torsdag 16. september 2010

Like rare alle mann

Blant mine upubliserte verker er en artikkel om hvorfor nye (og atskillige gamle) ateister er så rasende, for ikke å si raljerende overfor religion. Selv om den var gjennom peer review hos en og annen ateist i fjor, kom den ikke med i Troverdig tro og har så langt heller ikke sluppet til i Theofilos.

Nå er vel ikke jeg av de som skal klage høyest over ikke å slippe til med innlegg og utspill, men siden denne nå er blitt liggende og stoffet ennå ikke er helt uaktuelt, kan det være det lekker litt ut i Dekodet de nærmeste ukene.

En av de foreslåtte årsakene er til og med lettere relevant for debatten som drønnet i kommentarspaltene uten grenser i forrige innlegg.

Dette handler rett og slett om at ikke alle ser den helt store forskjellen mellom New Age og kristen tro. Religion er uansett bakvendtland, og der er de like tøysete og rare alle mann.

Dermed er det tid for å sitere starten på punkt åtte fra artikkelen nevnt øverst.
Rasende rasjonell

Det begynner å bli noen år siden fornuften var det store idealet i Vesten. Det som på fint kalles for vårt postmoderne eller senmoderne samfunn synes mer opptatt av underholdning enn vitenskap. Mens Opplysningstiden ønsket å bekjempe alt som smakte av middelalder, og så på gudstro som både skadelig og fornuftsstridig, har vi fått stadig nye bølger av middelalderromantikk - og religion som selvrealisering.

Paradoksalt nok kan nettopp ateister som fremstår som lite folkelige og i overkant snusfornuftige drive noen og enhver inn i New Age sin fortryllende verden. Samtidig som det kanskje nettopp er disse som først tenner på noen plugger. Og når man ser nivået på tøvet, er det ikke underlig. Men vi må ikke glemme at ateister ser på kristen tro som like tøvete som aurafotografering og astrologi. Man blir like provosert av å høre om at Jesus gikk på vannet, som om at man kan få kjøpt snåsavann.
Nå er det selvsagt mulig å finne vinkler som likestiller kristen tro med kontakt med skytsengler og samtaler med døde. Og de som til og med oppfatter den som - om mulig - enda mindre rasjonell.  Det har i det hele tatt gått sport i å bruke kristne som skyteskiver på enkelte ungdomsskoler, videregående og web i noen tiår.

Utfordringen i slike sammenhenger er imidlertid ofte at man i større grad ralje.. argumenterer fra et ståsted, enn for et ståsted. Man blir fort døv for egen dialekt, for ikke å si blind for egne briller.

I et sekulært samfunn forsterkes noe av dette hvis tendensen er at minste felles multiplum i det offentlige rom blir en slags praktisk ateisme koblet med scientisme.

Enkelte ateister kan dermed ta sitt eget livssyn som så selvfølgelig sant, og oppleve religiøse alternativer som så latterlige, skremmende og/eller ynkelige, at de ikke er verdt å lytte til annet enn for å finne mangler og drive harselas.

Saken blir ikke mye bedre hvis kristne opptrer som tullebukker eller trusler.

Resultatet er at det kan ligge lett på tungen, for ikke å si tastene, å karikere, feiltolke eller overtolke utsagn fra kristne. Fremfor å søke forståelse eller fremme toleranse, rettes radarsiktet inn mot det man opplever som - eller ønsker å vri til å bli - feil og selvmotsigelser, unøyaktigheter og uvørne formuleringer.

Det er da ikke så... nøye å kalibrere siktet etter målet, eller se etter kontekst og helhetsbilder.  Siden kristen tro per definisjon er latterlig og ulogisk, er enhver fremstilling av den, eller deler av den,  som noe annet enn latterlig og ulogisk, direkte latterlig og ulogisk.

Dermed er spørsmålet om det er mulig å komme seg opp av denne grøften. Handler dette kun om individets psykologi (for å låne en frase fra Jeeves), slik at det er umulig å bl kvitt tonedøve tralletroll, eller kan vi finne felles rom og regler for mer konstruktive samtaler?

Kan kort sagt Aten og Jerusalem snakke sammen, også når det rykker i adrenalinet og lattermusklene?

Jeg blir nå borte fra bloggen noen dager. Når jeg er tilbake, forventes at denne saken er løst.

Get going.

12 kommentarer :

Christian sa...

En ting mange ateister ser ut til å glemme er at Bibelen er Guds ord. Altså stilles ikke samme sannhetskrav til den som til den empiriske virkeligheten gjennom hvilken vi tolker våre liv. Følgelig vil det, ved studier av naturen, fremgå at Jesu ord åpenbarer seg ikke bare i den tekstlig-hermeneutiske tolkningstradisjon, men sågar i selve Skaperverket som sådan, herunder innbefattet de kontekstuelle rammene gjennom hvilke vi bedriver tolkning, eller snarere forståelse, av naturen og dens mest grunnleggende bestanddeler.

