Robotene kommer!

Rise of the Robots er ikke manus for neste Star Wars-film, men en relativt uredd analyse av plottet som kunstig intelligens (AI) og roboteknologi for tiden skriver.

Det kan tenkes verre fremtidsguider enn Martin Ford,  en Silicon Valley-gründer med såpass praktisk bakgrunn at han ikke hopper på første og beste hype i horisonten eller på nærmeste teknomesse.

Han advarer også mot overtro på en klassisk modell fra industrialiseringen der tapet av tradisjonelle arbeidsplasser løpende erstattes av vekst i nye bransjer. Han styrker ikke direkte tiltroen til at det vi skal leve av etter oljen er kunst eller konsulenter, miljøindustri eller matblogger.

Vi befinner oss ikke lenger i den klassiske gode sirkelen der lønnsvekst i amerikansk varehandel skapte større kjøpekraft og dermed mer handel og bedre økonomi som kunne pløyes tilbake til flere arbeidsplasser med stadig høyere lønn.  

Siden midten av 1970-tallet har imidlertid reallønnen sunket i varehandelen og det er lite håp om positive endringer.

Generelt sett er det behov for å skape 1 million arbeidsplasser årlig i USA bare for å holde tritt med befolkningsveksten. Samtidig har atskillige gått tapt de seneste tiårene ved utstrakt automatisering og outsourcing til land med rimeligere arbeidskraft. 

Selv om robotindustrien er i vekst og det er en klar tendens til at AI- og robotløsninger fører til reshoring, der outsourcede funksjoner flyttes tilbake til hjemlandet, er det nettopp fordi man da kan gjøre samme eller oftere enda mer jobb med langt færre ansatte. 

Altså billigere og ofte bedre enn ved å outsource til lavkostland med kultur- og språkbarrierer.

Siden reshoring langt fra er nok, ser Ford dramatisk mindre behov for arbeidsplasser. Ikke bare i industri og servicenæringer som allerede har mistet svært mange, men også i mer komplekse bransjer med jobber som ikke så lett kan beskrives på algoritmer.

Samtidig er det noen sektorer som ikke gjør situasjonen bedre, selv om arbeidsplassene beholdes. I omsorg- og helsesektoren, sammen med skolevesenenet, er det vanskelig med mer enn marginale forbedringer i overskuelig fremtid. 

Det tar fortsatt like lang tid å behandle pasienter, enten det handler om blindtarmoperasjoner eller å skifte bleier på eldre. Det tar fortsatt 13 år å få elever ferdig med videregående. Behovet er ikke færre lærere, men flere.

Dermed blir ikke disse sektorene spesielt mye mer kostnadseffektive enten de er i privat eller offentlig regi. Her vil vi se minimal produktivitetsvekst i lang tid fremover, selv om det er fristende å kamuflere realitetene, enten man nå har politiske krav eller må svare for aksjemarkedet. 

For land som Norge vil det bety at en stadig større andel av statsbudsjettet vil handle om helse, med ikke helt sunne effekter på skattenivået.

Utenom disse sektorene vil mønsteret fortsatt være at informasjons- og kommunikasjonseteknologi kan gi høye avkastninger av en liten arbeidsstyrke. I motsetning til under den industrielle revolusjon er det imidlertid vanskelig å tenke seg at arbeidsplasser som forsvinner (som dengang jordbruk og fiske, senere også klesindustri, metallindustri, bilindustri osv.) kan erstattes i spesielt stort omfang av nye bransjer - i tillegg til at det meste i det som kommer av nye gjøres av AI og roboter.

Blant hypene Ford er skeptisk til er 3D-printere. Slik ha ser det vil de stedet for å skape mange nye arbeidsplasser eller gjøre at man printer ut f.eks. mobiltelefoner hjemme, brukes dels til billige/enkle produkter den enkelte kan ta ut sel og dels til å redusere behovet for arbeidskraft i større selskaper.

Som på dagens internett blir atskillig billig eller gratis for forbrukerne, men små muligheter for folk flest til å bli den neste Google eller Gates.

En annen hype er selvkjørende biler. Ja, de vil komme til å ta over i løpet av noen tiår, men det vil ta lenger tid enn mange venter og få andre effekter. Ikke bare fordi de i lang tid vil stille store krav til alt fra forsikringsordninger til koordinering mellom vanlig bilkjøring og automatstyrt, mellom kollektivløsninger og private. 

