Verdens beste TV-serier - andre plass

Mens verden fortsatt rystes over tredjeplassen, endrer vi spillet ved å ta ett steg høyere opp på pallen.

Om ikke annet, så for å ryste litt mer.

Vi er da kommet til serien som synes å være for god til å fenge i Norge. Med solid og selvoppfyllende hjelp av å ha blitt henvist til spesielt interesserte på marginalkanalen NRK2.

Resultatet er at de færreste jeg snakker med engang har hørt om verdens nest beste TV-serie, inkludert dens til tider vel så gode spin off-serier.

De utvalgte få har selvsagt lenge forstått at vi snakker om intet ringere enn Doctor Who.

Det brede publikum, som selvsagt er rikt representert blant Dekodets lesere, trenger nok litt mer bakgrunnshistorie.

Doctor Who er TV-serien som har gått lengst av alle med over 750 episoder.

Først løpende fra 1963 til 1989, så igjen fra 2005. Den har heller ikke manglet seere og avisoverskrifter, bøker, hørespill, leker og desperate forsøk på å gjemme seg bak sofaen.

Selv om produsentene opprinnelig hadde modne barn og unge tenåringer som målgruppe, har serien i stor grad fungert for hele familien - og stadig mer for voksne.

I starten var planen i god tidlig TV-ånd å blande skolefjernsyn og science fiction ved å utnytte tidsreiser til å undervise både om fortid og fremtidsteknologi (nåja). Smaken av det første forsvant imidlertid etter kort tid.

Men at man ikke lenger frykter å oppleve det verste mareritt som tenkes kan - følelsen av å være på skolen når man ser TV - har likevel ikke hindret at De Store Temaene er blitt berørt. Doctor Who handler kort sagt om mennesker og om menneskeheten, om fortid, samtid og fremtid, om fobier og fantasier, om tid og rom - og - hvis noen skulle være i tvil - om Doktoren.

"Hvilken doktor?" er det nærliggende spørsmålet - som altså har gitt serien navn. Til tross for at 30 sesonger har brakt oss nærmere å forstå en Time Lord, mangler det ikke gåter.

Selv de som ikke tilhører mindretallet som fikk med seg alle avsløringer på 60-, 70- og 80-tallet, gisper når det henvises til noe av dette (Hva var tidskrigen? Hvilket forhold har Doktoren hatt til sine kvinnelige kompanjonger?Hva skjedde med doktorens hjemmeplanet Gallifrey? Hvor er de andre Tidsherrene? Hva er egentlig Dalekene? Hva har egentlig skjedd med The Master?) - eller når det er underforstått i Doktorens replikker.

Og når vi snakker om Doktoren, er det ikke enkelt å vite hvem man har i tankene. For han regenereres når han dør, selvsagt relativt beleilig for en serie som skal vare noen tiår. Skuespillere kan komme og gå, hver med sitt utseende og sin personlighet, for ikke å si eksentrisitet. Og kleskode.

Samt assistenter, stort sett unge og stort sett svært så kvinnelige.

Fra storheter som Patrick Troughton ( den andre doktoren, 1966–1969), via den fjerde Tom Baker (1974–1981) til den de fleste har latt seg begeistre av, David Tennant (2005–2010), har man klart å holde på seerinteressen - bortsett fra da serien var på sitt tynneste på 80-tallet.

Samtidig er det bare blankt å tilstå at hvis Twin Peaks har tapt seg noe på de snart 20 årene som er gått siden serien ble laget, har de første tiårene med Doctor Who tapt seg enda mer.

Mange gode manus er ødelagt av billige produksjoner (i stor grad filmet teater) og manglende prioriteringer. 80-tallet inneholder vel noe av det pinligste som er laget av TV-serier. Men det mest pinlige for BBC er at rundt 100 av de første tiårets episoder er blitt borte, fordi man måtte gjenbruke opptaksbånd av økonomiske årsaker.

Nå ryktes det at det finnes kopier i Zimbabwe, men det er kanskje ikke øverst på regjeringens prioriteringsliste å dele disse med resten av verden.

Når serien havner på andre plass, handler det imidlertid om mer enn nostalgi.

Mens den gamle serien i ærlighetens navn ikke fortjener noen plass blant de ti beste, er sesongene fra 2005 lite annet enn overveldende.

Særlig hvis man har sansen.

Doctor Who er utvilsomt noe av det mest storslagne, morsomme, tankestrekkende, koselige, mystiske (og la oss legge til mytiske), skrekkelige og til tider politisk korrekte som er laget.

