Radikalisert teater

Muligens er det til glede for nye lesere når den kjente engelske aviskommentatoren Simon Jenkins i The Guardian i mars 2016 kan fortelle at «da middelalderkirken bannlyste geografi som en forbrytelse mot Bibelen, var resultatet at det som hadde vært vitenskapenes dronning aldri kom seg på fote igjen».

For andre er det den gamle vandrehistorien. Kirken fryktet kunnskap så mye at arven fra antikkens ble ødelagt.

At dette er et vrengebilde av de sjeldne, er ikke til hinder for at det fortsatt presenteres i norske lærebøker med den største selvfølgelighet. Norskboken Intertekst fra 2014 for videregående legger lite i mellom.

Sjå for deg eit samfunn der religionen ved kyrkja, påstår at han kan forklare alle samfunnsforhold og naturforhold. Folk får ikkje tru på noko som ikkje religionen først har godkjent. […] I eit slikt samfunn finst det ingen krefter som oppfordrar vitskapen til å komme med ny og banebrytande kunnskap, tvert imot blir ny kunnskap sett på med skepsis. […] Dette samfunnet er mellomalderen i Europa».

Mytene lever altså i beste velgående. Våren 2016 har ikke manglet oppslag om at religion er gift og kristendommen det motsatte av vitenskap og gode verdier, det ondes problem uløselig og at det er såre enkelt å gjendrive at våre verdier er kristne.

Inntrykket blir ikke svekket når Nationaltheatrets setter opp Marius von Mayenburgs stykke Martyrer. 

Etter noen år på andre scener i Norden har det premiere i Oslo torsdag 14. april. Selv om den opprinnelige 15-årige hovedpersonen Benjamin i denne varianten heter Benedikte, handler det fortsatt om en som blir "ekstrem kristenfundamentalist". 

Og da vet vi hvordan de er, siden alle religioner og fundamentalister etter sigende er like. Da kan det knapt tenkes noe verre enn at unge, kristne gutter eller jenter "radikaliseres".

Og dette dreier seg ikke som i VG-serien "Frelst" om å presse ungdom til å dra på misjonstur i Europa for å forkynne Guds kjærlighet.

Som det heter i Dagbladet 29. mars tror hun i stedet «på en streng, fordømmende og straffende gud. Hennes fokus er synd, skam og helsvarte tabuer». 

Hvilket forteller at dette i mindre grad er en kristenfundamentalist med fokus på Bergprekenen og 1. Korinterbrev 13 enn en som har forlest seg på feil deler av Det gamle testamentet.  I den grad manusforfatteren oppfatter slike forskjeller som mer enn bagateller.

Riktignok innrømmer hovedrolleinnhaver Lena Kristin Ellingsen at dette er «i motsetning til kjærlighetsbudskapet som også fins i kristendommen». Men det etterlatte inntrykket er at noe så avvikende fra ekte (eller altså fundamentalistisk) kristen tro som et kjærlighetsbudskap, må man se godt etter for å finne. 

For det er ikke bare i islam vi finner «ekstremisme og radikale religiøse krefter». 

Også i Bibelen oppfordres vi «til å drepe: hogge ned barn og skjære opp gravide kvinner». Ikke uventet oppgir likevel ikke Dagbladet ett eneste kirkesamfunn som bygger etiske normer på Det gamle testamentets klagesalmer (se nederst her) eller dramatiske domstekster. 

Grunnen er enkel: Noen slike kirkesamfunn finnes ikke i dag og vi har heller ikke eksistert i kirkehistorien.

Dagbladet kommer heller ikke på å spørre om hvor pussig det er at de første kristne i mange århundrer var pasifister, hvis Bibelen i realiteteten oppfordrer til helt andre ting. 

Fulgte altså ikke de første kristne Bibelen? Levde de ikke før opplysningstiden?

Og man kommer heller i tanker om at det man ofte ellers trekker frem som terror fra kristent hold handler om angrep på ... abortklinikker. 

I stedet for at kristenfundamentalister går løs på gravide, har det hendt at man i stedet går løs på steder som tilbyr abort, noen ganger med fatalt resultat. De seneste tiårene er 11 drept i forbindelse med antiabortaksjoner i USA.

I teaterstykkets bakvendtland er det imidlertid ikke så nøye med informerte spørsmål. I stedet er det naturlig at Benedikte ikke vil dusje etter gymtimen, mener at kvinner står under mannen og ikke bør undervise, og verken godtar seksualundervisning eller evolusjonsteori. 

Og følgelig må «gi biologilæreren Guds dødelige straff».

Noe som tydeligvis henger sammen med «vår protestantiske tradisjon», selv om den ikke akkurat har manglet kvinnelige lærere. Eller kanskje med "kristendommen" i sin alminnelighet. 

Kunsten er å slå om seg med generaliseringer uten eksempler.

«Martyrer» er et teaterstykke og en påminnelse om at kristendommen kan framstå som en hevngjerrig og voldsforherligende religion. Se på våre egen historie, den er full av fanatisme, sier Ellingsen.

Ja, det er liten tvil om at det har vært fanatisme i Norge, samtidig som denne historien som angivelig har vært "full av fanatisme" de seneste århundrene i liten grad har ført til drap, heller ikke på biologilærere. 

Konklusjonen er like klar som den mangler selvinnsikt. 

- En bombastisk tro på hva som er rett, et svart/hvitt syn på tilværelsen, er livsfarlig og være grobunn for hat. Det gjelder ikke bare religion, men alle ytringer - også i politikken. Hat som overføres til blogger og ytringer på nett, sier Ellingsen.

Mens bombastiske ytringer som i intervjuer om skuespillet selvsagt er uten effekt for hva som kan sies på blogger og nett.

Selvsagt mener manusforfatter, skuespilleren og journalisten det hele godt. Ønsket er å advare mot fanatisme og svart/hvitt-tenkning. Muligens er det snakk om en forkledd islamistisk radikaliseringsprosess, i troen på at det skaper større inntrykk og innlevelse å knytte den til kristen tro.

Muligens ser man også behov for å vise at vi ikke bare må kritisere muslimer, men også kristne. Vi må ikke tro at radikaliserte muslimer er de eneste slemme i klassen.

Men selv om intensjonen er god, blir effekten motsatt. I stedet for å fokusere på store og overhengende trusler for hverdagsliv og verdensfred, skremmer man med nyord som radikaliserte kristne.

I stedet for å ta et tydelig oppgjør med relevante problemstillinger, forsterker man fordommer.

Og man er nok ikke like villig til å tenke andre veien. Det kommer garantert ikke skuespill om radikaliserte ateister med det første. Om en familie der den 15-årige Andrea leser stadig flere kronikker om at religion er gift, kristne blindtroende og irrasjonelle.

Ikke hører de på vitenskap, ikke bryr de seg om logiske argumenter.

Ikke bare skapte de en nattsvart middelalder, de oppfordres av Bibelen til hogge ned barn og skjære opp gravide kvinner.

Det er altså bare én ting å gjøre for Andrea når hun møter noe så livsfarlig som en kristen lærer.

