Tvilstenkende i bloggsfæren

Så var det bare å ønske Arnfinn Pettersen vekommen tilbake til bloggsfæren med sin nye blogg, Tvilsbekjennelser.

Mye betimelig sprengstoff i disse terrortider allerede i første innlegg. Og det er garantert mer heroisk kulturkonservativ humanisme å vente i århundrene fremover.

Det hele betyr altså at hans gamle tvilsomme aktiviteter er flyttet over til en ny blogg.

Nye ateister - frisk nysatsing?

Etter bokstavelig talt å ha beveget meg på glattisen mellom Lillehammer og Oslo idag, er det kanskje passende å dytte mitt innlegg fra landskonferansen (en svært hyggelig og interessant affære) til Human-Etisk Forbund i retning boet (vi får satse på at velviljen koster det helt fram).

Det er dermed ikke til å unngå at det kan bli noe muntlig, generaliserende og stakkato i fasongen. Vi får heller komme litt tilbake til selve ordvekslingen ved en annen anledning, men den sa vel strengt tatt ikke så mye nytt.

Debatten var en reprise av denne, denne gang med Didrik Søderlind som møteleder og ikke deltaker.

Tittelen var Nyateismens religionskritikk – frisk nysatsing eller usaklig avsporing?

De øvrige i panelet var kanskje ikke helt overraskende de to ateistene som har uttalt seg mest om dette på norsk. Med andre ord h.h.v. Arnfinn Pettersen som (i venstre hjørne) gjentok sin kritikk av de nedrige nyateistene (med særlig vekt på enkelte av Dawkins' debattknep), mens Even Gran (i midterste hjørne) fortsatte å heie på de heroriske helter - særlig fordi de hadde satt lyset på behovet for argumenter for Guds eksistens.

Selv befant jeg meg vel ikke akkurat... midt mellom disse i debatten.

Dermed over til innlegget (det ble i praksis verbalisert litt mer responsivt ift. hva de ærede to andre sa, men gjengir her manuset til min "5-minutters"-innledning):

Siden nye ateister er så opptatt av naturvitenskap, bør jeg kanskje innlede med at jeg selv ble kristen som 19-åring, mens jeg studerte teknisk-naturvitenskapelige fag i Trondheim.

Dette gikk ikke... upåaktet hen på et lettere opphetet 70-tall.

Noe av det første jeg møtte var dermed kombinasjonen av Rød Front og Hedningesamfunnet som stilte meg opp mot veggen - eller i hvertfall veggavisen - med sterke og klare meldinger om hvor ufattelig dustete, umoralsk og uvitenskapelig det var med noen som helst former for kristen tro.

Det hele endte i en heller lang debattserie per datapapir på oppslagstavla på flystripa på NTH. Jeg har fortsatt disse liggende, men viktigere enn det er minnet  om opplevelsen. Det å være kristen var å møte slike utspill og svare på dem, hver dag.

Av en eller annen grunn ble det slutt på denne type innlegg etter noen måneder, enten det var tidsånden eller eksamenslesning som tok overhånd.

Da de nye ateistene fikk Hedningesamfunnets argumenter inn på bestselgerlistene følte jeg meg dermed litt ung igjen.

Eller - sagt på en annen måte - det minner dermed ikke akkurat om en frisk nysatsing.

Min utfordring med nye ateister er ikke at de er sinte, sarkastiske, slemme eller usaklige. I stedet går det på at de har meldt seg ut av den mer faglige debatten, samtidig som de (og deres følgere) synes å tro at det er det de bedriver.

Og at de har flyttet den tilbake til salongene fra slutten av 1800-tallet.

Nye ateister bedriver ikke så mye vitenskapsformidling, som vekkelsesforkynnelse. De spiller mindre på ateistiske argumenter, enn antiteistiske stemninger.

Og de er ikke de eneste som leverer religionskritikk, selv om sistnevnte kan gå litt i bølger. Ser vi etter vil vi finne at denne antar denne mange former – og ikke akkurat gjemmes bort.

• Folkelig – oppgjør med makta og besserwissere – fra bønder og borgere til... New Age.
• Filosofisk – Sokrates, Spinoza, Hume, Kant, Feuerbach, Hegel, Marx, Nietzsche og resten av feltet.
• Teologisk – vi finner dette allerede i GT, Jesus kritiserte religiøse ledere i samtiden, og vi finner det hos dissentere og reformbevegelser slik Arne Bugge Ammundsen presenterte tidligere på konferansen i dag. Og som fag ved Teologisk Fakultet ved i Universitetet i Oslo. Det er ikke helt slik at religionskritikk er fremmed i dagens samfunn, selv om det hjelper å studere teologi for å få det med seg på et faglig nivå.
• "Vitenskapsorientert” – I kjølvannet av Darwin (biologisk), Marx (økonomisk), Comte (sosiologisk), Freud (psykologisk) etc.  At lite av dette har vist seg særlig bærekraftig som religionskritikk er en annen skål.
• Andre ståsteder –  Det er et opplagt ønske om å kritisere konkurrentene, så vi finner dette i alt fra islamsk kritikk av kristen tro til kristen kritikk av ateisme...

