Er Norge et kristent land?

Når Minerva slipper neste nummer 7. juni er temaet kirken og politikk og Gud og keiser og kristne verdier og sånn. Altså temaer der alle forholder seg nøytralt og uberørt av følelser. 

I den forbindelse ble en del muligens ikke helt tilfeldige personer stilt to spørsmål som skulle besvares på 900 tegn: 

I følge Norsk Monitor er det i Norge nå 39 prosent som ikke tror på Gud, mens 37 prosent gjør det:
1. Hva legger du i at et land er ”kristent”?
2. Hvordan passer denne betegnelsen på Norge i dag?

Siden jeg var blant de utvalgte og tidligere har hevdet relativt glef refsende at Norge ikke er et kristent land, ble det for kjedelig å dra samme konklusjon. Når jeg i farten leste "900 tegn" som "900 ord", ble første svar også noen hundre smuler for langt.

I hvert fall for media jeg selv har plagsomt lite kontroll over. 

Men der er du ikke nå. Dermed legges ut det første jeg sendte Minerva, lett ompusset for blogg, selv om også 900 ord er alt for kort og andpustent for et slik tema.

Norge - et kristent land?

Selvsagt kan ikke et land ha et livssyn. Selv ikke Jotunheimen tror på jotner. Men innbyggerne har bærende forestillinger og verdier, premisser og praksis. Uten at de alltid bygger på bevisste livssyn.

Når vi kaller et land muslimsk, tenker vi ofte på tettheten av moskéer, forbud mot svinekjøtt og fredager som helligdag. Men når slutter landet å være muslimsk? Straks det er flere hinduister? 

 Når de bruker mer tid på cricket enn Koranen?

Eller sitter det i ryggmargen, med røtter som ikke så lett rives opp? Forstår vi muslimske grunnverdier bedre enn det forslitte kristne grunnverdier? Selv om Knut Arild Hareides ikke helt uten glimt i øyet forklarer at de er «verdiene som til en hver tid er KrFs politikk». 

For dette handler ikke bare om menneskeverd, nestekjærlighet og forvaltersansvar, men om et bredt spekter av ideer som fikk spesielt dype røtter og god vekst i et kristent jordsmonn.

Skandinavia på 1800-tallet var et mangfold av avholdsgrupper, vekkelsesretninger, målrørsler og arbeiderlag. Mye hadde en kristen motivasjon, ikke minst i kjølvannet av Hans Nilsen Hauge. 

For Max Weber var den protestantiske arbeidsetikken grunnlaget for vestens velstand. Andre har pekt på svakheter i hans arbeid, og at linjene må trekkes lenger tilbake. For vi forstår Europa dårlig om vi starter med opplysningstiden.

Middelalderens brudd med antikkens negative syn på arbeid bidro til en forbedringskultur med en rivende utvikling fra 1000-tallet. Vi fikk vekselbruk og vendeplog, møller i hver landsby, briller, universiteter, laug, bedre verktøy, våpen, seilskip, handelshus og så videre. 

I følge en historisk analyse fra Universitetet i København var mye båret frem av munker som trolig ga 

videre sine kulturelle verdier, basert på European Values Study, ettersom europeiske regioner med flere cistercienserklostre også i dag er regioner som verdsetter flid og nøysomhet. 

I den forstand er avkristning ikke at andelen samboere vokser eller at det blir færre som tror på Gud eller KrF. Den handler om troverdighet og bærekraft i byggende impulser. I Europa ble egne og andres ideer koblet på meningsfulle og motiverende måter, filtrert, forankret og videreutviklet i kristen tenkning. 

Hvor fundamental denne arven er, antydes når Pascal Bruckner i et intervju i Fri Tanke (se også Bård Larsens omtale av hans bok Botferdighetens Tyranni) svarer på hvorfor verken pluralisme eller kritisk tenkning fikk grobunn i Kina.

Kristendommen la grunnlaget for kritisk tenkning i Vesten, da kristne ble oppfordret til selvransakelse, til selv å ta ansvar og vurdere egne synder. Frankrike har likevel en annen forståelse av sekularisering enn den anglo-saksiske. I tre århundrer kjempet vi mot en mektig og brutal kirke, og ateismen har en blodig fortid gjennom revolusjon og vold mot geistlighet og aristokrati. Men da de første muslimene ankom Frankrike, ble de av mange møtt av en tenkning om særbehandling, fordi de var en minoritetsreligion.

Å være kristen i denne forstand handler ikke om «omvendelse» eller «dogmer», men om premisser som er blitt kulturelle selvfølgeligheter. 

Så selvfølgelige at de i dag forsvares på tvers av mange livssyn. 

Så grunnleggende at de noen ganger høres ut som en spøk, eller det lyder sjåvinistisk å antyde at de har noe å gjøre med kristen tro og tanke. 

Som at universet er skapt verdifullt og verken er en illusjon eller noe negativt vi må søke å unnslippe. Som at det er godt å arbeide, selv om det er i vårt ansikts sved. Som at det ikke bare er politiske vedtak at vi har plikter og iboende rettigheter.

For vi snakker ikke om en nødvendig historisk utvikling, som en hegeliansk verdensånd. Det var ingen automatikk i fremveksten av en kirkerett som skulle skape gjennombruddet for romerretten i middelalderen. Eller i rettsstater der loven er lik for alle og ingen kan ta den i egne hender, der personlig skyld og ansvar er et strafferettslig anliggende.

Eller fornuftsbaserte lover og en naturrett som også kan begrunne når en krig er rettferdig. 

Noe som fikk en så sentral muslimsk tenker som Ibn Rush til å kommentere på 1100-tallet at i kristne byer har de ikke tidløse lover (Sharia), men bestemmer ut fra hva som er «mest nyttig til en hver tid» (Remi Brague, The Legend of The Middle Ages (University of Chicago Press, 2009), side 123).

Et prinsipielt skille mellom kirke og stat er heller ikke selvinnlysende - eller en skole som handler om mer enn å lære tekster utenat. 

Ikke alle kulturer dyrker kunst og musikk like intenst. Ikke alle fremmer en allmennkultur, fremfor en klanskultur. Ikke alle omfavnet boktrykkerkunsten like ivrig, selv om det ikke manglet sensurorganer.

Eller ser tvangsekteskap og æresdrap på kvinner som lovstridige overgrep, som det var i Norge i høymiddelalderen.