Et mer grunnleggende spørsmål er hvor mye bilindustrien vil satse på å utvikle kollektivløsninger som kan underminere markedet for privatbiler og dermed på mange måter rasere det økonomiske spillet som bransjen er avhengig av.

Dess bedre og mer utbredt selvkjørende kollektivløsninger blir, dess større ringvirkninger på arbeidsplasser. Bare i California vil det forsvinne titusener av jobber innen bilvask. Bilforhandlere og verkstedsarbeidere vil fordampe i høyere hastighet enn bensin fortrenges av strøm.

Det sentrale spørsmålet for Ford er hva slags samfunn vi er på vei mot kun et mindretall er i jobb. Han er nøye med vise til støtte fra politisk liberalister som Friedrich Hayek når han gjør seg til talsmann for smarte former for borgerlønn, selv om han i liten grad regner på effekter. 

Ford var for tidlig ute til å gi robotene skylden for Brexit og Trump, men der er til gjengjeld andre frimodige nok. 

Han tar heller ikke opp hvordan befolkningsvekst og migrasjonspress påvirker utviklingen når det ikke er realistisk at spesielt mange kommer i jobb, dess lenger inn i fremtiden vi ser.

Til gjengjeld er Ford opptatt av vise behovet for å lykkes med å endre holdninger. Skal vi ikke havne i desperasjon og dystopier må folk flest oppleve meningsfulle liv, inkludert stort frivillighetsengasjement, uten å gå til grunne i dataspill og diabetes.

Og det må lages gode incentiver for alle som er i arbeid.

Selv om dette ikke er noe Star Wars-manus, kan det minne dess mer om Star Trek. Selv om det ikke er enkelt å bevege seg spesielt modig uten replikatorer og romskip. 

Fordommer forgifter mangt

Jan Arild Snoen er noe så sjelden som en oppegående norske kommentarjournalist. Ikke mange har et bedre blikk for feil, fordomsfulle bruk av tall (som VG om antisemittisme) eller tendensiøse presentasjoner i NRK som her om betydningen av religion og her om Ukraina.

Eller våger å si tydeligere fra om forskjeller mellom muslimer og kristne.

Men som oss alle har han blindfelter. For Snoen var dette tydeligere for noen år siden, spesielt i kjølvannet av nyeateistkjøret som i Dawkins' The God Delusion som synes å ha slått inn noen mer enn lettere åpne dører.

Siden det begynner å bli noen år siden, er det på tide å lukke noen av dørene i Religionen forgifter alt (dessverre ligger bare det Snoen kaller tilleggsmaterialet ute).

Nå er det ikke til å komme fra at "religion" (hva nå det er) finnes i flere farger og fasonger, med ulike betydninger og betoninger til ulike tider, for å si noe uten egentlig å si noe som helst.

For å si noe mer konkret, er poenget at det ikke går an å generalisere et så mangeartet fenomen.

Nå ser Snoen noe av dette, når han skiller mellom hovedstrømmer i islam og kristendom.

Både i Bibelen og Koranen er lydighetsbudet veldig sterkt — ordet islam betyr rett og slett ”underkastelse”. Det er ikke rart at makthavere gjennom tidene har hatt stor nytte av disse religionene. Kristendommen inneholdt riktignok en viktig kimme til pluralisme og statsskepsis, gjennom å skille mellom ”det som keiserens er” og ”det som guds er”. Islam, som ble stiftet av ”keiseren” som en statsreligion som begrunnet og legitimerte oppbyggingen av Muhammeds mektige og ekspanderende rike, har ikke et slikt skille.

Så kan man si mye (og ikke bare bra ting) om det Snoen kaller "den blodtørstige gammeltestamentlige guden", noe  jeg har gjort i bl.a. Svar på tiltale (2012).

Dette handler blant annet om at tekster ikke må feilleses, at noe er sterkt farget av politiske og religiøse behov mange århundrer senere, at en del av datidens tenkesett var å gi Gud det kausale ansvaret for alt (altså ikke gjennom sekundærårsaker som sykdommer eller armeer) og at mye er deskriptivt og ikke normativt (altså historie, ikke lovregler).

Det forhindrer ikke at det finnes tekster ingen bør omfavne som etisk forbilde.

Men nettopp dette mangfoldet, det også motstridende og makabre i tekstene, har ført til en lang tradisjon for at det går an å diskutere med Gud (slik vi finner svært mye av i jødisk tradisjon), og ikke minst innen etikk og naturfilosofi (slik vi finner svært mye av i kristen tradisjon). Grunnen er ikke at man henter idealer fra andre kilder, men det markante nestekjærlighetskravet i andre deler av Det gamle testamentet, og enda mer i Det nye.

