søndag 14. juni 2009

Ahamadinejad uten ære

Valget i Iran viser dessverre igjen hvor vanskelig det er å etablere levende demokratier i æres/skam-kulturer.

Kan jeg ikke akseptere å mislykkes i et valg, fordi jeg da opplever noe så dramatisk som å tape ansikt, er det sjelden grenser for hvor langt jeg vil gå for å fikse til en seier. Gitt at jeg har muligheten.

Noe sittende makthavere stort sett har i lukkede land.

Det er dermed ille at Ahamadinejad ikke innser at han har tapt desto mer ansikt hvis han - som alt tyder på - har jukset seg til "seier", for så å arrestere opposisjonen. Iran står i såfall igjen uten ære.

Så får vi bare håpe at folket ser dette og starter en motreaksjon som kan få på plass en mer moderat, og forhåpentligvis mer ydmyk, president.

Samtidig som saken understreker et av de kanskje mest avgjørende spørsmålene i internasjonal politikk. Hvor gode utsikter har vi for demokratiutvikling i æres/skam-kulturer?

Selv er jeg pessimist, eller kanskje rettere sagt realist. Det hjelper ikke å go through the motions. Får du ikke demokratiet til å svinge, er det verken verdt a thing eller papiret det er skrevet på.

Saken blir ikke bedre av at vi her har å gjøre med en religiøs kultur som synes å støtte mentaliteten. Har ikke Islam som tro og virkelighetsforståelse sterke innebygde motkrefter mot en æres/skam-kultur, er det ikke veldig grunn til optimisme for utviklingen i Iran.

Kanskje heller ikke for stabiliteten i mer ekte demokratier i prinsipielt, men ikke alltid praktisk sett, sekulære muslimsorienterte stater som Tyrkia.

Hva snakker vi egentlig om her? Saken fortjener oppmerksomhet også fordi Aftenpostens forrige søndag gikk i samtlige grøfter som er gravd på feltet, når de ikke var travelt opptatt med å grave nye.

Psykologisk sett er skam - i små doser - ikke nødvendigvis galt, skal vi tro Dr. Sanity.
Shame is often an underappreciated psychological state. Particularly in the modern world, but also throughout history, shame-- in limited quantities and small doses--has facilitated civilized conduct and made both individuals and cultures behave more appropriately. But healthy shame, on the other hand, keeps us in touch with reality, and reminds us of our limitations, faults, and humanity. When experiencing healthy shame an individual may not be very happy to have embarrassing weaknesses and defects made obvious, but this awareness is insightful and humbling. As long as an individual is capable of self-doubt and self-reflection about his behavior; he is able to remain open-minded and willing to search for a better understanding of himself and others.
Men det vi snakker om i Iran er en kultur som er innvevd og forankret i ære og skam på helt fundamentale og avgjørende måter.
Excessive or inappropriate shame is another thing altogether, communicating forcibly to the individual that he or she is worthless. Shame can be an exceedingly devastating and painful experience.
I et slikt samfunn gjelder det dermed for enhver pris å unngå skam. Både for meg selv, familien, klanen, stammen, nasjonen og religionen. Å snakke stygt om islam er å angripe min ære.
The purpose of guilt is to stop behavior that violates a self, family or societal standard. Guilt keeps score on excesses or deficits of behavior deemed undesirable and is expressed in regret and remorse.

Eventually for the shame-avoidant person, reality itself must be distorted in order to further protect the self from poor self-esteem. Blaming other individuals or groups for one's own behavior becomes second nature, and this transfer of blame to someone else is an indicator of internal shame.
Mens en person som vil unngå å kjenne skyld vil tendere til å endre adferd, vil en person som ønsker å unngå skam, tendere til å gi andre skylden.

Mugabe kaster ansvaret over på England, Ahamadinejad på jødene.

Hva slags samfunn lever så vi i? I motsetning til hva dekanus ved Det teologiske fakultetet ved universitetet i Oslo, Trygve Wyller, hevdet i Aftenposten, er ikke vesten og kirken (som vesten umulig kan forstås uten) bærer av en æres/skam-kultur.

Vi har tvert i mot gjennomgått en transformasjon fra menneskets naturlige tenkesett til en skyldkultur (uten at vi dermed romantiserer dette til noe like gjennomgripende i alle kristen orienterte land, fristelsen til å tenke ære-skam er for naturlig til det, og i stor grad knyttet opp mot historiske forhold, enten vi tenker Russland eller Colombia).

