Slik er det bare

At det noen ganger bare er slik, er bare slik.

Som når det kommer til hvordan disse ... kristne har oppført seg gjennom historien. Siden vi vet hvordan de er, vet vi hvordan de er.

Mens Tom Hollands I skyggen av sverdet ikke er redd for nymotens påstander om islam og Koranen, følger han den ikke like oppdaterte tradisjonen fra Gibbon, Voltaire og resten av feltet i opplysningstidens skildringer av kristne.

I stedet for forskning bygger han på og forsterker fordommer som har formet den offentlige samtalen i 250 år.

Det hele handler om Alexandria, det sagnomsuste Biblioteket og det store Serapis-tempelet som ble ødelagt i år 391 og som i en periode skal ha rommet skrifter fra Biblioteket.

Holland forteller med godt belegg i kilder at tempelet var en kobling av gresk og egyptisk kultur for en gud laget på bestilling av den første herskeren i Alexandria, Ptolemaios 1 (367- 283 f.Kr.).

På samme måte var det største tempelet i Alexandria - et stort kompleks med helligdommer, biblioteker og forelesningssaler som het Serapeum - reist til ære for Serapis, en gud med gresk skjegg og kappe og gammel egyptisk avstamning. Guden var kanskje kunstig multikulturell, men det var nettopp det som gjorde ham til den perfekte beskytter for en by som Alexandria, som var skapt av ingenting og lå mellom to svært forskjellige verdener (side 236).

Men, som Holland sier med dårlig skjult understatement, "hvis guder kunne skapes, kunne de naturligvis også drepes". Samtidig som han sier at guden allerede var drept for lengst, før kristne begynte å styre byen på 300-tallet.

700 år var gått siden Alexandria ble grunnlagt, og den kultusen som en gang dominerte byen, var nå glemt. Det er kanskje ikke så rart at et sted som hadde huset både Olympens og Nilens guder så lenge, fremdeles hadde visse spor etter hedendom - men som minnesmerker over en for lengst veltet orden.

Det han ikke forteller, var at det var nyplatonismen som dominerte det intellektuelle livet. Mens gudedyrkelser var folkelige tradisjoner uten knytning til naturfilosofer eller matematikere.

Det kristne Alexandria fikk en trang fødsel. Alexandrierne var beryktet for "bråk og opptøyer", og rystelsene som ledsaget fjerningen av hedenskapen, ble som ventet ikke smertefrie. Da en kristen mobb i 391 prøvde å storme Serapeum, forsvarte hedningene seg. De barrikaderte templets porter og spikret kristne fanger på kors oppe på murene, ble det fortalt. Men slik motstand gjorde bare seierens frukter enda søtere da templet var tatt. Den 750 år gamle statuen av Serapis var blitt hakket i stykker, innholdet i biblioteket ødelagt, og de ulike bygningene enten omgjort til kristne bedehus eller forlatt som tomme skall. Alexandria, som en gang var hedendommens intellektuelle kraftsenter, ble vigslet på ny som "alexandriernes by, den mest ærekjære og Kristus-kjære".

Ja, det stemmer med kildene at byen i mange hundre år hadde vært kjent for bråk og opptøyer. Det stemmer også at det var en kamp i år 391 og at deler av Serapis-tempelet ble ødelagt.

Men det bygger på og forsterker fordommer å fremstille det uten forklaring som om en "kristen mobb" prøvde å storme tempelet. Ingen som leser dette vil være i tvil om hva man skal tenke om disse kristne.

Ikke minst når de også skal ha ødelagt "innholdet i biblioteket".

Siden dette er i strid med kildene på så mange måter, er Hollands fotnote mer enn lettere interessant.

Ingen kilde sier eksplisitt at skriftrullene som var oppbevart i Serapeum, ble ødelagt av triumferende kristne, men de er vanskelig å tenke seg hva som ellers kan ha skjedd med dem.

Vi har altså både kommet så langt at populærhistoriske forfattere kan erkjenne at vi ikke har en eneste kilde som forteller at kristne ødela biblioteket.

Men ikke lenger enn at det ikke spiller noen rolle hva kildene sier.

For det er jo vanskelig å tenke seg noe annet enn at denne kjente gruppen "triumferende kristne" må ha ødelagt skriftrullene.

Det er kort sagt utenkelig at

1: Det var ingen skriftruller der
2: Skriftrullene ble ikke ødelagt, men fortsatte å være der
3: Skriftrullene ble flyttet til et annet bibliotek
4: Skriftrullene ble stjålet til en privat samling utenfor offentligheten
5: Skriftrullene ble stjålet av en konkurrerende filosofiskole
6: Skriftrullene ble stjålet siden de kunne gå for en god penge

Siden ingen av kildene forteller at noen bøker var der eller ble ødelagt, er det ikke godt å si.

Det Holland gjør er med andre ord å utpeke en skyldig for en forbrytelse som ikke er omtalt. Han avgir dom uten rettsak eller bevis.

Siden det er observert en mann med svart hatt, må det ha skjedd noe kriminelt.

Hva skjedde i virkeligheten, om vi skal gjøre noe så kynisk og kjedelig som å bruke kilder?

Som oppsummert i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø var det slik at

Aleksandria hadde lenge vært et arnested for uro. I følge kirkehistorikeren Rufinus Tyrannius (340-410), den eldste kilden vi har til dette, brøt det ut nye opptøyer i 391, da biskop Theofilus latterliggjorde Mithradyrkelsen ved å stille ut til spott noen kultbilder funnet i en ruin. Flere nyplatonske filosofiprofessorer ble så opprørt at de fikk sine tilhengere til å drepe og torturere mange kristne. I disse kampene ble Serapis-templet brukt som base av professorene. Det lå rett og slett strategisk til på det høyeste punktet i byen, omgitt av sterke murer. Templet ble til og med brukt som geriljabase i måneder av professorer og studenter. Selv om området var beleiret, klarte man å komme seg gjennom og kidnappe stadig flere kristne, som ikke akkurat ble behandlet med silkehansker. Frykten for gjentagelser var en sterkt medvirkende årsak til at templet ble ødelagt etter at professorene og deres studenter hadde fått fritt leide av keiseren og forlot stedet.

Hvorvidt en "kristen mobb" også var involvert er ikke godt å si; det vil ikke forundre i den byen. Viktigere enn det er at det ikke handlet om en uprovosert storming av et fredelig hedensk tempel, men om å nedkjempe en aggressiv geriljabase med regulære hærstyrker.

Selv om den lokale biskopen altså ikke var uten skyld.

Episoden skyldtes ikke noen overordnet plan eller direkte keiserlig ordre, og heller ikke opptøyer fra noen kristen mobb. I stedet hadde en uvettig biskops provokasjon blåst liv i konflikten mellom tilhengerne av den gamle og den nye troen. 

Hva skjedde så med skriftrullene? Vi vet ikke, siden ingen kilder omtaler dem.

Utfallet var at Serapistemplet ble såpass ødelagt at det ikke kunne gjenbrukes som festning. Det er imidlertid uklart i hvilken grad skriftruller fortsatt var lagret i området, og dermed kan ha gått med i ødeøeggelsen, enten det nå var kommentarer fra 300-tallet, verker av Platon eller okkulte formularer. Det er i hvert fall ikke omtalt i noen kilder at ruller ble ødelagt, selv ikke hos en samtidig hedensk historiker som nyplatonisten Eunapius som ellers ikke la mye i mellom i sin omtale av kristne.

Det vi vet er at det intellektuelle livet fortsatte med nyplatonikere, kristne og andre i hvert fall til den arabiske erobringen noen hundre år senere, tross mytene om Hypatia og starten på middelalderens mørke.

