Tanker om tro

Muligens er ikke alle like overrasket over at det forekommer lesning av at mer enn humanetisk stoff her på bruket.

Noen ganger skrives det rimelig oppegående til og med om kristen tro. Eller egentlig ganske ofte, hvis man beveger seg utenom aviser og debattfora, eller mytemaskinene som det heter på fint og i Da Vinci Dekodet.

Theofilos er uten tvil Nordens beste tidsskrift om rasjonalitet og religion, tro og tanke, teologi og apologetikk. Noe av det nye i 2012 er at deler av bladet er godkjent som fagfellevurdert og dermed et sted akademikere kan få publiseringspoeng.

Det bør ikke forundre at ikke alt er like lettlest.

Seneste nummer presenterer både uforståelige ting for sivilingeniører som hermenutikk og postmodernisme, via Det ondes problem, studier av kristent ungdomsarbeid, Harry Potter og Hunger Games, til forholdet mellom tro og vitenskap, i lys av Alvin Plantingas seneste bok.

Og, ja, en viss Bjørn Are Davidsen er nevnt også her, selv om han dessverre ikke får like mye omtale som i Humanist.

Altså bare å løpe til nærmeste internett og bestille.

Favoritter fra Franklin

Det ser ut til å være en seiersoppskrift å koble matematikk og filosofi, i hvert fall om man ønsker å selge seg inn til mine bokhyller.

Senest ute med vinnerformelen er den australske professoren James Franklin, en katolikk som har levert to av 2000-tallets mest stimulerende bøker.

The Science of Conjecture: Evidence and Probability before Pascal (2001) er en heller imponerende gjennomgang av fagfeltene som kan knyttes til fremveksten av sannsynlighetstenkning, fra Mesopotamia til middelalderen. Og et par århundrer til.

Franklin skriver informert og opplysende om vanskelige og ukjente temaer.

Han kan sitt stoff til fingerspissene. Han sporer deler av middelalderens sterke tro på resonnementer og rasjonalitet - og ikke minst behovet for dette for å nøste seg ut av et villniss av tradisjoner og tekster - til oppdagelsen av romerretten eller Corpus Iuris Civilis,den justinianske samlinger av lover og kommentarer fra 500-tallet.

(I en parentes kan nevnes at han i liten grad kommer inn på den tilsvarende rasjonalistiske utviklingen som skjedde i møtet med kirkefedrens tekster, slik jeg berører i Da jorden ble flat (som det ikke finnes forbud i Kirkeretten mot å løpe og kjøpe)).

Denne lovsamlingen skulle også bli en sentral inspirasjon for Kirkeretten som så mye av dagens almene - "likhet for loven" - rettstenkning springer ut av.

La oss imidlertid vende tilbake til Franklin, siden dagens tema ikke er i hvilken grad moderne rettsoppfatning faktisk stammer fra kirkens påvirkning av lokale rettssystemer fra 1000-tallet av.

For Franklin er siktet stilt inn på sannsynlighetsberegning. Hvordan vekte bevis for en rettsstol? Hvordan sannsynliggjøre at noen er skyldige? Hvor mange vitner kreves i ulike saker?

Denne type tenkning er blant - la oss ikke legge skjul på - maange innfallsvinkler i boken.

Her jukser vi litt og siterer en anmelder på Amazon:

"The strength of The Science of Conjecture lies in its panoramic exposition of developments across the centuries and across intellectual disciplines and human endeavors. It is, as one reviewer wrote, 'a magesterial account of matters as diverse as the Talmud, Justinian's Digest, torture, witch hunts, Tudor treason trials, ancient and medieval astronomy and physics, humanist histriography, scholastic philosophy, speculations in public debt, and 17th century mathematics.'" -- D. H. Kaye, Law and History Review

Verket er kort sagt viktig (og... vektig) for å forstå utviklingen av tenkningen om sannsynlighet, ved mange og praktiske eksempler, på en rekke felt og enda noen til, de seneste tusen år.

Samtidig er sannsynligvis litt overtro å formode at så mange vil lese denne lettere monumentale gjennomgangen.

