Myter om Maria

Det er ikke hver dag Oskar Skarsaune, professor emeritus i kirkehistorie, involverer seg i offentlig debatt. Men når han gjør det, er det grunn til å lytte.

Ikke helt uventet er temaet Maria Magdalena, selv om det denne gang ikke handler om moderne påfunn som at hun var gift med Jesus eller kanaliserer New Age.

I stedet er det påstanden Kristin Brandtsegg Johansen fremmer i Maria Magdalena - disippelen Jesus elsket om at hun er blitt skrevet ut av kirkehistorien. Egentlig hadde hun en sentral rolle i kristendommens tilblivelse, men som det hevdes i Morgenbladet 5. september kuppet Paulus og Peter "fortellingen om den oppstandne Jesus. Dét ble starten på en to tusen år lang svertekampanje".

En påstand som altså fikk den ellers sindige Skarsaune på banen.

For dette handler ikke om to tusen år med sverting. Brandtsegg Johansen har dessverre misforstått sentrale poenger i kristen tro hvis hun oppfatter det som negativt å fremstilles som synder.

Det var ikke for å sverte henne at pave Gregor på 500-tallet baserte sin fremstilling på flere ulike kvinner, inkludert en tidligere prostituert.

Det er en fundamental misforståelse av hele den kristne tradisjonen dersom man mener at det å tilskrive et menneske en syndefull fortid, innebærer en stempling eller sverting av vedkommende. Hvis det skulle være tilfelle, ville de første som ble svertet være Jesu tolv mannlige apostler.

Dermed ser vi fra første stund at apostlene ikke akkurat fremstilles som feilfrie, enten det er Johannes som er sint og sjåvinistisk, Peter som fornekter Jesus tre ganger eller Paulus som forfølger og fengsler kristne.

I det såkalte Barnabasbrevet, cirka 130 etter Kristus, sies det at da Jesus valgte ut apostlene, «valgte han de mest lovløse, de største syndere, for å vise at han ikke var kommet for å kalle rettferdige, men syndere.» Poenget med dette er ikke å kaste skam over apostlene, men å fremheve Jesu livsforvandlende makt.

Det er heller ikke slik at oldkirken skrev Magdalena ut av Bibelen. Tendensen er motsatt.

Mens hun ikke nevnes blant vitnene til oppstandelsen i Pauli første brev til korinterne fra 50-tallet etter Kristus, muligens fordi kvinners vitnesbyrd var mindre verdt enn menns, får hun stadig større omtale i evangeliene.

Desto mer oppsiktsvekkende er det at samtlige fire evangelier, skrevet i en senere tid, gir Maria Magdalena og noen andre kvinner den helt sentrale rollen som vitner om den tomme graven og om de første møter med den oppstandne. Blant disse kvinnene har Maria Magdalena førsteplassen, og hun er den eneste som går igjen i alle de fire evangeliene. Johannes-evangeliet, det siste av evangeliene, gir henne størst plass og betydning.

Utviklingen fortsetter med kirkefaderen Hippolyt som rundt år 200 kaller Maria for «apostel for apostlene». En mer sentral rolle i urkirken enn apostel er vanskelig å finne.

I middelalderen er hun til og med en av de mest dyrkede helgener. Det er vanskelig å finne noen som i mindre grad er svertet eller skrevet ut av historien.

«Den gylne legende» fra rundt 1260 

har et usedvanlig omfangsrikt kapittel om Magdalena. Her gjentas betegnelsen «apostlenes apostel», og det fortelles at Maria opptrådte som forkynner, misjonær og kirkegrunnlegger i Sør-Frankrike, altså i en typisk apostel-rolle. Denne legendesamlingen var skrevet av en italiensk biskop, og var i mer enn to hundre år høymiddelalderens mest populære og utbredte oppbyggelsesbok. I perioder konkurrerte Magdalena med Jesu mor Maria om å være kirkens mest populære helgen.

Når Brandtsegg Johansen svarer på denne kritikken, ser vi at hun ikke går inn på oldkirkens eller middelalderens gloriøse fremstilling av Magdalena eller hva det innebærer at hun og mange andre apostler fremstilles som store syndere.

I stedet trekkes frem at hun og andre kvinner er satt på sidelinjen i norsk kristendomsundervisning.

Da jeg gikk på skolen, og faget Kristendom fremdeles sto på timeplanen, var det kristne universet stadig bare befolket av menn.

Altså en klassisk "Goddag mann - økseksaft". Fremfor å påvise feil i en historikers bruk av antikkens og middelalderens kilder, bruker hun sin egen biografi som kilde.