At kristne (mobb eller ei) skal ha ødelagt noe bibliotek noe sted i byen er verken nevnt i kildene eller i pakt med deres vanlige holdning til antikkens naturfilosofi.

I stedet brukte man til dels store ressurser på å bevare dem gjennom senantikken og middelalderen, tross brutale nedgangsperioder i kjølvannet av ulykker, branner, folkevandringer, invasjoner og pestbølger.

Men det er nok ikke å forvente at en forfatter skal bruke store ressurser på research når alle bare vet at de kristne må ha ødelagt skriftrullene i biblioteket.

Slik er det bare.

Takk til Torbjørn Greipsland for tips.

Steenhard

Det er ikke bare Illustrert Vitenskaps Historie som til tider ser lyset.  Seneste nummer av Dag og tid har trykket Gert Vestrheims velskrevne imøtegåelse av Thorvald Steens myter om middelalderen, kristen tro og kirkehistorien.

Dermed er det håp om at den kan bli lest av langt flere enn denne grundigere versjonen i Klassisk Forum som likevel anbefales på det aller varmeste.

Hvorfor gjør jeg det?

Det handler om mer enn knasende god og kneggende morsom polemikk. Vi har å gjøre med en sentral premissleverandør i dagens offentlige samtale og en serie påstander som lever sitt eget liv i og utenfor denne type bøker.

Vi trenger ikke lupe for å se at vi støter på dem overalt, i media, lærebøker, filmer, romaner og debatter. De har bidratt til å danne et bakteppe for hva vi diskuterer og hvordan, og ikke minst hva vi ikke trenger å si. Nevner man biskop eller kirkemøte vet alle at det ikke er ment som forbilde.

Hvilke myter er det så Steen bringer til torgs?

Mange. Svært mange. Sammen med en serie så opplagte feil og bommerter at det er vanskelig å se at forlaget har gitt ham noen form for motstand. Eller forstå hvorfor ingen bokanmeldere så vidt meg bekjent har arrestert ham på dem.

I stedet har den vennlige og velmenende Steen gått sterkt og klart ut i media i en årrekke til heiarop fra forlag og media og fått med seg flere på laget.

Som forfatter av historiske romaner, foredragsholder og skribent, og som initiativtager til Saladindagene i Oslo, har Thorvald Steen markert seg som en popularisator av Midt-Østens historie. Dessverre er Steens bidrag preget av tendensiøse omfortolkninger, misforståelser og faktafeil. Jeg skal her ikke ta for meg hans skjønnlitterære forfatterskap, men bare reiseboken Historier om Istanbul (2003, 3. utg. 2011).

Blant eksemplene Vestrheim trekker frem er gamle og kjente myter om kirkemøtene.

Om keiser Justinian (527–65) får vi vite at han innkalte et kirkemøte der blant annet «de fleste tekstene i Bibelen som omhandlet reinkarnasjon [ble] fjernet» (s. 31). En slik omskrivning av Bibelen er ukjent for historikerne, likeså at reinkarnasjon overhodet var et tema på dette eller andre kirkemøter, men et nettsøk tyder på at det er en vanlig konspirasjonsteori i new age-miljøer. 

Selv om dette bidrar til å styrke den tiltagende konspirasjonstenkningen i flere miljøer (og altså langt fra bare om kirken, ser her og her), er det ikke det mest tøvete i boken.

Dette er likevel ikke det mest graverende eksemplet på Steens manglende kunnskaper om kristendommen. Det kommer først på s. 44, der han omtaler middelalderens relikviehandel og kan fortelle at «de fleste av Jesus' kroppsdeler var solgt utallige ganger i hele verden.» Han har altså ikke fått med seg at kristendommen forkynner Jesu oppstandelse fra de døde og at det derfor ikke finnes noen kroppsdeler å omsette. Hvis den hadde funnet sted, ville en slik relikviehandel ha vært en fornektelse av hele kristendommen. 

Og det fortsetter. Ikke uventet handler mye om en politisk agenda.

Det er mye i Steens bok som fremstår som uvitenhet, slurv og ukritiske gjentagelser fra tilfeldige kilder, men boken bærer også preg av at forfatteren har en agenda. Denne agendaen handler dels om å fremheve vestlig militær aggresjon samtidig som han underslår arabernes og tyrkernes ditto, dels handler den om å fremstille både muslimer og bysantinere som tolerante og pluralistiske i kontrast til de fundamentalistiske vest-europeerne. Det dreier seg med andre ord om å se sin egen tids konflikter i fortiden, og forutsigelig nok er det vesten som er skurken og østen som er helten.

Det hele er nærmest en oppvisning i den type tenkning, eller kanskje rettere sagt stemning og holdninger, som ligger bak dagens ofte svært så velmente, men enda mer forvrengende framstillinger av historien. Dermed fremstilles vesteuropeerne under korstogene og spesielt Sigurd Jorsalfars tid som rasistiske, langt mer intolerante enn andre og uten forståelse eller interesse for antikkens litteratur.

Mens sannheten stort sett er motsatt.

Det er ikke slik at korsfarerne jaget alle ikke-hvite kristne da de inntok Det hellige land (dermed er det ikke underlig at Steen ikke oppgir kilder). På Jorsalfars tid ble jøder behandlet verst i det muslimske Spania (et land som alltid har vært en historie for seg), selv om de stort sett ble behandlet bedre i andre muslimske land enn i kristne.

Selvsagt gjentas og forsterkes skurkebildet av de kristne i vesten som i følge myten fryktet og hatet antikken.

Til Steens bilde av vest-europeerne som intolerante og ignorante fanatikere hører også påstanden om at «korsfarerne i 1204, med energi og nidkjærhet, hadde brent det de kom over av litteratur i universitetet, klostre og bibliotek, som kunne minne om antikkens røtter» (184). Det er sannsynlig at litterære verk gikk tapt ved plyndringen, for den førte til omfattende branner, men korsfarerne hadde ikke noe mål om å ødelegge antikkens litteratur, og bøker var verdifullt bytte. Forøvrig hadde ikke Konstantinopel noe universitet i egentlig forstand. Det hadde man derimot i Vest-Europa, hvor man på denne tiden oversatte lærde verker både fra gresk og arabisk.

Som kontrast til dette klisjebildet av korsfarerne setter Steen Det bysantinske rike: Der «tok man vare på de litterære skattene fordi man forsto at de var verdifulle», bysantinerne hadde nemlig «en stor grad av ydmykhet i forhold til tidligere epokers storhet». (51). Til dette er det å si at det er helt riktig, og at slik var det gså i Vest-Europa. Det er derfor vi har latinsk litteratur bevart.

Steens analyse blir ikke bedre av svært så tendensiøse tilsnikelser.

Derimot får vi allerede i innledningen høre om Vestens «frykt og fordommer» mot tyrkerne: «'Fri oss fra tyrkerne og det onde', sa Martin Luther. Hva kan denne forutinntattheten bunne i? I boka forsøker jeg å gi noe av svaret» (10). Steens «svar» fortjener ikke å bli tatt seriøst, for det ignorerer sentrale historiske realiteter. All frykt bunner ikke i forutinntatthet, og på Luthers tid hadde man gode grunner til å frykte tyrkerne (dvs. Det osmanske rike). De var en ekspansiv militærmakt, og der de vant frem, ble de kristne systematisk ydmyket og diskriminert, symbolsk såvel som juridisk og økonomisk. I tillegg drev de omfattende plyndring utenfor sine egne grenser, i første rekke for å skaffe slaver.

Og dette var ikke få, spredte eller tilfeldige raid.