Mot normalt

Det mangler ikke oppslag i media om en såkalt "sosial test" der den hollandske YouTube-kanalen
Dit Is Normaal kamuflerte en Bibel som Koranen og leste opp noen heller friske vers.

Dagbladet er av de norske avisene som nevner dette.

- Vi lagde videoen for å teste folks syn på enkelte religioner, sier Spoor til Dagbladet.
Gutta bak kanalen Dis Is Normaal plukket ut en rekke vers fra Bibelen som står i sterk kontrast til vestlige normer og verdier, og lot folk på gata i Nederland tro at det var fra islams hellige skrift, Koranen. 

«Når en mann ligger hos en annen mann som en ligger hos en kvinne, da har de begge gjort en vederstyggelig gjerning; de skal late livet, deres blod være over dem!» (3 Mosebok 20:13) 

- Jeg skjønner ikke at noen kan tro på dette, sier en av intervjuobjektene når de hører verset.

Ikke overraskende fremstilles "testen" som et oppgjør med fordommer mot islam. Den viser at mange tror at slike vers bare finnes i Koranen og at islam følgelig bygger på en spesielt voldelig bok.

Når det avsløres at Bibelen er minst like ille, trenger vi å ta et oppgjør med våre egne fordommer og bakgrunn.

Men testen viser også flere fordommer som muligens er vel så typiske og kan være enda vanskeligere å vende.

Vi aner mer enn en undertone av at kristne tradisjonelt forholder seg til Bibelen slik muslimer tradisjonelt forholder seg til Koranen. Mens nettopp forskjellene er vesentlige for å forstå hovedstrømmer i kristen og muslimsk tro.

Det handler om mer enn fotnoter om man oppfatter Bibelen som skrevet av mennesker i tiden (og dermed må forstås bl.a. ut fra når den er skrevet) og Koranen som evig og skapt i himmelen, hevet over tid og sted.

Skal man sammenligne Bibelen og Koranen, er det altså feil og fordummende kun å se på tekstene.

Den tydeligste fordommen er likevel at disse bibelversene handler om kristen tro.

Vi ser det på You Tube-kanalen hos Dis Is Normaal selv (som også er ansvarlig for grammatikken).

The Islam has been under huge scrutiny lately and is often criticised for being an aggressive religion... but what about Christianity?

Dagbladet er ikke snauere.

I kjølvannet av terroraksjonen i Paris forrige måned pekte enkelte på vers fra Koranen som de mente rettferdiggjorde vold. 

Med det i tankene bestemte Alexander Spoor og Sacha Harland fra Holland i Nederland seg for å utføre et sosialt eksperiment, for å sjekke om folk dømte islam uten å være kritiske til sin egen kristelige tro.

Huffington Post er enda tydeligere.

A revealing social experiment in Holland has judged people's responses to Christian Bible passages when they're presented as being part of the Quran. 

In an effort to highlight the extent to which we generalise our perceptions of Islam whilst being ignorant to the extremities of Christianity, the duo behind viral Youtube channel Dit Is Normaal hid Old Testament passages in a book labelled "Holy Quran".

Dette gjentas to ganger til i en artikkel på færre enn ti avsnitt.

Upon being told that the phrases came from the Christian Bible and not the Holy Quran, those taking part in the informal experiment reacted with surprise. 

"It's all just prejudice really, I always try not to be prejudiced myself but apparently I already am," one man said. 

While one woman reflected: "Of course I’ve heard Bible stories when I was young and I went to a Christian school, but I really had no idea this was in there."

Nei, og det er kanskje ikke så rart siden disse versene dels ikke handler om kristen tro og dels ikke er relevante for dagens debatt.

Tre av de fire versene som trekkes frem er tvert i mot fra det som kristne kaller for Det gamle testamentet, og jødene for Tanáhk.

Siden hovedstrømmen av kristne kirkesamfunn verken følger de rituelle, religiøse eller politiske lovene for den gammeltestamentlige staten Israel, er disse versene altså uten relevans.

At mange siden oldkirken i stor grad også har lest slagscenene i Det gamle testamentet som allegorier og det har vært drevet bibelkritikk i århundrer, betyr at det er noen generasjoner siden det var særlig mange dører å slå inn.

Kristne er verken forpliktet på disse versene, eller leser dem spesielt bokstavelig.

Det er også et par tusen år siden jøder fulgte Tanáhk. Det ligger atskillig titusener Talmud-tolkninger mellom den førantikke staten Israel og dagens jøder.

Hva så med det ene av de tre versene som faktisk er fra Det nye testamentet, om at kvinner skal underordne seg og ikke kan være lærere?

Man kan si mye om slike vers, men de er verken spesielt bloddrypende eller former vesten i dag. Vi trenger ikke å ta et oppgjør med dem i 2015 for å skape moderne samfunn, verken i Norge eller Nederland. 

Og de har heller ikke vært til hinder for en gjennomgripende forståelse av at kvinner og menn er prinsipielt likeverdige, siden vi overfor Gud verken er "kvinne eller mann, jøde eller greker" (Paulus brev til Galaterne 3,28). 

Noe som er blant grunnene til at forholdet mellom kvinner og menn i vesten har vært kjennetegnet av andre ting enn harem og burka, steining og enkebrenning.

Dermed kan man spørre hva denne testen faktisk viser.

At Koranen ikke er så farlig som Tanáhk og at det dermed ikke er grunn til å ta et oppgjør med koranvers som løftes frem av islamister?

At jøder er livsfarlige og/eller idioter som vi bør passe oss skikkelige for?

At all religion er farlig?

At folk flest er dumme/uvitende?

Alt sammen på én gang?

I hvert fall er det hevet over tvil at media lar seg dra etter nesen, når man lukter kristenmanns blod.

Det er helt normalt.

Dogmet om dogmene

Når Hobbelstad som nevnt går kontant ut mot Håvard Nyhus, er det ikke første gang. På samme måte som det ikke er første gang hun sprer myter om historien.

Eller siste gang Dekodet skriver om dette, heller ikke i morgen. 

Bakteppet for Hobbelstad er en tydelig irritasjon over at noen ikke like klart som Dagbladet ser hvor irrasjonell religion har vært, inntil den ble sivilisert av opplysningen på 17-1800-tallet. 

Før dette gjaldt dogmer og bokstavtro, etterpå fornuft og forskning.

Når Nyhus så presenterer noen typer ateister som kunnskapsløse og fordomsfulle, og synes å snakke ned opplysningstiden, blir han en rød klut. Han er ikke med på den gode siden som løfter frem opplysningsprosjektet som et rensende lyn fra klar himmel i en irrasjonell, religiøs hetebølge. 

Han er ikke redd for å tale pavekritikerne midt i mot. 

Reaksjonene skyldes like mye at han roser teologi som at han riser nyateisme. Dermed blir Nyhus lest slik nye ateister leser Bibelen, når han ikke males på veggen.

Selv om noe av reaksjonen skyldes i overkant spissede formuleringer, viser Nyhus større innsikt i religion og historie enn journalister flest. Han godtar ikke første innskytelse.  Han tar seg bryet med å sjekke.  

Han har lært at man ikke kan gjøre karriere ved å plagiere andres artikler eller allmenne klisjeer. Han holder seg unna lette talemåter som trøster travle menn.

