Fordommer forgifter mangt

Jan Arild Snoen er noe så sjelden som en oppegående norske kommentarjournalist. Ikke mange har et bedre blikk for feil, fordomsfulle bruk av tall (som VG om antisemittisme) eller tendensiøse presentasjoner i NRK som her om betydningen av religion og her om Ukraina.

Eller våger å si tydeligere fra om forskjeller mellom muslimer og kristne.

Men som oss alle har han blindfelter. For Snoen var dette tydeligere for noen år siden, spesielt i kjølvannet av nyeateistkjøret som i Dawkins' The God Delusion som synes å ha slått inn noen mer enn lettere åpne dører.

Siden det begynner å bli noen år siden, er det på tide å lukke noen av dørene i Religionen forgifter alt (dessverre ligger bare det Snoen kaller tilleggsmaterialet ute).

Nå er det ikke til å komme fra at "religion" (hva nå det er) finnes i flere farger og fasonger, med ulike betydninger og betoninger til ulike tider, for å si noe uten egentlig å si noe som helst.

For å si noe mer konkret, er poenget at det ikke går an å generalisere et så mangeartet fenomen.

Nå ser Snoen noe av dette, når han skiller mellom hovedstrømmer i islam og kristendom.

Både i Bibelen og Koranen er lydighetsbudet veldig sterkt — ordet islam betyr rett og slett ”underkastelse”. Det er ikke rart at makthavere gjennom tidene har hatt stor nytte av disse religionene. Kristendommen inneholdt riktignok en viktig kimme til pluralisme og statsskepsis, gjennom å skille mellom ”det som keiserens er” og ”det som guds er”. Islam, som ble stiftet av ”keiseren” som en statsreligion som begrunnet og legitimerte oppbyggingen av Muhammeds mektige og ekspanderende rike, har ikke et slikt skille.

Så kan man si mye (og ikke bare bra ting) om det Snoen kaller "den blodtørstige gammeltestamentlige guden", noe  jeg har gjort i bl.a. Svar på tiltale (2012).

Dette handler blant annet om at tekster ikke må feilleses, at noe er sterkt farget av politiske og religiøse behov mange århundrer senere, at en del av datidens tenkesett var å gi Gud det kausale ansvaret for alt (altså ikke gjennom sekundærårsaker som sykdommer eller armeer) og at mye er deskriptivt og ikke normativt (altså historie, ikke lovregler).

Det forhindrer ikke at det finnes tekster ingen bør omfavne som etisk forbilde.

Men nettopp dette mangfoldet, det også motstridende og makabre i tekstene, har ført til en lang tradisjon for at det går an å diskutere med Gud (slik vi finner svært mye av i jødisk tradisjon), og ikke minst innen etikk og naturfilosofi (slik vi finner svært mye av i kristen tradisjon). Grunnen er ikke at man henter idealer fra andre kilder, men det markante nestekjærlighetskravet i andre deler av Det gamle testamentet, og enda mer i Det nye.

Hele Sic et non-tradisjonen bygger på slike forhold. Abelards oppsummering av motsetninger hos kirkefedrene, ikke minst i deres bibelbruk, ga vind i seilene for middelalderens kritiske tenkning og utvikling av logikk som mer enn parafraser av eller kommentarer til Aristoteles.

Og da er vi over på hovedpoenget hos Snoen, altså "religionens" angivelig negative (eller i hvert fall ikke positive) konsekvenser for økonomi, innovasjon og tenkning.

I avsnittet med den megetsigende overskriften Om velstandens og frihetens fiende hevder han at

Den største autoriteten på de lange linjer i verdens økonomiske utvikling, Angus Maddison, viser at frem til omkring 1820 bedret forholdene seg knapt nok. Den årlige økonomiske veksten pr. innbygger på verdensbasis lå omkring 0,05% pr. år fra år 1000 til 1820. Den etterfølgende eksplosjonen i økonomisk vekst, som nå har gitt allmenn velstand til en stadig voksende del av verdens befolkning, har mange opphav. En av de viktigste er den innovasjonskulturen — teknisk, økonomisk og politisk som på mange måter kan føres tilbake til opplysningstankens gjennombrudd. Kristne apologeter peker gjerne på at denne innovasjonskulturen først oppsto i kristne land. Ateistens svar er at det nok er riktig, men det skjedde gjennom en langvarig og martyrrik kamp mot Kirken og kristendommen.

