En motsatt jul

Konkurransen om årets mest originale julepreken hardner til med undertegnedes bidrag i gårsdagens Dagen, under tittelen

 En motsatt jul.

Noen ateister oppfatter det som treffende kirkekritikk å si at Hitler var kristen. Altså nesten like historieløst som å kalle han for ateist. Kanskje er den enkleste måten å avvise påstandene å se på nazistenes jul.

Selv om man feirer med kaker og juletre og synger om frelseren, er det ikke sikkert vi har å gjøre med en helt tradisjonell jul. Særlig ikke hvis kakene er formet som hakekors eller julekulene har barter. Og frelseren ikke er fra Betlehem, men Østerrike.

Nazistene tok det ikke så nøye med ekte historieforskning. Dermed oppdaget de ikke at kristne tradisjoner for å feire 25. desember var eldre enn hedenske, både i Romerriket og Norden. For julen var ikke kristen, den var hedensk. Og hedenskapets høvdinger var den ariske rase. Idealet var blåøyde germanere som feiret tradisjoner fra eget land. Det hadde tatt seg ut om noe av dette hadde med Jødeland å gjøre.

For den kristne julefeiringen representerte alt Føreren avskydde. Ikke var den nasjonal, ikke feiret den raser, ikke sanger man om Forsynets forkjærlighet for Tyskland. Samtidig var julen så populær at den var umulig å stanse.

Som Hannes Kremer sa det i 1937 var «Julen en tradisjonell høytid om en teoretisk fred for alle mennesker. Det er ingen nasjonal eller sosial grunn til å tro på dette. Vi kan likevel fremstille den som en feiring av en hjemlig og nasjonal fred for familien, noe som uten tvil er avgjørende for det nasjonalsosialistiske folkefellesskap av tyskere». Froedrich Rehm var ikke snauere. «Vi kan ikke godta at et tysk juletre har noe å gjøre med en krybbe i Betlehem. Det er utenkelig at julens sjelfulle innhold kommer fra en orientalsk religion».

Her var det mye å rydde opp i. Julestjernen med seks spisser var Davidsstjernen. Endret man til fem spisser, fikk man kommunistenes symbol. Julestjernen var kort sagt en hån mot Hitler. Løsningen var ikke noe angivelig nøytralt som å feire med god mat at det gikk mot lysere tider og pynte huset med lys og grønt. I stedet hengte man opp hakekors, solhjul og seiersruner.

Begreper som Julfest og Rauhnacht pekte på den rå og mørke natten som ble beseiret av solen. Eller mer presist av Partiet og Føreren. Siden de kjente sangene hadde misforstått dette, måtte de skrives om. Et barn var ikke født i Betlehem, et lys var komme til Tyskland. I stedet for juletrefester med krybber og gudstjenester, feiret Hitlerjugend og soldater vintersolverv med troskapseder til Hitler foran store bål.

At julenissen hadde noe å gjøre med Sankt Nikolaus var bløff. Den egentlige julenissen var den sølvgrå Odin som for over himmelen på sin hvite hest for å forkynne at solen skulle snu.

Julehefter brakte fortellinger og sanger, brev og bilder av offerviljen til soldater og familier. Julekort fortalte at «Vår fører er vår frelser». Heftene siterte den nye frelseren med at “Hele naturen er en gigantisk kamp mellom styrke og svakhet, de sterkes evige seier over de svake”.

Hadde Hitler vært kristen ville han feiret en motsatt jul. En maktkritisk der ikke føreren er i fokus, men et barn i en krybbe. Der tre vise menn er jevnbyrdige med gjetere. Der vi ikke gleder oss over herskere som får sin vilje, men over at Josef og Maria unnslapp tyrannen. I stedet for å feire de sterkes evige seier over de svake, feirer vi at den evige Guds kraft fullendes i svakhet.

Nektet paven å ta avstand fra nazismen?

Nyeste artikkel i St. Olav Kirkeblad er om Paven og Hitler, eller Kirken mot nazistene.

Det hele innledes med en ikke ukjent vinkling.

Nektet paven å ta avstand fra nazismen?

For et par tiår siden gikk Jens Bjørneboes Bestialitetens historie som en farsott blant samfunnsengasjert ungdom. Få bøker har formet en generasjons holdninger mer.  Få bøker har stilt Kirken i et dårligere lys.

