristne-fast-spillet som det kalles blant IT-utdannede.

At man sporer av er det ikke så nøye med.

Men så lenge det ikke mangler kristne som også bruker anledningen til noenlunde uavhengig av tema til å fremme sine kjepphester, ofte kreasjonisme eller endetid eller islam og/eller avkristning, er det nok ikke lett å unngå.

Men det styrker nok ikke debattverdien.

lørdag 9. mars 2013

Dagen derpå

Som Morgenbladet understreket i går (takk for tips, Atle!) trekkes fortsatt enkelte faktoider fram, og ikke bare ved festlige anledninger.

Denne gang er det altså Maria Berg Reinertsen som innleder et dobbeltsidig oppslag om stemmerett og arbeidstid med  å si at
På slutten av 1800-tallet hadde kirken innrømmet kvinnen sjel. Måtte hun også bli økonomisk selvstendig for å få stemmerett?
Nå kunne vi gjort oss morsomme på Morgenbladets bekostning (og det er sendt inn et kort leserinnlegg), men saken viser dessverre hvor vanskelig det er å unngå antikirkelig krydder når man serverer noe om fortiden.
Hagia Sofia-kirken i Nikea var stedet der kvinnen ikke fikk sjel.
Og det er ikke bare en tendens, det synes nesten som et påbud, enten man har det fra lektorutdannelsen eller lunsjpraten.

Historiske spenningsromaner må involvere kirkelige konspirasjoner og renkespill. For Kirkens historie, må vite, handler egentlig ikke om annet enn et ubendig maktbegjær, kunnskapsfobi og kvinnehat.

Lærebøker i historie må ha med Den store konflikten mellom Kirken og Vitenskapen, med Galilei som skoleeksempel på modige menn i kampen mot Kirkens uvett, nærmere bestemt dogmet om at jorden var flat.

Artikler om kvinnesak må ha med Den store stygge ulven, altså Kirken, enten tregheten i å gi kvinnen sjel er et kroneksempel eller bare krydder.

Dermed kunne Rød Ungdom på sine gamle nettsider slå hardt til i hartkorn med at
På kirkemøtet i Nikea i år 325 ble det for eksempel vedtatt at ”Kvinner har sjel”. For 100 år siden hadde ikke kvinner i Norge stemmerett.
Der er til og med blitt del av noe ikke ringere enn Feminismens Alfabet.
N Nikea. Åstedet er kirkemøtet i Nikea i det herrens år 325. Det blir vedtatt at kvinner har en sjel. Kvinner var ikke fullkomne mennesker på samme måten som mannen, og ble først og fremst sett på som en beholder og foredler av mannens sæd. Var mannens sæd sterk ble barnet en gutt, var mannes sæd svak og lot seg påvirke av den kroppen den ble foredlet i, ble det en jente. Men vi fikk i alle fall en sjel.
Så kan man si mye om middelalderen og Thomas Aquinas' kvinnesyn, men det som blir sagt her stemmer altså dårlig.

Vi kjenner igjen retorikken også i de mer New Age-orienterte delene av landskapet, som i Drømmerens blogg.
Kvinner har ingen sjel ble konstater og godtatt på det store kirkemøtet i Nikea på sommeren år 325, evangelier og skrifter fikk dommen som uakseptable og dermed blitt intetgjort men noen skrifter ble reddet av den uortodokse presten Rimenes og fraktet til et kloster utenfor Vatikanet.
Til hvilket det beste svaret nok er vel, vel.

Kvinnebloggen Maddam er ikke mye snauere.
En av de store feministiske seirene var kirkemøtet i Nikea i år 325 hvor den spirende kristendommen vedtok at kvinner hadde sjel.
Bloggeren Gry Helen mener tydeligvis at akkurat det kan diskuteres.
Men påska blir flyttet rundt på. Vi kan visst skylde på kirkefedrene i Nikea i år 325 for dette. Det ble bestemt så mye på det kirkemøtet der, de tok for eksempel fra oss kvinner sjelen vår på det møtet.
Mens en deltaker på debattfora som islam.no i det minste er mer presis med mytefremstillingen.
Forsamlingen i Nikea kom til konsensussen om at kvinner hadde en sjel... men én stemmes overvekt. Kritikkverdig?
Og slik går no dagan.

Hvis vi ikke har nevnt det før kan det gjentas at enten vi leser Morgenbladet eller muslimske debattanter, feminister eller folk flest, New Age eller nye ateister, farger fortsatt 1800-tallets antikirkelige myter manges holdninger.

Enten det er kvinnedag eller dagen derpå.

På starten av 2000-tallet hadde det ikke skadet den offentlige samtalen å innrømme det.

fredag 8. mars 2013

Feminist-Tarzan

Selv om det er 8. mars handler ikke overskriften om en spesielt ivrig feminist. Og selv om det er Dekodet du leser, handler den heller ikke om at paven er blitt feminist.

