mandag 31. august 2015

Trasig humanisme

Siden Dan Brown har bidratt til å popularisere transhumanisme, kan det være greit med noen trassige tanker om den mer trasige siden av honnørordet humanisme.

Eller mer presist om den romantiske lengselen etter å skape oss om til noe som er bedre.

Og bedre høres jo ut som bra, ikke sant

Bortsett fra det aldri så lille forbeholdet at vi ikke vet helt hva det å være bedre betyr eller hva det krever at vi gjør mer eller mindre av eller hvordan vi skal komme dit eller hvordan vi kan vite om vi er kommet dit.

Noe som er på linje med å ønske å bli mer ijkri, siden det er en bedre bokstavrekkefølge enn kriji. Eller yiutyhumanisme, siden det avgjort er bedre enn uiytyhumanisme.

Synes du likevel transhumanismen er en god idé, kan denne lille Poe-pastisjen om da Chesterton fant Overmennesket, være opplysende.

En liten smakebit kan sikkert smake.
I reached the door towards the twilight, and it was natural that I should fancifully see something dark and monstrous in the dim bulk of that house which contained the creature who was more marvellous than the children of men. 
When I entered the house I was received with exquisite courtesy by Lady Hypatia and her husband; but I found much greater difficulty in actually seeing the Superman, who is now about fifteen years old, and is kept by himself in a quiet room. 
Even my conversation with the father and mother did not quite clear up the character of this mysterious being. 
Lady Hypatia, who has a pale and poignant face, and is clad in those impalpable and pathetic greys and greens with which she has brightened so many homes in Hoxton, did not appear to talk of her offspring with any of the vulgar vanity of an ordinary human mother. 
I took a bold step and asked if the Superman was nice looking. 
"He creates his own standard, you see," she replied, with a slight sigh. "Upon that plane he is more than Apollo. Seen from our lower plane, of course--" And she sighed again.
I had a horrible impulse, and said suddenly, "Has he got any hair?"
There was a long and painful silence, and then Dr. Hagg said smoothly: "Everything upon that plane is different; what he has got is not... well, not, of course, what we call hair... but--" 
"Don't you think," said his wife, very softly, "don't you think that really, for the sake of argument, when talking to the mere public, one might call it hair?" 
"Perhaps you are right," said the doctor after a few moments' reflection. "In connexion with hair like that one must speak in parables." 
"Well, what on earth is it," I asked in some irritation, "if it isn't hair? Is it feathers?" 
"Not feathers, as we understand feathers," answered Hagg in an awful voice.
Nå betyr ikke det at jeg har noe i mot et samfunn uten tårer eller død. Tvert i mot tror jeg et slik vil komme. Vi kan også bedre forholdene på jorden atskillige hakk, enten vi snakker medisin eller moral.

Men det betyr ikke at løsningen er noe såpass overmenneskelig som en evig, sekulær himmel. Selv om det kunne blitt en flott horrorfilm.

Som aldri tok slutt.

tirsdag 25. august 2015

Vitenskap og verdier

Er utgangspunktet som rarest blir resultatet originalest - eller som i det jeg har berørt av kommentarer og påstander om opplysningstiden de seneste dagene, mest i tråd med sedvanlige oppfatninger.

Inger Merete Hobbelstad sier dermed ikke noe oppsiktsvekkende når hun hevder i Dagbladet 17.8. at
Etter opplysningstida ble det stadig vanskeligere å henvise til guddommelig vilje som begrunnelse for kriger eller samfunnsinnretninger, eller henvise til det hellige for å sette grenser for andres meninger og ytringer. Det ble kinkig å forsvare det som var med at det var slik det var ment å være. Det er her det frigjørende prinsippet om at institusjonene skal være sekulære og nøytrale, har sine røtter.
Hobbelstad blander kortene når hun synes å tenke at det at noe er nøytralt krever at det er sekulært. Tanken må være at domstoler, militære, politi, regjering osv. før 1700-tallet var sterkt partiske eller styrt av prester eller teologi, og ikke av lover eller instruksjoner som var like for alle.

Nei, selv ikke røttene til at noe er sekulært og nøytralt tilkjennes noe som helst før opplysningstiden.

Hele forestillingen kom som ved trolldom på 1700-tallet.

I likhet med tanken om at verden kan og bør beskrives ut fra årsak-virkningprosesser.

Hobbelstad forklarer derfor hvorfor Håvard Nyhus (som altså er den hun argumenterer mot) tar feil når han hevder at vitenskapen ikke kan være fundamentet for samfunnets verdier.
Disse prinsippene, som det om å legge vitenskap og empiri som grunnlag for samfunnsutviklingen, mener Nyhus det ikke er mulig å «tro på», fordi vitenskapen ikke kan fortelle oss noe om verdier og idealer. Til dét er det naturlig å svare, bitte litt befippet: Nei, nettopp. Vitenskapen er, som alt mennesker kommer opp med, feilbarlig og skiftende, preget av enkeltpersonene som sysler med den og gjenstand for fortolkning. Men den har altså som ambisjon å gjøre rede for hvordan verden fungerer, hva som er årsak-og-virkning-prosessene i den — og dermed gi etterprøvbart grunnlag for en debatt om verdier, normer, moral og prioriteringer, av folk og for folk, og uten dogmatiske føringer.
Noe som viser at Hobbelstad ikke har forstått så mye av middelalderen eller opplysningstiden, Nyhus eller vitenskap.