Det er mange svakheter ved denne analysen. Jeg har selv skrevet ganske mye om sammenhengen mellom innovasjon og virkelighetsforståelse, med vekt på det gjennombruddet for innovasjon nettopp i den europeiske middelalderen, i Beyond the protestant work ethic (side 5-25).

Hentet fra artdiamondblog.com

Dermed er det ingen stor overraskelse at Snoens henvisning til "den største autoriteten på de lange linjer i verdens økonomiske utvikling, Angus Maddison", ikke holder førstnevntes vanlige kvalitet.
Snoen har ikke jobbet med det historiske stoffet.

Saken blir ikke bedre av at heller ikke Maddison har gjort det.

Han har nøyd seg med å gjøre noen antagelser i tro og så postulere dem som sannhet. Og dessverre har Snoen valgt å være hans profet.

En økonomisk tenker som er nøyere med historiske kilder er Gregory Clark som legger lite i mellom i anmeldelsen av Maddisons monumentale Contours of the World Economy 1-2030 AD.  

There is, however, a problem at the core of this book, and indeed at the core at the whole Maddison project of the last ten years. The numbers Maddison estimates for the years before 1820 are fictions. They are based not on empirical evidence, but on unsubstantiated and demonstrably implausible theories of the nature of life in pre-industrial societies. Even some of the post 1820 estimates have an equivalently dubious provenance. Having built up some reputational capital for his earlier work, Maddison seems determined to squander it all on this new venture.

Clarks anmeldelse viser flere eksempler på Maddisons feiltenkning og at perioden mellom 1000 og 1820 ikke var statisk eller uten til dels store lokale forskjeller.

Det er overraskende at noen kan få seg til å tro at det var minimal effekt av de store nyvinningene i landbruket på 1000-tallet med vekselbruk og vendeplog, for ikke å si utbredelsen av møller i hver landsby, den intense byggevirksomheten på 11-1200-tallet, utviklingen av universiteter, av seilskip og handelshus fra Hanseatere til Hollendere, eller de italienske bystatene med finanshus som Mediciene.

Og da er vi ikke kommet lenger enn 1400-tallet.

Resultatet blir ikke bedre når Snoen dels feilleser tekster, dels tar dem ut av sammenhengen.

Augustin har fått mye pen omtale i Minerva, blant annet i Kristian Meisingsets artikkel i nr. 2/2007, men han kommer vesentlig dårligere ut av disse bøkene. Ved siden av å være en sterk talsmann for arvesynden, altså at vi står ansvarlige for det andre har gjort, og av tortur i religionens tjeneste, advarte han på det sterkest mot nysgjerrighet — å forsøke å avsløre naturens mysterier. 

Det er i det hele tatt mange myter om Augustin, som at han skulle vært motstander av matematikk eller mene (slik Dawkins tvitret en gang) at kvinner ikke skulle bli opplyst eller få utdannelse.

Sitatet Snoen sikter til høres overhodet ikke bra ut.

There is another form of temptation, even more fraught with danger. This is the disease of curiosity. It is this which drives us to try and discover the secrets of nature, those secrets which are beyond our understanding, which can avail us nothing and which man should not wish to learn.

Og siden det passer som hånd i hanske med Snoens bilde av "religion", er det ikke overraskende at han ikke har tatt seg bryet med å se etter hvor det kommer fra eller hva det handler om. Har Dawkins sitert noe (for dette finner man altså i TGD, side 159), er det selvsagt sant, for Dawkins bygger ikke på tro eller har vrangforestillinger.