Vi ser det samme i hans forord til Deschners Med Gud og fascistene. Bjørneboe hevder at kirkehistorien i likhet med kolonihistorien er en bevisst forfalskning uten sidestykke. «Sannheten om Kirkens og kolonialismens historie avgir et så forferdelig billede av vår kultur og av den hvite mann, at næsten ingen er istand til å holde det ut». Den kjente antiteisten Richard Dawkins står i samme tradisjon når han hevder at «pave Pius 12. hele tiden nektet å ta avstand fra nazismen – noe som har stilt den moderne kirken i forlegenhet”.

Men her er det ikke godt å vite hvem som stiller seg mest i forlegenhet. For «faktaene» Bjørneboe presenterer er i stor grad forfalskninger - selv om det er uklart om de er uten sidestykke.

Resten finnes her (scroll ned til side 17, eller søk på Davidsen).

Historie for altier

Da er det tid for ny Kjettersk Kjeller, onsdag 5. mars 2014 om

Fra Atlantis til Aldebaran:
Med UFOer gjennom verdenshistorien

Vi sakser fra forhåndsomtalen:

Fikk egypterne hjelp av marsboere til å bygge pyramidene? Eller kom UFOene fra Atlantis? Reiste nazistene til stjernen Aldebaran?

Enten du stikker innom bokhandelen, slår på History Channel eller tar en tur på Litteraturhuset kommer du fort over snodige spørsmål om historien vår.

Så avgjort.

Etter foredraget er det NM i tvilsom historie. Et panel som kjenner alle hemmeligheter i fortid og fremtid vil avgjøre hvem som treffer best i nåtid.

Med et så bra tema får man holde ut at forhåndsomtalen smisker seg frem til at 

Bjørn Are Davidsen er Norges fremste kjenner av denne genren av bøker og dokumentarfilmer. Davidsen har selv skrevet bøker som Da Vinci dekodet, og er kjent som en usedvanlig underholdende foredragsholder. Denne kvelden skal han både gi oss en innføring i hvordan genren har utviklet seg og kanskje gi oss en liten faktasjekk av noen av de friskeste påstandene.

Romfarerne samles onsdag 5. mars på den kamuflerte UFOen Katedralen i Parkveien 13. Dørene åpner kl. 19, og du må være 18 jordår og ha 70 norske kroner for å komme inn.

Noen smuler småsmak Atlantis og pyramider kan ellers konsumeres  her og her.

Prester og propaganda

Slik jeg var inne på i forbindelse med et debattinnlegg av Vårt Lands sjefsredaktør i 2010 og et oppslag i Fri Tanke, er moralpanikk ikke noe nytt.

Dermed kan vi lese at 

There are cases of sexual abuse that come to light every day against a large number of the Catholic clergy. Unfortunately it’s not a matter of individual cases, but a collective moral crisis that perhaps the cultural history of humanity has never before known with such a frightening and disconcerting dimension. Numerous priests and religious have confessed. There’s no doubt that the thousands of cases which have come to the attention of the justice system represent only a small fraction of the true total, given that many molesters have been covered and hidden by the hierarchy.

Nei, dette er ikke avisartikkel eller domsfellelse fra 2013 eller 2003 eller 1993. Dette er fra 1937 og mannen bak ordene er ikke helt ukjente Joseph Goebbels.
 
En av dem som kommenterer dette er Gordon MacRae på These Stone Walls. 

Nå er det selvsagt ikke gitt at den beste kilden til historisk informasjon er en katolsk pater som snart har sittet 20 år i fengsel for seksuelle overgrep. Likevel mistenker flere enn sårede katolikker at det er noe underlig ved anklagen og dommen.

Wall Street Journal hadde tidligere i år en lengre analyse der de påpekte en rekke tvilsomme forhold ved rettsaken som altså foregikk omtrent samtidig med Bjugn-saken i Norge.

Ikke minst er det et poeng at slike tilfeller i USA kan føre til heller store erstatningsbeløp, uten at det i seg selv gir grunn til å si at alle eller mange av de dømte egentlig er uskyldige.