I stedet er temaet Tarzan, nærmere bestemt Jane.

For en av de større begivenhetene ved hundreårsjubileet i fjor, var at det for første gang ble skrevet en Tarzan-bok av en kvinnelig forfatter. 

Det dreier seg rett og slett om Robin Maxwell som har spesialisert seg på den heller ambisiøse og enda mer modige sporten å lage moderne vrier på klassikere som Romeo og Julie, skrive Anne Boleyns hemmelige dagbok og biografien til moren til Leonardo da Vinci.

Når hun har en såpass tydelig tendens til å fortelle i lys av kvinneskikkelsene at det skjer hver gang, overrasker det ikke at hennes fortelling om Tarzan handler om Jane.

Og når Maxwell selv er en mer enn lettere feministfarget ateist, overrasker det nok heller ikke at bøkene har en og annen tendens i begge retninger.

Eller at hun mer enn gjerne følger i Edgar Rice Burroughs lianespor med stadige biologiske og evolusjonsmessige elementer i Jane: The Woman Who Loved Tarzan, selv om Maxwell ikke er like hyper som ham i evolujonsgaloppen.

På den annen side er hun atskillig mer frittalende.

Dette er ikke bare tydelig når temaet er politikk (datidens kjønnsrollemønster, klasseskiller eller belgiere i Afrika fremstilles ikke som de største forbilder) eller kvinners posisjon (Jane er eneste kvinnellige legestudent ved Cambridge og trives bedre med disseksjoner i labfrakk enn diskusjoner i aftenkjole), men også når vi kommer til en av de mer sentrale delene av biologien.

Mens sex er omtrent fraværende i de gode gamle Tarzan-bøker, gjør Maxwell sitt ytterste for å skape balanse i regnskapet.

Men før vi kommer så langt er det altså evolusjon Jane er besatt av, nærmere bestemt jakten på The Missing Link som man var så opptatt av på denne tiden.

Etter troverdige rykter om funn legger hun sammen med sin far hun ut på en ekspedisjon til Vest-Afrika.

De møter et kontinent som er enda mer eksotisk enn hun trodde - og enda farligere, ikke minst takket være det verste av alt, den hvite mann.

Maxwell klarer på en stort sett troverdig måte å skildre en mer enn rimelig frigjort kvinne i 1905. Hun tar oss med til sivilisasjonens ikke helt flatterende utposter og innover i dampende jungler med reisefeller som verken er mors eller nasjonens beste barn.

Boken starter med en foreslesning Jane holder i Chicago om et angivelig funn av et mellomledd i menneskets evolusjon og der hun ender med å fortelle historien om sine opplevelser til en pengelens forfatter i oppstartfasen. 

Dermed tar det ikke tar lang tid før den mannlige hovedpersonen dukker opp når Jane nøster opp trådene fra kadavrene i Cambrigde til langt flere kadavre i Afrika, i  kryssilden mellom gull og gærninger.
På veien får vi Tarzans historie som et godt stykke på vei er den samme som hos Burroughs, men med ... interessante vrier som vi kan forstå at Chicago-forfatteren ikke synes egner seg for datidens publikum.

Men her får vi altså hele historien, rå og romantisk, brutal og besettende, utilslørt og lidenskapelig.

Så kan man reagere på at Jane og faren er såpass fremmelige ateister at de mobber misjonærer og at det politiske spiller blir noe søkt.

Men det er vanskelig å være negativ når det er laget en Tarzan-bok som kan leses av flere arter enn gutter.

torsdag 7. mars 2013

Trege kommentarer

Gårsdagens innlegg i Aftenposten, viser at det ikke bare er journalister som er trege.

Dermed får vi innlegg som det følgende fra mannen med det klingende navnet Trulss.
Den katolske kirke erkjente først på 1800-tallet at jorda var rund, ikke flat. Når erkjente kirkene at jorda ikke var 6000 år gammel? Tror det fortsatt ikke er erkjent, bare feid under teppet.
Når erkjente kirkene at universet ble skapt i Big Bang? Tror det fortsatt er et ømtåelig spørsmål.
Kirkene har alltid puttet en gud i vitenskapens huller. Kirkene har aldri vært søkende i naturvitenskapelig sannheter.
At enkeltpersoner innen den religiøse tro har hatt bra meninger om kirkelige vrangforestillinger er en annen sak. Sir Isaac Newton mente i sin tid (1600-tallet) at "den hellige treenigheten" var noe logisk sprøyt. Han er fortsatt ikke hørt.
Hele denne artikkelen er et usedvanlig billig forsøk på å vitvaske kirkens historie som en bremsekloss overfor naturvitenskapelig erkjennelse.
Hva svarer man på sånt, når man er ferdig med å riste på hodet og smilebånd?

