Fortrengte faner

Da tar vi en pause fra forhistorien siden dagen i dag handler om historien.

Og siden du er på Dekodet er det altså de historiske mytene det løftes noen faner i mot. Eller mer presist er det historikeren Nils Ivar Agøy som løfter med den glemte historien om 1. mai og kirken.

Dette er forøvrig basert på en bok vi tidligere har anbefalt på det varmeste.

Nils Ivar vifter mytene midt i mot når han skriver at

1. mai ble etablert som en demonstrasjonsdag for den internasjonale arbeiderbevegelsen i 1889, og den ble feiret i Norge allerede året etter. I dag er det ikke helt uvanlig med 1. mai-gudstjenester, men slik har det ikke alltid vært. Faktisk ble det hevdet for ikke så lenge siden, fra ganske kompetent arbeiderhistoriehold, at gudstjenester var “et fremmedelement i 1. mai-tradisjonen”, og at religiøse innslag i 1. mai-programmene først var kommet etter andre verdenskrig. Og dette er utvilsomt en utbredt forestilling. Den passer godt inn i et underlig inngrodd bilde av kirken - og gjerne en konservativ eller reaksjonær kirke - som en slags permanent motpol for arbeiderbevegelsen og dens krav om sosial rettferdighet helt fram til den sosialdemokratiske velferdsstatens tid.

At noe passer godt inn i en vanlig forestilling pleier imidlertid å være det sikreste tegnet på at det er galt. Så også her.

Problemet med dette bildet, er at det er falskt. Kristendom i arbeiderbevegelsen, sosialister i kirken og gudstjenester på 1. mai var på ingen måte noe som dukket opp etter krigen. Kristensosialisme har lange og stolte tradisjoner her i landet, fra sytti år før bølgen av frigjøringsteologi og politisk radikale teologistudenter i 1960-årene. Selveste Lars Oftedal, den pietistiske stavangerredaktøren og lekmannslederen, oppfordret alt i 1894 til 1.mai-demonstrasjon og kamp for åttetimersdagen.

For oss som vokste opp i kjølvannet av antikirkelige debatter på 60- og 70-tallet, for ikke å si bastante bøker som Oppgjør med kirken (som jeg tok et oppgjør med i Da kvinnen fikk sjel - og andre historier) er det lett å kjenne seg igjen i Nils Ivars erfaringer.

 

Da jeg for noen år tilbake startet på prosjektet som har munnet ut i boka Kirken og arbeiderbevegelsen: Spenninger, skuffelser, håp. Tiden fram til 1940, var jeg temmelig sikker på at kirkens merittliste var nokså mørk. Jeg trodde at prestene på slutten av 1800-tallet for det aller meste hadde vært støttespillere for en urettferdig, kapitalistisk samfunnsordning; reaksjonære og kanskje griske “sort kjoler” på parti med en overklasse som ville holde arbeiderklassen nede, som hadde forkynt for småfolk at de ville få himmelsk salighet i bytte med ydmyk nøysomhet på jord. For det hadde jeg lært. Men så viste det seg at kildene fortalte en helt annen historie.

Som ofte viste det seg at kritikere av kirken bygget på egen tro, i strid med kilder.

Noe av diskusjonen som ofte ble misforstått, og enda oftere forvrengt, handlet om forholdet mellom barmhjertighet og rettferdighet. Skulle kirken og kristne legge vekt på det første - altså å hjelpe mennesker i nød - eller på det andre - altså å rette opp urettferdige strukturer og lover?

Selv om noen foretrakk det første er det ikke merkelig at mange sa ja takk til begge deler siden kristen tro handler om både lov og evangelium.

Den store, men nå nesten glemte, sosialreformatoren og presten Eugène Hanssen avviste blankt at man skulle måtte velge mellom rettferdighet og barmhjertighet. Rettferdighet var Guds kjærlighet uttrykt gjennom samfunnsmessige ordninger, sa han; barmhjertigheten var den samme kjærligheten rettet mot enkeltmennesker. Man trengte begge, men barmhjertigheten alene ville ikke være nok til å få gode forhold. 

