Lyn, torden og av De Bedre Blogger

Siden Den tvilsomme nå engang er blitt involvert i denne verdens Jag Etter Vind (TM), kan tipses om hans omtale av noen av Norges bedre blogger.

Jeg kan vel ikke si annet enn at det liker jeg svært godt. Takk for det.

Kort sagt fredag kveld fra Langhus.

Sensasjon: Humanister og prester ikke hundre prosent enige

For de som fortsatt måtte være interessert i ulike sider ved dette, anbefales å klikke innom (og eventuelt kommentere) rimelig kritiske, men ikke uventet kunnskapsrike meldinger hos Den tvilsomme Humanist her og her (og han har et par til), samt mer kirkelige (men ikke dermed mindre kunnskapsrike) hos Haralds strøtanker , altså Hans Nilsen Harald Hauge her og her.

Flytt til Iran nå!

Enten du er på Twitter eller ei (og på den grenen kan du lett begynne å synge), gjelder det nå å stille klokka på iransk tid (GMT+3:30).

Og komme på listen over topp twitrere i landet.

Målet er å forvirre sensuren, å gjøre det vanskelig for iranske mydigheter å finne vei mellom alle "iranske" identiteter.

Takk til Arnfinn for tips.

Kongen befaler

Bare å følge ordre(ne).

Salong om "religionen", "nye ateister" og annen gift

Siden den brave arrangør insisisterer, iler jeg til med nok det nærmeste vi kommer en pressemelding her på bruket.

Den er til og med både relevant og nyttig.

Humanistisk salong 30. mars: Forgifter religionen alt – hvor rett har nyateismen?

Humanistisk salong lar seg ikke stoppe av at vårt forrige lokale brant, og er nå tilbake. På noenlunde jevnlig basis skal vi ha kvelder der vi tar for oss de virkelig store spørsmålene: Det gode, det sanne, det skjønne – og det stygge.

På det første arrangementet denne vinteren er temaet den såkalte nyateismen.

Nyateistene, med navn som Richard Dawkins, Christopher Hitchens, Sam Harris og Michel Onfray i spissen, har satt i gang en offensiv mot religionen. Bøker som ”Gud – en vrangforestilling” og ”God is not great: How religion posions everything” har blitt internasjonale bestselgere, og nyateistene har klippekort i media.

Nyateistenes argumentasjon er preget av spissformuleringer. De mener gjerne at det er uvitenskapelig å tro på Gud, og at religion og vitenskap kan ikke forenes. Tvert om, påstår de, undergraver religiøsitet vitenskapens stilling.

Andre argumenter er at gudstro i seg selv er farlig, fordi selv den hyggeligste søndagskristne er med på å legitimere religiøs ekstremisme. Og at all religiøs oppdragelse innebærer at man indoktrinerer barn, og er derfor i strid med deres trosfrihet.

Men hvor godt treffer nyateistenes argumenter? Er religion bare elendigheten? Kan religiøse mennesker lære noe av nyateistene, eller bør ateister heller lære av de religiøse?

For å belyse disse spørsmålene har vi satt sammen et lite panel som alle har sterke meninger om nyateismen.

Bjørn Are Davidsen er forfatter, blant annet av boken ”Da Vinci dekodet”. I sin seneste bok, ”Svar skyldig? Om nye ateister og new age” (Lunde forlag), kritiserer han nyateismen fra sitt kristne standpunkt.
Even Gran er journalist i Human-Etisk Forbunds medlemsblad Fri Tanke (fritanke.no). Han forsvarer nyateismen, og mener den er et positivt bidrag til humanistbevegelsen.

Arnfinn Pettersen er redaktør for Human-Etisk Forbunds tidsskrift Humanist. Han er selv ateist, men skeptisk både til nyateismens argumentasjon og tone, som han mener verken er korrekt eller konstruktiv.

Dessuten vet vi at vi tiltrekker oss et engasjert publikum, og vil gjerne invitere disse inn i diskusjonen. Eneste premiss er at vi ikke ønsker en debatt der deltagerne slår hverandre i hodet med argumenter, men en saklig diskusjon der vi alle forhåpentligvis kan lære noe nytt.

Arrangementet holdes i annen etasje på Dattera til Hagen i Grønland 10 (mer informasjon finner du på dattera.no), mandag 30. mars kl. 18.

Salongen er åpen for alle, uansett alder (det er fri aldersgrense) og livssyn. Og det er aldeles gratis å komme inn.

Det koster heller ikke noe å forlate lokalet. Jeg kan likevel ta opp kollekt, hvis noen skulle savne det.

Kort sagt, kjenn din besøkelsestid. Og legg igjen salongrifla i nærmeste våpenhus.

Minst én i panelet lover å gjøre sitt for å redusere behovet for at også det nye lokalet skal gjennomgå en "act of God".

Dårlig voksenopplæring i UD

Jeg vurderte å nevne sammenligningene mellom Israel og nazi-Tyskland da jeg mottok den famøse mailen på søndag. Men tenkte i min enfold at få ville ta noe så hatsk og avsporende på alvor, og ihvertfall ikke en førstesekretær ved en norsk ambassade. Selv om vedkommende har opptrådt kontroversielt også tidligere.