Mens Solhjell, Hobbelstad og resten av feltet bygger på en mytebasert historiefremstilling. Altså i strid med kunnskap og opplysning.

Fundamentet for oppfatningen er kort sagt ikke vitenskap. Den kan vanskelig løsrives fra troen på at all religion er lik, sånn egentlig, og da i betydningen like dårlig, i ressurser for bærekraftige samfunn og verdier.
 

Når Hobbelstad kaller artikkelen for "Beina på jorda", er det fordi hun mener man var så lite opptatt av livet på jorden før opplysningstiden.

Noe av det mest fascinerende ved å lese om Europas dramatiske historie, er å følge kampen for å dra blikket fra himmelen ned til jorda, fra evigheten til et krevende og ofte kaotisk her og nå. 

Det spørs med andre ord hvor mye Hobbelstad har lest av historie.

Hvis hun oppfatter at bøker, debatter og politikk før opplysningstiden primært handlet om å se på himmelen, kan hun ikke ha lest Snorre, Magna Charta eller begrunnelsene for hundreårskrigen.

Eller ha hørt om naturretten og romerretten, solide håndbøker i logikk eller bindsterke leksika om alt mellom himmel og (la oss legge til) jord.

At hun ikke kan ha lest teologi fra middelalderen er én ting. Noe annet er at hun må hoppe over høyst sekulære tenkere som Platon og Aristoteles, eller hvordan Augustin og Thomas Aquinas argumenterte i lys av disse.

For ikke å si Machiavellis Fyrsten eller hans Discorsi, eller ane hvor mye opplysningstiden var inspirert av kristne idéer, som hos John Locke.

I den grad man hadde blikket mot himmelen, var det med klar adresse til jordiske forhold, som i Dantes Guddommelige komedie. 

Hobbelstad blir ikke bedre i de neste avsnittene.

Etter middelalderen kom kraftige rykk under renessansen og med 1600-tallets naturvitenskapelige vinninger, før opplysningstida skyllet inn og brøt kraftig med det gamle, mer dogmebaserte verdensbildet.  

Hun har altså heller ikke lest mye vitenskapshistorie.

Det er ikke slik at "verdensbildet" (hvis man med det mener astronomi) var "dogmebasert" før 1600-tallet. Tvert i mot bygget man på systematiske observasjoner og geometriske modeller godt egnet til å justere kalendere og kalkulere solformørkelser.

Siden Kirken alltid har vært nøye med å forholde seg til rådende vitenskap, trodde man ikke at jorden var flat. At jorden var i sentrum av universet, ble ikke ansett som en opphøyet eller priviligert posisjon.

Argumentene mot Kopernikus og Galilei var høyst rasjonelle og selvsagt basert på vitenskap (eller naturfilosofi som det het frem til 1800-tallet). Overgangen fra det geosentriske til det heliosentriske verdensbildet skyldtes ikke et oppgjør med dogmetro.

Det er ikke vanskeligere enn at rasjonelle argumenter for den ene posisjonen ble svekket av av stadig bedre teleskoper og matematiske modeller.

Men situasjonen var altså helt annerledes på 1500-tallet. Selv på Galileis tid, stod lenge hele syv ulike verdensbilder mot hverandre, alle underbestemt av empiri.

Argumentene for den heliosentriske modellen ble ikke overbevisende før et par generasjoner senere, i kjølvannet av en ikke helt sekulær tenker som Newton. 

Påstander om et fundamentalt skifte i opplysningstiden kan kun gå opp ved å legge den rasjonelle tradisjonen i Europa i mørke, enten vi snakker om antikken, middelalderen eller renessansen.
Noe som gjør det svært vanskelig å forstå opplysningstiden som slik Edward Grant påpeker i en lengre analyse (side 8-9)

lar seg knapt forestille uten den sentrale plass som fornuften spilte i senmiddelalderen. I den grad man kan snakke om revolusjonerende rasjonell tenkning i opplysningstiden, var den bare gjort mulig gjennom den lange tradisjonen fra middelalderen som etablerte bruken av fornuft som en av de viktigste menneskelige aktiviteter.

I stedet for en balansert fremstilling ender Hobbelstad med en karikatur som synliggjør blindfelt på størrelse med avisopplag ved årtusenskiftet. Hun synes rett og slett å oppfatte Europa før opplysningstiden som vestlandske bedehus.

I hvert fall slik disse har vært beskrevet i Dagbladet i noen generasjoner.

Skittent spill i Levende Historie

Ikke mye er sikrere enn banken, men myter om kirkehistorien i populærvitenskap og kommentarfelt er som amen i kjerka.

Senest ut er Levende Historie som slår fast på forsiden at "Romersk dyd ble kristen synd". Nå kunne man tenke seg mange ting dette handlet om, fra gladiatorkamper til tempelprostitusjon. 

Men det hadde jo tatt seg ut å velge noe som fikk kristen tro til å stå for noe i nærheten av positivt.

Dermed handler det om bad og vask. Kristne var selvsagt så opptatt av det åndelige at de så personlig hygiene som synd. På 1600-tallet var vann rett og slett "ansett som livsfarlig", noe som gjorde at Solkongen Ludvis 14. i følge anekdoter kun badet to ganger i livet.

Artikkelen har ikke overraskende fått overskriften Stank av fortid. 

Ingressen slår fast at 

I middelalderen så kirken en skitten kropp som tegn på en ren sjel. Glemt var arven fra antikken, da renslighet var en dyd.

Spillet er altså det vanlige, selv om det oftest er bakhodet som setter reglene. Man velger ett eller annet som alle vet er bra (som vitenskap eller katter) og presenterer det som noe de kristne (denne interessante gruppen) er eller var i mot. 

At kristne så endret synspunkt, bare viser hvor rørete og rare de er.

Spillet er sjelden ferdig før man har forvrengt historien eller (for å være mindre misantropisk) er så inkompetent at man misforstår nok til å gi andre æren for at dette kom på fote igjen.

Artikkelen handler denne gang om den romerske tradisjonen for offentlige badeanlegg, en tradisjon som varte like lenge som romerriket. Selv om man tradisjonen tro skriver som om det kun handlet om vestromerriket, altså sånn noenlunde dagens Vest-Europa, unntatt Skandinavia. 

Da dette kollapset i på 400-tallet var det slutt på storhetstiden for badene i vest. Grunnen var enkel og nevnes i bladet. Vestgotere og andre folkevandrere på erobringstokt ødela akvaduktene som førte vann til hundrevis av bad i Roma og andre byer. 

Da de hadde erobret makten fra vestromerne, hadde de ikke motivasjon eller kompetanse til å gjenoppbygge nøyaktig oppmålte akvadukter som i stedet ble beleilige steinbrudd for enklere prosjekter.

Men i Levende Historie er strukturelle endringer en bisak. I stedet fremheves at dette ble en kjærkommen anledning for kristne til å gjøre det de lenge hadde drømt om, å slutte å vaske seg: 

For mange av de kristne, som lenge hadde sett med ublide øyne på romernes kropssfikserte og syndige badevaner var dette ingen ulempe. Snarere tvert i mot. Nå var det kun sjelen som skulle være ren, og det skulle man poengtere ved å neglisjere kroppen så godt det lot seg gjøre. Jo skitnere og mer skabbete man var, desto frommere var man.