Men dette handler ikke om dagens saker, ihvertfall ikke direkte. Det handler om fortidens - og om pave Pius XII's kamp mot nazismen. 

On March 10, 1937, with the encyclical Mit brennender Sorge, Pope Pius XI (1857-1939) condemned the Nazi ideology. At the end of the same month, the Nazi Ministry of Propaganda headed by Goebbels launched a campaign against the sexual abuses of priests. The design and administration of this campaign are known to historians thanks to documents which tell a story worthy of the best spy novels.

Goebbels dilemma var tydelig. Den katolske kirken var ikke bare en sterk moralsk autoritet, den hadde bred støtte hos mange tyskere. Nazistene kunne selvsagt overkjøre kirken med våpen, arrestere prestene og jevne kirkebygg med jorden, på linje med Stalin-Sovjet eller Ceaușescus Romania.

Eller de kunne ta en Maria Monk.

Enten det var suget fra eget bryst eller skyldtes sansen for 1800-tallstradisjonen med antikatolsk klosterhorror, valgte Goebbels å legitimere angrepet på Kirken moralsk. Siden det hadde vært domsfellelser for presters overgrep mot mindreårige noen måneder før, arresterte Goebbel like godt 325 katolske prester, anklaget for det samme.

Motiver var klart. Ved å underminere Kirkens moralske autoritet, kunne man svekke dens politiske gjennomslagskraft.

At Kirken, som så ofte bl.a. ved von Galen allerede hadde tatt grundig avstand fra slike overgrep og at det var langt flere i regi av Hitler-Jugend, så Goebbels ingen grunn til å ta hensyn til.

It was the anti-Nazi encyclical of Pius XI that led to the great campaign of 1937. Mariaux proved it publishing highly detailed instructions sent by Goebbels to the Gestapo, the political police of the Third Reich, and above all to journalists, just a few days after the publication of Mit brennender Sorge, inviting them to “reopen” the cases from 1936 and also older cases, constantly recalling them to public opinion. Goebbels also ordered the Gestapo to find witnesses willing to accuse a certain number of priests, threatening them with immediate arrest if they didn’t collaborate, even if they were children.

The proverbial phrase “there’s a judge in Berlin,” which in German tradition indicates trust in the independence of the court system from the political power of the moment, applied – within certain limits – even in the Third Reich. Of the 325 priests and religious arrested after the encyclical, only 21 were condemned, and it’s all but certain that among them some were falsely accused. Virtually all of them ended up in extermination camps, where many died.

Heldigvis ble saken gjennomskuet, mye takket være et febrilsk arbeid bak kulissene ved Wilhelm Canaris (1887-1945). Den ikke overdrevent nazivennlige sjefen for Wehrmachts kontraspionasje fikk stadig større kvaler overfor bandittifiseringen og brutaliseringen av Tyskland.

Hans mot viste seg ikke mindre ved at han varslet at Danmark og Norge skulle overfalles 9. april, selv om ingen av regjeringene trodde på opplysningene.

Spillet han drev, inkludert involveringen i flere forsøk på å avsette eller ta livet av Hitler, endte som det måtte.

Canaris ble hengt på en såpass symbolsk dato som 9. april 1945.

Thanks to the courage of Canaris and his friends, and to the persistence of the Jesuit detective Mariaux, the truth was already out during the war. The perfidy of the campaign of Goebbels aroused more indignation than the eventual guilt of some religious. The father of all moral panics in the area of pedophile priests blew up in the hands of the Nazi propagandists who had tried to organize it.

Nå frikjenner ikke feilaktige anklager i fortiden noen grupper for anklager i dag. Men dette antyder at det kan være grunn til å se nærmere på mekanismene bak også nyere tideres moralpanikker. Det er mulig å stille mer kritiske spørsmål ved grunnlaget for enkelte av anklagene enn det som har vært vanlig.

Og ikke annet så for dimensjonen dette har fått i media, sammenlignet med saker innen alt fra speiderbevegelser til psykologien, fra basketball til BBC.

I det minste risikerer man mindre enn Canaris.

Nazikrim

Bak denne tabloide overskriften lurer et dårlig skjult forsøk på å markedsføre Philip Kerrs etterhvert lange serie om Bertie Günther, hardkokt detektiv i Berlin og stadig større omegn på 1930-tallet og utover.

Og stadig like antinazi, selv om han hyres inn av partitoppene for å løse forbrytelser alle steder fra Unter den Linden via Praha til Katyn.

Nå har vi vært inne på serien noen ganger tidligere, men siden jeg befinner meg i omtalte by denne uka, er det ikke helt off topic å tipse om et intervju med forfatteren.

Med andre ord strengst verboten å gjøre annet enn å legge fra deg sneipen og whiskyglasset noen minutter for å lese om Philip Kerrs Berlin.

Smalere bokanmeldelse

Det er ikke til å komme fra at det blir noe mindre blogging de nærmeste dagene siden hendene stort sett vil være opptatt av bæreposer og bestikk under en lengre helgetur for å inspisere juletreet på Trafalgar Square.

Blant det som vil bli lest er seneste bok i serien om Bernie Günther, den tyske politimannen og privatdetektiven (og en del annet), før, under og etter tusenårs tolvårsriket, mer hardkokt og med kvikkere replikker enn selv læremestre som Raymond Chandler.

Bernie har i løpet av så langt åtte bøker beveget seg ganske viden omkring, stort sett som dyd av nødvendighet, siden det å være presset tilbake i politikorpset og etterhvert inn i SS av en viss Heydrich, ikke er enkelt å leve med, verken personlig eller rettslig.

At han har en sterk tendens til å støte på noen av de mer ... interessante figurer (Göring, Himmler, Mielke, Peron...) i omløp, gjør pussig nok ikke bøkene mindre troverdige.

Politisjef med tydelig lederstil.

Noe henger nok også sammen med at det ikke er enkelt å tenke seg mer dramatiske intriger, i hvert fall så lenge vi snakker jordisk krim.

Oppmerksomheten er uansett ikke rettet mot hvor troverdige alle disse møtene er, siden leseren har mer enn nok med å veksle i tide mellom grøss og glis. Når man da ikke griper seg i å sjekke google maps etter gater og steder i Berlin og etterhvert et noe mer globalt omland.

Det er i det hele tatt ikke få barer, hoteller, politistasjoner, fengsler og fangeleire som er blitt identifisert og lagt i arkivet.

Aldri godt å vite når man får bruk for kunnskapen.

Berlin Noir-tur i påsken

Siden aviser, kiosker og bokhandeler for tiden ikke mangler bevis for at påsken er blitt den store krimhøytiden, melder vi oss på med noen anbefalinger som hver på sin måte er noe ... annerledes.

I dag kan vi trekke fram Philip Kerrs eminente serie i beste Raymond Chandler-stil om den tyske privatdetektiven Bernie Günther som manøvrerer seg mer eller mindre behendig - i hver fall med snakketøyet - i Berlin og andre tyske byer fra 1930-tallet og utover.

Vi befinner oss med andre ord i et miljø der det ikke er vanskelig å veksle mellom det groteske og det grøssende, men Kerr fortjener ros for også å mestre det kostelige og kyniske, samt den ikke helt store og solide tyske

 tradisjonen understatement.

Det byr i det hele tatt på anledninger til mangt når Göring i en av bøkene tilkaller Günther og fremstår med en nærmest groupie-fascinasjon for privatdetektiver.

Kerr får vist atskillig mer av mennesker og miljøer før, under og rett etter krigen enn mang en historiebok. Nettopp kontrasten mellom tilsynelatende triviell krim og det historiske dramaet (Kerr lykkes stort sett med å lure større historiske personligheter inn i handlingen uten at påtageligheten tar overhånd) gjør at bøkene kan mane til noen grader ettertanke i påsken.

Uten at det er grunn til å late som om dette er forkledde andakter.

Kerr skrev de tre første bøkene i serien for noen år siden (disse er gått inn i krimhistorien som Berlin Noir) før han tok seg en kriminell lang pause med andre heldigvis stort sett lesverdige bøker.

Men nå er Günther tilbake i fire bind til. Og neste kommer til høsten.

Matematisk anlagte aner dermed at det så langt er syv bøker i serien - March Violets, The Pale Criminal, A German Requiem, The One For The Other, A Quiet Flame, If The Dead Rise Not og for noen uker siden Field Grey.

Med andre ord bare å løsne sikringen på lommeboken.

Galileo-galoppen i gang

Det er tradisjon for at forfattere forkler samfunnskritikk i historiske dramaer, ikke minst når alternativet er sensur, fengsel eller dødsleir.

Eller rett og slett ønsket om å male totalitære tendenser i så sterke og klare farger som mulig, med minneverdige mustasjer og sorte hatter.

Berthold Brechts teaterstykke Galileos liv ble opprinnelig skrevet i 1938 og modifisert et par ganger i tiåret etter. I sin eksiltilværelse (han forlot Tyskland i 1933) skrev Brecht som dissident det som gjerne kalles Exilliteratur, ganske så direkte oppgjør med fascismen og  nazistyret.

I en slik sammenheng er det ikke så nøye om det historiske er veldig presist. Målet er å levere en kritikk av nåtiden, ikke en avhandling om fortiden.

Effekter og replikker, persongalleri og pensel styres av hensikten, ikke av kildene.

Dermed er det flott å se at noe av dette fremkommer i KulturSpeilets presentasjon av stykket som går på Nationaltheatret i disse dager, med Stein Winge som regissør.

Brechts drama om Galileos liv (1564 - 1642) regnes som et hovedverk i hans rike produksjon. Han skrev det dels før, dels under og dels etter den andre verdenskrig og i formen er det et ide-drama. Essensen er vitenskap mot tro, når autoritetene mener noe annet enn hva forskning og vitenskapelig oppdagelse har kommet fram til.

Bortsett fra den lille detaljen at det var autoritetene som her holdt seg til rådende vitenskap, er ikke dette helt på jordet.

Men så begynner galoppen. Galilei er et ikon som tydeligvis får det til å svarte for øynene for det historiske gangsynet. I stedet for å gå inn på den historiske sammenhengen i Brechts oppgjør med nazismen, bruker Winge stykket til et ahistorisk oppgjør med Kirken.

Skal vi tro KulturSpeilet skuer ikke Winge bak forkledningen, men tar den for god fisk.

For den katolske kirken den gangen var Galileos påpekning av himmel-legemenes eksistens og at sola står stille mens jorda kretser rundt et angrep på selve troen: Hvor var himmelen? Hvor var Gud? Var det slik at vitenskapsmannen fornektet Guds eksistens gjennom sine oppdagelser? Kopernicus ble truet med å bli brent på bålet etter å ha påpekt det samme noen år tidligere (det helio-sentriske solsystem). Og Galileo måtte tåle fengsel og husarrest under pavelig daglig inspeksjon siste halvdel av sitt liv for dette og han ble torturert og tvunget til å trekke tilbake sine teorier. Men han ga seg likevel aldri!

Det er forøvrig imponerende å se et avsnitt med feil i omtrent hver eneste setning.

Nationaltheatret er ikke akkurat... bedre i sin egen omtale.

I en tid da de lærde forkynte at jorda var universets sentrum, la Galileo Galilei (1564–1642) fram forbløffende bevis for et heliosentrisk verdensbilde. Den geniale vitenskapsmannen ble hyllet som en helt av mange, men i den katolske kirkens øyne var han en kjetter.

Hva gjør Galilei når kirken truer med å sette makt bak truslene? Skal han svikte alt han tror på, eller holde på sitt uansett hvor høy prisen blir? Noen år tidligere hadde Giordano Bruno nektet å trekke tilbake liknende uttalelser. Han endte sitt liv i flammene.

At flere av Galileis "forbløffende" bevis var feil og at Bruno ikke ble brent for noen naturvitenskap (blant annet fordi han ikke bedrev naturvitenskap), synes ikke å ha kommet regissøren for øret.

Eller at "de lærde" ikke "forkynte", men argumenterte og hadde vel så gode vitenskapelige argumenter som Galilei. De var til og med villige til å bøye seg hvis det kunne demonstreres at han hadde rett.

Like fullt var det enkelte grupper høyt oppe i Kirkens rekker som støttet ham lenge, helt til geniets noe arrogante personlighet ble for provoserende. Dråpen som fikk begeret til å flyte over kan ha vært at noen av pavens astronomiske synspunkter ble lagt i munnen på en enfoldig skikkelse (Simplicio ) i Galileis Dialog over de to store verdenssystemer.