Som Arnfinn skriver er det

en sjeldent ufyselig oppvisning av bilder som retorisk virkemiddel - helt blottet for noen form for analyse. Bildene presenteres under overskriften "The grandchildren of Holocaust survivors from World War II are doing to the Palestinians exactly what was done to them by Nazi Germany."

Nøyaktig det samme? Som i historiens mest effektive industrielle folkemord? Det er en påstand som er så ekstrem og så forvridd, at det er vanskelig å tro at en norsk UD-ansatt kan få seg til å videreføre dem.

Et av de vanligste poengene i kritikken av Israels (for all del kritikkverdige) krigføring i Gaza, er mangelen på proporsjonalitet mellom Hamas' angrep på Israel og Israels reaksjon. Er det noe som preger den vulgære sammenlingningen mellom Gaza og Holocaust, er det nettopp en mangel på proporsjoner.

Merk forøvrig hva som kryper fram bak steinene i kommentarene. Antisemittismen er langt fra død.

Enhver som ser avgjørende likheter mellom naziregimet og Israels politikk overfor palestinere er så forblindet at det er umulig å ta vedkommende på alvor. Saken blir ikke bedre av at det også skader palestinernes sak.

Dermed er det trist å måtte konstatere at dette ikke er uvanlig. Jeg har hørt tilsvarende i en rekke lunsjsamtaler på jobben, blant presumptivt oppegående, utdannede mennesker. Jeg har ikke bare hørt det, det er nesten blitt uvanlig ikke å hevde dette i den ikke ubetydelige gruppen folk flest. Særlig i godt lag, uten at det er påkrevd med noen glass vin.

Dette sier atskillig om hvordan mange oppfatter Israel. Men det sier kanskje enda mer om hvilken effekt fremstillingen av Israel har hatt i norske media. Og det går ikke bare an å skylde på at journalister ikke fikk slippe inn i Gaza for å se krigføringen med egne øyne. Det ville ikke hatt noen effekt, siden de som har greie på slik, som Gunnar Sønsteby, understreker at all krig er destruktiv og forrående.

Var man i utgangspunktet skeptisk eller usikker på Israels sak, vil man ikke bli positiv av å se sivile rammet av bomber.

Men at Israel fører krig, og det på måter som rammer uskyldige, er noe fundamentalt annet enn at de ligner på Nazi-tyskland. Israel har ingen ideologi som sier at palestinere er undermennesker. De ledes ikke av en stormannsgal Fører. De er ikke i ferd med å angripe nabostatene en etter en for å skaffe seg Lebensraum. Israel verken driver eller planlegger noe industrielt folkemord.

Og Nazi-Tyskland var ikke truet på slutten av 30-tallet av langt sterkere nasjoner med atomvåpen og antityske aktivister. Det var ingen bevegelse i noe naboland som hadde på agendaen å avskaffe staten Tyskland. Hitler tillot ikke spesielt mange jødiske partier i Riksdagen. Eller personer som borgere.

Den eneste redelige grunnen til å bruke nazikortet, er at man faktisk mener det. Men mener man dette om Israel, står man ikke lenger til troendes.

Etter min erfaring fra samtaler om Israel og Palestina, kan man frykte at dette gjelder noen titalls prosent. Men det gir håp at over halvparten har besinnet seg etter noen som alltid ytterst diskret kommentarer fra min side.

Det er heldigvis ikke umulig at flere vil gjøre det etter denne episoden.

Rop det ut

Som stadig flere har fått med seg, har regjeringen forslått å endre rasismeparagrafen på en slik måte at det er fare for at den i praksis kan bremse muligheten for religions- og livssynskritikk, noe som kort sagt også handler om ytringsfriheten.

Siden jeg nå selv har skrevet under på alle opprop jeg har sett om dette, er jeg ikke snauere enn å anbefale flere å gjøre det samme.

Lars Gule og Nina Hjerpset-Østlie er initiativtakerne til det så langt seneste og beste oppropet om emnet og har fått med seg en bred støtteliste.

At dette ikke bare er aktivister kjent for besk og burlesk religionsharselas, ser vi av at denne listen består av så ulike personer og ståsteder som Elisabeth Aasen, Ingvar Ambjørnsen, Jens Brun-Pedersen, Dagfinn Eckhoff, Levi Fragell, Bernt Hagtvet, Roy Jacobsen, Rita Karlsen, Walid al-Kubaisi, Kristin Mile, Anne B. Ragde, Sara Azmeh Rasmussen, Hans Rustad, Aril Rønsen, Gunnar Skirbekk og Hege Storhaug.

Oppropet lyder som følger:

Nei til straff for religionskritikk

Regjeringen ønsker å utvide straffelovens paragraf om hatefulle ytringer "slik at denne bestemmelsen [i]var[e]tar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på religion eller livssyn." Dette varsles i Ot.prp. nr. 22 (2008-2009).

Selv om regjeringen også vil fjerne den sovende blasfemiparagrafen, er vi bekymret over den mulighet til straffeforfølgelse av religionskritikk som kan ligge i regjeringens varslede forslag.

Regjeringens begrunnelse er at «Ytringsfriheten må altså avveies mot andre hensyn. Religiøs tro og overbevisning vil ofte forankres i de dypere lag av ens personlighet, og det vil kunne knytte seg sterke følelser til slike overbevisninger. Læresetninger av religiøs karakter vil fortsatt av mange bli holdt for å være «hellige».