Heldigvis har Franklin nettopp gitt ut en annen bok som vil interessere flere.

What Science Knows: And How It Knows It (2009) er et 250 siders spenstig og åndfullt forsvar av vitenskap og - i avslutningskapitlet - av om det er noen grenser for hva denne virksomheten kan forklare.

Vi har altså å gjøre med en bok som er klar, kreativ - og kontroversiell.

Ikke minst risikerer det å friste nye ateister til å takle i knehøyde når en nythomist øynes på deres egen banehalvdel.

Franklin har lite kjærlighet til Poppers falsifiseringsfokus, eller Kuhns paradigmeprat, for ikke å nevne vitenskapsanarkister som Feyerabend.

Han forsvarer sterkt induksjon og indisier, ikke minst i lys av Objektiv Bayesianisme (eller logisk probabilisme, for å forklare et uforståelig begrep med et utilgjengelig) som mer enn sterkt nok til å etablere teorier som høyst sannsynlige.

Vi kan ikke leve - hverken i vitenskap eller hverdag - uten en sterk og begrunnet tro på at verden er virkelig, på at våre observasjoner kan gi oss (som bevisste og tenkende vesner) berettiget kunnskap (det er i følge Stove og Franklin verdens dårligste argument at noe er usikkert bare fordi det er filtrert gjennom våre sanser og vår bevissthet) - og at det er godt nok logisk grunnlag for tillit til induksjon og naturlover (til tross for innvendingen til prinsipielle skeptikere som David Hume).

Hans vittige oppgjør med postmodernister i kjølvannet av Sokal og Stoves analyser og avsløringer er verdt bokprisen alene.

Postmodernism is not so much a theory as an attitude...an attitude of suspicion...unteachable suspicion.

I kjent Franklin-stil er dette et velreferert, tankestrekkende og klargjørende verk med et bredt spekter av idéer og innfalsvinkler. Det er sjelden å se noen mer tydelig og temperamentsfullt forsvare vitenskap og sannsynlighetsmetoder, selv om han enkelte steder går noe fort fram, særlig for folk flest.

Vi får ta det som et kompliment når Franklin et par steder forventer at man er inne i sannsynlighetsformler der ikke alle termer eller ledd er forklart. 

Franklin er heller ikke skuddredd. Han slipper garantert ikke ustraffet unna når han stiller spørsmål ved betydningen av evolusjonslæren for et fagfelt som medisin eller om det er godt nok grunnlag for å si at global oppvarming skyldes vårt forbruk av fossilt brennstoff.

Etter et par hundre sider med atskillig stimulerende stoff, for ikke å si (antagelig bevisst) provoserende, avrunder Franklin med å vurdere også vitenskapens begrensninger.

I siste kapitlet, Is That All There Is, peker han på kandidater som faller utenfor rene, naturlige forklaringer - uten at man samtidig ender med å bortforklare dem som noe annet enn hva vi normalt legger i begrepene (saken blir ikke bedre om man kneiser med nakken og kaller begrepene "folketro").

Nærmere bestemt handler dette om etikk, verdier og bevissthet.

Tross noen hundre års intense forsøk (i det siste også av Sam Harris) i kjølvannet av Hume, går det fortsatt ikke noe ekstratog for akademikere fra er til bør. Som Hume argumenterer for, ender det alltid med at vi må snike inn en overgang bakveien. Selv om den umerkelige, magiske håndbevegelsen ikke alltid er like lett å få med seg.

Og dess mer vi stiller spørsmål ved vår bevissthet (enten vi er lener oss for langt mot det postmodernistiske subjektiviserende ("alt kunnskap er subjektiv, vi er stengt ute fra virkeligheten av sansene og språket") eller det modernistiske objektiviserende ("all vår mentale virksomhet og innbilte kunnskap er egentlig rent lovstyrt av biokjemi/programmer/annet")), dess mindre kan vi vite at vi vet.

Uten at Franklin går dypt inn i argumentasjonen rundt akkurat dette.