F.eks. følgende:
Trulss, hvorfor sprer du slike trosbaserte påstander? En som påstår at den Den katolske kirke "først på 1800-tallet erkjente at jorda var rund, ikke flat", har dessverre meldt seg ut av seriøs debatt. Dette kan du rett og slett ikke noe om.
Videre er det slik som vi nevner i innlegget at paven rundt år 1800 (på den tiden det begynte å foreligge empirisk evidens) åpnet for at at jorden var svært mye eldre enn 6000 år gammel.
Mannen som lanserte Big Bang på 1920-tallet, var forøvrig den katolske pateren Lemaitre og den motstanden han møtte var primært fra agnostikere (som Einstein) og ateister (som Hoyle)
Hvis Big Bang fortsatt er et ømtåelig spørsmål for noen, er det nok ikke katolikker.
Og så kan jeg jo svare litt lenger at  det altså er feil at kirkene alltid har puttet Gud i kunnskapshull, realiteten er noenlunde motsatt.

Videre handler diskusjonen om treenigheten ikke om naturvitenskap, slik at Newtons syn på dette ikke har mer tyngde enn Nilsens. Noe som selvsagt ikke er i veien for å diskutere saken.

Konklusjonen er vanskelig å komme unna: Kommentaren synes som et usedvanlig billig forsøk på å svartmale kirkens historie som en bremsekloss overfor naturvitenskapelig erkjennelse.

Uten å vise noen form for egen erkjennelse eller forståelse av at man må belegge sine påstander.

onsdag 6. mars 2013

Trege erkjennelser

Så kom tilsvaret inn i Aftenposten fra tre brave herrer, om Erik Newths fremstilling av den angivelige kampen mellom tro og vitenskap på starten av 1800-tallet, som behandlet i denne bloggposten.

Sverre Holm har også noen mer utdypende tanker her.

Innlegget er sjangeren tro kort og kjapt i svingene, noe som alltid borger for mer debatt.

Journalismens trege erkjennelse
Eirik Newths artikkel ”Langsomt blir allting til” (Aftenposten, 23. februar) forsøker å vise hvor gammel jorden er – men enda bedre viser skribenten hvor lang tid det tar å endre oppfatninger om historien. 
Av Bjørn-Are Davidsen (sivilingeniør), Sverre Holm (professor, UiO) og Andreas Masvie (skribent), alle tilknyttet tankesmien Skaperkraft.
Journalister vet å vinkle vitenskapshistorien som en kamp mellom kirke og viten. Newth er intet unntak, og hevder at det tidlig på 1800-tallet var vanlig å tenke at jorden var 6000 år. Da utkjempet visstnok vitenskapen «et av sine siste slag mot kirken».
Men at vinklingen er velkjent, gjør den ikke korrekt. Er det ikke på tide at journalister gjør som historikerne, og erkjenner at kirken ikke nødvendigvis prøvde å bekjempe vitenskapen? Leser vi forskere som Brooke, Cantor, Lindberg og Numbers, fremstår nemlig forholdet kirke-viten som langt mer intrikat. Ja, noen argumenterer også overbevisende for at kirke og teologi kan ha hjulpet den vitenskapelige utvikling.
Nå er det ikke vanskelig å fremlegge historien i lys av konflikter. Og naturvitenskapen har, for all del, møtt motstand i kirken. Men at teorier som bryter med eksisterende kunnskap møter motstand, er historisk sett helt normalt.
Samtidig finner man stor respekt for naturvitenskap i kirkehistorien. Tenkere som Augustin og Aquinas argumenterte for bibeltolking i lys av kjent naturfilosofi. Manglet dette, som i spørsmålet om jordens alder, støttet man seg til blant annet Bibelen.
Når det etter hvert dukket opp spor etter en lengre forhistorie, bør det ikke overraske at mange godtok at jorden kunne være mer enn 6000 år. Vi ser spor alt i middelalderen, som hos Albertus Magnus. Den danske geologen Nicolas Steno—senere katolsk misjonær—førte dette videre på 1600-tallet. Han så for seg en lengre forhistorie, i likhet med anglikaneren Robert Hooke. I århundret etter fortsatte bl.a. Buffon å argumentere for en gammel jord og mange teologer ble overbevist. Dermed kunne pave Pius VII, rundt år 1800, støtte at Bibelens skapelsesdager var av ubestemmelig lengde.
Men debatt ble det og det skyldtes særlig King James-versjonens oppføring av årstall. Kanskje var det derfor Paley i 1802 understreket at oppdagelser som stred med bibeltolkninger kunne hjelpe oss til å forstå Bibelen bedre?
Cuvier møtte derfor lite motstand da han i 1813 skildret jordens historie som en rekke katastrofer. I 1816 skrev biskop George Gleig i innledningen til Stackhouse-Bibelen, at «Det er ikke noe i de hellige skrifter som forbyr oss å anta at [fossiler] er etterlevninger av en tidligere jord».
Noen år senere, på Lyells tid, handlet ikke debatten så mye om jordens alder, men om ulike landskap skyldtes katastrofer eller uniforme prosesser. Selv om mange foretrakk det første, baserte man ikke diskusjonen på teologi, men på hva som var mulig å si fra forskning. Det kan være greit om også journalistikken kan få med seg dette neste gang temaet er vitenskapshistorie.