Dette var ikke bare en trussel i Sørøst-Europa, der det ble organisert store slaveraid over grensen ved Donau, men også i alle kystområder rundt Middelhavet og nordover til Irland og Storbritannia. Her var det i første rekke de osmanske vasallstatene i Nord-Afrika som var aktive: Til og med Island ble offer for slaveraidere derfra i 1627. Skip ble kapret for det samme formålet, og å havne som slave i Nord-Afrika var ingen uvanlig skjebne for sjømenn. Så sent som på 1700-tallet var dette et omfattende problem for den dansknorske handelsflåten, og både Sverige og Danmark betalte beskyttelsespenger for å slippe sjørøverangrep mot sine skip. Alt dette sier Steen ingen ting om.

Så betyr selvsagt ikke dette og langt mer Vestrheim viser at det er grunn til å tegne et helt motsatt bilde. Historien handler heller ikke om "snille kristne/vesteuropeere" og "slemme muslimer".  Men skal vi først tegne et bilde hjelper det å bruke flere farger, inkludert sort og hvitt og grått.

På alle kulturer og personer som er involvert.

Vi finner selvgodhet, uforstand, maktbegjær, grådighet og grusomheter på alle sider. Og selvoppofrelse, forstand, naturfilosofi og raushet. Vi finner helter og skurker blant både vesteuropeere, osmanere og bysantinere. Eller egentlig stort sett ingen av delene, de er omtrent som folk flest.

Selv om vi ikke kommer unna at det til alle tider er land og kulturuttrykk som er bedre enn andre, trenger vi ikke å gå oss vill i anakronismer, underslå fakta, skape gullgutter av gråstein eller tenke at der lett å bli enige om hva som gjør personer og perioder bra eller dårlige.

Eller at bøker og bilder blir bedre av å speilvende motiver, legge inn vorter og grimaser, mens man ivrig veksler mellom svartmaling og rosenrød.

Sikker som redaksjonen

Teusener på teusener knuger og knuffer for å finne ut av hva som egentlig skjedde med det store og mer enn lettere sagnomsuste Biblioteket i Aleksandria, der all antikkens visdom var samlet.

Men heldigvis kan Illustrert Vitenskap Historie nå røpe sannheten.

Takker være et solid oppbud av forskere, som har saumfart kilde etter kilde i tiår etter tiår, etter det mest moderne vi har av historiekristiske metoder, er det det bare å ta av seg luen i ærbødighet og lytte til løsningen.

Det hele er et svar i nummer 7/2013 på et leserbrev der Martin Gummesson spør om hvordan de kan si i 1/2013 at det var

en kristen mobb som ødela det berømte biblioteket. Men hvordan kan dere vite det? er det ikke fortsatt usikkert hva som egentlig skjedde?

Selv om svaret altså er revolusjonerende i forhold til dagens øvrige forskning på Biblioteket, er redaksjonen ydmyk nok til å undertegne anonymt når de avslutningsvis opplyser at

Mye tyder imidlertid på at det særlig var de tidlige kristne som forårsaket bibliotekets endelige undergang, da de flere ganger angrep det fordi det inneholdt "hedenske" skrifter.

Hvem som har mest skyld i ødeleggelsen av biblioteket kan altså diskuteres. At de kristne spilte en stor rolle, er imidlertid sikkert.

At man ikke stiger ned fra Olympen og oppgir en eneste av disse nyere forskerne de har satt på saken, eller noen av de utallige antikke kildene de har gransket med lupe og lorgnett, er selvsagt en ren tilfeldighet og saken uvedkommende.

Her gjelder det ikke å spørre, det handler om å lytte. Møtte de kristne noe som kunne smake av hedenske tanker som logikk og vitenskap, var det bare én løsning, slik vi ser ved middelalderens universiteter.

Her trenger man ikke noe så skarvelig som empiri, deduksjon holder i lange baner.

For Illustrert Vitenskap Historie driver ikke bare forskning som garanterer Nobelprisen, de taler Ex Cathedra.

Eller altså sikkert som det heter på redaksjonelt.

(Takk til Torbjørn Greipsland for tips.)

Hvorfor faller skeptikere så lett for myter?

Da er flere fanebærere blitt hyllet på Kjetil Hopes blogg etter at han ba flere komme med innspill til gode kandidater.

Denne gang er det altså ikke Kjetil som har skrevet, men andre ildsjeler. Nettopp derfor kan noen ganger iver og kjepphester ta noen smuler overhånd.

Igjen trekkes det fram mange riktig gode skeptikere (i betydningen personer som er opptatt av fornuftsbasert etterprøving av påstander), samtidig som det muligens synes som om enkelte har gjort dette til noe i retning av en livssynsmarkering.

For balansens skyld kan det være greit å nevne at det også er med en muslim (Wasim) og en kristen (Rolf) på listen.

Og når Haftor Viestad og boken Oppgjør med kirken hylles, minner det meg om det gamle spørsmålet om hvorfor skeptikere faller så lett for myter - og ikke ser det (eller vil vedgå det), uansett hvor mange tiår som går.

Noe av grunnen er nok rett og slett at de fleste av oss ser verden gjennom disse berømte brillene som er i overkant farget av egen psykologi, personlige opplevelser, politisk ståsted og livssyn. I Det Gode Prosjekts navn tar man hardt i mot alle ideologiske og politiske fiender, spesielt mot den verste av dem alle, Kirken og Troen som er roten til alt ondt i historien (det kan i hvert fall noen ganger høres sånn ut).

Firer man en tomme har man tapt.

Dermed kunne Viestads på ramme alvor befeste myter i det offentlige rom om at de kristne brant biblioteket i Aleksandria og henrettet "den siste nyplatonske filosof, Hypatia", og at middelalderen er et "særdeles ømtåelig tema for kirken" ("tomrom", "bokbål"...) og så videre.

Mens Kristian Horn (stifteren av Human-Etisk Forbund) i samme bok synliggjør noe av bakteppet for hans livssynsmessige prosjekt når han bl.a. skriver om "kirkens terror" mot naturvitenskapsmenn "helt opp til 15-16-hundretallet" og tar med Kopernikus og Kepler blant dem som ble ... terrorisert.

Kanskje ikke helt uventet skrev enkelte for femten år siden en kildebasert motbok til mytespredningen, selv om den i motsetning til Viestads bok ikke ble omtalt i noen større media - eller fikk noen av bidragsyterne til å trekke tilbake en eneste påstand.

Rart med slik.

Da kvinnen fikk sjel ble likevel såpass mottatt at den er utsolgt, men finnes altså i en sterkt bearbeidet og utvidet form i Da jorden ble flat.

For ordens skyld kan nevnes at oppgjøret med Oppgjør med kirken er nedtonet i og med at boken tilhører 70-tallets stormfulle debatter og er like utsolgt som Da kvinnen fikk sjel.

Selv om den altså fortsatt hylles for sin ... skepsis.

Derfor kan du ikke stole på All Verdens Historie

Når jeg sliter med å åpne populærhistoriske blader er grunnen at det alltid inntreffer minst ett gysende øyeblikk, eller cringing moment som de sier i Great Russell Street.

Hvorfor kan du så ikke stole på slike blader? Det er ihvert fall tre grunner til det.

1: Artiklene er sjelden skrevet av spesialister

I stedet for solid, faglig vurdering baserer man seg ofte på andrehåndskilder.

Uten å være kompetent nok til å se når disse nøye tolker samtidige kilder, bygger på moderne myter eller spekulerer på egen hånd.

Oppspinn gjengis fort som gospel, synsing som sannhet og fordreielser som fakta.

Som i seneste nummer av All Verdens Historie (14/2012), som hopper på Hypatia-myten med alle beina.

Dermed forsterkes den moderne fortellingen om at "mange kristne betraktet vitenskap som noe hedensk" (som om naturfilosofi skulle handle om å dyrke guder) og at "man regner drapet på Hypatia som punktum for den antikke vitenskaps utbredelse i Romerriket" (side 36).