Fortellingene har grodd fast i hjernebarken som et kulturelt grunnriss for hvordan vi tenker om godt og vondt, kvinner og menn, de snille og de slemme. Da vi kom til Det nye testamentet, ble Maria Magdalena bare så vidt nevnt, i et univers av disipler, fariseere, tollere og syndere. Jeg ble faktisk litt overrasket over at det overhodet var en kvinne der.

Dermed er det ikke interessant at Maria Magdalena har en fremtredende plass i Bibelen og  kirkehistorien, så lenge hun fremstilles som synder. Og altså ikke som religionsstifter til forkleinelse for Petter eller Paulus eller andre apostler som grunnla menigheter i og utenfor Romerriket.

Svertekampanje er et godt norsk ord, som taler et tydelig språk. Det gir et godt bilde av det hennes navn ble utsatt for. Hvis det er Skarsaunes mening at Maria Magdalena og de andre kvinnene er tilkjent en betydningsfull plass, og den verdigheten de fortjener innenfor den kirkelige tradisjon, ja, da ser vi i sannhet ganske forskjellig på det.

Når hun altså ikke modererer det minste på at Maria Magdalenas ble "skrevet ut av fortellingen" og "utsatt for en svertekampanje ved – feilaktig – å bli identifisert med den anonyme synderinnen i Simons hus", er det ikke uventet at Skarsaune på nytt griper etter tastaturet.

Jeg mener fortsatt at begge påstandene er historisk feilaktige, hvis det er tekstenes bilde av Maria Magdalena vi snakker om. Gjennom lesning av noen av pave Gregors tekster om henne ble jeg overbevist om at den ofte gjentatte påstand om hans sverting av Maria som synderinne totalt bommer på Gregors intensjon og mening. Det som kan få meg på andre tanker, er at noen påviser at jeg tar feil i så måte. Jeg mener også fortsatt at middelalderlegendenes bilde av Marias rolle motsier tanken om en anonymisering og usynliggjøring. 

Så har Skarsaune som historiker selvsagt ingen problemer med å akseptere at kirken 

kan kritiseres for at den ikke i sin egen praksis fulgte opp det vakre bildet av Maria som disse legendene tegnet. I dem ble hun portrettert som apostel, forkynner og kirkegrunnlegger. Kirkens egen praksis overfor kvinner tegnet et helt annet og mindre vakkert bilde. Der tror jeg vi er enige.

Først i sitt tredje innlegg kommer Brandtsegg Johansen til historiske poenger. Men i stedet for å ta historikerens kritikk inn over seg, anser hun angrep som det beste forsvar.

Professor emeritus Oskar Skarsaune, avviser min påpekning av at Maria Magdalena og de andre kvinnene i det nye testamentet ble anonymisert og gjort til synderinner som historisk feilaktige. Jeg må påpeke at det er Skarsaune som bygger sine synspunkter på forhold som er historisk feilaktige.

Hvor Skarsaune har hevdet at disse kvinnene ikke ble gjort til synderinner oppgis beleilig nok ikke. Hun tar eller ikke opp at hans poeng var det motsatte, altså at det å bli "gjort til" syndere var standardfremstilling av mange av de største apostlene.

Det betydde ikke noe mindreverdig eller marginalisert, men understreket Jesus og evangeliets kraft til å frelse.

Så møter hun Skarsaune et stykke på veien, men uten å se hans poenger.

Som den syndefulle skjøgen som Jesus selv hadde tilgitt fikk Maria Magdalena en høy posisjon i middelalderlegendene, både i Legenda Aurea og en rekke andre helgenlegender. Poenget er at det ikke finnes kildegrunnlag for en slik fremstilling i Det nye testamentet.

Og det har jo Skarsaune aldri benektet. Han har tvert i mot argumentert for at Maria fremstilles stadig mer omfattende og positivt, dess lenger ut i Det nye testamentet vi kommer. Hun verken kuppes eller marginaliseres, om det er NT vi ser på.

Og ser vi lenger enn NT, ser vi det enda mindre.

Det er heller ikke til å unngå å se at Brandtsegg Johansen avslutter med enda en feillesning eller forglemmelse av Skarsaunes tekst.

Til og med Vatikanet vedgikk i 1969 at kirkens fremstilling av Maria Magdalena som synderinne var kildemessig feilaktig. Det er følgelig høyst besynderlig at professor emeritus Skarsaune vil komme meg i møte med en feilslutning. 

Det er mer besynderlig at hun ikke nevner at den gode emeritus ikke bestrider at dette er kildemessig feilaktig.

Tvert i mot er det et hovedpoeng i andre, tredje og fjerde avsnitt av hans første innlegg at man "i tiden etter nedskrivningen av de nytestamentlige skriftene" blandet sammen kvinneskikkelser, særlig når de hadde samme fornavn.

Men så lenge Maria ikke tilkjennes en rolle som religionsstifter, er ingen fremstiling god nok.

