Den beste serien du aldri kommer til å lese

Siden vi er så godt i gang med tegneserier kan vi ta en til. Og siden vi har skrevet litt vel mye de seneste dagene, skal vi av hensyn til ... leserne prioritere bilder fremfor tekst.

Serien vi snakker om ble lansert på dagen i dag, 22. oktober 1934 og ble tegnet og skrevet av Milton Caniff de neste 12 årene med en jevn og stø kvalitetsforbedring fra et allerede brukbart utgangspunkt.

Caniff begynte serien slik Hergé  ville laget Indiana Jones på Tintin i Kongo-tiden. Han avsluttet den som Band of Brothers fortalt av Raymond Chandler.

Terry and the Pirates er sjelden medrivende. Serien fortjener å bli omtalt oftere enn hvert femte år. Den griper leseren mye på samme måte som det beste av dagens spenningsserier på TV.

Man gisper etter luft der vi kastes inn i den ene sitrende episoden etter den andre, bare avbrutt av gags og gangstere, sjokk og sjørøvere.

Hvis det er ett sted Joss Whedon har lært å skrive dialoger er det her. Hvis det er noen serie George R.R. Martin har hentet figurer fra, er det denne - selv om Hodor bare er en skygge av Big Stoop. Til og medMartin sliter med å finne grimmere hærførere enn Klang eller ondere kvinner enn Sanjak.

Selv i dag er det ikke enkelt å finne noen som er bedre til å tegne, selv om Caniff i perioder fikk hjelp, spesielt av foregangsfiguren Noel Sickles. Ikke mange andre enn Carl Barks har vært på nivå med Caniff som både tegner og manusforfatter.

Serien starter friskt med indokinesiske pirater og slutter enda friskere med Stillehavskrigen.

I stedet for å snakke om serien skal vi vise eksempler. Det er bare å lene seg tilbake.

Vi starter med en av figurene i serien som har gjort navnet til er begrep, Dragon Lady, når hun viser sine ... gjester torturalternativene på borgen midt på 30-tallet, mens serien ennå hadde snev av Hergé over seg.

Når krigsherren Klang introduseres i 1938, er stemningen like sterk, men stilen litt mindre naiv.

Klang viser direkte at han ikke er til å spøke med.

De neste årene blir serien mer og mer realistisk. Dialogene er treffende, komiske og kyniske. De griper deg som en krysning av stand up og en kvelerslange.

Men Caniff kan også fortelle uten dialog.

Neste stripe viser øyeblikket rett etter at en av seriens mange tilbakevennende skurkeskikkelser har slengt den selvoppofrende misjonæren Raven Sherman ut av en bil.

Dette er antagelig første gang en hovedperson i en tegneserie dør.

Vi kunne avsluttet med noen sterke dialoger midt i en krigssone, enten i den ytterste desperasjon eller når slitne offiserer prøver å motivere til kamp. Caniff la aldri skjul på sin sterke sympati med amerikanske politikk, og når vi er i andre verdenskrig er det ikke vanskelig å støtte hans synspunkter - og ikke bare fordi de formidles på en uvanlig gripende måte.

Men det kan være greit med noen scener som viser hvordan tegnestilen utviklet seg. Caniff brukte til tider ikke andre farger enn svart.

For ordens skyld: Dette er bare noen ørsmå glimt av en serie som yter uttrykket mangefasettert rettferdighet, enten vi tenker stil og stemninger eller plot og persongalleri.

Det er ikke tilfeldig at serien tidlig fikk spinn offs som radiohørespill og både film- og TV-serie, kom på frimerke og inspirerte en rekke andre serier både i USA og Europa (muligens flere enn noen andre). Eller at amerikanske kampfly malte Dragon Lady på skroget og ett bombefly ble fikk navn etter serien.

Caniff er ikke uten grunn kalt for Tegneserienes Rembrandt.

Som seg hør og bør mottok han i 1946 - som den første - Cartoonist of the Year Award fra The National Cartoonists Society i USA.

Serien er forøvrig nå ute i en flott nyutgivelse.

Det er bare å skamme seg over at du aldri kommer til å lese den.

Tigging og tagging

Ferien er over, og dermed tid for å ta en runde innom andres blogger igjen. Noe som altså viste seg å være en tabbe, ettersom jeg er blitt tagget av Harald, med tildels nærgående tigging om å dele bøker som leses for tiden.

Oppgaven er i utgangspunktet enkel.

