Teaterprest har nok lenge vært en atskillig bedre betegnelse enn rockeprest på Bjørn Eidsvåg, en av Norges 252 mektigste mennesker. Hans teft for dramaturgi er like usvikelig som hans empati og engasjement. Han har glimt i øyet, stort sett på de rette stedene.
Eidsvåg bruker sjelden små bokstaver. Få overgår ham som trubadur, selv om refrenget kan bli noe monotont.
Eller mer presist hans evige oppgjør med barndommens bedehus.
Evnen til å holde dommedag over trange og fordømmende miljøer er like formidabel som da disse miljøene var lettere formidable for et par generasjoner siden, i hvert fall i Sauda. Og i det minste for barneøyne, når alt kretset om bedehuset eller frimenigheten, selv om det varierte hvor frie de var.
Det slås kort sagt inn mange slags åpne dører i Dagsavisens oppslag om Bjørn Eidsvåg. Teaterpresten. i forbindelse med hans Jesus-forestilling på Det norske teateret.
– Jeg gjør opp en slags status, hvilket forhold jeg har til Jesus, hvilket forhold jeg har til religion. Religion er liksom ikke det hippeste for tida, det er så mange dårlige assosiasjoner til religion – med god grunn, sier Eidsvåg.
– Det er noe i religionen som virkelig kan ha en konstruktiv betydning i vår tid. Men da må en kvitte seg med en del tankestoff. En må kvitte seg med tull som handler om underkastelse, at noen står nærmere Gud enn andre. Alt sånn svada, alt som en nå vet: «Dette er tøys!» Det må bare vekk. Og så må vi løfte opp de tingene religionen på godt vis har forvalta opp igjennom årene, det som handler om humanitet, medkjensle og det som gir oss mot i vår tid. Mot til å leve, mot til å møte de utfordringene vi står. Det mener jeg religionen kan gjøre!
Tross kritisk distanse - eller kanskje på grunn av - forstår Eidsvåg at religionen, som om det skulle være mulig å summere noe så mangfoldig i bestemt form entall, også har positive sider.
I bedehusland vil nok mange nikke anerkjennende til at Eidsvåg støtter reformasjonstanken om at vi alle er like for Gud. Noen vil sikkert også glede seg over at han kan leses som et oppgjør med "underkastelsens religion". Selv om det sikkert ikke er ment slik, eller i hvert fall ikke bare slik.
Uansett risikerer nok enkelte pensjonister å få bedehuskaffen i halsen når han også tar et oppgjør med kristen tro og ikke bare bestemte miljøer.
I bedehusland vil nok mange nikke anerkjennende til at Eidsvåg støtter reformasjonstanken om at vi alle er like for Gud. Noen vil sikkert også glede seg over at han kan leses som et oppgjør med "underkastelsens religion". Selv om det sikkert ikke er ment slik, eller i hvert fall ikke bare slik.
Uansett risikerer nok enkelte pensjonister å få bedehuskaffen i halsen når han også tar et oppgjør med kristen tro og ikke bare bestemte miljøer.
– Men du tror rett og slett ikke lenger på arvesynd, eller «synd» generelt?
– Ikke «synd» som en skavank som stenger oss ute fra Gud, eller det svære begrepet «synd». Men at vi mennesker gjør vondt, handler galt, at vi er ordentlig slemme – dette vet vi jo, at det fins faenskap.
Dagsavisen holder seg ikke for gode til å preke peke litt tilbake.
Til å være en som avviser synd som begrep, er det påfallende hvor ofte Bjørn Eidsvåg tilsynelatende har framstått som en slags angrende synder i ulike intervjuer i årenes løp.
Noen vil nok også se det som litt påfallende hvor mye retoriske klisjeer en såpass ruvende poet henter frem i oppgjøret med barndommen.
Det gudsbildet, de bildene vi har av godt og vondt og himmel og helvete, de blei laga i ei tid da folk trodde jorda var flat. Solformørkelse var et fenomen ingen skjønte noe av, sykdom var et resultat av synd og demoner. Nå tror vi ikke på det verdensbildet lenger. Da trenger vi heller ikke det gudsbildet.
Tar man altså feil i noe vitenskapelig, kan man ikke formidle andre sannheter. Visste ikke den antikke matematikeren Euklid at solen går i bane om jorden, er ikke to pluss to fire. Hevder Eidsvåg at kirkefedrene trodde jorden var flat eller at ingen skjønte noe av solformørkelser to hundre år etter Antikythera-mekanismen, er det altså ingen grunn til å høre på ham.