Aleksandria again

Siden Rational Wiki har lagt ut en lengre sak om Hypatia og Aleksandria, kan det være greit å se på hva og hvordan temaet presenteres.

Noen vil vel tenke at dette ikke er helt som man kunne vente av personer som hevder at de foretrekker rasjonalitet, empiri og kildebelagte påstander fremfor tro og forkynnelse.

Selv om det etter mye empiri etter lesning fra de kretser likevel er helt som ventet.

Den over gjennomsnittlig historieinteresserte Science fiction-forfatteren Michael Flynn har sett på sakene her.

tirsdag 5. mars 2013

Konspirasjon mot kvinner

Noen ganger fremgår det mer enn ellers at det ikke så nøye med midlene når noen ønsker gjennomslag for sin politikk. Ett av de klassiske trekkene er å stenge meningsmotstandere inne i båser med en lukt det er umulig å bli kvitt.

Samtidig er det viktig ikke å bli så negativ at det slår tilbake. Derfor er det blitt stadig mer sjeldent å kalle andre enn høyreekstremister for fascister eller slå noen i hartkorn med Hitler.

Nå skulle man tro at dette la noen begrensninger, men heldigvis for formålet finnes land og ledere som har samme funksjon. Skal man si at noe er ille kan man jo alltids bruke uttrykket middelaldersk, men det gir om mulig enda mer effekt å trekke inn Iran.

Dermed overrasker det ikke når deltakere på årets konferanse i FN-kommisjonen for kvinners status, i følge en NTB-melding slår sammen det de oppfatter som verstinger.
Diplomater fra Vatikanet, Iran og Russland leder an i arbeidet for å fjerne formuleringer i slutterklæringen om at religion og tradisjoner ikke kan brukes som påskudd til å hindre myndighetenes plikt til å eliminere vold mot kvinner og barn.
De motarbeider også henvisninger til voldtekt utført av en kvinnes ektefelle, sier diplomater som deltar på konferansen som åpnet mandag.
Av dette lærer vi altså at Vatikanet og gode katolikker forsvarer vold og voldtekt, særlig når det rammer barn og kvinner. Uten forbehold, uten nyanser, uten en eneste kildehenvisning eller sitat av hva som egentlig er debatten.

I stedet trekker man fram noen av de verste tilfellene fra nyhetsbildet.
Siden forrige konferanse er situasjonen for kvinner i mange land anskueliggjort av attentatet på den pakistanske jenta Malala Yousufzai, som drev kampanje for jenters rett til utdanning, og alvorlige voldtektssaker i India og Sør-Afrika.
De som leser artikkelen vil altså fort tenke at Vatikanet støtter dette.

Det blir ikke mer informativt når vår egen  likestillingsminister siteres.
Vold mot kvinner må ses på som menneskerettighetsspørsmål som ikke har noe å gjøre med kultur eller tradisjoner, sier barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen til nyhetsbyrået AFP.
Og her har Vatikanet en helt sentral rolle.
Hun peker på at Vatikanet, konservative religiøse krefter i USA og Europa og katolske og muslimske land slutter seg sammen for å hindre at kvinners rettigheter respekteres.
– Hyklerisk. - Det er dessverre mange konservative politikere og land som tradisjonelt har nektet kvinner rett til selvbestemmelse og deltakelse. Blant annet er Vatikanet veldig sentrale. Selv om de bare er observatør i FN, har de et veldig effektivt arbeid for å slå tilbake rettigheter som er oppnådd og hindre at vi kommer videre. De er i en allianse med blant annet Iran, Saudi-Arabia, Russland, Nicaragua og Malta, sier Thorkildsen.
Mens Thorkildsen altså med rette mener vold mot kvinner hverken kan eller bør begrunnes i kultur eller religion, forsvarer angivelig Vatikanet dette.
Det handler om mangel på anerkjennelse av kvinners rettigheter, om maktmisbruk, om manglende likestilling, og om en god dose hykleri, sier likestillingsministeren til Dagbladet.
Uten at NTB, Vårt Land, Dagbladet eller andre på noen som helst måte opplyser oss om hva dette faktisk, klart og konkret handler om.