Vi kan ikke akseptere at det skal være et offentlig anliggende å beskytte subjektive, religiøse følelser eller legitimere subjektive, religiøse følelser som gyldig argument i samfunnsdebatten. En slik politikk kan lett åpne for subjektiv vilkårlighet i en eventuell straffeforfølgelse av religionskritiske ytringer.

Det foreligger så langt ikke noen konkretisering av hva som regnes for «kvalifiserte angrep» på religioner og livssyn. Vi er derfor bekymret for at det varslede forslaget vil forhindre reell og nødvendig religionskritikk.

Det varslede forslaget innebærer også en styrking av religiøse dogmer på bekostning av annerledestroendes/ ikke-troendes ytringsfrihet. Med andre ord risikerer vi at hva noen føler er hellig, vil måtte holdes hellig av alle. Dette kan i seg selv representere en uakseptabel innskrenking av fritenkeres og ikke-troendes ytringsfrihet, og i verste fall innebære en diskriminering av ikke-troende.

Menneskerettighetene skal både beskytte en videst mulig ytringsfrihet og religionsfrihet for alle. Denne balansen må vi som samfunn kunne klare uten å skulle straffeforfølge at noen opplever sine religiøse følelser som krenket.

Vi ber derfor regjeringen om å skrinlegge det varslede forslaget om å utvide straffelovens § 185 om hatefulle ytringer til også å omfatte «kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn».

Av de som har støttet saken, finner vi alt fra Tro og Fornuft, Haralds strøtanker og Den tvilsomme Humanist (som spesielt har gått i bresjen for å spre dette utmerkede tiltak videre i blogosfæren), til Nekropolis og Tankekorset.

Du skriver under her.

Ekte spøkelser

Les alt om dem her.

Og kommenter her.

Ikke glem å grøsse.

Raketter for fred

Ingen grunn til å legge ut i det vide og brede om kveldens opptøyer i Oslo. Media er fulle av dette, noe som igjen tar luven fra en i utgangspunktet fredelig demonstrasjon.

Men å utsette barn på juletrefest, kafegjester og uskyldige butikkeiere for ramponering - for ikke å si livsfare - er ikke noe vi kan godta ett eneste sekund.

Skal man ha det minste snev av troverdighet i et engasjement for fred på Gazastripen, må man holde seg unna den slags.

Ellers kan jeg ikke annet enn å gi min tilslutning til denne tvilsomme analysen. Og konstatere at uvesnet avslører seg selv. Man trenger ikke Siv Jensen som påskudd, det holder at det finnes fredsdemonstrasjoner og en israelsk ambassade.

Resultatet av fanatismen er en ny innskrekning av ytringsfriheten. Det er nå slutt på at politiet igjen vil tillate demonstrasjoner som støtter Israel.

Kanskje vil det også gå noen uker før de svarer ja på demonstrasjoner for fred i Midtøsten.

Men så står vel ikke fredelig sameksistens mellom Israel og Palestina øverst på pøbelens ønskeliste.

Dyrekjøpt etikk?

Nå er kanskje ikke dyresex det temaet som vi generelt sett er mest interessert i her på bruket, men vi mener i det minste at det bør tillates mellom dyr.

På samme måte som det ikke bare bør tillates, men tilskyndes en debatt om hva som er grunnlaget for vurderinger og konklusjoner i det som stadig flere synes å oppfatte som et slags etisk grenseland.

Dette trekkes fram både fordi Dagbladet finner det opportunt å fronte spørsmålet (og dermed har lagt dette ut til av alle ting avstemning, der foreløpig 84 % er i mot og 16 % for), men også fordi mer tvilsomme elementer forsøker å se prinsipielt på dette (og dermed uavvendelig viklet seg inn i en laang debatt, også p.g.a. noe uheldige ordvalg).

Er sex mellom dyr og mennesker galt kun hvis det er forbudt? Eller er det galt fordi det er galt? Eller bare hvis det skader noen? Og hva slags skade må man da se for seg (Fysisk på dyrene? Forrående på mennesker? Og hvordan skal vi måle og veie "forrående"? Og hvordan unngå at argumentasjonen slår tilbake på liberale lover som allerede er vedtatt?)

Kort sagt, hva slags argumentasjon kan vi bruke for å forsvare et forbud? Saken er ikke spesielt prinsipielt enkel.

For hva er grunnlaget for etikk og lover i dagens samfunn? Sånn litt egentlig?

I et liberalt samfunn er det ikke mulig bare å henvise til en høyere lov (selv om vi i et demokratisk samfunn kan avgi stemme til partier som støtter de høyere lover vi har tro på). Men det er sannelig ikke alltid lett å greie seg uten heller.

Siden slike vinklinger fort ender i påstander om middelalder og mørkemenn, for ikke å si mistanke om skjulte agendaer, er det nok likevel praktisk å kikke i alternative retninger.

Noe som fort fører oss inn i andre dilemmaer, selv om noen kan prøve å snakke seg unna.

Etikk bør uansett styres av annet enn emosjoner (enten disse nå er avsky, lyster, sympati, frykt eller annet) - selv om det er uklokt automatisk å kimse av slikt.

Men spørsmålet er da om det er mulig å se etter annet enn Kardemommekriterier. Kan vi unngå noe annet enn en slags "alt-som-ikke-skader-andre-fysisk-er-vel-greit"-etikk? Eller en "evolusjonsbasert" (anførselstegnene er bevisst plasserte) eller "antiespeciesisme"-etikk (som jeg av og til lurer på om er ment mer for å provosere enn noe annet?) der den mest kjente talsmannen lenge har vært Peter Singer som altså synes å åpne for at ikke alle typer dyresex bør forbys.

