Dagen derpå

Som Morgenbladet understreket i går (takk for tips, Atle!) trekkes fortsatt enkelte faktoider fram, og ikke bare ved festlige anledninger.

Denne gang er det altså Maria Berg Reinertsen som innleder et dobbeltsidig oppslag om stemmerett og arbeidstid med  å si at

På slutten av 1800-tallet hadde kirken innrømmet kvinnen sjel. Måtte hun også bli økonomisk selvstendig for å få stemmerett?

Nå kunne vi gjort oss morsomme på Morgenbladets bekostning (og det er sendt inn et kort leserinnlegg), men saken viser dessverre hvor vanskelig det er å unngå antikirkelig krydder når man serverer noe om fortiden.

Hagia Sofia-kirken i Nikea var stedet der kvinnen ikke fikk sjel.

Og det er ikke bare en tendens, det synes nesten som et påbud, enten man har det fra lektorutdannelsen eller lunsjpraten.

Historiske spenningsromaner må involvere kirkelige konspirasjoner og renkespill. For Kirkens historie, må vite, handler egentlig ikke om annet enn et ubendig maktbegjær, kunnskapsfobi og kvinnehat.

Lærebøker i historie må ha med Den store konflikten mellom Kirken og Vitenskapen, med Galilei som skoleeksempel på modige menn i kampen mot Kirkens uvett, nærmere bestemt dogmet om at jorden var flat.

Artikler om kvinnesak må ha med Den store stygge ulven, altså Kirken, enten tregheten i å gi kvinnen sjel er et kroneksempel eller bare krydder.

Dermed kunne Rød Ungdom på sine gamle nettsider slå hardt til i hartkorn med at

På kirkemøtet i Nikea i år 325 ble det for eksempel vedtatt at ”Kvinner har sjel”. For 100 år siden hadde ikke kvinner i Norge stemmerett.

Der er til og med blitt del av noe ikke ringere enn Feminismens Alfabet.

N Nikea. Åstedet er kirkemøtet i Nikea i det herrens år 325. Det blir vedtatt at kvinner har en sjel. Kvinner var ikke fullkomne mennesker på samme måten som mannen, og ble først og fremst sett på som en beholder og foredler av mannens sæd. Var mannens sæd sterk ble barnet en gutt, var mannes sæd svak og lot seg påvirke av den kroppen den ble foredlet i, ble det en jente. Men vi fikk i alle fall en sjel.

Så kan man si mye om middelalderen og Thomas Aquinas' kvinnesyn, men det som blir sagt her stemmer altså dårlig.

Vi kjenner igjen retorikken også i de mer New Age-orienterte delene av landskapet, som i Drømmerens blogg.

Kvinner har ingen sjel ble konstater og godtatt på det store kirkemøtet i Nikea på sommeren år 325, evangelier og skrifter fikk dommen som uakseptable og dermed blitt intetgjort men noen skrifter ble reddet av den uortodokse presten Rimenes og fraktet til et kloster utenfor Vatikanet.

Til hvilket det beste svaret nok er vel, vel.

Kvinnebloggen Maddam er ikke mye snauere.

En av de store feministiske seirene var kirkemøtet i Nikea i år 325 hvor den spirende kristendommen vedtok at kvinner hadde sjel.

Bloggeren Gry Helen mener tydeligvis at akkurat det kan diskuteres.

Men påska blir flyttet rundt på. Vi kan visst skylde på kirkefedrene i Nikea i år 325 for dette. Det ble bestemt så mye på det kirkemøtet der, de tok for eksempel fra oss kvinner sjelen vår på det møtet.

Mens en deltaker på debattfora som islam.no i det minste er mer presis med mytefremstillingen.

Forsamlingen i Nikea kom til konsensussen om at kvinner hadde en sjel... men én stemmes overvekt. Kritikkverdig?

Og slik går no dagan.

Hvis vi ikke har nevnt det før kan det gjentas at enten vi leser Morgenbladet eller muslimske debattanter, feminister eller folk flest, New Age eller nye ateister, farger fortsatt 1800-tallets antikirkelige myter manges holdninger.

Enten det er kvinnedag eller dagen derpå.

På starten av 2000-tallet hadde det ikke skadet den offentlige samtalen å innrømme det.