Og det er litt dumt, fordi utrente øyne som måtte finne på å google fort finner en rekke uttalelser fra Vatikanet og samlinger av katolske biskoper som tar sterke og kraftige oppgjør med vold mot kvinner, som f.eks. i et såpass viktig land på dette området som India.
The bishops stress that "violence against women and children - not only rapes, but all cases of female infanticide and feticide, harassment, rape, honour and dowry killings - crumble the pillars of society and the nation, stopping the path to peace and prosperity. To defeat these plagues, the CBCI reiterates the importance of "total formation of the person, which should help parents, teachers, elders, spiritual leaders and authorities," and the futility of "dehumanizing measures such as the death penalty or chemical castration." The desire for revenge "must give way to forgiveness," noting that "human life is a precious gift of God, which no one has the right to take away.""
Og dette er altså ingen isolert uttalelse, enten det vinkles som dette eller som dette eller som dette eller som Johannes Paul IIs brev her eller den lengre uttalelsen her.

Resultatet av denne type oppslag er den vanlige, særlig når Den katolske kirken er involvert. I stedet for en informert samtale om standpunkter og begrunnelser, forsterkes tradisjonelle fordommer og fiendebilder.

I stedet for en praktisk presentasjon av ulike ståsteder slik at man kan ta stilling til saken får man en kampanjejournalistikk - antagelig uten at journalisten er seg det så veldig bevisst.

Nå er det ingen grunn til å gjøre seg dummere enn man er. Selvsagt er det Thorkilden og andre har i bakhodet at paven, biskoper og kardinaler ikke akkurat har stått i kø for å fremme likestillingslover, og enda mer Vatikanets syn på abort og prevensjon.

Siden dette legger begrensninger på "kvinners reproduktive rettigheter", er Vatikanet klart kvinneundertrykkende og (muligens i følge en eller annen logikk) tilhenger av vold mot kvinner.

I likhet med all religion, nesten alltid, slik lederen av Human-Etisk Forbund sa i anledning 8. mars i fjor:
Religion har alltid, nærmest uten unntak, blitt brukt for å bekjempe retten til selvbestemt abort og andre grep for å styrke likestillingen og kvinners rett til å leve livene sine som de vil uten å holdes nede av sitt kjønn.
At denne debatten kan vinkles noe annerledes, inkludert til å handle om kampen mot at jentefostre aborteres i land som India, nevnes ikke. I stedet for å se det i lys av spørsmål knyttet til livsrett og menneskeverd, inkludert i hvilken grad fostere bør ha en form for menneskerettigheter, blir det utelukkende presentert som en kamp om likestilling.

Dette er ikke redelig, ikke ryddig og handler ikke om en rasjonell etikk eller argumentasjon.

Saken fra min side er ikke at kun en eneste konklusjon er mulig eller menneskelig, men at denne type massivt ensidige vinklinger uten argumentasjon hverken øker forståelsen, fremmer likestilling (hva nå det er) eller motvirker hykleri.

Offer for mytene

Hvis du lurer på om det snart blir slutt på at lærere, journalister og forfattere sprer klassiske myter om den lange og store kampen mellom kirken og vitenskapen, er det bare å høre hva familiens skolebarn kan fortelle.

Eller åpne avisene. Sånn stort sett hver dag.

At alle er i god tro og har de beste motiver gjør det ikke enklere. Skolen har i generasjoner brukt forestillingen som et sentralt poeng i undervisningen, antagelig fordi man har erfart at konflikter og personlige drama gir mer spennende undervisning enn hva som faktisk ble debattert med hvilke argumenter.

Det blir ikke lettere å bli kvitt mytene hvis man er sikker på at de som kommer med innvendinger har en agenda.

Saken blir ikke bedre av at enkelte av oss som i noen tiår har skrevet om dette i bøker og artikler, inkludert dobbeltsidige oppslag i Aftenposten, til tider har en i overkant oppgitt og mer enn lettere galgenhumoristisk tone.

Dermed jobber man ikke journalistisk med stoffet, man leser ikke kilder eller moderne historikere. 

Man styres av bakhodet og selvfølgelighetenes ubevisste diktatur. Man er ikke en granskende journalist som erkjenner realiteter og skaper nyheter, men et passivt offer for stereotypiene.

At konfliktmodellen og motsetningsmyten er forlatt av historikere, enten de er ateister, kristne eller annet, er det altså umulig å få gjennomslag for.  I stedet sikrer vanetenkningen at vrangforestillingene opprettholdes dag etter dag, uke etter uke, i pedagogikkens og populærvitenskapens navn.

Journalisten som er blitt offer denne gang er Terje Avner med en artikkel om Kopernikus og Galilei som Revolusjonerte verdensbildet, trykket i Aftenposten på søndag og i Stavanger Aftenblad i går.

Nå kunne man vinklet dette som utfordringen alle nye tanker har med å slå gjennom, særlig når de mangler bevis og sliter med å møte tunge motforestillinger. Eller hvordan det er mulig å provosere omgivelsene ved å stå fast på ubeviste teorier som fakta, i tillegg til å blande seg inn i et politisk spill i en uvanlig spenningsfullt tid, nærmere bestemt rett før og midt under 30-årskrigen.