Det er i det hele tatt mulig å forsvare det meste, hvis man først henter normer utelukkende fra naturen.

Spesielt siden den ikke har noen.

Enda skrekkeligere

Vi kan ikke annet enn å lenke til denne.

Og skjelve.

Begravelser

Etter en forsåvidt hyggelig minnestund etter en begravelse i familien i går (for en 80-år gammel onkel), er det flott å se at det har foregått noen saksbegravelser (se her og her og her) som også kan føre til hyggelige minnestunder for enkelte av oss.

En ørliten beklagelse, dog. Irving uttaler i følge Aftenposten at

Jeg skulle snakke om den virkelige historien som skjedde i Norge under annen verdenskrig – ikke den som offisielle historikere skriver. Og det er en historie som ikke er så pretty.

Dette hadde det egentlig vært ganske interessant å høre, på sitt vis. Spørsmålet er da bare i hvilken sammenheng noe slik kunne fremføres.

Muligens er løsningen at enkelte vanlige mistenkte tar på seg maske og oppretter en egen Inhumanistisk Salong, Kjettersk Kjele, eller Postmoderne Pøl for dette? For ikke å si Subheretic.

Eller gruppen Vi som vil høre en historie som ikke er pretty på facebook.

Selv om det nok her er mer enn fantasien som setter grenser.

"Ateisme er humanisme"

I den store striden om hva ateisme sånn lettere egentlig er for noe, ligger som så ofte Den tvilsomme Humanist nærmest sannheten med konklusjonen Ateisme er ... ateisme. Rett og slett.

Den tvilsomme skal også ha berømmelse for å avvise en av Sam Harris sine mange tendensiøse bommerter, at 53 % av amerikanerne er kreasjonister.

På den annen side falt jeg nok ikke like mye for dagens tilsvar i Morgenbladet, til Espen Grønlies artikkel 22. august, Ateisme er nihilisme.

Det er Steingrimur Njálsson, statsviter og saklitterær forfatter, som skriver. Og han har en ganske annerledes og mer konstruktiv holdning enn disse stadig omtalte nyateistene. Det skal han virkelig ha.

Ateismen trenger ikke være aggressiv og arrogant som nyateistenes ateisme. Som ateist erkjenner jeg at jeg er vokst opp i og tilhører en kristen kulturkrets, og godtar det. Som ateist erkjenner jeg det gode i religionen, fordi den gir mange mening, og fordi jeg er enig i noe av dens etiske budskap: En ateisme som forkaster nestekjærligheten hører hjemme på historiens skraphaug. Med en parafrasering av Sartres «eksistensialisme er humanisme» vil jeg si at ateisme er humanisme – i likhet med gode religioner.

Konklusjonen er flott, konstruktiv og egnet til å vekke sympati. Den er av den typen som demper konflikter og bidrar til en bedre verden.

Men den gjør meg likevel ikke mye klokere. For jeg klarer altså ikke å forstå hvordan man kan konkludere med noe som helst - utelukkende basert på en "ateisme" (som i de seneste årene stadig oftere er blitt definert som fravær av gudstro).

I stedet opplever jeg at Njálsson gjør det som på moderne norsk kan kalles for jumping to conclusions:

Ateisme er ikke nihilisme! Noen prinsipper og leveregler er og må være hellige. Menneskelivet er hellig, sier ateisten, og vårt forhold til andre må styres av en humanisme som sier at det er mye vi må tolerere, og det vi ikke tolererer, må vi prøve å forstå. Ateismen er en etisk, heller enn en metafysisk livsanskuelse. Etikken behøver ingen metafysisk grunn. Ateisten mener at menneskets evne til godhet ikke avhenger av andre vesener enn mennesket selv.

Denne type ex catehdra-tale om at menneskelivet er hellig, og at vårt forhold til andre må styres av en humanisme, er glimrende og forbilledlig, men altså ikke det første som springer en i øynene som en rasjonell konklusjon på fravær av gudstro.

Eller, hvis det er en logisk sammenheng her, må det ihvertfall forklares og ikke bare forkynnes.

For en som engang fant ut at han ikke trodde på den tro han var oppdratt i, gir ateismen et meningsfullt syn på livet. For så vidt som ateisme er humanisme, forteller den oss at de største holdepunktene i livet ikke er av tankemessig art, men er mennesker av kjøtt og blod, som står oss nær, som vi stoler på. Som ateist ser jeg dessuten et håp i påstanden om at vi som lever her og nå, er ansvarlige for våre handlinger.

Igjen vidunderlige konklusjoner, selv om de kanskje er noe snevre (han kunne sikkert sagt mer) og synes å nedvurdere verdien av rasjonalitet og tanke (i såfall ligner han på flere av nyateistene).

Men bevares, det er forbilledlig å si at møtet med den andre, møtet med et "du" (får vi anta at han mener) av kjøtt og blod, er de største holdepunktene i livet.

Spørsmålet er igjen bare hvordan. Hva er de rasjonelle stegene fra hans utgangspunkt "ateisme" (hva nå det er) som viser både at dette er en "etisk, heller enn en metafysisk livsanskuelse" og at "vi er ansvarlige for våre handlinger"?