Det er flere grunner til si dette tydelig. Og ingen av dem handler om å snakke ned eller svekke et sekulært samfunn. Tvert i mot handler det om å vise at sekulære ideer har lange røtter og begrunnelser innenfor kristen samfunnstenkning, slik blant andre Charles Taylor har argumentert for.

Det er til og med mulig å argumentere for at flere av sekularitetens verdier og vedtak (som menneskerettighetene) er vanskelige å forsvare hvis de løsrives hundre prosent fra gudstro.

For det er ikke slik at vitenskap kan være fundament for samfunnets institusjoner eller normer.

Selvsagt trenger alle beslutninger og vurdering er å være informert av kunnskap. Enten jeg forsker på fysikk eller biologi, geologi eller global oppvarming, kan jeg ikke oppdage mer enn hva som faktisk skjer, og se sammenhenger mellom årsaker og virkninger.

Men jeg kan ikke se hva som burde skje.

Den er også slik at vitenskapens autoritet i historien er blitt misbrukt eller feiltolket til inntekt for svært negative verdier. Det klassiske eksempelet er alle som mente de fant normer i darwinismen og kunne forbedre samfunnet ved rasehygiene.

Det var ikke vitenskapen som satte en stopper for dette, men en verdenskrig.

Det hører også med at det slett ikke var blant opplysningstidens viktigste forsetter å bygge samfunnet på vitenskap fremfor religion, som en epokegjørende nyvinning fra en fortid som bygget på ren overtro. 

Mytene stammer som så ofte nevnt på denne bloggen i stor grad fra 1800-tallet.

Toneangivende tenkere så for seg en mørk middelalder som ble erstattet av kunnskap og opplysning. Man forkynte at Kirken hadde holdt fast på at jorden var flat og bannlyst alt fra bedøvelse til lynavledere. Når man trodde at naturvitenskapen kunne forklare naturfenomener bedre enn kirken, var det fordi man trodde kirken forklarte naturfenomener med Gud.

Siden man nå endelig skjønte at planetene ikke var styrt av Gud, men av naturen, kunne man regne på dem som på en maskin.

Går man i stedet til forskning, ser vi at vitenskap og sekulære verdier ikke dukket opp som troll av eske i opplysningstiden.

Selv om middelalderen hadde sine mørke sider, var man svært så opptatt av kunnskap og vitenskap. Man regnet til og med på planetenes bevegelser og laget enorme klokker som fremstilte dette som en maskin, som Richard fra Wallingford imponerende urverk fra 1300-tallet. 

Opplysningstiden var kulminasjonen av en lang utvikling med til dels dype, religiøse røtter. Mye hang også sammen med urettferdige samfunnsstrukturer, kriger og maktkamper knyttet til kristne konfesjoner, og misbruk av autoritet.

Mens Kirken i Frankrike ble oppfattet som en fiende av opplysningen, var det et stykke på vei prester som var fanebærere i Norge. En eidsvollsmann som Hieronymus Heyerdahl så det som naturlig at han som teolog drev naturvitenskap.

Det er ikke tilfeldig at en ateistisk tenker som Jürgen Habermas i dag kan hevde at kristen gudstro var avgjørende for fremveksten av vår kulturs tro på muligheten og verdien av objektiv rasjonalitet. På samme måte som han hevder at troen på likeverd er en arv fra den jødiske rettferdighetsetikken og den kristne kjærlighetstanken. 

Da man laget den amerikanske grunnloven, var det selvinnlysende at vi var «skapt likeverdige» og gitt «umistelige rettigheter». Dette ble ikke endret etter Darwin til at vi var evolvert likeverdige.

Skillet mellom stat og kirke kan spores tilbake til kristne tanker som toregimentslæren og dens forløpere. Det sekulære handler om det nåværende, i motsetning til det evige. Siden Gud var utenfor tiden, kunne man tilpasse lover til tiden og samfunnet.

I Norge som i store deler av Europa for øvrig, skilte dermed lovverket allerede i middelalderen mellom hva staten og kirken hadde ansvaret for.

Lover ble bestemt av rettskilder som romerretten, naturretten, hevd og det man så som allmenn moral. Tanken om likhet for loven finner vi svært tidlig.

I USA var ikke målet å hindre religion, men å sikre religionsfriheten ved å unngå religiøst monopol. På samme måte som kirkesamfunn ikke kunne styre lover, kunne ikke staten styre kirkesamfunn.

Sekulære verdier er fundamentalt viktige å kjempe for. Men det er ikke sikkert at den beste måten er ved å bekjempe alle religiøse verdier eller tro at sekulære forestillinger bygger på vitenskap, er selvinnlysende eller oppstod Ex nihilo på 1700-tallet.

mandag 24. august 2015

Dogmet om dogmene

Når Hobbelstad som nevnt går kontant ut mot Håvard Nyhus, er det ikke første gang. På samme måte som det ikke er første gang hun sprer myter om historien.

Eller siste gang Dekodet skriver om dette, heller ikke i morgen. 

Bakteppet for Hobbelstad er en tydelig irritasjon over at noen ikke like klart som Dagbladet ser hvor irrasjonell religion har vært, inntil den ble sivilisert av opplysningen på 17-1800-tallet. 

Før dette gjaldt dogmer og bokstavtro, etterpå fornuft og forskning.

Når Nyhus så presenterer noen typer ateister som kunnskapsløse og fordomsfulle, og synes å snakke ned opplysningstiden, blir han en rød klut. Han er ikke med på den gode siden som løfter frem opplysningsprosjektet som et rensende lyn fra klar himmel i en irrasjonell, religiøs hetebølge. 

