mandag 17. september 2018

Historieløshet er så 2018

Siden jeg har sagt ja til en sluttpakke på jobben, blir det forhåpentligvis noe mer tid til foredrag og skrivning fremover - selv om jeg allerede er involvert i flere prosjekter i vanlig arbeidstid.

Ett av disse handler om tusenårsmarkeringen av 1030 - der det vil skje en god del også før 2030. I den forbindelse er det alltid interessant å observere myter og misvisninger i en rekke lærebøker og livssynsorganisasjoner om Europas historie.

Ikke minst oppfatningen av middelalderen som en blanding av parentes og mørketid. For mange synes det som om det moderne samfunn oppstod i opplysningstiden fra antikkens aske, som en fugl Føniks.

Dermed hever jeg ikke øyenbrynene så mye når sentrale personer i Human-Etisk Forbund skriver en kronikk som om det ikke skjedde noe av positiv betydning for demokratiet mellom antikken og opplysningstiden. Men det kan være grunn til å skrive noen ord, som jeg gjorde i et tilsvar på vegne av tankesmien Skaperkraft.

Dessverre er nåløyet så trangt at det ikke kom inn i Aftenposten i denne lengden, men det er mindre trangt på denne bloggen.


Historieløst om verdier og folkekirke

Det er historieløst å hoppe rett fra antikken til opplysningstiden, slik Tron Enger og Kaja Melsom gjør i et innlegg om Folkekirken 12.9. Skal vi ta på alvor utviklingen som har gjort at vi ser noen verdier som sanne og helt selvfølgelige, kommer vi ikke utenom betydningen av kristen tro.

Enger og Melsom fra Human-Etisk Forbund (HEF) har dessverre lite substansielt å tilføre debatten om Den norske kirke (Dnk) skal ha noen privilegier som folkekirke. Innlegget blir ikke bedre av mildt sagt grunnløse påstander.

Ja, som Enger og Melsom nevner har selvsagt Dnk en oppgave i «å kjempe for egen overlevelse og å spre sitt budskap». Det er helt på linje med HEF. Men det er ikke et troverdig budskap at folket vender kirken ryggen når altså rundt 70 % fortsatt er medlemmer. Man kan gå ut fra at Enger og Melsom ikke mener at når HEF har under 2 %, betyr det at folket vender ryggen til humanistiske verdier.

Spørsmålet er ikke hvor mye medlemstall endres, men hvilken posisjon og rolle de synliggjør. Likebehandling er et ideal, men alle grupper kan ikke vente helt lik politisk behandling. Vi kan ikke overse avgjørende forskjeller i historie og størrelse. Det er gode grunner til at LO har en annen posisjon enn mange andre arbeidstakerorganisasjoner, og ikke bare fordi hele 22 % av lønnstakerne er medlemmer. Hadde det vært over 70 % ville det vært underlig å hevde at folket vender LO ryggen, selv om medlemstallet gikk nedover.

Så kan og bør man selvsagt diskutere i hvilken grad enkelte grupper bør behandles annerledes, samtidig som vi ivaretar gode menneskerettslige prinsipper. Men i en diskusjon om dette, bør vi bygge på fakta. For iveren synes å ta overhånd når Enger og Melsom hevder at «stadig flere kirker står tomme». Ja, antallet på gudstjenester er ikke like høyt som før, men INGEN kirker «står tomme». Kirkebygg som er lagt ned er tatt over av andre trossamfunn.

Innlegget blir ikke bedre av hvor lettvint man tar på historien. Det er ikke kun en kirkelig fortelling å knytte vitale deler av norsk kultur til kristen tro. Tvert imot er det en ganske sær fortelling å avfeie at demokrati, likestilling og solidaritet har noe som helst å gjøre med kristen tro.

Hevder man at «demokratiet er en før-kristen gresk idé som ble revitalisert under opplysningstiden» undervurderer man kanskje de dypeste røttene til mange bevegelser som kjemper for rettferdighet, menneskeretter og likeverd. Det er ikke slik at demokrati bare er noe man uten videre kan «revitalisere» etter å ha lest en bok om gamle grekere. 

Og dette handler ikke bare om at demokratiet i antikkens Aten var for de frie, rike mannlige borgere, i praksis under 10 % av befolkningen. Grunnlaget for demokrati er også troen på likeverd og enkeltmennesker - og den er det vanskelig å få øye på i antikken, verken for slaver, fremmede eller kvinner.

Slik filosofen Morten Fastvold understreker i en artikkel i Humanist 2/2016 [basert på Sidentops Inventing the Individual og kommentert på Dekodet her], skurrer det for mange livssynshumanister å høre at tanken om at Vestens sekulære og liberale tenkesett kan knyttes til kristendommen. Vi er så vant til vår egen kultur at vi tror den er rasjonelt og etisk selvsagt. 

For oss er moralsk likhet så selvinnlysende «at vi nærmest tror at den kan sanses». 

Men gjør vi empiriske observasjoner ser vi tvert imot slik Fastvold skriver
hvor naturlig ulike vi mennesker er, både med hensyn til alder, kjønn, etnisitet, sosial status og rang, samt ytre og indre evner og ferdigheter.  
Derfor er det ikke rart at folk i den øvrige verden stusser over Vestens kompromissløse betoning av moralsk likhet, og av den store verdsettingen av enkeltindividet som følger av det.
Uten at Kirken i mange hundre år nedfelte tanken om moralsk likhet også i lover og regler, i form av høyst håndfast jus
er det langt fra sikkert at denne – samt dens tilhørende sekulære og liberale politiske orden – hadde vunnet fram her i Vesten.
Dette gjaldt ikke bare de rike eller lærde. Blant det tankemessige revolusjonerende i kristen tro var at vi alle var like overfor Gud, «uansett kjønn og sosial status og etnisitet». Slik også Jürgen Habermas har vært inne på, innebar dette i følge Fastvold en tro som fremsto
som egalitær på et nytt og slående vis. Den fikk et nærmest proletært tilsnitt som brøt med de sedvanlige elitistiske holdninger, der kravet til dannelse sto sentralt.
At kristen tro har hatt en sentral rolle, er selvsagt et annet spørsmål enn hvor mye Dnk og kirkelige ledere har gått foran i politiske kamper for rettigheter og likeverd.

Kultur- og historieutvikling handler mye om hvilke verdier vi oppfatter som sanne og sunne. Skal vi forstå kulturelle ryggmargsreflekser er det historieløst å hoppe fra antikken til opplysningstiden. En kristen virkelighetsforståelse var grunnfestet i så mange århundrer at verdiene den ga grunnlag for etterhvert fremsto som helt selvinnlysende, uansett tro. 

Dette har hatt avgjørende betydning i kampen for rettferdighet og rettigheter. Verdiene er ikke noe vi bare har lest om i gresk filosofi. De er historisk knyttet til det man så som virkelighetens natur, til eksistensens dypeste grunn – Gud.

Kanskje er mangelen på forståelse for dette, noe av grunnen til at medlemstallet i Dnk synker. Og til at det blir stadig mer avgjørende å finne gode måter å begrunne og beskytte verdiene i en tid der andre livsoppfatninger blir sterkere både i Norge og andre deler av verden. 

For dette handler om mer enn å «redde folkekirken».