Og lar behendig være å nevne hvem disse "man" er og hvorfor vi finner blomstrende vitenskap i Romerriket i generasjoner etter Hypatia.

2: Redaksjonen mangler musikalitet for hva som er troverdig å si om perioder og personer

Det er derfor de slipper gjennom alle disse påstandene som at man i middelalderen mente jorden var flat, at kirken forbød disseksjoner eller at paven var skeptisk til titallssystemet.

3: Man jobber ikke nok med stoffet - enten det handler om å google eller dobbeltsjekke med andre kilder.

Resultatet viser seg når All Verdens Historie skal si noe om når det sagnomsuste biblioteket i Aleksandria ble ødelagt (side 35).

Man vet ikke med sikkerhet når biblioteket ble ødelagt. Noen teorier går ut på at Cæsar brente det i 48 f.Kr., eller at biblioteket ble plyndret i forbindelse med urolighetene i 389 e.Kr.

Det er forsåvidt greit at man ikke skylder på Kirken eller noe slik her, men ikke fullt så greit at de to eneste eksemplene man oppgir antagelig er de eneste vi kan være noenlunde sikre på ikke er riktige. Eller presenterer det som en hypotese at "bokrullene fremdeles fantes under den arabiske invasjonen på 600-tallet".

Bør vi så slutte å lese populærhistorie?

Nei, slett ikke. Poenget er rett og slett som overskriften sier at vi ikke kan stole på tilfeldige artikler i slike blader - spesielt ikke når de sier ting vi ikke reagerer på.

For det er nok fort slik at det først og fremst er når de kommer til overraskende konklusjoner at mange begynner å undersøke.

Jeg vil dermed anta at flere fikk pepperkakene i halsen da de leste i omtalte nummer av All Verdens Historie (side 8) om denne meksikanske presten Calderón som i 1540 avga full tilståelse overfor "den katolske inkvisisjonen" for ondsinnet svartekunst (påkalle demoner, gjøre seg usynlig, hypnotisere, spå om framtiden, forflytte seg mellom kontinenter på et øyeblikk...).

Ikke fordi noen kunne få seg til å tro at dette var sant, men fordi den spanske inkvisisjonen viste rimelig sunn skepsis (aktor ba Calderón demonstrere sine kunster, men han nektet) og ikke dømte ham til bålet, men til eksil (tilbake til Spania) uten lov til å holde gudstjenester de neste to årene.

Konklusjonen er ikke verre enn at slike blader bør tas med noen klyper salt og helst stimulere til å lese videre for å etterprøve påstander. 

Hvilket ikke forhindrer at noen likevel vil streve med å tro at den lokale inkvisisjonen ikke straffet hardere.

Selvsagt finnes få regler uten unntak. Det har hendt at spesialister har skrevet populærvitenskap, særlig i noe mindre glorete magasiner (som Levende Historie) - og selvsagt stadig vekk i mer fagorienterte magasiner som faktisk presenterer forskning (som Historie, Arkeologi o.l.).

Det har til og med hendt at amatører skriver noe riktig, enten det er i blader eller på blogger.

Mer Minervarydding

Da fortsetter vi Minerva-debatten, eller - muligens - avrunder den.

Tradisjonen tro gjengir jeg min kommentar her (motpartens innlegg må du altså til Minerva for å se).

Takker igjen for kommentarer, N.A., selv om det er noe vanskeligere å rose dine seneste innspill enn flere i dine første par kommentarer;-)

Selvsagt er det en unnskyldning at du er på reise og dermed som du sier har «et fåtall referanser», men da burde du nok også vært noe mer forsiktig med å hevde at bevisbyrden ligger på meg.

Jeg starter dermed med det du kaller for fakta om Biblioteket i Aleksandria og alle disse angivelig stengte filosofiskolene. Du skriver at

«Noen andre fakta: Biblioteket i Alexandria brant mens kristendommen var statsreligion, uten at det ble gjort seriøse anstrengelser for å bygge det opp igjen. Platons akademi og alle andre filosofiskoler ble stengt under kristent herredømme.»

Dette er altså helt uten kilder. Det du antagelig lener deg mot er den klassiske legenden der det store og sagnomsuste Biblioteket fra 200-tallet f.Kr. skulle ha blitt brent i år 391 e.Kr. i forbindelse med ødeleggelsen av Serapis-tempelet. Mens altså kildene vanskelig kan tolkes til at det opprinnelige store biblioteket fortsatt eksisterte i noen meningsfull forstand etter starten av vår tidsregning og det ikke er noen antikke kilder som forteller at bøker gikk tapt ved noen større anledning i 391. Selvsagt fantes det andre biblioteker i Aleksandria etter at byen kom på romerske hender med Cæsar, men disse var svært utsatt for alle disse opptøyene, invasjonene og plyndringene som byen stadig ble rammet av, samt tilfeldige branner og katastrofer (bl.a. kastet en tsunami på midten av 300-tallet båter flere kilometer inn i byen), tidens tann og økonomiske vanskeligheter (det kostet mye penger å reetablere samlinger).

Likevel var det uten tvil flere ulike typer biblioteker også etter år 391, noe vi ser av alle lærestedene som blomstret i århundrene etter, muligens også etter at araberne inntok byen på 600-tallet.

Det jeg skriver her er basert på gjennomgang av alle eksisterende kilder fra denne perioden slik jeg oppsummerte det i “Da jorden ble flat – mytene som ikke ville dø” fra et par år tilbake, og evaluert i lys av standardverker som «The Vanished Library - A Wonder of the Ancient World» av Luciano Canfora (University of California Press, 1989), «Alexandria in Late Antiquity – Topography and Social Conflict» av Christopher Haas (John Hopkins University Press, 1997) og “City and School in Late Antique Athens and Alexandria” av Edward J. Watts (University of California Press, 2006).

Nå er det ikke bare biblioteket som det er myter om. Det samme gjelder disse filosofiskolene.

Nedleggelsen av akademiet i Aten i år 529 handlet ikke om noe konsekvent oppgjør med vitenskap eller antikken. I stedet synes det som om keiseren så med mistenksomme øyne på akademiets økonomiske uavhengighet. Det er sjelden myndigheter sympatiserer sterkt med privatskoler med en annen filosofi enn deres egen. Saken ble ikke bedre av at skolen i Jamblikos nyplatonske ånd dyrket spådomskunst og teurgi, magisk betvingelse av gudene. Men dette gjaldt altså bare i Aten. Filosofiske læresteder, med nyplatonske lærere, fortsatte i bl.a. Konstantinopel, Antiokia og Aleksandria.

For øvrig er det slik at den eneste kilden som sier noe om Justinians forordning overfor akademiet i Aten forteller at forbudet gjaldt det å undervise i filosofi, tolke astronomi og kaste terninger. Som Watts påpeker kan koblingen mellom disse tre tingene vanskelig forklares på andre måter enn et forbud mot å spå fremtiden. Spådomskunst var en sentral filosofi i enkelte nyplatonske retninger, astronomi handlet ofte om astrologi, og terninger ble brukt til å spå ved en tabell som gjorde om terningkast til ulike skjebner. Dette handlet kort sagt ikke om noe som kan kalles for et forbud mot naturvitenskap.

Skulle du likevel ha noen til nå ukjente kilder til at «alle andre filosofiskoler ble stengt», er det bare å oppgi dem.

Så litt kort om resten, dette blir fort lange innlegg og jeg er usikker på hvor fruktbart det er å fortsette denne type utveksling, selv om det er interessant.

