fredag 3. juni 2016

Er Norge et kristent land?

Når Minerva slipper neste nummer 7. juni er temaet kirken og politikk og Gud og keiser og kristne verdier og sånn. Altså temaer der alle forholder seg nøytralt og uberørt av følelser. 

I den forbindelse ble en del muligens ikke helt tilfeldige personer stilt to spørsmål som skulle besvares på 900 tegn: 
I følge Norsk Monitor er det i Norge nå 39 prosent som ikke tror på Gud, mens 37 prosent gjør det:
1. Hva legger du i at et land er ”kristent”?
2. Hvordan passer denne betegnelsen på Norge i dag?
Siden jeg var blant de utvalgte og tidligere har hevdet relativt glef refsende at Norge ikke er et kristent land, ble det for kjedelig å dra samme konklusjon. Når jeg i farten leste "900 tegn" som "900 ord", ble første svar også noen hundre smuler for langt.

I hvert fall for media jeg selv har plagsomt lite kontroll over. 

Men der er du ikke nå. Dermed legges ut det første jeg sendte Minerva, lett ompusset for blogg, selv om også 900 ord er alt for kort og andpustent for et slik tema.


Norge - et kristent land?

Selvsagt kan ikke et land ha et livssyn. Selv ikke Jotunheimen tror på jotner. Men innbyggerne har bærende forestillinger og verdier, premisser og praksis. Uten at de alltid bygger på bevisste livssyn.

Når vi kaller et land muslimsk, tenker vi ofte på tettheten av moskéer, forbud mot svinekjøtt og fredager som helligdag. Men når slutter landet å være muslimsk? Straks det er flere hinduister? 

 Når de bruker mer tid på cricket enn Koranen?

Eller sitter det i ryggmargen, med røtter som ikke så lett rives opp? Forstår vi muslimske grunnverdier bedre enn det forslitte kristne grunnverdier? Selv om Knut Arild Hareides ikke helt uten glimt i øyet forklarer at de er «verdiene som til en hver tid er KrFs politikk». 

For dette handler ikke bare om menneskeverd, nestekjærlighet og forvaltersansvar, men om et bredt spekter av ideer som fikk spesielt dype røtter og god vekst i et kristent jordsmonn.

Skandinavia på 1800-tallet var et mangfold av avholdsgrupper, vekkelsesretninger, målrørsler og arbeiderlag. Mye hadde en kristen motivasjon, ikke minst i kjølvannet av Hans Nilsen Hauge. 

For Max Weber var den protestantiske arbeidsetikken grunnlaget for vestens velstand. Andre har pekt på svakheter i hans arbeid, og at linjene må trekkes lenger tilbake. For vi forstår Europa dårlig om vi starter med opplysningstiden.

Middelalderens brudd med antikkens negative syn på arbeid bidro til en forbedringskultur med en rivende utvikling fra 1000-tallet. Vi fikk vekselbruk og vendeplog, møller i hver landsby, briller, universiteter, laug, bedre verktøy, våpen, seilskip, handelshus og så videre. 

I følge en historisk analyse fra Universitetet i København var mye båret frem av munker som trolig ga 
videre sine kulturelle verdier, basert på European Values Study, ettersom europeiske regioner med flere cistercienserklostre også i dag er regioner som verdsetter flid og nøysomhet. 
I den forstand er avkristning ikke at andelen samboere vokser eller at det blir færre som tror på Gud eller KrF. Den handler om troverdighet og bærekraft i byggende impulser. I Europa ble egne og andres ideer koblet på meningsfulle og motiverende måter, filtrert, forankret og videreutviklet i kristen tenkning. 

Hvor fundamental denne arven er, antydes når Pascal Bruckner i et intervju i Fri Tanke (se også Bård Larsens omtale av hans bok Botferdighetens Tyranni) svarer på hvorfor verken pluralisme eller kritisk tenkning fikk grobunn i Kina.
Kristendommen la grunnlaget for kritisk tenkning i Vesten, da kristne ble oppfordret til selvransakelse, til selv å ta ansvar og vurdere egne synder. Frankrike har likevel en annen forståelse av sekularisering enn den anglo-saksiske. I tre århundrer kjempet vi mot en mektig og brutal kirke, og ateismen har en blodig fortid gjennom revolusjon og vold mot geistlighet og aristokrati. Men da de første muslimene ankom Frankrike, ble de av mange møtt av en tenkning om særbehandling, fordi de var en minoritetsreligion.
Å være kristen i denne forstand handler ikke om «omvendelse» eller «dogmer», men om premisser som er blitt kulturelle selvfølgeligheter. 

Så selvfølgelige at de i dag forsvares på tvers av mange livssyn. 

Så grunnleggende at de noen ganger høres ut som en spøk, eller det lyder sjåvinistisk å antyde at de har noe å gjøre med kristen tro og tanke. 

Som at universet er skapt verdifullt og verken er en illusjon eller noe negativt vi må søke å unnslippe. Som at det er godt å arbeide, selv om det er i vårt ansikts sved. Som at det ikke bare er politiske vedtak at vi har plikter og iboende rettigheter.