Det er ikke som den vakre synderinnen i middelalderlegendene hun fortjener en plass. Hun fortjener nettopp en plass som disippel, forkynner og religionsstifter. Maria Magdalena og de andre kvinnene i Det nye testamentet er ikke hverken jomfruer eller synderinner, de hadde helt sentrale roller i urkristendommens tilblivelse.

Uten at det fremgår hvorfor jomfruer eller synderinner ikke kunne ha noen sentral rolle. At de kunne det vises da også i at Jomfru Maria og Maria Magdalena fremstilles så sentrale på så mange måter så lenge i Den katolske kirken, at det førte til en motreaksjon.

Vi lever kort sagt i en tid der pendelen har svingt andre veien.

Men at protestantistisk forkynnelse og undervisning har marginalisert dem, også i norsk skoleundervisning, er noe annet enn at Peter, Paulus eller oldkirken gjorde det.

Det er heller ikke slik at man må være ute etter å sverte henne om man på historisk grunnlag nøler med å gjøre Maria Magdalena til helt sentral i urkristendommens tilblivelse, rett og slett som religionsstifter (for Brandtsegg Johansen er det tydeligvis ikke nok med at Skarsaune kaller henne kirkegrunnlegger).

Selv om hun altså er svært så sentral som første vitne til oppstandelsen, en rolle som fremheves dess mer dess senere tekster vi har i Det nye testamentet.

Dagen derpå

Som Morgenbladet understreket i går (takk for tips, Atle!) trekkes fortsatt enkelte faktoider fram, og ikke bare ved festlige anledninger.

Denne gang er det altså Maria Berg Reinertsen som innleder et dobbeltsidig oppslag om stemmerett og arbeidstid med  å si at

På slutten av 1800-tallet hadde kirken innrømmet kvinnen sjel. Måtte hun også bli økonomisk selvstendig for å få stemmerett?

Nå kunne vi gjort oss morsomme på Morgenbladets bekostning (og det er sendt inn et kort leserinnlegg), men saken viser dessverre hvor vanskelig det er å unngå antikirkelig krydder når man serverer noe om fortiden.

Hagia Sofia-kirken i Nikea var stedet der kvinnen ikke fikk sjel.

Og det er ikke bare en tendens, det synes nesten som et påbud, enten man har det fra lektorutdannelsen eller lunsjpraten.

Historiske spenningsromaner må involvere kirkelige konspirasjoner og renkespill. For Kirkens historie, må vite, handler egentlig ikke om annet enn et ubendig maktbegjær, kunnskapsfobi og kvinnehat.

Lærebøker i historie må ha med Den store konflikten mellom Kirken og Vitenskapen, med Galilei som skoleeksempel på modige menn i kampen mot Kirkens uvett, nærmere bestemt dogmet om at jorden var flat.

Artikler om kvinnesak må ha med Den store stygge ulven, altså Kirken, enten tregheten i å gi kvinnen sjel er et kroneksempel eller bare krydder.

Dermed kunne Rød Ungdom på sine gamle nettsider slå hardt til i hartkorn med at

På kirkemøtet i Nikea i år 325 ble det for eksempel vedtatt at ”Kvinner har sjel”. For 100 år siden hadde ikke kvinner i Norge stemmerett.

Der er til og med blitt del av noe ikke ringere enn Feminismens Alfabet.

N Nikea. Åstedet er kirkemøtet i Nikea i det herrens år 325. Det blir vedtatt at kvinner har en sjel. Kvinner var ikke fullkomne mennesker på samme måten som mannen, og ble først og fremst sett på som en beholder og foredler av mannens sæd. Var mannens sæd sterk ble barnet en gutt, var mannes sæd svak og lot seg påvirke av den kroppen den ble foredlet i, ble det en jente. Men vi fikk i alle fall en sjel.

Så kan man si mye om middelalderen og Thomas Aquinas' kvinnesyn, men det som blir sagt her stemmer altså dårlig.

Vi kjenner igjen retorikken også i de mer New Age-orienterte delene av landskapet, som i Drømmerens blogg.

Kvinner har ingen sjel ble konstater og godtatt på det store kirkemøtet i Nikea på sommeren år 325, evangelier og skrifter fikk dommen som uakseptable og dermed blitt intetgjort men noen skrifter ble reddet av den uortodokse presten Rimenes og fraktet til et kloster utenfor Vatikanet.

Til hvilket det beste svaret nok er vel, vel.

Kvinnebloggen Maddam er ikke mye snauere.

En av de store feministiske seirene var kirkemøtet i Nikea i år 325 hvor den spirende kristendommen vedtok at kvinner hadde sjel.

Bloggeren Gry Helen mener tydeligvis at akkurat det kan diskuteres.

