På samme måte er alle middelaldermennesker uvitende fanatikere, unntatt akkurat den personen som du har satt deg inn i.
Og som du vet dermed egentlig bør regner som det første renessansemennesket.
Dermed er det ingen grunn til å la seg overraske av seneste utgave av Morgenbladet, der filolog og forfatter Thea Selliass Thorsen skriver om en Mester fra Middelalderen.
Paulus Diaconus (circa 720-799), også kjent som Warnefred og Cassiensis, ble født i det som vanligvis regnes som den mørkeste middelalderen. Men om tiden var mørk, ble han allikevel opplyst gjennom en eksepsjonelt god skole ved kong Rathcis hoff i Pavia, der han også lærte gresk.Paulus skrev flere lange og lærde historiske verk, om både romersk og langobardisk historie, og en rekke salmer. Når han forteller om den senere døperen Johannes som jubler i sin mammas mage over å kjenne igjen Jesus, selveste "Kongen", gjør han dette med
en varm ømhet. Han er dessuten blottet for det bitende hatet som mange av de første kristne forfatterne hadde overfor den hedenske arven.Fordelen med denne måten å skrive på, er selvsagt at ens egen helt løftes fram og stilles ut som eksepsjonell. Hvite siluetter gjør seg best mot svart bakgrunn.
Og så slipper man bryet med å oppgi andre navn og referanser.
Alle vet jo allikevel at middelalderen var mørk og at de kristne hatet det beste i den klassiske kulturen, fra første stund.
4 kommentarer :
ja, eg har høyrt at Paulus til dømes aldri siterte ein einaste gresk forfattar. ;)
Nettopp, slik er de. Er det rart man bare snakket latin i middelalderen?
Litt skremmende i så fall at unge frk. Seliaas Thorsen etter sigende skal være en størrelse innen senantikk litteratur og tenkning.
Hun er sikkert ikke veldig ukjent med f.eks. Boethius, Cassidorius, Bede eller datidens leksiografer, men det er ofte litt rart med det når man skal hylle noen på få avsnitt. Man maler bredt og spiller vel mye på stereotypier.
Legg inn en kommentar