Han er ikke redd for å tale pavekritikerne midt i mot. 

Reaksjonene skyldes like mye at han roser teologi som at han riser nyateisme. Dermed blir Nyhus lest slik nye ateister leser Bibelen, når han ikke males på veggen.

Selv om noe av reaksjonen skyldes i overkant spissede formuleringer, viser Nyhus større innsikt i religion og historie enn journalister flest. Han godtar ikke første innskytelse.  Han tar seg bryet med å sjekke.  

Han har lært at man ikke kan gjøre karriere ved å plagiere andres artikler eller allmenne klisjeer. Han holder seg unna lette talemåter som trøster travle menn.

Mens Solhjell, Hobbelstad og resten av feltet bygger på en mytebasert historiefremstilling. Altså i strid med kunnskap og opplysning.

Fundamentet for oppfatningen er kort sagt ikke vitenskap. Den kan vanskelig løsrives fra troen på at all religion er lik, sånn egentlig, og da i betydningen like dårlig, i ressurser for bærekraftige samfunn og verdier.
 
Når Hobbelstad kaller artikkelen for "Beina på jorda", er det fordi hun mener man var så lite opptatt av livet på jorden før opplysningstiden.
Noe av det mest fascinerende ved å lese om Europas dramatiske historie, er å følge kampen for å dra blikket fra himmelen ned til jorda, fra evigheten til et krevende og ofte kaotisk her og nå. 
Det spørs med andre ord hvor mye Hobbelstad har lest av historie.

Hvis hun oppfatter at bøker, debatter og politikk før opplysningstiden primært handlet om å se på himmelen, kan hun ikke ha lest Snorre, Magna Charta eller begrunnelsene for hundreårskrigen.

Eller ha hørt om naturretten og romerretten, solide håndbøker i logikk eller bindsterke leksika om alt mellom himmel og (la oss legge til) jord.

At hun ikke kan ha lest teologi fra middelalderen er én ting. Noe annet er at hun må hoppe over høyst sekulære tenkere som Platon og Aristoteles, eller hvordan Augustin og Thomas Aquinas argumenterte i lys av disse.

For ikke å si Machiavellis Fyrsten eller hans Discorsi, eller ane hvor mye opplysningstiden var inspirert av kristne idéer, som hos John Locke.

I den grad man hadde blikket mot himmelen, var det med klar adresse til jordiske forhold, som i Dantes Guddommelige komedie

Hobbelstad blir ikke bedre i de neste avsnittene.
Etter middelalderen kom kraftige rykk under renessansen og med 1600-tallets naturvitenskapelige vinninger, før opplysningstida skyllet inn og brøt kraftig med det gamle, mer dogmebaserte verdensbildet.  
Hun har altså heller ikke lest mye vitenskapshistorie.

Det er ikke slik at "verdensbildet" (hvis man med det mener astronomi) var "dogmebasert" før 1600-tallet. Tvert i mot bygget man på systematiske observasjoner og geometriske modeller godt egnet til å justere kalendere og kalkulere solformørkelser.

Siden Kirken alltid har vært nøye med å forholde seg til rådende vitenskap, trodde man ikke at jorden var flat. At jorden var i sentrum av universet, ble ikke ansett som en opphøyet eller priviligert posisjon.

Argumentene mot Kopernikus og Galilei var høyst rasjonelle og selvsagt basert på vitenskap (eller naturfilosofi som det het frem til 1800-tallet). Overgangen fra det geosentriske til det heliosentriske verdensbildet skyldtes ikke et oppgjør med dogmetro.

Det er ikke vanskeligere enn at rasjonelle argumenter for den ene posisjonen ble svekket av av stadig bedre teleskoper og matematiske modeller.

Men situasjonen var altså helt annerledes på 1500-tallet. Selv på Galileis tid, stod lenge hele syv ulike verdensbilder mot hverandre, alle underbestemt av empiri.

Argumentene for den heliosentriske modellen ble ikke overbevisende før et par generasjoner senere, i kjølvannet av en ikke helt sekulær tenker som Newton. 

Påstander om et fundamentalt skifte i opplysningstiden kan kun gå opp ved å legge den rasjonelle tradisjonen i Europa i mørke, enten vi snakker om antikken, middelalderen eller renessansen.
Noe som gjør det svært vanskelig å forstå opplysningstiden som slik Edward Grant påpeker i en lengre analyse (side 8-9)
lar seg knapt forestille uten den sentrale plass som fornuften spilte i senmiddelalderen. I den grad man kan snakke om revolusjonerende rasjonell tenkning i opplysningstiden, var den bare gjort mulig gjennom den lange tradisjonen fra middelalderen som etablerte bruken av fornuft som en av de viktigste menneskelige aktiviteter.
I stedet for en balansert fremstilling ender Hobbelstad med en karikatur som synliggjør blindfelt på størrelse med avisopplag ved årtusenskiftet. Hun synes rett og slett å oppfatte Europa før opplysningstiden som vestlandske bedehus.

I hvert fall slik disse har vært beskrevet i Dagbladet i noen generasjoner.

fredag 21. august 2015

Opplysningstid for opplysningstiden

Flere enn Bård Vegar Solhjell slik Dekodet nevnte i går har fått for seg at opplysnings­tradisjonen "erstattet religion med vitenskap som fundamentet for hva vi tror på".

Et usagn like riktig som at den erstattet ideologier med vitenskap som fundament for politikken. 

Eller travhester med telegrammer.