Men påska blir flyttet rundt på. Vi kan visst skylde på kirkefedrene i Nikea i år 325 for dette. Det ble bestemt så mye på det kirkemøtet der, de tok for eksempel fra oss kvinner sjelen vår på det møtet.

Mens en deltaker på debattfora som islam.no i det minste er mer presis med mytefremstillingen.

Forsamlingen i Nikea kom til konsensussen om at kvinner hadde en sjel... men én stemmes overvekt. Kritikkverdig?

Og slik går no dagan.

Hvis vi ikke har nevnt det før kan det gjentas at enten vi leser Morgenbladet eller muslimske debattanter, feminister eller folk flest, New Age eller nye ateister, farger fortsatt 1800-tallets antikirkelige myter manges holdninger.

Enten det er kvinnedag eller dagen derpå.

På starten av 2000-tallet hadde det ikke skadet den offentlige samtalen å innrømme det.

Snasent om Snåsamannen

Siden  Espen Søbye har en heller snasen analyse av Snåsamannen i Morgenbladet i dag, kan vi sitere og reflektere litt over den.

Inkludert den merkelige håndteringen hos biskopene.

Nå har Den norske kirken slett ikke distansert seg fra Snåsamannen, snarere tvert imot. Blant annet har Bodø-bispen, Tor Berger Jørgensen, bedt Gjerstad bistå ved gudstjeneste i Bodø kirke, et kapittel i boken er viet denne seansen. Forstemmende, men her kan ikke Joralf Gjerstad lastes. Det var i sin tid ikke vitenskapen, slik mange later til å tro, men protestantismen som tok knekken på mystisismen. Nå har de protestantiske yppersteprestene leflet med alle former for new age-religiøsitet i så lang tid at alle kalvinistiske og lutheranske prinsipper er forlatt.

Paradoksalt nok er det bare protestantiske ateister som reagerer. Jeg har talt og renset min sjel.

Nå er ikke dette akkurat en ny vinkling. Vi har vært innom tilsvarende her på bloggen tidligere, som da vi observerte at humanetikeren var mer kristen enn biskopen, og at det ble bedrevet snåseri i kirken.

Dette har da også en lang tradisjon i deler av Kirken som vi ser i den kjente (men pussig nok ikke lenger for det) biskop Schjelderups lefling med spiritisme på 1930-tallet, muligens som surrogat for apologetikk i en tid som ikke både kunne tro på både Det nye testamentet og den elektriske sporvogn.

Det jeg problematiserer er ikke at Kirken eller andre skal ha gode og lyttende samtaler med folk med et annet syn (tvert i mot), men om hvorfor så mange kristne synes så ukritisk å akseptere den type påstander og religiøse koblinger som vi finner hos Snåsamannen og andre angivelige healere og innbilt synske.

Hvis vi ikke våger oss på kritisk refleksjon er det fritt fram for alskens sympatiske svindlere, enten de er bevisste eller ikke på sine manglende evner. De kan påstå hva det måtte være og all kritikk og forsøk på analytisk tilnærming blir sett på som umoralsk.

Det er en dypt problematisk holdning.

Har vi ikke kriterier for å skille mellom hummer, kanari og chemtrails, ender vi som enkelte prinsesser i et univers uten grenser.

Nå kan man sikkert si mye om grunner til og resultater av den avfortryllingen av naturen som skjedde gjennom 16- og 1700-tallet. Det er uansett vanskelig å komme unnna at ulike typer folketro og magisk tenkning har vært med oss siden Adam hoppet paradis eller at det var mye av dette under renessansen (som i så stor grad var en esoterisk bølge) og romantikken, for ikke å si mellomkrigstiden og New Age-tsunamien i kjølvannet av hippiebevegelsen.

Selv om makthavere og domstoler på tildels fryktelige måter har latt seg forføre, som under hekseprosessene, skyldes kirkens - og Europas - suksess at man over lang nok tid både før og etter klarte å løfte fram troen på at naturen ikke var styrt av guder og magiske krefter etter innfallsmetoden.

I stedet var budskapet dels at Kristus var sterkere og sannere enn åndenes angstfulle verden (handlingen i mange horrorfilmer speiler noe av sistnevnte), og dels at det fantes en Lovgiver utenfor naturen.

Dette medvirket ikke bare til potensialet for mindre livs- og dødsangst (noe som var medvirkende til kristendommens vekst de første århundrer), men også til en dypkulturell forståelse av lover i naturen, for ikke å si for behovet for å etterprøve hva som faktisk foregikk, ved gode eksperimenter.

Når jeg ofte trives sammen med ateister er det fordi de i så stor grad fremstår som kristne.