Jürgen Habermas siteres ofte på at tanken om «egalitær universalisme» kommer fra den jødiske rettferdighetstanken og det kristne kjærlighetsidealet (Religion and rationality, Polity press 2002, side 149).

Han hevder at den rett og slett har vært en drivkraft i kampen for likeverd, menneskerettigheter og demokrati. Ikke bare som forløper eller katalysator, men som grunnleggende kraft og premissgiver.

Denne arven har, uten fundamentale endringer, vært gjenstand for stadige kritiske gjenoppdagelser og omfortolkninger. Den dag i dag finnes det ikke noe alternativ til den. Å hevde noe annet et postmoderne rør.

Samtidig som Habermas vet at det ikke går en ubrutt linje fra NT til FN, og at kirkene har et noe blandet rulleblad når det kommer til moderne rettigheter.

Vel så grunnleggende er troen på en rasjonell lovgiver utenfor naturen. Tenkere fra Augustin til Aquinas, fra Roger til Francis Bacon, argumenterte dermed for at naturprosessene er lovmessige og at vi - som skapt i Guds bilde - kan tenke Guds tanker etter ham. Albertus Magnus understreket at naturlige hendelser må forstås ut fra immanente lover. 

Naturfilosofi og naturvitenskap har mange røtter, men var stort sett forbeholdt spesielt interesserte før den europeiske syntesen der et rasjonelt prosjekt fikk bærekraft ved universitetene fra 1100-tallet.

For igjen å sitere Habermas har det vært mer en avhengighet enn en konflikt mellom tro og vitenskap. Han ser kristen gudstro som avgjørende for fremveksten av vår tro på muligheten og verdien av objektiv rasjonalitet.

For historikeren Edward Grant lar opplysningstiden seg knapt forestille uten middelalderens tenkere som oppfattet fornuften som avgjørende viktig (God and reason in the Middle Ages, Cambridge University press 2001, side 8-9).

Kristne opplysningsfilosofer som Locke står i en lang tradisjon som handler om mer enn freden i Westfalen, maktpolitikk, grusomheter, intoleranse og dårskap.

Heller ikke fremskrittstanken er en selvfølge. Den er tvert i mot unaturlig, en kulturell mutasjon knyttet til troen på reelle mål bak historien. Historien er lineær, den går ikke i ring eller handler om en forgangen gullalder. 

Augustin koblet på 400-tallet i Gudsstaten den jødiske tanken om en hellig og nødvendig historisk utvikling med den greske om naturlig vekst, og formulerte begrepet ”menneskehetens utdannelse” gjennom ulike stadier. 

Spørsmålet er hvor opptatt vi ville vært av fremskritt og forbedring uten denne type impulser.

Muligens er det enda mindre selvfølgelig å gå fra en skam-/æreskultur, til en skyld-/tilgivelseskultur. Vi kan vedgå feil, uten å tape ansikt. Idealet er ikke å gjenopprette æren, men å be om tilgivelse. 

Skriftestolen har gjort selvkritikk stuerent. At dette i noen politiske tradisjoner kan nærme seg det selvpiskende eller gi ekstra ammunisjon til æreskulturer som ikke vil vedgå egne feil, gjør ikke idealet mindre forbilledlig eller tilsier at det alltid er blitt fulgt. 

Når slutter et land å være kristent? 

Kanskje når slike verdier ikke lenger er så selvfølgelige at det vekker irritasjon å plassere dem i en bred kristen tradisjon. 

Norge er ikke bare et kristent land. Norge er et dypt kristent land.

Fordommer forgifter mangt

Jan Arild Snoen er noe så sjelden som en oppegående norske kommentarjournalist. Ikke mange har et bedre blikk for feil, fordomsfulle bruk av tall (som VG om antisemittisme) eller tendensiøse presentasjoner i NRK som her om betydningen av religion og her om Ukraina.

Eller våger å si tydeligere fra om forskjeller mellom muslimer og kristne.

Men som oss alle har han blindfelter. For Snoen var dette tydeligere for noen år siden, spesielt i kjølvannet av nyeateistkjøret som i Dawkins' The God Delusion som synes å ha slått inn noen mer enn lettere åpne dører.

Siden det begynner å bli noen år siden, er det på tide å lukke noen av dørene i Religionen forgifter alt (dessverre ligger bare det Snoen kaller tilleggsmaterialet ute).

Nå er det ikke til å komme fra at "religion" (hva nå det er) finnes i flere farger og fasonger, med ulike betydninger og betoninger til ulike tider, for å si noe uten egentlig å si noe som helst.

For å si noe mer konkret, er poenget at det ikke går an å generalisere et så mangeartet fenomen.

Nå ser Snoen noe av dette, når han skiller mellom hovedstrømmer i islam og kristendom.

Både i Bibelen og Koranen er lydighetsbudet veldig sterkt — ordet islam betyr rett og slett ”underkastelse”. Det er ikke rart at makthavere gjennom tidene har hatt stor nytte av disse religionene. Kristendommen inneholdt riktignok en viktig kimme til pluralisme og statsskepsis, gjennom å skille mellom ”det som keiserens er” og ”det som guds er”. Islam, som ble stiftet av ”keiseren” som en statsreligion som begrunnet og legitimerte oppbyggingen av Muhammeds mektige og ekspanderende rike, har ikke et slikt skille.

Så kan man si mye (og ikke bare bra ting) om det Snoen kaller "den blodtørstige gammeltestamentlige guden", noe  jeg har gjort i bl.a. Svar på tiltale (2012).

Dette handler blant annet om at tekster ikke må feilleses, at noe er sterkt farget av politiske og religiøse behov mange århundrer senere, at en del av datidens tenkesett var å gi Gud det kausale ansvaret for alt (altså ikke gjennom sekundærårsaker som sykdommer eller armeer) og at mye er deskriptivt og ikke normativt (altså historie, ikke lovregler).

Det forhindrer ikke at det finnes tekster ingen bør omfavne som etisk forbilde.

Men nettopp dette mangfoldet, det også motstridende og makabre i tekstene, har ført til en lang tradisjon for at det går an å diskutere med Gud (slik vi finner svært mye av i jødisk tradisjon), og ikke minst innen etikk og naturfilosofi (slik vi finner svært mye av i kristen tradisjon). Grunnen er ikke at man henter idealer fra andre kilder, men det markante nestekjærlighetskravet i andre deler av Det gamle testamentet, og enda mer i Det nye.