Man gør følgende:

1. Rækker ud efter den nærmeste bog

2. Slår op på side 123

3. Finder den femte sætning på siden

4. Lægger denne og de følgende to sætninger ud på webloggen (sammen med instruktionerne)

5. Kommenterer citatet

6. Sender legen videre til fem andre personer og krediterer den som sendte legen til en.

Utfordringen er imidlertid at denne bloggen lages av en rastløs sjel i et rastløst legeme med en lei tendens til å lese minst 10 bøker i slengen. Dermed rekker vi ikke mer enn en kjapp rundtur innom halvparten av disse.

Siden jeg tidligere i dag satt i et diskusjonspanel om The Culture på helgens SF-kongress i Oslo, var tilfeldigvis den aller seneste boken jeg var innom (ble til og med nesten ferdig før debatten) Ian M. Banks lettere fenomenale Consider Philebas.

Imidlertid klarer vel ikke "It's a wall of ice! Neisin! Where are you?" helt å formidle et særlig inngående bilde av handlingen generelt, dramaet som akkurat der uspiller seg i en Orbital i ferd med å bli redusert til elementærpartikler, for ikke å si Banks språk og mangedimensjonale mønstre.

Det får vel heller ikke fram at han nok ikke alltid uttrykker seg like kortfattet. Panelet på kongressen ble etterfulgt av et intervju med Banks, men også debatten nærmet seg ikke overraskende i heller lange perioder dette.

En annen bok som forsøkes fordøyd er David Snokes (en av mange kristne fysikkprofessorer) A Biblical Case for an Old Earth. Bakgrunnen var en invitasjon til å holde et par foredrag denne uka om temaer knyttet til tro, vitenskap og ulike anklager mot kristen tro.

Mistanken om at den iherdige trosforvarer og apologet (som en kristen som behandler slike spørsmål erfaringsmessig fort kalles) kunne komme til å møte noen kreasjonister, muligens til og med Ken Hovind-tilhengere hvis jeg tolker enkelte innspill rett, ble innfridd til tjue i stil.

Nå var nok ikke dette fullt så markert som journalisten vil ha det til. Men etter det siste av to halvannen times foredrag fulgte det til 6 av 20 spørsmål med noen anklagende pekefingre om dette.

Og svaret var nok enda noen smuler morsommere enn i oppslaget. Siden jeg hadde nevnt at mennesker i følge Bibelen var skapt av noe biologisk som allerede eksisterte (og altså ikke beskrives som å ha blitt til av ingenting fra løse lufta), kom et spørsmålet i retning av "Hva slags menneskesyn har du som mener vi har samme forfedre som aper? Jeg tror Gud skapte oss av jord, som det står!" Dermed var det ganske så fristende å ta en Huxley.

De etterlyste setningene på side 123 i Snokes bok berører imidlertid et annet tema, nærmere bestemt den sedvanlige anklagen om at kristne baserer seg på en "God of the gaps"-tenkning. Som Snoke ganske treffende påpeker har kristen teologi aldri gjort dette (i den grad man har plassert Gud i mellomrom har det vært basert på en allerede eksisterende tro på Gud, ikke som "bevis" på at Gud finnes).

Man kan da også i følge Snoke med like stor rett si at enkelte ateister har gjort dette (f.eks. med Lamarckismen eller påstander om at liv stadig oppstod spontant
(som fluer i kumøkk), en rådende holdning inntil Pasteur fant fram mikroskopet):

"When science moved on and discrediteed these theories, no one said that atheism was being pushed into smaller gaps. Atheism does not demand that such theories be true, although it is helped by any credible story of how life could have come about by mindless forces. Likewise, theism was not shaken when scientists learned about the orbits and compositions of comets, though some people in earlier times might have felt comforted by the idea of regular miraculous communications from God".

Den tredje boken i de øvre lag på nattbordet er fortsatt Terry and the Pirates. Altså tegneserien som på få år gikk fra tidlig Tintin til noe i retning av Tolstojs dramaer. Forløpere som Dragon Lady og andre krigsherrer ville borget for mer enn nok av drama, om ikke verdensbegivenhetene hadde trengt seg på med Japans ikke helt hyggelige invasjon av Kina på slutten av 30-tallet. Det viser seg at det ikke er behov for noe Pearl Harbor for å involvere våre amerikanske venner i krigen.

Det hører med at Milton Caniff i starten fikk klare advarsler i hjemlandet om ikke å fremstille japanerne så aggressive og krigerske. Pipen fikk en noe annen lyd i desember 1941.

På side 123 er vi imidlertid fortsatt i Tintin-land når den noe eksentriske kinesiske hjelperen Connie uttrykker seg med som alltid bevingede uttrykk som "Hotsy dandy! Comin' up, Tootie sweetie. Allite."