Som julekvelden på Harris

Siden antagelig ikke alle leser Morgenbladet jevnlig, kan tipses om Trond Berg Eriksens fornøyelige fyrverkeri av en bokanmeldelse 24.12. av Sam Harris noe ... pussige Moral Landscape, med heller talende overskrift og ingress:

Vitenskap, vrøvl og verdier

Sam Harris bedriver religionskritikk etter samme mønster som offentlige kampanjer mot røyking.

Deretter tar det lettere helt av.

Vel fortjent 6'er. For anmeldelsen.

Mester fra Middelalderen

Et gammelt jungelordtak sier at middelalderen var mørk, bortsett fra akkurat de detaljene som du kan om perioden.

På samme måte er alle middelaldermennesker uvitende fanatikere, unntatt akkurat den personen som du har satt deg inn i.

Og som du vet dermed egentlig bør regner som det første renessansemennesket.

Dermed er det ingen grunn til å la seg overraske av seneste utgave av Morgenbladet, der filolog og forfatter Thea Selliass Thorsen skriver om en Mester fra Middelalderen.

Paulus Diaconus (circa 720-799), også kjent som Warnefred og Cassiensis, ble født i det som vanligvis regnes som den mørkeste middelalderen. Men om tiden var mørk, ble han allikevel opplyst gjennom en eksepsjonelt god skole ved kong Rathcis hoff i Pavia, der han også lærte gresk.

Paulus skrev flere lange og lærde historiske verk, om både romersk og langobardisk historie, og en rekke salmer. Når han forteller om den senere døperen Johannes som jubler i sin mammas mage over å kjenne igjen Jesus, selveste "Kongen", gjør han dette med

en varm ømhet. Han er dessuten blottet for det bitende hatet som mange av de første kristne forfatterne hadde overfor den hedenske arven.

Fordelen med denne måten å skrive på, er selvsagt at ens egen helt løftes fram og stilles ut som eksepsjonell. Hvite siluetter gjør seg best mot svart bakgrunn.

Og så slipper man bryet med å oppgi andre navn og referanser.

Alle vet jo allikevel at middelalderen var mørk og at de kristne hatet det beste i den klassiske kulturen, fra første stund.

"Ateisme er humanisme"

I den store striden om hva ateisme sånn lettere egentlig er for noe, ligger som så ofte Den tvilsomme Humanist nærmest sannheten med konklusjonen Ateisme er ... ateisme. Rett og slett.

Den tvilsomme skal også ha berømmelse for å avvise en av Sam Harris sine mange tendensiøse bommerter, at 53 % av amerikanerne er kreasjonister.

På den annen side falt jeg nok ikke like mye for dagens tilsvar i Morgenbladet, til Espen Grønlies artikkel 22. august, Ateisme er nihilisme.

Det er Steingrimur Njálsson, statsviter og saklitterær forfatter, som skriver. Og han har en ganske annerledes og mer konstruktiv holdning enn disse stadig omtalte nyateistene. Det skal han virkelig ha.

Ateismen trenger ikke være aggressiv og arrogant som nyateistenes ateisme. Som ateist erkjenner jeg at jeg er vokst opp i og tilhører en kristen kulturkrets, og godtar det. Som ateist erkjenner jeg det gode i religionen, fordi den gir mange mening, og fordi jeg er enig i noe av dens etiske budskap: En ateisme som forkaster nestekjærligheten hører hjemme på historiens skraphaug. Med en parafrasering av Sartres «eksistensialisme er humanisme» vil jeg si at ateisme er humanisme – i likhet med gode religioner.

Konklusjonen er flott, konstruktiv og egnet til å vekke sympati. Den er av den typen som demper konflikter og bidrar til en bedre verden.

Men den gjør meg likevel ikke mye klokere. For jeg klarer altså ikke å forstå hvordan man kan konkludere med noe som helst - utelukkende basert på en "ateisme" (som i de seneste årene stadig oftere er blitt definert som fravær av gudstro).

I stedet opplever jeg at Njálsson gjør det som på moderne norsk kan kalles for jumping to conclusions:

Ateisme er ikke nihilisme! Noen prinsipper og leveregler er og må være hellige. Menneskelivet er hellig, sier ateisten, og vårt forhold til andre må styres av en humanisme som sier at det er mye vi må tolerere, og det vi ikke tolererer, må vi prøve å forstå. Ateismen er en etisk, heller enn en metafysisk livsanskuelse. Etikken behøver ingen metafysisk grunn. Ateisten mener at menneskets evne til godhet ikke avhenger av andre vesener enn mennesket selv.

Denne type ex catehdra-tale om at menneskelivet er hellig, og at vårt forhold til andre må styres av en humanisme, er glimrende og forbilledlig, men altså ikke det første som springer en i øynene som en rasjonell konklusjon på fravær av gudstro.

Eller, hvis det er en logisk sammenheng her, må det ihvertfall forklares og ikke bare forkynnes.