Hele Sic et non-tradisjonen bygger på slike forhold. Abelards oppsummering av motsetninger hos kirkefedrene, ikke minst i deres bibelbruk, ga vind i seilene for middelalderens kritiske tenkning og utvikling av logikk som mer enn parafraser av eller kommentarer til Aristoteles.

Og da er vi over på hovedpoenget hos Snoen, altså "religionens" angivelig negative (eller i hvert fall ikke positive) konsekvenser for økonomi, innovasjon og tenkning.

I avsnittet med den megetsigende overskriften Om velstandens og frihetens fiende hevder han at

Den største autoriteten på de lange linjer i verdens økonomiske utvikling, Angus Maddison, viser at frem til omkring 1820 bedret forholdene seg knapt nok. Den årlige økonomiske veksten pr. innbygger på verdensbasis lå omkring 0,05% pr. år fra år 1000 til 1820. Den etterfølgende eksplosjonen i økonomisk vekst, som nå har gitt allmenn velstand til en stadig voksende del av verdens befolkning, har mange opphav. En av de viktigste er den innovasjonskulturen — teknisk, økonomisk og politisk som på mange måter kan føres tilbake til opplysningstankens gjennombrudd. Kristne apologeter peker gjerne på at denne innovasjonskulturen først oppsto i kristne land. Ateistens svar er at det nok er riktig, men det skjedde gjennom en langvarig og martyrrik kamp mot Kirken og kristendommen.

Det er mange svakheter ved denne analysen. Jeg har selv skrevet ganske mye om sammenhengen mellom innovasjon og virkelighetsforståelse, med vekt på det gjennombruddet for innovasjon nettopp i den europeiske middelalderen, i Beyond the protestant work ethic (side 5-25).

Hentet fra artdiamondblog.com

Dermed er det ingen stor overraskelse at Snoens henvisning til "den største autoriteten på de lange linjer i verdens økonomiske utvikling, Angus Maddison", ikke holder førstnevntes vanlige kvalitet.
Snoen har ikke jobbet med det historiske stoffet.

Saken blir ikke bedre av at heller ikke Maddison har gjort det.

Han har nøyd seg med å gjøre noen antagelser i tro og så postulere dem som sannhet. Og dessverre har Snoen valgt å være hans profet.

En økonomisk tenker som er nøyere med historiske kilder er Gregory Clark som legger lite i mellom i anmeldelsen av Maddisons monumentale Contours of the World Economy 1-2030 AD.  

There is, however, a problem at the core of this book, and indeed at the core at the whole Maddison project of the last ten years. The numbers Maddison estimates for the years before 1820 are fictions. They are based not on empirical evidence, but on unsubstantiated and demonstrably implausible theories of the nature of life in pre-industrial societies. Even some of the post 1820 estimates have an equivalently dubious provenance. Having built up some reputational capital for his earlier work, Maddison seems determined to squander it all on this new venture.

Clarks anmeldelse viser flere eksempler på Maddisons feiltenkning og at perioden mellom 1000 og 1820 ikke var statisk eller uten til dels store lokale forskjeller.

Det er overraskende at noen kan få seg til å tro at det var minimal effekt av de store nyvinningene i landbruket på 1000-tallet med vekselbruk og vendeplog, for ikke å si utbredelsen av møller i hver landsby, den intense byggevirksomheten på 11-1200-tallet, utviklingen av universiteter, av seilskip og handelshus fra Hanseatere til Hollendere, eller de italienske bystatene med finanshus som Mediciene.

Og da er vi ikke kommet lenger enn 1400-tallet.

Resultatet blir ikke bedre når Snoen dels feilleser tekster, dels tar dem ut av sammenhengen.

Augustin har fått mye pen omtale i Minerva, blant annet i Kristian Meisingsets artikkel i nr. 2/2007, men han kommer vesentlig dårligere ut av disse bøkene. Ved siden av å være en sterk talsmann for arvesynden, altså at vi står ansvarlige for det andre har gjort, og av tortur i religionens tjeneste, advarte han på det sterkest mot nysgjerrighet — å forsøke å avsløre naturens mysterier. 

Det er i det hele tatt mange myter om Augustin, som at han skulle vært motstander av matematikk eller mene (slik Dawkins tvitret en gang) at kvinner ikke skulle bli opplyst eller få utdannelse.

Sitatet Snoen sikter til høres overhodet ikke bra ut.

There is another form of temptation, even more fraught with danger. This is the disease of curiosity. It is this which drives us to try and discover the secrets of nature, those secrets which are beyond our understanding, which can avail us nothing and which man should not wish to learn.

Og siden det passer som hånd i hanske med Snoens bilde av "religion", er det ikke overraskende at han ikke har tatt seg bryet med å se etter hvor det kommer fra eller hva det handler om. Har Dawkins sitert noe (for dette finner man altså i TGD, side 159), er det selvsagt sant, for Dawkins bygger ikke på tro eller har vrangforestillinger.

På samme måte som hans ... ahem ... nøkterne og nøytrale kilde, Charles Freemans The Closing of the Western Mind (omtalt på Dekodet her).  

Tar man seg bryet med å se etter (noe man alltid bør når Dawkins påstår noe utenfor biologiens verden), oppdager man at sitatet ikke bare er doktorert, det er misforstått. Ordene er fra Augustin, men de er altså satt sammen fra ulike avsnitt, dels med stor avstand. 

Det er 447 ord mellom første og andre setning og flere ord og/eller setninger mellom de senere delene. 

Nysgjerrigheten Augustin snakker om dreier seg ikke om nysgjerrighet som sådan eller om naturfilosofisk tenkning. Det er den som driver folk til å glane på lik og lage horoskoper - altså usunne og unyttige utforskninger av "naturens hemmeligheter". 

Det han advarer mot er fånyttige spekulasjoner, morbiditet, sensasjonslyst, okkultisme og astrologi - ikke logikk eller empirisk forskning.

Det ville forundre meg om Snoen ikke er på lag med Augustin.

En bedre gjengivelse av Augustin er som følger (mine uthevelser), lånt fra en av mange klassiske Dawkins-kritikker:

It is to satisfy this unhealthy curiosity that freaks and prodigies are put on show in the theatre, and for the same reason men are led to investigate the secrets of nature, which are irrelevant to our lives, although such knowledge is of no value to them and they wish to gain it merely for the sake of knowing. It is curiosity, too, which causes men to turn to sorcery in the effort to obtain knowledge for the same perverted purpose. And it even invades our religion, for we put God to the test when we demand signs and wonders from him, not in the hope of salvation, but simply for the love of the experience.