Hele Sic et non-tradisjonen bygger på slike forhold. Abelards oppsummering av motsetninger hos kirkefedrene, ikke minst i deres bibelbruk, ga vind i seilene for middelalderens kritiske tenkning og utvikling av logikk som mer enn parafraser av eller kommentarer til Aristoteles.

Og da er vi over på hovedpoenget hos Snoen, altså "religionens" angivelig negative (eller i hvert fall ikke positive) konsekvenser for økonomi, innovasjon og tenkning.

I avsnittet med den megetsigende overskriften Om velstandens og frihetens fiende hevder han at

Den største autoriteten på de lange linjer i verdens økonomiske utvikling, Angus Maddison, viser at frem til omkring 1820 bedret forholdene seg knapt nok. Den årlige økonomiske veksten pr. innbygger på verdensbasis lå omkring 0,05% pr. år fra år 1000 til 1820. Den etterfølgende eksplosjonen i økonomisk vekst, som nå har gitt allmenn velstand til en stadig voksende del av verdens befolkning, har mange opphav. En av de viktigste er den innovasjonskulturen — teknisk, økonomisk og politisk som på mange måter kan føres tilbake til opplysningstankens gjennombrudd. Kristne apologeter peker gjerne på at denne innovasjonskulturen først oppsto i kristne land. Ateistens svar er at det nok er riktig, men det skjedde gjennom en langvarig og martyrrik kamp mot Kirken og kristendommen.

Det er mange svakheter ved denne analysen. Jeg har selv skrevet ganske mye om sammenhengen mellom innovasjon og virkelighetsforståelse, med vekt på det gjennombruddet for innovasjon nettopp i den europeiske middelalderen, i Beyond the protestant work ethic (side 5-25).

Hentet fra artdiamondblog.com

Dermed er det ingen stor overraskelse at Snoens henvisning til "den største autoriteten på de lange linjer i verdens økonomiske utvikling, Angus Maddison", ikke holder førstnevntes vanlige kvalitet.
Snoen har ikke jobbet med det historiske stoffet.

Saken blir ikke bedre av at heller ikke Maddison har gjort det.

Han har nøyd seg med å gjøre noen antagelser i tro og så postulere dem som sannhet. Og dessverre har Snoen valgt å være hans profet.

En økonomisk tenker som er nøyere med historiske kilder er Gregory Clark som legger lite i mellom i anmeldelsen av Maddisons monumentale Contours of the World Economy 1-2030 AD.  

There is, however, a problem at the core of this book, and indeed at the core at the whole Maddison project of the last ten years. The numbers Maddison estimates for the years before 1820 are fictions. They are based not on empirical evidence, but on unsubstantiated and demonstrably implausible theories of the nature of life in pre-industrial societies. Even some of the post 1820 estimates have an equivalently dubious provenance. Having built up some reputational capital for his earlier work, Maddison seems determined to squander it all on this new venture.

Clarks anmeldelse viser flere eksempler på Maddisons feiltenkning og at perioden mellom 1000 og 1820 ikke var statisk eller uten til dels store lokale forskjeller.

Det er overraskende at noen kan få seg til å tro at det var minimal effekt av de store nyvinningene i landbruket på 1000-tallet med vekselbruk og vendeplog, for ikke å si utbredelsen av møller i hver landsby, den intense byggevirksomheten på 11-1200-tallet, utviklingen av universiteter, av seilskip og handelshus fra Hanseatere til Hollendere, eller de italienske bystatene med finanshus som Mediciene.

Og da er vi ikke kommet lenger enn 1400-tallet.

Resultatet blir ikke bedre når Snoen dels feilleser tekster, dels tar dem ut av sammenhengen.

Augustin har fått mye pen omtale i Minerva, blant annet i Kristian Meisingsets artikkel i nr. 2/2007, men han kommer vesentlig dårligere ut av disse bøkene. Ved siden av å være en sterk talsmann for arvesynden, altså at vi står ansvarlige for det andre har gjort, og av tortur i religionens tjeneste, advarte han på det sterkest mot nysgjerrighet — å forsøke å avsløre naturens mysterier. 

Det er i det hele tatt mange myter om Augustin, som at han skulle vært motstander av matematikk eller mene (slik Dawkins tvitret en gang) at kvinner ikke skulle bli opplyst eller få utdannelse.