Nå skulle ikke denne kristne kampholdningen vare, selv på venstresiden. At religion og kirken per definisjon eksisterte for å forsvare maktens priviliger og bekjempet arbeiderklassen er et uvanlig tydelig tilfelle av selvoppfyllende profeti.

Denne formen for kristensosialisme ble for lang tid skjøvet til side fra 1918, da antireligiøsitet fikk prege arbeiderbevegelsen og kirkefolket ikke helt uten grunn fryktet avkristning. Men den kom tilbake, ikke minst fordi mange kristne har sett sosialismen som en eksponent for kristendommens idealer om kjærlighet og rettferdighet, og ikke så få sosialister har funnet sosialismens mål og verdier uttrykt i kristen dommen. Arbeiderklassens solidaritet er intet annet enn kristendommens nestekjærlighet i sosial form, sa Hertzberg. Derfor tåler det å gjentas at når det gjelder kampen for rettferdighet, for at Guds vilje skal skje på jorden som i himmelen, har kirken en forhistorie som vi kan være mer stolte av enn mange tror og vi ofte får høre. 

For ordens skyld kan nevnes at mye av det samme også er synlig på den katolske siden på samme tid.

Noe vi sikkert kommer tlibake til og ikke bør overraske, siden også katolikker er kristne.

Skjeletter i bokskapet

En gang i Trondheim på det på så mange måter fjerne 70-tallet hendte det at enkelte av oss stoppet for å høre nytt fra bokbordet til AKP (m/l)s studentorganisasjon Rød Front.

Ikke minst var det interessant hvordan man forsvarte kommunismens fyrtårn i Europa, Albania.

Når revolusjonen hadde vært så nødvendig der, og opplagt måtte være det i andre land, var det blant annet fordi det skjedde så mye grusomt i regi av kirken.

Hovedeksemplet var orgier og overgrep mot nonner fra prester og munker. For å dekke over det hele ble utallige spedbarn drept og murt inne i kirkeveggene eller i de mange tunnelene mellom munke- og nonneklostere.

Og det mangler ikke på historier fra reformasjonstiden og senere om slike oppdagelser. Dette ser med andre ord ut til å ha vært en utbredt virksomhet over mange århundrer.

Det er bare en liten hake ved fortellingene. De lar seg ikke dokumentere. I hvert fall ikke utover fiksjon og vandrehistorier fra første halvdel av 1800-tallet.

Mye henger sammen med den britiske Catholic Relief Act fra 1829 som ga katolikker en del grunnleggende borgerretter de hadde manglet siden 1600-tallets kriger og kruttkomplotter. Lobbyvirksomheten og pamflettene knyttet til debatten om loven førte til sterke antikatolske reaksjoner i England og USA.

Det er ikke bare i dag det er fristende å fremstille sølibate som sexmonstre. Beskrivelsene av lidderlige geistlige som forgrep seg på unge og uskyldige nonner ble så omfattende og detaljerte at sjangeren ble kalt for puritansk pornografi.

Dermed var grunnlaget lagt for en av de sikreste salgsuksessene på 1830-tallet, antikatolsk klosterhorror.

Verker som Female Convents og Secrets of the Nunneries Exposed brakte temaet hemmelige tunneler og begravde spedbarn inn i populærkulturen for alltid, og bremset ikke akkurat tilløpene (og mer enn det) til opptøyer mot klostere.

Det ble ikke mindre vind i brannfaklene av en serie angivelig selvbiografiske verker.

Rebecca Reeds Six Months in a Convent fra 1835 solgte nærmere 200 000 eksemplarer og kom i stadig nye utgaver de nærmeste hundre år.

Nå gikk ikke denne boken fullt så langt i sensasjonene som enkelte andre, men til gjengjeld sparte utgivelsen fra året etter, The Awful Disclosures of Maria Monk (selve boken finner du her), ikke på effektene. Så solgte den da også i hundretusener og ble trykket opp fram til i hvert fall 1970-tallet.

