torsdag 9. juli 2009

Michael Jackson og manglende musikalitet

Det hender ikke sjelden at de som skriver om Michael Jackson mangler musikalitet.

Likevel er det en smule overraskende å finne dette i Vårt Lands omtale av de religiøse sidene ved minneseremonien.

Og det handler ikke om at den som sådan muligens vel så mye kan ha gjenspeilt familiens som Jacksons tro. I stedet skal altså seremonien i seg selv ha vært for mangetydig.

Dermed får vi høre at det var et Uklart religiøst budskap i Jackson-seremoni og at Religionsforskere mener minneseremonien over Michael Jackson ikke kastet lys over hans religion.

Pussige toner for de av oss som nettopp har opplevd en sterk kristen orientert seremoni. Hva i all verden er bakgrunnen for at dette likevel skal ha vært så... uklart?
– Det var mye religion i seremonien, men symbolene pekte i ulike retninger. Antakelig så Michael Jackson noe av sannheten i mange ulike religioner, sier Robert Kvalvaag, førstelektor ved Høgskolen i Oslo.

Under sangen «Heal the World» ble det vist symboler fra flere forskjellige religioner på skjermen bak på scenen. Dette mener Kvalvaag understreker Jacksons forhold til religion.

– Jeg tror Jackson ønsket å bygge bro mellom mennesker og kulturer. Hans budskap var at det er viktig å jobbe sammen for en bedre verden.
Av dette lærer vi muligens at en førstelektor ved Høgskolen i Oslo mener at det er en motsetning mellom å være kristen og å bygge bro mellom mennesker og kulturer, for ikke å si å jobbe sammen for en bedre verden.

Siden flere av Michael Jacksons sanger handler om brobygging og at vi tilhører samme verden, og en av dem til og med ble fremført under seremonien, hadde han ingen egen tro - og ihvertfall ingen kristen.

Det er sjelden å se noe som bygger sterkere opp under forestillinger om at kristne er intolerante og konfliktforsterkende, selv om det er vanskelig å tro at Kvalvaag egentlig mente det slik. Eller Vårt Land.

Andre eksperter går til og med lenger. Seremonien var knapt nok religiøs.
Professor i religionshistorie, Anne Stensvold, synes derimot ikke at seremonien var spesielt religiøs.

– De religiøse uttrykkene i seremonien handler mest om amerikansk kultur. Dette var først og fremst et gravøl i Hollywood, sier hun.
At man starter med en av verdens sterkeste gospellåter (Soon and very Soon, selv om refrenget ga flere assosiasjoner), at pinsepastorer holdt sterke minnetaler, at mange henviste ganske personlig til Gud, Jesus og himmelen i taler og sanger (som Lionel Ritchie med Jesus is Love), og at det hele ble avsluttet med en bønn til Jesus, er med andre ord ikke spesielt religiøst.

Det er bare slik man driver med under gravøl i Hollywood. Nærmest et pliktløp for syns skyld. Man mener ikke noe med det, bare må gjøre det, som et symbolspill for å dempe sorgen.

Det er sjelden å se en sterkere postmoderne ånd sveve over tolkningshavet.

Vi skal faktisk til lederen for protestfestivalen for å finne noen som protesterer.
Svein Inge Olsen, synes den kristne profilen var tydelig.

– Jeg har aldri har opplevd et så tydelig religiøst budskap i en tv-overføring av dette kaliberet, sier han, og mener seremonien hadde en typisk amerikansk kristenkonservativ grunntone.
Her er det som god protestant bare å si Amen.

At man i Vårt Land mangler musikalitet til å se det klare religiøse budskapet er nesten litt parodisk. What do they teach them in these schools?

7 kommentarer :

Peter sa...

Berømmer deg for dette innlegget.

beatesrasteplass sa...

Enig.

Bjørn Are sa...

Godt at ihvertfall noen er musikalske.

Ragnar Mogård Bergem sa...

Ja, men...

Nei, jeg vet ikke jeg.

Så var jeg også den eneste i søskenflokken som ikke gikk musikk på VGS...

svein sa...

Det var nok mye kristendom i denne minnestunden, og jeg setter pris på det. Spesielt mye fin kristen sang.
Men det var også mye show. Og - syns jeg - en til tider usmakelig blanding av kristendom og show.

Typisk amerikansk, kanskje. Og det behøver ikke være annet enn ærlig ment.
Selv om jeg synes den derre pastoren overdrev henimot grensen for sannhet.

Bjørn Are sa...

Støtter dette Svein!

Poenget var som du sikkert forstod ikke å si noe om kvaliteten eller oppriktigheten på, for ikke å si nøkternheten av, seremonien, men på hvilken type innhold vi snakker om.

Og da er det vel en ganske så typisk amerikansk lettere showorientert kristendom dette handler om. Ikke spesielt uventet når det var Michael Jackson som stod i fokus.

Snirkelsnorkel sa...

Nå skal vi ikke glemme at "hovedpersonen" og de fleste av vennene/gjestene har tilbrakt store deler av livet i showbusiness, slik at showaspektet var og er en naturlig del av livet og altså også døden. Kanskje skal vi heller ikke glemme sterke kulturforskjeller, at amerikanske "gospelgudstjenester" (i mangel av bedre uttrykk) tradisjonelt har hatt sterke elementer at det mer trauste blekansikter kaller show. Uten at det nødvendigvis er mindre ekte av den grunn.