Dermed er det ingen vei utenom å gjengi noen anmeldelser av Aril Edvardsens bokserie om vår forhistorie.
Vi starter med den første, som sto på trykk i Vårt Land i 2001. Ettersom det ikke er helt til å komme forbi at jeg er litt imponert av enkelte av Edvardsens sider, hørte det med å være positiv i starten. Men det varer ikke lenge.
Edvardsens epler
Aril Edvardsen er av de kristne ledere som virkelig imponerer meg. Ikke bare med store vyer, stort sett renhårige innsamlingsaksjoner (jeg har selv opplevd en på nært hold), men også bruk av lokale krefter fremfor vestlige misjonærer, og evnen til å forstå palestinernes vinkel i Midtøsten.Høstens overraskelse er boka Herakles gyldne epler (Hermon forlag), første bind i trilogien [det ble etterhvert fire bøker] Solgudens Autostrada. Edvardsen forteller her at hans ”livshobby” er alternativ fortidshistorie.
For meg er dette spennende fordi det faller sammen med en av mine. Samtidig er det vanskelig å komme bort fra en avgjørende forskjell. Mens dette for meg er morsomme spekulasjoner med dessverre for lite grunnlag, tar Edvardsen svært mye for god fisk.
Hans evne til å gå utenom allfarvei synes omvendt proporsjonal med forståelsen av seriøse fagfolk.
I stedet bruker Edvardsen sensasjonalistiske ”forskere”, som journalistene Graham Hancock og Jim Bailey, med kreative teorier om avanserte kulturer i en fjern fortid. Det er litt trist at han ikke bruker mer seriøse fagfolk enn en så omstridt forsker som vår egen Thor Heyerdahl.
Konklusjon blir dermed ganske lik: ”Hypotesen som denne boken bygger på, er at sumerene var den første sivilisasjonen av en lang rekke sivilisasjoner av sjøkonger, som seilte over verdenshavene i jakten på de kostelige metaller” (s. 28).
Fordi dette ikke holder i fagmiljøene må også Edvardsen hevde at vanlige forskere er for nærsynte. De ser ikke skogen for bare trær. Kun ved å heve blikket over ”snevre” faggrenser kan man se mønsteret.
Og ambisjonene er ikke små: ”Kanskje for første gang i historien skal vi forsøke å sammenstille paleontologi, arkeologi, historie, geologi, mytologi, antropologi, biologi, hydromekanikk, arkeastronomi, kartografi, metallurgi, forhistoriens verdensøkonomi med sin internasjonale handel, med hva Bibelen forteller om menneskets opprinnelse og erobring av jorden”.
Denne usedvanlige bredden hadde nok vekket mer tillit om Edvardsen selv hadde forsket på noen av områdene. Det bekymrer også litt at han vil bruke dette til å støtte opp om deler av Første mosebok. I iveren etter å koble Bibelen til spekulative teorier, glemmes dessverre igjen og igjen at troverdigheten kan gå med i dragsuget når teorien faller.
Uten faglig ballast vil Edvardsen altså ”samkjøre og balansere mot hverandre all dagens ekspertise av alle profesjoner som nevnt ovenfor og prøve å finnes svar. Vi vil da se at alle spor peker i samme retning mot et felles fasitsvar” (s. 10).
For å få sitt imponerende regnestykke til å gå opp må han gjøre flere uvanlige metodevalg. Bl.a. hevdes at ”alle oldtidens historiske klassikere” oppfattet at ”mytologien var en mytologisk versjon av virkeligheten”. Både personer og steder i mytologien er egentlig områder på jorden.
Vi aner noe av det ”interessante” ved prosjektet når Edvardsen får mytologiens underverden til egentlig å bety ”down under”, altså den motsatte siden av kloden. Hva finner vi der, sett fra Midtøsten? Jo, Amerika. De som besøkte Hades reiste egentlig over Atlanteren. La meg for egen del føye til at jeg dermed forstår enda bedre hvorfor det krevdes en erfaren fergemann til å krysse elven Styx.
Teorien gir grunnlag for mange morsomme konklusjoner og lar seg nok forsvare et stykke. Men det hadde vært mer spennende om Edvardsen hadde unngått et litt hjelpeløst språk med mange trykkfeil, store mengder anglisismer og stadige gjentagelser. Hadde han kjent den faglige kritikken av sine kilder ville han nok ikke brukt dem så direkte.
Likevel er hovedproblemet at teorien skaper langt flere problemer enn den løser. Hadde det vært utbredt kontakt over Atlanteren, ville det ha vært langt flere, og helt andre typer, spor. Men i realiteten er det en talende mangel på husdyr vi også kjenner fra østsiden av Atlanteren, for ikke å nevne noe så praktisk som bruk av hjulet, og metaller som bronse og jern.
Teorien faller dermed av mange av de samme grunner som Mormons bok. Da hjelper det ikke at man kan finne enkelte felles planter som også kan forklares med å ha drevet over havet. Eller at noen symboler og mytologiske trekk ligner, og at det er en felles evne til å bygge stort i stein. Pyramider er på mange måter en naturlig konstruksjon, samtidig som de er bygget og brukt ganske forskjellig på hver side av havet.
Parallellene er rett og slett for naturlige, enten vi snakker om månekalendere, landmåling, septere eller måter å stable stein og kobber.
Og i sitt valg av fagfelt er det kanskje ikke helt tilfeldig at Edvardsen hopper over områder som genetikk, metallsporing og medisin. Ingen kobber i den gamle verden har elementer fra ”den nye”.
Tilsvarende mangler genetiske spor av kontakt over Atlanteren før 1500. Og nettopp indianernes harde skjebne i møte med europeiske sykdommer, vitner om ingen eller svært lite tidligere kontakt.
Felles for den type bok Edvardsen har skrevet er at man er så kreativ i sine koblinger, og dermed ser så mange ”likheter”, ”funn” og ”paralleller”, at det er uoverkommelig å ta opp alle. Første bind er på over 450 sider, og det blir ikke lettere etter de to [tre] neste.
Som eksempel på feilslutningene kan vi likevel ta med Edvardsens bruk av Hapgoods teorier om tidlige kart som også hadde med Antarktis - lenge før kontinentet var oppdaget. Det mest kjente er det som Piri Reis laget i 1513. Kartet viser i følge Hapgood Søramerikas atlanterhavskyst bemerkelsesverdig riktig. Ser vi imidlertid etter oppdager vi at øyer, elver og kystlinje er plassert feil og Sør-Amerika er tegnet sammenhengende med ”Antarktis”.
Det kreves store kreative bearbeidinger for å få kartet til å stemme. Hapgood må dermed snu, flytte, forminske og forstørre deler av det for å få det til å stemme med fasiten. Der kartene likevel passer noenlunde, er det oppgitt samtidige ekspedisjoner.
Et poeng som Edvardsens kilder ikke er klar over, er at selv om enkelte gamle kart har et område som kan minne litt om Antarktis, skyldes dette at antikkens karttegnere tok med et stort kontinent i sør for at nordlige og sørlige halvkule skulle være ”i balanse”.
Aril Edvardsen kan ha rett i noen detaljer, men mangler den faglige innsikt som skal til for å vurdere sine kilder.
Det er spennende at Edvardsen lar oss få del i sin hobby. Men det hadde nok vært klokere om han hadde latt det forbli en del av sitt privatliv.
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar