søndag 5. september 2010

Drømmen om det fullkomne samfunn

At Øystein Sørensens seneste bok har fått stor plass i mediabildet de seneste dagene, handler om langt mer enn innsalgslyst og jag etter overskrifter.

DRØMMEN OM DET FULLKOMNE SAMFUNN   Fire totalitære ideologier - En totalitær mentalitet? er ikke hvilken som helst bok om hvilket som helst tema.

Tvert i mot er det kanskje årets viktigste utgivelse.

Boken legger lite i mellom om bevegelser og besvergelser som har ødelagt livet for hundrevis av millioner, enten vi snakker overvåkning, angiveri, utrenskninger, massemord, terror, krig eller rene folkemord.

Sørensen skriver godt, tankevekkende og grundig. Han kaster et lærerikt og ikke lite skremmende lys på individer og ideologier som gjorde det tyvende århundre til et mareritt.

Som, siden de hadde funnet Oppskriften På Det Fullkomne Samfunn, mente de hadde rett til å ta i bruk alle virkemidler for å komme dit.

Og det er dessverre ingen grunn til å blåse noe faren over-signal med det første, slik dagens debatt med Jan Myrdal (som fikk Bernt Hagtvet til å trekke seg fra Bjørnson-festivalen) i NRK Søndagsavisa antyder.

Boken belyser den totalitære lengsel slik denne har kommet til uttrykk i kommunisme, fascisme, nazisme og islamisme.

Hva driver fram slike ideologier? Hvilken historisk sammenheng står de i? Hvorfor og hvordan får en Stalin, en Mussolini, en Hitler, en Khomeini og en bin Laden gjennomslag?

Hvorfor har enkelte totalitære ideologier hatt så mange akademiske støttespillere? Hvorfor blir tilhengerne så blinde og ufølsomme for galskap og grusomheter?

Det er selvsagt mange svar på dette. Verken historien eller historiske forklaringer lar seg legge inn i ligninger, men det forhindrer ikke at det er mulig å peke ut viktige faktorer.

Enten det er fordi man føler seg lettere rystet i sin kommunistiske sjel, eller det bare er travelt på jobben, smaker i hvert fall forsiden av helgens utgave av Klassekampen mer av samnorsk enn vanlig når de skal gjengi ett av Sørensens poenger.
Den totalitære utfordringen

Totalitære ideologiar gjev rom for oppleving av meining og samanheng i livet etter at kristendommen missa sin kraft over sinna, seier historieprofessor Øystein Sørensen.
I motsetning til enkelte ideologer, særlig tilknyttet det forslitte begrepet "nye ateister", ser med andre ord Sørensen opplutningen om flere av disse ideologiene et stykke på vei også som uttrykk for kristendommens svekkelse.

At man samtidig spiller på sterke behov for sammenheng og mening, fasitsvar og fiendebilder, viser at ateistisk eller nasjonalistisk orienterte bevegelser uten andre autoriteter enn Historien, Nasjonen, Evolusjonen eller Rasen, ikke bare kan fungere som religionserstatning.

De kan ha enda færre skrupler i Det godes navn.

Det hele kan rett og slett knyttes til en politisk messianisme, til troen på at vi uimotståelig går mot - og som politikere og personer dermed må strebe etter - et forhåndsbestemt, harmonisk og fullkomment samfunn.

Moderne totalitære ideer kan dermed i følge en analyse Sørensen nevner, oppfattes som en politisk religion.

Ingen områder av livet kan stå utenfor dette. Alt - også det vi tenker oss som privatsfæren - må underordnes politikken.

Nå betyr ikke valget av disse fire retningene at det har manglet utopiske kristne retninger i historien. Sørensen legger ikke mye i mellom i beskrivelsen av millenaristiske grupper som da en lokal gjeng av anabaptister innførte en totalitær stat i Münster på 1530-tallet. Men disse bevegelsene har for det meste vært små og ubetydelige sekter, ofte pasifister, og i opposisjon til Kirken og en bred kristen kultur.

Noe som ikke minst fremkommer i de ikke direkte fintfølende fordømmelsene av anabaptistene ("gjendøperne") i det lutherske bekjennelsesskriftet Augustana.

Nå er det ikke vanskelig å trekke fram viktig stoff fra boken. Vi kommer garantert tilbake til mer utover høsten. Men siden dette er Dekodet, slipper vi ikke unna et tema som jeg berørte i Svar Skyldig for et par år siden, siden det ikke er uvanlig å høre fra antiteistisk hold at Hitler egentlig var kristen.

Mens Dawkins i Gud - en vrangforestilling på under to sider avviser (eller rettere sagt viser hvor mye han har misforstått) Aquinas sine gudsbevis, bruker han mer enn dobbelt så stor plass på Hitlers forhold til kristen tro, uten å komme med en entydig konklusjon eller henvise til en eneste seriøs historiker.

Det er dermed befriende å lese en som om mulig er enda mer avvisende til dette enn meg.

Sørensen viser (side 142-147) at Hitler ikke bare bekjempet kristen tro, men at han tok vitenskapen og evolusjonslæren til inntekt for dette.

Hitler avviste ikke, eller ville i hvert fall ikke bekjempe, vage forestillinger om en guddommelig makt - selv om han nok mest så dette som et praktisk samlebegrep for alt hva folk flest ikke kunne forstå.