På samme måte som hans ... ahem ... nøkterne og nøytrale kilde, Charles Freemans The Closing of the Western Mind (omtalt på Dekodet her).  

Tar man seg bryet med å se etter (noe man alltid bør når Dawkins påstår noe utenfor biologiens verden), oppdager man at sitatet ikke bare er doktorert, det er misforstått. Ordene er fra Augustin, men de er altså satt sammen fra ulike avsnitt, dels med stor avstand. 

Det er 447 ord mellom første og andre setning og flere ord og/eller setninger mellom de senere delene. 

Nysgjerrigheten Augustin snakker om dreier seg ikke om nysgjerrighet som sådan eller om naturfilosofisk tenkning. Det er den som driver folk til å glane på lik og lage horoskoper - altså usunne og unyttige utforskninger av "naturens hemmeligheter". 

Det han advarer mot er fånyttige spekulasjoner, morbiditet, sensasjonslyst, okkultisme og astrologi - ikke logikk eller empirisk forskning.

Det ville forundre meg om Snoen ikke er på lag med Augustin.

En bedre gjengivelse av Augustin er som følger (mine uthevelser), lånt fra en av mange klassiske Dawkins-kritikker:

It is to satisfy this unhealthy curiosity that freaks and prodigies are put on show in the theatre, and for the same reason men are led to investigate the secrets of nature, which are irrelevant to our lives, although such knowledge is of no value to them and they wish to gain it merely for the sake of knowing. It is curiosity, too, which causes men to turn to sorcery in the effort to obtain knowledge for the same perverted purpose. And it even invades our religion, for we put God to the test when we demand signs and wonders from him, not in the hope of salvation, but simply for the love of the experience.

In this immense forest, so full of snares and dangers, I have pared away many sins and thrust them from my heart, for you have given me the grace to do this, O God, my Saviour. But as long as my daily life is passed in the midst of the clamour raised by so many temptations of this sort, when can I presume to say that nothing of this kind can hold my attention or tempt me into idle speculation? It is true that the theaters no longer attract me; the study of astrology does not interest me; I have never dealt in necromancy; and I detest all sacrilegious rites.

Snoen er dessverre ikke bedre når han kommer til Luther.

Luthers kamp mot fornuften er velkjent, og siteres av Dawkins og Hitchens: ”Fornuften burde ødelegges i alle kristne” og ”enhver som ønsker å være en kristen, bør røske øyet ut av sin fornuft”. Onfray peker på kristendommens grunnleggende fiendskap mot kunnskap, helt fra beretningen om syndefallet. Den handler jo nettopp om at Adam syndet da han spiste fra kunnskapens tre, og selv ville skaffe seg evnen til å skille mellom rett og galt. Gud vil ikke ha noe av det. Lydighet fremfor alt!

Da Augustin og Luther tapte denne kampen, vant menneskeheten. Da den kristne kirke i Europa gradvis mistet sin til dels totalitære makt over menneskets sinn, fikk vi en blomstring som også etter hvert utryddet reell fattigdom i disse landene. Et slikt gjennombrudd kom aldri i den muslimske verden.

I realiteten er dette sitatsurfring uten substans. Snoen kan lite om Luther og det synes.

Siden han ikke er alene om det, låner mer fra klassisk Dawkins-kritikk, denne gang fra Svar på tiltale, der jeg også har gitt kilder til sitatene.

Luther og fornuften  Luthers oppgjør var ikke mot “fornuft” som sådan, men blant annet mot å forstyrre nådebudskapet med ørkesløse  diskusjoner og flisespikkeri. For Luther var det avgjørende å formidle at det er troen alene som fører til frelse. Frelse handler om tillit til Gud, ikke til min fornuft eller mine følelser. Han gikk dermed i kjent retorisk stil ut mot de som mente noe annet. Kun Guds nåde kan gi frelsende tro, ikke våre egne gjerninger. Her er vi avhengige av ydmykhet og tro, ikke av filosofiske syllogismer. I teologiske diskusjoner er det imidlertid viktig å underbygge standpunkter med ”skriften og fornuften”, og ikke med subjektive følelser, ”ubegrunnede menneskepåfunn og drømmerier”. Luther var langt fra noen moderne rasjonalist og lot mange ganger følelsene løpe av med seg. At han likevel satte fornuften høyt i hverdag og vitenskap, ser vi av sitater som ”Det er virkelig sant at fornuften er virkelig og den viktigste av alle ting. Målt med de andre ting i livet er den det aller beste, ja, noe rent frem guddommelig” ”Det som er mot fornuften, er sikkert nok enda mer mot Gud”