Det ble ikke bedre på 600-tallet i kjølvannet av arabiske erobringer. Forbindelsen til det rikere østromerriket ble kuttet. Pirater gjorde Middelhavet og dermed handelen utrygg. Økonomien raknet, byene forfalt eller ble fraflyttet for å unngå raid etter slaver. 

Det var ikke penger igjen til å bygge, drive eller vedlikeholde større offentlige bygg. Noe som inkluderte de til dels gigantiske badeanleggene som romerske rikfolk hadde sponset i århundrer.

Men det forhindret ikke mange mindre badeanlegg fra å fortsette. Eller konger og keisere som Karl den store rundt år 800 fra knapt å gjøre annet enn å bade. I Einhards biografi fortelles at Karl den store

enjoyed the exhalations from natural warm springs, and often practised swimming, in which he was such an adept that none could surpass him; and hence it was that he built his palace at Aix-la-Chapelle, and lived there constantly during his latter years until his death. He used not only to invite his sons to his bath, but his nobles and friends, and now and then a troop of his retinue or body guard, so that a hundred or more persons sometimes bathed with him.

Nå betyr ikke det at hundremannsbassenger var utbredt på den karolingske landsbygda. Men siden nettopp økonomisk og politisk utvikling er viktige temaer for historikere, kunne man vente at Levende Historie vasket frem den type perspektiver. 

Det beste av populærvitenskap viser hvordan dyktige historikere tenker om og analyserer utviklingsløp. Det verste forsterker fordummende fordommer og stereotypier.

Dessverre er ikke det første grepet brukt i Levende Historie. 

I stedet for å se på konsekvenser av økonomi og politikk, kompetanse og kultur, erobringer og handelsbarrierer, legges vekt på marginale skikkelser, anekdoter, tunnelsyn og enøyde briller. 

Der er det ikke folkevandringer og økonomi, fyrster og keisere, paver og prester som driver historien. Det er asketer i ørkentrakter der det er mange grunner til ikke å sløse med vann. 

Et slik ekstremt syn i badesammenheng finner vi spesielt hos Eusebius Hieronymus Sophronius (347-420) som dermed alltid siteres. Selv var han fra Kroatia, men tilbrakte noen år i Syria og endte som eremitt nær Betlehem. Han skrev og forkynte mye om mangt, deriblant også noe om askese og livsfornektelse.

Til liten effekt. 

Selv om hans formaninger fra ørkensanden om dette stadig siteres, dannet han ingen skole. Hieronymus etablerte ikke noe kloster. Han ledet ingen munkeordener, selv om han hadde noen venner som lyttet andektig, særlig de fra sosieteten som hadde kvaler for et heller utsvevende liv. 

Han påvirket likevel mest som oversetter og bokelsker, ikke som rådgiver i vann og avløp.

Det er kort sagt ikke typiske oppfatninger som trekkes frem i Levende Historie.

"Jeg kan lukte en hellig mann på flere kilometers avstand", skrev kirkefaderen Hieronymus. Den hellige Hieronymus (ca. 342-420) var det vi i dag ville kalle en radikal kristen, som også talte varmt for at kvinner skulle avstå fra sex. På hans oppfordring ble nonnene på det sterkeste advart mot å vaske seg: "Ren kropp og ren kjole er tegn på en uren sjel".

Han kan dermed ikke ha vært veldig fornøyd med at bading var helt vanlig og ikke kontroversielt i følge de som har gjort noe så radikalt som å se på kildene, slik Jenne Heise oppsummerer i en lesverdig oversikt.

"The 'Apostolic Constitutions,' an old episcopal manual originally compiled about the beginning of the third century of our era, look upon the use of the bath as quite a manner of course, and only provide against certain abuses... The early Fathers, in general, had no objection to baths being used for cleanliness or health . . ."

Oppfatningen at man i middelalderen avsto fra å bade er på tvers av kildene, dum og latterlig slik Heise siterer Thomas J. Shanan kommentar i hans The Middle Ages: Sketches and Fragments.

One of the most stupid calumnies on the manners of the Catholic Middle Ages that bathing was forbidden, that it was seldom practiced, and the like.

Like bak mål som påstanden om at man brukte krydder for å kamuflere dårlige råvarer.

Like the nonsensical idea that spices were used to disguise the taste of rotten meat, the idea that bathing was forbidden and/or wiped out between the fall of Rome and the Enlightenment has been touted by many gullible writers, including Smithsonian magazine.

Men selv i det magasinet vedgås at det finnes paver som ikke bare tillot folk å bade, men anbefalte det.

However, even the Smithsonian in the person of Jay Stuller has to admit that "Gregory the Great, the first monk to become pope, allowed Sunday baths and even commended them, so long as they didn't become a 'time-wasting luxury' . . . medieval nobility routinely washed their hands before and after meals. Etiquette guides of the age insisted that teeth, face and hands be cleaned each morning. Shallow basins and water jugs for washing hair were found in most manor houses, as was the occasional communal tub..."

Hvordan svømmer så Levende Historie rundt uomtvistelige kjennsgjerninger? Hvordan i all verden kan det ha seg at de aller fleste kristne likevel vasket seg, hvis kirken faktisk oppfattet "en skitten kropp som tegn på en ren sjel", slik det uten omsvøp og badekåpe slås fast i ingressen?

Var kristne så dumme at de ikke skjønte sitt eget beste? Kirken så tafatt at den ikke klarte å få folk til å gjøre som den sa?

Artikkelforfatteren Nelly Malmanger med såpass relevant historikerbakgrunn som "mote, design og ledelse" må ha klødd seg skikkelig i hodet. Løsningen er å fremstille det som et stort ... paradoks.

Men paradoksalt nok vasket disse samme nonnene og munkene syke og fattige som søkte til klostrene. De innså med andre ord at ikke alle kunne ha den samme asketiske standarden som dem selv, og at for vanlige kristne var renslighet både godt og helsebringende.

Noe som altså betyr at motejournalisten som skriver i Levende Historie vet at de fleste vasket seg både titt og ofte. Det var nok mange slags "stank av fortid" i antikken og middelalderen, men ikke først og fremst av mangel på bading.

Og det meste av protestene mot bad handlet om utskeielser og utsvevende adferd ved større offentlige badeanstalter, ikke om vasking i seg selv. Vi snakker kort sagt ikke om Tøyen-badet, men om noe som til tider minnet mer om en blanding av bar og bordell, julebord og strippeklubb.

Det er ikke lettere å komme unna at de som styrte og bestemte i kirken faktisk badet enda mer. Hun ser dermed ingen annen utvei enn å si at de ikke var like ... selvoppofrende som munkene.

For mens munkene konkurrerte om å være skitnest og mest lusete, bygde paven og biskopene private palasser med flott badeanlegg. Da biskop Sissinius (d.d 426 e.Kr.) ble spurt hvorfor han badet to ganger hver dag, svarte han lakonisk: "Fordi jeg ikke har tid til å bade tre ganger."