Går han her ut mot Dawkins og andre nyateister som avviser at vi har fri vilje? Siden han ellers tar avstand fra nyateistene, er det mulig at det er det han gjør. Men i såfall hadde det vært greit å nevne det, og ikke bare trekke dette opp omtrent som en kanin av hatten.

For, som Dawkins er klar over, er utfordringen er at hvis alt som skjer følger rene naturprosesser, er ekte frihet vanskelig å forklare (selv om Dennett av og til prøver). Enten legger altså Njálsson noe annet i uttrykket "fri vilje" enn ekte frihet, eller så henter han låneverdier fra andre virkelighetsoppfatninger.

Men det er likevel tegn som tyder på at han ikke egentlig mener at ateisme er kristen tro.

Prinsesse på ert?

Fortsatt lettere bedøvet etter onsdagens konsert, en tilstand som ikke ble mye avhjulpet av denne høyvelbårne tvilsomhet.

"Slik skal Hollywood-filmen frelse folk"

En av de mer tvilsomme C.S. Lewis-fans, Arnfinn Pettersen, linker til en artikkel om et TV2-oppslag om den nye Narnia-filmen på lørdag.

Arnfinn kunne nok vært mer fornøyd med skriveriene.

Der fremstår jeg som omlag den surmagede kritikeren de hadde castet meg som. Hvilket er greit nok. Jeg sa alt dette. Jeg sa en hel del annet også, men det er nå sånn verden er.

Det er i det hele tatt interessant å se hvordan oppslaget følger sin egen lille dreiebok med stereotypier av filmen, ateister og kristne, for ikke så si av hvilke stavemåter som er mest naturlige for de som leser TV2-nyhetene.

Det sier antagelig også noe at jeg etter å ha lest artikkelen ennå ikke har fått innfridd forventningene om å få vite noe lettere substansielt basert på overskriften "Slik skal Hollywood-filmen frelse folk". Men det er kanskje blitt slik (og har vel vært en ganske god stund) at det ikke er så farlig om teksten ikke egentlig støtter helt opp under overskriften.

Det som tydeligvis er tendensiøst, fanatisk og (verst av alt) frelsende er altså at

a) "filmen brukes i kristne kretser som en del av religionsundervisningen"

- Du verden! Skal kristne få vite noe om kristen tro nå også?! Hva mer trenger vi å vite om den grupperingen når vi får høre at de rett og slett bedriver undervisning!

b) "Filmselskapet <...> samarbeider nemlig tett med amerikanske religiøse ledere, for at de skal snakke med sine menigheter om filmenes kristne budskap"

- Du store alpakka!

c) ""Narnia”-filmene, bygger på forfatteren C.S. Lewis’ bøker ved samme navn. Her spiller barn hovedrollen i en verden hvor dyr kan snakke, og hvor ondskap blir bekjempet av det gode. Dette er et budskap som amerikanske kirkeledere setter stor pris på."

- Hva blir det neste?! Det går da ikke an at kirkeledere kan mene det er bedre å være god og snill enn slem og vill? Hvor samfunnsundergravende budskap er det egentlig lov å formidle på film?

d) "En annen god grunn til å gå og se denne filmen, er for å fortelle Hollywood at vi vil støtte filmer som har kristelige verdier og som er godt for våre familier. Jeg vil fortelle dere at den nye filmen ”Prins Caspian” vil bli en av de beste filmene, og folk vil gå og se den. Og vil må bruke denne gylne muligheten til å fortelle dem om Gud og Jesus Kristus, forteller pastor Rijfkogel i en av instruksjonsvideoene som spres over internett".

- Rystende! Bare navnet på pastoren avslører jo hvilken side han står på i kampen mellom det gode og det onde.

Den eneste som siteres på noe som direkte kan berøre overskriften, er denne dyslektiske folkoristen som altså får fram (ved til og med å sitere Lewis rimelig riktig) at

"Lewis mente dette var en måte å snike kristendommen inn i barna på. Frodi dagens barn kunne så lite om kristendom, så kunne man skrive denne typen bøker og få kristendommen inn bakveien."

Hvilket TV2 utlegger til noe forkastelig. I det hele tatt, at noen vil bruke en bok eller film til å formidle noe man tror på, bare må være forkastelig.

Nei, her som ellers gjelder det å følge den tradisjonen for stram nøytralitetspolitikk som filmer og forfattere alltid har hatt.

Det neste blir vel at nyhetskanaler forsøker å snike inn holdninger og synspunkter på folk. Fordi dagens seere kan så lite om kristendom, så kunne jo noen begynt å skrive artikler som motarbeidet kristendommen bakveien.

Vitenskapsdebattanten

Det er ikke helt til å komme fra at det kan være hyggelig å bli omtalt, som i dette oppslaget i Vårt Land der til og med denne bloggen er nevnt.

"En asteroide kan ha ødelagt Sodoma og Gomorra, skrev Vårt Land forrige uke, med The Times som kilde. En eldgammel leirplate har inskripsjoner som kan tolkes i den retning, mener britisk forsker. Bjørn Are Davidsen, en av Norges mest kjente, kristne vitenskapsdebattant, raljerer over teorien på sin blogg."

Og det er ekstra hyggelig med denne type omtale av omtalen og den omtalte.