Franklin avslutter med et

"final question. If the irreducible worth of persons is a fact, must the universe be substantially different from the picture that science alone gives of it? What must the universe contain, at a minimum, it its contents include not only stones, galaxies, atoms, and brains but also beings of moral worth?

This is an extremely difficult question. Science has taken us to the brink of another kind of knowledge, by opening up to us a vast range of natural facts but also exposing us to the limits of its own ways of knowing. We cannot believe that what science knows is all there is.

Franklin høres kort sagt ut som en katolsk Martin Gardner med doktorgrad.

Det er nok grunnen til at sistnevnte rakk å skamrose boken før han gikk bort.

If you are curious about what modern philosophers of science are up to, you will enjoy every chapter of this lively book by Australia’s neo-Thomist philosopher James Franklin. He is especially good in exposing the follies of Karl Popper, Thomas Kuhn, Imre Lakatos, Paul Feyerabend, and the preposterous French postmodernists. Who can disagree with the book’s final sentence? “We cannot believe that what science knows is all there is.”

Vi får se.

Daniel i teologenes hule

Ett av ankepunktene mot disse nyateistene som fortsatt er på moten i enkelte kretser, var at de ikke kunne noe teologi. Dermed ble deres skriverier om dette til tider pinlig å lese.

Dawkins og resten av feltet forsvarte seg med at fordi Gud ikke fantes, var teologi tomhet. Man trengte ikke sette seg inn i forskning på ikke-eksisterende subjekter. Og dermed hadde nyateistene sikret seg et alibi for å si hva som helst og presentere det som teologi.

Men det betyr ikke at de var helt på villspor. Min erfaring er at visse typer teologi kan være tomhet, selv om Gud finnes.

Blant postmodernt innstilte mangler det ikke på teologiske tungeøvelser. Muligens vil man gjøre teologien naturvitenskapelig uangripelig, og sikre den en intellektuell status som mange synes er givende. Eksistensielt.

Dermed er det ingen annen utvei enn å presentere den i en så utvannet, vag og avansert terminologi som mulig. Og tilpasse teologien den til enhver tid rådende moteretning i humaniora, sånn omtrent syv år etter.

Det er for å si det på en annen måte vanskelig ikke å le med når Daniel Dennett gir en kostelig, og stort sett to-the-point-rapport.

Vi ser med andre ord at det kan gjøre vondt verre når en nyateist forsøker å ta oppfordringen om å lære seg mer teologi på alvor (nåja). Mente man på forhånd at faget var jag etter vind, innser man etter en noen timer i teologenes hule at også dette var tomhet.

Dermed opplever jeg - sivilingeniørisk utstyrt som jeg er - denne gang en stor, sterk og saftig sympati for Dennett. Maken på mangel på kommunikasjon og evne fra teologenes side til å forstå ateistens anliggende.

The second talk was by J. Wentzel van Huyssteen, a Professor of Theology at Princeton Theological Seminary, and it was an instance of “theological anthropology,” full of earnest gobbledygook about embodied minds and larded with evolutionary tidbits drawn from Frans de Waal, Steven Mithen and others. In the discussion period I couldn’t stand it any more and challenged the speakers: “I’m Dan Dennett, one of the Four Horsemen of the Apocalypse, and we are forever being told that we should do our homework and consult with the best theologians. I’ve heard two of you talk now, and you keep saying this is an interdisciplinary effort—evolutionary theology—but I am still waiting to be told what theology has to contribute to the effort. You’ve clearly adjusted your theology considerably in the wake of Darwin, which I applaud, but what traffic, if any, goes in the other direction? Is there something I’m missing? What questions does
theology ask or answer that aren’t already being dealt with by science or secular philosophy? What can you clarify for this interdisciplinary project?” (Words to that effect) Neither speaker had anything to offer, but van Huyssteen blathered on for a bit without, however, offering any instances of theological wisdom that every scientist interested in the Big Questions should have in his kit.

