Like rare alle mann

Blant mine upubliserte verker er en artikkel om hvorfor nye (og atskillige gamle) ateister er så rasende, for ikke å si raljerende overfor religion. Selv om den var gjennom peer review hos en og annen ateist i fjor, kom den ikke med i Troverdig tro og har så langt heller ikke sluppet til i Theofilos.

Nå er vel ikke jeg av de som skal klage høyest over ikke å slippe til med innlegg og utspill, men siden denne nå er blitt liggende og stoffet ennå ikke er helt uaktuelt, kan det være det lekker litt ut i Dekodet de nærmeste ukene.

En av de foreslåtte årsakene er til og med lettere relevant for debatten som drønnet i kommentarspaltene uten grenser i forrige innlegg.

Dette handler rett og slett om at ikke alle ser den helt store forskjellen mellom New Age og kristen tro. Religion er uansett bakvendtland, og der er de like tøysete og rare alle mann.

Dermed er det tid for å sitere starten på punkt åtte fra artikkelen nevnt øverst.

Rasende rasjonell

Det begynner å bli noen år siden fornuften var det store idealet i Vesten. Det som på fint kalles for vårt postmoderne eller senmoderne samfunn synes mer opptatt av underholdning enn vitenskap. Mens Opplysningstiden ønsket å bekjempe alt som smakte av middelalder, og så på gudstro som både skadelig og fornuftsstridig, har vi fått stadig nye bølger av middelalderromantikk - og religion som selvrealisering.

Paradoksalt nok kan nettopp ateister som fremstår som lite folkelige og i overkant snusfornuftige drive noen og enhver inn i New Age sin fortryllende verden. Samtidig som det kanskje nettopp er disse som først tenner på noen plugger. Og når man ser nivået på tøvet, er det ikke underlig. Men vi må ikke glemme at ateister ser på kristen tro som like tøvete som aurafotografering og astrologi. Man blir like provosert av å høre om at Jesus gikk på vannet, som om at man kan få kjøpt snåsavann.

Nå er det selvsagt mulig å finne vinkler som likestiller kristen tro med kontakt med skytsengler og samtaler med døde. Og de som til og med oppfatter den som - om mulig - enda mindre rasjonell.  Det har i det hele tatt gått sport i å bruke kristne som skyteskiver på enkelte ungdomsskoler, videregående og web i noen tiår.

Utfordringen i slike sammenhenger er imidlertid ofte at man i større grad ralje.. argumenterer fra et ståsted, enn for et ståsted. Man blir fort døv for egen dialekt, for ikke å si blind for egne briller.

I et sekulært samfunn forsterkes noe av dette hvis tendensen er at minste felles multiplum i det offentlige rom blir en slags praktisk ateisme koblet med scientisme.

Enkelte ateister kan dermed ta sitt eget livssyn som så selvfølgelig sant, og oppleve religiøse alternativer som så latterlige, skremmende og/eller ynkelige, at de ikke er verdt å lytte til annet enn for å finne mangler og drive harselas.

Saken blir ikke mye bedre hvis kristne opptrer som tullebukker eller trusler.

Resultatet er at det kan ligge lett på tungen, for ikke å si tastene, å karikere, feiltolke eller overtolke utsagn fra kristne. Fremfor å søke forståelse eller fremme toleranse, rettes radarsiktet inn mot det man opplever som - eller ønsker å vri til å bli - feil og selvmotsigelser, unøyaktigheter og uvørne formuleringer.

Det er da ikke så... nøye å kalibrere siktet etter målet, eller se etter kontekst og helhetsbilder.  Siden kristen tro per definisjon er latterlig og ulogisk, er enhver fremstilling av den, eller deler av den,  som noe annet enn latterlig og ulogisk, direkte latterlig og ulogisk.

Dermed er spørsmålet om det er mulig å komme seg opp av denne grøften. Handler dette kun om individets psykologi (for å låne en frase fra Jeeves), slik at det er umulig å bl kvitt tonedøve tralletroll, eller kan vi finne felles rom og regler for mer konstruktive samtaler?

Kan kort sagt Aten og Jerusalem snakke sammen, også når det rykker i adrenalinet og lattermusklene?

Jeg blir nå borte fra bloggen noen dager. Når jeg er tilbake, forventes at denne saken er løst.

Get going.