Når Snoen kommer til konklusjonen, forstår vi altså at den er bygget på sandgrunn. 

Ikke bare virket kristendommen som en demper på den frie tanke og dermed på innovasjon, men svært mye av det lille som var av overskudd i de kristne rikene ble brukt til å bygge store katedraler til guds ære eller fø på presteskapet og klostervesenet. Som Dawkins skriver: ”En katedral i middelalderen kunne forbruke hundre mann-århundrer under byggingen, men ble aldri brukt til bolig eller for noe gjenkjennelig nyttig formål.” Dette er langt fra unikt for kristendommen. Tenk bare på ressursene som ble brukt i til bygging av gravmæler og templer i Egypt og det gamle Sør-Amerika.

Ved siden av kommentarene over, hører det med at kirkens og klostres betydning for vekst og innovasjon er ganske tydelig og til dels målbar (uten at det er grunn til å bli helt Rodney Stark), slik det bl.a. fremkommer av Webers teser og den protestantiske arbeidsetikk (se min gjennomgang Beyond the protestant work ethic (side 5-25)).

En nyere analyse er i regi av universitetet i København (som blogget om her). Sistnevnte viser at noen områder fikk større velstandsvekst og dermed høyere befolkningsvekst i perioden 1377–1801.

Interessant nok var dette stedene med cistercienserklostre.

Noe av den mutasjonen som skjedde i middelalderen var nettopp at man ikke lenger brukte det økonomiske overskuddet primært på praktbygg, luksus og krigsformål, men stadig mer på nytteformål for folk flest.

Fra Beyond the protestant work ethic, side 10.

 Som Helmer Dahl oppsummerer dette er det slik at

Europe developed technology to such a powerful instrument because one had different values and goals than the classical cultures. The most important difference is that one now started to view production as something purely material that should be made available to those producing. Traces of this view is to be found early, and have gradually spread and become clearer (Beyond the protestant work ethic, side 13).

Så er det et godt spørsmål om Snoens syn vil bli klarere på dette feltet, men det synes heldigvis greadvis å observeres spor.

Kampen om korstogene

Siden det går en artikkelserie i aviser som Aftenposten om islams historie (muligens tilskyndet av utstillingen på Teknisk Museum), er det ikke uventet at noe av dette blir i overkant ensidig og målbærer det som ofte litt nedlatende kalles for politisk korrekte synspunkter.

Eller altså beskriver historien på en måte som får muslimske kulturer til å fremstå som langt mer tolerante og vitenskapsvennlige enn de var, for ikke å si enn det man fremstiller kristne som.

Når så noe av dette berører korstogene og den teknologiske utviklingen i islam, er det på sin plass å oppgi noen linker og hjertesukk.

Jan Arild Snoen har flere interessante og informerte oppgjør i Minerva mot for ensidige fremstillinger av korstogene (Korstogenes gjenfødelse) og av påstander om islam som en vitenskapsstøttende kultur (Tusens års stagnasjon).

Det mangler ikke avsnitt i den første som gjør at dette ikke vil gå helt upåaktet hen i denne verdens Dagsnytt 18-programmer, som dette.