In this immense forest, so full of snares and dangers, I have pared away many sins and thrust them from my heart, for you have given me the grace to do this, O God, my Saviour. But as long as my daily life is passed in the midst of the clamour raised by so many temptations of this sort, when can I presume to say that nothing of this kind can hold my attention or tempt me into idle speculation? It is true that the theaters no longer attract me; the study of astrology does not interest me; I have never dealt in necromancy; and I detest all sacrilegious rites.

Snoen er dessverre ikke bedre når han kommer til Luther.

Luthers kamp mot fornuften er velkjent, og siteres av Dawkins og Hitchens: ”Fornuften burde ødelegges i alle kristne” og ”enhver som ønsker å være en kristen, bør røske øyet ut av sin fornuft”. Onfray peker på kristendommens grunnleggende fiendskap mot kunnskap, helt fra beretningen om syndefallet. Den handler jo nettopp om at Adam syndet da han spiste fra kunnskapens tre, og selv ville skaffe seg evnen til å skille mellom rett og galt. Gud vil ikke ha noe av det. Lydighet fremfor alt!

Da Augustin og Luther tapte denne kampen, vant menneskeheten. Da den kristne kirke i Europa gradvis mistet sin til dels totalitære makt over menneskets sinn, fikk vi en blomstring som også etter hvert utryddet reell fattigdom i disse landene. Et slikt gjennombrudd kom aldri i den muslimske verden.

I realiteten er dette sitatsurfring uten substans. Snoen kan lite om Luther og det synes.

Siden han ikke er alene om det, låner mer fra klassisk Dawkins-kritikk, denne gang fra Svar på tiltale, der jeg også har gitt kilder til sitatene.

Luther og fornuften  Luthers oppgjør var ikke mot “fornuft” som sådan, men blant annet mot å forstyrre nådebudskapet med ørkesløse  diskusjoner og flisespikkeri. For Luther var det avgjørende å formidle at det er troen alene som fører til frelse. Frelse handler om tillit til Gud, ikke til min fornuft eller mine følelser. Han gikk dermed i kjent retorisk stil ut mot de som mente noe annet. Kun Guds nåde kan gi frelsende tro, ikke våre egne gjerninger. Her er vi avhengige av ydmykhet og tro, ikke av filosofiske syllogismer. I teologiske diskusjoner er det imidlertid viktig å underbygge standpunkter med ”skriften og fornuften”, og ikke med subjektive følelser, ”ubegrunnede menneskepåfunn og drømmerier”. Luther var langt fra noen moderne rasjonalist og lot mange ganger følelsene løpe av med seg. At han likevel satte fornuften høyt i hverdag og vitenskap, ser vi av sitater som ”Det er virkelig sant at fornuften er virkelig og den viktigste av alle ting. Målt med de andre ting i livet er den det aller beste, ja, noe rent frem guddommelig” ”Det som er mot fornuften, er sikkert nok enda mer mot Gud”

Når Snoen kommer til konklusjonen, forstår vi altså at den er bygget på sandgrunn. 

Ikke bare virket kristendommen som en demper på den frie tanke og dermed på innovasjon, men svært mye av det lille som var av overskudd i de kristne rikene ble brukt til å bygge store katedraler til guds ære eller fø på presteskapet og klostervesenet. Som Dawkins skriver: ”En katedral i middelalderen kunne forbruke hundre mann-århundrer under byggingen, men ble aldri brukt til bolig eller for noe gjenkjennelig nyttig formål.” Dette er langt fra unikt for kristendommen. Tenk bare på ressursene som ble brukt i til bygging av gravmæler og templer i Egypt og det gamle Sør-Amerika.

Ved siden av kommentarene over, hører det med at kirkens og klostres betydning for vekst og innovasjon er ganske tydelig og til dels målbar (uten at det er grunn til å bli helt Rodney Stark), slik det bl.a. fremkommer av Webers teser og den protestantiske arbeidsetikk (se min gjennomgang Beyond the protestant work ethic (side 5-25)).

En nyere analyse er i regi av universitetet i København (som blogget om her). Sistnevnte viser at noen områder fikk større velstandsvekst og dermed høyere befolkningsvekst i perioden 1377–1801.

Interessant nok var dette stedene med cistercienserklostre.

Noe av den mutasjonen som skjedde i middelalderen var nettopp at man ikke lenger brukte det økonomiske overskuddet primært på praktbygg, luksus og krigsformål, men stadig mer på nytteformål for folk flest.

Fra Beyond the protestant work ethic, side 10.

 Som Helmer Dahl oppsummerer dette er det slik at

Europe developed technology to such a powerful instrument because one had different values and goals than the classical cultures. The most important difference is that one now started to view production as something purely material that should be made available to those producing. Traces of this view is to be found early, and have gradually spread and become clearer (Beyond the protestant work ethic, side 13).

Så er det et godt spørsmål om Snoens syn vil bli klarere på dette feltet, men det synes heldigvis greadvis å observeres spor.

Minerva og andre guder

Da er det tid for den årlige gudsdebatten i norske blader og denne gangen er det i Minerva den foregår.

Først ute var Anders Solli Sal med Guder og multiverser, en omtale av Espen Ottosens kronikk på NRK Ytring.

Det er ikke ofte man ser en filosof som viser mindre kjennskap til en filosofisk debatt.

Solli Sall åpner med at

Med jevne mellomrom kommer de gamle argumentene for gud opp igjen for så å bli tilbakevist. Det er ingen nye argumenter som blir gitt, men de samme gamle gjengangerne filosofer siden opplysningstiden har bevist ikke kan bevise eksistensen av en gud.

Men dette er altså feil på alle tenkelige måter. Det er ikke de "samme gamle gjengangerne". Kalam-argumentet ble ikke diskutert av Hume eller Kant. Fininnstillingsargumentet er nytt.

Videre er det altså ikke bevist at verken gamle eller nye argumenter ikke kan bevise Gud. Skal man gjøre det, må man starte med å motbevise den aristotelisk-thomistiske tradisjon som dels ble diskutert og dels misforstått av Hume og Kant og co.