Til tross for at man i avsnittene over understreket at renslighet var vanlig, fortsetter artikkelen med at personlig hygiene var noe ukjent og eksotisk for de fleste kristne i tidlig middelalder.

De som så skulle gjøre Europa renere var ... tyrkerne, i følge overskrifen på side 23. Og før det, maurerne som etter invasjonen på 700-tallet bygget arabiske bad og tilhørte "det reneste hjørnet av Europa".

Malmanger har med andre ord ikke anstrengt seg for å finne paralleller til Hieronymus blant maurerne. Den beste forklaringen er at hun ikke kan forestille seg at det er noen slike, siden det jo var de kristne som oppfattet bading som synd.

Hadde hun googlet i tyve sekunder ville hun funnet en Abd Al Malik som i denne perioden uttalte at man burde "flykte fra badene fordi de er en av av heretikernes hus og en av dørene til helvetet".

Verre enn det er at hun overhodet ikke har forstått historien om tyrkere, bad og Europa. Selv om det muligens er desken som har laget overskriften Tyrkerne gjør Europa renere, er også teksten totalt bak mål, for å si det forsiktig.

I Østromerriket, med sentrum i Konstantinopel, overlevde badetradisjonen i form av hamamer, de såkalte tyrkiske badene.

Som er like presist som å si at i aztekerikets Mexico overlevde tacostradisjonen i form av tacos fra Rema 1000, den såkalte fredagstaco.

I realiteten lærte selvsagt ikke østromerne i Konstantinopel å bade av tyrkerne. De var tvert i mot forelegget, den sivilisasjonen som andre forsøkte å etterligne.

På samme måte som araberne noen hundre år tidligere, i og utenfor Spania, oppdaget og overtok tyrkerne romerbadene, stort sett uendret og kalte dem hamam.  At europeere (særlig briter) på 1800-tallet begynte å kalle dem for "tyrkerbad", betyr ikke at europeere på noen måte koblet dem til tyrkere i antikken eller middelalderen.

Heller ikke korsfarerne, selv om artikkelen fortsetter med at

Og nettopp disse badevanene var det korsfarerne tok med seg tilbake til Europa. Ironisk nok var det altså kristendommen, som så iherdig hadde motarbeidet badene, som nå, rundt 1000-tallet, brakte dem tilbake.

Sagt på en annen måte var det ikke badene korsfarerne kom mest i nærkontakt med når de møtte tyrkere. Og de som først kom over større badeanlegg, oppfattet dem ikke som tyrkiske. Da de første korsfarerne veltet inn over det bysantinske riket (altså østromerne) på slutten av 1000-tallet, møtte de over tusen års romerske tradisjoner i og utenfor Konstantinopel.

Uten spesielle endringer med kristningen på 300-tallet.

Dermed er det svært forståelig når artikkelen siterer en engelsk munk som skriver på 1200-tallet at "Filth was never dear to God", selv om man fremstiller dette som en endring, takket være at kirken var blitt ... tryggere som "Europas dominerende religion".

Men så var det altså 1600-tallet og Solkongen. Hva var det så som gjorde at man sluttet å vaske seg?

Svaret var ikke en kristen vekkelse. Det skyldtes ikke nye munkeordener. Ingen fant Hieronymus skrifter i en krok på biblioteket. Paven kom ikke med noen forordninger. Det var ikke noe Luther leste i Bibelen.

I stedet skyldes det medisinske råd i etterdønningene av Svartedauden. Det var ikke i middelalderen man så negativt på bading, men i renessansen. Noe som ikke akkurat gjenspeiles i  ingressen på artikkelen.

Mens det med artikkelforfatterens briller forståelig nok igjen oppfattes som ... paradoksalt.

Paradoksalt nok førte  epidemiene til at folk sluttet å vaske seg, og renessansen (ca. 1300-1600) ble en av historiens verste epoker når det gjelder personlig hygiene. Vann ble bannlyst. Selv hos de rike.

Nå er nok også det en sannhet med modifikasjoner. Endringen skjedde ikke over natten og var til dels ganske lokalisert. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på bading frem til 1600-tallet. Det er ikke gitt at landsbygda fulgte siste ikke-bademote fra Paris.

Mens det er gitt at kristne flest i øst- eller vestromerriket, før og under middelalderen, ikke oppfattet en skitten kropp som tegn på en ren sjel. 

Såpass gitt at et seriøst blad som Levende Historie bør vurdere en ny artikkel, selv om den kanskje ikke trenger å ha overskriften Stank av fordommer og en ingress som slår fast at 

I populærhistorieblader ser journalister en kristen kropp som tegn på en dum sjel. Glemt er arven fra middelalderen, da etterrettelighet var en dyd.

Kriminell kronikk

For en som stadig anbefaler Gert Nygårdshaugs sprudlende krimbøker er det alltid like beklemmende å møte hans ... sprudlende innspill om kristen gudstro.

Som i denne ukens Klassekampen.

Dermed er ikke hans avvisning av at vitenskapen om universet "åpner for Gudstro" den store sensasjonen.

Påstandene må betraktes som ren ønsketenkning, samtidig som de er fullstendig blottet for fakta og kunnskap om hva som virkelig foregår i den vitenskapen som eksempelvis beskjeftiger seg med kosmologi, astrofysikk og ikke minst: Betingelsene for fremvekst av liv under ulike forhold.

Det er heller ingen stor sensasjon at det kan komme noen lengre refleksjoner om dette her på bruket.

Hvilke fakta og hva slags kunnskap er det så Nygårdshaug bruker til å belegge dette?

Når det er viktig å bringe dette på det rene, er det fordi det Nygårdshaug i møtegår som er "blitt hevdet i en del aviser og tidsskrifter" ikke er tilfeldig forbipasserende TV-evangelister.

Som jeg skriver om her er det professorer i henholdsvis medisin og fysikk.

At Nygårdshaug ikke nevner dette tilhører kategorien interessant.

At han heller ikke tar noen hint fra dette til at de muligens (rent teoretisk selvsagt) ikke er fullstendig blottet for fakta og kunnskap om hva som foregår i vitenskapen, tilhører kategorien kuriøst.

At han i tillegg ikke vurderer om han kan ha misforstått professorene eller at dette rett og slett kan handle om å snakke forbi hverandre, tilhører kategorien bind for øynene.

På mange måter synes det hele som et klassisk tilfelle av stråmannsargumentasjon. Som forfatter har Nygårdshaug små problemer med å skape seg noen skurker han kan plaffe ned, eller rettere sagt klovner han kan kaste bløtkake på.

Og han nøyer seg ikke med noe så enkelt som å skrive andres replikker. I stedet satser han på den kjente litterære formen halvkvedete viser og underforståtte selvfølgeligheter.

Han utformer ikke argumentasjoner med tydelige premisser og logiske konklusjoner.

Han argumenterer ikke på linjene, han argumenterer mellom. 

Nå betyr som nevnt i linken over (og det er mer her) ikke dette at jeg er veldig imponert over kronikken som startet denne diskusjonen i vår. Den var dessverre noen steder uheldig formulert og ikke tydelig nok på hva den ikke sa.