Sitatet Snoen sikter til høres overhodet ikke bra ut.

There is another form of temptation, even more fraught with danger. This is the disease of curiosity. It is this which drives us to try and discover the secrets of nature, those secrets which are beyond our understanding, which can avail us nothing and which man should not wish to learn.

Og siden det passer som hånd i hanske med Snoens bilde av "religion", er det ikke overraskende at han ikke har tatt seg bryet med å se etter hvor det kommer fra eller hva det handler om. Har Dawkins sitert noe (for dette finner man altså i TGD, side 159), er det selvsagt sant, for Dawkins bygger ikke på tro eller har vrangforestillinger.

På samme måte som hans ... ahem ... nøkterne og nøytrale kilde, Charles Freemans The Closing of the Western Mind (omtalt på Dekodet her).  

Tar man seg bryet med å se etter (noe man alltid bør når Dawkins påstår noe utenfor biologiens verden), oppdager man at sitatet ikke bare er doktorert, det er misforstått. Ordene er fra Augustin, men de er altså satt sammen fra ulike avsnitt, dels med stor avstand. 

Det er 447 ord mellom første og andre setning og flere ord og/eller setninger mellom de senere delene. 

Nysgjerrigheten Augustin snakker om dreier seg ikke om nysgjerrighet som sådan eller om naturfilosofisk tenkning. Det er den som driver folk til å glane på lik og lage horoskoper - altså usunne og unyttige utforskninger av "naturens hemmeligheter". 

Det han advarer mot er fånyttige spekulasjoner, morbiditet, sensasjonslyst, okkultisme og astrologi - ikke logikk eller empirisk forskning.

Det ville forundre meg om Snoen ikke er på lag med Augustin.

En bedre gjengivelse av Augustin er som følger (mine uthevelser), lånt fra en av mange klassiske Dawkins-kritikker:

It is to satisfy this unhealthy curiosity that freaks and prodigies are put on show in the theatre, and for the same reason men are led to investigate the secrets of nature, which are irrelevant to our lives, although such knowledge is of no value to them and they wish to gain it merely for the sake of knowing. It is curiosity, too, which causes men to turn to sorcery in the effort to obtain knowledge for the same perverted purpose. And it even invades our religion, for we put God to the test when we demand signs and wonders from him, not in the hope of salvation, but simply for the love of the experience.

In this immense forest, so full of snares and dangers, I have pared away many sins and thrust them from my heart, for you have given me the grace to do this, O God, my Saviour. But as long as my daily life is passed in the midst of the clamour raised by so many temptations of this sort, when can I presume to say that nothing of this kind can hold my attention or tempt me into idle speculation? It is true that the theaters no longer attract me; the study of astrology does not interest me; I have never dealt in necromancy; and I detest all sacrilegious rites.

Snoen er dessverre ikke bedre når han kommer til Luther.

Luthers kamp mot fornuften er velkjent, og siteres av Dawkins og Hitchens: ”Fornuften burde ødelegges i alle kristne” og ”enhver som ønsker å være en kristen, bør røske øyet ut av sin fornuft”. Onfray peker på kristendommens grunnleggende fiendskap mot kunnskap, helt fra beretningen om syndefallet. Den handler jo nettopp om at Adam syndet da han spiste fra kunnskapens tre, og selv ville skaffe seg evnen til å skille mellom rett og galt. Gud vil ikke ha noe av det. Lydighet fremfor alt!

Da Augustin og Luther tapte denne kampen, vant menneskeheten. Da den kristne kirke i Europa gradvis mistet sin til dels totalitære makt over menneskets sinn, fikk vi en blomstring som også etter hvert utryddet reell fattigdom i disse landene. Et slikt gjennombrudd kom aldri i den muslimske verden.

I realiteten er dette sitatsurfring uten substans. Snoen kan lite om Luther og det synes.

Siden han ikke er alene om det, låner mer fra klassisk Dawkins-kritikk, denne gang fra Svar på tiltale, der jeg også har gitt kilder til sitatene.