Det er altså ikke nok å si at man ikke tror på den eller ikke synes den er god eller ikke tror den har noen effekt. Man må motbevise den, skal det være bevist at thomistiske argumenter ikke kan bevise.

Så må man definere ordet bevise.

Hvis man tenker i retning av matematiske bevis, stemmer det for andre argumenter enn thomistiske. Man kan ikke bevise noe ut fra mangetydig fysisk evidens.

Det å bevise noe som helst i eller om den fysiske verden med to endelige streker under svaret, er ikke enkelt. Det betyr ikke at alle teorier er like gode eller dårlige. Nei, det finnes svært gode argumenter for Big Bang, fininnstilling, evolusjon og så videre.

Men det at noe ikke kan bevises, betyr ikke at det ikke kan "bevises". Også for argumenter om Gud handler det om hvilken posisjon som har best støtte av evidens og argumenter, slik Atle og jeg viser i Eksisterer Gud?

Solli Sall blir ikke bedre i fortsettelsen.

Det kausale argumentet for gud forutsetter at ”alt som skjer, eller alt som finnes, må ha en årsak”, er selvinnlysende sann. Men det er ikke selvinnlysende sant. Dette argumentet plukket David Hume fra hverandre allerede på 1700-tallet. For hvorfor måalt som begynner ha en årsak? Prøver man å bevise dette innser man at man ikke kan gjøre det uten å forutsette nettopp det som skal bevises. (Prøv selv. Du klarer det ikke uten å forutsette et kausalitetsprinsipp.)

Dette er altså den vanlige feilgjengivelsen ateister gir av det kosmologiske argumentet. Slike argumenter handler ikke om at Gud må finnes siden alt må ha en årsak. Tvert i mot må Gud finnes siden alt ikke kan ha en årsak.

Som jeg skriver i en kommentar på Minerva, vil Solli Sal dermed slite med å finne filosofer som har brukt et så tåpelig argument på en så firkantet form. Man finner det ikke hos Aristoteles, ikke hos Aquinas, ikke hos Leibniz, ikke hos Copleston, ikke hos Craig, ikke hos Swinburne, ikke hos Ward eller noen andre.

Når det likevel er et hovedpoeng hos Solli Sal, rakner innlegget.

Det blir ikke bedre av at Solli Sal ukritisk plukker fra hverandre kausalitetsprinsippet basert på Humes generelle poenger fra lenge før kvantefysikken var påtenkt - uten å se hvor mye vitenskap som da kastes ut med badevannet.

Man kan si mye om kausalitet og Hume, men man kan uansett ikke avvise gudstro ved å avvise et ikke-eksisterende argument.

Hvorfor må så alt som begynner ha en årsak?

Grunnen er rett og slett at noe som ikke finnes ikke kan gjøre noe. Noe som ikke finnes kan ikke plutselig sende lyn fra ingen himmel uten grunn eller hammer.

Finnes noe ikke, finnes heller ingen egenskaper og eller potensial for noe som helst. Selv ikke Petter Northug kunne gjøre noe før han ble unnfanget.

Så kan man også argumentere ut fra evidens. Vi burde hatt masse eksempler på at noe bare blir til, hvis det var vanlig at noe bare ble til fra ikke noe. Altså må det være høyst uvanlig. Sier vi i stedet at det bare gjelder universer, blir det litt som å be for vår syke mor. For det er jo dette vi diskuterer om er mulig. Vi kan ikke forutsette det vi skal bevise.

Hvordan kan det i såfall ha seg at bare er ting med så enormt potensiale som universer som blir til av ikke noe uten grunn? Hvorfor ikke fotoner eller frimerker eller fysikere?

Ikke uventet sendte Espen Ottosen som blant mye annet for tiden er masterstudent i filosofi et tilsvar om Lettvint vraking av argumenter for gudstro.

Det var heller ikke noe tordenskrall fra ingen himmel med de sedvanlige pinlige pussige innspill i kommentarfeltet om hvor dustede det er å tro på Gud og ikke på vitenskapen og at Ottesen bedriver God of the gaps og at det ikke finnes argumenter for gud (stort sett skrevet med liten bokstav for virkelig å ... vise disse kristne) med undertonen at kristne er apologeter og ateister nøytrale forskere.

Det er heller ikke helt uventet at enkelte har en og annen kommentarer i begge trådene.

Kampen om korstogene

Siden det går en artikkelserie i aviser som Aftenposten om islams historie (muligens tilskyndet av utstillingen på Teknisk Museum), er det ikke uventet at noe av dette blir i overkant ensidig og målbærer det som ofte litt nedlatende kalles for politisk korrekte synspunkter.

Eller altså beskriver historien på en måte som får muslimske kulturer til å fremstå som langt mer tolerante og vitenskapsvennlige enn de var, for ikke å si enn det man fremstiller kristne som.

Når så noe av dette berører korstogene og den teknologiske utviklingen i islam, er det på sin plass å oppgi noen linker og hjertesukk.

Jan Arild Snoen har flere interessante og informerte oppgjør i Minerva mot for ensidige fremstillinger av korstogene (Korstogenes gjenfødelse) og av påstander om islam som en vitenskapsstøttende kultur (Tusens års stagnasjon).

Det mangler ikke avsnitt i den første som gjør at dette ikke vil gå helt upåaktet hen i denne verdens Dagsnytt 18-programmer, som dette.

Som Thomas F. Madden skriver i sin The New Concise History of the Crusades (2006) spilte korstogene helt marginal rolle i arabernes bevissthet inntil på midten av det 19. århundret, da det arabiske ordet for korstog først dukket opp. Den første arabiske historieboken om korstogene ble skrevet i 1899. Saladin-dyrkelsen, som utøves årlig på Litteraturhuset, er på samme måte en vestlig reintroduksjon fra samme tid. Keiser Wilhelm II ble så forskrekket over forfallet ved Saladins grav i Damaskus ved et besøk i 1899 at han personlig betalte for et nytt mausoleum for ham.
”In the grand sweep of Islamic history the crusades simply did not matter,” oppsummerer Madden.

En av dem som har videreført noe av myten om det relativt sett fredelige islam mot de religionskrigende vestlige er Sven Egil Omdal i Aftenbladet i går. Han nevner på twitter at en av kildene hans er Tom Asbridge, en historiker som det er lett å ha litt blandete oppfatninger om, siden han i blant har noen pussige vinklinger. 