For en som engang fant ut at han ikke trodde på den tro han var oppdratt i, gir ateismen et meningsfullt syn på livet. For så vidt som ateisme er humanisme, forteller den oss at de største holdepunktene i livet ikke er av tankemessig art, men er mennesker av kjøtt og blod, som står oss nær, som vi stoler på. Som ateist ser jeg dessuten et håp i påstanden om at vi som lever her og nå, er ansvarlige for våre handlinger.

Igjen vidunderlige konklusjoner, selv om de kanskje er noe snevre (han kunne sikkert sagt mer) og synes å nedvurdere verdien av rasjonalitet og tanke (i såfall ligner han på flere av nyateistene).

Men bevares, det er forbilledlig å si at møtet med den andre, møtet med et "du" (får vi anta at han mener) av kjøtt og blod, er de største holdepunktene i livet.

Spørsmålet er igjen bare hvordan. Hva er de rasjonelle stegene fra hans utgangspunkt "ateisme" (hva nå det er) som viser både at dette er en "etisk, heller enn en metafysisk livsanskuelse" og at "vi er ansvarlige for våre handlinger"?

Går han her ut mot Dawkins og andre nyateister som avviser at vi har fri vilje? Siden han ellers tar avstand fra nyateistene, er det mulig at det er det han gjør. Men i såfall hadde det vært greit å nevne det, og ikke bare trekke dette opp omtrent som en kanin av hatten.

For, som Dawkins er klar over, er utfordringen er at hvis alt som skjer følger rene naturprosesser, er ekte frihet vanskelig å forklare (selv om Dennett av og til prøver). Enten legger altså Njálsson noe annet i uttrykket "fri vilje" enn ekte frihet, eller så henter han låneverdier fra andre virkelighetsoppfatninger.

Men det er likevel tegn som tyder på at han ikke egentlig mener at ateisme er kristen tro.

"Ateisme er nihilisme"

Morgenbladet er fortsatt av de aviser/tidsskrifter/fanziner (stryk det som ikke passer) som holder nyateismedebatten varm. I dagens utgave behandler Espen Grønlie temaet under den garantert provoserende overskriften "Ateisme er nihilisme".

Dermed er det åpning for en garantert provoserende blogg i en fredagspause.

Selv om Grønlie leverer en riktig så tankevekkende artikkel, havner den dessverre som så mange slike til syvende og sist ikke ut i annet enn en "tro på troen". Tro kan verken bevises eller motbevises empirisk, men språket, skjønnheten og kunsten gjør at vi ikke kommer utenom.

Grønlies tanker kommer etter at han har lest den lettere uleselige franske filosof og kristenvennlige ateist Jean-Luc Nancy og den kristenvennlige kristne teolog John Haught.

I sin bok God and the New Atheism. A Critical Response to Dawkins, Harris, and Hitchens (Westminster John Knox Press, 2008) hevder teologen John F. Haught at de tre ateistene har en overdreven tro på kausale naturlovers forklaringspotensial. I en viss forstand er jo henvisningen til trykketeknologien nok for å forklare eksistensen av denne utgaven av Morgenbladet, men hvis man tolker det jeg her skriver utelukkende som et resultat av de kjemiske forbindelsene mellom trykksverte og avispapir, tar man ikke høyde for meningsdimensjonen ved en tekst. Det gir ikke mening å tenke at den teksten du her leser, er et resultat enten av fysiske lover eller av mine tanker. Vi trenger begge disse forklaringsmodellene.

Selv om Grønlie selvsagt har rett i dette, er utfordringen å klargjøre hva uttrykket "trenger" egenlig betyr. I hvilken forstand trenger vi begge vinklingene? Det er noen ångstrøms forskjell på om dette er et psykologisk behov (slik lettere eksistensialistisk orienterte artikler synes å si), eller et rasjonelt (slik lettere kristent orienterte blogger synes å si).

Grønlie er heldigvis ikke helt blind for dette.

Og man må tillate seg å spørre om en modernisert religiøs tro trenger å være noe annet og mer enn en tro på noe meningsfullt, altså på at noe overhodet er meningsfullt, at noe har en egenverdi som det er verdt å holde hellig, verdt å verne om og beskytte fra rent pragmatiske nyttehensyn. Sannhet er i seg selv noe slikt, kunne vi tenke: Sannhet har en egenverdi. Det er jo et premiss også for de nye religionskritikerne. Men sannhetens egenverdi er ikke bevisbar – den er ikke en påstand i vitenskapen, men en forutsetning for enhver vitenskap.