I stedet for å se det som skjedde som en diskusjon mellom informerte og oppegående personer - og der det ikke var enkelt å se hva som var riktig - fremstiller man det som en kamp mellom (i det ene hjørnet) mørke, uvitenhet og dogmer og (i det andre) vitenskapens rasjonelle lys.

Selv om første setning i avsnittet under er riktig, viser siste at Avner som så mange har fallt for mytene.
Læren om universet er ikke enkel. I dag er det først og fremst de vitenskapelige mysteriene som bringer astronomene til fortvilelse. I tidligere tider var det like mye vrangforestillinger og teologisk maktkamp.
Vinklingen er den vanlige. Man nøler ikke med ladete verb og vinklinger. Den katolske kirken er og blir den aldri hvilende skurken i krigen mot modige vitenskapsmenn med ny kunnskap.
Folk flest var lite opptatt av himmellegemer og himmelfenomener, men en som virkelig var besatt av vitenskapen vi i dag kaller astronomi, var Galileo Galilei, født i Pisa i 1564. I 1613 begynte han å kjenne den katolske kirke puste ham i nakken.
Nå kunne Avner selvsagt nevnt (hvis han hadde visst det) at Galilei lenge var feiret og anerkjent av Kirken og hadde god støtte av mange, inkludert den senere paven. Men i stedet for å se på individer og diskusjoner, blir det altså til en monolittisk kirke som truende kikker (for ikke å si puster) over forskernes skuldre for å se om de holder seg til Kirkens lære.

Og gjør de ikke det, er det rett på bålet i fengsel i husarrest.
Galileo Galileis teorier og tanker var i strid med den katolske kirkes verdensbilde, og motsetningene ble etter hvert så tilspisset at det ble reist sak mot astronomen i 1633. Han ble dømt til livsvarig fengsel, av paven senere omgjort til husarrest.
Hvorfor motsetningene ble tilspisset, hva debatten gikk på, hvem som var alliert med og senere la seg ut med hvem av hvilke grunner og så videre, er det ingen grunn til å nevne. For det hele kan og må kokes ned til at Kirken hadde et verdensbilde som ikke lot seg rokke av noe som trivielt som beviser og dermed slo hardt ned på alle som kom med noe slikt.

På den annen side er Avner heldigvis mer på sporet når det kommer til Kopernikus.
Tidligere nevnte Nikolaus Kopernikus (1473-1543) var også en mann som brøt med sin samtids verdensbilde. Den polskfødte mannen var et unikum av talenter og er kjent som astronom, matematiker, jurist, økonom, strateg, lege, poet, astrolog, tolk, guvernør, administrator og soldat. Han hadde ingen problemer med kirkens menn når det gjaldt astronomiske teorier. Han satt likevel på sine teorier i mange år før de ble publisert, og en årsak skal visstnok ha vært hans frykt for å bli gjort til latter av de såkalte aristotelikerne (av filosofen Aristoteles, født 384 f.Kr.). Disse prediket datidens gjengse oppfatning om at universet var begrenset og kuleformet.
Avner skal ha ros for å formidle at Kopernikus ikke hadde problemer med "kirkens menn" (med det mener han vel teologer), men for å bli gjort til latter av en underlig gruppe, "aristotelikerne". Disse drev tydeligvis ikke med astronomi eller slike vanskelige kunster, de forsket ikke, de regnet ikke på ting, de satte ikke opp modeller som var svært brukbare til å beregne solformørkelser og kalendere.

Nei, de prediket og det noe så lite oppegående som "samtidens gjengse oppfatning", som altså til og med var feil.

Og Kopernikus var ingen hvem som helst. Han kom ikke med en god hypotese eller ante bedre hvordan ting hang sammen. Nei, dette var noe han rett og slett ... visste.  
Kopernikus’ problem var at han forsto og visste at vår plass i Universet slett ikke var midtpunktet, men ikke kunne bevise sin egen teori.
Det å vite noe uten bevis er vel forøvrig hva mange kaller for tro. God vitenskap er det i hvert fall ikke. Og vi håper ingen mener det er god vitenskapsjournalistikk.

Artikkelen avslutter med den vanlige myten om at det tok Kirken over trehundre år å vedgå at man tok feil.
PS: Den katolske kirke måtte til slutt innrømme å ha tatt feil. Pave Johannes Paul II innrømmet flere ganger kirkens feilgrep, deriblant i 1992 under 400-årsjubileet for Galileis tiltredelse som professor i Padova.
Mens han altså kunne ha funnet fun facts som at  mange katolske vitenskapsmenn anerkjente Galielo allerede på 1600-tallet. Eller at pateren og og matematikeren Luigi Guido Grandi i 1712 publiserte boken Til forsvar for Galileo, med kirkens godkjennelse. Eller at det i løpet av 1700-tallet kom 254 verker som støttet Galileos arbeider av katolske forfattere.