Winge går i følge KulturSpeilet til og med så langt som å hevde at Kirken først i 2008 innrømmet at Galilei hadde rett.

Denne oppsetningen tar problemstillingen fram til vår tid og 2008 der Finn Schau leser opp en beklagelse fra paven og den katolske kirke om at de nok tok 'litt feil' i sin fordømmelse av Galileo for fire hundre år siden, og at de hermed opphevde sin fordømmelse av Galileos lære, men så veldig mye feil, tok de likevel ikke, mente de selv.

Nå har heldigvis Winge i noen grad fått med seg at Brecht snakket om samtiden. Men i stedet for å benytte sjansen til oppgjør med totalitære trekk i dag, la oss f.eks. si i forhold til antisemittiske ledere i Iran som jobber for å få atomvåpen, dissidentfengsling i Kina eller dødsleire i Nord-Korea, ser han primært truslene fra... overtro i kongefamilien, Treholt-saken og kreasjonismen i konservative kretser. 

Winge fremviser i følge KulturSpeilet ikke akkurat samme mot og moralske perspektiver som Brecht.

Her står vi ved kjernen for selv om det har skjedd mye på 400 år, martres vi ennå av overtroen og maktens vilje til alltid å ha rett. Har vi ikke fornemme øvrighetspersoner som gjør til levevei av at det går an å snakke med engler, fornekter ikke ledende norske politikere miljøforurensingen fordi det er ubehagelig og har vi ikke en betent Treholt-sak i vår midte hvor tankegangen kan ha vært at når han først var forræder gjelder det å fabrikere bevis for at han virkelig var det? Eller ta det høyre-republikanske USA hvor man i visse kretser forbyr skolene å undervise i Darwins lære om at vi stammer fra apene?

Tunnelsynet ved oppsetningen understrekes av fiendebildene.

Men alle de lange disputtene med pavens kardinaler må vi være ærlige nok til å si at føltes noe overflødig. Og selv om Sverre Anker Ousdal gjorde en flott figur som storinkvisitor med krykker, særlig når han sendte uhyggens grøss nedover oss med å ta i bruk sin Flekkefjord-dialekt, som blir svært nærværene norsk svarte-syn tenking, vil vi likevel si at denne rollen kunne oppleves som kanskje noe overflødig.

Mens uhyggen på Brechts tid handlet om paralleller til naziregimet, synes Stein Winge å legge opp til at noe av det som bringer mest av uhyggens grøss i dag er mørkemenn fra Flekkefjord.

I møte med slike regissører går det fort kaldt nedover ryggen.

Drømmen om det fullkomne samfunn

At Øystein Sørensens seneste bok har fått stor plass i mediabildet de seneste dagene, handler om langt mer enn innsalgslyst og jag etter overskrifter.

DRØMMEN OM DET FULLKOMNE SAMFUNN   Fire totalitære ideologier - En totalitær mentalitet? er ikke hvilken som helst bok om hvilket som helst tema.

Tvert i mot er det kanskje årets viktigste utgivelse.

Boken legger lite i mellom om bevegelser og besvergelser som har ødelagt livet for hundrevis av millioner, enten vi snakker overvåkning, angiveri, utrenskninger, massemord, terror, krig eller rene folkemord.

Sørensen skriver godt, tankevekkende og grundig. Han kaster et lærerikt og ikke lite skremmende lys på individer og ideologier som gjorde det tyvende århundre til et mareritt.

Som, siden de hadde funnet Oppskriften På Det Fullkomne Samfunn, mente de hadde rett til å ta i bruk alle virkemidler for å komme dit.

Og det er dessverre ingen grunn til å blåse noe faren over-signal med det første, slik dagens debatt med Jan Myrdal (som fikk Bernt Hagtvet til å trekke seg fra Bjørnson-festivalen) i NRK Søndagsavisa antyder.

Boken belyser den totalitære lengsel slik denne har kommet til uttrykk i kommunisme, fascisme, nazisme og islamisme.

Hva driver fram slike ideologier? Hvilken historisk sammenheng står de i? Hvorfor og hvordan får en Stalin, en Mussolini, en Hitler, en Khomeini og en bin Laden gjennomslag?