Ateistenes arroganse har altså, muligvis som følge av Dawkins, Hitchens og andre nyateister, antatt så groteske proporsjoner at vi som kristne finner det nødvendig å presisere at debatten aldri har handlet om hvorvidt Gud eksisterer, siden vi jo vet, takket være Bibelen såvel som skaperverket, at han gjør det. Snarere handler debatten om en begrepsavklaring hvor vi bestreber oss på å presisere våre begreper i en slik grad at de kan anta en karakter med hvilken de later til å være i overensstemmelse med de av Gud nedfelte handlingsregler eller snarere moralske tilbøyeligheter som umulig kan ha blitt til ved ren darwinistisk evolusjon alene -- men som snarere må tilskrives en bakenforliggende virkelighet som likesom kommer til syne i hele Skaperverket som en slags eterisk, allestedsnærværende substans det kun er de færreste forunt å ta del i eller få innblikk i.

Som kristne er det derfor vår oppgave å skjerpe diskursen ved å spille ballen over til ateistenes banehalvdel, en banehalvdel som altså er tilsølt av både gjørme og spillere som løper hit og dit og slynger seg over motspillerne i tide og utide, hvorpå det oppstår bruduljer, håndgemeng og ordkløyveri ingen av partene, men aller minst ateistene, kan være tjent med.

Slik har det seg at vi, med fare for å bli for presis, kan sette likhetstegn mellom ateistenes arroganse og Darwins villfarelser slik de kom til uttrykk i den tekstlig-hermeneutiske diskursen han uvilkårlig innledet da han, likesom ved en ren tilfeldighet, snublet over kjensgjerninger (eller snarere illusjoner) som, ved å vris og vrenges til det ugjenkjennelige, ble det bakteppet de nye ateistene begynte å bygge sin livsanskuelse på, en livsanskuelse som i stor grad preges av en servil underdanighet overfor Dawkins og Hitchens og andre autoriteter som serverer lettvinte poenger og usannheter om Bibelens sanne budskap slik det kommer til uttrykk gjennom den kristelig-teologiske tradisjon vi har lært å kjenne ved å sette oss i kontakt med de åndsmaktene som finner det nødvendig å bestrebe seg på større grad av kommunikasjon mellom de ulike åndssfærer vårt univers og dets søster-universer består av.

Og Jesu ord fant jo nettopp sitt mest pregnante uttrykk i verkene til St. Thomas, som utarbeidet et komplett system for å anskueliggjøre det guddommeliges mer obskure sider, herunder englenes og de andre åndsveseners natur. Altså står også ateistene i stor gjeld, mye større enn de skulle tro, til St. Thomas, siden han begunstiget dem med et komplett hermeneutisk system som synes spesialdesignet til å tolke og forstå virkelighetens mange tilsynekomster slik de arter seg for mennesker og andre livsvesener som ennå ikke er rede til å få innsikt i det guddommeliges sanne natur, slik dette kommer til uttrykk i de hinsidige sfærer som utgjør Himmelens grunnleggende bestanddeler, innbefattet de ulike hierarkier av engler, lysvesener, ånder og andre skapninger som unndrar seg empirisk granskning og som vanskelig lar seg klassifisere, veie eller måle i labforsøk -- i særdeleshet slike forsøk ateistene, i sin av arroganse ansporede vanvare, etterspør.

Dette til oppklaring.

Christian sa...

Det ble litt kort og ufullstendig, ser jeg. Jeg har forhåpentligvis tid til å komme med en mer utfyllende kommentar ved en senere anledning -- siden det er svært viktig at vi spisser blyantene og presiserer begrepene våre på en måte som er i overensstemmelse med de av åndsmaktene nedfelte lover og regler, herunder Skriftens forskrifter og forordninger slik de kommer til uttrykk i evangelienes forkynnelser og andre skriftsteder som belegger den empiriske virkeligheten vi med sansene kan anskueliggjøre når vær og lune og åndsevner tillater det.

beatesrasteplass sa...

Jeg vil bare slenge meg innnpå å si at "new age" og "alternativt" også kommer i alle former og varianter. Jeg klarer ikke å lage en grense mellom noe livssyn når det kommer til hvordan fornuft og ufornuft balanserer.

John Færseth sa...

Min faglige konklusjon som medieviter er at kommentarfeltet de siste dagene bare illustrerer at internetts gullalder som demokratiserende og opplysende agent forlengst er over, i den grad den noen gang har eksistert.

Saklige stemmer er i ferd med å jages bort av de som skriker høyest - stort sett de samme som tidligere skrev det ene indignerte avisinnlegget etter det andre, eller plaget journalister med viktige saker de mente burde tas opp.

Knut-Sverre sa...

Hva vil du snakke med ateister om, Bjørn Are? Ettersom vi er vant til å få beskjeder som den i den første kommentaren, at vi "glemmer at Bibelen er Guds ord", er det sjelden vi gidder å diskutere religion med kristne.

Det er bortkastet tid, og innebærer som regel bare repetisjonsøvelser der man må plukke fra hverandre de samme sirkelargumentene.

Raljeringen du er lei av er ikke noe forsøk på dialog med overbeviste kristne, men snarere myntet på de litt lunkne folka som sitter på gjerdet, som synes at julesangene er fine, konfirmasjoner koselige og overtro ikke spesielt skadelig.