Det er ikke gitt at det er tilfeldig at dette var samtidig som historiene om klostrene i kommunismens fyrtårn florerte.

Eller at den har fått en en prominent rolle i Jack Chicks konspiranoiske serier.

Richard Hofstadter mente da også i 1964 i The Paranoid Style in American Politics at dette sannsynligvis var den mest leste samtidsfortellingen i USA før Onkel Toms hytte.

At de som gikk stoffet etter i sømmene fant at de oppgitte forfatterne oftere hadde vært pasienter på lokale asyl enn i disse klostrene (navn, ansvarlige, arkitektur og rom lignet ikke mye på beskrivelsene, at hemmelige tunneler var umulige å finne kan selvsagt best forklares med at de var ... hemmelige), spilte ingen rolle for salget.

Det skadet heller ikke salget at Maria Monks fantasier ble adoptert på 1920-tallet av Ku Klux Klan i bestrebelsene på å forby noe så udemokratisk og antiamerikansk som katolske skoler.

Til gjengjeld har nok forekomsten av andre typer skjeletter skadet Rød Fronts bokbord.

Drømmen om det fullkomne samfunn

At Øystein Sørensens seneste bok har fått stor plass i mediabildet de seneste dagene, handler om langt mer enn innsalgslyst og jag etter overskrifter.

DRØMMEN OM DET FULLKOMNE SAMFUNN   Fire totalitære ideologier - En totalitær mentalitet? er ikke hvilken som helst bok om hvilket som helst tema.

Tvert i mot er det kanskje årets viktigste utgivelse.

Boken legger lite i mellom om bevegelser og besvergelser som har ødelagt livet for hundrevis av millioner, enten vi snakker overvåkning, angiveri, utrenskninger, massemord, terror, krig eller rene folkemord.

Sørensen skriver godt, tankevekkende og grundig. Han kaster et lærerikt og ikke lite skremmende lys på individer og ideologier som gjorde det tyvende århundre til et mareritt.

Som, siden de hadde funnet Oppskriften På Det Fullkomne Samfunn, mente de hadde rett til å ta i bruk alle virkemidler for å komme dit.

Og det er dessverre ingen grunn til å blåse noe faren over-signal med det første, slik dagens debatt med Jan Myrdal (som fikk Bernt Hagtvet til å trekke seg fra Bjørnson-festivalen) i NRK Søndagsavisa antyder.

Boken belyser den totalitære lengsel slik denne har kommet til uttrykk i kommunisme, fascisme, nazisme og islamisme.

Hva driver fram slike ideologier? Hvilken historisk sammenheng står de i? Hvorfor og hvordan får en Stalin, en Mussolini, en Hitler, en Khomeini og en bin Laden gjennomslag?

Hvorfor har enkelte totalitære ideologier hatt så mange akademiske støttespillere? Hvorfor blir tilhengerne så blinde og ufølsomme for galskap og grusomheter?

Det er selvsagt mange svar på dette. Verken historien eller historiske forklaringer lar seg legge inn i ligninger, men det forhindrer ikke at det er mulig å peke ut viktige faktorer.

Enten det er fordi man føler seg lettere rystet i sin kommunistiske sjel, eller det bare er travelt på jobben, smaker i hvert fall forsiden av helgens utgave av Klassekampen mer av samnorsk enn vanlig når de skal gjengi ett av Sørensens poenger.

Den totalitære utfordringen

Totalitære ideologiar gjev rom for oppleving av meining og samanheng i livet etter at kristendommen missa sin kraft over sinna, seier historieprofessor Øystein Sørensen.

I motsetning til enkelte ideologer, særlig tilknyttet det forslitte begrepet "nye ateister", ser med andre ord Sørensen opplutningen om flere av disse ideologiene et stykke på vei også som uttrykk for kristendommens svekkelse.

