søndag 24. mars 2013

Gakk til anden og bli vis

For en som vokste opp med Donald, Tempo og Illustrerte Klassikere er det ikke noe nytt at tegneserier kan ha positiv betydning for almendannelsen.

Det er imidlertid en ny erfaring at Donald kan bidra til å motvirke myter, nærmere bestemt med serien Donalds Verdenshistorie der det etterhvert er kommet fire festlige bind.
(Trykk her for å lese videre)

Dermed er det bare å takke og bukke når den finske historikeren Mirkka Lappalainen i forordet til middelalderbindet understreker at
Det er slutt på tiden der man snakket om "den mørke middelalderen". Mange historikere har villet understreke at middelalderen var en lys og energisk epoke. Innenfoir klostermurene blomstret lærdom og vitenskap. I borgene ble det skapt poesi, og næringslivet var også livlig. Nye jordbruksteknikker ble tatt i bruk, og pengeøkonomien utviklet seg, spesielt i de staslige handelsbyene i Italia.
Det hører også med at han avliver mytene om at vikingene hadde hjelmer med horn.
I tillegg til både å gjengi et verdenskart som viser at man i middelalderen visste at jorden var rund og fortelle at "menneskene i middelalderen var etter alt å dømme like lykkelige som folk er i dag".
I boken om renessansen tas dette enda lenger ut.

Noen ville kanskje vente å få beskrevet hvordan man takket være ny kunnskap kastet av seg kirkens knugende åk og gikk inn i en lys framtid der menneskene ble stadig bedre, dess mindre religion og annet rot.

Selv om Lappalainen i god tradisjon hevder at "menneskene  begynte gradvis å betrakte verden i lys av fornuft, kunnskap og vitenskap" er han klar over at middelalderen stod i gjeld til antikkens lærde, selv om man slet med å frigjøre seg fra deres tanker.

Og enda mer med å bekjempe hunnere og vikinger, slik Donald, Langbein og Mikke altså gjør i lange baner i boken (mens det i bindet etter er vanligere å støte på Shaespeare, Leonardo og Galilei enn brutale barbarer).

Da kan man nesten bære over med at Lappalainen ser ut til å mene at det først var nå man ble fascinert av "fornuft og orden", som om middelalderens naturfilosofi ikke var det, til dels i overkant. Det nye i renessansen (eller rettere sagt, spesielt på 1600-tallet) var ikke bruken av logikk og troen på orden, men empiri og kvantitative beregninger.

Og at boktrykkerkunsten gjorde det mulig å masseprodusere kunnskap og tegninger.

Nå kan man sikkert formulere og vekte dette på ulike måter, men de italienske manusforfatterne har i hvert fall et befriende perspektiv, som i første fortelling i renessansebindet,Giorgio Pezzins Mektige bokstaver.

Når bokstavene er blitt så mektige, skyldes det altså den nye boktrykkerkunsten. Dermed får kunnskap langt større mulighet til å bli utbredt og skape bedre samfunn.

Nå er ikke akkurat dette den store nyheten. Vi er godt vant til å høre hvordan renessanen ble et gjennombrudd på veien mot det moderne, opplyste samfunn.

Likevel vil nok mange som leser denne fortellingen som innleder renessansebindet, garantert stusse.

For skurkebildet er annerledes, selv om det ikke er vanskelig å kjenne igjen en av Svartepetters forfedre, tydeligvis en art med mer enn ni liv, skal vi dømme etter forekomsten gjennom verdenshistorien.

Det nye er ikke at kampen står mellom snille og slemme, men at de sistnevnte er de verdslige fyrstene - og førstnevnte munker og klostre.

Kort sagt er det Kirken som her står på opplysningens side, som lærer folk å lese og tilegne seg så mye kunnskap at de kan stå i mot tyranner og tåpeligheter.

Eller som en av elevene sier til eksamen, "Du er ei født som trell, med kunnskap og kløkt kan du flytte fjell".

Selvsagt gir den gode broder Langbein ham toppkarakter.

Nå kan man sikkert si noe om at dette kan bli vel skjevt andre veien. Og, ja, det er bare å bryte sammen og tilstå at ikke alle prester og munker til alle tider forsvarte folk flest mot utnyttelse og maktmisbruk.

Men om ikke annet kan det være greit å få litt motvekt til det ensidige bildet som ofte tegnes. Enten man liker det eller ikke er det ikke helt til å komme fra at det var Kirken som gikk i bresjen for leseopplæringen både i Norge og mange andre land.

Mange av vitenskapens pionerer var til og med ... prester, helt fram til 1900-tallet.

Noen av oss har med andre ord et fromt ønske om at flere lærere og journalister unner seg å lese Donald i påsken.

4 kommentarer :

Lars sa...

Ha! Då har eg sett det og: italiensk donaldproduksjon kan altso frambringa noko av verdi.

At Finland står for solid kunskap og kvalitet i alle ledd er eg vel kjend med.

Peter sa...

Jeg har vel nesten aldri samlet på serier av noe som helst. Men nå tente det.

Bjørn Are sa...

Lars, jeg har latt meg imponere atskillig av italienere på seriefronten de seneste årene, mye brukbart i Hall of Fame også.

Bjørn Are sa...

Peter, dette er mer enn lettere blott til lyst, men livet handler heldigvis også om det.