Sensasjon: Jesus døde på korset

Siden det er sommerferie tar vi snarveien om enda en bokanmeldelse, nærmere bestemt fra Vårt Land i 2004.

Denne gangen handler det ikke om noe fra Aril Edvardsens penn, men om andre som også på sin måte er opptatt av Jesus. Og selv om fortegnet er motsatt, er nok ikke historikerevnene spesielt ulike.

Etter å ha lest denne boka er det ihvertfall ingen grunn til å tro noe annet enn at Jesus faktisk døde på korset.

Forvirrende og ubehjelpelig om Jesus

Det er ingen tvil om målet med ”Jesus døde ikke på korset – Urevangeliet Q”.

Svein Woje og Kari Klepp ønsker å vise at Det nye testamentet (NT) ikke stemmer. At Jesus var inspirert av buddhisme og essenere, og at hans bror Jakob var den egentlige viderefører av hans lære.

Sammen med Thomasevangeliet gir ”Urevangeliet” Q det beste bildet av Jesus. Kirken har forvrengt hans lære og forfulgt alle som har tenkt annerledes. Sies det.

Men selv om målet er klart er boka uklar. Det er sjelden kost med så mange tendensiøse tabber og forvirrende feil.


Boka er delt i fire hoveddeler.

I den første føres vi inn i ”En annerledes historie”. Forfatterne har ikke små ambisjoner når de på hundre sider beskriver alt fra Romerriket og religionene på Jesu tid, via Paulus og likkledet i Torino til keiser Konstantin og Arne Garborg.

Dette leder frem mot del 2 som består av ”urevangeliet Q”, oversatt etter Harnacks versjon fra 1907. Siste del er en konklusjon på tre sider der det ikke overraskende fremgår at ”Jesus døde ikke på korset”.

Boka har fått oppmerksomhet både i alternative og kristenkritiske kretser. Interessant nok ser det ut til at de som virkelig kan noe om ett eller annet emne som nevnes, reagerer på at forfatterne tar feil akkurat der (som i absurde påstander om sammenhengen mellom en supernova og likkledet i Torino), men godtar det man selv ikke kan noe om.

For en som har lest slike bøker i over tjue år er det bare nivået av feil som er nytt. Det forskrekker at dette er skrevet av norsklærere og lærebokforfattere.

Man skal lete lenge etter en tilsvarende blanding av ubehjelpelig språk og skrivefeil. Det vrimler av setninger som ”For jødene var det jødedommen i mange forskjellige varianter som mange var lite opptatt av” (side 16). Det øker ikke tiltroen når man ikke synes å vite hva sentrale verker vanligvis heter på norsk. Det blir litt pussig å lese om ”Apostelens handlinger” og Augustins ”Tilståelsen”.

Går vi til innholdet, oppdages så åpenbare feil at de vanskelig kan skyldes annet enn fordommer. Det er vås når Woje og Klepp påstår at ”Etter hvert som kristendommen fikk fotfeste, ble jorden flat, og slik ble den værende til opplysningstiden på 1500-tallet” (side 17).

Det kan ikke aksepteres at lektorer blander sammen renessanse og opplysningstid, og viderefører myten om at man i middelalderen trodde jorda var flat.

Eller at man sprer ønsketenkning som at ”de fire evangeliene i Det nye testamentet er et tilfeldig utvalg av et mye større antall evangelier og tekster som var i bruk i menigheter av Jesustilhengere” (side 78). Det imponerer ingen historikere å legge like mye vekt på løsrevne skrifter fra 2-300-tallet som på de som er skrevet inn i en konkret historisk sammenheng av generasjonene som kjente Jesus og disiplene.

Man overbeviser heller ingen når man blander kirkemøtet i Nikea på 300-tallet med striden mellom øst- og vestkirken mange hundre år senere (side 95).

Man opplever det nesten litt befriende når man finner en påstand som stemmer. Men dessverre er påstandene da ofte satt i en tilsnikende sammenheng.

Forfatterne gjør for eksempel et nummer av at Buddha la vekt på en indre opplysningsvei som gjorde at man kunne ”arbeide seg frem mot å bli fri fra lidelse og gjenfødelse” (side 32). Så begynner man å snakke om en ”påfallende” likhet mellom buddhismen og kristendommen i ”tanken om gjenfødelsen” (side 33).

Enten har ikke forfatterne selv forstått hva NT og kristne mener med ordet gjenfødelse, eller så er dette en bevisst fordreielse. Det er en fundamental motsetning mellom en som vil unnslippe gjenfødelsene gjennom eget arbeid og dermed befries fra illusjonen om å være et virkelig ”jeg”, og en som blir gjenfødt - én gang – uten egen fortjeneste, til evig liv med Gud.

Det er ellers påfallende hvor mye forfatterne hevder at ting er ”slått fast”, uten å argumentere for det. I en slik bok er det pussig å henvise til autoriteter uten å tenke selv.

Forfatterne svikter kanskje mest i logikken når de skal vise hvorfor Q er mer gyldig enn NT. For her er det mange ubevisste trossprang.

Man starter på rimelig trygg grunn med at fellesstoffet i Matteus og Lukas kan stamme fra samme kilde – Q.

Så begynner galskapen.

Man går ut fra at det vi nå har fra Q er alt den har inneholdt (den kan jo ikke ha støttet resten av Matteus og Lukas, må vite). Det fortsetter med at man kan finne frem til Q’s opprinnelige form ved å ta bort de ”endringer” og ”tillegg” vi ser i NT (altså alt som fremstiller en annen Jesus enn den forfatterne vil ha frem). Så bygger man på at Q er den eneste litteratur de ”opprinnelige” tilhengerne av Jesus hadde. De verken leste eller trodde noe annet enn det som står i Q.

Ekstra pussig blir det når man bruker bl.a. Burton Mack som har sortert ”kildene til Q” og det etter noe så nøytralt som ”innhold” (side 112). Dermed lander man på tre historiske utviklinger innenfor Q – og lar så disse ”lagene” være uavhengige av hverandre.

Neste trossprang er at disse nøyaktig faller sammen med den sosiale utvikling hos Jesu første tilhengere. Og gruppen bak Q er selvsagt overhodet ikke påvirket av kirken i Jerusalem eller Paulus.

Resultatet er et sjeldent spinkelt bygg. Svikter bare en av ”bjelkene”, ramler hele konstruksjonen.

Boken er en interessant innføring i fordommer og kunnskapsløshet i dagens ”alternativmiljøer”. Som lærebok er den helt uten verdi.