Vi ser her hvor galt det kan gå med når fagmiljøer primært prater seg i mellom. Man skriver lange og innviklede artikler og avhandlinger, men forsøker ikke å se hva dette egentlig betyr. Det legges lite innsats i å teste ut tankene ved å popularisere dem og ta en offentlig debatt.

På mange måter minner det om Gud er død-teologien fra 60-tallet, som John Warwick Montgomery tok et så knusende oppgjør med i The Suicide of Christian Theology.

Ikke uventet himler Dennett med øynene over kenotisk teologi, altså teologi om Guds fravær. Ordet er gammelt og bibelsk nok og basert på Filipperbrevet der det heter at Jesus "gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik". Det som er oversatt fra gresk som "å gi avkall" er kenoun, som innebærer å "tømme ut". Vi har dermed en sterk tradisjon knyttet til ordet kenose - Jesus "uttømte" sitt guddommelige vesen da han ble menneske.

Men denne tradisjonen kan samtidig trekkes for langt.

But I learned a new word: “kenotic” as in kenotic theology. It comes from the Greek word kenosis meaning ‘self-emptying.’ Honest to God. This new kenotic theology is all the rage in some quarters, one gathers, and it is “more deeply Christian for being more adapted to Darwinism.” (I’m not making this up.) I said that I was glad to learn this new word and had to say that I was tempted by the idea that kenotic theology indeed lived up to its name.

Opplegget med evolusjonær kristologi synes som et typisk uttrykk for et misforstått og mislykket forsøk på det man kan mistenke å være "relevant" og "vitenskapelig".

Selv om jeg har sans for å tenke at evolusjon kan oppfattes som planned by an intelligent God to create a species “capable of receiving the incarnation”, blir dette - ihvertfall i Dennetts rapport - sagt for kort og karikert.

"The fourth speaker was the Catholic Father Fraser Watt (of Cambridge University School of Divinity, and a big Templeton grantsman, as noted by the chair). He introduced us to “evolutionary Christology.” Again, I’m not making this up. Evolution, it turns out, was planned by an intelligent God to create a species “capable of receiving the incarnation”—though this particular competence of our species might be, in Watts’ opinion, a “spandrel.” Jesus was “a spiritual mutation, ” and “the culmination of the evolutionary process,” marking a turning point in world history. A member of the audience cheekily asked if Father Watt was saying that Jesus’s parents were both normal human beings then? (I was going to press the point: perhaps Jesus’s madumnal genes from Mary were the product of natural selection but his padumnal genes were hand crafted by the Holy Spirit!—but Father Watt forestalled the inquiry by declaring that he had no knowledge or opinion about Jesus’ parentage—something that his Catholic colleagues will presumably not appreciate.)

Afterwards I was asked if I had enjoyed the session, and learned anything, and I allowed as how I had. I would not have dared use the phrase “evolutionary Christology” for fear of being condemned as a vicious caricaturist of worthy, sophisticated theologians, but now I had heard the term used numerous times, and would be quoting it in the future, as an example of the sort of wisdom that sophisticated theology has to offer to evolutionary biology.

Nå er forsåvidt dette et meningsløst prosjektet i seg selv. Hvis Dennett på ramme alvor tror at teologene mener at de kan ha noe å si om biologien, er han nok på villspor. Dermed jager han nok selv her en smule etter vind. Sofistikert teologi har ingenting å si til evolusjonsbiologi - som vitenskap.

Men det betyr ikke at teologi som fag, ikke kan si noe som kan være til nytte. Og vi snakker da ikke bare om at den muligens - og da på andre måter enn Sudoku - kan trimme biologers hjernemuskler. Det handler i i stedet om alt fra å fremme prinsipiell tenkning og belyse virkelighetsforståelser til etiske og motivasjonsmessige spørsmål.

Men det er ikke sikkert at det er den type teologi som Dennett opplevde her som er best egnet til dette. For selv om det han hørte nok var teologi, er det ikke sikkert det var spesielt mye kristendom.

Det er uansett liten tvil om at neste bølge bøker fra nyateistisk hold vil være mer teologisk informerte. Og dermed kommentere mer uttømmende - eller altså kenotisk - den postmoderne tåketalen som synes å ri deler av teologien som en mare.