Altså dels feil, dels forvirret, helt ideologisk og uten støtte fra noen vitenskap. Kort sagt et ikke helt uvanlig fundament for moderne meninger.

Dermed var det ikke annet å vente enn ramsalt kritikk fra vanlige mistenkte som den til tider kontrære journalisten Håvard Nyhus. Og har man svelget dette med snøre, krok og søkke, går man kontant ut mot Nyhus, som Inger Merete Hobbelstad i Dagbladet 17. august.

Hun har helt rett når hun forteller at opplysingstiden og endringene den førte med seg er et  tema som synes å få ny relevans annenhver måned.

Det er en overdrivelse  si at hun har like mye rett i resten av artikkelen.

Men Hobbelstad tilhører en ikke helt taus majoritet som opplever det som en selvfølgelig sannhet at religion står i veien for fremskritt og gode verdier. Enten lever vi i et fritt samfunn der sekulære verdier får styre, eller så lever vi i ufrie samfunn der vi påtvinges religiøse verdier.

Dagens lyse og liberale samfunn er kun blitt mulig etter en lang kamp mot religion. 

Men uansett hvor ofte dette sies, er det altså basert på myter. 

Ikke bare fordi det er selverklærte seierherrers fremstilling av historien. Heller ikke fordi sekulære verdier er dårlige eller alt man kan sette en religiøs merkelapp på er bra.

Grunnen er ikke verre enn at vitenskap ikke kan brukes som fundament for en gang vitenskap, langt mindre for politikk. Selvsagt kan og må politiske og livssynsmessige valg relatere seg til kunnskap, og der er vitenskap (som økonomi og medisin) svært viktige verktøy.

Men at det er mulig å vite hva som skjer med statsobligasjoner når vi hever rentene, betyr ikke at økonomifaget kan fortelle oss at vi bør heve rentene.

Saken blir ikke mer opplysende av at det Solhjell og Hobbelstad kaller opplysningstradisjonen er et selektivt utvalg av tanker og tradisjoner. 

Hvis det er noe som kjennetegner 17-1800-tallet, er det vel så mye fremveksten av hemmelige ordener som frimurere, nostalgi etter en mytisk fortid med en ren og rank religion og retoriske grep som at vi tross alt lever i 1775 eller hvilket år det nå er blitt. 

Så er det bare å slippe opp i gryten noen doser løssluppen hedonisme og tro på at det gjelder å spre vestens verdier til resten av verden. 

Og røre rundt med tanken om at skal man fremme noe, som f.eks. en kulturradikal ideologi, må man bedyre at det har full støtte fra vitenskap. 

Uten at det er så nøye med å fortelle hva i hviken vitenskap på hvilken måte eller hvordan.

Teosofi og rasisme er like mye barn av opplysningstiden som parlamentarisme og relativitetsteorien.
Fra Jinaradasas The First Prinsiples of Theosophy
Det betyr ikke at vi skal avvise "opplysningstradisjonen" med at den er uklar. I stedet betyr det at vi må være nøye med å si at vi spesifikt mener forhold som rasjonalitet og vitenskap, likeverd og medbestemmelse.

Altså tanker som ikke i seg selv er fundert på vitenskap eller sekulære verdier, men som er premisser for vitenskap og politikk. Når noen velger å fokusere på disse, er det basert på det livssynet og den ideologien man har mest sympati med.

Som vi skal se på mandag, har forbausende mange av disse verdiene religiøse røtter som det er greit ikke å skjære helt over.

Det kan tenkes lettere ting enn å begrunne dem rent sekulært.

torsdag 20. august 2015

Lys over Solhjell

SVs nestleder Bård Vegar Solhjell hevder med den største selvfølgelighet i Klassekampen 5. august at 
opplysnings­tradisjonen er det viktigste framskrittet i Vesten og erstattet religion med vitenskap som fundamentet for hva vi tror på. 
Bakgrunnen er en sterk bekymring i kjølvannet av Michel Houellebecqs roman Underkastelse der en muslimsk regjering styrer Frankrike i 2022. 

Sekulære verdier forvitrer, ikke minst når akademikere som hovedpersonen posisjonerer seg dit vinden blåser. 

Skal man få jobb på universitetene som er sponset av Saudi Arabia, må man konvertere til islam.

Man lever jo tross alt i 2022. 

For Solhjell er koblingen mellom religion og politikk en utvikling han ser det som "ekstremt viktig å advare mot". 

Noe også en såpass ... sekulær skribent som G.K. Chesterton advarte mot for hundre år siden.

Men selv om man skulle mislike at minoritetsposisjoner skulle få uforholdsmessig stor politisk makt, eller synes de bruker dårlige argumenter, er det ikke sikkert det er klokt å kaste alle barna ut med badevannet. 

Eller se spøkelser ved høylys dag.

Selv en nestleder i SV bør kunne vedgå at det ikke er gitt at vi er i ferd med å snikislamiseres. 

Eller at det alltid er negativt å hente idealer eller impulser fra religiøs eller filosofisk tenkning, fra Buddha til Marx.

Solhjell er likevel ikke helt med på dette, i den grad han har tenkt seg om eller er gjengitt korrekt.

Tvert i mot ser han forsøkene på å "gjenreise religionens stilling i samfunnet, i skolen og i det offentlige rom" som "et av de farligste trekkene ved vår tid".