At man samtidig spiller på sterke behov for sammenheng og mening, fasitsvar og fiendebilder, viser at ateistisk eller nasjonalistisk orienterte bevegelser uten andre autoriteter enn Historien, Nasjonen, Evolusjonen eller Rasen, ikke bare kan fungere som religionserstatning.

De kan ha enda færre skrupler i Det godes navn.

Det hele kan rett og slett knyttes til en politisk messianisme, til troen på at vi uimotståelig går mot - og som politikere og personer dermed må strebe etter - et forhåndsbestemt, harmonisk og fullkomment samfunn.

Moderne totalitære ideer kan dermed i følge en analyse Sørensen nevner, oppfattes som en politisk religion.

Ingen områder av livet kan stå utenfor dette. Alt - også det vi tenker oss som privatsfæren - må underordnes politikken.

Nå betyr ikke valget av disse fire retningene at det har manglet utopiske kristne retninger i historien. Sørensen legger ikke mye i mellom i beskrivelsen av millenaristiske grupper som da en lokal gjeng av anabaptister innførte en totalitær stat i Münster på 1530-tallet. Men disse bevegelsene har for det meste vært små og ubetydelige sekter, ofte pasifister, og i opposisjon til Kirken og en bred kristen kultur.

Noe som ikke minst fremkommer i de ikke direkte fintfølende fordømmelsene av anabaptistene ("gjendøperne") i det lutherske bekjennelsesskriftet Augustana.

Nå er det ikke vanskelig å trekke fram viktig stoff fra boken. Vi kommer garantert tilbake til mer utover høsten. Men siden dette er Dekodet, slipper vi ikke unna et tema som jeg berørte i Svar Skyldig for et par år siden, siden det ikke er uvanlig å høre fra antiteistisk hold at Hitler egentlig var kristen.

Mens Dawkins i Gud - en vrangforestilling på under to sider avviser (eller rettere sagt viser hvor mye han har misforstått) Aquinas sine gudsbevis, bruker han mer enn dobbelt så stor plass på Hitlers forhold til kristen tro, uten å komme med en entydig konklusjon eller henvise til en eneste seriøs historiker.

Det er dermed befriende å lese en som om mulig er enda mer avvisende til dette enn meg.

Sørensen viser (side 142-147) at Hitler ikke bare bekjempet kristen tro, men at han tok vitenskapen og evolusjonslæren til inntekt for dette.

Hitler avviste ikke, eller ville i hvert fall ikke bekjempe, vage forestillinger om en guddommelig makt - selv om han nok mest så dette som et praktisk samlebegrep for alt hva folk flest ikke kunne forstå.

Men skal man først plassere Hitler inn i debatten mellom Dawkins og Davidsen minner han på dette feltet med andre ord mer om nye ateister enn kristne.

"Kristendommens dogmer vil bli slått i stykker av vitenskapen," erklærte han, og hørtes ut som en hvilken som helst rasjonalist eller opplysningsfilosof. Også i andre sammenhenger kunne han høres ut som et vanlig medlem av Human-Etisk Forbund: "Kirken befinner seg i en evig konflikt med den frie forskningen. [...] I dag må skolebarn i religionstimen klokken 10 lære seg Bibelens skapelsesberetning, mens de i naturfagtimen klokken 11 lærer om utviklingsteorien. Og de to står i absolutt motstrid til hverandre."

Nå er det ikke uvanlig at makthavere appellerer til alment akseptert autoriteter, til hva brede lag oppfatter som godt og fornuftig, enten disse er moralske eller vitenskapelige. I moderne tid er det dermed ikke mangel på bevegelser som har trykket Vitenskapen, De ti bud eller Menneskerettighetserklæringen til sitt bryst.

Hitlers retorikk understreker behovet for - og hvor lett det er - å stemple ideologiske motstandere som helt grunnleggende uvitenskapelige, irrasjonelle og onde.

Når vi ser hvilken ammunisjon nye ateister bruker - og atskillig andre, skal jeg dømme etter deltagelse i debattfora de seneste tiår - mot sine motstandere, står de altså i en tradisjon det er grunn til å reflektere over.