Debattglade kristne befinner seg altfor ofte i en skrudd virkelighetsoppfatning, hinsides rasjonell argumentasjon. For eksempel: I et land med statskirke, en konge som overhode for den samme kirken, kirkelige privilegier knyttet til skolegudstjenester, statlig støtte til "trosopplæring" (bare ordet!) osv osv, leser vi hele tiden kommentarer som den ovenfor: at ateistenes arroganse har antatt groteske proporsjoner.

Jada, ATEISTENES arroganse.

Så ikke ta for gitt at vi gidder.

Knut-Sverre sa...

PS: Det er ikke lett å vite om Christian ovenfor er seriøs eller skriver en parodi, men de sitatene jeg tar utgangspunkt i er uansett representative for leiren.

Bjørn Are sa...

På en litt dårlig HTC-linje fra Tallin...

Knut Sverre:

Som jeg skrev i innlegget ble det ikke bedre om "kristne opptrer som tullinger"...

På meg virker Christian mest velmenende og overivrig, men jeg er enig i at den type innlegg ikke innbyr til samtale.

Så var det ut på byen...

Bjørn Are sa...

Eller, nei.

Det er en parodi.

Lars sa...

Eg held faktisk ein knapp på velmeinande og overivrig.

Christian sa...

Den egentlige kristendommen, slik den praktiseres av meg og andre sanne troende, tar utgangspunkt i at mennesket er et fornuftsvesen med tilgang til sannheten om universet. Siden vi observerer en ordnet verden hvor forholdene ligger til rette for liv, må vi anta at det finnes en orden bakenfor skaperverket. Denne ordenen må nødvendigvis ha sin rot i noe, og den må opprettholdes av noe, nærmere bestemt noe tenkende og intelligent, altså Gud slik vi finner Ham uttrykt i Bibelen og kirkefedrenes skrifter.

Siden Bibelen er det eneste sanne uttrykk for Guds vilje, følger det at vi som ordensvesener og åndsvesener er pålagt å anvende våre åndsevner og ordensevner for å komme i kontakt med det guddommelige. Det guddommelige som sådan er også en kontaktsøkende instans som kontinuerlig jobber for å komme i kontakt med oss, da gjennom slike kanaler som ikke nødvendigvis er tilgjengelige for reduksjonistisk anlagte ateister og andre som – kanskje av arroganse, kanskje av andre karakterbrister – ikke evner å forstå at en velorganisert verdensorden nødvendigvis forutsetter en skapende intelligens som holder sin hånd over tilværelsen og sørger for å gripe inn når ting går over styr. Man kan, som Märtha og Joralf Gjerstad gjør, velge å motarbeide det guddommelige når det søker kontakt. Eller man kan, som jeg og andre kristne gjør, velge å ta imot det. Gjennom denne øvelsen øker man sin evne til å forstå universets sanne natur slik man finner den uttrykt i verkene til middelalderens store kristne filosofer og teologer.

Jeg vil gjerne si noen ord om arroganse. Arroganse er Satans verk. Satan var den første som personifiserte arroganse, og han er fortsatt selve innbegrepet på denne negative, av Gud bannlyste, egenskapen. Ved å hengi seg til arroganse, underkaster man seg følgelig også Djevelen. Ateister har hybris nok til å tro at de kan begripe universets velde uten å ta hensyn til Gud. Men tar man ikke Gud med i regningen, ja så utnytter man ikke sine evner som åndsvesen og fornuftsvesen. Jeg vil gjerne lansere begrepet åndsfornuftsvesen. Dette er et vesen som er så åndelig og fornuftig at det likesom kan begripe Guds sanne karakteristika og beskaffenhet helt uten å gå omveien om empirisk og reduksjonistisk vitenskap. Som kristen er det en av ens fremste oppgaver å bestrebe seg på å bli et slikt vesen. En annen av den kristnes fremste oppgaver er å motarbeide overmodige ateisters destruktive svertekampanjer. En tredje er å gi noen sanerende snert med pisken til mennesker som Märtha og Snåsamannen, altså sjarlataner som lefler med det okkulte og som dertil trekker veksler på den lutherske tradisjonen ved å benytte seg av et kristent-lutheransk vokabular – uten å ta høyde for at dette vokabularet kombinert med leflingen med det okkulte, nødvendigvis også innbefatter en underkastelse overfor åndsmakter som står i ledtog med de mørkeste, mest nederdrektige krefter i hele Skaperverket.

Bjørn Are sa...

Christian:

Du har tenkt atskillig, men denne vinkelen åpner nok ikke for så mange... samtaler.

Tror du rett og slett også bør tenke over hvordan du skal unngå å gi dem som tenker annerledes vann på mølla.

Yngve sa...

Lars Gule har fortalt om en gang han ble nødt til å høre på noen wiccahekser, og at han etterpå, til en prest som var til stede, sa at
"Takke meg til dere prester som har raffinert deres tanker gjennom 2000 år".
Jeg vil si meg enig med Gule. Forskjeller er det nok, ja.