Muligens er han trigget av at så mye av utviklingen i Houellebecqs fortelling skjer i henhold til demokratiets spilleregler. Sentrumspartier inngår avtaler og kompromisser med moderate muslimer om gjennomgripende reformer som reduserer arbeidsledighet (ved å få kvinnene tilbake til kjøkkkenbenken) og tilgangen på så usunne ting som svinekjøtt og vin.

Utviklingen skjer gradvis og politisk, ikke ved krig eller terror. Argumentasjonsrekken og prosessen er i stor grad sekulær, enten den handler om økonomi eller helse.

I møte med dette kunne man tenke at Solhjell ville benyttet anledningen til en treffende situasjonsanalyse og kvitte seg med fordommer mot SV.

Han kunne vist at han forstod hvordan stadig flere millioner innvandrere i Europa kan påvirke økonomi, politikk og lovgivning, selv om det ikke skulle komme mer eller mindre moderate muslimske partier. Eller til nød sagt at det er positivt med en muslimsk ordførerkandidat i Oslo. 

I stedet velger han å peke på noe annet. Og på trusselbildet skal politikere kjennes.

Det Solhjell ser som et tankekors, er at nesten alle lederne i de tradisjonelle partiene står frem som ... kristne. 
Det er et fenomen som slett ikke er representativt for befolkningen. De fleste i Norge er sekulære – man er medlem av statskirka, uten selv å være aktiv kristen. Denne utviklingen synes jeg vi skal tenke over. Vi må selvsagt klare å mobilisere en respekt for hver enkelts tro, men ikke uten en absolutt avvisning av religion som noe som skal være med på å prege samfunnets sentrale institusjoner.
For en nestleder i SV synes moralen klar. Er mange partiledere kristne, er teokrati en nærliggende trussel, eller i det minste står vi i fare for å miste rettigheter.

For religion trumfer selvsagt politiske skiller. Og kristendom handler om religiøse lover. Tror Jonas, Trine, Knut-Arild og Erna på Jesus, er det på tide å advare mot Sharia. 

Frykten for religiøse og sekteriske synspunkter er nok grunnen til at en teologiprofessor som Berge Furre aldri har vært aktuell som leder for SV.

Ikke rart SV så klart og tydelig i alle år har advart mot partirepresentanter med kommunistiske sympatier.

Dette er første bloggpost i en serie. De andre er
Opplysningstid for opplysningstiden - 21. august
Dogmet om dogmene                         - 24.august
Vitenskap og verdier                          - 25. august

tirsdag 11. august 2015

Dårlige nyheter for ateister

Det er ikke bare diskusjoner om veier på Vestlandet som kjennetegnes av tunnelsyn. Man trenger  ikke være synsk for å spå effekten av oppdagelsen av enda en jordlignende planet.

For dette vil føre til et yrende liv av påstander om enorme problemer for religionene. 

Det er opplagt en krise for gudstro om vi møter utenomjordiske. En så sjokkerende erkjennelse som at vi ikke er alene i verdensrommet, vil ta pusten av teologene. 

Siden bare tanken kan få det til å svimle, tenker man ikke slike tanker. Og man blogger selvsagt ikke om dem, verken her (2011) eller her (2012) eller her (2013), eller skriver om det i bøker som denne

I hvert fall er det ingen som leser eller lærer av slik. Bortsett fra de vanlige mistenkte,

Dermed overrasker det ikke at Jeff Schweitzer, tidligere rådgiver for Det hvite hus, 23.7.2015 på vitenskapsbloggen til Huffingtonpost, skyter ut påstanden om Bad News for God

Hvilken bakgrunn har så Schweitzer? Teolog? Astronom? Filosof? Historiker?

Nei, marinbiolog. Altså ikke yrkesgruppen med den mest opplagte kompetansen på teologi eller liv i rommet. 

Selv om store havdyp i Stillehavet eller under iskalotten på Nordpolen kan ligne på fremmede planeter, er de ikke stedet for dype og avkjølte debatter.

Men Schweitzer nøler ikke med å fyre av en totrinnsrakett. Han er ikke i tvil om at "religion" (les kristendom) kan avfeies om det er liv på andre planeter. Men så er det altså slik at religion er ganske så snikete. Man endrer syn etter forholdene. 

Det er ikke tilfeldig at det står værhaner på så mange kirketårn. 

Dermed vil disse religiøse gjøre gode miner til slett spill når liv på andre planeter oppdages. De vil være frekke nok til å late som om det ikke strider med deres tro. 
Let us be clear that the Bible is unambiguous about creation: the earth is the center of the universe, only humans were made in the image of god, and all life was created in six days. All life in all the heavens. In six days. So when we discover that life exists or existed elsewhere in our solar system or on a planet orbiting another star in the Milky Way, or in a planetary system in another galaxy, we will see a huge effort to square that circle with amazing twists of logic and contorted justifications. But do not buy the inevitable historical edits: life on another planet is completely incompatible with religious tradition. Any other conclusion is nothing but ex-post facto rationalization to preserve the myth. 
Schweitzer ønsker å utløse luftvernsirenene før teologene lurer oss igjen. For Bibelen er utvetydig, noe som bekreftes av dommen mot Galilei, før man drev med moderne tolkningsjuks. 

Men selv om kristne hittil har ment at jorden er universets senter og bare menneskene er skapt i Guds bilde, trenger ikke Schweitzer spekulere mye på 
what would happen should we ever find evidence of life beyond earth even if you think such discovery unlikely. I would like here to preempt what will certainly be a re-write of history on the part of the world's major religions. I predict with great confidence that all will come out and say such a discovery is completely consistent with religious teachings. My goal here is to declare this as nonsense before it happens. 
Må vi så skynde oss å endre teologi, for ikke å bli tatt på sengen om vi støter på utenomjordiske?   

