søndag 28. juni 2009

The Closing of the Modern Mind

Charles Freeman er av flere moderne forfattere som lever i fortiden. Hans teser om Europas utvikling i The Closing of the Western Mind: The Rise of Faith and the Fall of Reason, tilhører mer 1800-tallets polemikk enn nyere generasjoners forskning.

Det er ingen problemer med å sukke og akke seg over slike tilsynelatende lærde og logiske bøker. Moralismen og øyenbrynene kan kort sagt ende litt vel høyt, særlig når gradestokken passerer 30. Men om ikke annet gir en ny anmeldelse av boka anledning til å si noe om hvordan det kan gå når utgangspunktet er som galest. Ikke minst fordi Freeman ikke er spesielt alene om dette utgangspunktet.

Som jeg kommenterte i Tro eller vitenskap - sammenheng eller sammenstøt, er det heller avslørende når norske vitenskapspopularisatorer går i samme fella. Bjørn Vassnes sin omtale Mot all fornuft i Klassekampen 18.5.2005 har dermed en selvoppfyllende overskrift.

Saken blir ikke bedre av at han bygger videre på tesen helt mot slutten av en typisk religionskritisk artikkel her.
[Kristendom og islam] har også utviklet en del triks som gjør det vanskeligere for mennesker å ”riste dem av seg”. Et av disse triksene er å gjøre seg immune mot rasjonell kritikk. I kristendommens tilfelle er dette en taktikk som er blitt utviklet gjennom århundrer i debatt med rasjonalistiske kritikere.

Dette stammer helt tilbake fra Paulus’ tid. Paulus var flere ganger i debatt med greske intellektuelle, som ikke syntes hans teologi var spesielt sofistikert. Paulus ble lei av dette, og fant på et forsvarsmiddel som har preget kristendommen helt siden da: Det var den greske, rasjonalistiske filosofien som var på villspor, uten at han greidde å forklare hvorfor. ”Det som verden kaller visdom er toskeskap for Gud,” sier han i Første Brev til Korinterne (1, 25). Etter Paulus ble anti-intellektualisme en vanlig måte å forsvare kristendommen på: Logikk og rasjonalitet var ikke nok i møtet med Guds mysterier. Den eneste riktige måten å nærme seg Gud på, var ved troen.

Denne holdningen møter vi til og med hos de mest kjente kristne intellektuelle, som hos Augustin og Søren Kierkegaard. Logikk og fornuft strekker ikke til overfor Gud, og det blir faktisk en dyd å gi slipp på disse ”hedenske” tilnærmingsmåtene. Den eneste riktige måten å forholde seg til Gud på, er ved å ”ta spranget” ut av fornuftens domene og over i troens. Og der troen rår, og fornuften er utestengt, nytter det selvsagt ikke med rasjonelle argumenter. Dette er noe mange som har forsøkt å diskutere med kristne har opplevd: ”Jo da, det er sikkert logisk det du sier, men Guds veier er uransakelige, og ikke ment å være forståelige for oss mennesker.”
Det er liten tvil om at Vassnes peker på et litt vel typisk trekk hos mange kristne i dag. Men dette stammer ikke fra kirkefedrene. I stedet følger dette i kjølvannet av langt nyere teologer, kanskje spesielt Schleiermacher (1768-1834) og (her i landet) biskop Heuch (1838-1904) med sin bok Vantroens Væsen fra 1883.

I stedet for å se på premisser og argumenter, som på mange måter hadde vært hovedtradisjonen fram til da (ikke alltid like vellykket, men la nå det ligge her), la man fokuset på religiøse følelser og den "vrange viljen" til ikke å tro.

Årsaken var ikke at alternativet hadde spilt fallitt. Den handlet mer om en almenn kulturutvikling som også ga seg utslag i alt fra romantikken til ekspresjonismen, enten vi tenker Schopenhauer eller Nietzsche, Van Gogh eller Munch. For ikke å si ritualmagien til Eliphas Levi og Aleister Crowley.

Forestillingsevnen ble viktigere enn fornuften. I stedet for en balanse mellom det subjektive og det objektive, tok det subjektive over.

Opplevelser, følelser og stemninger ble for mange mer avgjørende enn en tanke som bare kunne føre til død ortodoksi. Etter Kants skille mellom ting i seg selv ("Das Ding als sich") og ting slik jeg oppfatter det ("Das Ding für mich"), ble det i vesten en vanlig tanke at vi ikke kunne forholde oss direkte til en objektiv verden. Det eneste vi kunne feste vår lit til, var følelsene.

Mange opplevde nok at Darwin, Marx og Freud ikke direkte styrket troen på vår evne til å tenke rasjonelt og objektivt. Viljen og tanken ble styrt av biologi, økonomi og det underbevisste.

Dermed er det på mange måter romantikken og andre antimodernistiske strømninger som Vassnes angriper. Og viser som i flere av sine andre skriverier at han har lett for å lene seg til kilder som verken er forskere eller inne i forskningen, som Graham Hancock og altså Charles Freeman.

