Daniel i teologenes hule

Ett av ankepunktene mot disse nyateistene som fortsatt er på moten i enkelte kretser, var at de ikke kunne noe teologi. Dermed ble deres skriverier om dette til tider pinlig å lese.

Dawkins og resten av feltet forsvarte seg med at fordi Gud ikke fantes, var teologi tomhet. Man trengte ikke sette seg inn i forskning på ikke-eksisterende subjekter. Og dermed hadde nyateistene sikret seg et alibi for å si hva som helst og presentere det som teologi.

Men det betyr ikke at de var helt på villspor. Min erfaring er at visse typer teologi kan være tomhet, selv om Gud finnes.

Blant postmodernt innstilte mangler det ikke på teologiske tungeøvelser. Muligens vil man gjøre teologien naturvitenskapelig uangripelig, og sikre den en intellektuell status som mange synes er givende. Eksistensielt.

Dermed er det ingen annen utvei enn å presentere den i en så utvannet, vag og avansert terminologi som mulig. Og tilpasse teologien den til enhver tid rådende moteretning i humaniora, sånn omtrent syv år etter.

Det er for å si det på en annen måte vanskelig ikke å le med når Daniel Dennett gir en kostelig, og stort sett to-the-point-rapport.

Vi ser med andre ord at det kan gjøre vondt verre når en nyateist forsøker å ta oppfordringen om å lære seg mer teologi på alvor (nåja). Mente man på forhånd at faget var jag etter vind, innser man etter en noen timer i teologenes hule at også dette var tomhet.

Dermed opplever jeg - sivilingeniørisk utstyrt som jeg er - denne gang en stor, sterk og saftig sympati for Dennett. Maken på mangel på kommunikasjon og evne fra teologenes side til å forstå ateistens anliggende.

The second talk was by J. Wentzel van Huyssteen, a Professor of Theology at Princeton Theological Seminary, and it was an instance of “theological anthropology,” full of earnest gobbledygook about embodied minds and larded with evolutionary tidbits drawn from Frans de Waal, Steven Mithen and others. In the discussion period I couldn’t stand it any more and challenged the speakers: “I’m Dan Dennett, one of the Four Horsemen of the Apocalypse, and we are forever being told that we should do our homework and consult with the best theologians. I’ve heard two of you talk now, and you keep saying this is an interdisciplinary effort—evolutionary theology—but I am still waiting to be told what theology has to contribute to the effort. You’ve clearly adjusted your theology considerably in the wake of Darwin, which I applaud, but what traffic, if any, goes in the other direction? Is there something I’m missing? What questions does
theology ask or answer that aren’t already being dealt with by science or secular philosophy? What can you clarify for this interdisciplinary project?” (Words to that effect) Neither speaker had anything to offer, but van Huyssteen blathered on for a bit without, however, offering any instances of theological wisdom that every scientist interested in the Big Questions should have in his kit.

Vi ser her hvor galt det kan gå med når fagmiljøer primært prater seg i mellom. Man skriver lange og innviklede artikler og avhandlinger, men forsøker ikke å se hva dette egentlig betyr. Det legges lite innsats i å teste ut tankene ved å popularisere dem og ta en offentlig debatt.

På mange måter minner det om Gud er død-teologien fra 60-tallet, som John Warwick Montgomery tok et så knusende oppgjør med i The Suicide of Christian Theology.

Ikke uventet himler Dennett med øynene over kenotisk teologi, altså teologi om Guds fravær. Ordet er gammelt og bibelsk nok og basert på Filipperbrevet der det heter at Jesus "gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik". Det som er oversatt fra gresk som "å gi avkall" er kenoun, som innebærer å "tømme ut". Vi har dermed en sterk tradisjon knyttet til ordet kenose - Jesus "uttømte" sitt guddommelige vesen da han ble menneske.

Men denne tradisjonen kan samtidig trekkes for langt.

But I learned a new word: “kenotic” as in kenotic theology. It comes from the Greek word kenosis meaning ‘self-emptying.’ Honest to God. This new kenotic theology is all the rage in some quarters, one gathers, and it is “more deeply Christian for being more adapted to Darwinism.” (I’m not making this up.) I said that I was glad to learn this new word and had to say that I was tempted by the idea that kenotic theology indeed lived up to its name.

Opplegget med evolusjonær kristologi synes som et typisk uttrykk for et misforstått og mislykket forsøk på det man kan mistenke å være "relevant" og "vitenskapelig".

Selv om jeg har sans for å tenke at evolusjon kan oppfattes som planned by an intelligent God to create a species “capable of receiving the incarnation”, blir dette - ihvertfall i Dennetts rapport - sagt for kort og karikert.

"The fourth speaker was the Catholic Father Fraser Watt (of Cambridge University School of Divinity, and a big Templeton grantsman, as noted by the chair). He introduced us to “evolutionary Christology.” Again, I’m not making this up. Evolution, it turns out, was planned by an intelligent God to create a species “capable of receiving the incarnation”—though this particular competence of our species might be, in Watts’ opinion, a “spandrel.” Jesus was “a spiritual mutation, ” and “the culmination of the evolutionary process,” marking a turning point in world history. A member of the audience cheekily asked if Father Watt was saying that Jesus’s parents were both normal human beings then? (I was going to press the point: perhaps Jesus’s madumnal genes from Mary were the product of natural selection but his padumnal genes were hand crafted by the Holy Spirit!—but Father Watt forestalled the inquiry by declaring that he had no knowledge or opinion about Jesus’ parentage—something that his Catholic colleagues will presumably not appreciate.)

Afterwards I was asked if I had enjoyed the session, and learned anything, and I allowed as how I had. I would not have dared use the phrase “evolutionary Christology” for fear of being condemned as a vicious caricaturist of worthy, sophisticated theologians, but now I had heard the term used numerous times, and would be quoting it in the future, as an example of the sort of wisdom that sophisticated theology has to offer to evolutionary biology.

Nå er forsåvidt dette et meningsløst prosjektet i seg selv. Hvis Dennett på ramme alvor tror at teologene mener at de kan ha noe å si om biologien, er han nok på villspor. Dermed jager han nok selv her en smule etter vind. Sofistikert teologi har ingenting å si til evolusjonsbiologi - som vitenskap.

Men det betyr ikke at teologi som fag, ikke kan si noe som kan være til nytte. Og vi snakker da ikke bare om at den muligens - og da på andre måter enn Sudoku - kan trimme biologers hjernemuskler. Det handler i i stedet om alt fra å fremme prinsipiell tenkning og belyse virkelighetsforståelser til etiske og motivasjonsmessige spørsmål.

Men det er ikke sikkert at det er den type teologi som Dennett opplevde her som er best egnet til dette. For selv om det han hørte nok var teologi, er det ikke sikkert det var spesielt mye kristendom.

Det er uansett liten tvil om at neste bølge bøker fra nyateistisk hold vil være mer teologisk informerte. Og dermed kommentere mer uttømmende - eller altså kenotisk - den postmoderne tåketalen som synes å ri deler av teologien som en mare.

Med forbehold om at jeg har forstått den selv.