Samtidig er vi ikke uten æresbegreper i vesten. Vi snakker forsatt om nasjonens ære når vi taper en landskamp. Men hos oss handler dette i stor grad om å opptre riktig og ærefullt. Har jeg mistet ære, kan jeg gjenvinne den ved å handle rett.

Vi er dermed inne på noe som i stor grad er knyttet til "ridderlighet", til det å være redelig og rettferdig, galant og modig, eller fair og skvær som det het i forrige årtusen.
Guilt is an emotion that rises after a transgression of one's own or cultural values. Guilt is about actions or behavior; while shame is about the self. There is an important psychological difference in saying to someone that their behavior is bad; as contrasted with saying that they are bad. The former leads to guilt; the latter to shame.
Nå betyr ikke det at overdreven skyldfølelse er psykologisk sett bra. Men tenker vi skyld/uskyld-dimensjonen skaper helt andre mentaliteter, også politiske, enn ære/skam.

En skyldkultur fokuserer i stor grad på sannhet, rettferdighet og individuelle rettigheter. Satt på spissen (skal vi være sanne og rettferdige kan vi like godt vedgå at heller ikke dette alltid er helt entydig) er jeg enten ekte skyldig i å ha gjort noe galt, eller så er jeg det ikke.
In a guilt culture, when an individual believes he is NOT GUILTY, he will defend his innocence aggressively despite the fact that others believe he is guilty. In this case, the individual self is strong and able to maintain an independent judgement even if every other person is convinced of his guilt. The self is able to stand alone and fight for truth, secure in the knowledge that the individual is innocent.

The guilt culture is typically and primarily concerned with truth, justice, and the preservation of individual rights. As we noted earlier, the emotion of guilt is what keeps a person from behavior that goes against his/her own code of conduct as well as the culture’s. Excessive guilt can, of course, also be pathological. I am solely referring to a psychologically healthy appreciation of guilt.
Dette er ganske annerledes i en æres/skam-kultur.
In contrast, a typical shame culture (e.g., Japan as discussed by Benedict; or the present focus of this discussion: Arab/Islamic culture) what other people believe has a far more powerful impact on behavior than even what the individual believes. As noted by Gutman in his writings, the desire to preserve honor and avoid shame to the exclusion of all else is one of the primary foundations of the culture. This desire has the side-effect of giving the individual carte blanche to engage in wrong-doing as long as no-one knows about it, or knows he is involved.

Additionally, it may be impossible for an individual to even admit to himself that he is guilty (even when he is) particularly when everyone else considers him to be guilty because of the shame involved. As long as others remain convinced he is innocent, the individuals does not experience either guilt or shame. A great deal of effort therefore goes into making sure that others are convinced of your innocence (even if you are guilty).
Og kultur handler i stor grad om kultus. Hvilket grunnleggende livsperspektiv, hvilken tro og virkelighetsforståelse ligger på bunnen, bevisst eller ubevisst?

I kristen tro er det helt grunnleggende slik at vi alle - uten unntak, fra Ahamadinejad til meg - er uten ære.

Dermed er dette en bærende tanke i Romerbrevet, slik vi leser det f.eks. i kapittel 3,22-24.
Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus.
Ordet som her er oversatt med "herlighet" [dokses] betyr rett og slett ære, berømmelse, heder, stråleglans og majestet. Vi er kort sagt alle avslørt, har mistet ansikt og all ære.

Takket være dette, vet vi at vi er på like fot. Jeg er gjennomskuet. Jeg trenger ikke å prestere noe for å gjøre meg verdifull i Guds øyne, eller beholde ansikt.

Heller ikke i et demokratisk valg.

Taper jeg valget, viser ikke det at jeg er et dårligere menneske enn motstanderen. Jeg har ingenting å skamme meg over, så lenge jeg gjorde mitt beste. Og skulle jeg likevel oppleve å miste noen smuler ære ved å tape valget, er det ikke så ille som å gjøre meg skyldig i dirty tricks for å vinne.

Og vinner jeg valget, betyr ikke det at jeg har fått mer ære. Jeg har ikke mer rett til å trampe på opposisjonen enn før. Demokrati handler ikke bare om å respektere flertallet. Det handler vel så mye om å respektere mindretallet. Som ikke har tapt ære ved å få færre stemmer enn meg.

Selv om det kan sitte langt inne, ser vi dermed i noen kulturer en tradisjon ikke bare for skriftestol og ekte selvkritikk, men for mer generelt å legge seg flate når vi har vært med på noe galt, enten som enkeltperson, politisk parti eller informasjonsmedarbeider i et større konsern.