Sjelden svar skyldig

For ikke å miste debatten om Svar skyldig helt av syne, etterhvert som enkelte innslag dyttes nedover på Dekodet, trenger vi en aldri så liten påminnelse for å holde den i siktelinjen.

Da er så langt ingenting bedre enn å linke til Arnfinn Pettersen som har en utmerket veiveiser i villnisset på Den Tvilsomme Humanist.

Stedet der det pågår mest debatt i øyeblikket er hos Harald her og Ars Ethica her og her. Men slikt endrer seg fort i våre dager, ikke minst når folk er tilbake fra ferier, fit for fight.

Rekker jeg det, vil jeg gi noen ytterligere kommentarer selv før påsken er omme. Akkurat nå er det litt vel mye krampe her og der etter å ha rensket og skrapt en stue med atskillige krinker og kroker for en faststøpt strietapet av de grelleste, og erstattet den med en noe mer praktisk vinyltapet.

Jobben var såpass stor, at det ikke er uten grunn at det tok over seks år fra vi flyttet inn til den ble gjort. Synes noen at jeg i enkelte sammenhenger har uttrykt meg en smule kolerisk og kortpustet i påsken, kan det nok ha sine naturlige årsaker.

Moral med Gud?

Diskusjon kan være en blandet fornøyelse. Selv er jeg vel av de mindre skuddredde som stikker hodet frem i tide og utide, noen ganger noen håndsbredder for lagelig til for hogg.

Dermed kom det vel ikke uventet noen kommentarer fra en noe mer kantete ateist enn Arnfinn Pettersen til Den tvilsommes oppslag om moral uten Gud.

Det er da kanskje grunn til å ta et steg tilbake og gjøre mer enn å sitere meg selv eller stupe inn i hastige og sikkert dels forhastede ordvekslinger.

Arnfinns poeng var det klassiske fra en av Platons tidlige dialoger, Euthyfron, der Sokrates spør om "gudene velger det gode fordi det er godt eller om det gode er godt fordi gudene velger det".

Han (altså Arnfinn) lander da ikke uventet på at

Det første impliserer at det finnes grunner til å hevde at det gudene velger faktisk er godt. Det andre innebærer at hva som helst er godt, bare gudene velger det. Hvis gudene bestemmer seg for at tortur er en god ting, vel så er det det.

Eksempelet viser hvorfor den andre varianten er absurd: Vi anser tortur som noe ondt og selv ikke gudene kan gjøre det til noe godt. Vi aksepterer ganske enkelt ikke at gudene (eller Bush-administrasjonen) kan opphøye det onde til noe godt, utelukkende ut fra sine egne innfall. Det må altså finnes separate etiske argumenter, uavhengig av gudene, for hva som er godt og ondt.

Med andre ord må det første alternativet være det rette: Gudene velger det gode fordi det er godt, og grunnen til at det er godt kan argumenteres for på fornuftig vis. Det er ikke slik at drap er en ond ting fordi gud forbyr det. Det må være omvendt – gud forbyr drap fordi det er en ond ting. Hvis ikke kunne han like godt besluttet at drap er en god ting.

Det finnes med andre ord etiske argumenter som er uavhengige av religion. Hvilket igjen innebærer at det kan finnes moral uten gud/er.

Det er ingen tvil om at en befalingsmoral har en rekke utfordringer. Vi har vel alle lekt kongen befaler. Noe er ikke godt bare fordi noen befaler det.

På den annen side er det heller ikke helt uproblematisk å si at "grunnen til at det er godt kan argumenteres for på fornuftig vis". Hvis det faktisk eksisterer noe som kan kalles "det gode", er spørsmålet rett og slett i hvilken forstand noe slik eksisterer.

For det som her ofte gjøres, snikes inn bakdøren så og si, er mer eller mindre metafysiske (unnskyld uttrykket) begreper. "Moral" og "godt" er minimum å oppfatte som noe abstrakt. Spørsmålet som vi finner hos Platon, henger da også sammen med hans egen filosofiske vinkling.

Men selv om vi ikke skulle mene at "Det gode" har en reell eksistens som en idé (i likhet med Det Sanne og Det skjønne), handler dette om begrepsmessige kategorier som vi ikke kan hente fra nøytrale observasjoner av naturen, av menneskets hjerne, fra evolusjon, psykologi og adferdsbiologi.

Uansett hva vi måte lande på av slike studier (som viser at mennesket, for å si det forsiktig, er en sammensatt og mangfoldig art med kryssende interesser, ønsker og behov både i det enkelte mennesket og i det mellommenskelige) er vi nødt til å innføre en eller annen målrettethet (teleologi som det heter på fint) for ahem... å komme i mål.

For å si om noe er "godt" eller "moralsk", må vi rett og slett i en slik sammenheng se det relativt til noe annet. Vi kan ikke bruke uttrykk som "godt" uten noen former for målestokker. Et psykologisk sett opplagt mål i vår kultur er å bevare menneskeheten, eller jordkloden med flest mulig arter (som i og for seg kan være i en viss spenning til å bevare menneskeheten).

For en humanist (sekulær eller ei) er det selvsagt mennesket som er perspektivet. Vi har imidlertid også varianter av ateistiske syn som oppfatter humanisme som en slags umoralsk speciesism , altså å favorisere én art (vi skal her ikke ta opp at også arter er et metafysisk begrep, en abstrakt og valgt kategori, siden ingen enkeltindivider er identiske) over en annen (jeg skal heller ikke ta den "internateistiske" debatten her, men humanister har nok bedre svar på dette enn Myers og andre synes å tro). Det er i det hele tatt mangt vi ikke tar opp.