Helt sentralt for ateister som Dawkins, Harris og Hitchens er troen på bevis: «Belief without evidence» er deres betegnelse på religiøs tro. Men må enhver oppfatning vi har kunne forsvares med rasjonelle argumenter? Det er tilsynelatende noe rimelig ved den ideen, men hvis det nå er slik at alle mennesker går med en del antagelser hvis sannhetsgehalt aldri noensinne vil kunne bli avklart rasjonelt, bør vi kanskje spørre oss selv om ikke også vi selv forutsetter at det finnes mangt vi ikke kan påvise eksistensen av, men som vi likevel vanskelig kan tenke oss at ikke finnes.

Følelsen av at noen elsker meg er ikke lett å bevise, eller måle. Men det kan være en helt sann følelse likevel. Og er ikke det å tro på kjærligheten like irrasjonelt, like langt fra enhver beviselig begrunnelse, som det å tro på Gud?

Her kunne vi selvsagt henge oss opp i definisjonen av religiøs tro som "Belief without evidence», en definisjon som Dakwins, Hitchens og Harris stadig leverer uten bevis. Men det burde vært unødvendig å lene seg så langt tilbake i møte med nye ateister at man mister balansen på kanten av den empiristiske fallgrop som Dawkins befinner seg i. Vi må ikke la oss lure til å tolke "evidence" som ensbetydende med rasjonelle argumenter.

Heldigvis aner Grønlie også her faren og kommenterer at

det er viktigere å bemerke at Dawkins’ reduksjon av spørsmålet om Gud til noe naturvitenskapen kan besvare rasjonelt, henter Gud inn i verden på en måte som fullstendig overser hvordan religiøs tro primært dreier seg om å strekke seg ut over det gitte: å hige etter noe mer enn empiriske data satt i rasjonelle systemer som skal bevise at vi får mer og mer rett. Ingen vil noensinne kunne bevise alt. Det tradisjonelle humanistiske synet på mennesket betoner at det er det ikke-bevisbare som utgjør det vi synes er viktig.

Dette er kanskje grunnen til at så mange nye ateister - særlig i USA - tar avstand fra humanismen?

Uansett er dette en utfordring for nyateistene. Og da er vi tilbake til overskriften. Er ateisme (hva nå det er) egentlig nihilisme (hva nå det er)?

Grønlie svarer ikke direkte på dette. Han nevner heller ikke at det er og blir en utfordring for alle som hevder at ateisme = ingen Gudstro, å bygge verdier på dette "ingen". Hva skal man grunngi med i stedet - og er dette holdbart?

Nå er det ingen direkte mangel på forslag, retninger og ideologier med fokus på og forsvar for faste verdier. Men de har ikke helt samme fokus på å forsvare hvordan disse verdiene faktisk (= empirisk? evolusjonært? endemålslogisk? emosjonelt? endorfinsk?) er mulige, for ikke å si urokkelige, i et ateistisk univers.

Heldigvis er det mer enn nok av romantiske og ryddige, for ikke å si realistiske, ateister til at det ikke er noen fare for en nihilistisk vekkelse med det første. Det er få som forsvarer vitenskap og vestlige verdier med større entusiasme. Det er i det hele tatt ganske skummelt hvor mange ateister jeg liker.

Likevel er det litt skuffende at Grønlie, i stedet for rasjonell argumentasjon om alternativer, ender med å vise til en tro som så mange mennesker av alle livssyn synes enige om (det hadde forøvrig vært nyttig om Grønlie også hadde diskutert hvorfor vi ikke kan ta dette med i vårt sett av evidence for hva slags verden som er den virkelige).

For Jean-Luc Nancy er den form for tro som man kan tenke seg at tross alt lever videre selv i en ateistisk sammenheng, en tro som ligner tanken om troskap i kjærlighet. I analogi med personlig tro må en slik troskap være en selvvalgt forpliktelse, som går langt ut over et ekteskapsløfte eller en positivt formulert lov som vi følger av frykt for sanksjoner:

Dette er kanskje også dette vi dypere sett mener med kjærlighet, hvis kjærlighet primært er knyttet til troskap, og hvis kjærligheten ikke er det som overvinner sine egne feil, men snarere det som setter sin lit til det som fremstår utilstrekkelig for den – setter sin lit til dette hinsides-seg-selv for å kunne være det den trenger å være, nemlig å være troskap.

Vi tror på vår kjære fordi vi trenger å tro.

Når vi oppfatter noe som verdifullt, er det kanskje nettopp fordi vi ikke hersker over det, fordi vi ikke er sikre på hvor vi har hverandre og derfor må forsøke å forsikre oss om at vi er trygge ved dialog, spørre i undring, og sette vår lit til den vi spør. Slik tror jeg på den jeg elsker. Er det noe guddommelig ved henne? Det vet jeg ikke. Men jeg må tro det.

Muligens er dette til syvende og sist et forsøk på å komme både nye ateister og religiøse (denne beleilige båsen som gjør at man kan skjære diamentralt motsatte oppfatninger over én kam) i møte. Siden vi alle tror, og det til og med på kjærligheten som noe hinsides-meg-selv, må det vel gå an å komme sånn noenlunde overens om hva som er "sant"?