Med forbehold om at jeg har forstått den selv.

Michael Jackson og manglende musikalitet

Det hender ikke sjelden at de som skriver om Michael Jackson mangler musikalitet.

Likevel er det en smule overraskende å finne dette i Vårt Lands omtale av de religiøse sidene ved minneseremonien.

Og det handler ikke om at den som sådan muligens vel så mye kan ha gjenspeilt familiens som Jacksons tro. I stedet skal altså seremonien i seg selv ha vært for mangetydig.

Dermed får vi høre at det var et Uklart religiøst budskap i Jackson-seremoni og at Religionsforskere mener minneseremonien over Michael Jackson ikke kastet lys over hans religion.

Pussige toner for de av oss som nettopp har opplevd en sterk kristen orientert seremoni. Hva i all verden er bakgrunnen for at dette likevel skal ha vært så... uklart?

– Det var mye religion i seremonien, men symbolene pekte i ulike retninger. Antakelig så Michael Jackson noe av sannheten i mange ulike religioner, sier Robert Kvalvaag, førstelektor ved Høgskolen i Oslo.

Under sangen «Heal the World» ble det vist symboler fra flere forskjellige religioner på skjermen bak på scenen. Dette mener Kvalvaag understreker Jacksons forhold til religion.

– Jeg tror Jackson ønsket å bygge bro mellom mennesker og kulturer. Hans budskap var at det er viktig å jobbe sammen for en bedre verden.

Av dette lærer vi muligens at en førstelektor ved Høgskolen i Oslo mener at det er en motsetning mellom å være kristen og å bygge bro mellom mennesker og kulturer, for ikke å si å jobbe sammen for en bedre verden.

Siden flere av Michael Jacksons sanger handler om brobygging og at vi tilhører samme verden, og en av dem til og med ble fremført under seremonien, hadde han ingen egen tro - og ihvertfall ingen kristen.

Det er sjelden å se noe som bygger sterkere opp under forestillinger om at kristne er intolerante og konfliktforsterkende, selv om det er vanskelig å tro at Kvalvaag egentlig mente det slik. Eller Vårt Land.

Andre eksperter går til og med lenger. Seremonien var knapt nok religiøs.

Professor i religionshistorie, Anne Stensvold, synes derimot ikke at seremonien var spesielt religiøs.

– De religiøse uttrykkene i seremonien handler mest om amerikansk kultur. Dette var først og fremst et gravøl i Hollywood, sier hun.

At man starter med en av verdens sterkeste gospellåter (Soon and very Soon, selv om refrenget ga flere assosiasjoner), at pinsepastorer holdt sterke minnetaler, at mange henviste ganske personlig til Gud, Jesus og himmelen i taler og sanger (som Lionel Ritchie med Jesus is Love), og at det hele ble avsluttet med en bønn til Jesus, er med andre ord ikke spesielt religiøst.

Det er bare slik man driver med under gravøl i Hollywood. Nærmest et pliktløp for syns skyld. Man mener ikke noe med det, bare må gjøre det, som et symbolspill for å dempe sorgen.

Det er sjelden å se en sterkere postmoderne ånd sveve over tolkningshavet.

Vi skal faktisk til lederen for protestfestivalen for å finne noen som protesterer.

Svein Inge Olsen, synes den kristne profilen var tydelig.

– Jeg har aldri har opplevd et så tydelig religiøst budskap i en tv-overføring av dette kaliberet, sier han, og mener seremonien hadde en typisk amerikansk kristenkonservativ grunntone.

Her er det som god protestant bare å si Amen.

At man i Vårt Land mangler musikalitet til å se det klare religiøse budskapet er nesten litt parodisk. What do they teach them in these schools?

Begravelser

Etter en forsåvidt hyggelig minnestund etter en begravelse i familien i går (for en 80-år gammel onkel), er det flott å se at det har foregått noen saksbegravelser (se her og her og her) som også kan føre til hyggelige minnestunder for enkelte av oss.