Selv uten å knytte moral til en spesifikk religion, eller til spesifikke befalinger fra noe guddommelig, er det vanskelig å unngå en form for metafysisk forankring for moral.

Så er spørsmålet i hvor stor grad en slik befalingsmoral er hva man litt enkelt kan kalle for kristen moral. Ser vi etter, oppdager vi at det finnes flere varianter, enkelte til og med mer toneangivende.

For det første har vi forståelsen av at dette ikke handler utelukkende om Guds vilje (eller voluntarisme som det ofte kalles). For hvis vi først trekker inn en størrelse som Gud, kan vi i en kristen sammenheng ikke isolere Guds vilje fra Guds vesen (en grunn til at jeg ikke er muslim, er at jeg oppfatter hovedretninger i islam som for opptatt av Guds (vilkårlige?) vilje). Det er ikke slik at Gud "vil" Det gode, fordi Det gode er godt og Gud dermed bare må bøye seg for noe annet enn Gud, men fordi Gud er god. Guds vilje er koblet til Guds vesen.

Når Gud på ulike måter (det finnes atskillige koblinger mellom moral og eksempler, bud og formaninger i Bibelen) viser hva som er rett og galt, er det vel slik at jeg som skapning ikke helt er uten forpliktelse overfor dette.

Men en annen grunn til at jeg ikke er muslim, er at jeg er bekymret for religiøse lover. Moral (og samfunnslover) begrunnes i en bred kristen tradisjon i en kombinasjon av fornuft, samvittighet og åpenbaring (der Det nye testamentet på de fleste punkter erstatter Det gamle).

I en kristen forståelse er det også slik at mennesket er skapt i Guds bilde. Dette er ikke å oppfatte som en nødvendig overnaturlig kategori eller sett av egenskaper, men som en beskrivelse av både vår verdi og vårt rasjonelle, kreative og etiske vesen - alment tilgjengelig for observasjon.

Og så har vi alt som handler om naturretten. Jeg skal ikke ta opp den her, men det er liten tvil om at dette er en ganske tung (også kristen) tradisjon. Jeg har mine øyeblikk der øynene er vanskelige å få vekk fra den tradisjonen.

Det byr seg sikkert atskillige anledninger til å komme tilbake til mer om dette. Stoffet fortjener atskillig mer refleksjon enn det mange synes å tro. Det vil garantert også være innvendinger til min litt vel korte og sikkert mange steder lemfeldige omgang med viktige filosofiske og teologiske tradisjoner.

Men om ikke annet bør jeg vel ha vist at det å oppfatte moral - med Gud/religion - som et spørsmål knyttet til "Guds vilje" blir for snevert.

Det ender da også fort med en ganske så snever moral.

Moral uten Gud?

Litt travel i disse dager, men det hindrer meg ikke helt fra å henvise til et spennende bloginnlegg om moral uten Gud, på Den tvilsomme humanist.

Dette er dels en kommentar til hva jeg skrev om "Kjempende humanister?" som dels på sin side var en kommentar til noe annet fra Arnfinn. Og, som jeg påpeker i kommentarfeltet hos den tvilsomme, er det dels en feillesning (eller feilerindring) av meg.

Siden temaet er både spennende og viktig, er det kanskje greit å si litt om det, selv om denne bloggen aldri har vært ment for de utførlige filosofiske debattene. Uansett må jeg akkurat nå dessverre nøye meg med å sitere litt av hva jeg skriver om dette i "Svar skyldig - om nye ateister og New Age", der temaet behandles i kapitlet om Dawkins.

Dawkins har interessante betraktninger om hvordan såkalt ”altruisme” - å opptre ikke-egoistisk, uten gjenytelser - kan oppstå evolusjonært. Det er ikke umulig at slike atferdstrekk kan ha blitt en del av vår biologiske natur. Man kan argumentere for at det i flere situasjoner kan være lønnsomt for individer og arten å opptre altruistisk - selv om man da nok sier at det egentlig er en skjult form for egoisme. Men uansett hvilke forklaringer man måtte finne på hvorfor vi har en tendens til å opptre på den ene eller andre måten, hjelper det oss ikke til å svare på om det er rett eller galt. Har jeg en plikt til å være altruistisk? Og er vi i det rette lunet, kan vi jo også spørre om hvem som eventuelt har gitt meg denne plikten. Det er flott om jeg ikke har en plikt overfor alle mine biologiske tendenser.

Det virker som om Dawkins selv heldigvis ser på moral som mer enn tendenser og kalkyler av hva som ”lønner seg”. Han opptrer som om vi lever i et univers der det faktisk er forskjell på rett og galt. Han er takknemlig for at tidsånden er blitt stadig bedre. Men han problematiserer i liten grad om det kan være noen utfordringer ved å flyte med strømmen. For ser vi på historien, er det atskillig empiri som tyder på at tidsånden kan være farlig å følge.