Det er likevel godt gjort av Nygårdshaug å lese den som om de to professorer hevder at vitenskapen eller f.eks. eksistensen av mørk materie beviser Guds eksistens. Hadde han valgt riktige briller ville han i stedet sett at de forsøkte å målbære to viktige poenger for samtalen om tro og vitenskap:

Det ene er at naturvitenskapen ikke har motbevist Guds eksistens. Noe som i og for seg er ganske trivielt fordi Gud ikke er noe naturfenomen. Det bør likevel påpekes siden man stadig hører det motsatte.

Det andre poenget er at naturvitenskapen gjør såpass mange nye og overraskende funn at det er grunn til å være noenlunde ydmyk ikke bare overfor hva den kan uttale seg om, men overfor hva den faktisk vet. Skråsikre uttalelser på vitenskapens vegne har hatt en tendens til å slå tilbake, enten man heter Einstein eller Hoyle.

Nygårdshaug bommer dermed ikke bare på hva professorene kan og sier, han treffer heller ikke målskiven når det gjelder hva en diskusjon om Guds eksistens og naturvitenskapen innebærer.

At "tanken om en skapende Gud bak det hele er fullstendig fraværende blant seriøse forskere" er ikke underlig, hvis Nygårdshaug med det mener i deres forskning.

For det er og blir slik at empirisk vitenskap om fysiske fenomener i naturen ikke gir oss spesielt mye direkte kunnskap om eventuelle ikke-fysiske forhold bak naturen. Dermed er det betryggende at de ikke trekker Gud inn i deres ligninger og signifikansintervaller.

Men hvis Nygårdshaug i stedet mener at tanken om Gud er fraværende når alle seriøse forskere forlater laboratoriet, tar han feil, av flere grunner. Her holder det å nevne tre:

For det første kan tanken om Gud motivere til forskning, fordi man ser avgjørende verdier i å finne ut av Guds skaperverk. Som ganske mange har sagt gjennom historien handler dette om å "tenke Guds tanker etter ham". 

For det andre har tanken om en lovgiver utenfor naturen bidratt til å skape tro på lover i naturen, og dermed på at naturvitenskap er mulig og meningsfullt.

For det tredje ikke bare åpner ulike typer naturvitenskapelige vurderinger (som Big Bang og fininnstilling) for troen på en Gud som har skapt tid og rom. For mange seriøse forskere (for å bruke Nygårdshaugs formulering)  taler det mer i favør av Gud enn om vitenskapen skulle ha vist at universet er evig eller ikke fininnstilt.

Så kan vi diskutere dette mer konkret og grundig (Hva er den faktiske argumentasjonen? Er den god?), noe vi sikkert får rik anledning til å komme tilbake til i forbindelse med en viss bok i høst.

Så er det en helt annen diskusjon hvor interessant det hadde vært selv om ingen seriøse forskere hadde sett det som mulig eller sannsynlig at Gud finnes. For hvorfor har naturvitere nødvendigvis mer innsikt i en religionsfilosofisk diskusjon om Guds eksistens enn de som jobber med statsvitenskap? Eller tannleger?

Men Nygårdshaug tar verken den eller andre diskusjonen av relevans for spørsmålet.

Når han heller ikke viser evne eller vilje til å forstå dem han hevder er "fullstendig blottet for fakta og kunnskap", er det ikke underlig at hans kronikk fremstår som skyggeboksing.

Klassekampen burde kort sagt trykket noen som var noen smuler mindre blottet for fakta og kunnskap om diskusjonen om tro og vitenskap.

Hvordan kan jeg så si dette? Blir jeg ikke bare like påståelig, men med motsatt fortegn?

Nei, for dette handler dels om redelighet og dels om fag som vitenskapfilosofi og vitenskapshistorie.

Sagt på en annen måte har man meldt seg ut av debatten om man ikke forteller konkret hvem man diskuterer med, eller engang siterer noen. Ellers blir debatten mest med seg selv, som i denne aktuelle kommentaren under.



Det er ikke vanskelig å finne eksempler.

Når Nygårdshaug trekker fram at Higgs-bosonet er "feilaktig blitt kalt 'Gudspartikkelen'", er det ikke lett å se at han debatterer med andre enn seg selv. Av en eller annen grunn syns han faktisk å tro at denne litt ironiske betegnelsen er blitt oppfattet som et argument for Guds eksistens.

Det er ikke akkurat vanlig å høre noen påstå at funn av Gudspartikkelen er et funn av Gud. Tvert i mot har enkelte brukt det som et argument mot Gud, ut fra den interessante logikk at den fyller noen hull i vår kunnskap og følgelig etterlater mindre plass til Gud.

Mens dette nok i stedet antyder at ateisme kan skyldes hull i vår kunnskap.

Så trekker Nygårdshaug fram det enkle poenget at det finnes mange solsystemer og planeter i universet slik at det ikke er underlig at liv kan ha oppstått på en av dem.

Uten å oppgi noen tall for sannsynlighet eller kommentere at selv Richard Dawkins ser i retning av multiverset og et ufattelig stort antall univers for å få mange nok planeter til at regnestykket går opp.

Eller at man inntil andre halvdel av 1800-tallet trodde liv kunne oppstå av seg selv. Likevel ble få ateister av å se på gjødselshauger. 

Videre ser Nygårdshaug universet som et "ufattelig brutalt" bl.a. fordi det kan komme gammaglimt som kan utslette kloder, eller katastrofale klimaendringer og kometer. Og uansett vil alt liv dø ut når betingelsene for det er borte om noen milliarder år.

Dermed må en eventuell skaper av et slikt univers være "en særdeles ondskapsfull despot".

At dette er en teologisk og ikke en naturvitenskapelig argumentasjon, tar ikke Nygårdshaug så nøye. Skulle noen være interessert i temaer som Gud og gammaglimt (hvorfor snakker så mange ateister om det for tiden?) er det atskillig å lese her.

Blant mye Nygårdshaug ikke finner for godt å nevne er at universets undergang nettopp er en sentral del av kristen tro. Nettopp fordi som Paulus sier det nåværende univers er underlagt forgjengelighet (eller termodynamikk som det heter på fint), har kristne fra første stund tenkt at Gud kommer til å skape en ny himmel og jord. 

Man kunne nok også tenke seg noen smuler mer presisjon når Nygårdshaug snakker om "kreasjonister" som han kaller dem som tror at Gud skapte universet for "13,2 milliarder år siden" (hvorfor han ikke holder seg til kosmologenes 13,7 milliarder forteller han ikke).

Som han altså setter i samme bås som dem som tror jorden er skapt for 6 000 år siden.

Presisjonen imponerer heller ikke når han skriver som om kristne, jøder eller muslimer plasserer Gud "der ute i kosmos".

At han ikke er klar over at hvis Gud finnes, er det et vesen bak tid og rom (og altså ikke en "entitet" i den fysiske verden), synliggjør kompetanseutfordringen som nok ligger til grunn for mye av kronikken.

Skyggeboksingen blir ikke mindre påtagelig når Nygårdshaug himler med øynene over at noen kan få seg til å tro at det gir mening med en Gud som "i ren skadefryd" (javel?) har "antent lunten" til Big Bang og dermed (og her er det bare å spikre puter i taket) et "selvutslettende univers".