Det er dermed oppmuntrende i varmen å se at flere historikere begynner å bli oppmerksomme på sistnevnte. En av mine yndlingsateister, Tim O'Neill, har nylig tatt et av de saftigste oppgjør jeg har sett med noen "historiebok", i sin grundige, og sikkert derfor ikke spesielt hyppig oppdaterte blogg Armarium Magnum.
At one point late in the process of working my way through Freeman's dense and exasperating book something struck me about the works he was using to support his argument, so I stopped reading and turned to his bibliography. It is a respectable 16 pages of excellent scholarly works on topics as wide-ranging as the origins of Christianity to ancient Greek astronomy and from Neo-platonism to the conversion of the Empire. But the books that were remarkable by their absence were precisely the ones I was looking for.

Here was a weighty, closely-argued tome that was trying to explain the death of reason and its consequent absence in the early Middle Ages (at least, apparently, until the age of Aquinas in the Thirteenth Century) and yet nowhere in his bibliography could I find anything on early Medieval philosophy, Medieval science or Medieval thought generally.

Given the excellent recent work done on the continuity between Classical, Hellenistic, Roman, Late Antique and Medieval thinking by giants in the field like David C. Lindberg and the even more important (and relevant) work done on Medieval attitudes to reason by Edward Grant, this gaping hole in Freeman's bibliography was astounding.
Freemans kunnskapshull overgås bare av hans muligens bevisste unnlatelser, for ikke å si fordreielser.
The points where his narrative jars for anyone with more than a passing familiarity with the subject matter is where Freeman skips around something that might not suit his picture of Classical and Roman thinking as generally free, untrammelled and superbly rational and later thinking as restricted, oppressed, constrained and (finally) strangled. Freeman makes ancient medicine sound as though it bordered on the rigour of its modern equivalent, for example. Yet it was as riddled with silliness, superstition, astrology, mysticism, false assumptions and quack cures as anything in the Middle Ages and Renaissance.

It was a highly irrational ancient taboo about corpses that prevented any genuine examination of human anatomy - with the exception of one short window in which human dissection was allowed in Ptolemaic Egypt, anatomical knowledge came from guesswork, observations of screaming patients during surgery and the dissection of apes, dogs and pigs. Not surprisingly, this rather irrational way of working did not exactly yield much useful information. And ironically, this taboo was overcome and true dissections were carried out again in the Middle Ages.
Men det er ikke bare slik at historien mange steder er motsatt av Freemans teser, han bryr seg rett og slett ikke om å fortelle hele historien. Som mangen politiker i valgkampens hete tilpasser han sine kilder som det passer ham. Og han har dermed fått flere enn Vassnes til å stemme på seg.
The persecution of Christians poses a particular problem for Freeman, since it's a part of his story that he cannot simply skip around as he does when ignoring the uglier, less-tolerant aspects of his supposedly highly tolerant Empire. He handles this by downplaying the persecutions as much as possible, emphasising that many of the later traditions about the persecutions were fanciful and framing them as reasonable responses to fairly legitimate concerns about a dissident element. Interestingly, he does not take a similar tack in his far longer, far more detailed and far more condemnatory account of later Christian oppression of pagans. As one of Freeman's more informed reviewers notes:

Rome in any case oppressed the Christians – a fact that is only mentioned here and there in the book, though measures of reprisal against the pagans after Constantine’s accession furnish a theme for several chapters. If it is a crime to raze a temple, it must surely be a greater crime to throw the congregation to the lions, and of the half-dozen philosophers who triumphed over the ashes of the martyrs in the first three Christian centuries, Porphyry was the only one to be punished by the burning of his books.
(Mark Edwards, History Today, Vol. 52, December 2002, p. 60)

The "tolerance" that Freeman presents seems tolerant only because Freeman does not bother to tell the whole story. This is a consistent failing throughout his book, particularly at the very points on which his broader thesis rests. This pattern is so consistent, in fact, that it begins to look very much like the work of someone who had fallen into the amateur's trap of assuming their own conclusion and only presenting the information that supports it.
Tim O'Neills konklusjon er dermed ikke spesielt overraskende.
Overall his book is very odd. For whole stretches, sometimes for several chapters at a time, it is sober, even-handed and well-judged. And it is always elegantly written and smooth to read. But where it jars is when he passes over something relevant that he leaves untouched or skips over a point that he notes too briefly and too lightly and then moves quickly back to his theme. Nonsensical errors - such as his ludicrous claim that Proclus made the last recorded astronomical observation for centuries and astronomy would not progress again for over 1100 years - are few, but his omissions and elisions serve to make it seem he has argued his case when he has not at all. Few of his reviewers and general readers have enough of a detailed grasp of the relevant material, however, to notice when he is quietly slipping the white rabbit into the top hat.

Good history books are meant to give us a better understanding of their subjects. This one ends up giving its readers a highly distorted impression and seems to be doing so deliberately. I'll let others decide if that is "polemics", but I can only conclude this is not a good history book.
Noe som er av gullkandidatene til månedens friskeste understatement.

10 kommentarer :

bernti sa...

Linken til Armarium Magnum er feil.

Sånn til informasjon.

Bjørn Are sa...