Så får vi bare håpe at de ikke også mener å ha oppskriften på det fullkomne samfunn.

Manisk manifest

Trond Ali Lindstad, tidligere AKP, nå muslim, har som kjent holdt en manifesttale.

Noe er bra

5. Den norske staten er en velferdsstat. Den forsøker å gi sosial og økonomisk trygghet til innbyggerne. Det er en god ting, og ingen må misbruke det.

På andre områder svinges AKP'isken.

8. USA er en hegemonisk makt med militærbaser over hele verden. De har en krigsflåte med atomvåpen, i Persiabukta. Og baser andre steder i regionen. Men all makt går én vei: Det fins ingen islamsk flåte i Mexicogulfen, og ingen islamsk base i Midtvesten. Og heller ikke en islamsk plan for å drive ut folk fra Midtvesten, slik det fins planer om å fordrive folk fra Palestina. Den amerikanske dominansen må møte motstand.

Noe kan åpne for ganske urimelig misnøye og misbruk (enten forstår ikke Lindstad at vi lever i en terroristtid, eller så bryr han seg ikke, eller så liker han det), selv om det i og for seg er et poeng å understreke at staten ikke kan være absolutt i alle situasjoner (ref. Når kusken er gal).

6. Muslimer kan komme i opposisjon til staten. Det er ikke urimelig. Staten med sin sekulære ideologi, øver press på muslimene. Den vil at muslimene skal la seg farge av den. Den slår fast egen overhøyhet, i verdier og tanker. Og forventer føyelighet av muslimene.

Annet synliggjør en heller skremmende holdning.

13. Muslimer tror ikke på det liberale demokratiet, styreformen her hos oss. Den har sekularisme som grunnmur. Den skaper sin egen elite, som påvirker opinionen, politisk og verdimessig, i sekulær retning. Den fremmer ikke en bærende moral. Men den krever hegemoni og dominans i politiske og verdimessige spørsmål. Det utfordrer ikke bare muslimene.

Heldigvis finnes også et punkt 3.

Gud er den høyeste autoritet. Han er faktisk den eneste autoritet. Ingen muslim bøyer seg for andre enn Ham.

Vi får bare håpe at norske muslimer tar innover seg at Trond Ali Lindstad ikke er en autoritet som man skal bøye seg for.

Førrevolusjonerende tanker

Diskusjonen om sammenhengen mellom ideologier og samfunnsutvikling er verken ny eller spesielt avsluttet.

Dermed kan vi møte på den ene siden de som hevder at kommunismen er en ateistisk bevegelse slik at alt hva den har medført av bekjempelse av religion, rasjonalitet og menneskeverd, er en logisk og tildels nødvendig konsekvens av et ateistisk perspektiv. Og på den andre siden de (sikkert også som reaksjon på den første) som mener at kommunismen egentlig er et ektefødt barn av kristen tro. Stalin gikk til og med på en kristen skole i sin ungdom.

Uten at jeg derved vil si noe patroniserende eller i hvertfall uforpliktende om at sannheten ligger midt i mellom (selv om det er mer fristende enn å si at begge deler er hundre prosent feil), kan jeg henvise til en av de bloggene som faktisk forsøker å skrive litt langt og grundig om slike ting.

Nå sist om Ateisme, materialisme og førrevolusjonær russisk radikalisme.

Beastrabban er forøvrig akkurat hva vi trenger i vår stundeløse, overfladiske og postmoderne (eller senmoderne, eller hva som er seneste eller mest moderne betegnelse) tid. En ikke lite belest, polemisk og utførlig blogg fra et rimelig klassisk kristent ståsted, skrevet av en lettere ivrig engelsk student i 20-årene (vil jeg tro).

Så hvis du er ute etter noen som ikke direkte bedriver nøytrale, uforpliktende eller politisk korrekte (dette stadig mer politisk korrekte ordet) analyser, er dette stedet for deg.

Ellers er du advart.