Når det gjelder Bruno har jeg «lest meg opp» på både hans egne verker og nyere biografier enn Yates og ingen av dem sier at han var en empirisk eller matematisk orientert naturvitenskapsmann. Han leverte ingen astronomisk modell eller førte noen vitenskap (som fysikk eller biologi eller noe annet) ett eneste steg videre. Dermed er det riktig som du sier at han « hadde et mystisk naturfilosofisk perspektiv, med klare neoplatonistiske trekk (- ref. Avcienna, Averroes, m.fl.) og at han ikke var særlig empirisk orientert». Når han ble henrettet var det altså ikke for noen form for naturvitenskap, men for sterkt avvikende teologiske meninger, koblet med en polemisk stil som ikke akkurat ga ham venner i maktens sfære.

Jeg gjentar for øvrig at det er gode grunner til å ta sterk avstand fra Kirken for behandlingen av både Bruno og Galilei, men det er noe annet enn å si at moderne naturvitenskap på avgjørende måter ble bremset av Kirken etter Augustin.

Så til Galilei.

Det er bra at du vedgår at «prosessen mot Gallilei hadde betydelige islett av politikk, intriger, personlige antipatier med mere». Og så kan jo jeg på min side vedgå (som jeg vel var inne på i forrige kommentar) at dette selvsagt også handlet om vitenskapelige og teologiske posisjoner. Ikke minst bør det understrekes at Galilei i motsetning til Bruno faktisk var en klart empirisk og matematisk orientert naturfilosof som hevdet vitenskapelige oppfatninger på kollisjonskurs med kirken.

Og nettopp fordi dette som du sier hadde «sprengkraft» bør det ikke akkurat styrke noen teori om kirkens kamp mot naturvitenskap (eller at den på avgjørende måter hindret naturfilosofi i lange perioder eller hva som egentlig er tesen du forsvarer) at han i motsetning til Bruno ikke ble dømt hardere enn til husarrest på sitt gods.

Når det så gjelder mine poengteringer var det altså ikke at Gallilei «på flere punkter tok feil», men at selve modellen var feil, argumentene i favør av den var feil og at han hadde ikke gode svar på innvendinger som parallakseproblemet. Dette var ikke ment som et forsvar av "kirkens intoleranse», men for å vise at det var gode grunner til at man – på vitenskapelig grunnlag – ikke kunne akseptere hans modell.

Når det så gjelder det du kaller «Kristendommen og kristne institusjoners bidrag til fragmenteringen av den romersk-greske kulturarv» henviser du altså til Macculloch som er teolog og «Personlig kristen». For meg er forskeres livssyn mindre interessant enn deres utdannelse. Det jeg lener meg på er blant annet ateistiske vitenskapshistorikere som klart avviser denne type påstander som du kommer med (inkludert at «Biblioteket i Aleksandria» skulle blitt ødelagt mens kristendommen var statsreligion).

Siden du er på reisefot kan jeg tipse om nettlenker til Tim O’Neill som blogger om dette på Armarium Magnum (se om Hypatia-myten på f.eks. http://armariummagnus.blogspot.no/2012_03_01_archive.html) og Thony Christie på The Renaissance Mathematicus (f.eks. om Bruno på http://thonyc.wordpress.com/2010/01/25/bruno-was-not-scientific/ og utallige steder om Galilei, som på http://thonyc.wordpress.com/2012/05/08/how-not-to-write-about-renaissance-mathematics/

Det du siterer fra Macculloch handler i tillegg ikke om oppgjør med naturvitenskap, men om oppgjør med paganisme.

At man ødela templer for Jupiter eller Afrodite er ikke det samme som at man ødela for seriøs naturfilosofi. Han er da heldigvis oppegående nok til ikke å ta det brutale mordet på Hypatia til inntekt for et oppgjør med nyplatonismen. Dette var slik også Tim O’Neill bekrefter (og kildene, som jeg har lest) en politisk affære, i motsetning til hva man skal tro ut fra alle disse pussige mytene som har oppstått om Hypatia i nyere tid.

Da runder jeg av debatten der, uansett hva du måtte mene om hvem som skulle ha noen ytterligere bevisbyrde;-)

Overtroiske impulser

Bjørn Vassnes ikke bare argumenterer for at overtro er naturlig, han demonstrerer det stadig også, senest i en artikkel skrevet for Marg i 2010.

Overtro er utbredt, faktisk helt normalt, også blant mennesker som vil benekte at de er overtroiske. Det finnes antakelig ingen som ikke flere ganger per dag gir etter for overtroiske impulser på en eller annen måte.

I følge Vassnes skyldes vår hang til overtro at vi har utviklet en evne til å se mønstre, ansikter og slanger i buskene, slik at vi har større anledning til å overleve. Det er verre å se en slange for lite enn en for mye. 

Dermed gir det oss klare evolusjonære fordeler om vi har evnen til å trekke raske slutninger på lite datagrunnlag. Og selv om han ikke applauderer overtro, argumenterer Vassnes godt for at hvis vi mangler denne evnen, kan det føre til noe som er vel så ille.

En slik «undertro» (undertegnedes begrep) kan være like lite hensiktsmessig som overtro. Vi kan overse viktige ting: ikke bare rovdyr i skogen, men også for eks systematiske feil ved et fly eller en medisinsk behandling.

Og det kan slå andre veien. Det er ikke bare bra å se mønstre ved høylys dag.

Vi kan bli for flinke til å se mønstre. Vi kan se syner, eller danne oss urealistiske forestillinger. Mange typiske overtro-fenomener skyldes dette. Mange spøkelser, vardøger og engler kan nok tilskrives at hjernen, med litt for mye dopamin, har overfortolket noen gardiner som blafret, eller lyder som vinden laget.

Vi kan også bli fristet til å overfortolke tilfeldige sammentreff, og lage mønstre ut fra disse. Her kommer det også inn at hjernen vår har en tendens til å huske det som passer inn i mønstre, og glemme alt det som ikke passer inn.

Dermed er det ikke enkelt å bli skeptiker.

Å bli realist, skeptiker, er noe som krever både tid og hardt arbeid. Det er mange medfødte forestillinger og tenkemåter som må overvinnes.

Muligens er dette årsaken til at Vassnes selv demonstrerer ulike varianter av overtro.

Nå er det liten tvil om at Vassnes og jeg tilhører noe ulike filosofiske posisjoner og sikkert kan diskutere disposisjoner og detaljer noen måneder. Nettopp derfor er det hyggelig, men uventet at han ser ut til å hevde at vi har fri vilje.

Som mennesker er vi nemlig utstyrt med en evne som mange andre dyr ikke har: Evnen til å tenke oss om, til å overprøve våre første innskytelser og instinkter. Vi har fått en slags valgfrihet, som rett nok ikke er absolutt, som er begrenset, men som likevel gir oss visse handlingsvalg.

Når applausen fra Dekodet etterhvert stilner kan vi jo spørre om hvordan noe i nærheten av "valgfrihet" kan forekomme hvis vi utelukkende er biologi/kjemi/fysikk slik at vi påvirkes og (kan man tolke det til uten overdreven mønstergjenkjenning av Vassnes' vurderinger) egentlig ikke kommer unna at vi styres av stoffer, instinkter, biokjemi og psykologiske mekanismer som kognitiv dissonans.

Uten noen form for "immateriell virkelighet" (enten denne kun er våre tanker eller noe mer i retning av tradisjonelle oppfatninger av sjel) er alt vi gjør og tenker forårsaket av noe underliggende (f.eks. en  biokjemi), noe som gjør ordet valgfrihet meningsløst.

Tror man likevel på valgfrihet som mer enn en floskel er det uklart hvorfor man ikke klarer å se at oppfatninger av en immateriell virkelighet i det hele tatt "kunne hatt noen nytte".

Men dette kan vi altså diskutere lenge. Det er tvilsomt om vi kan komme til noen særlig enighet på dette feltet.