Den nye serien er en oppvisning i kreativitet - og moderne sentimentalitet. Som tidligere løser Doktoren utfordringene kun væpnet med sin soniske skrutrekker, for ikke å si intelligens, iver og intense personlighet.

Og la oss ikke glemme TARDIS (Time And Relative Dimension(s) In Space), som om noen skulle kunne det.

Doktorens blanding av tidsmaskin og romskip kunne opprinnelig kamuflere seg etter omgivelsene. Takket være en beleilig feilfunksjon for TV-mediet låste den seg imidlertid allerede i første episode på en politikiosk fra 1950-tallet.

Noe som forøvrig understreker det litt absurde og ikke minst eksentriske ved serien. I motsetning til mye tradisjonell science fiction bæres den av tongue in cheek uten teknologiske pretensjoner. Og beholder dermed en slags evig aktualitet, hvis vi ser bort fra detaljer som utvikling i tempo og estetikk, for ikke å si spesialeffekter, siden 60-tallet.

Nå snakker vi uansett ikke om noen alminnelig telefonkiosk. Vi oppdager fort at den er større på innsiden enn utsiden. Hvor stor er ikke godt å si. Men det skjuler seg nok flere rom og etasjer enn vi har sett så langt - noe som gjør at flere av oss venter på episoder som kun foregår inne i TARDISen.

Mens første episode i første nye sesong hilser til et Doctor Who-tema fra 1970, setter allerede andre episode en ny standard. Vi befinner oss blant fiffen som har kjøpt seg benkeplass på en romstasjon for å bivåne jordens undergang når solen eksploderer om noen milliarder år. Tredje episoden tar oss så tilbake til Cardiff på 1800-tallet.

Mens vi i fjerde befinner oss i andre verdenskrig.

Doctor Who mangler i det hele tatt ikke spenninger og overganger. Ideene er såpass store at mange episoder kunne blitt til selvstendige TV-serier.

Hjernen bak den nye serien er en av mine favorittateister. Russel T. Davies vet å tenke både kosmisk, politisk og menneskelig. Rir han kjepphester handler de mer om livsvisjon enn om livssyn.

Hvert menneske er intet mindre enn fantastisk. Universet er enestående - vakkert og skummelt. Skillet mellom godt og ondt er like tydelig som hos Tolkien. Politikere er rammet langt mer av syndefallet enn folk flest. Vi har samtidig et kosmisk kall til å kjempe for det Gode mot alle Onde og ødeleggende krefter.

Så kan man selvsagt mumle noe i skjegget om hvordan en ateist kan begrunne alt dette, men siden jeg barberer meg jevnlig, kan vi la det ligge i dag.

Det kan vi også gjøre med noen særlig lenger omtale av serien - selv Dekodet har litt mavemål på lengder av blogginnlegg.

Men det er få serier man kan og bør si mer om enn denne. Skurkegalleriet har inspirert filmer og TV-serier siden 60-tallet. Det er liten tvil om at erkeskurkene Dalekene og The Cybermen var inspirasjonen bak robotene R2-D2 og C-3PO i Star Wars (dog med en - la oss si det slik - noe annen personlighet).

Star Trek har også latt seg til tider inspirere både av tone og temaer. Vi får møte både Shakespeare og Dickens, romere og aztekere, Pompeii og New Earth. For ikke å si Dronning Victoria, varulver og vikinger.

Kort sagt, you name it.

Og så har vi den nyere spinoffen Torchwood, på mange måter Doctor Who laget for voksne. Etter en famlende og litt vel seksualpolitisk korrekt første sesong har den tatt seg opp til å bli noe av det beste som er gjort av TV-serier. Tredje sesong - Children of Earth - gikk over 5 kvelder i England i sommer, utvilsomt av det mest rystende og rørende jeg har sett av noen TV-serie. Tårer tørkes fortsatt.

Hva som skjer videre med doktoren etter at Tennant og Davies snart forlater serien er uklart. Forhåpningene til nye sesonger er likevel store. Både fordi den nye doktoren Matt Smith virker tiltalende og det er Steven Moffat som drar regissørlasset videre. Sistnevnte har allerede har vært ansvarlig for en av de beste episoder som er laget i noen TV-serie, Blink i tredje sesong.

Men forsatt gjenstår et par lengre episoder med Tennant, selv om skjebnen banker på døren.

Fire ganger.