Men det er altså som nevnt verken noen særlig faglig tyngde eller frisk nysatsing å finne hos nye ateister.

Det vi møter er i stedet i stor grad det vi kan kalle for

• Selvfølgelighetenes diktatur – Nye ateister mener det godt (håper jeg) og har en sterk moralsk indignasjon (noen ganger berettiget), men det er litt... kritisk at de så sjelden tar noen steg til siden fra sin egne skråsikre selvfølgeligheter. I stedet ender de stort sett med  
• Mer politisk debatt enn reflekterte evalueringer av seg selv og andre.
• Å forkynne for egne rekker, for ikke å si for galleriet, eller de som sitter på gjerdet.
• I mindre grad å spre fornuft enn feil og fobier. Som jeg viste i Svar skyldig - nye ateister og New Age opptrer de ikke akkurat etterrettelig eller vitenskapelig.
• Angrep på stråmenn – de verste utslagene av religion gjøres til egentlige og typiske.

For å si det kort fungerer vel religionskritikk – eller rett og slett seriøse livssynssamtaler - noe bedre i forhold til motparten (og altså ikke galleriet eller gjerdet) hvis den er

• Informert – man bør vite sånn noenlunde hva man snakker om. Nye ateister bommer så mye at jeg grep meg i å spekulere da jeg leste Dawkins, over om det kunne være en parodi. Motstandere bør kunne kjenne seg igjen. Og så må man være villig til å forstå og diskutere kriterier for hva som er sant, rett og galt, slik at man ikke bare diskuterer fra hver sin skyttergrav..
• Interessant – man bør ha noe å melde. Nye ateister bygger lite på ”faglig religionskritikk” og filosofiske kriterier, men på anekdoter og indignasjon ut fra et  
• bestemt syn på historien (den heroiske veien fra middelalderens mørke til modernitetens lys)  
• kunnskapssyn som dels lener seg mot det scientistiske og dels misforstår ordet tro (blind tro ”in the teeth of the evidence”, vs. begrunnet tro) 
• Ivrig, men ikke infam eller sjikanerende (som med Hitchens utsagn om at ”religion forgifter alt”) - det er litt sånn at hvis noen tramper på tærne mine og brøler inn i øret, demper det... noe av min mottagelighet for budskapet.
• Innstilt på å lytte - mer enn markering av revir

Og dermed er det ubønnhørlig tid for moralen.

Det er flott med engasjement, ikke minst fordi det har det fått kristne til å skjerpe seg. Det er dermed ikke tilfeldig at Dawkins er blitt pensum på flere kristne høyskoler.

Selv liker jeg temperatur, men det er noe mer tiltalende med reflektert kritikk enn refleksiv raljering.

Ekte spøkelser

Les alt om dem her.

Og kommenter her.

Ikke glem å grøsse.

En tro for de realistiske?

Skal man lære noe om hvordan ateister argumenterer og oppfatter seg selv (og muligens ganske mange andre), finnes det antagelig langt dårligere bøker enn den som er anbefalt her, Julian Bagginis Ateisme. En kort introduksjon.

Ikke minst fordi den synes å tilhøre atskillige anelser høyere divisjonsspill, for ikke å si taktikk, enn nyateistenes sklitaklinger med knottene først.

Saken blir ikke dårligere av det korte og klare forordet.

He's TOO good

Det gode, vidsynte og ikke minst dannete menneske Arnfinn Pettersen får noen snev av motbør for tiden (som i kommentarfeltet her).

Ikke nok med at han fra tid til annen skriver hyggelig om meg (og ved enkelte anledninger har bedt om artikler til tidsskriftet Humanist som han er redaktør for).

Det har til og med skjedd at han har skrevet negativt om enkelte religionskritikere.

Om det er bare noe av dette, eller kombinasjonen som slår ut, er resultatet ikke helt uventet. Det blir for mye for enkelte. Det gavner ikke saken. Pettersen er for god for denne verden. Man kan da ikke fremme humanismens sak ved å være en tolerant menneskevenn.

Nå er det opplagt delte meninger om hva som er saken. Oppfatter man at den handler primært om en daglig ideologisk og politisk kamp for rettigheter og livsynshumanisme (og ikke minst mot all overtro, fra astrologi til teologi), risikerer man nok å se annerledes på ting enn de som har en mangeartet og utpreget sans for interesser og kulturelle kjepphester.

Selv om man skulle havne i det uføret at noe av dette deles av folk utenfor partilinjen.

Så langt har jeg selv unngått motbør av denne typen. Muligens skriver jeg ikke hyggelig nok om folk av andre livsyn. Muligens er de som leser meg, mer tolerante enn de som leser Arnfinn. Muligens har jeg et smalere spekter av lesere.

Men for sikkerhets skyld bruker jeg bildet over.

Kjempende humanisme?