En ørliten beklagelse, dog. Irving uttaler i følge Aftenposten at

Jeg skulle snakke om den virkelige historien som skjedde i Norge under annen verdenskrig – ikke den som offisielle historikere skriver. Og det er en historie som ikke er så pretty.

Dette hadde det egentlig vært ganske interessant å høre, på sitt vis. Spørsmålet er da bare i hvilken sammenheng noe slik kunne fremføres.

Muligens er løsningen at enkelte vanlige mistenkte tar på seg maske og oppretter en egen Inhumanistisk Salong, Kjettersk Kjele, eller Postmoderne Pøl for dette? For ikke å si Subheretic.

Eller gruppen Vi som vil høre en historie som ikke er pretty på facebook.

Selv om det nok her er mer enn fantasien som setter grenser.

Sannhet og annet avlegs søl

Som et tegn, enten vi nå knytter det til simulasjon eller simulakre, på at noen fortsatt henger fast i fortidens mørkeste meninger, kan vi henlede oppmerksomheten på noe av det nyeste på Ungkristen.com.

Spørsmålet er ikke noe mindre enn hvordan pomo nå påvirker ikke bare kristen kommunikasjon, men (ser det ut til, for de som kan tolke skuespillet i vår hyperrealistiske verden, der virkeligheten visstnok er en symbolsk dimensjon løsrevet fra det virkelige), også selve innholdet i budskapet.

Noe som fører til det sedvanlige spørsmålet når sannhetsbegrepet oppløses. Er det da noen grunn til i det hele tatt å forsøke å fortelle noen noe, eller gå inn i en diskusjon? Og tror man fortsatt på tyngdekraften, for ikke å si at det finnes noe mer enn våre tanker?

Logikken er like ubestridelig som den er ubetalelig, når dette etterhvert overføres til det ærverdige feltet apologetikk:

"Its a re-write on the shortened “pomo” for postmodernism, interplayed with apologetics to create a hybrid, and yes I just coined the term. Apomogetics doesn’t exist as of yet, but I’m realizing daily that it should, must, and will. Today modern apologists attack the philosophy of postmodernism on the grounds that it dissolves their absolute truths of science and mathematical certainty, but they fail to see the need to translate our defense of Christ into the new social era. Postmodernism is not a philosophy up for debate, it is a new wave of culture that is sweeping the world, and America is one of the last stops left on the tour"

Den edle kunst å skjære over grenen man sitter på, dyrkes som vi ser med stor glød.

Nå er ikke dette noe direkte nytt, heller ikke her til lands. Lederen for Stiftelsen Kirkeforskning (KIFO), Hans Stifoss-Hansen, synes å ha seilt i denne galeien en stund, noe som fremgår av hans kommentarer i en reportasje om kirken som et postmoderne tvilsfellesskap, som i Fri Tanke #2/2008

"– Fra 80-tallet og framover har vi gått i retning av et samfunn der gamle sannheter og autoriteter ikke lenger har den samme tyngden. Det som tidligere var sant for alle, er nå bare sant for den enkelte. For kristendommens del slår dette ut i at man i mindre grad tror på Gud fordi det er en plikt. Man tror fordi det gir mening for en selv. Man er mindre opptatt av krav til underkastelse og mer opptatt av ”hva Gud kan gjøre for meg”.

I et slikt perspektiv mener Stifoss-Hansen det blir litt gammeldags å være overdrevent opptatt av Guds reelle ”virkelige” eksistens.

– Folk som mener dette er veldig viktig, henger egentlig litt igjen i et modernistisk verdensbilde, der det er om å gjøre å finne ut hva som er ”sant” og ”usant”. I dag oppleves ikke dette som like viktig, sier han. "

Og det fortsetter ikke mindre friskt.

"KIFO-sjefen mener at religionskritikere i Human-Etisk Forbund og konservativt kristne er gode eksempler på grupper som henger igjen i et slikt moderne prosjekt.