Slett ikke, vi bør skynde oss å lese gammel teologi.

For dette handler ikke om hva noen kan komme til å si for å vri seg unna et sjokk i fremtiden. Det handler om hva som er blitt sagt i fortiden. 

Og ikke bare for ett eller fem år siden. 

Diskusjonen om liv på andre planeter oppstod heller ikke på 1900-tallet. Vi ser den hos teologer og naturfilosofer allerede i middelalderen, siden det som kjent var en rasjonell og logisk tid.

Bakgrunnen var en diskusjon i kjølvannet av at nye skrifter av Aristoteles var kommet til universitetene i Europa. Siden hans lærdom og logikk var massiv, og man tenkte at Gud var minst like rasjonell, lot mange seg rive med.   

Og da kunne vel ikke Gud gjøre noe som Aristoteles mente var umulig? 

Kirken var uenig. For å understreke at Gud ikke var underlagt filosofer, ble det på pavens oppfordring i 1277 ved universitetet i Paris (der den store debatten foregikk) laget en liste over punkter som var fordømte, fordi de begrenset Guds allmakt.

Blant disse var påstanden om at Gud ikke kunne lage mange verdener.

Kirkens bekymring var altså ikke at noen ville oppdage liv på andre planeter. Tvert imot regnet man det som kjettersk å hevde at det ikke kunne eksistere andre verdener.

Dette la grunnlaget for en lang diskusjon om livet på andre planeter - og hva slags forhold disse vesnene hadde til Gud, enten de lignet mest på engler eller esler. Fransiskaneren William Vorilong (1390-1463) var opptatt av om Jesus trengte å frelse mennesker på andre planeter. Konklusjonen var enkel og logisk: Det var unødvendig siden de ikke stammet fra Adam.

Tilsvarende tanker ble uttrykt gjennom århundrene, både før og etter at man innså at jorden ikke var i sentrum av universet. Hva Bibelen sa om liv på jorden, hadde ingen betydning for spørsmålet om utenomjordiske. Kepler skapte ingen sensasjon da han i 1610 mente det var liv på månen, Saturn og Jupiter. 
 
Det gjorde heller ingen andre i århundrene etter.
Hvor vanlig og viktig man oppfattet denne type spørsmål fremfår av en svært populær serie foredrag om dette i 1815. 

Den skotske matematikeren, kjemikeren og presten Thomas Chalmers (1780-1847) trakk fulle hus. Han samlet foredragene i en bok som ble en bestselger i mange tiår. 

Allerede første året gikk det unna ni opplag på tilsammen 20 000 eksemplarer. 

Og Chalmers var ingen hvem som helst. I 1828 ble han teologiprofessor, femten år senere stod han i spissen for å opprette den evangeliske frikirken i Skottland. 

Hans fattigomsorg ble et forbilde i generasjoner, ikke minst fordi han gikk inn for at fattige måtte settes i stand til å hjelpe seg selv. 

Han var ikke mindre fremsynt når han overførte Adam Amiths tanker om et marked styrt av tilbud og etterspørsel til også religion. 

Chalmers verker synliggjør en stor bredde i interesser og temaer - boken vi snakker om her er Vol. 7 Discourses on the Christian Revelation, viewed in Connexion with Modern Astronomy.

Han prøver ikke å skjule i forordet hvor oppgitt han var over overfladiske vantro som hevdet at de kristne mener Gud skapte verden kun for jorda og menneskenes skyld. 

I det andre foredraget forklarer han at 
In the astronomical objection which Infidelity has proposed against the truth of the Christian revelation, there is first an assertion, and then an argument. The assertion is, that Christianity is set up for the exclusive benefit of our minute and solitary world. The argument is, that God would not lavish such a quantity of attention on so insignificant a field. 
Chalmers avviste både påstanden og argumentet.
How do infidels know that Christianity is set up for the single benefit of this earth and its inhabitants? How are they able to tell us, that if you go to other planets, the person and the religion of Jesus are there unknown to them?
We challenge them to the proof of this announcement. We see in this objection the same rash and gratuitous procedure, which was so apparent in the two cases that we have already advanced for the purpose of illustration. We see in it the same glaring transgression on the spirit and the maxims of that very philosophy which they profess to idolize.
They have made their argument against us, out of an assertion which has positively no ascertained fact to rest upon, an assertion which they have no means whatever of verifying, an assertion, the truth or the falsehood of which can only be gathered out of some supernatural message, for it lies completely beyond the range of human observation.
Som vi ser, har ikke all ateistisk retorikk gått fremover på tohundre år. 

Til gjengjeld er det fint å kunne markere 200-årsjubileet for Chalmers foredrag med Schweitzers høylydte og mye delte bekreftelse av overfladiske vantro.

Hvilket bør være dårlige nyheter for ærlige ateister.

tirsdag 4. august 2015

Tro mot Fakta - Hvorfor Scientisme og Fakta er Inkompatible

Siden Steven Pinker har anmeldt Jerry Coynes seneste bok Faith Versus Fact: Why Science and Religion Are Incompatible, tydeligvis ut fra sin beste englenatur, bør det nok for balansens skyld nevnes at ikke alle er like rosende.

Det er ikke bare tenkende kristne som reagerer når biologiprofessorer forlater biotopen for å  forsvare scientismens revir. Flere har forstått at man biter seg selv i det man måtte ha av anlegg for haler om man hevder at enten alt som finnes, eller alt vi kan vite noe om, er det som er rimelig direkte tilgjengelig gjennom ulike former for fagvitenskap.