Dermed er spørsmålet hvor stor kulturell helomvending som må skje i Iran før landet kan nærme seg et demokrati. Men i mens står altså presidenten uten ære.

I likhet med resten av oss.

12 kommentarer :

Hallvard sa...

Dette var ein veldig interessant og til og med oppbyggjeleg post!

Snirkelsnorkel sa...

Jeg er ikke nødvendigvis uenig i resonnementet. Men jeg mener situasjonen i Iran i disse dager kan forklares vel så godt som typiske utslag av et diktatur i sin sene og "dekadente" fase. I denne fasen har store deler av den herskende "klassen"/"nomenklaturaet" mistet de store visjonene grunnleggerne hadde - Lenin, Khomeini - og er mest opptatt av å klynge seg til makten. Ikke minst fordi de vet at å miste den er ensbetydende med i verste fall død, fengsel eller eksil, eller i det minste tap av alle privilegiene de i dag nyter sammen med slekt, venner etc. For meg virker dette som en vel så god forklaring på valgfusket.

Ahmadenijads utspill mot jødene, "store Satan" osv. kan også sees fra samme perspektiv,som forsøk på å mobilisere tidligere entusiasme hos folket, og ikke minst skape ytre fiender som gjør at de ikke ser andre valg enn å slutte opp rundt regimet.

Når det er sagt betyr ikke dette at det kan gå troll i ord og føre til krig. Ei heller at ikke Ahmadinejad kan være gal nok til å la dette skje. Men som sagt, kanskje vel så mye for å beholde makten som for å slippe skam.

Bjørn Are sa...

Snirkel:

Takk for den, viktige poenger!

Din analyse har også den fordel at den er ganske utbredt i media - for ikke å si innen statsvitenskap - blant de som skriver om slik;-)

Min vinkel er ikke ment å erstatte den vanlige (altså gjøre den overflødig), men å peke på forhold som sjelden kommer fram og som IMHO berører mer grunnleggende og langvarige trekk.

Jeg antar at du ikke mener at det som primært (kulturelt, strukturelt, psykologisk) hindrer en trygg og rolig demokratiutvikling i Iran er at det akkurat nå er et diktatur i en sen og "dekadent" fase?

Selv om dette bidrar til å forstå mye av Ahmadinejads adferd (og Mugabes)?

haraldhauge sa...

Bra post! Hilsen en som har sin oppvekst i Japan, en typisk skam/ære-kultur.

Bjørn Are sa...

Mange takk, Harald.

Hva tenkte du om Aftenposten forrige søndag, forresten?

Snirkelsnorkel sa...

Jeg er litt usikker her, blant annet om det nødvendigvis er umulig for ære/skam-baserte nasjoner å utvikle et demokrati. Japan er et godt eksempel, de siste tiårenes utvikling i Taiwan, Sør-Korea osv. et annet. Tyskland, reformasjonens hjemland, var forholdsvis sent ute med demokrati selv om det ser ut til å ha slått rot for godt.

Min personlige kjepphest når det gjelder håp for demokratisk utvikling er snarere nærvær av såkalt "rational-legal authority", dvs. et byråkratisk styre og administrasjon som oppfattes som politisk og personlig nøytralt. Dvs. vi kan mislike skattemyndighetene, lovverket osv. og ønske det "dit pepper'n gror", men antyder likevel ikke at det eksisterer for å berike enkeltpolitikere osv.

Fravær av dette fører til at innbyggere - og ledere - primært investerer tillit i alternative nettverk basert på f.eks. religion, etnisitet, familie osv. osv. og hovedsakelig anser statsmakten som noe man kan bruke eller bør unngå mest mulig. Noe som vanskeliggjør et fungerende demokrati. Kristne stater som Serbia og Russland - og islamske og/eller animistiske som Iran og det meste av Asia - er alle gode eksempler på dette.

haraldhauge sa...

Bjørn Are: Jeg leser Aftenposten kun på nett, utmarksboer og villmann som jeg er, og har i tillegg hatt en usedvanlig travel tid i det siste (selv til konfirmasjonssesong å være, grunnet konvergering av vielser og vriene dødsfall og menighetsrådsavslutninger og femtiårskonfirmanter med mer...). Så jeg har i grunnen ikke fordypet meg så veldig i den artikkelen du viser til, og har heller ikke klart å formulere noen veldig kløktige reaksjoner.

Men jeg synes det er godt at noen tar til motmæle. Ikke minst du.

Bjørn Are sa...