For vi snakker ikke om en nødvendig historisk utvikling, som en hegeliansk verdensånd. Det var ingen automatikk i fremveksten av en kirkerett som skulle skape gjennombruddet for romerretten i middelalderen. Eller i rettsstater der loven er lik for alle og ingen kan ta den i egne hender, der personlig skyld og ansvar er et strafferettslig anliggende.

Eller fornuftsbaserte lover og en naturrett som også kan begrunne når en krig er rettferdig. 

Noe som fikk en så sentral muslimsk tenker som Ibn Rush til å kommentere på 1100-tallet at i kristne byer har de ikke tidløse lover (Sharia), men bestemmer ut fra hva som er «mest nyttig til en hver tid» (Remi Brague, The Legend of The Middle Ages (University of Chicago Press, 2009), side 123).

Et prinsipielt skille mellom kirke og stat er heller ikke selvinnlysende - eller en skole som handler om mer enn å lære tekster utenat. 

Ikke alle kulturer dyrker kunst og musikk like intenst. Ikke alle fremmer en allmennkultur, fremfor en klanskultur. Ikke alle omfavnet boktrykkerkunsten like ivrig, selv om det ikke manglet sensurorganer.

Eller ser tvangsekteskap og æresdrap på kvinner som lovstridige overgrep, som det var i Norge i høymiddelalderen.

Jürgen Habermas siteres ofte på at tanken om «egalitær universalisme» kommer fra den jødiske rettferdighetstanken og det kristne kjærlighetsidealet (Religion and rationality, Polity press 2002, side 149).

Han hevder at den rett og slett har vært en drivkraft i kampen for likeverd, menneskerettigheter og demokrati. Ikke bare som forløper eller katalysator, men som grunnleggende kraft og premissgiver.
Denne arven har, uten fundamentale endringer, vært gjenstand for stadige kritiske gjenoppdagelser og omfortolkninger. Den dag i dag finnes det ikke noe alternativ til den. Å hevde noe annet et postmoderne rør.
Samtidig som Habermas vet at det ikke går en ubrutt linje fra NT til FN, og at kirkene har et noe blandet rulleblad når det kommer til moderne rettigheter.

Vel så grunnleggende er troen på en rasjonell lovgiver utenfor naturen. Tenkere fra Augustin til Aquinas, fra Roger til Francis Bacon, argumenterte dermed for at naturprosessene er lovmessige og at vi - som skapt i Guds bilde - kan tenke Guds tanker etter ham. Albertus Magnus understreket at naturlige hendelser må forstås ut fra immanente lover. 

Naturfilosofi og naturvitenskap har mange røtter, men var stort sett forbeholdt spesielt interesserte før den europeiske syntesen der et rasjonelt prosjekt fikk bærekraft ved universitetene fra 1100-tallet.

For igjen å sitere Habermas har det vært mer en avhengighet enn en konflikt mellom tro og vitenskap. Han ser kristen gudstro som avgjørende for fremveksten av vår tro på muligheten og verdien av objektiv rasjonalitet.

For historikeren Edward Grant lar opplysningstiden seg knapt forestille uten middelalderens tenkere som oppfattet fornuften som avgjørende viktig (God and reason in the Middle Ages, Cambridge University press 2001, side 8-9).

Kristne opplysningsfilosofer som Locke står i en lang tradisjon som handler om mer enn freden i Westfalen, maktpolitikk, grusomheter, intoleranse og dårskap.

Heller ikke fremskrittstanken er en selvfølge. Den er tvert i mot unaturlig, en kulturell mutasjon knyttet til troen på reelle mål bak historien. Historien er lineær, den går ikke i ring eller handler om en forgangen gullalder. 

Augustin koblet på 400-tallet i Gudsstaten den jødiske tanken om en hellig og nødvendig historisk utvikling med den greske om naturlig vekst, og formulerte begrepet ”menneskehetens utdannelse” gjennom ulike stadier. 

Spørsmålet er hvor opptatt vi ville vært av fremskritt og forbedring uten denne type impulser.

Muligens er det enda mindre selvfølgelig å gå fra en skam-/æreskultur, til en skyld-/tilgivelseskultur. Vi kan vedgå feil, uten å tape ansikt. Idealet er ikke å gjenopprette æren, men å be om tilgivelse. 

Skriftestolen har gjort selvkritikk stuerent. At dette i noen politiske tradisjoner kan nærme seg det selvpiskende eller gi ekstra ammunisjon til æreskulturer som ikke vil vedgå egne feil, gjør ikke idealet mindre forbilledlig eller tilsier at det alltid er blitt fulgt. 

Når slutter et land å være kristent? 

Kanskje når slike verdier ikke lenger er så selvfølgelige at det vekker irritasjon å plassere dem i en bred kristen tradisjon. 

Norge er ikke bare et kristent land. Norge er et dypt kristent land.

2 kommentarer :

Kjell Arne sa...

Mer av dette! Blir det den neste boken din?

Bjørn Are sa...

Takk for det:)

Nei, neste bok blir om naturvitenskap og teologi.