Jeg tror ikke mange nyateister er fornøyd med analysen. Den empiristiske logiske positivismen (for å bruke litt smør på flesk) som synes å ligge til grunn for så mange i den skyttergraven, kan nok i større grad kobles til livsoppfatningen vil-ikke-bli-lurt-ismen enn analytiske vurderinger av vitenskapsfilosofiske alternativer.

Dermed er man ikke i det hele tatt med på den type vinkling som Grønlie legger opp til. Det virker som velmenende svada som fører lukt inn i den rene vilkårlighet. Nye ateister liker ikke relativisme. De står fast på verdier de oppfatter som absolutte og ugjendrivelige, noe de beviser i sine mektige, objektive moralske utfall mot Gud og gudstro. Det nærmeste man finner Gud i dagens samfunn er nye ateister.

Mangelen på gudstro er nok ofte rett og slett et utslag av at man ikke vil la seg lure, svindle og bedra av mer eller mindre folkelige forførere med religiøst alibi. Eller av statsansatte prester som betoner ord på rare måter. For ikke å si selvmordsbombere, som er den logiske konsekvensen av all religion.

Man vil ihvertfall ikke bli identifisert med reaksjonære moralister som ikke vet forskjell på kvanter og kvasarer. Eller spaltister i Morgenbladet som ikke forstår at kjærlighet egentlig er kjemi.

Leserbrevene som ble avvist - 1

Det er sannelig på tide med første del av den lenge etterspurte føljetongen om leserbrevene som ble avvist.

Har man først en penn eller PC for hånden, for ikke å si en og annen mening om ett og annet, skal det ikke mye til for å forfatte et leserinnlegg.

Og empirien er grei: Dess flere slike man skriver, dess flere blir avvist.

Det hjelper nok også til at leserbrev fort blir kritiske, enten til folk som har skrevet noe i publikasjonen man sender til, eller til selve publikasjonen og alt dens vesen. Og at de kanskje ikke alltid er nok to the point, ettersom onde tunger kan få seg til å påstå at forfatteren har litt vel mange kjeppehester å holde styr på.

Før vi tar fatt på det rike historiske kildematerialet i utkurven i Outlook, kan vi starte med forrige ukes Morgenbladet. Og for å si det enkelt - temaet er ikke spesielt nytt for innsenderen.

På feil klode

Forsker Erik Bye viser hvor galt det kan gå, når man ikke forsker på det man skriver om. Dermed tyr han i en kritikk av Erik Solheims sammenligning av klimaskeptikere med dem som hevdet at jorda var flat, til en av modernitetens hardnakkede ikoner. Vi må gni oss i øynene når en dr.philos i 2008 kan skrive at de som "hevdet at jorda var flat, rundt 1500-tallet, var jo nettopp de som forvaltet den rådende oppfatning av verdensbildet".

Hva som skal til for å fjerne denne inngrodde myten, er ikke godt å si. Jordas form og størrelse var godt kjent blant middelalderens teologer og naturfilosofer. På universitetet i Paris ble studentene på 1300-tallet spurt hva som var den korteste veien til Roma. Det riktige svaret var selvsagt tunnel.

Hvis klimaskeptikerne skal få raskere gjennomslag for sine modeller enn datidens "skeptikere", hjelper det nok med færre bommerter enn Galilei. En grunn til at han fikk motbør for at sola var i sentrum, var at han hevdet at planetene gikk i sirkelbaner. Dermed stemte hans modell ikke stort bedre med datidens observasjoner enn den gamle modellen. Saken ble ikke bedre av at han i motsetning til paven (som henviste til månens påvirkning), mente at tidevannet skyldtes jordas bevegelse.

Men Galilei visste ihvertfall at ingen lærde i samtiden trodde at jorda var flat.

Grunnen til at dette ble avvist, kan selvsagt tilskrives den konspiratoriske ånden som hviler over norske kulturtidsskrifter. En annen mulig forklaring, høyst teoretisk selvsagt, er at det kom inn et omtrent identisk leserbrev, fra en annen sivilingeniør.

Dermed en takk tross lettere sammenbitte tenner til Helge Rager Furuseth som skrev et spisst og saklig innlegg om at Jorden har alltid vært rund, med henvisning til Stephen Jay Gould sitt essay The Late Birth of a Flat Earth.

Og jeg kan vel ikke gjøre annet enn å anbefale varmt boka som Jay Gould baserer dette på, Inventing the Flat Earth: Columbus and Modern Historians av historikeren Jeffrey Burton Russell. Kort, spennende og informativ lesning.

Enten man er klimaskeptiker eller ei.