Muligens i motsetning til andre deler av Vassnes' mønstergjenkjennende overtro der han ikke i det hele tatt forholder seg til kilder eller empiri.

En ting er å se mønstre i skygger og skyer, noe annet er å skape dem selv i sanden.

For Vassnes synes å tilhøre flertallet av populærvitenskapelige skribenter som følger den store fortellingen om den innbitte krigen mellom kirken og vitenskapen - og ikke minste den tilhørende Mørke Middelalder.

En fortelling som i stor grad er skapt av ideologiske behov på 17- og 1800-tallet. Toneangivende tenkere fra Gibbon til Dickson White innbilte seg et mønster og fortolket historien i lys av dette. Men siden man slet med å finne særlig mange data som støttet det angivelige mønsteret, måtte man dels konstruere episoder og dels overtolke anekdoter.

At Vassnes her følger sin egen overtro fremfor vitenskapshistorikere fremgår dermed med all uønsket tydelighet av følgende par avsnitt.

Fra og med Aristoteles fikk vi også forsøk på en empirisk vitenskap.

Så, etter en lang mørketid, som startet med at de kristne brant biblioteket i Alexandria og massakrerte de lærde der, begynte vitenskapsmenn og filosofer i Europa å forstå verden uten hjelp av religionen, og i stedet ved hjelp av metodisk skepsis og empiri.Vi fikk det vi kaller «opplysningstiden», som i noen hundre år har klart å få en stor del av menneskeheten til å tenke relativt selvstendig, og til å forholde seg til testbare fakta, ikke hva en eller annen guru måtte si.

Siden denne artikkelen er basert på "Marg (3-4, 2010) delvis basert på foredraget jeg holdt på Skepsis-konferansen i Oslo (30/10-10)" bør det nok nevnes at jeg gikk opp til Vassnes og gjorde ham oppmerksom på den lettere utilgivelige Aleksandria-bommerten (som altså stammer fra Gibbon og ikke gjenfinnes i kilder) umiddelbart etter foredraget.

Uten at han virket særlig interessert. Noe som fremgår med all uønsket tydelighet av artikkelen i Marg.

Resultatet er at han dermed understreker at nye ateister ikke er alene om å mangle allmenkunnskap og intelellektuell motstandskraft mot modernitetens ikoner.

Det er forfallet i allmenkunnskapen, og i den allmenne evnen til kritisk tenkning som har gjort at tendensene vi har til overtro har fått mer spillerom i dag. Vi har ikke den intellektuelle motstandskraften som skal til. Vi skjønner ikke – fordi vi ikke lærer det på skolen, og heller ikke i media – hva som er kunnskap og hva som bare er rykter og synsing. Vi lærer ikke å bruke empiri, vi lærer ikke å forstå statistikk, vi lærer ikke å forstå hvordan menneskehjernen jobber, og hvilke kognitive feller vi lett faller i.

Den kognitive fellen som Vassnes har falt i er rett og slett at  klassisk kristen tro har bekjempet vitenskap og kunnskap i over tusen år. Han har forlest seg på Freeman og projiserer uheldige tendenser hos dagens kreasjonister over på senantikken og middelalderen.

Noe som vi avgjort bør bekjempe.

Nettopp fordi overtroen ligger så lett for oss, er det viktig å bekjempe den. Den fungerte på et slags vis tidligere, da vi ikke hadde muligheter for å skaffe oss bedre kunnskap. Da måtte vi stole på våre instinkter, og høre på autoritetene. Men vi har også fått en fornuft, en evne til å tenke litt lenger, til å overprøve de første innskytelsene, og til å lære av erfaringer. Med framveksten av den empiriske vitenskapen fikk vi også mulighet til å lære av andres erfaringer og andres fornuft.

Hvorvidt Vassnes klarer å tenke litt lenger og overprøve sine første innskytelser om vitenskapshistorien er selvsagt uklart. Til det har han nok i overkant sterke fiendebilder, forestillinger og tenkemåter som må overvinnes.

Men siden vi ikke lever i et ufritt univers og har valgfrihet, er det jo avgjort mulig. Særlig om han lærer noe av andres erfaringer og fornuft - og gjør noen forsøk på lese seg opp på kilder.

Det kan da alltids hjelpe om man ikke lar seg styre av populærvitenskap, kjemiske stoffer eller kognitive feller.

Når tampen brenner

Det er ikke alltid like enkelt å drive kildekritikk, særlig ikke når man vet hvordan det egentlig var.

Vi aner dette bak røyken også om vi som Björn Albinson skulle være interessert i brannhistorie.

Det hele starter med den rette skepsis og nøkternhet.

En av forntidens mest kända bränder drabbade biblioteket i Alexandria. Enligt många källor blev det helt förstört år 48 f Kr. Källforskning har visat att det inte var så allvarligt men ändå lever minnet kvar av branden som en stor katastrof.

Mangt er rett akkurat her, og også i de neste avsnittene - selv om han nok baserer seg for mye på én kilde og overdriver dimensjonene på biblioteket (i praksis tvilsomt om det kan ha rommet mer enn 50 - 100 000 ruller).

Men så kommer den klassiske fellen, ikke minst for hobbyforskere som ikke selv leser originalkilder. Artikkelforfatteren er kledelig kritisk til historien han fokuserer på, men sitter fast i mytemyra når han skal oppsummere.

Boksamlingen i Serpion skall ha förstörts 390 e Kr. När de nya religionerna infördes skedde detta ofta med våld. Normalt ingick att man brände äldre skrifter och Alexandrias bibliotek förstördes slutligen på detta sätt omkring 646 e Kr när Islams lära kom till landet. Bokrullarna användes då som bränsle i stadens många badanläggningar. Ett fåtal rullar räddades av folk som vågade livet ty att inneha sådana skrifter var belagt med dödsstraff.

Det er vel ikke lenger noen grunn til å bli forundret over denne historiefremstillingen. At kristne i antikken normalt ødela alle bøker og drepte de som forsøkte å beskytte dem, er så kulturelt selvfølgelig at det ikke hjelper om noen oppdaterer Wikipedia, blir intervjuet på forskning.no eller gir ut bøker på Luther forlag.

La oss dermed hjelpe Björn Albinson. Slutten burde vært som begynnelsen.

En av forntidens mest kända boksamlingar var biblioteket i Alexandria. Enligt en modern myt blev det helt förstört år 390 e.Kr. Källforskning har visat att det inte var tilfellet men ändå lever minnet kvar av dette som en stor katastrof.

Bibliotekaren svarer

Vi kommer vel aldri til å slutte å skrive om Biblioteket i Aleksandria, ikke minst fordi andre ikke slutter å skrive om det.

Nå er riktig nok dette en litt gammel sak, men både spørsmål og svar synliggjør det moderne bakteppet i disse Agora-tider, selv om myten om at kristne skal ha brent biblioteket ikke nevnes.

For hva er vel mer naturlig enn følgende spørsmål på Bibliotekenes svartjeneste?

Vi vet at biblioteket i Alexandria brant ned (var det i romertiden?) men ble absolutt alle papyrusrullene (?) ødelagt eller ble noen reddet? I så fall, hvor ble det av dem? Spørsmål stilles av oppvakt gutt på (minst) 12 år.

Svaret er greit og rundt, men røper nok at dette ikke tilhører moderne bibliotekarers primærkompetanse.
Først gjengis den leksikale vinklingen, som viser at leksikon heller ikke skrives av spesialister.

Biblioteket i Alexandria har brunne fleire gongar. Det bestod av to bygningar, eit stort bibliotek i det kongelege slott i bydelen Brucheion, og eit mindre ved heilagdommen Serapeion i bydelen Rhakotis. Den først gongen det brann var under romertida då Cæsar beleira byen i år 47 f.Kr. Samlingane (ca 700 000 bokrullar) blei delvis øydelagde. Biblioteket vart også øydelagt ved seinare krigar, 272 og 390 e.Kr.