Ikke minst i spørsmålet om korstogene skyldtes krigerske muslimer, eller var et uttrykk for uprovosert vestlig aggresjon.

I The First Crusade har Asbridge en innledning der han et godt stykke på vei renvasker muslimene ("The image of Muslims as brutal oppressors conjured by Pope Urban was pure propaganda"). Først på side 114 nevner han forhold som østromernes tap i slaget ved Manzikert for de tyrkiske seljukkene i 1071, noe som la Anatolia åpent for islamsk invasjon.

Datidens vestlige ledere ville nok ikke bare blitt beroliget av å se Asbridge to sider senere fortelle at 

Islamic doctrine achieved a far more rapid and natural union of faith and violence than that concocted in the Latin West. 

Likevel velger Asbridge å gjøre et nummer av at de etablerte muslimene var blitt mer fredelige og opptatt av interne kriger på 1000-tallet.

Som om det var araberne eller egypterne som var trusselen i en tid der tyrkerne erobret Lille-Asia og Jerusalem. 

Man kommer vel ikke helt unna at dette var en periode uten spesielt omfattende satelittovervåkning og daglige rapporter om troppestyrker, strategier og drivkrefter i Midtøsten. Og selv med slike for hånden, vet vi at det ikke er enkelt å forutsi neste trekk, om man ikke i tillegg nye og krigerske aktører skulle ha endret maktbalansen.

På 1000-tallet måtte man basere inntrykket på lengre linjer og ikke alltid like nøytrale annenhåndsrapporter. At den vestlige retorikken ikke bygget på helt presis eller oppdatert info (og kan ha vært påvirket av andre politiske hensyn), betyr ikke at det var ingen grunn til uro. 

Interesserte kan finne atskillig mer om dette i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø.

Den andre av Snoens artikler er sterkere og viktigere, langt på vei basert på Robert R. Reillys The Closing of the Muslim Mind: How Intellectual Suicide Created the Modern Islamist Crisis som omtalt på Dekodet i 2011 (Når teologien dreper tanken).

Som Snoen sier, vant dessverre de fornuftsfiendtlige filosofene fram i sunni-islam.

Mutazilittene, som dominerte under Abbasid-dynastiet i Bagdad i første halvdel av 800-tallet, særlig under kalif al-Mamun (813-833), fant et rom for fornuften i religionen. De var eksplisitt inspirert av gresk filosofi. Asharittene, med sin ledende tenker al-Ghazali (1058-1111), så derimot fornuften som islams fiende. Bare åpenbaringer kan redde menneskene, ikke fornuften. Mange historikere regner al-Ghazali som historiens nest viktigste muslim. Al-Ghazalis oppgjør med mutazilittene var eksplisitt et oppgjør med Platon og Aristoteles, og dermed med den vestlige sivilisasjons påvirkning på islam. I boken Den manglende logikk hos filosofene tar han et generaloppgjør nettopp med fornuften som en generell tilnærming til religion.

Denne type strømninger førte dessverre til forhold som ødeleggelsen av det store biblioteket i Cordoba i 1013 og at Ibn Rushs (Averroes) skrifter ble brent. Mens verken kristne eller muslimer skal ha skylden før at biblioteket i Aleksandria ble ødelagt, er det vanskelig å frikjenne muslimske grupper fra Cordoba-katastrofen.

Den manglende intellektuelle nysgjerrigheten innen islam gjenspeiles i forholdet til bøker. Biblioteket i Cordoba, som på sitt høydepunkt trolig hadde flere bøker enn de fantes i hele Vest-Europa, ble brent i 1013, etter at asharittene hadde kommet på offensiven. I de neste tusen år ble det oversatt like mange bøker til arabisk til sammen som Spania nå oversetter på ett eneste år. Da Taliban tok makten i Afghanistan, beordret de brenning av alle andre bøker enn Koranen.

Nå er nok bildet mer nyansert, i tillegg til at det ikke bør underslås som Snoen nevner at Reilly har en agenda som gjør at han nok ikke er like villig til å løfte fram positive trekk (selv om heller ikke de alltid ble så varige) f.eks. innenfor teknologi, slik jeg nevnte i går om Middelalderens roboter.

Men dette er ingen unnskyldning for å overse hans fremstillinger eller oppfatte ham som islamofob eller hva man måtte velge å bruke av stemplinger for å slippe å ta debatten.

Selv om det finnes debatter der jeg har større optimisme om objektive innlegg.

Komplottet mot Snåsamannen

Det finnes dårligere måter å bruke tid og fingre på enn å klikke seg over til Minerva der Bård Larsen har en lang og grundig gjennomgang av healere og alternativ medisin og ett annet hjertesukk over hvor lite kritikk Snåsamannen får i media.

Larsen åpner med et betimelig spørsmål:

Hvorfor har ikke alle disse som hevder de har spesielle evner kommet flere tusen års lidelse til unnsetning før skolemedisinen kom og reddet oss?

Hvis det er slik at noen mennesker har slike evner, burde det være relativt enkelt å oppdage, særlig i tider der skolemedisinen bygget på direkte skadelige teorier før den fikk et moderne empirisk grunnlag fra andre halvel av 1800-tallet.

Alt dette er for så vidt uinteressant. Så lenge alternativindustrien ikke står i veien for andre behandlingsformer er den bare irriterende, men ellers helt grei – juridisk sett. Healing, sjamanisme og åndemaning hører utvilsomt til alternativbransjens mest aparte innslag. Kunne man ikke bare le av det?

Snill som han er, har vel Gjerstad bare funnet sin plass i verden med en forretningsidé, omtrent som Märtha Louise. Det finnes nok av slike forretningsideer, det er bare å se på TV-Norge og Tom Strømnæss en gjennomsnittskveld. ”Åndenes makt”, ”Jakten på den 6. sans” og hvadetnåheter. Gro-Helen Tørum, som nå er ute med både bok og foredragsturne under rubrikken ”Sjaman på høye hæler”, er også verdt å legge merke til.

Av en eller annen grunn har Gjerstad blitt til hel ved i denne bransjen. Det har gått sport i å le av Märtha, men Snåsamannen rører man ikke.

Noe Larsen deretter gjør ved å understreke behovet for vitenskapelig etterprøving av påstander om virkninger av medisiner og healere, ikke minst fordi historien har vært så full av bløff og feilbehandling.

