Sensasjon: Aril Edvardsen var ingen historiker - 2

Anmeldelsen av neste bind som kom i 2002 ble ikke veldig mye bedre enn anmeldelsen av første.

Edvardsen og konsulentmysteriet

Verdsetter man Aril Edvardsen, er det en utfordring å lese ham med riktig blanding av nysgjerrighet og distanse.

Ellers kan man bli for skuffet over feil, eller motsatt, for lett akseptere hans påstander på områder man selv ikke har satt seg inn i.

Utfordringen er desto større når han gir ut en så kontroversiell bok som ”Pyramiden og orionmysteriet” (bind 2 i prosjektet ”Solgudens autostrada”).

Jeg håper ikke det skyldes for mye min skuffelse når jeg sier at denne boka ikke burde vært utgitt i sin nåværende form.

Hypotesen er at en tapt, høytstående, sivilisasjon spredde seg fra Midtøsten til hele verden som antydet i første Mosebok, og at det finnes spor etter denne på mange kontinenter. Problemet er ikke at mye bryter med rådende teorier. Det er lov og spennende med alternative vinklinger på forhistorien, selv om han i stor grad følger sporene etter Heyerdahls og andres teser om utstrakte havseilaser for mange tusen år siden.

Og han underbygger dette ved noe som mange lesere kan oppfattes som en overveldende mengde fakta.

Men det er akkurat her problemene begynner. For bruken av kilder og ”fakta” reiser viktige spørsmål om et forslags plikt til egenvurdering av sine forfattere, noe som spesielt er viktig når man går utenom allfarvei.

Jeg har aldri sett en bok som har skreket mer etter forlagskonsulenter. Mangelen på kontrollesning viser seg i alt fra stadige gjentagelser via usedvanlig dårlig norsk, til trykkfeil, feil formler og mangel på kildekritikk. Det er rett og slett noen ganger vanskelig å vite hvor forfatteren slutter og trykkfeilene tar over. Enten har det vært et hastverk av de sjeldne å få boka utgitt, eller så har forlaget latt seg blende av Edvardsens posisjon.

For det er ingen tvil om at boken er skrevet av en stor evangelist. Budskapet forkynnes med høy energi, men lav evne til å se motforestillinger. Kilder som er på Edvardsens side, skamroses. De som er i mot, svartmales, og blir del av en konspirasjon. Det er nærmest en moralsk skavank å være uenig med Edvardsen.

Dermed slipper han å imøtegå seriøse innvendinger og blir for naiv i sin bruk av kilder. Dette gir seg pussige utslag som at de som er enig med ham stadig omtales med tittel, eller som ”verdens fremste ekspert”, ”den verdenskjente”, for ikke å si ”Dr. professor”. Et sted nevnes i hvert av fire påfølgende korte avsnitt ”Dr. Livio Catullo Stecchini”, som Edvardsen ikke er snauere enn å kalle ”det 20. århundres Copernicus” (s. 53).

Kanskje det mest graverende utslag av tendensen til å dyrke sine kilder, er påstanden om funn av menneske- og dinosaurspor i Paluxy River i Texas. Edvardsens informant er "Dr." Carl Baugh og hans kreasjonistmuseum. Men det nevnes ikke at Baugh er så omstridt at andre kreasjonister i USA tar avstand fra ham, som "Answers In Genesis", en markant ungjords-kreasjonistorganisasjon.

For Baughs "bevis" er langt fra det, i tillegg til at han stadig sprer uvitenskapelige påstander, som for eksempel at vi kan påvirke radioaktiv stråling med våre tanker.

Det forklarer kanskje litt at ”Dr.” Baughs akademiske grader er kjøpte eller konstruerte. Forlaget burde med minimalt arbeid sett hvor useriøst dette er, og fjernet det fra manus.