Kjelde: Store norske leksikon

Så kommer alle mulige forbehold, antagelig siden vi har å gjøre med en oppgående bibliotekar som vet at man ikke alltid bør ta leksika eller historikere som har skrevet dem på ordet. Dermed henvises til ... wikipedia.

Når det gjeld historie er det alltid historikarar som er ueinige. Sjølv om dette ikkje er det du spør om, legg eg ved to lenker viss du vil lese litt meir:

http://no.wikipedia.org/wiki/Biblioteket_i_Alexandria
http://da.wikipedia.org/wiki/Biblioteket_i_Alexandria

Nå er heldigvis den norske artikkelen grundig oppdatert de seneste ukene (og den danske er heller ikke halvgærn, selv om den ligger noen doriske søyler bak). Men ingen av dem hadde verken i 2005 eller nå noe direkte svar på 12-åringens spørsmål.

Bibliotekaren er dermed forbilledlig ærlig.

Eg finn dessverre ingen informasjon om bokrullane, og kva som eventuelt skjedde med dei som ikkje forsvann i brannane (viss det var bokrullar att etter den siste brannen, dette står det heller ingenting om i kjelder eg har tilgjenge til). Dessverre klarar eg ikkje å svare på spørsmålet ditt.

Hva kan vi så si? Ble noen ruller reddet fra bibliotekets undergang?

Skal vi svare på dette, bør vi begynne med at spørsmålet synes å bygge på forutsetninger som det sjelden stilles spørsmål ved.

Vi nevner fem på rappen:

1. Det fantes bare ett Bibliotek i den antikke verden
2. Det fantes ingen kopier av skriftene andre steder
3. Skriftene i Biblioteket ble borte med Biblioteket (altså at ingen ble overført til andre samlinger)
4. Det som ble borte av skrifter skjedde ikke også i Biblioteket selv f.eks. ved at man ikke hadde budsjetter til å kopiere titusener av skrøpelige ruller videre i århundre etter århundre)
5. Biblioteket hadde kun viktige skrifter (slik at det spiller en rolle om noen ble borte)

Sagt på en annen måte er spørsmålet ikke bare feil stilt - det er også umulig å svare på.

Vi vil nok aldri få vite hvilke skrifter som ble borte med de mange ødeleggelsene i Aleksandria - og som ikke fantes i ett av de mange bibliotekene i andre byer. 

Det er hevet over tvil at atskillige oldtidsverker er blitt borte, men ikke nødvendigvis fordi samlinger i Aleksandria ble borte. Vi har f.eks. bevart lister over atskillige bøker som eksisterte i Konstantinopel så sent som på 900-tallet, men som senere er gått tapt.

Det er til og med slik at mye til og med kan ha blitt stjålet. Bøker var rett og slett såpass verdifulle at det var i overkant fristende å stikke dem under kappen når anledningen bød seg, enten man kalte seg kristen eller ei.

Det overrasker dermed ikke at historikeren og teologen Paulus Orosius (ca. 385-420) i Historiae adversum Paganos (Historien mot hedningene) nevner at "Vi har selv sett at det finnes bokskap i templene og man forteller at da disse templene nylig ble plyndret, ble de tømt av våre egne folk."

Hvor det ble av skriftene i Aleksandria?

Du finner mange av dem på ditt lokale bibliotek. Det er bare å spørre bibliotekaren.

Noe på radio

Vi minner om at neste del av serien basert på utvalgte deler av Da jorden ble flat, denne gang om selveste biblioteket i Aleksandria, dukker opp på Verdibørsen på en P2-kanal nær deg, lørdag morgen 08:05, med reprise søndag kveld 17:03.

Muligens mot slutten av programmet.

10 minutter, uten farver eller fotnoter. Be afraid, very afraid.

Når kulturen kasseres

Skal du undersøke hvordan det står til med en kultur, kan du gjøre verre ting enn å studere bibliotekene.

Og gjør man det her til lands, kan det rykke i både den ene og andre av bekymringsmusklene. Morgenbladets Håkon Gundersen skaper dermed lettere angstanfall her til gårds når han i reportasjen Luftighetsdoktrinen viser hvordan den økonomiske omløpslogikk har nådd også biblioteksfæren.

Det hele innledes med horrortrailereren Futuristene ville brenne bibliotekene. Bibliotekarene vil heller kaste bøkene. Og det helt uten spesialeffekter.

Ser man nærmere på kulturer finner vi fort ulike typer av hva man på sosialantropologisk kan kalle for økonomiske sfærer, men som kanskje heller burde ha hett noe i retning av livsrom eller kulturvern. Pengesfæren utgjør én type logikk og verditenkning, mens familiesfæren handler om helt andre. Når du sitter ved sengen og holder din syke datter i hånden, tenker du ikke på tapt timelønn. Spesielt ikke når hun smiler.

Det er rett og slett viktige grenser og motsetninger her som ikke kan brytes uten at det gjør ubotelig skade for tenkesett og tidbruk. Har vi ikke noe som transcenderer det kvantitative og materielle (her penger), ender det med at det kvantitative blir alt. Og ingenting lenger har noen egentlig verdi.

På samme måte har man i studier av ulike kulturer observert at det noen steder kan foregå en form for "byttehandel" knyttet til ektefeller (oftest koner). I bytte mot så og så mange kyr får du den og den ektefellen. Kyr har i slike kulturer en symbolsk verdi som gjør at ektefellens verdi ikke så lett trivialiseres (selv om vi er flere som kan reagere på skikken). De (altså kyrene) ales opp og voktes med livet som innsats. Og selv om de (fortsatt kyrene) noen ganger også kan byttes mot andre ting som har symbolsk verdi, bevarer de en høy kulturell verdi som - ihvertfall ideelt sett - indirekte styrker ekteskapet.

I bærekraftige kulturer er det høye barrierer mot at andre typer logikker trenger inn i særegne økonomiske sfærer.

Det hele forkludres og utarmes hvis en pengeøkonomi introduseres i symbolsterke sfærer. Men mot vestlige handelsmenn kjemper lokale stammer forgjeves. Begynner man først å selge og kjøpe kyr for penger, blir fort også ektefellers verdi monetær. Og dermed langt mindre verdt.

Denne type bytting av tenkesett skjer stadig i norsk kulturliv. Penger er makt og makta rår. Bevilgninger skal følges opp. Uten regnskaper kan det svindles. Man må rett og slett kunne vise til målbar effekt av budsjettønsker og pengeforbruk. Biblioteksstammen blir da fort beseiret av kommunale handelsmenn, selv uten tropehjelmer.

Dermed er tilstandsrapporten i bibliotekene at man må kassere bøker for å følge varehandelens logikk. For vi kan da ikke måle så luftige ting som å gi ungdom fra ulike samfunnslag og kulturer opplevelser, tilhørighet og kulturell basis. Da er det lettere og mer lukrativt å sikre luftige hyller og høy omløpshastighet.

Vi betviler altså ikke at bestanden må røktes. Men vi fascineres av begrunnelsen for at tempoet i kasseringsarbeidet nå er satt opp. Målet for om et bibliotek er veldrevet er blant annet omløpshastigheten. Omløpshastigheten er utlånet delt på bestanden. Og tallet for omløpshastighet inngår i KOSTRA (KOmmune-STat-RApportering), altså statistikken som rådmann og bevilgende myndigheter, kommunalt, fylkeskommunalt og sentralt, bruker i sin planlegging. Ingen fører seg i slik en stråleglans på seminar som en biblioteksjef med høy omløpshastighet.