– Selv om de er rivende uenig i sak, dyrker de et felles prosjekt i å finne ut av den objektive, sanne virkeligheten. Dette er et prosjekt som de fleste teologer og andre humaniora-forskere ikke lenger er så opptatt av, sier Stifoss-Hansen."

Nei, sannhet begynner å bli et såpass gammeldags begrep at det kun er de mest forstokkede som bryr seg om det for tiden. Men det bekymrer kanskje et snev eller to når forskere ikke er opptatt av det.

Stifoss-Hansen får ellers som fortjent og peppern rister i andre sammenhenger. Hans innspill oppfattes som direkte parodiske (for ikke å si underforstått uredelige) av de gode modernister i HEF som det fremgår av denne reportasjen fra første møte i Humanistisk salong.

Hvis HSH virkelig mener det han sier (og man kan tolke det dithen at man ikke bør være opptatt av om Gud faktisk finnes eller ikke), og ikke bare stiller seg på siden og leverer en deskriptiv analyse av hva folk faktisk tror/tviler på, er jeg nok ikke helt alene om - for å si det mildt og mykt - å være sjokkert.

Ikke fordi jeg (tror jeg, skjønt jeg av og til kommer i tvil) ikke forstår pomos konklusjoner og anliggender. I stedet ligger det nok mer forklaringskraft i at jeg savner gode analyser av deres egne premisser for livstolkning.

Hvis det viktigste er å være i tiden, og "forstå" den, er det kanskje ikke så underlig om man fort faller for den. Og den som gifter seg med tidsånden, får smake steken.

Som en klok mann en gang sa det (hvis man da vil låne øre til en forgangen tid), blir ingenting fortere umoderne enn det moderne. For ikke å si det postmoderne.

Postmoderne religion

Lei av patetiske forsøk på logiske presentasjoner, for ikke å si avvisninger, av livssyn? Ønsker du bare å være salig i din egen tro, uten dølle debatter, dikkedarer eller dippedutter?

Da er det bare å ta til seg det knæsje budskapet her.

Eller lage ditt helt eget.

Postmoderne bokhyller

Første kapittel i Svar skyldig er oppført med tittelen Postmoderne bokhyller. Kapitlet innledes slik:

Mangler jeg oversikt, er ikke alltid løsningen å løpe til bokhandelen. Og årsaken er mer enn Internett. I stedet for å bli klokere, risikerer jeg mer kaos. På mange måter kan hyllene symbolisere det såkalt postmoderne. For 1800-tallets moderne prosjekt som vokste frem parallelt med den industrielle revolusjon, var det viktig å skille mellom det man oppfattet som fag og fabulering. Vitenskap og akademiske analyser tilhørte andre hyller enn synsing og spekulasjon. Nå står de oftere hulter til bulter, spesielt hvis bøkene handler om religion. Fagbøker fra Universitetsforlaget presenteres sammen med antireligiøs polemikk og alternativbevegelsens konspirasjonsteorier. Spesielt hvis de kan bli bestselgere.

Dette slagkraftige og sviende sitatet har pussig nok gått upåaktet hen hos norske bohandlere. Dermed lot observasjonen seg fortsatt bekrefte av en lyntur innom Tanum på Karl Johan i går ettermiddag. Men det var nok noe mer overraskende at Dawkins, Harris, Hitchens og Onfray denne gangen ikke stod under populærvitenskap eller debattbøker. De stod ikke engang under livssyn eller religion.

I stedet var de pent plassert på hyllen for religionsvitenskap.

Sammen med et par friske konspirasjonsbøker (som om disse sistnevnte ikke også har en atskillig større og bredere plass litt nærmere utgangen).

Da den ensomme damen i informasjonsdisken 3 meter unna fikk et forsiktig spørsmål om hvorfor, siden disse bøkene vitterlig ikke var religionsvitenskap, kom det velreflekterte svaret at "det er slik vi definerer det".

Dette følger altså samme hevdvundne prinsipp som definerer science fiction til bøker som står i hyllene for science fiction.

Så venter vi spent på når landets universiteter og høgskoler endrer pensumlistene i samsvar med markedet.