Edvardsen fristes også til å stole på funn av leirfigurer av dinosaurer, når noen med professortittel går god for det. Han tar det dermed som bevist at mennesker levde samtidig med dinosaurer. Heller ikke her har forlaget tatt seg bryet med å sjekke om det er hold i dateringene, eller fått Edvardsen til å behandle motforestillinger.

Synet på motstanderne kommer klart frem i påstander om ”mafiaen av fagfolk”, og det i fag han selv ikke har utdannelse i. Han havner langt utenfor sidelinjen med påstander om at universitetene hjernevasker studenter, når de kommer til andre konklusjoner enn ham selv.

Når Edvarden hevder i et intervju at forrige bok ble ”tiet i hjel”, er det underlig at han starter boka med lange sitater fra en positiv anmeldelse i Norge I DAG. Uten i det hele tatt å nevne eller imøtegå motargumenter som ble gitt i Vårt Lands noe mindre positive anmeldelse.

Dermed fortsetter han med sine påstander om at gamle kart skal gjengi Antarktis, og hopper fremdeles over fag som genetikk, metallsporing og medisin. Nettopp indianernes skjebne i møte med europeiske sykdommer på 14-1500-tallet, vitner om svært lite tidligere kontakt over Atlanteren, for ikke å nevne mangelen på husdyr som høner og griser, eller kjennskap til hjulet.

Dette er synd, for Edvardsens bok rommer mange spennende funn og tilløp til alternativ forståelse av vår forhistorie. Undertegnede er ikke negativ til teser om omfattende havseilaser for mange tusen år siden. Men de bevis Edvardsen legger frem er dessverre langt fra gode nok, i tillegg til at han ikke berører viktige innvendinger.

For selv om eldre sivilisasjoner kan ha vært mer avanserte enn mange forskere tror, skaper Edvardsens teori langt flere problemer enn den løser. At forlaget ikke har sørget for at han tar opp motforestillinger, understreker at boka burde vært holdt tilbake.

Et hovedfokus er metrologien (læren om måleenheter), som behandles med stor detaljrikdom. Og selv om han viser mye spennende, er det tydelig at han ikke henger med i svingene, noe han innrømmer (s. 126).

I tillegg lar han seg imponere av alminnelig geometri. Det sier mye om hans matematiske forstand når enkle figurer (s. 41) og kunnskap om likebente trekanter skal støtte tesen om en avansert og urgammel høyere visdom (s. 136).

Det er også underlig at det skal være så avansert om egypterne faktisk har plassert tre pyramider slik at de skal tilsvare den relative plasseringen av de tre stjernene i Orions belte.

Det er dessverre umulig å gå inn på alle ”fakta og funn” Edvardsen presenterer på sine 400 sider. Men det bør nevnes at han i stor grad bringer videre tanker fra en hovedbølge i okkultismen. Dette har røtter i teosofien på 1800-tallet og den synske Edgar Cayce som på 1920-tallet i transe så urgamle byer og monumenter fra Atlantis. Blant Edvardsens kilder er dermed Graham Hancock, mannen bak bestselgere om nettopp pyramidene og ”orionmysteriet”.

I hvilken grad deres "forskning" (blant annet i valg og tolkning av kilder og "funn") bærer preg av ideologien som ligger bak, er av mange ting Hermon forlag burde sjekket, sammen med det som finnes av konkret kritikk av Hancock, bl.a. fra undertegnede.

Selvsagt er det mulig å se fagene ”i sammenheng” og med en annen vinkel enn spesialistenes. Men da må det vises forståelse av hva feltene handler om og hvilke premisser de bygger på.

Man gjør egentlig det motsatte av å ”bevise Bibelen”, når man gjør så åpenbare feil som Edvardsen. Både han og Bibelen kommer dårlig ut av dette. I sin nåværende form har boken så graverende svakheter at han igjen kommer til å bli "tiet i hjel”. At ikke forlaget så dette, forteller at iveren er langt større enn visdommen.

Jeg vet ikke om vi kan håpe på at man vil lære noe til neste bok.