Som Thomas F. Madden skriver i sin The New Concise History of the Crusades (2006) spilte korstogene helt marginal rolle i arabernes bevissthet inntil på midten av det 19. århundret, da det arabiske ordet for korstog først dukket opp. Den første arabiske historieboken om korstogene ble skrevet i 1899. Saladin-dyrkelsen, som utøves årlig på Litteraturhuset, er på samme måte en vestlig reintroduksjon fra samme tid. Keiser Wilhelm II ble så forskrekket over forfallet ved Saladins grav i Damaskus ved et besøk i 1899 at han personlig betalte for et nytt mausoleum for ham.
”In the grand sweep of Islamic history the crusades simply did not matter,” oppsummerer Madden.

En av dem som har videreført noe av myten om det relativt sett fredelige islam mot de religionskrigende vestlige er Sven Egil Omdal i Aftenbladet i går. Han nevner på twitter at en av kildene hans er Tom Asbridge, en historiker som det er lett å ha litt blandete oppfatninger om, siden han i blant har noen pussige vinklinger. 

Ikke minst i spørsmålet om korstogene skyldtes krigerske muslimer, eller var et uttrykk for uprovosert vestlig aggresjon.

I The First Crusade har Asbridge en innledning der han et godt stykke på vei renvasker muslimene ("The image of Muslims as brutal oppressors conjured by Pope Urban was pure propaganda"). Først på side 114 nevner han forhold som østromernes tap i slaget ved Manzikert for de tyrkiske seljukkene i 1071, noe som la Anatolia åpent for islamsk invasjon.

Datidens vestlige ledere ville nok ikke bare blitt beroliget av å se Asbridge to sider senere fortelle at 

Islamic doctrine achieved a far more rapid and natural union of faith and violence than that concocted in the Latin West. 

Likevel velger Asbridge å gjøre et nummer av at de etablerte muslimene var blitt mer fredelige og opptatt av interne kriger på 1000-tallet.

Som om det var araberne eller egypterne som var trusselen i en tid der tyrkerne erobret Lille-Asia og Jerusalem. 

Man kommer vel ikke helt unna at dette var en periode uten spesielt omfattende satelittovervåkning og daglige rapporter om troppestyrker, strategier og drivkrefter i Midtøsten. Og selv med slike for hånden, vet vi at det ikke er enkelt å forutsi neste trekk, om man ikke i tillegg nye og krigerske aktører skulle ha endret maktbalansen.

På 1000-tallet måtte man basere inntrykket på lengre linjer og ikke alltid like nøytrale annenhåndsrapporter. At den vestlige retorikken ikke bygget på helt presis eller oppdatert info (og kan ha vært påvirket av andre politiske hensyn), betyr ikke at det var ingen grunn til uro. 

Interesserte kan finne atskillig mer om dette i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø.

Den andre av Snoens artikler er sterkere og viktigere, langt på vei basert på Robert R. Reillys The Closing of the Muslim Mind: How Intellectual Suicide Created the Modern Islamist Crisis som omtalt på Dekodet i 2011 (Når teologien dreper tanken).

Som Snoen sier, vant dessverre de fornuftsfiendtlige filosofene fram i sunni-islam.

Mutazilittene, som dominerte under Abbasid-dynastiet i Bagdad i første halvdel av 800-tallet, særlig under kalif al-Mamun (813-833), fant et rom for fornuften i religionen. De var eksplisitt inspirert av gresk filosofi. Asharittene, med sin ledende tenker al-Ghazali (1058-1111), så derimot fornuften som islams fiende. Bare åpenbaringer kan redde menneskene, ikke fornuften. Mange historikere regner al-Ghazali som historiens nest viktigste muslim. Al-Ghazalis oppgjør med mutazilittene var eksplisitt et oppgjør med Platon og Aristoteles, og dermed med den vestlige sivilisasjons påvirkning på islam. I boken Den manglende logikk hos filosofene tar han et generaloppgjør nettopp med fornuften som en generell tilnærming til religion.

Denne type strømninger førte dessverre til forhold som ødeleggelsen av det store biblioteket i Cordoba i 1013 og at Ibn Rushs (Averroes) skrifter ble brent. Mens verken kristne eller muslimer skal ha skylden før at biblioteket i Aleksandria ble ødelagt, er det vanskelig å frikjenne muslimske grupper fra Cordoba-katastrofen.