Mens det nok er mulig å himle atskillig mer over denne type fremstillinger.

Og ikke bare fordi han mener kristne ser på Gud som skaper via Big Bang på linje med "Magica von Trylls foff-bomber" (med hvem han nok mener Magica fra Tryll).

Men Nygårdshaug har mer på lager. Bare det å tro at det finnes en Gud viser jo at det blir et

regressus ad infinitum, en evig tibaketrekning der det er en Gud bakenfor en Gud, bakenfor enda en Gud, og så videre og som i alle evighet slenger ut foff-bomber for å skape Big Bang-er. det blir omtrent som å finne det aller innerste speilet i en speilrekke der to speil stilles mot hverandre, hvilket de fleste av oss anser som en noe problematisk beskjeftigelse.

Dette er jo som så ofte med Nygårdshaug morsomt formulert, men det er ingen foffbombe at dette blir mer røyk enn ild.

Han klarer heller ikke å ødelegge noen teistisk tiøring av at dette er et klassisk gudsargument.

Siden det ikke er mulig med en ekte realisert uendelig rekke (regressus ad infinitum) av årsaker/betingelser/grunner/forklaringer, må det eksistere noe som ikke trenger en årsak/betingelse/grunn/forklaring, men altså er første årsak/ubetinget/sin egen grunn/selvforklarende.

Dette er egenskaper vi forbinder med Gud og ikke med noe fysisk. Selv om dette ene argumentet aldri har vært ment til å lande på alle Guds egenskaper, går det ikke akkurat i favør av ateisme.

Det er rett og slett ikke slik at kristne snakker om "en Gud bakenfor en Gud". Det er det kun ateister som gjør og da kun de av dem som ikke kan noe om gudsargumenter.

Men så handler ikke dette om argumenter for Nygårdshaug.

De synes som vikarierende motiver for et prosjekt. Han behandler ikke spørsmålet om Guds eksistens som et tema der vi kan ha ulike oppfatninger informert av rasjonalitet og vitenskap og føre meningsfulle samtaler.  Dette er en krig mellom de modne og modige som har gjennomskuet overtroen og de som henger fast i barnesykdommer som Gudstro.

Nygårdshaug er ikke interessert i en rolig og reflektert samtale. Han er en far som tordner mot sine barn. Han kaster verbale foffbomber mot de som forskanser seg i teistiske pengebinger.

Om vi kvitter oss med den barnesykdommen vi kaller overtro - den være seg kristen, islamsk eller jødisk - og som har vært skyld i tragiske stridigheter, blodsutgytelse og et utall meningsløse kriger opp gjennom århundrene, om vi kommer oss ut av bleiestadiet og blir kvitt den religiøse ballasten som har sitt opphav i redsel for døden og det ukjente, så blir vi kanskje i stand til å fostre en klode der vi uten frykt kan fryde oss over et skaperverk som har skapt seg selv og som brutalt vil ødelegge seg selv en gang.
Takket være fysiske lover vi ennå ikke kjenner, men som vi ateister - stadig like nysgjerrige og optimistiske - med stor munterhet og fullstendig fri for fordommer leter etter!

Nei, det hadde tatt seg ut om noen skulle beskylde Nygårdshaug for fordommer.

Fordommene abdiserer ikke

Nyheten om at Paven har valgt å abdisere har på mange måter blitt en lakmustest på den alltid like interessante kombinasjonen mangel på kunnskap og ingen mangel på fordommer.

Dermed ser vi på den ene siden at Twitter og Face og lunsjsamtaler ikke direkte er fritt fra ... morsomheter om pedofili og pavelig bekledning og den ene etter den andre av ... informerte spørsmål om neste pave vil gå ut mot kondomer, kvinnelige prester og ... pedofili.


Det er i det hele tatt ikke underlig at enkelte blogger får mye prikkbelastning.

Skulle noen ha snev av interesse for noe i retning av faglige analyser av dette, kan anbefales historikeren Philip Jenkins glitrende The New Anti-Catholicism: The Last Acceptable Prejudice.

Skulle noen også ha stusset noen smuler på nesen over Ole Torps påstand i gårsdagens Aktuelt på NRK2 om Ratzinger var sent ute med å fordømme Holocaust, kan anbefales dårligere steder enn denne som motvekt.

Kort sagt nektet den unge tyskeren Ratzinger (født 1927) å delta på obligatorisk undervisning all tysk ungdom måtte stille på i Hitler Jugend, han deserterte etter å ha blitt tvangsinnrullert i luftvernskytset.

At han ikke tok tidlig avstand fra Holocaust i likhet med tyskere flest etter krigen er det få om noen som har hevdet.

Forventer nok likevel ikke et dementi i dag, etter de seneste ukers erfaringer med NRK.

I likhet med at det ikke er noen grunn til å forvente at mange vil få med seg at Ratzinger er en av etterkrigstidens største akademiske begavelser og muligens den som mer enn noen har forsøkt å ta et oppgjør med overgripere blant katolske prester.

Skjeletter i bokskapet

En gang i Trondheim på det på så mange måter fjerne 70-tallet hendte det at enkelte av oss stoppet for å høre nytt fra bokbordet til AKP (m/l)s studentorganisasjon Rød Front.

Ikke minst var det interessant hvordan man forsvarte kommunismens fyrtårn i Europa, Albania.

Når revolusjonen hadde vært så nødvendig der, og opplagt måtte være det i andre land, var det blant annet fordi det skjedde så mye grusomt i regi av kirken.

Hovedeksemplet var orgier og overgrep mot nonner fra prester og munker. For å dekke over det hele ble utallige spedbarn drept og murt inne i kirkeveggene eller i de mange tunnelene mellom munke- og nonneklostere.

Og det mangler ikke på historier fra reformasjonstiden og senere om slike oppdagelser. Dette ser med andre ord ut til å ha vært en utbredt virksomhet over mange århundrer.

Det er bare en liten hake ved fortellingene. De lar seg ikke dokumentere. I hvert fall ikke utover fiksjon og vandrehistorier fra første halvdel av 1800-tallet.

Mye henger sammen med den britiske Catholic Relief Act fra 1829 som ga katolikker en del grunnleggende borgerretter de hadde manglet siden 1600-tallets kriger og kruttkomplotter. Lobbyvirksomheten og pamflettene knyttet til debatten om loven førte til sterke antikatolske reaksjoner i England og USA.

Det er ikke bare i dag det er fristende å fremstille sølibate som sexmonstre. Beskrivelsene av lidderlige geistlige som forgrep seg på unge og uskyldige nonner ble så omfattende og detaljerte at sjangeren ble kalt for puritansk pornografi.

Dermed var grunnlaget lagt for en av de sikreste salgsuksessene på 1830-tallet, antikatolsk klosterhorror.

Verker som Female Convents og Secrets of the Nunneries Exposed brakte temaet hemmelige tunneler og begravde spedbarn inn i populærkulturen for alltid, og bremset ikke akkurat tilløpene (og mer enn det) til opptøyer mot klostere.

Det ble ikke mindre vind i brannfaklene av en serie angivelig selvbiografiske verker.