Det kunne nok også vært diskret nevnt at professorene i Padua i 1744 ga ut hans hovedverker, med følgende tekst i forordet, fra Den italienske inkvisisjonens leder: ”Dette verket er ikke i strid med kirkens teologiske og moralske lære”.
Det hele gikk så langt at paven måtte gripe inn overfor regelryttere som holdt seg til vedtak som for lengst var forlatt for alle praktiske formål - som da en professor i Roma i 1820 ville trykke en lærebok som støttet det kopernikanske system. Da en overivrig embetsmann nektet å godkjenne utgivelsen, måtte paven Pius VII true med straff for å sikre at læreboken kom ut.

Paven la da også til at ingen heller i fremtiden skulle forby noen å fremme Kopernikus sin teori, selv om det først var i 1837 at Galileos bok om solsystemet formelt sett ble fjernet fra listen over bøker katolikker ikke skulle lese. 
Alt dette kunne være morsom journalistikk. Mange har skrevet godt om det, som Atle Næss i Da jorden stod stille. Og det er selvsagt ikke alt som hele veien taler til Kirkens fordel, selv om det ikke er lett å finne vitenskapsmenn som har vært ofre for Kirken gjennom historien.

Men det hadde vært greit om flere journalister sluttet å være ofre for sin egen samtid.

mandag 4. mars 2013

Verdier og velferd

I dagens sekulære samfunn er det vanlig å tenke (eller kanskje mer presist føle sterkt) at religion og politikk ikke bør ha noe med hverandre å gjøre, noe som fort fører til at debatter om temaet gir mer varme enn lys.

Samtidig har det lenge vært klart at mye av tenkningen om forholdet mellom religion og politikk, inkludert også positive betraktninger om den protestantiske arbeidsetikk, har vært tildels misvisende.

Selv om den har gitt fruktbare vinklinger på den ikke helt ulogiske tesen at livssyn har betydning for synet på livet.

Finnes det så bedre tilnærminger? At religion (hva nå det er) kan skade samfunn er ikke vanskelig å se, men kan religion (hva det nå er) også bidra til positiv samfunnsutvikling?

Selv om det ikke nødvendigvis fører til teokratier eller flere ateister som blir tilhengere av Gud?

En av de mer interessante analysene er levert i Martti Muukkonens artikkel Religious Roots of European Welfare Models, presentert for Det europeiske sosiologforbundet (European Sociological Association) i 2007.

Analysen tar utgangspunkt i en inndeling av velferdsmodeller fra den sosialdemokratiske nordiske via den mer liberalistiske anglosaksiske til den konservative sentraleuropeiske. Muukonen ser disse som uttrykk for henholdsvis en luthersk, anglikansk-kalvinististisk og katolsk modell.

Bak mye ligger påvirkningen fra Bysants, kanskje den første kulturen som innførte noe som kan minne om en velferdsstat, i en fruktbar syntese av en kristen og hellenistisk kultur, slik figuren under antyder.
Syntesen handler i stor grad om hvordan en orientalsk-kristen samarbeidstenkning utfordret en hellenistisk konkurransetenkning - og motsatt. Spenningen mellom på den ene siden solidaritet og fellesskapsløsninger og på den andre indvidualitet og egoisme, er med andre ord ikke spesielt ny.

Selv om forutsetningene var ganske annerledes i antikken, middelalderen og renessansen enn i dagens samfunn, er det også mulig å se kontinuitet.   Muukkonens viser teorier om utviklingsløp hvordan ulike faser bygger på de foregående. Vesteuropeiske institusjoner overtok bysantinske, sekulære filosofer førte videre forståelser utviklet av teologer.

Resultatet ble en blanding av mange ulike påvirkninger, tildels gjensidige i middelavsområdet, selv om vektleggingen og gjennomføringen kan være forskjellige.

Mye handle rom den klassiske motsetningen om man kun skal hjelpe sine egne (philoi) og de som fortjener det eller om man også skal hjelpe de aller fattigste, de utstøtte og de fremmede.

Kristen ("orientalsk") tenkning gikk for det sistnevnte, gresk-romersk for det første.
This difference between Oriental and Greek thinking can be seen in all levels of the society, but especially in the attitudes towards the poor segments of the society. While the poor in Oriental thinking were under gods’ special protection, in Greece the poor were losers, rubbish. While in Orient, gods required the rich to help the poor, in Greece people helped only their philoi.
Dermed støttet den gresk-romerske velferdsmodellen samfunnene seg ikke til de elendigste.
Greek and Roman poor-relief never focused on the most miserable population - on the contrary. While slaves in Orient never lost their human value, in Greece they were “human legged animals”, “living tools” or “extensions of their masters”. Slaves were dehumanised in Greek culture in order to legitimate their inhuman treatment.
Tross den sterke dominansen fra denne kulturen i antikken, klarte man etterhvert å få inn andre modeller, i stor grad basert på kristne impulser slik disse kom til uttrykk i bysantinsk lovgivning.
The major periods when new innovations in the welfare were developed were Byzantion (from where the most welfare institutions can be traced), 11th and 12th centuries (when the majority of European monasteries were founded), Reformation of the 16th century and modernity from the 19th century on. It is in this rough time-setting where the welfare reformists emerged.
De bysantinske foreleggene er forøvrig til dels inngående beskrevet i  Timothy S. Millers The Birth of the Hospital in the Byzantine Empire og enda mer i The Orphans of Byzantium: Child Welfare in the Christian Empire.