En fjerde bok jeg stadig er innom uten helt å bli ferdig med (og det er ikke bokas skyld), er den heller morsomme og skarpskodde Thinking about God - First steps in Philosophy av Gregory Ganssle som jobber på Rivendell Institute (bare den opplysningen er nok til å kjøpe alle hans bøker) og Yale. Side 123 berører det ikke ukjente spørsmålet om fri vilje.

"What is free will? A better question is, when is an act free? In order for you to be free in a partcular act, it must be the case (or so I am saying) that whether you perform an act or not is up to you".

Ganssle skriver i det hele tatt oppklarende om ganske så store temaer. Og lander - ikke uventet når man jobber på Rivendell - på den gode siden i spørsmålet om Guds eksistens.

Den femte boka handler mer om det som kan kalles for politisk teologi. Den er skrevet av en annen som er tilknyttet Yale, kroaten Moroslaf Wolf. Boka er fra 1996, og er blitt til i kjølvannet av krig og terror i tidligere Jugoslavia. Exclusion and Embrace - A Theological Exploration of Identity, Otherness, and Reconciliation er en både rystende og gripende bok om å leve i forhold til Den Andre, ikke minst når denne andre av ulike grunner har begått handlinger som det er en fornærmelse mot dyreriket å kalle for bestialske. Og vi selv heller ikke har gått av veien for tilsvarende.

Side 123 er av mange som provoserer til livsviktig refleksjon.

"Forgiveness is no mer discharge of a victim's angry resentment and no mere assuaging of a perpretator's remorseful anguish, one that demands no change of the perpetrator and no righting of wrongs. On the contrary: every act of forgiveness enthrones justice; it draws attention to its violation precisely by offering to forgo its claims. Moreover, forgiveness provides a framework in which the quest for properly understood justice can be fruitfully pursued."

Altså helt umulig og dessto viktigere. Vi kjenner i det hele tatt igjen flere trekk fra Sør-Afrikas Sannhetskommisjon.

Når jeg leser bøker som dette, blir jeg igjen minnet om hvor viktig teologi er som fag (og jeg sier ikke dette bare fordi jeg ble tagget av Harald).

Det var altså noe av hva jeg leser for tiden. Forhåpentligvis er jeg ikke alene om å ha mer eller mindre interessant stoff på nattbordet.

Utfordringen går dermed videre til Katolikken Kjetil, den tvilsomme Arnfinn, den interesserte Martin, og de unge Kjetil og Ragnar.

Det er rett og slett på tide for flere å avslutte ferien.

Krigsherrer og seriemestere

Krigsherrer i Afghanistan og det fjerne Østen tilhører nok ikke barnelærdommen til nordmenn flest. Dessverre synes det heller ikke som om det gjør det for amerikanske offiserer, selv om de har langt mindre unnskyldning. Og den blir enda mindre nå som Terry and the Pirates, av seriemesteren Milton Caniff, endelig kommer i en utgave som yter serien rettferdighet.

Vi snakker rett og slett om en av de mest skjellsettende, intelligente, morsomme og spennende serier noen gang. Arenaen er Kina på 1930- og 40-tallet, det hele trykket i amerikanske aviser som dagstriper i sorthvitt og søndagssider i farger.

Serien begynner forsiktig, med klare innslag av parodi og stereotypier. I løpet av få måneder utvikler den seg til en episk og fortettet fabel. Dialog, handling og tegninger skaper en enhet som sjelden er overgått, i eller utenfor tegneserienes verden. Det var ikke til å unngå at Caniff kom til å påvirke filmskapere i tiår fremover.

Fortellingen om Terry og Piratene utvikler seg over tid. Fra en enkel og enfoldig start, vikles vi inn i en av de mest dramatiske og katastrofale epoker i historien. To europeere forsøker å finne sin plass i en kaotisk vrimmel av pirater, pretendenter og ikke direkte pusete damer. Øst-Asia blir gradvis dratt inn i en storpolitisk malstrøm som kulminerer med Andre verdenskrig. Hovedpersonene forsøker på ulike måter å bevare sin verdighet og sine venner, for ikke å si sitt liv.

Serien burde vært obligatorisk lesning på amerikanske krigsskoler. Ikke minst fordi krigsherrene er blant et utall av minneverdige skurker. Så har vi selvsagt Dragon Lady.

De som lurer på om det snart vil gå bra i Afghanistan, bør bestille første bind i serien snarest.
Og svaret? Det er nei.