Hvorfor har enkelte totalitære ideologier hatt så mange akademiske støttespillere? Hvorfor blir tilhengerne så blinde og ufølsomme for galskap og grusomheter?

Det er selvsagt mange svar på dette. Verken historien eller historiske forklaringer lar seg legge inn i ligninger, men det forhindrer ikke at det er mulig å peke ut viktige faktorer.

Enten det er fordi man føler seg lettere rystet i sin kommunistiske sjel, eller det bare er travelt på jobben, smaker i hvert fall forsiden av helgens utgave av Klassekampen mer av samnorsk enn vanlig når de skal gjengi ett av Sørensens poenger.

Den totalitære utfordringen

Totalitære ideologiar gjev rom for oppleving av meining og samanheng i livet etter at kristendommen missa sin kraft over sinna, seier historieprofessor Øystein Sørensen.

I motsetning til enkelte ideologer, særlig tilknyttet det forslitte begrepet "nye ateister", ser med andre ord Sørensen opplutningen om flere av disse ideologiene et stykke på vei også som uttrykk for kristendommens svekkelse.

At man samtidig spiller på sterke behov for sammenheng og mening, fasitsvar og fiendebilder, viser at ateistisk eller nasjonalistisk orienterte bevegelser uten andre autoriteter enn Historien, Nasjonen, Evolusjonen eller Rasen, ikke bare kan fungere som religionserstatning.

De kan ha enda færre skrupler i Det godes navn.

Det hele kan rett og slett knyttes til en politisk messianisme, til troen på at vi uimotståelig går mot - og som politikere og personer dermed må strebe etter - et forhåndsbestemt, harmonisk og fullkomment samfunn.

Moderne totalitære ideer kan dermed i følge en analyse Sørensen nevner, oppfattes som en politisk religion.

Ingen områder av livet kan stå utenfor dette. Alt - også det vi tenker oss som privatsfæren - må underordnes politikken.

Nå betyr ikke valget av disse fire retningene at det har manglet utopiske kristne retninger i historien. Sørensen legger ikke mye i mellom i beskrivelsen av millenaristiske grupper som da en lokal gjeng av anabaptister innførte en totalitær stat i Münster på 1530-tallet. Men disse bevegelsene har for det meste vært små og ubetydelige sekter, ofte pasifister, og i opposisjon til Kirken og en bred kristen kultur.

Noe som ikke minst fremkommer i de ikke direkte fintfølende fordømmelsene av anabaptistene ("gjendøperne") i det lutherske bekjennelsesskriftet Augustana.

Nå er det ikke vanskelig å trekke fram viktig stoff fra boken. Vi kommer garantert tilbake til mer utover høsten. Men siden dette er Dekodet, slipper vi ikke unna et tema som jeg berørte i Svar Skyldig for et par år siden, siden det ikke er uvanlig å høre fra antiteistisk hold at Hitler egentlig var kristen.

Mens Dawkins i Gud - en vrangforestilling på under to sider avviser (eller rettere sagt viser hvor mye han har misforstått) Aquinas sine gudsbevis, bruker han mer enn dobbelt så stor plass på Hitlers forhold til kristen tro, uten å komme med en entydig konklusjon eller henvise til en eneste seriøs historiker.

Det er dermed befriende å lese en som om mulig er enda mer avvisende til dette enn meg.

Sørensen viser (side 142-147) at Hitler ikke bare bekjempet kristen tro, men at han tok vitenskapen og evolusjonslæren til inntekt for dette.

Hitler avviste ikke, eller ville i hvert fall ikke bekjempe, vage forestillinger om en guddommelig makt - selv om han nok mest så dette som et praktisk samlebegrep for alt hva folk flest ikke kunne forstå.

Men skal man først plassere Hitler inn i debatten mellom Dawkins og Davidsen minner han på dette feltet med andre ord mer om nye ateister enn kristne.

"Kristendommens dogmer vil bli slått i stykker av vitenskapen," erklærte han, og hørtes ut som en hvilken som helst rasjonalist eller opplysningsfilosof. Også i andre sammenhenger kunne han høres ut som et vanlig medlem av Human-Etisk Forbund: "Kirken befinner seg i en evig konflikt med den frie forskningen. [...] I dag må skolebarn i religionstimen klokken 10 lære seg Bibelens skapelsesberetning, mens de i naturfagtimen klokken 11 lærer om utviklingsteorien. Og de to står i absolutt motstrid til hverandre."