Jeg vokste opp med en stor sympati for humanismen, ikke minst etter å ha levd meg inn i Bronowskis fantastiske TV-serie The Ascent of Man som tenåring i 1973. Jeg har fortsatt boken fra TV-serien og tar den av og til fram som et minne om en av de mest avgjørende opplevelser for min fascinasjon for historie, vitenskap og verdier.

Sammen med Kenneth Clarks Civilisation som også gikk på NRK, utgjorde dette lenge mitt møte med erklærte humanister. For meg handlet humanismen om mennesker som kjempet med de store spørsmålene, med varme og innsikt. De kunne sin historie og så de store linjene.

I et univers uten noen egentlig eller høyere mening, for ikke så si grunnleggende fundament for moral og erkjennelse, gjorde humanistene det beste ut av det. Man var hensynsløst ærlig og kjempet heroisk for å gjøre livet bedre for sin neste. Man laget seg sin egen mening med livet, og strebet etter det gode. I det hele tatt har jeg lenge vært en uforbederlig romantiker.

Så begynte jeg å møte humanister.

Å si at det var et aldri så lite sjokk, er et understatement. I stedet for følsomme filosofer, møtte jeg aggressivitet og arroganse. Spesielt overfor noe så hårreisende som kristne. Og jeg var uheldigvis nettopp blitt en slik som følge av selv å ha kjempet med opptil flere spørsmål.

På den annen side synes jeg nok at det førte til ikke helt uinteressante diskusjoner. Det var lettere lærerikt for en 19-åring å lytte til hva de såkalte humanistene hadde på hjertet. Spesielt når de innså at det var en kristen de snakket med. Da stod munnen sjelden stille.

Når jeg skriver dette i dag, noen (for å si det forsiktig) år senere, henger det sammen med at Arnfinn Pettersen har tatt opp et tema som tangerer (inspirert av Haralds strøtanker), og det på en av de få humanistiske blogger som faktisk minner om Bronowski.

Hans erfaringer er langt på vei mine. Mange ateister (uten at det nødvendigvis er synonymt med humanister) synes mer drevet av protest mot kirken, og et oppgjør mot det man oppfatter som urettferdige privilegier, skadelige dusterier og en fryktelig historie, på en heroisk vei mot dagens tross alt rimelig opplyste samfunn, enn av dype refleksjoner over erkjennelse, etikk og eksistens.

I en kommentar til en kommentar kommer da også Arnfinn med et ekstra hjertesukk om forestillingen om de heroisk, modige humanister som tror at meningsuniverset er tomt, og stirrer tomheten i hvitøyet – før han konstruerer sin egen mening.

Det overordnede poenget er at vi ikke er så modig som Hauge vil ha det til, bare late og flinke til å overse elefanter.

Nå er det ingen grunn til å havne i motsatt grøft. Min erfaring med kristne miljøer er at heller ikke flertallet der akkurat har kjempet spesielt mye med livsspørsmålene, som det heter på fint. I det hele tatt er det vel bare å innse at også kristne er mennesker.

Jeg har mer enn én gang (ulempen med å være en utålmodig energiker) gått litt oppgitt fra en prat med en predikant eller andre kristne. De kan være både hyggelige og ganske så oppegående. Men det betyr ikke at de nødvendigvis har et reflektert forhold til hva eller hvorfor de tror og mener det som de tror og mener.

Noe som fort fører til at kristne kommer til kort i møte med nettopp arrogante og aggressive ateister. Det er ikke underlig om denne verdens Dawkinser kan oppleve mang en walkover i klinsj med alminnelige kirkegjengere, for ikke å si amerikanske predikanter.

Så er spørsmålet hvem det er enklest å få til å tenke - jevne kristne eller ikke helt kjempende humanister?

Jeg ønsker ihvertfall Arnfinn lykke til med oppgaven.

Tvilsom kontrakunnskap

Lettere på hæla etter for mange dager borte fra jobb og hjem, er det ikke sikkert helgens blogging blir stort mer enn noen linker.

Hva er da bedre å starte med enn Arnfinn Pettersens nesten skamrosende anmeldelse av den katolske skeptikeren Damian Thompsons Counterknowledge?

Rekker jeg det, kommer det også en anmeldelse fra min side en av dagene, men etter å ha lest denne er vel det egentlig unødvendig.

I motsetning til A.C. Grayling i seneste New Humanist (som jeg kjøpte i London for et par dager siden, rett etter å ha kost meg med Counterknowledge), lar Arnfinn til og med være å sparke til Thomsons tro.

Slike humanetikere står det respekt av.

Minner om at Bergen er mer enn Brann og sorg over nesten aldri å vinne noe i fotball, selv om det kan slumpe til sånn hvert 44. år.

Anbefaler dermed en tur innom Absalong der Arnfinn Pettersen - aka Den Tvilsomme Humanist - skal opplyse folket om vampyrer og annet å bite seg fast i.

Selv om sterke rykter blant vandøde vil ha det til at Pettersen ikke direkte legger seg flat for genialiteten i Buffy og Angel, er det bare å finne veien for dere i sånn noenlunde nærhet.

Skulle du være tom for kors er det greit å innta en fire fem fedd med hvitløk på veien.