Drømmen om det fullkomne samfunn

At Øystein Sørensens seneste bok har fått stor plass i mediabildet de seneste dagene, handler om langt mer enn innsalgslyst og jag etter overskrifter.

DRØMMEN OM DET FULLKOMNE SAMFUNN   Fire totalitære ideologier - En totalitær mentalitet? er ikke hvilken som helst bok om hvilket som helst tema.

Tvert i mot er det kanskje årets viktigste utgivelse.

Boken legger lite i mellom om bevegelser og besvergelser som har ødelagt livet for hundrevis av millioner, enten vi snakker overvåkning, angiveri, utrenskninger, massemord, terror, krig eller rene folkemord.

Sørensen skriver godt, tankevekkende og grundig. Han kaster et lærerikt og ikke lite skremmende lys på individer og ideologier som gjorde det tyvende århundre til et mareritt.

Som, siden de hadde funnet Oppskriften På Det Fullkomne Samfunn, mente de hadde rett til å ta i bruk alle virkemidler for å komme dit.

Og det er dessverre ingen grunn til å blåse noe faren over-signal med det første, slik dagens debatt med Jan Myrdal (som fikk Bernt Hagtvet til å trekke seg fra Bjørnson-festivalen) i NRK Søndagsavisa antyder.

Boken belyser den totalitære lengsel slik denne har kommet til uttrykk i kommunisme, fascisme, nazisme og islamisme.

Hva driver fram slike ideologier? Hvilken historisk sammenheng står de i? Hvorfor og hvordan får en Stalin, en Mussolini, en Hitler, en Khomeini og en bin Laden gjennomslag?

Hvorfor har enkelte totalitære ideologier hatt så mange akademiske støttespillere? Hvorfor blir tilhengerne så blinde og ufølsomme for galskap og grusomheter?

Det er selvsagt mange svar på dette. Verken historien eller historiske forklaringer lar seg legge inn i ligninger, men det forhindrer ikke at det er mulig å peke ut viktige faktorer.

Enten det er fordi man føler seg lettere rystet i sin kommunistiske sjel, eller det bare er travelt på jobben, smaker i hvert fall forsiden av helgens utgave av Klassekampen mer av samnorsk enn vanlig når de skal gjengi ett av Sørensens poenger.

Den totalitære utfordringen

Totalitære ideologiar gjev rom for oppleving av meining og samanheng i livet etter at kristendommen missa sin kraft over sinna, seier historieprofessor Øystein Sørensen.

I motsetning til enkelte ideologer, særlig tilknyttet det forslitte begrepet "nye ateister", ser med andre ord Sørensen opplutningen om flere av disse ideologiene et stykke på vei også som uttrykk for kristendommens svekkelse.

At man samtidig spiller på sterke behov for sammenheng og mening, fasitsvar og fiendebilder, viser at ateistisk eller nasjonalistisk orienterte bevegelser uten andre autoriteter enn Historien, Nasjonen, Evolusjonen eller Rasen, ikke bare kan fungere som religionserstatning.

De kan ha enda færre skrupler i Det godes navn.

Det hele kan rett og slett knyttes til en politisk messianisme, til troen på at vi uimotståelig går mot - og som politikere og personer dermed må strebe etter - et forhåndsbestemt, harmonisk og fullkomment samfunn.

Moderne totalitære ideer kan dermed i følge en analyse Sørensen nevner, oppfattes som en politisk religion.

Ingen områder av livet kan stå utenfor dette. Alt - også det vi tenker oss som privatsfæren - må underordnes politikken.

Nå betyr ikke valget av disse fire retningene at det har manglet utopiske kristne retninger i historien. Sørensen legger ikke mye i mellom i beskrivelsen av millenaristiske grupper som da en lokal gjeng av anabaptister innførte en totalitær stat i Münster på 1530-tallet. Men disse bevegelsene har for det meste vært små og ubetydelige sekter, ofte pasifister, og i opposisjon til Kirken og en bred kristen kultur.

Noe som ikke minst fremkommer i de ikke direkte fintfølende fordømmelsene av anabaptistene ("gjendøperne") i det lutherske bekjennelsesskriftet Augustana.

Nå er det ikke vanskelig å trekke fram viktig stoff fra boken. Vi kommer garantert tilbake til mer utover høsten. Men siden dette er Dekodet, slipper vi ikke unna et tema som jeg berørte i Svar Skyldig for et par år siden, siden det ikke er uvanlig å høre fra antiteistisk hold at Hitler egentlig var kristen.

Mens Dawkins i Gud - en vrangforestilling på under to sider avviser (eller rettere sagt viser hvor mye han har misforstått) Aquinas sine gudsbevis, bruker han mer enn dobbelt så stor plass på Hitlers forhold til kristen tro, uten å komme med en entydig konklusjon eller henvise til en eneste seriøs historiker.

Det er dermed befriende å lese en som om mulig er enda mer avvisende til dette enn meg.

Sørensen viser (side 142-147) at Hitler ikke bare bekjempet kristen tro, men at han tok vitenskapen og evolusjonslæren til inntekt for dette.

Hitler avviste ikke, eller ville i hvert fall ikke bekjempe, vage forestillinger om en guddommelig makt - selv om han nok mest så dette som et praktisk samlebegrep for alt hva folk flest ikke kunne forstå.

Men skal man først plassere Hitler inn i debatten mellom Dawkins og Davidsen minner han på dette feltet med andre ord mer om nye ateister enn kristne.

"Kristendommens dogmer vil bli slått i stykker av vitenskapen," erklærte han, og hørtes ut som en hvilken som helst rasjonalist eller opplysningsfilosof. Også i andre sammenhenger kunne han høres ut som et vanlig medlem av Human-Etisk Forbund: "Kirken befinner seg i en evig konflikt med den frie forskningen. [...] I dag må skolebarn i religionstimen klokken 10 lære seg Bibelens skapelsesberetning, mens de i naturfagtimen klokken 11 lærer om utviklingsteorien. Og de to står i absolutt motstrid til hverandre."

Nå er det ikke uvanlig at makthavere appellerer til alment akseptert autoriteter, til hva brede lag oppfatter som godt og fornuftig, enten disse er moralske eller vitenskapelige. I moderne tid er det dermed ikke mangel på bevegelser som har trykket Vitenskapen, De ti bud eller Menneskerettighetserklæringen til sitt bryst.

Hitlers retorikk understreker behovet for - og hvor lett det er - å stemple ideologiske motstandere som helt grunnleggende uvitenskapelige, irrasjonelle og onde.

Når vi ser hvilken ammunisjon nye ateister bruker - og atskillig andre, skal jeg dømme etter deltagelse i debattfora de seneste tiår - mot sine motstandere, står de altså i en tradisjon det er grunn til å reflektere over.

Så får vi bare håpe at de ikke også mener å ha oppskriften på det fullkomne samfunn.