Den manglende intellektuelle nysgjerrigheten innen islam gjenspeiles i forholdet til bøker. Biblioteket i Cordoba, som på sitt høydepunkt trolig hadde flere bøker enn de fantes i hele Vest-Europa, ble brent i 1013, etter at asharittene hadde kommet på offensiven. I de neste tusen år ble det oversatt like mange bøker til arabisk til sammen som Spania nå oversetter på ett eneste år. Da Taliban tok makten i Afghanistan, beordret de brenning av alle andre bøker enn Koranen.

Nå er nok bildet mer nyansert, i tillegg til at det ikke bør underslås som Snoen nevner at Reilly har en agenda som gjør at han nok ikke er like villig til å løfte fram positive trekk (selv om heller ikke de alltid ble så varige) f.eks. innenfor teknologi, slik jeg nevnte i går om Middelalderens roboter.

Men dette er ingen unnskyldning for å overse hans fremstillinger eller oppfatte ham som islamofob eller hva man måtte velge å bruke av stemplinger for å slippe å ta debatten.

Selv om det finnes debatter der jeg har større optimisme om objektive innlegg.

Minerva tar stengetidsdebatten

Flott å se at også Minerva nå anmelder Closing of The Muslim Mind. som vi berørte her på berget bloggen i forrige måned.

Kan bli en interessant debatt - særlig om man ikke har et for stengt sinn.

"Praktisk talt ikke kristne nobelprisvinnere"

Jeg kan ikke love at det blir siste gang jeg sender en vennlig takk til at Den tvilsomme humanist er kommet bedre i gang med bloggingen etter høstferien enn enkelte andre, spesielt ikke når temaene er såpass interessante som ateismen og det totalitære.

Bakgrunnen er Arnfinns henvisning til at

Et av de mest drøvtygde angrepene på ateisme og humanisme er forsøket på å anskueliggjøre en årsakssammenheng mellom Hitlers, Stalins og Maos uhyrligheter og deres (angivelige) ateisme. Per Bjørnar Grande byr på en mild variant i en artikkel hos Minerva. Minervas egen Jan Arild Snoen leverer et heller kontant svar til Grande.

Siden jeg har skrevet en del om temaer som kobling mellom "ateisme" (hva nå det er) og Stalin (til en viss grad dette, hva det nå er) og Hitler (ikke i det hele tatt) andre steder, skal jeg ikke berøre det spørsmålet her og nå. Anledningen byr seg nok i massevis senere.

Til gjengjeld er en av setningene til Snoen for god til ikke å nevnes blant mye vi eventuelt kan dekode (be afraid - very afraid) senere. Den klinger som følger

Det finnes praktisk talt ikke kristne nobelprisvinnere.

Snoen ser ut til å bruke dette som tegn på at ekstraordinær og prisverdig innsats, intelligens og/eller kunstnerisk talent - ikke i særlig grad kan knyttes til kristen tro, snarere tvert om. I følge Snoen er det dermed slik at de kan leve

tilsynelatende gode og kreative liv uten religion, og er vel knapt et lett bytte for kommunisme eller fascisme. De kristne massene i Tyskland og Italia var derimot nettopp et slikt lett bytte.

Det blir selvsagt krampaktig å liste opp navn (andre som liker sånt får ta den jobben), men i forbifarten klarer ikke mine ustyrlige fingre å unngå å nevne så ulike typer som Jimmy Carter, Martin Luther King, Moder Theresa, Sigrid Undset, Henri Dunant, Desmond Tutu, Dag Hammarskjöld, Lech Walesa, Nathan Söderblom og Aleksander Solsjenitsyn.

Kanskje ikke av de ... minst betydelige personer i det tyvende århundre?

Oppdatert 21.10.07: Følg meningsutvekslingen mellom Davidsen og Snoen om dette og annet i kommentarfeltet til hans bloggartikkel, etter at jeg gratulerte ham med "årets minst skeptiske blog".