Nå kan man si mye om hierarkiske samfunn der fattigdom til dels ble oppfattet som en dyd. Saken er da heller ikke å fremstille Bysants som et forbilde på alle områder. Men mens hierarkiet ble oppfattet som nærmest naturbestemt i sentrale deler av gresk filosofi, kunne ikke fattigdom (eller mer bestemt oppgjør med Mammondyrkelse) være en dyd så lenge den ikke var valgt frivillig.

Dette gjorde det dess viktigere å hjelpe de som ikke kunne noe for det. Og der stod Basil den store sentralt i andre del av 300-tallet. Han opprettet en rekke velferdsinstitusjoner, fra hospitaler og aldershjem til barnehjem og billige hospitser.
Basilio’s philanthropic institutions included a hospital, an orphanage, an old-age-home, a hospice for poor travelers and visitors, a hospital for infectious diseases, and an institution for indigents. Collectively, Basil's institutions became known as the Basileias, which was located on the outskirts of Caesarea.
The staff was composed of both laymen and clergymen. Basilio’s institutions became the archetypes of philanthropic institutions that have been a model for the rest of Europe during almost 2000 years. These institutions diffused soon to West and became integral part of the charity of the Catholic Church.
Som figuren over viser spredde denne type tenkning seg gjennom ulike personer langs litt ulike linjer og endte i den nordiske, amerikanske og søreuropeiske modellen.

Muukkonen oppsummerer det slik:
The European welfare thinking has, as shown above, two basic roots: Oriental communal or co-operative frame and Hellene competitive frame. These two frames were combined in early Christianity and have since then, been in tension through the European history of poor care. After the merging of these traditions, the development of welfare institutions can be followed – like the path dependency theory states – step by step from Byzantion to the Reformation in 16th century. Previous models were copied and developed but in the same time original Oriental and Greek thinking behind these models was renewed by continuous reading and interpretation of the Bible and the Greek classics (first Plato and then Aristotle). One of the most significant episode was when Thomas Aquinas wrote his Summa Theologica and cemented Aristotelian interpretation of the Bible.
Reformasjonen brøt et stykke på vei med denne syntesen og la større vekt på å vende tilbake til Bibelen.
Although Luther utilised many older models of poor care, he skipped the Greek classics away and went ad fonts – back to Oriental thinking expressed in the Bible. From that on, there was a clear trend to educate the masses in Protestant countries. Education was seen as a tool to eliminate poverty. The traditionhistorical significance is that while the masses were taught this Oriental frame, elite started more and more read Greek classics – and adopt the world view expressed in them. 
Selv om mye av inspirasjonene var de samme, fikk vi noe ulike velferdsmodeller.
In Catholic countries, the alliance between Bible and Aristotle continued when Thomism was the leading paradigm. In Nordic countries Oriental thinking became prevalent locked-in a path that (much later strengthened by other stream of Oriental thinking, namely that of Socialism) led to Nordic (or Social Democratic) welfare model. In Britain, the path started like in Nordic countries but thre role of the elite was much stronger and Greek ideas started to take root in the country. Then, in the 19th century, after the Speenhamland episode, Greek competitive values overcome the Oriental ones and the path turned to liberal Anglo-Saxon model.
Mens USA som så ofte gikk en litt annen vei med enda mer vekt på frivillighet.
In America, the path to liberal welfare state was a bit different but the outcome was similar. When Protestantism fought for survival in Europe, refugees in America were determined to limit the power of their former oppressors, the state and the church. In the same time, like their British peers, American elite adopted classical models – not from Sparta as British did but from Rome. In the same way, as in Britain, Methodism and other dissident churches cared for the poor and, thus, the welfare model in America became to be based on the churches and voluntary associations. 
Muukkonens poeng er ikke å si hvilken modell som er best eller foreslå spesifikke finansieringsordninger for bærekraftige velferdssamfunn. Målet er i stedet å vise at modellene ikke er handler om helt ulike univers, de er varianter over samme temaer på samme planet.

Nå er det lett å bli uvel av diskusjoner om velferdsordninger, enten i den forestående valgkampen, EU eller amerikansk politikk. Men det er ikke sikkert diskusjonene blir dårligere om vi forstår at vi suger næring fra de samme røttene.