Spørsmålet er rett og slett om vi lever i et univers der ting bare er, eller om vi lever i et univers som også handler om hvordan ting bør være. Har alt utelukkende naturlige forklaringer, er det ikke mye plass for noen ”bør”, uansett hvor sterkt vi skulle ønske det. Det er ikke enkelt med moralske pekefingre, hvis den til enhver tid gjeldende etikk kun er uttrykk for en foreløpig enighet, konsensus (eller oftere en flertallsavgjørelse) om hvordan samfunn og mellommenneskelige forhold skal fungere akkurat nå.

Men i praksis er det ikke slik moral fungerer, eller kan fungere. Det er heller ikke slik vi opplever moral i vårt indre. For konsensus handler mer om lovverk enn moral. Dawkins krasse angrep på Det gamle testamentet, synes ikke kun å handle om at han selv støtter en annen konsensus. Han mener ikke noe nøytralt om at vi i dag har andre preferanser. Han synes i stedet faktisk å finne det moralsk opprørende og galt. Men det er uklart hvordan han mener vi kan kritisere tidligere tider, uten å vise til en høyere moral som gjelder til alle tider.

Når jeg skriver dette, er det ikke med noen sterk følelse av å sitte på en høyere etisk hest. Mange gode mennesker i de fleste livssyn har høye moralske idealer - og praksis. Det er ingen tvil om at ateister har moral. Og kristen tro handler ikke primært om etikk.

Men når Dawkins i sin kritikk av gudstroende opptrer med en påtagelig mangel på prinsipiell tenkning i moralske spørsmål, koblet med et opplagt sterkt moralsk engasjement, var det ikke til å unngå å ta opp også dette temaet.

Så får vi se om dette kan heve det moralske nivået på denne bloggen.

Kjempende humanisme?

Jeg vokste opp med en stor sympati for humanismen, ikke minst etter å ha levd meg inn i Bronowskis fantastiske TV-serie The Ascent of Man som tenåring i 1973. Jeg har fortsatt boken fra TV-serien og tar den av og til fram som et minne om en av de mest avgjørende opplevelser for min fascinasjon for historie, vitenskap og verdier.

Sammen med Kenneth Clarks Civilisation som også gikk på NRK, utgjorde dette lenge mitt møte med erklærte humanister. For meg handlet humanismen om mennesker som kjempet med de store spørsmålene, med varme og innsikt. De kunne sin historie og så de store linjene.

I et univers uten noen egentlig eller høyere mening, for ikke så si grunnleggende fundament for moral og erkjennelse, gjorde humanistene det beste ut av det. Man var hensynsløst ærlig og kjempet heroisk for å gjøre livet bedre for sin neste. Man laget seg sin egen mening med livet, og strebet etter det gode. I det hele tatt har jeg lenge vært en uforbederlig romantiker.

Så begynte jeg å møte humanister.

Å si at det var et aldri så lite sjokk, er et understatement. I stedet for følsomme filosofer, møtte jeg aggressivitet og arroganse. Spesielt overfor noe så hårreisende som kristne. Og jeg var uheldigvis nettopp blitt en slik som følge av selv å ha kjempet med opptil flere spørsmål.

På den annen side synes jeg nok at det førte til ikke helt uinteressante diskusjoner. Det var lettere lærerikt for en 19-åring å lytte til hva de såkalte humanistene hadde på hjertet. Spesielt når de innså at det var en kristen de snakket med. Da stod munnen sjelden stille.

Når jeg skriver dette i dag, noen (for å si det forsiktig) år senere, henger det sammen med at Arnfinn Pettersen har tatt opp et tema som tangerer (inspirert av Haralds strøtanker), og det på en av de få humanistiske blogger som faktisk minner om Bronowski.

Hans erfaringer er langt på vei mine. Mange ateister (uten at det nødvendigvis er synonymt med humanister) synes mer drevet av protest mot kirken, og et oppgjør mot det man oppfatter som urettferdige privilegier, skadelige dusterier og en fryktelig historie, på en heroisk vei mot dagens tross alt rimelig opplyste samfunn, enn av dype refleksjoner over erkjennelse, etikk og eksistens.

I en kommentar til en kommentar kommer da også Arnfinn med et ekstra hjertesukk om forestillingen om de heroisk, modige humanister som tror at meningsuniverset er tomt, og stirrer tomheten i hvitøyet – før han konstruerer sin egen mening.

Det overordnede poenget er at vi ikke er så modig som Hauge vil ha det til, bare late og flinke til å overse elefanter.

Nå er det ingen grunn til å havne i motsatt grøft. Min erfaring med kristne miljøer er at heller ikke flertallet der akkurat har kjempet spesielt mye med livsspørsmålene, som det heter på fint. I det hele tatt er det vel bare å innse at også kristne er mennesker.

Jeg har mer enn én gang (ulempen med å være en utålmodig energiker) gått litt oppgitt fra en prat med en predikant eller andre kristne. De kan være både hyggelige og ganske så oppegående. Men det betyr ikke at de nødvendigvis har et reflektert forhold til hva eller hvorfor de tror og mener det som de tror og mener.

Noe som fort fører til at kristne kommer til kort i møte med nettopp arrogante og aggressive ateister. Det er ikke underlig om denne verdens Dawkinser kan oppleve mang en walkover i klinsj med alminnelige kirkegjengere, for ikke å si amerikanske predikanter.

Så er spørsmålet hvem det er enklest å få til å tenke - jevne kristne eller ikke helt kjempende humanister?

Jeg ønsker ihvertfall Arnfinn lykke til med oppgaven.