Rebecca Reeds Six Months in a Convent fra 1835 solgte nærmere 200 000 eksemplarer og kom i stadig nye utgaver de nærmeste hundre år.

Nå gikk ikke denne boken fullt så langt i sensasjonene som enkelte andre, men til gjengjeld sparte utgivelsen fra året etter, The Awful Disclosures of Maria Monk (selve boken finner du her), ikke på effektene. Så solgte den da også i hundretusener og ble trykket opp fram til i hvert fall 1970-tallet.

Det er ikke gitt at det er tilfeldig at dette var samtidig som historiene om klostrene i kommunismens fyrtårn florerte.

Eller at den har fått en en prominent rolle i Jack Chicks konspiranoiske serier.

Richard Hofstadter mente da også i 1964 i The Paranoid Style in American Politics at dette sannsynligvis var den mest leste samtidsfortellingen i USA før Onkel Toms hytte.

At de som gikk stoffet etter i sømmene fant at de oppgitte forfatterne oftere hadde vært pasienter på lokale asyl enn i disse klostrene (navn, ansvarlige, arkitektur og rom lignet ikke mye på beskrivelsene, at hemmelige tunneler var umulige å finne kan selvsagt best forklares med at de var ... hemmelige), spilte ingen rolle for salget.

Det skadet heller ikke salget at Maria Monks fantasier ble adoptert på 1920-tallet av Ku Klux Klan i bestrebelsene på å forby noe så udemokratisk og antiamerikansk som katolske skoler.

Til gjengjeld har nok forekomsten av andre typer skjeletter skadet Rød Fronts bokbord.

Fordommer og fiendebilder i grunnskolen

Hvis jeg ikke har sagt det før, kan jeg gjenta at skolens lærebøker ikke alltid er like gode verktøy for å begrense negative stereotypier.

I en tid der vi ellers snakker varmt om det fargerike fellesskapet og behovet for å forstå ulike kulturer, hadde det vært greit om vi også forsøkte å forstå vår egen.

I stedet viderformidler dagens lærebøker med glød og gru 1800-tallsmytene om den mørke middelalder og kirkens knugende kamp mot moderne vitenskap og verdier.

Slik Sofastylitten viser et eksempel på her.

Det som dagens femteklassinger lærer er altså at middelalderen var "en dyster og mørk periode, preget av krig, pest og en kirke som urettferdig forfulgte uskyldige mennesker".

Uten nyanseringer.

Det er ikke gitt at barnas inntrykk av middelalderen blir mye bedre av at neste avsnitt handler om den første  utedoen.

Gelius-galoppen fortsetter

Som nettopp twitret er Gelius-saken en fabelaktig lakmustest av medias evne til prinsipiell tenkning.

Og twitterfolkets. Og bloggerbanden.

Så langt er det ikke mange som har bestått (selv om ikke alle rydder førstesiden som Dagbladet eller så langt slår VG's oppslag om AP's Arild Stokkan Grande som sier at «Mullah Kvarme» vil kneble Gelius).

Men det er i hvert fall ett (u)tvilsomt hederlig unntak.

Og så er Magne Lerø som vanlig rimelig klar i toppen.

Mens altså Stokkan Grande ikke går av veien for å bløffe i nevnte VG-oppslag.

- Får fram intoleranse

- Det eneste Gelius har beskrevet i denne boken er kjærligheten mellom to mennesker. Det er ikke noe nytt. Jeg mener Kvarme nå misbruker sin posisjon til å få fram sin intoleranse, sier Stokkan Grande til VG Nett.

Nei, det er ikke det eneste, Stokkan Grande. Gelius bidrar både med en annen teologi enn den Den norske kirke står for (knyttet til kjernepunkter som Lov og Evangelium) og skildret menn som tar seg til rette seksuelt, overgrep og utnyttelser av ungpiker i harem som forbilledlig.

Det vil forundre meg om Stokkan Grande går inn for å tillate slikt i arbeidet med AP's neste partiprogram, men Den norske kirke støtter altså avgjort ikke dette.

Uansett er det nok en misforståelse at det er Gelius sin seneste bok som er bakgrunnen for avskjedsaken. De som mener det synes mer ensporet på sex enn de tror kirken er.

Fristende fundamentalisme

Selv om freudianske forsnakkelser ikke lenger er like usvikelige bevis som i kriminalromaner fra 1930-tallet, er det ikke vanskelig å gjette hva som lurer i busker og bakhoder når vi ser kommentarene til at Jonas Gahr Støre står fram med en form for kristen tro.

Marie Simonsen slapp dermed en og annen katt ut av sekken i går kveld da hun twitret at

Jonas mener livet er meningsløst uten tro. Alltid beroliget av at utenrikspolitikk er i hendene på troende

En ting er at en slik uttalelse minner om stand up-geniene som sammenlignet Norge med Iran da Bondevik var statsminister, fordi "begge land var prestestyrte".

Noe annet er den grenseløse stemplingen og arrogansen som skinner gjennom. I Simonsen øyne er kristen tro per definisjon overtro (hun fulgte senere på kvelden opp med standardlåten "Religion er overtro" og "politikk noe annet").

Melodien er at all tro egentlig er uttrykk for det samme. Og irrasjonell og samfunnsødeleggende.

Nå finner vi ikke dette bare hos Dagbladets vitenskapelig forutsigbare spaltister.

VG's Eirik Mosveen er ikke snauere i dagens På den 3. side.

At det nå viser seg at Støre ber til Gud sammen med kronprinsesse Mette-Marit er neppe nok til å kalle ham for kristenfundamentalist, skjønt det er fristende.

Det hele er selvsagt ren logikk. Støre er kristen. Han tror faktisk på dette så sterkt at han - hold dere fast - til og med ber til Gud.

Selv om Støre neppe (Mosveen er kledelig forbeholden, bastante uttalelser er ham fremmed) er kristenfundamentalist, er det fristende å kalle ham det.

Hvorfor dette er så fristende, sier Mosveen ikke noe om.

Fordi det er så... frekt?

Fordi det alltid er journalistens hellige oppgave å minne utenriksministere om at de er dødelige?

Fordi Mosveen ser klare og umisforståelige likhetstrekk mellom Irans og Norges utenriksministere?

Sannheten er nok verre.

Det er fristende å kalle Støre for kristenfundamentalist fordi Mosveen ikke har snøring på begreper eller båser. Det blir ikke bedre av at han nok ikke er av de ivrigste kirkegjengere i landet.

Når en offentlig kjent og rimelig oppegående intellektuell fremstår som kristen, skjer det noe med persepsjonen til enkelte. Det bryter med vanetenkning og velvilje. Det støter mot folkeskikk og følelser.

Dermed blir den ubevisste (får vi håpe), fordummende og kortsluttende algoritmen så enkel som bare VG og Erling Fossen kan gjøre den.

En kristen = en troende = en som kan tro på hva som helst, særlig ting jeg ikke liker = en som snart kan bli fundamentalist = fristende å kalle fundamentalist.

Hvorfor i det hele tatt operere med begreper som kristen, troende eller aktiv statskirkemedlem når fundamentalist uttrykker hva dette egentlig handler om?

Det kan kort sagt knappest tenkes verre tanker enn at noe havner i hendene på en... troende.