Mulig jeg alt har rettet dette før jeg så kommentaren din, hvilke ev. av mine to linker er det?

bernti sa...

Der det står "Armarium Magnum" viste tidlegare til ei blogger.com side med "Error 404".

Som tydelegvis har blitt retta.

Snirkelsnorkel sa...

Interessant og god tekst, men jeg vil gjerne få opponere litt mot et av biargumentene dine i korrekthetens navn. Du nevner ett sted Levi og Crowleys magi som eksempler på irrasjonalitet, noe som ikke er helt riktig når det gjelder Crowley. Hans maksime var "Our method is science - our aim is religion". Og mye av verket hans kan da også sees som et ultramoderne (i betydningen modernitet) forsøk på å gjøre yoga, mystisisme og magi til en vitenskap om hvordan oppnå illuminasjon. I skarp motsetning til dagens mer postmoderne okkultister.

Bare for å flisespikke litt altså.

Bjørn Are sa...

Hm, siden du har en tendens til å forvirre med fakta, kan det være at jeg (med grimasjer og hardt sammenbitte tenner) gir deg rett.

Men hvis Crowley er å oppfatte som ultramoderne, lurer jeg på hva du vil kalle Dawkins...

Uansett er det et trekk ved en rekke nyreligiøse retninger (for å bruke et forslitt uttrykk) å hevde at de egentlig representerer Den Sanne Rasjonalitet med sin kobling av vitenskap (les moderne fysikk, tolket svært så metaforisk) og religion (les vestlig selvutvikling parret med kristenvinklet hinduistisk buddhisme).

Vi ser dette hos Steiner her , og hvis du har rett, hos Crowley.

Fortsett gjerne å spikke fliser, det er slik man kan lære av, selv i en hetebølge. Jeg skal prøve å løsne tennene.

Snirkelsnorkel sa...

Steiners "åndsvitenskap" er ingen dum sammenligning nei. En brukbar innføring er forøvrig "Preliminary Remarks" her:
http://63.249.123.11/oto/aba/aba1.htm

Snirkelsnorkel sa...

Jeg mener for øvrig moderne i den forstand at Crowley ikke kritiserer vitenskapen eller fornuften, men hevder å ha funnet prinsippene for en ny vitenskap, som dermed bør få samme respekt som andre vitenskaper. Noe helt annet enn å "spise store mengder fluesopp og danse nakne rundt bålet", altså. Om du tar den noe flåsete allegorien.

Bjørn Are sa...

Jepp og jø.

Dette med å kalle seg selv for vitenskap, for ikke å si ny vitenskap, kjennetegner nettopp folk som tar det moderne prosjekt alt for alvorlig.

Og det gjelder pussig nok spesielt folk som ikke er opptatt av vitenskap.

Håvard sa...

Som vanlig uhyre interessant og to-the-point, Bjørn Are! Takk!

I tilknytning til det Vassnes skriver, vil jeg si at han selvsagt har et poeng i dette at de kristne teologene i urkirken hadde et kritisk forhold til fornuften. Men dette var jo nettopp fordi de ville avklare fornuftens begrensninger og rolle. At fornuften ikke kan fatte Guds vesen, betyr ikke at den ikke kan brukes til mye annet, også innen teologi, og det viser kirkefedrene til fulle. Faktisk bør vi i dag heller si at kirkefedrene var altfor LITE kritisk til den greske "fornuften". Aristoteles fysikk mått vi jo slite med helt fram til 1500-tallet, hvor empirisk naturforskning endelig vant fram - ikke minst takke være troende vitenskapsmenn, slik du selv har skrevet om mange ganger.

Ukritisk rasjonalisme er minst like farlig som ukritisk religion. Her har Schleiermacher sin berettigelse, synes jeg. Slik jeg leser ham, slår han et slag for at det ikke bare er tanken, men også erfaringene som må hjelpe oss å forstå verden. Etikk kan jo, som du selv har påpekt en rekke ganger, ikke begrunnes rasjonelt. Men vår erfaring av en morallov er et sterkt indisium på at noe slikt virkelig finnes. Erfaringen gir oss altså en innsikt, som så fornuften bruker til å slutte til en gudstro (jf. det "moralske gudsbevis"). Det er Schleiermacher og Aquinas i skjønneste forening!

Bjørn Are sa...

Interessant vinkel, Håvard!

Jeg vet ikke helt om jeg klarer å svelge denne positive vrien på Schleiermacher når jeg ser hva han har ført til (med noen ørsmå forbehold om at han kan ha bli misoppfattet), men vi kan sikkert diskutere ham mer sånn idealistisk, "hvordan vi kan bruke ham i dag" og denslags.

Ellers mener jeg vel at etikk - et godt stykke på vei - kan begrunnes rasjonelt. Men at den alltid må bygge på premisser som ikke lar seg bevise, kun velges i mer eller (kanskje oftere) mindre begrunnet tro.

Saken er vel forøvrig den at "de kristne teologene" i antikken kom i litt ulike farger og fasonger og at enkelte dels er blitt misoppfattet (ref. Tertullian) og andre "fornuftskritiske" utgjorde kun én av flere strømmer.

Og ikke den strømmen som vant.