Like lite som når en teolog hevder at dette var en tid der alle visste at sykdom skyldtes synd, ikke minst når nettopp hovedpersonen i Eidsvågs nye teaterstykke tar tydelig avstand fra dette. Som når han i fortellingen om den blindfødte i Johannes 9,3 understreker at verken "han eller eller hans foreldre har syndet".
At retorikken svikter er nok likevel ikke tilstrekkelig til at en med Eidsvågs bakgrunn vil endre sine tanker om synd, eller i det minste våge å henge begrepet på "at vi er ordentlig slemme".
Til gjengjeld er det interessant å observere at mens en teolog oppfatter syndsbegrepet som undertrykkende, trekker ateisten Bjørn Stærk i et Vårt Land-intervju "fram synd som ein av dei beste ideane religionen har bidrege med".
Noe han begrunner mer inngående i et oppslag i Dagens Perspektiv om nettopp Eidsvågs teaterstykke.
Denne evnen til å stille seg utenfor sin egen bakgrunn, å se den utenfra, er Stærks styrke. Der Bjørn Eidsvåg har for liten avstand til egne opplevelser, tar den andre Bjørn nødvendige steg til siden.
Muligens inspirert av Chesterton som altså er nevnt i Stærks nye bok, om Jesus.
At retorikken svikter er nok likevel ikke tilstrekkelig til at en med Eidsvågs bakgrunn vil endre sine tanker om synd, eller i det minste våge å henge begrepet på "at vi er ordentlig slemme".
Til gjengjeld er det interessant å observere at mens en teolog oppfatter syndsbegrepet som undertrykkende, trekker ateisten Bjørn Stærk i et Vårt Land-intervju "fram synd som ein av dei beste ideane religionen har bidrege med".
Noe han begrunner mer inngående i et oppslag i Dagens Perspektiv om nettopp Eidsvågs teaterstykke.
– Hva synes du er viktig å si om Jesus, som Eidsvåg ikke tok med?
– At syndsbegrepet ikke er dødt og heller ikke bør forkastes. Vi tenker som post-lutheranere. Det er en del av kulturen vår. Vi snakker ikke om synd lenger, men det ligger til grunn for hvordan vi tenker om rett og galt. Ideen om at vi alle er syndere er en av de viktigste ideene i kristendommen. Det virkelige ondskapens problem i kristendommen er ikke hvorfor Gud ikke gjør noe med all lidelsen i verden, men hvorfor du ikke gjør det. Det er det alle de radikale befalingene til Jesus handler om: «Du må leve radikalt annerledes enn du gjør.» Det gjelder ikke bare for radikale prester i Latin-Amerika. Det gjelder oss alle, i vårt personlige liv.
– Vi kaller det kanskje ikke synd lenger, men vi ser verden på samme måte: at lidelse kommer fra det vi gjør og ikke gjør. At det har med deg og meg å gjøre. Det er et gap mellom hva du gjør og hva du burde gjøre, og at dette gapet er din skyld. Vi som kommer fra en kristen, jødisk eller muslimsk tradisjon har en tendens til å tro at alle mennesker på jorda tenker sånn, det gjør de ikke.
Denne evnen til å stille seg utenfor sin egen bakgrunn, å se den utenfra, er Stærks styrke. Der Bjørn Eidsvåg har for liten avstand til egne opplevelser, tar den andre Bjørn nødvendige steg til siden.Muligens inspirert av Chesterton som altså er nevnt i Stærks nye bok, om Jesus.
For Chesterton var tanken om arvesynden frigjørende. Den innebærer at vi er i samme båt. Den er vår skjebne og vårt ansvar, uansett årsak. Ingen slipper unna.
Vi kan spille friske, men vakler på vei mot limosinen. Alle er født på like fot.
Ingen er priviligerte som perfekte, aller minst de priviligerte.
Ingen er priviligerte som perfekte, aller minst de priviligerte.
Som Chesterton uttrykte det i Orthodoxy,
If we wish to pull down the prosperous oppressor we cannot do it with the new doctrine of human perfectibility; we can do it with the old doctrine of Original Sin.Mens hans disippel C.S. Lewis forklarte at "I am a democrat because I believe in the Fall of Man".
Nå krever ikke dette at vi må tro på et biologisk syndefall i fortiden. Det holder at vi observerer mennesker i nåtiden. Omtrent slik Paulus gjorde.