Luther og fornuften  Luthers oppgjør var ikke mot “fornuft” som sådan, men blant annet mot å forstyrre nådebudskapet med ørkesløse  diskusjoner og flisespikkeri. For Luther var det avgjørende å formidle at det er troen alene som fører til frelse. Frelse handler om tillit til Gud, ikke til min fornuft eller mine følelser. Han gikk dermed i kjent retorisk stil ut mot de som mente noe annet. Kun Guds nåde kan gi frelsende tro, ikke våre egne gjerninger. Her er vi avhengige av ydmykhet og tro, ikke av filosofiske syllogismer. I teologiske diskusjoner er det imidlertid viktig å underbygge standpunkter med ”skriften og fornuften”, og ikke med subjektive følelser, ”ubegrunnede menneskepåfunn og drømmerier”. Luther var langt fra noen moderne rasjonalist og lot mange ganger følelsene løpe av med seg. At han likevel satte fornuften høyt i hverdag og vitenskap, ser vi av sitater som ”Det er virkelig sant at fornuften er virkelig og den viktigste av alle ting. Målt med de andre ting i livet er den det aller beste, ja, noe rent frem guddommelig” ”Det som er mot fornuften, er sikkert nok enda mer mot Gud”

Når Snoen kommer til konklusjonen, forstår vi altså at den er bygget på sandgrunn. 

Ikke bare virket kristendommen som en demper på den frie tanke og dermed på innovasjon, men svært mye av det lille som var av overskudd i de kristne rikene ble brukt til å bygge store katedraler til guds ære eller fø på presteskapet og klostervesenet. Som Dawkins skriver: ”En katedral i middelalderen kunne forbruke hundre mann-århundrer under byggingen, men ble aldri brukt til bolig eller for noe gjenkjennelig nyttig formål.” Dette er langt fra unikt for kristendommen. Tenk bare på ressursene som ble brukt i til bygging av gravmæler og templer i Egypt og det gamle Sør-Amerika.

Ved siden av kommentarene over, hører det med at kirkens og klostres betydning for vekst og innovasjon er ganske tydelig og til dels målbar (uten at det er grunn til å bli helt Rodney Stark), slik det bl.a. fremkommer av Webers teser og den protestantiske arbeidsetikk (se min gjennomgang Beyond the protestant work ethic (side 5-25)).

En nyere analyse er i regi av universitetet i København (som blogget om her). Sistnevnte viser at noen områder fikk større velstandsvekst og dermed høyere befolkningsvekst i perioden 1377–1801.

Interessant nok var dette stedene med cistercienserklostre.

Noe av den mutasjonen som skjedde i middelalderen var nettopp at man ikke lenger brukte det økonomiske overskuddet primært på praktbygg, luksus og krigsformål, men stadig mer på nytteformål for folk flest.

Fra Beyond the protestant work ethic, side 10.

 Som Helmer Dahl oppsummerer dette er det slik at

Europe developed technology to such a powerful instrument because one had different values and goals than the classical cultures. The most important difference is that one now started to view production as something purely material that should be made available to those producing. Traces of this view is to be found early, and have gradually spread and become clearer (Beyond the protestant work ethic, side 13).

Så er det et godt spørsmål om Snoens syn vil bli klarere på dette feltet, men det synes heldigvis greadvis å observeres spor.

Lys over mørket

Siden ett og annet skriveri i Klassekampen og Dagbladet har sagt atskillig pussig om tenkning, teknologi og vitenskap i middelalderen, kan det være greit å minne om en fagartikkel jeg skrev for et temanummer av Telektronikk om innovasjonsledelse (alle artiklene i 2/2004 er lagt ut her).

Temaet var innovasjon og tittelen Beyond the Protestant Work Ethic (fra side 5 i linken over) med undertittelen - Why some cultures innovate - learning from history.

For å svare på dette var det altså nødvendig å rydde unna noen myter og presentere litt andre perspektiver fra forskning på teknologihistorien enn hva mange forventer.

Ikke uventet antyder abstraktet innholdet:

In many circles Max Weber (1864–1920) still holds the dominant paradigm on cultural drivers for Capitalism and the Industrial Revolution in the 18th century. He argued that there was a strong connection between Protestantism and Capitalism in the West. Newer studies, however, indicate that Weber did not take a sufficiently long and global view on the forces involved. To understand the cultural drivers for innovation, attention should be given to the “cultural mutation” in early Medieval Europe, which led to an industrial revolution also in the 12th century, as well as to consider the global context, or the “world system”.

Concepts like Progress (the belief that there is a better secular future ahead of us), and discoveries such as the one that inventions may become productive innovations, that technology should be used for the common good, and that labour is valuable, led to the acceleration of innovation that characterise the modern world. As we will discover, it is difficult to understand how these concepts could become ingrained in any culture, without also considering which mental model was conducive to creating and sustaining a culture of innovation and industry.