Døm på coveret.
Hvordan få opp omløpshastigheten? Låne ut mer? Ja visst, da blir omløpshastigheten høyere. Skjære ned på bokbestanden? Selvsagt! Da vil også brøken bli større. Og å fjerne bøker er enklere enn å låne ut flere. Sjauen på Nesbyen her i våres viste at kassering av 2500 bind bare tar rundt 70 arbeidstimer. «Med kasseringen har nå Nes kommet opp i et omløpstall på 0,62,» skriver Jannicke Røgler ved Buskerud Fylkesbibliotek i tidsskriftet Bok og bibliotek.

Er hun da fornøyd? Langt ifra. «Tallet tilsier at det fremdeles er behov for ytterligere kassering i samlingen.» En ofte sitert faglig vurdering, basert på normene til bibliotekeksperten Nick Moore, tilsier at omtrent halvparten av samlingene bør fjernes.

Løsningen er altså enkel. Det er bare å sette i gang og kvitte seg med bøker. Dess raskere dess bedre. Hvor vellykket et bibliotek er kan ikke måles i noe så lite merkantilt eller materialistisk som opplevelser. Det holder ikke med håpet om at én leser kan få en unik opplevelse av en nedstøvet roman i en krok eller på et magasin, en bok som var akkurat hva hun trengte akkurat da, etter å ha lett i hyllene i timer.

Nei, her må vi kvantifisere med tall som ikke kan bestrides.

I varehandelen er det god logikk i at varene bør ha høy omløpshastighet. Man bruker tall som å dele summen av vareforbruk med summen av varelageret. Er omløpshastigheten stor, er det mindre risiko for at varelageret blir gammelt og taper seg i verdi. Altså en god tommelfingerregel for vettuge kjøpmenn.

Så gjenstår det å se om Morgenbladets artikkel kan bringe tilbake bibliotekarers gamle tommelfingerregler. Men det er kanskje for mye å vente at offentlige myndigheter kan få noen minstemål av omløp i hodet.

Til det har vi for mye penger her i landet.

Biblioteket i Aleksandria ødelagt også i 365?

Biblioteket i Aleksandria er kanskje det største og ihvertfall mest sagnomsuste symbolet på antikkens lærdom. Opplysningstidens og modernitetens menn tvilte heller ikke på at det også symboliserte hvordan denne fryktelige kristendommen knuste antikkens arv da det ble ødelagt av kristne i år 391.

Det tok ikke lang tid før det hele ble en av modernitetens ikoner.

Dagbladet kunne dermed ikke overraskende røpe på midtsidene 7. november 1997 at

«Biblioteket ble først delvis ødelagt under Cæsars angrep på byen. Men det var en kristen mobb under ledelse av patriarken Teofilius som i år 391 e. Kr. utførte dette kanskje største ødeleggelsesverk i den menneskelige sivilisasjons historie. Ikke en stein var tilbake, ikke et manuskript ble spart. Ille er det også at de kristne la skylda for vandalismen på araberne».

Denne type historieforståelse er imidlertid ikke lenger lett å finne blant dagens historikere, og var det heller ikke i 1997.

I realiteten hadde det store biblioteket sin blomstringstid i århundrene før Kristus, før det begynte å forfalle. I århundrene etter mistet det sin priviligerte posisjon og støtte og ble dels økonomisk utarmet og dels (eller helt) rasert flere ganger.

I Da kvinnen fikk sjel - og andre historier, kunne jeg dermed peke på følgende ganger som biblioteket ble (eller kan ha blitt) ødelagt:

1: Under Julius Cæsar i år 47 f. Kr., selv om dette sannsynligvis var bøker i et havnelager, klar for eksport.

2: Under det jødiske opprør i år 116. Dette endte i bitter geriljakrig som det skulle ta over ti år å stanse. Da keiser Hadrian besøkte byen i 130, lot han de raserte deler gjenoppbygge og grunnla et nytt bibliotek, i Caesareum.

3: Tidlig på 200-tallet ble byen angrepet og plyndret av keiser Caracalla som hevn for pøbelens hån. Han stanset keiserlige bidrag til Museet, og forviste alle utledninger fra læresetet.

4: Under opptøyer i 265, behørig slått ned av romerne, men ikke før store deler av byen var rammet av beleiringen, sannsynligvis også boksamlingene.

5: Da keiser Aurelian på 270-tallet knuste et opprør ledet av dronning Zenobia, ble biblioteket dramatisk redusert eller ødelagt

6: Under keiser Diokletians plyndringer på slutten av 200-tallet (Marcellinus skrev på 300-tallet at byen “nå mistet det området som het Bruchion som så lenge hadde vært bostedet for byens fremste”. Noen få år senere skriver Epifanus at i det samme området der biblioteket hadde vært, “er det nå en ørken”.)

7: Under ledelse av patriarken Theofilus ødela man Serapistemplet i år 391. Dette lå på en høyde og hadde på mange måter fungert som en festning i lokale stridigheter. Målet var både å fjerne dets strategiske og symbolske betydning. Uheldigvis var det også knyttet til et nabobygg som tidligere hadde lagret en rekke bøker og ruller i et datterbibliotek, noe som har fått enkelte til å slutte at disse gikk med da man rev templet (selv om ingen kilder om 391 omtaler ødelagte skrifter - i strid med hva Dagbladet henviste til og som er blitt modernitetens kanskje helt store ikon).

8: En antagelig anekdotisk fortelling om khalifen Omar som etter å ha erobret byen fra bysantinerne i 640 skal ha sagt at hvis bøkene i biblioteket er i overenstemmelse med Allahs bok kan vi greie oss uten, og er de ikke i overenstemmelse er det ingen grunn til å ta vare på dem.

Nå kan Stephen C. Carlson imidlertid fortelle om enda en kandidat på det ofte nyttige nettstedet Hypotyposeis.

A recent news story, however, suggests another possible culprit: Tsunami that devastated the ancient world could return (AFP; Richard Ingham; Mar. 9, 2008):

PARIS (AFP) - “The sea was driven back, and its waters flowed away to such an extent that the deep sea bed was laid bare and many kinds of sea creatures could be seen,” wrote Roman historian Ammianus Marcellus, awed at a tsunami that struck the then-thriving port of Alexandria in 365 AD.

“Huge masses of water flowed back when least expected, and now overwhelmed and killed many thousands of people... Some great ships were hurled by the fury of the waves onto the rooftops, and others were thrown up to two miles (three kilometres) from the shore.”

Ancient documents show the great waves of July 21, 365 AD claimed lives from Greece, Sicily and Alexandria in Egypt to modern-day Dubrovnik in the Adriatic.

This devastating event occurred some 25 years before Theophilus instigated the destruction of the Serapeum, a building associated with the Library. How many of the Library’s precious books, however, had actually survived the tsunami for Theophilus destroy them?

Eller alle de andre tidligere ødeleggelsene?

Så er det bare å vente på den første amerikanske predikanten som hevder at dette var Guds straff for at de kristne ennå ikke hadde rukket å ødelegge den ugudelige lærdommen i biblioteket.

Oppdatering 23.06.2011: Listen er utvidet ytterligere med et enda tidligere tidspunkt i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville død. Dette handler om Ptolemaios VIII som etter en borgerkrig på 140-tallet f.Kr. utropte seg til farao og utviste alle greske intellektuelle fra Alexandria, slik at biblioteket ble liggende brakk i mange år - i tillegg til at man kan anta flere tok med seg skriftruller ut av byen. Hva som var igjen i Alexandria århundret etter sier kildene ikke noe om, men tilstanden kan ikke ha blitt bedre av alle rullene som brant under Cæsar.

Oppdatering 31.10.2012: Siden det er vanskelig å finne kilder til at Serapis-tempelet ble brent i 391, er teksten endret i samsvar med Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø.