Fra heroisk til høvisk kjærlighet

Overgangen melom det hedenske og det kristne har av gode grunner fått mye oppmerksomhet. Samtidig er dette et felt der det er vanskelig å unngå misforståelser, for ikke å si et av Dekodets yndlingstemaer - myter.

En av disse er at kvinners posisjon ble så mye dårligere da kristendommen ble innført.

Fra et fritt syn på seksualitet og stor grad av likestilling, havnet man nå i kirkens klamme hender, knuget av synd og skam. Kvinner gikk fra en frihet som ikke minst viste seg i retten til skilsmisse, til noe i nærheten av et slaveforhold der hun var bastet og bundet til mannen.

Sies det.

Noe som i realiteten er en sannhet med svært mange modifiksjoner. Det kan dermed være nyttig å trekke fram Bjørn Bandliens for noen sikkert litt kontraintuitive (altså noe annet enn kontrafaktiske) hovedfagsoppgave i historie.

Vi siterer fra et intervju i Universitas for noen år siden.

Kjærlighet i norrøn middelalder var en kamp om ære og en kilde til kaos i samfunnet. Et kvad til en kvinne som ikke var din var en så stor fornærmelse at det kunne hevnes med drap. Men fra Europa kom ideer som gjorde at kjærligheten ikke lenger ble assosiert med makt og ære, i stedet ble inderlige følelser og et livslangt ekteskap nye idealer. Sentralt i endringen stod kvinner og deres valg av menn.

– Kirken stod i høymiddelalderen som formidler av nye europeiske impulser. Gjennom å forandre kvinners mentalitet ønsket kirkens menn å vinne frem med de nye idealene, forteller Bjørn Bandlien. Han har nylig levert en hovedfagsoppgave i historie over temaet Kjærlighet og ekteskap i norrøn middelalder, og for denne oppgaven ble han tildelt en formidlingspris fra Senter for kvinneforskning.

Kvinner gikk i møte med kirkens nye idealer, og de hadde sine grunner for å ønske en mindre voldelig kultur. Den hyppigste dødsårsaken blant unge menn på Island i tidlig middelalder var nemlig kjærlighetsdikting som resulterte i feider og æresdrap.

– Det var ikke uvanlig at en kvinne måtte gå gjennom den sorgen det var å miste tre til fire ektemenn og kjærester før hun selv fylte 30, forteller Bjørn Bandlien.

For å tydeliggjøre forskjellen mellom den nye og gamle tid bruker Bandlien begrepene heroisk og høvisk kjærlighet.

I den norrøne skam-æreskulturen var dermed tvangsgifte like naturlig som skilsmisser. Og kjærlighet noe som man håpet kom etterhvert - for kvinnen. Mannen var svak og tapte ære om han viste kjærlighet.

– Jeg har valgt å kalle den norrøne kjærligheten for en heroisk kjærlighet. Dette var en tid da kjærlighet ikke skulle finnes før ekteskapet ble inngått, og det stod i lovene at kvinnens far hadde rett til å gifte datteren bort. Dersom faren hadde giftet bort datteren til en mann som var bra nok, så ville kjærligheten og anerkjennelsen vokse frem hos kvinnen. Mannen derimot, skulle ikke elske – det var et tegn på svakhet, forteller Bandlien.

Om mannen ikke klarte å vinne sin kones kjærlighet, hadde kvinnen rett til skilsmisse. Hennes avvisning var ille for ektemannen ettersom anerkjennelse fra en kvinne var kilde til symbolsk makt. Denne makten betydde mye for mannens ære. Faktisk var anerkjennelsen fra kvinner så viktig at forførelse av en annen manns kvinne var sett på som verre enn en voldtekt. Forførelsen innebar nemlig anerkjennelse fra kvinnens side, voldtekten gjorde det ikke.

Men overgangen til kristen tro medførte fundamentale endringer.

På 1100- og 1200-tallet stod fortsatt den heroiske kjærligheten sterkt, men samtidig ble det forbudt for kirkens menn å bære våpen. Kvinner som valgte Kristus og favnet om kirkens idealer brøt dermed med noen av de gamle kamptradisjonene. Av de nye impulsene var det særlig fokuset på de indre følelsene som var viktig. Bandlien kaller denne nye kjærligheten for en høvisk kjærlighet.

– Fra 1200-tallet innledes en tid der ekteskapet skal være godt fra begynnelsen av. Begge parter skal gi sitt samtykke, og kjærligheten skal være der før vielsen. Kjærlighet var ikke lenger knyttet til rivalisering mellom menn, men til indre følelser. Følelser som skulle vare livet ut.

At følelser og kjærlighet fikk bestemme, hadde også legale konsekvenser. Siden begge parter frivillig hadde sagt ja, mente man dette også burde gjenspeiles i lovgivningen.

Ekteskapet skulle nå være livslangt, og kvinners aksepterte tilgang på skilsmisse forsvant. Det seriemonogamiet de hadde levd i før ble borte, og har ikke kommet tilbake før nå på 1900-tallet. Men overgangen fra den heroiske til den høviske kjærligheten skjedde hele tiden gradvis, slik at befolkningen i Norge og på Island klarte å absorbere endringene inn i sine tradisjonelle forestillinger.

– Kjærligheten ble etterhvert trukket ut av æresdiskursen. Den gikk fra å handle om aggresjon til å dreie seg om indre følelser. Det ble etterhvert legitimt å erkjenne kjærlighet uten at den førte til kaos, slik at kjærlighetsdikting kunne være en fredelig handling, sier Bandlien.

Det vil sikkert være ulike syn på hvor positive effekter kristningen av Norge hadde. Men det virker som om historikere har et langt mer nyansert syn enn populariseringer i media.
Det er ihvertfall ikke gitt at så mange kvinner i dag ville foretrukket den norrøne skam-æreskulturen.

Kanskje kan noe av dette også bidra til å skape forståelse for hvorfor tvangsekteskap er en så sterk tradisjon i enkelte innvandrerkulturer.

Og at det kan være en lang prosess å endre på dette.