Nå er det ikke uvanlig at makthavere appellerer til alment akseptert autoriteter, til hva brede lag oppfatter som godt og fornuftig, enten disse er moralske eller vitenskapelige. I moderne tid er det dermed ikke mangel på bevegelser som har trykket Vitenskapen, De ti bud eller Menneskerettighetserklæringen til sitt bryst.

Hitlers retorikk understreker behovet for - og hvor lett det er - å stemple ideologiske motstandere som helt grunnleggende uvitenskapelige, irrasjonelle og onde.

Når vi ser hvilken ammunisjon nye ateister bruker - og atskillig andre, skal jeg dømme etter deltagelse i debattfora de seneste tiår - mot sine motstandere, står de altså i en tradisjon det er grunn til å reflektere over.

Så får vi bare håpe at de ikke også mener å ha oppskriften på det fullkomne samfunn.

Livsfarlig å gi nyhedenske makt

Torsdag 11. september braker det igjen løs, denne gang med nyhedenskap i Kjettersk kjeller.

Det er Terje Emberland, tidligere redaktør i Humanist, og nå forsker på Holocaust-senteret, som med nennsom tunge og glimtende øyne skal innvie oss i mysteriet Ragnarok: Nyhedensk nazisme i Norge 1933-45.

Som vanlig sier de det best selv der i gården (eller rettere sagt dypt der nede i kjelleren, når de ikke er på dette unevnelige Huset).

Norge har aldri manglet merkelige, sekteriske grupper, men denne kvelden skal vi ta for oss en av de merkeligste. På 30- og 40-tallet vokste det her til lands fram et miljø av radikale nasjonalsosialister. Deres visjon var en politisk samling av alle folk av nordisk-germansk rase, hvor samfunnet skulle organiseres sosialistisk, kulturen renses for ”artsfremmed” tankegods og kristendommen erstattes med et modernisert hedenskap.

Disse politiske og religiøse svermerne, som fra 1935 samlet seg omkring tidsskriftet Ragnarok, omfattet den homofile forfatteren og eventyreren Per Imerslund og den berømte komponisten Geirr Tveit. Blant miljøets vidløftige planer kan nevnes å gjøre Norge til førerstaten i en germansk sammenslutning, skape hele Nesodden om til et norrønt ting og å kidnappe og likvidere Vidkun Quisling.

Terje Emberland er forfatter av Religion og rase og medforfatter av Det ariske idol, som begge tar for seg dette merkelige fenomenet. Til daglig er han forsker ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. Emberland er en av de foredragsholderne som virkelig har vært med på å forme Kjettersk Kjeller, og vi er veldig glade for å få ham tilbake.

Det hele finner sted i nye lokaler - M3 i Maridalsveien.

Etter mange års erfaringer med overfylte krypter, er det altså dobbelt grunn til å komme. Ikke minst fordi du denne ganger slipper å slepe med deg stol og surstoffmaske.

Det er heller ikke behov for å ta med kopp og sangbok.

Darwin expelled?

Siden vi nevnte filmen Expelled for noen dager siden, kan det være en idé å trekke fram en noe mindre simplistisk fremstilling av forholdet mellom darwinisme og nazisme.

Ikke minst synes det som om den lutherske teologen Johann Gottfried Herder (1744-1803, en inspirasjonskilde for både nasjonalisme og pluralisme, samt hele Sturm und Drang-bevegelsen, for ikke å si Grundtvigs syn på kultur, myter og eventyr) var blant elementene som i forvridd fasong via ymse ideologiske (og ikke minst sjåvinistiske) filtere lå til grunn for nazismens ikke overvettes imponerende intellektuelle ferniss.

Det betyr ikke at evolusjonslæren (eller mer presist sosialdarwinismen) er frikjent. Det betyr bare at halvfordøyde idéer (enten de nå er gode, riktige, vakre, kontroversielle, skrekkelige eller bare (og det er sjelden at noe bare er bare) dustede) som tolkes uten gangsyn, for ikke å si uten tvisyn, omtrent automatisk ender i forferdelse.

Det er ihvertfall min idé.