Snirkel:

Vi er nok flere som er usikre på dette med koblingen mellom ære/skam-baserte nasjoner og demokrati. De ekseplene som du nevner, øker i hvertfall ikke min tillit veldig.

Japan utviklet dette etter å ha blitt tvunget i kne av atombomer og den amerikanske hær, og har uansett i mange situasjoner vist en imponerende evne til å kopiere vesten (både før og etter annen verdenskrig). Ville de fått til noe bærende demokrati uten krigen?

Og hvor stabilt vil det være fremover hvis vi får en langvarig økonomisk krise? Er ikke målet at Japan MÅ være Top Nation?

Taiwan og Sør-Korea er begge land som på hver sin måte brøt med fortiden og etablerte supertette bånd til USA for å overleve.

Tyskland var splittet i så mange uavhengige stater så lenge, i tillegg til arven fra Preussen, at det var ganske mange hindere på veien. I tillegg gjorde ikke 1. verdenskrig og depresjonen saken lettere. Men etter Hitler, for ikke å si Øst-Tyskland, har de blitt et av de mest stabile demokratiene i Europa. Men hvor mye mener du Tyskland er en æres/skam-kultur?

Ellers er jeg enig i at mange ting må være på plass, inkludert din kjepphest. Men den alene er ikke nok (var ikke noe slik tilstede et godt stykke på vei også i Romerriket og Bysants, uten at det ble veldig demokratisk?).

Snirkelsnorkel sa...

Jeg brukte Tyskland som et erkeeksempel på en skyldbasert, ikke ære/skambasert nasjon som like fullt ikke klarte å utvikle stabilt demokrati før etter 1945.

Ellers vil jeg ha meg frabedt ufinheter om Preussen-og det har ikke bare med at vi marsjerer alt for lite i vårt samfunn ;).
Preussen var bedre enn sitt rykte. En av Europas første rettsstater, og frem til keisertiden en tolerant og åpent multietnisk nasjon. I motsetning til hva mange tror var Preussen lenge et bolverk mot nazismen, det krevdes et statskupp ledet av Göring før det underordnet seg. Etter krigen forsøkte forøvrig den preussiske eksilregjeringen å henvende seg til de allierte for å få opphevet den ulovlige innlemmingen i det stortyske riket - uten hell.

Bjørn Are sa...

Ah, jeg forstår, selvsagt var det det du mente..

Når det gjelder Preussen leste jeg for mye i min ungdom om Fredrik den stores shanghaiing av storvokste menn inn i armeen, disiplin og den slags.

Som så ofte er nok den virkelig historien før og etter annerledes enn de ikke helt usvikelige fordommene vil ha det til, ja.

Snirkelsnorkel sa...

Jeg mener det var faren hans som gjorde akkurat det, med sin fascinasjon for "lange grenaderer". Når det er sagt er det viktig å huske at den typen shanghaiing - eller "impressment" - var vanlig i de fleste land på 1700-tallet, og forsåvidt godt ut på 1800-tallet og altså ikke noe særeget utslag av preussisk brutalitet. Særlig i marinen var det helt vanlig å drikke sjøfolk fulle og lure dem ombord i kongens skip. For mer om dette må jeg nesten anbefale foredraget jeg skal holde på Absalong i august;)

Men til saken: Jeg er fortsatt i tvil om hvorvidt en "skyldkultur" er nødvendig forutsetning for demokratiet. Selv om jeg ser poenget og synes det er interessant.

Bjørn Are sa...

Her kjemper du i motvind, altså mot anekdoter fra Grimberg. Fordommer som først har festet seg i en 12-åring, er uttryddelige.

Ellers er vel mitt poeng litt mer subtilt enn at en "skyldkultur" er nødvendig forutsetning for demokratiet.

I stedet er vel vrien mer at en "ære-/skam-kultur" virker hemmende på demokratiutvikling, ved å føre til psykologiske mekanismer som bremser den kulturelle motivasjonen.

Men ingenting er umulig. Kan man seile i motvind, kan man sikkert få demokrati i mange slags kulturer.

Spørsmålet er bare hvor lett det er, og om vi er åpne nok for hvilke faktorer som faktisk kan fungere fremmende, og hvilke hemmende.

Så langt synes jeg man i analysearbeidet har undervurdert dimensjonen som går på ære/skam, i hvertfall i norske media.

Men vi må utvilsomt ha mange dimensjoner for å lage et riktig bilde.

Skal man få et fly som fungerer sånn noenlunde, kan det være greit med to vinger, haleror og motor.