Men skal man først plassere Hitler inn i debatten mellom Dawkins og Davidsen minner han på dette feltet med andre ord mer om nye ateister enn kristne.
"Kristendommens dogmer vil bli slått i stykker av vitenskapen," erklærte han, og hørtes ut som en hvilken som helst rasjonalist eller opplysningsfilosof. Også i andre sammenhenger kunne han høres ut som et vanlig medlem av Human-Etisk Forbund: "Kirken befinner seg i en evig konflikt med den frie forskningen. [...] I dag må skolebarn i religionstimen klokken 10 lære seg Bibelens skapelsesberetning, mens de i naturfagtimen klokken 11 lærer om utviklingsteorien. Og de to står i absolutt motstrid til hverandre."
Nå er det ikke uvanlig at makthavere appellerer til alment akseptert autoriteter, til hva brede lag oppfatter som godt og fornuftig, enten disse er moralske eller vitenskapelige. I moderne tid er det dermed ikke mangel på bevegelser som har trykket Vitenskapen, De ti bud eller Menneskerettighetserklæringen til sitt bryst.

Hitlers retorikk understreker behovet for - og hvor lett det er - å stemple ideologiske motstandere som helt grunnleggende uvitenskapelige, irrasjonelle og onde.

Når vi ser hvilken ammunisjon nye ateister bruker - og atskillig andre, skal jeg dømme etter deltagelse i debattfora de seneste tiår - mot sine motstandere, står de altså i en tradisjon det er grunn til å reflektere over.

Så får vi bare håpe at de ikke også mener å ha oppskriften på det fullkomne samfunn.

9 kommentarer :

Mad Mullah Hastur sa...

Fascinerande tema. Sitt akkurat no og les litt om utopiar og grublar på å skrive ein artikkel om sjangaren.

Men stussa på ein ting her, og eg må nok lese Sørensen si bok ved eit snarleg høve, men er det eigentleg så viktig å avvise at Hitler var kristen? Like lite som eg meiner det er så mykje meir oppklarane når antiteistar skrik ut om Hitlers religion, så ser eg ikkje korleis det er så nyttig å måte fråta Hitler hans religiøse bakgrunn. Er verkeleg religion alpha og omega for ein drittsekk som Doffen?

Har ei bok å lese om religion i det tredje riket snart òg. Vert moro. Trur eg må seie opp jobben for å få tid til alt.

Bjørn Are sa...

Si opp jobben snarest, vi har gode trygdeordninger hvis du vil leve på brød, vann og persillekvaster i et vedskjul.

Grunnen til at jeg har brukt noe plass her og andre steder siden 2007 på å avvise at Hitler var kristen, er rett og slett at det er en påstand som jeg har møtt litt vel mange ganger de seneste årene.

Enkelte har til og med gått langt i hevde at han i stor grad var styrt av sin kristne tro (tidlige taler, "Gott mitt uns" og alt det der).

Dawkins hevder da også i full åpenhet i en viss antiteistsk bestselger at nazistenes "fryktelige" ugjerninger ble begått av soldater som "ganske sikkert var kristne". Og følger friskt opp med at paven bedrev en "vedvarende vegring mot å ta et standpunkt mot nazistene".

Summa summarum er dette tanker som er spredt i noen millioner eksemplarer av en kar mange ateister synes veldig godt om og har en tendens til å stole på.

Ellers hadde dette selvsagt vært helt uinteressant å kommentere.

Mad Mullah Hastur sa...

Eg får byrje å skrive oppseiinga så snart eg har tid ;-P

Mitt poeng er at det er like søkt å hevde at Doffen og nazistane var driven av kristentru som at dei var driven av ateisme eller antiteisme. Biletet var langt meir komplekst enn det, og det er neppe korkje religion eller mangelen på religion som har skulda for ugjerningane deira.

Bjørn Are sa...

Støttes i seg selv, samtidig som poenget som nevnt altså er hvordan ting oppfattes rundt og (la meg legge til) omkring.

Hvis noen/mange hevder at Hitler er ateist/kristen/mullah/vestlending er det viktig å si fra fordi dette fort brukes for å si noe om hvordan en ateist/kristen/mullah/vestlending egentlig er.

Mad Mullah Hastur sa...

Einaste årsaka til at eg heng meg opp i det, er fordi at ditt argument lett vert eit argument for at Doffen var slem fordi han ikkje var kristen. Så difor eg pirkar ;-)

Bjørn Are sa...

Ah, forstår, mitt poeng er egentlig det samme som ditt - at dette er sammensatt og ikke kan knyttes til noen "ateisme" eller "kristentro", men til elementer som Sørensen nevner i bokji.

Men for nye ateister som hevder at AH var kristen bør det være tankevekkende å se retorikken hans.

Anonym sa...

Var ikke problemet for resten av Europa at Doffen & Co (Andeby?) var mer völkischmystikk møter sosialdarwinisme enn kristne og ateister i noen meningsfull betydning?

Bjørn Are sa...

Jepp, og derfor er det så morsomt å vise til Hitlers retorikk slik jeg siterte i innlegget når nye ateister i stedet for å peke på dine opplagte poenger (som Øystein støtter (og jeg i Svar skyldig side 64)) på død og liv vil ha ham til å være kristen.

Unknown sa...

Takk for et fint innlegg, Bjørn Are.

Tenkte bare jeg skulle tipse om at Øystein Sørensen har skrevet et innlegg på Salongen om nettopp det du skriver om her: «Kommunisme og nasjonalsosialisme: to sider av samme sak?»

Kom gjerne innom og delta i diskusjonen!

http://salongen.no/-/bulletin/show/595742_kommunisme-og-nasjonalsosialisme-to-sider-av-samme-sak