Eller alment akseptert av denne.

En av de enkleste grunnene er at det krever mer enn noen DNA-smuler sirkelargumentasjon, ettersom man da måtte ha brukt vitenskapen til å begrunne den konklusjonen.

Noe det også kan være vanskelig å få almen aksept for.

I stedet er det altså Coynes egen filosofiske posisjon som bestemmer. Og fra sin høye hest som vitenskapens forsvarer, skaper han en svært verdiladet stemning med eksempler på opplagte overgrep og frykteligheter i regi av religiøse som ringeakter vitenskapen.

Uten å vise hvordan en tro på at universet dypest sett er verditomt, der alt som skjer egentlig kun handler om fysikk og biologi, kan forankre eller begrunne et sterkt etisk engasjement.

Eller verdien av fakta fremfor tro, for å styrke vår posisjon og forsvare menneskets iboende verdi mot religiøse trusler.

Coyne bare hopper over problemstillingen og forutsetter konklusjonen. Han prøver ikke å lage en logisk kjede fra hans virkelighetssyn til verdier, basert på evidens.

Han bygger i realiteten på verdimessige lån fra tradisjoner han selv hevder ikke handler om fakta, men om tro. 

Det blir ikke bedre av at Coyne ikke er informert på noe som minner om vitenskapelig nivå om mange av temaene han behandler. 

Boken er et skoleeksempel på det han ønsker å vise, men med kanonene rettet motsatt av hva han tror.

Ja, det er ikke vanskelig å finne mye i dette interessante vesenet "religion" (som mange snakker om, men få har sett) som ikke holder vitenskapelig vann. Religiøse skiller har skapt eller forsterket krangel og krig gjennom historien. Siden religioner er uenige, er det opplagt at ikke alle kan ha like rett. Det mangler ikke eksempler på ekte troende som har begått bestialske overgrep.

Noen ganger like ille som tenkesett og ideologier som mener seg å bygge på vitenskap, enten vi snakker om den dialektiske materialisme eller rasehygiene.

Men det betyr ikke at alle former for teologi eller tenkning som lener seg mot religion, dermed er inkompatible med vitenskap.

Skal Coyne komme ut av dette med noen smuler seiersminer, må han altså være nøye med å beskrive religion på måter som ikke er kompatible med vitenskap. Han er nødt til å finne eksempler på religiøse standpunkter som ikke kan begrunnes rasjonelt. 

Men når han gjør dette, er faren igjen stor for å argumentere i sirkel. 

Hvis noen skulle være uforskammede nok til peke på sider ved en eller annen religion som (her er det bare å holde seg fast) er kompatible med vitenskap, er dette selvsagt ikke egentlig religion. Skulle det være religiøse standpunkter som kan begrunnes rasjonelt, har man samtidig vist at de ikke er religiøse standpunkter.

Siden alle skotter har rødt hår, kan en med sort hår ikke være skotte.

Hva er det så Coyne oppfatter som det grunnleggende inkompatible mellom "religion og vitenskap"? Jo, det er som så mange nye ateister er opptatt av, selve metoden for å finne sannhet.
Science and religion— unlike, say, business and religion— are competitors at discovering truths about nature. And science is the only field that has the ability to disprove the truth claims of religion, and has done so repeatedly (the creation stories of Genesis and other faiths, the Noachian flood, and the fictitious Exodus of the Jews from Egypt come to mind). Religion, on the other hand, has no ability to overturn the truths found by science. It is this competition, and the ability of science to erode the hegemony of faith— but not vice versa— that has produced the copious discussion of how the two areas relate to each other, and how to find harmony between them.
Dermed er spillet i gang. "Religion" lever i en evig kamp mot "vitenskapen" og klarer ikke på egen hånd å avgjøre om det man selv står for stemmer eller ei. Det er alltid vitenskapen som vinner, siden religion er uten andre våpen enn våpen.

For Coyne er det utenkelig at det finnes religioner som er opptatt av å etterprøve ting, og som selv - innenfra - kan sjekke eller korrigere egne standpunkter.

Han opptrer med andre ord klart religiøst når han ikke sjekker eller korrigerer sine standpunkter.

Hadde Coyne undersøkt, ville han oppdaget mange forhold. Jeg skal trekke frem eksempler fra kristne sammenhenger, siden det er yndlingsmålskiven til Coyne. Han tror til og med at han vet hvordan den ser ut og at han rammer blink hver gang.

Men han vet ikke at vi allerede hos Paulus, altså i de eldste delene av Det nye testamentet, finner formaningen om å "prøve alt og holde fast på det gode". Med å "prøve" menes her teste og vurdere, altså ikke bare akseptere noe blindt, fordi en biologiprofessor autoritet skriver om det i en bok.

Og nettopp dette med å teste og vurdere har mange sett som et ideal i kristen teologi og filosofi de seneste par tusen år. Det betyr ikke at man har manglet forsøk på å etablere partilinjer og ensretting, eller at det er lett å avklare alle teologiske spørsmål, men at troen på rasjonalitet og logikk har vært en viktig faktor. 

Nettopp derfor har det vært en så sterk interaksjon - fra påvirkning til protest - med samtidens synspunkter. Dette har gitt mange positive effekter fra vitenskap til verdier, enten samtiden var antikken, folkevandringer, renessanse, middelalder, opplysningstid, modernisme eller postmodernisme.