Blant alternativfolket er credoet at det må være mer mellom himmel og jord enn vi vet. Forhold naturvitenskapen hittil ikke har klart å avdekke. Hva skulle dette være, helt konkret, i tilfellet Gjerstad? Og hvorfor skulle disse åpenbart ikke-teknologiske og tidløse egenskapene komme nå? Vi vet at sykdom kverket halve befolkninger før penicillinet kom. Hva gjorde bygdemenn, mørkemenn og sjamanene med alle som ikke hadde vett til å vaske hendene? Før vaksiner – der den ble tatt i bruk – utryddet polio, spedalskhet, tuberkelose, kopper, skarlagensfeber, difteri, tyfus, gulfeber, kolera og andre årtusen gamle sykdommer? Healere og medisinmenn som Snåsamannen var der hele tiden– vel og merke uten salgsfremmende nyvinninger som telefon, internett og salgsannonser – og folk trodde på dem.

Det er ikke mindre viktig når vi kommer til spørsmål om liv og helse å vente med å tro på noe til man får noen smuler begrunnelse og belegg.

Når det er sagt er det vel ikke helt til å komme fra at Larsen etter mitt skjønn blir noe skjev i omgangen med spørsmålet om religion og rasjonalitet. Larsen ser dette som to mer eller mindre motsatte innfallsvinkler, uten dermed å støtte Dawkins i at religion nødvendigvis er noe negativt. Men han kunne nok sagt at alle livssyn i noen forstand bygger på forhold som er postulater og altså ikke rasjonelt beviste.

Det kunne nok også vært formulert mer presist enn at "Lenge var innsiden av menneskekroppen forbudt område på grunn av tidens religiøse konformitet og overtro". Dette kan misforstås til at det var et forbud mot slik i Europa i middelalderen i århundrene før Vesalius, i motsetning til i antikkens Hellas, Roma og araberlandene der disseksjoner ikke var tillatt.

Problemet i Europa var imidlertid ikke "overtro" eller forbud. I stedet skyldes mye dels mangel på teknologi som kunne reprodusere tegninger før boktrykkerkunsten og dels at man i for stor grad holdt seg til rådende vitenskap, som Galenos' imponerende grundige verker om anatomi og legekunst.

I tillegg var det lite tilgang til egnede kropper. Folk flest likte enda mindre enn nå at deres kjære avdøde ble skåret sønder og sammen. Universitetene hadde likevel tilgang nok til å gjennomføre årlige disseksjoner som del av legeutdannelsen, mens amatører som Leonardo måtte ut på kirkegården.

Han var likevel amatør på en noe annen måte enn dagens healere og homeopater.

Metafysikk i Minerva

Spennende nok går det for tiden en diskusjon i Minerva under overskriften Kan man være forsker og troende muslim og der det ikke overraskende har dukket opp interessante kommentarer.

Siden noen av disse viser en litt blandet forståelse av naturvitenskapens historie, har enkelte av oss meldt seg på, eller i det minste levert et innspill. Så får vi se om det blir noen videre diskusjon, eller en videre som det er verdt å være med på.

Kommentaren jeg ga til "N.A." gjengis her også:

Først mye ros, så må jeg advare deg om at det også dukker opp noen riskorn av hatten;-)

Det er lett å støtte deg i at Reilly har viktige poenger, slik jeg sier på http://dekodet.blogspot.no/2011/05/nar-teologien-dreper-tanken.html.

Det er også lett å støtte deg i at det var enklere å få fotfeste for en bærende vitenskapelig tanke innenfor kristendommen, slik du konkluderer med mot slutten.

Og så er det riktig som du skriver at den greske innflytelsen er integrert i kristen tenkning på en måte som ikke er tilfelle med Islam, noe som bidrar til å gi fornuften en naturlig større plass og ikke som uttrykk for "de fremmede vitenskaper".

Men det er nok ikke helt slik at kirken var medvirkende til å undergrave viktige deler av denne kulturen i tiden etter Augustin og at det først var i renessansen at denne denne ble "gjenoppdaget". 

Det du henviser til her er "De Rerum Natura" (On The Nature of Things) av Lucretius som du hevder ble 

"forsøkt demonisert av kirken og forsøkt utslettet, fordi det beskriver et univers drevet av lovmessigheter som opererer uten guds inngrepen."

Det er flere ting vi kan si om dette. For det første er dette verket altså ikke et vitenskapelig verk på linje med Aristoteles' sine eller Ptolamaios eller andre, men et dikt i epikureisk tradisjon og måtte finne seg i å være på sidelinjen sammenlignet med ulike varianter av platonsk og aristotelisk filosofi lenge før kirken fikk noe makt.

For det andre var det helt klart en utbredt og tung kristen naturfilosofisk tradisjon med et univers styrt av lovmessigheter gjennom hele antikken og middelalderen, slik vi finner det f.eks. hos Augustin som snakker slik Holm siterer om sikker naturvitenskapelig kunnskap "ut fra fornuft og erfaring", og da basert på tanken om en lovgiver utenfor naturen hadde lagt lover inn i den. Siden Gud eksisterte mente man at det kunne være mulig å be om godt vær osv., men ved katedralskolene og senere universitetene var det en klar oppfatning av Gud var primærårsak, men styrte naturen ved faste, sekundære årsaker (lover).

Tross folkevandringer og stadige invasjoner, og at mange av de store lærestedene havnet på muslimske hender (og dermed i praksis var avskåret fra Vest-Europa), var denne tradisjonen klart til stede også i århundrene etter Augustin, enten vi snakker om Philoponus i Alexandria på 500-tallet, Scotus, eller Aquinas på 1200-tallet, slik jeg berører i en artikkel på http://www.telektronikk.com/volumes/pdf/2.2004/Page_005-025.pdf

Hele middelalderens skolastikk er i stor grad nettopp en utforskning av rasjonalitet, selv om den ble vel mye lenestolaktig siden man hadde lite tradisjon for - eller mulighet til uten teleskoper og mikroskoper - å skaffe nye og bedre data enn dem man hadde fra antikken.

Likevel begynte man på 1300-tallet med en kvantifisert bevegelseslære og foregrep Galileis forståelse av legemers treghet, som i den engelske Merton-skolen og hos Buridan, rektor ved universitetet i Paris. Dette la grunnen for bl.a. Galilei (som forsåvidt et stykke på vei også synes inspirert av Philoponus).