Today it is mandatory not to lose contact with the deeper roots that led to innovation, while at the same time strive for an even better understanding of what really constitutes progress and “the good life”. From this one may take some relevant and applicable learning for today’s companies.

Er du interessert i en lettere illustrert oversikt over middelalderteknologi og diskusjon av drivkrefter for teknologiutvikling, er jeg ikke mindre beskjeden enn å hevde at dette er et greit sted å starte.

De seneste ukenes avisskriverier viser i hvert fall at det ikke er vanskelig å finne verre.

Middelalderske roboter

Utstillingen Sultans of Science har startet på Teknisk Museum (se en tidligere kommentar på Dekodet som førte til at deler av presentasjonsteksten ble justert og bra presiseringer av den faglig ansvarlige i Norge).

Dermed er det på tide med nye betraktninger om teknologi i de riktige gode og enda riktigere gamle dager.

For det er jo klart at roboter er en moderne oppfinnelse, ikke sant? Og selv om noen hadde vært sprø nok til å tenke seg noen sånne i middelalderen, ville de ikke hatt teknologi til å lage dem, ikke sant? Og hadde de hatt det, ville Kirken grepet inn mot slik magisk virksomhet, ikke sant?

Siden dette er Dekodet, vet du hva svaret er.

Mange av middelalderens roboter står i tradisjonen fra Philon av Byzants som levde på 200-tallet før Kristus. Han var sikkert ikke den første og dessverre er en del av hans tekster om dette ikke lenger tilgjengelige.

Heldigvis ble de videreført og videreutviklet av fremragende ingeniører som Heron av Aleksandria som i Pneumatics beskrev nærmere 80 mekaniske innretninger, inkludert mindre dampmaskiner (det er bare å finne fram teksten og en skiftenøkkel).

Herkules dreper en drage som spytter vann (selv om det er bedre enn ild)

Vi finner ikke uventet en rekke typer av det som ble kalt for automater gjennom senantikken og middelalderen, som i Konstantinopel der den bysantinske keiseren på 900-tallet foran tronen hadde syngende fugler i trær med kobberblader. For å imponere barbarer på besøk vartet han også opp med mekaniske løver som brølte når tronstolen brått steg høyt i været.

Og så har vi selvsagt de noe senere vidunderne som Richard av Wallingfords kolossale klokke fra 1300-tallet.

Utstillingen på Teknisk Museum trekker selvsagt fram gode eksempler på middelalderens automater, ikke minst Al Jazaris (1136-1206) båt med orkester som vist på videoen  under.

 

Al Jazari’s musical boat from MTE Studios FZ LLC.

En av Al Jaziris vannpumper

Denne stammer fra boken han skrev rett før han døde (Kitáb fí ma'rifat al-hiyal al-handasiyya - Boken om kunnskap om oppfinnsomme maskiner). Her beskriver Al Jaziri atskillige titalls mekaniske innretninger, delt i følgende seks kategorier:

1. Vann- og stearinklokker
2. Kar og figurer som egner seg for drikkegilder
3. Vannpumper og bassenger for årelating og håndvask
4. Fontener som stadig endrer form og maskiner som gir vedvarende fløytelyd
5. Maskiner som pumper opp vann
6. Diverse andre innretninger (den kjente kategorien)

Boken består av 174 tegninger med enkle forklaringer på hvordan man setter sammen disse inneretningene, selv om det er uklart om det fulgte med umbrakonøkkel.

Al Jaziris mekaniske påfugl

Nå er det ikke kjent hvor mye av dette (om noe) han faktisk fant opp selv, men det er liten tvil om at både han og andre ikke var helt ukjente med tanken om roboter, for ikke å si byggingen av dem.


Og uten av verken keisere eller paver, emirer eller sultaner, grep inn med annet enn sponsormidler.

Det kan sies svært mye mer om dette (både om hva man var kjent med av teknologi, som Roger Bacon lenge før Leonardo) og om hvordan ulike typer teknologi ble tatt i bruk i ulike kulturer (se side 5-25), altså hvilken innovasjon det førte til.

Siden roboter og lektøy tradisjonelt har hatt andre formål enn å drive verden fremover, er de dessverre lite beskrevet i teknologihistoriske bøker som så langt har vist mer sans for nytte enn nytelse.

Mens vi venter på Elly Truitts bok om Medieval Robots som kommer i 2014, anbefales kort sagt en tur på Teknisk Museum.

Skvette vann på Snåsa

Savner du gode idéer for næringsutvikling der du bor?

Da kan det lønne seg å lese her.