Og Kirken har som regel forholdt seg med lyttende respekt til rådende vitenskap, selv om det ikke alltid har vært enkel å skille den fra rådende ideologier. 

Justin Martyr er svært tydelig på dette allerede rundt år 155, i hans første forsvarsskrift til Keiseren
Reason directs those who are truly pious and philosophical to honour and love only what is true, declining to follow traditional opinions, if these be worthless.
Et standpunkt man kunne mistenke Coyne for å støtte i teorien, om han nå ikke alltid er like god i praksis.
For not only does sound reason direct us to refuse the guidance of those who did or taught anything wrong, but it is incumbent on the lover of truth, by all means, and if death be threatened, even before his own life, to choose to do and say what is right.
Dermed ber Justin de romerske myndigheter sjekke selv og ikke bare godta ondsinnede rykter - selv om de nok handlet om andre ting enn at det var en lang og nødvendig krig mellom tro og vitenskap.
Do you, then, since you are called pious and philosophers, guardians of justice and lovers of learning, give good heed, and hearken to my address; and if you are indeed such, it will be manifested. For we have come, not to flatter you by this writing, nor please you by our address, but to beg that you pass judgment, after an accurate and searching investigation, not flattered by prejudice or by a desire of pleasing superstitious men, nor induced by irrational impulse or evil rumours which have long been prevalent, to give a decision which will prove to be against yourselves.
Nå kan man si mye om Coyne (og det er langt fra alt som kan tas i én bloggpost), men blant det mest talende - også fordi Pinker ikke reagerer på det i anmeldelsen - er at Coyne faktisk ikke bare fremhever to av de mest diskrediterte bøkene om vitenskapshistorie noensinne (se også James Hannams artikkel eller lån boken på bildet til høyre). 

Han mener at de tross kritikk hadde rett i sine teser om krigen mellom kirken og vitenskapen. 
Some historians of science claimed that White’s and Draper’s scholarship was poor (yes, they did make some errors and omit some countervailing observations, but not nearly enough to invalidate the books’ theses).   
Det er med andre ord svært tydelig at Coyne ikke har latt seg forvirre av å lese fagbøker. 

I stedet presterer han å holde fast ved forlengst tilbakeviste påstander som at 
One can in fact argue that science and religion have been at odds ever since science began to exist as a formal discipline in sixteenth-century Europe. Scientific advances, of course, began well before that— in ancient Greece, China, India, and the Middle East— but could conflict with religion in a public way only when religion assumed both the power and the dogma to control society. That had to wait until the rise of Christianity and Islam, and then until science produced results that called their claims into question.
Og skoleeksemplene, det han oppfatter som typisk og nødvendig, er Galilei og Scopes-saken i 1925. Altså to av de mest myteomspundne rettsaker i historien.

Nå har Coyne fått høre at disse ikke oppfattes som typiske eller som "religiøse", men han avfeier det med at dette er fra revisjonister eller altså kompromissorientere folk som "accommodationist theologians and historians". Selv om han likevel strekker det til å se bort fra disse to "most notable ones", har kirker ved mange anledninger
decried or even slowed scientific advances, episodes recounted in the two books I’ll describe shortly. (Of course, churches sometimes promoted scientific advances as well: during the advent of smallpox vaccination, churches were on both sides of the issue, with some arguing that it was a social good, others that it was short-circuiting God’s power over life and death.)
Eksemplene på konfliktene han nevner er forøvrig 
linguistic research, biblical scholarship, medical issues like vaccination and anesthesia, improvements in public health, evolution, and even lightning rods
Siden de aller færreste av leserne (for ikke å si anmelderne) aner at dette er tilbakevist for lengst av vitenskapshistorikere, slipper altså Coyne unna med å presentere tro som fakta. 

Så lenge noe støtter hans eget syn, er det ikke så farlig om det bygger på fantasifull eller feil evidens.

Samtidig er det interessant at Coyne, slik Pinker nevner i anmeldelsen linket til øverst, med denne "vitenskapen" som "religion" skal være i konflikt med, ikke tenker seg ren naturvitenskap, men
any system of belief grounded by reason and evidence, rather than faith
For dette samsvarer med definisjonen mange teister har i samtaler om dette og som Atle Søvik og jeg har skrevet om mer inngående i boken under

Dermed er Coyne mer enig med klassisk kristen tenkning enn han aner og muligens enn han noen gang kommer til å vedgå. 

For det Coyne argumenterer mot er ikke "tro", men "blind tro" (som han synes å tro mer eller mindre blindt er alt hva all religion driver med). Og en slik blindtroisme eller (for å si det mer faglig) fideisme er vanskelig å forsvare.

Siden den ikke bygger på argumenter, kan den altså avvises uten argumenter, for å parafrasere Christopher Hitchens (og vedgå det, for ikke å bli tatt for å være norsk journalist).

Så er selvsagt spørsmålet hvilke argumenter og hva slags evidens og hva slags tolkning av evidens som er holdbare grunner for et "system of belief" - eller, kanskje bedre på norsk, for en virkelighetsforståelse - som altså også en religion er.

Og det er ikke noe man bare slår fast eller besvarer en gang for alle på tre setninger eller trehundre sider.

Men dess mer man leser av Coyne, dess mindre tillit får man til at han kan skille trosbaserte forestillinger fra fakta.

Noe som er ikke er helt uviktig for å være en troverdig guide til å tolke og argumentere ut fra evidens og logikk - uten fastslåste oppfatninger om hva som kan være gode eller mulige forklaringer.