Det er dermed ikke overraskende at fremstillingen av Lucretius som en katalysator for moderne vitenskap er blitt ganske grundig avvist av vitenskapshistorikere ifm. Stephen Greenblatts "The Swerve", ref. http://thonyc.wordpress.com/2012/05/01/the-swerve-is-really-a-full-frontal-crash/ og http://www.history.ac.uk/reviews/review/1283

Greenblatt gjør såpass mange blundere at det er vanskelig å forstå at han er blitt så godt mottatt, men forklaringen er kanskje såpass enkel som at han selv har - og dermed støtter opp under - mange av de vanlige feiloppfatningene om antikken og middelalderen, ikke minst kirkens rolle. Noe som dessverre også synes å være til stede hos de som deler ut Pulitzer-prisen.

Saken blir ikke bedre av at Greenblatt (som jeg antar er han du lener deg til) hevder at det bare var ett eksemplar igjen av boka og at dette nærmest ved et tilfelle ble gjennoppdaget tidlig på 1400-tallet, tross kirkens forsøk på å ødelegge verket.

Tvert i mot har vi den dag i dag bevart flere manuskripter fra 8-900-tallet i tillegg til at det er mulig å spore eksistensen av flere fra ulike steder og perioder, noe som er godt dokumentert i standardverker om middelaldermanuskripter (jeg har en av dem foran meg nå).

Som du forstår er det mye som kan og bør sies om dette, og jeg tror det er viktig at man da tar seg litt tid til å jobbe med stoffet, siden det er så lett å misforstå fortidens diskusjoner eller basere dem på stereotypier eller dagens diskusjoner.

Det er forøvrig helt klart at man kan være forsker og troende muslim. Men skal man være dette på en koherent måte, er det nok en god løsning å søke tilbake til tradisjoner innenfor muslimsk naturfilosofi fra tusen år tilbake - slik som vi ser i Mutazali-skolen og i kristen naturfilosofi før og etter dette. 

Minervas mørke middelalder

Alltid godt å se at man blir lest, selv om noens lesninger kan være litt ... mørke.

Som Ole Martin Moen i Minerva i dag.

Så langt synes som om 4 av 4 kommentarer støtter meg en smule eller to mer enn Moen.

Noe som ikke er overraskende for i hvert fall én av dem.

(Oppdatert 30.12. - Mange gode og for alle praktiske formål svært så støttende kommentarer, må tilstå jeg etterhvert bare har lent meg tilbake. Samtidig tankevekkende at en idéhistoriker ved UiO står fram på den måten).

(Oppdatert 01.07.2016: Linken er endret og kommentarfeltet er borte. Enten det nå er av hensyn til Moen eller ikke, er det interessant når så mange kompetente kommentarer viste hvor håpløs misforstått artikkelen var i omtalen av navngitte personer som meg).

Minerva tar stengetidsdebatten

Flott å se at også Minerva nå anmelder Closing of The Muslim Mind. som vi berørte her på berget bloggen i forrige måned.

Kan bli en interessant debatt - særlig om man ikke har et for stengt sinn.

Korstog mot korstogshetsen

Det er ikke akkurat slik at Dekodet... misliker oppgjør med myter og ideologiske kjepphester.

Derfor gjør det godt både her og der at middelalderhistorikeren Ole Jørgen Benedictow som vanlig ikke er redd for å ta bladet fra munnen.

Forståelsen av korstogene og islams første århundrer er preget av en dogmatisk og politisk korrekt virkelighetsoppfatning. Aslak Sira Myhres naive syn på Saladin, Marte Michelets påstander om Vesten og islam, og Frank Aarebrots nedvurdering av middelalderen er alle eksempler på en bredere trend blant meningsdannere. Den er det på tide å ta et oppgjør med.

Man kan sikkert skumle om en og annen politisk baktanke, men godt å se at Minerva tør å åpne spaltene for motforestillinger til politisk - og ikke minst kulturlivets - Saladin-kultus og middelalderhets.

"Praktisk talt ikke kristne nobelprisvinnere"

Jeg kan ikke love at det blir siste gang jeg sender en vennlig takk til at Den tvilsomme humanist er kommet bedre i gang med bloggingen etter høstferien enn enkelte andre, spesielt ikke når temaene er såpass interessante som ateismen og det totalitære.

Bakgrunnen er Arnfinns henvisning til at

Et av de mest drøvtygde angrepene på ateisme og humanisme er forsøket på å anskueliggjøre en årsakssammenheng mellom Hitlers, Stalins og Maos uhyrligheter og deres (angivelige) ateisme. Per Bjørnar Grande byr på en mild variant i en artikkel hos Minerva. Minervas egen Jan Arild Snoen leverer et heller kontant svar til Grande.

Siden jeg har skrevet en del om temaer som kobling mellom "ateisme" (hva nå det er) og Stalin (til en viss grad dette, hva det nå er) og Hitler (ikke i det hele tatt) andre steder, skal jeg ikke berøre det spørsmålet her og nå. Anledningen byr seg nok i massevis senere.

Til gjengjeld er en av setningene til Snoen for god til ikke å nevnes blant mye vi eventuelt kan dekode (be afraid - very afraid) senere. Den klinger som følger

Det finnes praktisk talt ikke kristne nobelprisvinnere.

Snoen ser ut til å bruke dette som tegn på at ekstraordinær og prisverdig innsats, intelligens og/eller kunstnerisk talent - ikke i særlig grad kan knyttes til kristen tro, snarere tvert om. I følge Snoen er det dermed slik at de kan leve

tilsynelatende gode og kreative liv uten religion, og er vel knapt et lett bytte for kommunisme eller fascisme. De kristne massene i Tyskland og Italia var derimot nettopp et slikt lett bytte.

Det blir selvsagt krampaktig å liste opp navn (andre som liker sånt får ta den jobben), men i forbifarten klarer ikke mine ustyrlige fingre å unngå å nevne så ulike typer som Jimmy Carter, Martin Luther King, Moder Theresa, Sigrid Undset, Henri Dunant, Desmond Tutu, Dag Hammarskjöld, Lech Walesa, Nathan Söderblom og Aleksander Solsjenitsyn.

Kanskje ikke av de ... minst betydelige personer i det tyvende århundre?

Oppdatert 21.10.07: Følg meningsutvekslingen mellom Davidsen og Snoen om dette og annet i kommentarfeltet til hans bloggartikkel, etter at jeg gratulerte ham med "årets minst skeptiske blog".