Drømmen om den perfekte oppmerksomhet

Mannen med det megetsigende navnet Terry Jones (støttet av en horde på hele 50 tilhengere) er ikke den eneste klovnen på banen, for ikke å si pytonen i hagen.

Stormen rundt den mulige Koran-brenningen synes så til de grader å rase i et vannglass at spørsmålet er hvem som har hatt regien.

Men selv om det ikke er spesielt vanskelig å konstruere en konspirasjonsteori (legg på ti kroner, oppgi tre stikkord og du får to forslag på tre minutter), handler nok dette mest om selvforsterkende effekter i et mediasamfunn.

I stedet for å beskytte idioter mot seg selv, er media rammet av et virus som gjør at desker og journalister gnir seg i hendene mens de snubler i iveren etter å helle bensin på bål som gir dem enda mer stoff å selge.
 
Se ellers Haralds utmerkede strøtanker om saken.

Sensasjon: Humanister og prester ikke hundre prosent enige

For de som fortsatt måtte være interessert i ulike sider ved dette, anbefales å klikke innom (og eventuelt kommentere) rimelig kritiske, men ikke uventet kunnskapsrike meldinger hos Den tvilsomme Humanist her og her (og han har et par til), samt mer kirkelige (men ikke dermed mindre kunnskapsrike) hos Haralds strøtanker , altså Hans Nilsen Harald Hauge her og her.

Tigging og tagging

Ferien er over, og dermed tid for å ta en runde innom andres blogger igjen. Noe som altså viste seg å være en tabbe, ettersom jeg er blitt tagget av Harald, med tildels nærgående tigging om å dele bøker som leses for tiden.

Oppgaven er i utgangspunktet enkel.

Man gør følgende:

1. Rækker ud efter den nærmeste bog

2. Slår op på side 123

3. Finder den femte sætning på siden

4. Lægger denne og de følgende to sætninger ud på webloggen (sammen med instruktionerne)

5. Kommenterer citatet

6. Sender legen videre til fem andre personer og krediterer den som sendte legen til en.

Utfordringen er imidlertid at denne bloggen lages av en rastløs sjel i et rastløst legeme med en lei tendens til å lese minst 10 bøker i slengen. Dermed rekker vi ikke mer enn en kjapp rundtur innom halvparten av disse.

Siden jeg tidligere i dag satt i et diskusjonspanel om The Culture på helgens SF-kongress i Oslo, var tilfeldigvis den aller seneste boken jeg var innom (ble til og med nesten ferdig før debatten) Ian M. Banks lettere fenomenale Consider Philebas.

Imidlertid klarer vel ikke "It's a wall of ice! Neisin! Where are you?" helt å formidle et særlig inngående bilde av handlingen generelt, dramaet som akkurat der uspiller seg i en Orbital i ferd med å bli redusert til elementærpartikler, for ikke å si Banks språk og mangedimensjonale mønstre.

Det får vel heller ikke fram at han nok ikke alltid uttrykker seg like kortfattet. Panelet på kongressen ble etterfulgt av et intervju med Banks, men også debatten nærmet seg ikke overraskende i heller lange perioder dette.

En annen bok som forsøkes fordøyd er David Snokes (en av mange kristne fysikkprofessorer) A Biblical Case for an Old Earth. Bakgrunnen var en invitasjon til å holde et par foredrag denne uka om temaer knyttet til tro, vitenskap og ulike anklager mot kristen tro.

Mistanken om at den iherdige trosforvarer og apologet (som en kristen som behandler slike spørsmål erfaringsmessig fort kalles) kunne komme til å møte noen kreasjonister, muligens til og med Ken Hovind-tilhengere hvis jeg tolker enkelte innspill rett, ble innfridd til tjue i stil.

Nå var nok ikke dette fullt så markert som journalisten vil ha det til. Men etter det siste av to halvannen times foredrag fulgte det til 6 av 20 spørsmål med noen anklagende pekefingre om dette.

Og svaret var nok enda noen smuler morsommere enn i oppslaget. Siden jeg hadde nevnt at mennesker i følge Bibelen var skapt av noe biologisk som allerede eksisterte (og altså ikke beskrives som å ha blitt til av ingenting fra løse lufta), kom et spørsmålet i retning av "Hva slags menneskesyn har du som mener vi har samme forfedre som aper? Jeg tror Gud skapte oss av jord, som det står!" Dermed var det ganske så fristende å ta en Huxley.

De etterlyste setningene på side 123 i Snokes bok berører imidlertid et annet tema, nærmere bestemt den sedvanlige anklagen om at kristne baserer seg på en "God of the gaps"-tenkning. Som Snoke ganske treffende påpeker har kristen teologi aldri gjort dette (i den grad man har plassert Gud i mellomrom har det vært basert på en allerede eksisterende tro på Gud, ikke som "bevis" på at Gud finnes).

Man kan da også i følge Snoke med like stor rett si at enkelte ateister har gjort dette (f.eks. med Lamarckismen eller påstander om at liv stadig oppstod spontant
(som fluer i kumøkk), en rådende holdning inntil Pasteur fant fram mikroskopet):

"When science moved on and discrediteed these theories, no one said that atheism was being pushed into smaller gaps. Atheism does not demand that such theories be true, although it is helped by any credible story of how life could have come about by mindless forces. Likewise, theism was not shaken when scientists learned about the orbits and compositions of comets, though some people in earlier times might have felt comforted by the idea of regular miraculous communications from God".

Den tredje boken i de øvre lag på nattbordet er fortsatt Terry and the Pirates. Altså tegneserien som på få år gikk fra tidlig Tintin til noe i retning av Tolstojs dramaer. Forløpere som Dragon Lady og andre krigsherrer ville borget for mer enn nok av drama, om ikke verdensbegivenhetene hadde trengt seg på med Japans ikke helt hyggelige invasjon av Kina på slutten av 30-tallet. Det viser seg at det ikke er behov for noe Pearl Harbor for å involvere våre amerikanske venner i krigen.

Det hører med at Milton Caniff i starten fikk klare advarsler i hjemlandet om ikke å fremstille japanerne så aggressive og krigerske. Pipen fikk en noe annen lyd i desember 1941.

På side 123 er vi imidlertid fortsatt i Tintin-land når den noe eksentriske kinesiske hjelperen Connie uttrykker seg med som alltid bevingede uttrykk som "Hotsy dandy! Comin' up, Tootie sweetie. Allite."

En fjerde bok jeg stadig er innom uten helt å bli ferdig med (og det er ikke bokas skyld), er den heller morsomme og skarpskodde Thinking about God - First steps in Philosophy av Gregory Ganssle som jobber på Rivendell Institute (bare den opplysningen er nok til å kjøpe alle hans bøker) og Yale. Side 123 berører det ikke ukjente spørsmålet om fri vilje.

"What is free will? A better question is, when is an act free? In order for you to be free in a partcular act, it must be the case (or so I am saying) that whether you perform an act or not is up to you".

Ganssle skriver i det hele tatt oppklarende om ganske så store temaer. Og lander - ikke uventet når man jobber på Rivendell - på den gode siden i spørsmålet om Guds eksistens.

Den femte boka handler mer om det som kan kalles for politisk teologi. Den er skrevet av en annen som er tilknyttet Yale, kroaten Moroslaf Wolf. Boka er fra 1996, og er blitt til i kjølvannet av krig og terror i tidligere Jugoslavia. Exclusion and Embrace - A Theological Exploration of Identity, Otherness, and Reconciliation er en både rystende og gripende bok om å leve i forhold til Den Andre, ikke minst når denne andre av ulike grunner har begått handlinger som det er en fornærmelse mot dyreriket å kalle for bestialske. Og vi selv heller ikke har gått av veien for tilsvarende.

Side 123 er av mange som provoserer til livsviktig refleksjon.

"Forgiveness is no mer discharge of a victim's angry resentment and no mere assuaging of a perpretator's remorseful anguish, one that demands no change of the perpetrator and no righting of wrongs. On the contrary: every act of forgiveness enthrones justice; it draws attention to its violation precisely by offering to forgo its claims. Moreover, forgiveness provides a framework in which the quest for properly understood justice can be fruitfully pursued."

Altså helt umulig og dessto viktigere. Vi kjenner i det hele tatt igjen flere trekk fra Sør-Afrikas Sannhetskommisjon.

Når jeg leser bøker som dette, blir jeg igjen minnet om hvor viktig teologi er som fag (og jeg sier ikke dette bare fordi jeg ble tagget av Harald).

Det var altså noe av hva jeg leser for tiden. Forhåpentligvis er jeg ikke alene om å ha mer eller mindre interessant stoff på nattbordet.

Utfordringen går dermed videre til Katolikken Kjetil, den tvilsomme Arnfinn, den interesserte Martin, og de unge Kjetil og Ragnar.

Det er rett og slett på tide for flere å avslutte ferien.

Påskenøtter

Honnør til Harald for sin metaforiske kriminalføljetong her.

Et viktig spørsmål er selvsagt når Gideon Fell skal gjøre sin inntreden.

Sjelden svar skyldig

For ikke å miste debatten om Svar skyldig helt av syne, etterhvert som enkelte innslag dyttes nedover på Dekodet, trenger vi en aldri så liten påminnelse for å holde den i siktelinjen.

Da er så langt ingenting bedre enn å linke til Arnfinn Pettersen som har en utmerket veiveiser i villnisset på Den Tvilsomme Humanist.

Stedet der det pågår mest debatt i øyeblikket er hos Harald her og Ars Ethica her og her. Men slikt endrer seg fort i våre dager, ikke minst når folk er tilbake fra ferier, fit for fight.

Rekker jeg det, vil jeg gi noen ytterligere kommentarer selv før påsken er omme. Akkurat nå er det litt vel mye krampe her og der etter å ha rensket og skrapt en stue med atskillige krinker og kroker for en faststøpt strietapet av de grelleste, og erstattet den med en noe mer praktisk vinyltapet.

Jobben var såpass stor, at det ikke er uten grunn at det tok over seks år fra vi flyttet inn til den ble gjort. Synes noen at jeg i enkelte sammenhenger har uttrykt meg en smule kolerisk og kortpustet i påsken, kan det nok ha sine naturlige årsaker.

Flotte tanker

Etter forrige hjertesukk gjør det godt å lese anmeldere som det nok i større grad virker som har lest boka.

Og som til og med følger opp med en ganske grundig vurdering av en bildetekst (man er da ikke teolog for ingen ting) i Fri Tankes anmeldelse

Som ofte langt mer enn strøtanker, Harald.
Takker, bukker og hyller.

Erkebiskoper og sharia i et sekulært samfunn

Siden Haralds strøtanker har lenket til meg noen ganger, er det på tide å gjøre det samme fra denne kanten.

Ikke minst fordi Harald har et reflektert og lærerikt innlegg som river vekk grunnlaget for mine slengbemerkninger (for ikke å si en ganske så stormfull mediakritikk fra mange hold) om den engelske erkebiskopen Rowan Williams og sharialovgivning.

Anbefales!

Det hele understreker at erkebiskoper ikke er de som tas i mot med mest velvilje i en sekulær og sensasjonslysten presse. Akkurat der stiller de nok litt på linje med sharia.

Oppdatert 14.02.: Harald utdyper - Om det erkebiskop Williams egentlig sa